«Gratispassasjerene» er ikke enige…

GratispassasjereneDe siste dagene har det ramlet inn med meldinger og eposter fra fjern og nær om artikkelen i Utdanning om «Gratispassasjerene». Det har stort sett vært av typen «Har du lest denne?! Utdanning er helt på villspor.». Om du ikke har lest den må du gjerne ta en kikk på denne PDF-utgaven – Utdanning 1606 – utdrag.

Hvis du ser hele hovedsaken under ett er jeg enig i det jeg leser som konklusjonen – du skal ha satt deg inn i lover, regler og avtaler når du som skole beveger deg ut i skyen sammen med elevene. Det er store og mektige aktører med ulike interesser som vil inn i skolen. Det er dermed ikke sagt, som June påpeker, at det de tilbyr skolen ikke er bra og at skolen ikke har god nytte av det. Det er faktisk det motsatte som er tilfelle. Det er derfor vi må ha med hodet når vi skal ut dit – ikke bare begeistring og følelser. Dette er jeg veldig enig i, men så…

Artikkelen gjør noen brølere av den typen jeg har begynt å kalle klassiske feil når noen skal prøve å drøfte eller skrive om skytjenester i skolen. Det er bare å bruke ingresser og overskrifter som eksempler.

I VILDEN SKY - personvern for elever som bruker digitale læringsverktøy kan være en usikker affære. Ved Rosenborg skole i Trondheim bruker elevene en skyløsning fra Google.Det er aldri bra å ikke kunne skille snørr og bart, spesielt ikke i Trondheim ;-). Teksten er hentet fra bildet til hovedsaken i innnholdsfortegnelsen i Utdanning. Nå er jeg klar over at dette ikke er et eksempel på en logisk slutning, men det er slik den blir lest. Setningene hver for seg er riktige, men sammen blir de feil. Snur du setningene står det at «en skyløsning fra Google» er «en usikker affære» i forhold til «personvern for elever». Men Google sin skyløsning for elever er noe av det mer sikre du kan ha en affære med, så her er det journalisten som ikke klarer å stelle håret under nesen. Trondheimskolen tatt den grundige jobben med å skille barten og snørret, og har alle formalia rundt bruk av skytjenester i skolen på plass, godt forankret og gjennomtenkt.

2016-04-03 13_06_34-Utdanning1606.pdfOg dette er ikke bare en glipp i ingressen. På side 14 i artikkelen med avsnittet som begynner «De store nettgigantene som vil inn i skolen…» høres det ut som om Google ikke skiller mellom de ulike typer avtaler de inngår med brukerne sine. Jo, Google tjener penger på profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger – men det er på konsumentbrukerne, de som inngår avtaler med Google som privatpersoner (altså de med @gmail.com-kontoer :-). Enterprisebrukere i tjenestene Google Apps for Work (GAFW) og Google Apps for Education (GAFE) inngår en helt annen avtale med Google. I den er profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger spesielt omtalt og Google har en juridisk forpliktelse til ikke å gjøre det. GAFW-brukere må betale for dette, GAFE-brukere får det gratis.

Avsnittet etter, med referanse til rapporten fra Datatilsynet, handler ikke en gang om Google, men om andre tjenester skoler bruker flatt uten å tenker over det (som f.eks. KhanAcademy og DragonBox).

Lenger ute i artikkelen kommer det frem at GAFE har andre vilkår enn vanlige konsumentkontoer, men dette kunne vært sagt tydeligere fra starten av – og spørsmålet / «problemet» dukker opp uimotsagt flere ganger i artikkelen. Det blir litt sånn påstand mot påstand der du kan velge selv, fordi alt er like riktig. Sannheten er den du velger å tro på.

Feilen i artikkelen er at det ikke er slik. Journalisten klarer ikke å skille dette med avtalene godt nok og en uopplyst leser vil med stor sannsynlighet sitte igjen med et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det insinueres at kommuner som har valgt GAFE har gjort det ugjennomtenkt og «i vilden sky». Dette er med på å lage mye unødig arbeid for mange som jobber for IKT og skole. Det er heller ikke god journalistikk.

Journalisten ser heller ikke de to elefantene i rommet – Microsoft og Apple. Alt som blir skrevet i denne artikkelen om Google, og de andre skytjenestene, gjelder også disse to. De er, som det står i artikkelen, allerede godt plassert i skolen. Det er ingenting Google gjør i skolen, som hverken Microsoft eller Apple heller ikke gjør. De har også skytjenester hvor det lagres mengder av personinformasjon om elever og ansatte.

Microsoft har, som Google, orden på enterpriseavtalene sine. Det har ikke Apple. De har ikke enterpriseavtaler for skole. Skoler benytter iPader i bøtter og spann, uten noen som helst form for databehandleravtale med Apple. Så er det noen av disse tre store aktørene i utdanningssektoren som kan bruke informasjon slik de vil – så er det Apple. Apple begynner å merke presset på dette og har kommet med et program for skolestyrte AppleIDer, men er foreløpig bare tilgjengelig i USA. I dette programmet kan skolen opprette svært begrensede skolestyrte AppleID-er og de kan begrense at elevene under 13 år blir utsatt for reklame. Faktisk har disse AppleID-ene så store begrensninger at jeg lurer på om de kommer til å bli brukt. Om de ikke er med i dette programmet er det den vanlige Privacy Policyen som gjelder, og der er det rimelig fritt fram for innsamling og bruk av personopplysninger. Med tanke på hvor utbredt iPad er i norsk skole hadde kanskje dette vært et mer spennende utgangspunkt for artikkelen enn Google, som har det juridiske i orden.

Gratisløsninger tar over i skolene

Hvis du spør sjef for utdanning i Microsoft Norge, så vil han og si at Microsoft tilbyr Office365 for Education gratis til skolene. Online-utgaven er gratis for alle, mens Office-klienten er gratis for elevene, hvis du betaler (en billig sum) for lærerne. Da Apple slapp iOS 8 gjorde de kjerneappene sine gratis tilgjengelig – iMovie, GarageBand, Pages, Numbers, Keynote og iTunesU. Dette kommer ikke frem i artikkelen.

Skole og utdanning, helt opp på universitetsnivå, har tradisjonelt alltid benyttet kontorpakkeløsninger «gratis» fra de større tilbyderne. Dette er ikke noe nytt og det har aldri blitt referert til dette som «gratispassasjerer». Jeg vet ikke hvorfor journalisten ikke tar med Microsoft og Apple, men jeg er redd det er fordi han ikke har lagt merke til det (på godt norsk – han vet det ikke). Støyen rundt Googles entrè skygger for alle de endringene Microsoft og Apple har gjort etter at de oppdaget en ny sterk spiller på banen.

Så godt som alle innvendinger journalisten, og de han snakker med, legger for dagen gjelder for disse to store aktørene også. Og siden dette ikke kommer frem i artikkelen fremstår de tjenestene han faktisk nevner i feil lys. Igjen gir artikkelen et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er.

Jeg er fristet til å gi journalisten et lite tips på veien. Lytt til rådet mange av de du har intervjuet har gitt. Det er viktig å ha kompetanse på dette feltet, så sett deg inn i regelverket og hva avtalene med de ulike tilbyderne sier – og husk at Google ikke er alene i norsk skole. Da gjør du ikke de feilene som er gjort i denne artikkelen og leserne av Utdanning får et korrekt bilde av hva som skjer i skolen.

Og helt til slutt – mitt inntrykk er at mange artikler om teknologi i skolen i bladet Utdanning unektelig har et preg av å stille spørsmål ved om det overhode burde være i skolen. Hva med å lage en ordentlig sak om alt det positive som skjer i skolene rundt IKT – være seg iPad, Office365 eller GAFE? Og da ikke bare et besøk i et klasserom, men se det store bildet og de lange linjene om hvilke positiv utvikling IKT (også skytjenester) kan være med å gjøre i skolen. Det eneste som kommer ut av denne artikkelen er at vi må være forberedt på lærere som har lest Utdanning og som nå lurer på om det vi holder på med er lov. Og de lærerne som ikke liker IKT, for de finnes, får vann på møllen og går nye runder. De oppnår ingenting. Vi får bare mer unødvendig arbeid.

Det jeg derimot vet er at studenter og pedagoger søker seg aktivt til skoler som har fremtidsrettede IKT-verktøy, nettopp fordi de ønsker å jobbe digitalt og fremtidsrettet. Det hadde vært mye kjekkere om bladet Utdanning var med å slå et slag for rekrutteringen, både til yrket og utdanningen, i stedet for å sementere gamle holdninger som bare fører oss til steder vi ikke vil være.

PS! Og i tilfelle du ikke helt vet hvilke kommuner som så langt har valg GAFE som sin trygge skytjeneste for skolen, så ser listen slik ut: Randaberg, Sola, Trondheim, Larvik, Narvik, Odda og Ørsta – og jeg vet flere er på vei ;-)

En æra er over på Harestad skole

Onsdag 9. mars 2016 var begynnelsen på slutten. Da ble det levert et lass med Chromeboxer til ansatte ved skolen. Når disse maskinene er satt ut før påske er tiden for linux-systemet for elever og ansatte på Harestad skole helt over.

Det begynte i 2002 da en 31-årig undervisningsinspektør begynte på Harestad skole. På Harestad skole møtte jeg en ivrig IKT-ansvarlig, Felix Laate, som hadde gjort mye spennende på skolen. De hadde en Windows 2000-tjener som leverte epost til alle ansatte og elever. De hadde også hjemmesider som var aktivt i bruk, som faktisk var grunnen til at jeg søkte på jobben som inspektør der.

Maskinparken stod det dårligere til med – det var vel tilsammen 37 Windows 98-maskiner, derav 7 til ansatte og 15+15 på to datarom – på en 1-10-skole med 570 elever. Det var litt ymse om alle maskinene virket til enhver tid :-). Dette var Felix veldig klar over og vi fant sammen raskt ut at dette ville vi gjøre noe med. Vi tenkte ut en løsning der vi gikk over til en linuxbasert tynnklient-løsning kalt LTSP. Skolelinux var såvidt kommet i gang, men vi fikk den ikke til å virke på de store diskene (80GB!) vi ville installere den på. Vi endte opp med RedHat v4, om jeg ikke husker feil.

Det jeg husker best fra oppstarten var da vi skulle selge denne nye og ukjente IKT-løsningen inn for rektor Jenny E. Nilssen (nå skolesjef i Randaberg). Hun, som de fleste andre skoleledere, kunne den gangen ikke så mye om IKT og i alle fall ingenting om linux. Hun hadde ett spørsmål – «Blir det bra?». Og vi svarte «Ja!», uten at vi helt visste hvordan det ville bli til slutt :-). Vi hadde det tekniske klart, men vi visste ikke hvordan det ville fungere når vi skalerte det opp til der vi ville ha det.

Tjenerne i kjelleren.

Tjenerne i kjelleren.

Det ble bra. Vi rullet ut systemet for lærerne i løpet av våren 2003 og ved skolestart var også elevmaskinen over. Fordelen med det nye LTSP-systemet var at vi kunne kjøpe billige brukte maskiner og bruke dem som tynne klienter. Minnet er ikke helt sikkert, men jeg synes å huske at vi hadde 1 maskin per 2 lærere allerede høsten 2003 og at året etter var det 1 maskin per arbeidsplass. Elevmaskinene rullet også inn, og sammen med dem tjenerne nede i kjelleren på skolen.

Hvor mange maskiner vi rullet ut til elevene husker jeg ikke, annet enn at det var betydelige mengder. GSI-tallene høsten 2008 (første gang de spurte om IKT i skolen) viser at vi hadde 313 elev- (til 679 elever) og 90 ansattmaskiner. Høsten 2011 (siste gang de spurte om IKT i skolen) var det 406 elevmaskiner (til 687 elever). Det var også det året vi begynte med 1-til-1-pilotene på Harestad og fra høsten 2014 har 1-til-1 på ungdomstrinnet vært standarden i hele kommunen.

I fra 2003, og til i dag, har linux vært grunnsystemet for elever og lærere på skolen, både på tjenerrommet og på skrivebordet. Systemet har selvfølgelig utviklet seg – RedHat ble byttet ut med Fedora, som igjen ble byttet ut med CentOS, og LTSP ble byttet ut med DRBL. Men alt dette har vært ulike varianter av linux og linux-programmer. Systemet har, med ett hederlig unntak, vært bunnstabilt fra dag 1. Det har faktisk vært så stabilt at vi til tider glemmer at vi bør, og må, vedlikeholde systemet.

Systemet har også vært mer stabilt enn de IKT-ansvarlige. Felix takket for seg i 2003 og gikk over til den mørke siden, aka det private næringslivet. Min IKT-interesserte yngste bror, Erik Hetland, steppet inn noen måneder i 2004, før Espen Vorland tok over i mars 2004. Espen var Cand.Scient. i kjernefysikk fra Universitetet i Bergen, og hadde jobbet som fysiker ved Haukeland Sykehus, systemadministrator for et større Linuxanlegg ved Fysisk institutt (Universitetet i Bergen) og som IKT-konsulent i stavangerselskapet NettSpesialisten. En ekte linux-nerd altså :-). Han gjorde mye bra for oppsett av nettverket og finpussing av tjenerne i kjelleren. Men – han ble også fristet av den mørke siden og takket av våren 2007. Da tok David Petterson over. Han var var utdannet lærer og hadde fordypning i IKT. Linux var ikke akkurat det han var mest kjent med, men han har vist seg å bli en hardbarket linux-nerd som bruker CLI i tide og utide – og han er enda på Harestad skole og styrer systemet og alle de hundrevis av maskinene med stødig hånd.

Men nå, våren 2016, er det slutt for linux på skrivebordet på Harestad skole. I 2015 ble alle elevmaskiner byttet ut med Chromebook og Chromebox. Det siste året har vi halt ut restene av DRBL-systemet vårt for ansatte, og det har vært tydelig at vi ikke prioriterte en større nødvendig oppdatering til CentOS v7 (eller til Ubuntu) de siste månedene. Nå med Chromeboxer hos de ansatte også er det GAFE og Chromebook og -box som er IKT-systemet for Harestad skole.

Det er vemodig. Linux-systemet har tjent oss trofast i 13 år. Det er også leit å ikke være den som kan hacke systemet og plukke i tjenerne nede i kjelleren. Det har vært litt «vårt» prosjekt, mens nå blir vi en del av en større grå google-masse. Ikke det, vi har enda noen linux-tjenere som putler og går nede i kjelleren – hjemmesidene, bloggene, PLEXen, mediawikien, rombestillingen, LDAPen, noen virtuelle tjenere og noen skikkelig eksperimentelle ting…

Felix, Jenny, Erik, Espen og David – Takk for at dere var med å gjorde linux-systemet mulig på Harestad skole, og med det et IKT-system som har fungert glitrende for elever og lærere i 13 år (det er lenge i dagens IKT-verden).

Sandwich

En tanke som har svevet en stund

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

Surface Pro 4

IMG_20160228_135018Det er ikke bare Chromebooker som svirrer i hodet hos undertegnede. Jeg er glad i de fleste typer OS og maskiner, og for første gang blir en Surface-maskin en av arbeidsmaskinene fremover. Helt nøyaktig er det er Surface Pro 4 med Core m3-CPU, 4GB minne og 128GB SSD inkl. et Type Cover-tastatur for tilsammen kr 8 636,- eks. mva. Bare så det er sagt – jeg har bare fiklet med andre sine Surface-maskiner og i butikker i flyktige øyeblikk, så jeg har ingen særlig kjennskap til maskinen annet enn det jeg har lest.

Maskinen kom på helt på tampen av arbeidsdagen forrige fredag og hjemme var det middag og noe husvask. Husvask og ny maskin er dårlig blanding for oss nerder, men som du kommer til å se – det er mulig å kombinere dette når det er en ny Windows 10-maskin vi snakker om ;-)

Vel pakket opp er inntrykket av maskinen positivt. Tiltalende ytre som virker solid, men er likevel ikke massiv og tung. Tastatur og strøm er koblet til, og det er igang med førstegangs oppstart av maskinen. Etter noen sekunder kommer det noen korte spørsmål om språk og nettverk – og kobling av penn, som gikk raskt og smertefritt. Så kommer det en runde der den gjør noen førstegangsoppstartsinstallasjonsgreier og sjekk av kritiske oppdateringer. Det tar noen minutter, mens jeg støvsuger i stuen. Midt i dette kommer det en runde med spørsmål om brukernavn o.l. og om maskinen er en privat- eller bedriftsmaskin (den er levert med Windows 10 Pro), før den går inn i runden med førstegangspålogging av bruker – som også tar noen minutter. Jeg vasker over soverom, kjøkken og gang med våtmopp. Så til slutt kan jeg begynne å bruke maskinen – og det er nå det begynner å demre gamle minner om irritasjon av noe Microsoft burde fikset for lenge siden.

windows-10-upgradeAkkurat når jeg skriver dette jobber maskinen med å oppdatere til neste utgave av Win10, noe som tar flere timer. Jeg skriver nå på en chromebook mens jeg venter de alt for lange timene på at Win10 skal bli ferdig med sitt. Det burde være en offisiell advarsel før du startet en slik oppdatering. Du er uten maskin i mange timer når jobben begynner.

Dette er på en måte greit nok for meg som bruker. Jeg vet hvordan Windows virker og jeg liker Windows 10 godt – og jeg vet at det er sånn Win10 er. Det er et onde jeg kan leve med. Samtidig vet jeg at dette hadde vært en helt håpløs sitasjon hvis jeg hadde stått foran 9.-klassen min på 20 elever og alle elevene skulle jobbe seg igjennom samme oppstartsrunde i tillegg til oppdatering av Win10. Det er her Chromebook kommer inn som en reddende engel. Fra du pakker den ut av pakken går det 7 sekunder før den har bootet. Du må bare koble den til et trådløst nettverk, logge deg på og så er du i gang. Vi snakker om mindre enn ett minutt – ikke mange minutter (eller timer).

Dette er, i min verden, fremdeles noe Microsoft burde gjøre noe med. Faktisk er Windows det OSet som har den minst elegante løsningen for å oppdatere seg selv. iOS laster ned rimelig raskt, men kan bruke litt tid på omstart. OSX og Linux gjør alt i bakgrunnen og trenger sjelden en omstart for å fortsette. Og det er bare Win10 som «straffer» deg med å ikke kunne bruke maskinen på en godt stund, om du skulle være så uheldig å kjøre en omstart når det ligger en oppdatering på lur. Hvem har ikke opplevd at elever er uten maskin fordi maskinen plutselig bestemmer seg for at  skal den oppdatere ett eller annet i alt for mange minutter. Eller enda verre – når du skal vise/presentere noe og i det du skrur på maskinen for å koble den til prosjektør begynner den oppdateringsdansen. Du kan selvfølgelig skru av alle disse automatiserte oppdateringene, men det er litt arbeid (spesielt for de som ikke vet hvor de skal kikke).

For all del – det er mye jeg liker med Pro4 også. Det er bare så lett å irritere seg over disse Win10-oppdateringsgreiene, som virkelig kunne vært bedre. Skjermen er bra, Type Cover er forbausende bra og berøringsflaten på tastaturet kan konkurrere mot Mac (synes nå jeg). En ting som faktisk tok meg litt på sengen er at tastaturet har bakgrunnsbelysning! Pennen er både nyttig og gøy, hvis du først skal tegne eller skrive noe på skjermen.

Maskinen er rask nok i massevis (nesten 50% raskere enn Acer C740 i praksis), har ingen viftelyd og batteritiden er OK (men langt fra bra). I praksis tenker jeg på dette som en bærbar PC som kan brukes som et nettbrett – ikke nettbrett som også kan være en bærbar PC.

Kan du lese teksten på skjermen?

Kan du lese teksten på skjermen?

Det er en ting Win10 sliter med på små skjermer med høy oppløsning – og det er størrelsen på skrift. Skriften kan bli så alt for liten, fordi det er mange program som ikke er laget for liten skjerm/høy oppløsning. Det er ikke Win10 sin feil. Det er utviklere som ikke bruker de standardene som ligger i Win10, men det får Win10 til å se dårlig ut (og gjør det vanskelig å bruke).

Så det er også et spørsmål om pris. For den billigste Pro4-modellen med tastatur (som jeg har) kunne jeg kjøpt 3½ Acer Chromebook C738 – som også har 4GB minne, berøringsskjerm og kan brukes som et litt forstørret nettbrett.

Ja, du får mer med Pro4 enn C738, men om du trenger det ekstra Pro4 har handler om hvordan du bruker maskinen. At Pro4 har kraftigere CPU er alltid kjekt, men det er en avveining i forhold til batteritid. Den har mer lagringsplass, som Chromebook ikke trenger. Penn er gjør berøring veldig presist, men C738 har en helt kurrant berøringsskjerm. Høyoppløselig skjerm er fint, men hva hjelper det når det ikke fungerer så godt i Win10 som det burde. Jeg liker at Pro4 har 3:2-forhold på skjermen og håper at også de mer vanlige bærbare maskinene tar etter denne. Du kan selvfølgelig kjøre alle programmer du kan tenke på i Win10. I min skoleverden handler det stort sett om spill og kraftige/avanserte applikasjoner – det er ikke det vi bruker mest og da kan vi finne andre løsninger enn at alle elever skal ha en dyr (og god) maskin.

Så hva skal jeg med denne maskinen? Jobben med ny skole og BIM-modellene trenger et visningsprogram som ikke finnes til Chrome. Skulle jeg ha bruk for Office 2016, så blir det denne maskinen. Det er også greit å ha en maskin til å teste ut og vise spill til bruk i skolen. Google Apps virker også godt på den ;-)

En kort oppsummering av KnowHowEdTech 2016

logo_knowhow_big2Den 10. februar 2016 gikk KnowHowEdTech 2016 av stabelen for første gang – og forhåpentligvis blir det ikke den siste :-).

Hovedtema var utdanningsteknologi og de tre store teknologiselskapene innen utdanning tilstede – Microsoft, Apple og Google. Alle sammen på samme konferanse – og til diskusjon i samme sofa. Hvert selskap presenterte sin tilnærming til teknologi og utdanning og til hver av dem var det et praksiseksempel. Randabergskolen var kanskje ikke overraskende sammen med Google.

Det var en kjekk samling. Mange kommuner var representert med skoleeiere, skoleledere, IKT-folk på skole og i kommune og politikere. Praten gikk frisk i pausen, spesielt etter at alle Microsoft, Apple og Google + praksiseksempler hadde sagt sitt. Det var også mange gode presentasjoner med mange ulike perspektiver på teknologi og utdanning.

Screenshot 2016-02-15 at 10.23.17Alle presentasjoner ble filmet – så det eneste du går glipp av er det kule bandet og de livlige pausene. Her er lenken til siden med alle opptakene – og her er lenken til mine 15 minutter.

Etter konferansen adverbet «frisk» brukt flere ganger om innlegget mitt når andre har beskrevet det. Jeg må innrømme at jeg gjorde det med vilje for å få litt retning i diskusjonen om hvilken av disse tre som leverer det beste produktet til skole. Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er veldig godt fornøyd med GAFE og Chromebook – og at vi ikke er alene :-). Det er heller ikke galt å si at interessen fra andre kommuner har vært nokså påtagelig de siste dagene.

Under har du presentasjonen min og hvis du åpner opp notatfeltet får du se alt jeg skulle si. Når jeg bare har 15 minutter på meg, så må jeg skrive ned hva jeg skal si for å holde meg innenfor skjema.

 

 

Eksamen og GAFE (og Chromebook)

CHROMEBOOKSFOREXAMSDen innvendingen jeg hører mest om GAFE (og Chromebook) i skolen er – hva gjør vi når eksamen kommer?

Jeg har tidligere sukket om Udirs manglende forståelse for hvordan IKT-virkeligheten ser ut i «Oversettelsesprogram og eksamen» og «Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen».

Nå er det en del skoler som spør Udir – kan jeg bruke Chromebook til eksamen? Spørsmålet er dårlig fordi Udir kan umulig vite hva rammene rundt spørsmålet er, så de svarer på ryggmargsrefleks – men det er ut i fra hvordan en vanlig Windows-maskin fungerer. Da blir svaret ofte veldig feil i forhold til bakgrunnen for spørsmålet.

Etter at vi hadde tilsyn av Datatilsynet på Harestad skole lære jeg en del om hvordan du skal forholde deg til lover, regler og retningslinjer på en konstruktiv måte. De er sjelden absolutte og uttømmende når det kommer til praktisk utførelse. Det er rom for tolkning og vurdering. Hvis du har rutiner på skolen eller i kommunen som viser at du operer innenfor intensjonen til føringene i lover, regler og retningslinjer – så er du faktisk innenfor. Du kan styre dette en del selv. Selvfølgelig er dette da en tolkning, men de fleste lover og regler er umulig å etterleve i bokstavens strengeste forstand, jfr. bloggen min om Udir fremdeles foreldede syn på hjelpemidler, som går nokså semantisk til verks.

Det er ikke vanskelig å sette opp rammer rundt Chromebook/GAFE, eller Windows generelt, som løser kravet om at elever ikke skal ha tilgang til «åpent Internett». Det er til gjengjeld helt umulig å hindre verktøy «som muliggjør kommunikasjon», både i Chromebook/GAFE og Windows generelt. Vi kan gjøre det vanskelig, men vi klarer ikke å stoppe det. Dette vil alltid være en vurdering av muligheter og begrensninger ut i fra det systemet som elevene har tilgjengelig. Så lenge jeg sitter på en 1-til-1-elevmaskin som har tilgang til wifi vil jeg alltid kunne bryte både reglene og intensjonene til Udir – uansett. Og da kan en hvilken som helst elev også gjøre det. Skal vi virkelig klare å stenge for «kommunikasjon» må du ha et så vanntett system som i praksis gjør at alle skolen bare kan gi opp å gjennomføre eksamen på IKT.

Det er i min verden ingenting i retningslinjene fra Udir som hindrer bruk av GAFE og Chromebook. Ta utgangspunkt i retningslinjene og lag et system som ivaretar intensjonen. Da kan du stå rakt og rett og si at du gjør det du skal gjøre.

Jeg har for meg selv skissert 3 løsninger med GAFE (med og uten Chromebook) der jeg mener vi har et enda sikrere system enn vi noen gang ville fått til med en annen løsning. Det eneste som kreves er enten Chromebook eller en vanlig IKT-avdeling med en helt normal brannmur i kommunen.

Lag et kiosk-modus-oppsett med disse innstillingene:

Sider å laste inn ved oppstart:
 https://drive.google.com

Blacklist:
 http://*
 https://*

Whitelist:
 https://accounts.google.com
 https://accounts.google.no
 https://drive.google.com
 https://docs.google.com
 http://web.geogebra.org/

Dette gjør at elevene kan logge på Google-kontoen. De får ikke tilgang til noe annet enn Disk og Google-dokumenter (inkl. presentasjon og regneark osv). Jeg har også føyd til Geogebra, bare for at online-appen skal virke. Jeg må selvfølgelig legge inn Udir sine oppgave- og leveringssider. Jeg må også se om vi trenger noe mer info fra Udir om DNS-navn på sertifikatsidene til Udir, men det har jeg ikke testet enda. Denne lille oppskriften stopper faktisk chatten inne i selve dokumentene. Du trenger visst tilgang til en https-adresse som ikke er whitelistet :-)

Og nei, dette stopper ikke deling av dokumenter i Google Disk. Planen er at hovedvakt på eksamen deler ut dokumentet elevene skal skrive i under eksamen via en «eksamensklasse» i Google Classroom. Da har hovedvakt tilgang til dokumentet gjennom hele prøven og historikken til dokumentet. Da kan denne sjekke om dette dokumentet er delt. Det stopper ikke eleven fra å dele andre dokumenter i Disk under selve prøven, men dette blir oppgaven til vaktene under selv eksamen. De må tross alt gå rundt og se hva elevene holder på med. Det bør ikke være vanskelig å kontrollere om det er fargeglade ikoner opp til høyre i et dokument (som viser at det er noen andre inne). Det bør heller ikke være vanskelig å ta en rask CTRL+TAB gjennom et par faner for å sjekke ved mistanke. I etterkant (og underveis) kan en superbruker i GAFE ved mistanke sjekke loggen i admin-konsollet og se om en elev ha åpnet et dokument som er delt med andre elever – og hvor de da kanskje har kommunisert sammen.

Jeg har som sagt to andre løsninger også, men jeg liker best den over. Du må ikke tro at du har bedre kontroll på en bærbar PC med Microsoft Word installert lokalt, så lenge den har wifi – selv om du har en brannmur i kommunen. Det er da bare fryktelig mye vanskeligere å se om elevene prøver å fuske eller ikke…

Ut over at jeg ikke er tilhenger den formen eksamen har nå som «sluttvurdering», vil jeg slutte denne bloggposten på samme måte som forrige blogg om eksamen og Udir…

Jeg kan forstå Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet. Etter Opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig og som vi fortvilt prøve å lære dem – å spørre om hjelp når det er noe de lurer på eller ikke får til!

Snuser på Chromebooker til høsten 2016

Vi er nå godt kjent med Acer Chromebook C740, som vi er veldig godt fornøyd med. Den er kjapp, solid og billig. Bedre enn det skal du lete en stund etter – og det er det vi gjør :-)

Tre nye Chromebooker landet her på kontoret mitt – Lenovo 100S Chromebook, Dell Chromebook 11 og Acer Chromebook R11. Alle har Intel Celeron-CPUer, 4GB minne og 16GB lagring.

91UZbOP-bqL._SL1500_Lenovo 100S stiller i samme pris- og funksjonssegment som Acer C740. Det som ikke er bra er at Lenovo 100S har en eldre CPU-generasjon enn Acer C740. Problemet for Lenovo er at det er så alt for merkbart når du først har prøvd en Acer C740. Lenovo 100S virker treg i forhold. Den virker også skjørere enn Acer C740. Acer C740 har så langt dette skoleåret vist seg å være svært så solid i forhold til de andre maskinene vi har hatt. Det finnes mer solide maskiner, men de har også en høyere prislapp – så dette blir en vurderingssak ut i fra erfaringer. Så langt er vi som sagt godt fornøyd med maskinen vi har valgt.

71Hk6VQzpTL._SL1500_Dell Chromebook 11 er av den mer solide typen. Den har kraftig gummierte kanter og er bygget i solid plastikk. Skjermen kan også bøyes 180°. Dell har plassert høytalerne over tastaturet og det gjør at du får kraftigere lyd (ikke nødvendigvis bedre!) enn andre Chromebooker jeg har prøvd. Dell har også valgt den eldre CPUen (Intel N2840) og det merkes her også. Resten er likt med Acer C740. Den koster mer enn Acer C740, så om soliditeten gjør den til en mer attraktiv maskin eller ikke vil være et spørsmål om hvor mange maskiner som blir ødelagt i løpet av skoleåret.

acer-r11-convertible-chromebookTil slutt kommer Acer Chromebook R11 har berøringsskjerm og skjermen kan vippes helt rundt og fungere da som et nettbrett. Den var/er priset mellom Lenovo 100S og Dell Chromebook 11, så her må vi prioritere nettbrett-funksjonalitet mot pris og soliditet. Den har Intel N3150 CPU, som er enda nyere enn Acer C740s N3205, men jeg synes faktisk at den virker tregere enn C740 i vanlig bruk. Jeg ser på sammenlikninger at dette er en reell forskjell i CPU-tester også. Den skal bruke markert mindre strøm og den har et mye raskere skjermkort. Også har den IPS-skjerm som er en drøm å se på!

Acer R11 er foreløpig den mest interessante arvtakeren til C740. Vi må bli enige med oss selv i Randaberg om vi tror maskinen tåler like mye som C740. Berøringsskjermer er laget med glass til kanten og de tåler mindre enn ikke-berøringsskjermer, som ofte har plastikkskjerm. Nå har jeg ikke skrevet mer enn denne artikkelen på R11, men jeg holder enda en knapp på at tastaturet til C740 er bedre å skrive på enn R11. At R11 er noe tregere enn C740 trekker heller ikke opp. Men… det er herlig å jobbe på en maskin med IPS-skjerm – og jeg hører til dem som liker touchskjerm :-)

«Proteus» – Du kan aldri komme tilbake…

Proteus-2013-01-04-[96En oppdagelsesreise inn i en audio-visuell verden – som aldri er den samme, noen gang.

Proteus er en underlig perle av et spill, om spill er det rette ordet. Kanskje en oppdagelsesreise er et bedre substantiv.

Hver gang du begynner spillet skapes en ny verden. Hver gang spillet slutter avsluttes en verden du aldri får se igjen. Hva er denne verdenen for noe? Er noe mer enn en øy med vakre lyder og underlige livsformer? Men er ikke det nok? Hva skal jeg gjøre her annet enn å lytte, observere og undersøke? Kanskje det er det som er poenget…

Litt av utfordringen med Proteus er at du ikke kan si særlig til elevene. Elevene må finne ut mye selv – det er store deler av poenget med spillet (om det da kan sies å være et spill).

I begynnelsen av økten presenterer jeg spillet. Det eneste jeg i praksis sier er at hver gang spillet starter genererer det en ny verden, som ikke noen gang eller noe sted har eksistert før nå. Når du slutter å spille vil akkurat denne verdenen forsvinne og aldri komme igjen. Så er det i gang med spillet, og oppgaven til elevene er:

  • Spill. Lytt. Se. Undersøk.
  • Noter hva du finner, ser, hører og opplever. Er det sammenhenger med lyd og bilde – og hva du gjør?
  • Del med de andre i klassen mens du spiller. Det er lov å hjelpe hverandre.
  • Finn ut hvordan du fullfører spillet (ja, det går an).
  • Når spillet er slutt – tenk over hva spillet går ut på. Om du spiller Proteus en gang til blir verden ny – og du vil se, høre og oppleve nye ting.
  • Tenk så over hva denne setningen betyr – «Du kan aldri komme tilbake…»
  • Samtale i klassen om hva den enkelte har opplevd.

3 03 a seasonsDe fleste elever synes noe i spillet er vakkert/pent, så husk å spørre etter det – «Var det noe i Proteus du syntes var vakkert?». Det er ikke uvanlig at elevene liker fargene i solnedgangen, skogen av trær med dryssende blader, regnskyene, lydene på ulike steder, den snurrende lyssirkelen o.l.

Det er også viktig at elevene får fortelle om ting de har opplevd. Det er mye av det elevene har sett jeg ikke har sett i spillet. Det er mange underlige levende vesener som bare opptrer i enkelte deler av verdenen på bestemte tidspunkt. Det ryktes også at det er mulig å se et juletre i romjulen…

Spillet kan invitere til mange ulike samtaler i klassen:

  • KRLE – Buddhister sier at det ikke finnes noe i verden som er fast eller stabilt – alt er i endring. Alt som eksisterer vil til slutt opphøre å eksistere. Du må derfor ikke knytte deg til ting (som har eksistens i verden) – det vil føre til lidelse. Du må glede deg over, og ha kjærlighet til, det som eksisterer i øyeblikket – uten å være knyttet til det. Hva er sammenhengen mellom denne tanken og spillet Proteus?
  • Naturfag/Matematikk/KRLE – Kan du si at verdenen i Proteus egentlig eksisterer? Den eksisterte ikke før du startet spillet og når du avslutter spillet vil du aldri kunne finne den igjen. Eksisterer den likevel i de matematiske formlene som regner ut verdenen, også før den er regnet ut – akkurat som de vakre mønstrene i Mandelbrots mengde? Må noen ha observert en ting før det kan sies at det eksisterer? Hva betyr det at noe eksisterer? Her er det mye gøy å snakke med elevene om!
  • Norsk – Er Proteus en bok uten tekst og fortelling? Er opplevelsen av å lest en bok lik eller ulik det å ha opplevd Proteus?
  • Er Proteus et spill? Hva er egentlig et spill? Hvis det ikke er spill – hva er det da?

0 07 b daynightMen… akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Før eller seinere vil elevene (og du) finne ut at det er mulig å ta et «snapshot» av sted og tid i Proteus. Dette «bildet» lagres i et album du har tilgjengelig i spillet og du kan komme tilbake til akkurat samme sted og tid når du henter det opp. Jeg er temmelig sur på at utviklerne la til denne funksjonen. Proteus hadde vært vakrere og mer lærerikt uten.

Det er noe sant og ekte med at hendelser og opplevelser (og steder) ikke kan gjentas, eller oppleves på nytt, på akkurat samme måte. Alt etter hvordan du ser på verden og virkeligheten (hvilket livssyn/ontologi du har) kan dette være med å berike verden – kanskje gjøre den skjørere, men også vakrere. For ikke å bli helt melodramatisk kan du også sammenlikne det med den beste bokopplevelsen du har hatt. Du kan ikke «avlese» eller glemme den, så du kan aldri lese den på nytt for første gang igjen.

Skulle elevene finne ut at det er mulig å komme tilbake til en verden, og informere meg om at det er mulig, så skal jeg si til dem – ja, jeg vet det, men jeg ville ikke fortelle det til dere. Så ville jeg si hvorfor.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears…in…rain. Time to die.Roy Batty, Blade runner (1982)

Spill igjennom spillet selv før du spiller det med elevene. Det tar ikke så lang tid – og tro mot opplegget forteller jeg deg ikke hvordan du gjør det ;-)

Jeg har prøvd spillet ut på 9. trinn så langt og elevene tok bedre i mot det enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde elevene ville synes det var for kjedelig (les annerledes), men enten er gjengen min så godt oppdratt av alt jeg utsetter dem eller så tok jeg feil :-)

Det var frustrasjon i starten når jeg ikke fortalte dem hva, hvordan og hvorfor – men det er der elevene begynner å bli trente etterhvert. De deler hva de oppdager, og plutselig begynner hele klassen å bevege seg videre i spillet. Flere elever ville ikke avslutte spillet, fordi de da ville verdenen de utforsket forsvinne for alltid… Mission accomplished!

«Papers, Please» – en passkontrollørs hverdag

2015-11-27 07_56_46-Papers PleaseGratulerer! Du vant nettopp den gullkantede jobben som passkontrollør i Arstotska. Du er gitt makt og ansvar, men hva er viktigst – regler eller mennesker? Og er noen mennesker viktigere enn andre?

«Papers, Please» er en simulator som plasserer deg i jobben som passkontrollør i et fiktivt kommunistisk land kalt Arstotzka. Arstotzka har nettopp avsluttet en seks år lang krig med nabolandet Kolechia og gjenvunnet halvparten av grensebyen, Grestin. Din jobb som grensevakt er å kontrollere flyten av mennesker fra Kolechia inn i Arstotzkan-delen av byen.

Blant mylderet av innvandrere og besøkende på jakt etter arbeid, er det smuglere, spioner og terrorister. Ved hjelp av dokumentene de reisende har med seg, og kontorets primitive undersøkelsessystemet, må du bestemme hvem som kan komme inn Arstotzka og hvem som vil bli avvist – eller arrestert! For å godkjenne eller avvise de som kommer, trenger du å sjekke et stadig økende antall dokumenter. Hver dag legges det til nye ting som må sjekkes.

papers-please-3Du får lønn for hver korrekt behandlet søker (du jobber altså på akkord) og du kan miste lønn og jobb om du gjør feil. Du må også sørge for at familien din hver dag har råd til husrom, mat, varme og medisiner. For å gjøre det «riktige» valget, må du bruke mye tid på å undersøke dokumentene. For å få mest mulig penger til å brødfø familien din, må du være så rask som mulig. Hva gjør du når menneskeliv blir satt opp mot hverandre?

Handlingen i spillet inneholder politiske hendelser, terrorvirksomhet, en antiautoritær radikal gruppe og små mini-historier knyttet til forskjellige innvandrere og besøkende. Du møter mange etiske dilemmaer hvor det ikke finnes en løsning som er bra for alle.

Gangen i det

Før spilløkten
Du må først få tak i spillet. Spillet finnes til iPad, Windows, Mac og Linux. Du finner alle kjøpsmuligheter på hjemmesiden til utviklerne – http://papersplea.se/. Om du skal kjøpe spillet til Win/Mac/Linux anbefaler jeg at du kjøper spillet fra HumbleBundle. Da får du det rimelig billig, gir penger til veldedighet og du får tilgang til en DRM-fri utgave du kan laste direkte ned til maskinen samtidig som du får tilgang til spillet i Steam også.

Første time
Spillet må være installert på maskinene til elevene. La gjerne elevene sitte to og to slik at de kan hjelpe hverandre med å komme igang i stillet. Spillet kan være komplisert å sette seg inn i for enkelte elever.

2015-11-27-07_56_46-Papers-PleaseDen første utfordringene elevene (og du som lærer) møter er at de må være nøye med hva de leser. Det er viktig informasjon i alt som vises på skjermen – også avisene i begynnelsen av hver dag! Det kan være litt utfordrende å finne ut hvordan undersøkelsessystemet virker i starten, men de fleste elevene kommer rimelig greit i gang. Hvis elevene tar en feil avgjørelse om hvem de slipper inn eller ikke vil de få beskjed av spillet/kontrolløren hva de gjorde feil.

La elevene spille spillet – og gå rundt for å se at alle skjønner hva de skal gjøre.

Før timen slutter er det viktig at du tipser elevene om hva de skal gjøre når de kommer til dag 3 og søker nummer 8 (se tips om søker nummer 8 dag 3 under «Tips»-overskriften). Spillet husker hvor langt du er kommet.

Jeg ga elevene i lekse å spille spillet 1 klokketime hjemme som lekse til neste økt. Da er det nokså greit om du etter første time noterer ned hvilken dag de er kommet til.

Andre time (en annen dag)
Begynn andre time med å notere hvilken dag de er kommet til etter å ha hatt i lekse å spille minst 1 time hjemme. Ta en klassediskusjon på 5 minutter om hva elevene har opplevd i spillet frem til nå. Dette kan elevene godt også gjøre i grupper – om du har faste grupper i klassen.

La elevene fortsette å spille, mens du tar en runde for å hjelpe de elevene som eventuelt står fast.

Nå står du litt fritt i forhold til hva du vil videre. Jeg lot elevene arbeide med spørsmål til spillet, men jeg gikk igjennom spørsmålene i klassen før de fikk i lekse å gjøre dem ferdige hver for seg.

  • Hvilken dag er du kommet til i spillet?
  • Likte du eller likte du ikke jobben din som passkontrollør? Hvorfor?
  • Gi ett eksempel på et vanskelig valg du måtte gjøre? (Eller to…)
  • Hvorfor var dette vanskelig?
  • Hva følte du når du måtte gjøre dette vanskelige valget?
  • Ble det slik at du brydde deg om noen av dem du “møtte” i spillet? (De som kom til kontroll eller familien din?)
  • Hvem likte du best i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem likte du minst i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem ville du være i spillet? En som fulgte alle regler eller en som ville hjelpe flest mulig av de som kom?
  • Følte du noen gang ansvar for det som skjedde i spillet? (At du var ansvarlig for noe av det som skjedde.)
  • Hva måtte du kunne for å spille spillet bra? Prøv å tenk på så mye som mulig.
  • Hva mener du er poenget med spillet “Papers, please”?

Og selvfølgelig kan du følge opp med noen spørsmål som er aktuelle i nyhetene…

Mål

Et mål med spillet spillet kan være at elevene skal få et større innblikk i hvilke regler som gjelder for å komme inn i et land – og hvordan (og hvorfor) besøk- og innvandringskontroll fungerer.

Shot10-DocsEt annet målet med økten er å trene elever i å tilegne kunnskap ut fra det som er nødvendig i situasjonen. Kunnskapen blir vanskeligere og vanskeligere å finne/forstå etterhvert som elevene kommer ut i spillet. Elevene lærer å bearbeide en mengde informasjon på kort tid – og å være presise og hurtige. At de kanskje blir flinkere til å lese engelsk er en ikke tilsiktet bieffekt.

Et tredje mål kan være å oppleve hvordan det er å være en person som står med ansvaret og makten til å avgjøre menneskers skjebne. Det er ikke alle elever som klarer det mens de spiller, men det er en del som tenker på dette i klassediskusjon via spørsmålene i etterkant.

Du kan selvfølgelig lete igjennom K06 etter mål som passer, men det vil jeg ikke hjelpe deg med ;-). Det er bare en unnskyldning for å spille spillet i klassen – og dermed bare tull. Jeg protesterer nå offisielt mot at «spill i skolen» bare kan skje under dekke av et fagmål fra K06. Spill er viktigere enn det! Alle gode spill gir elevene (uansett) mer læring enn den hjernedøde faktaundervisningen det foregår alt for mye av i skolen.

Du skal lese James Paul Gees «What video games have to teach us about learning and literacy», så skjønner du hva jeg mener. Vi snakkes etter du har lest boken ;-)

Tips – det elevene lærer innen dette semiotiske område har stor overføringsverdi til andre semiotiske områder vi har mange av i skolen.

Tips

Elevene tar ikke alltid hintet :-)
Det er pussig mange elever som ikke helt skjønner at de må sjekke det systemet gir dem beskjed om at de ikke sjekket grundig nok. De elevene som ikke knekker denne «koden» kommer til å synes spillet er kjedelig. Det er derfor viktig at du som lærer passer godt på i starten at elevene forstår at det kan være lurt å ta til seg disse meldingene om hvilke feil de har gjort.


papers-please-screenshot-04Dag 3 – søker nummer 8
Søker nummer 8 på dag 3 er en type som heter Jorji Costava, som de kommer til å treffe igjen mange ganger i spillet. Han har ingen papirer overhode og mange elever blir stående fast der. De vet ikke hva de skal gjøre med ham – fordi de har ingenting de kan stemple avslaget på(!). Fortell (og vis) elevene at de må slå over i «Inspection Mode» (klikke på det rød varsel-skiltet nede i høyre hjørne), klikke på regelen i regelboken om at alle må ha et pass og så klikke på det tomme bordet hvor passet skulle vært. Da forhører du ham om at han mangler pass og han går vekk… (men han kommer igjen ;-).

Det var mange elever som stoppet opp her når de gjorde leksen hjemme – og så kom de ikke videre, og det var dumt.

«Easy mode»
Det er mulig å spille spillet i “EASY MODE” [$20 ekstra hver dag] – men ikke gjør det. Da mister du viktige sider med hvordan du opplever å spille spillet.

Vurdering

Som du sikkert skjønner er jeg ikke helt med på notene om at du må ha læringsmål for å holde på med dette spillet. Spillet i seg selv er selvfølgelig malen for hvor flink du er blitt. Du avkreves nye rutiner for hver dag du går på arbeid og det kreves stadig større nøyaktighet og hurtighet for å komme igjennom dagen. Den eleven som har kommet lengst i spillet er best – til å følge reglene, i alle fall!

Det er selvfølgelig mulig å vurdere hvordan elevene klarer å resonere og tenke omkring spørsmål knyttet til hvordan det er å være innvandrer/imigrant og hvordan det må være å jobbe som grensevakt i møte med alle menneskene de møter.

Evaluering av opplegget

Erfaringene var delte i første runde. Alle elevene var enige om at spillet er «kjedelig» i starten – til de skjønte hvordan det virker. Da var de fleste veldig interessert. For flere elever stoppet det opp på dag 3 søker nummer 8 (se tips) og for disse elevene var dette en show-stopper for interessen. Jeg var vekke denne timen og hadde ikke forberedt vikaren godt nok! Klassen og jeg snakket om dette i etterkant og alle var enige om at spillet var kjekt om de ikke hadde opplevd denne bråstoppen dag 3 i spillet. Mange elever kom helt til dag 10 og en kom til dag 20 i løpet av andre time :-)

Erfaringen er at det er viktig å følge opp elevene den første timen og at de informeres godt om hva de skal gjøre når søkerne ikke oppfører seg slik de skal (jfr. dag 3 søker 8).

Keep talking and nobody explodes

icon

Da var det tid for å teste ut «Keep Talking and Nobody Explodes» i klasse 9C.

Spillet er enkelt å forstå – en spiller er stengt inne i et virtuelt rom sammen med en tikkende bombe som må desarmeres. De andre spillerne er «bombeekspertene». De må finne ut hvordan bomben kan desarmeres ved å tyde informasjonen de finner i manualen «Hvordan desarmere bomber». Men det er et problem – ekspertene kan ikke se bomben! Spilleren med bomben og ekspertene må finne ut av det ved å snakke sammen – og det faderlig fort!

IMG_20151105_103519Elevene samlet seg i de gruppene de pleier – med 4 elever i hver gruppe. De bestemte seg for hvem som skulle være i rommet med bomben og hvem som skulle være eksperter. Så satte de igang. Elevene satt slik at spilleren med bomben ikke kunne se hva bombeekspertene leste og at bombeekspertene ikke kunne se bomben.

Flere av gruppene hadde en litt haltende start, fordi de ikke helt forstod hvordan de skulle forholde seg til bomben og bombemanualen. Etter 10 minutter var de fleste gruppene totalt fordypet i hvordan de skulle hindre bomben i å eksplodere.

IMG_20151105_124319Bombemanualen er på engelsk og jeg var litt spent på hvordan de ville forholde seg til dette når de skulle gi beskjeder til spilleren med bomben. De fleste elevene valgte å oversette til norsk, både for seg selv og til spilleren med bomben. Når det ble veldig hektisk hendte det at de kuttet ut oversettelsen og ga beskjeder på engelsk til spilleren med bomben (de leste rett fra manualen hva bombemannen måtte gjøre).

Jeg så at grupper med ikke helt lesesterke elever også fungerte godt. Det krever ikke nødvendig gode leseevner for å være spilleren med bomben, men du må være flink til å beskrive det du ser muntlig og du må kunne gjøre det ekspertene ber deg om. Det var det mange som var!

Stemningen var god. Det var høylytt summing av stemmer som prøvde å beskrive bomben, forstå hva som stod i bombemanualen og beskjeder til spilleren med bomben. Imellom med summingen forstyrret av en del «NEI!» og etterhvert flere «JA!» når elevene knakk hvordan de skulle formidle informasjon mellom hverandre.

Etter en heseblesende time var alle enige om at dette var kjempegøy og at vi måtte gjøre det en gang til. Jeg lot meg ikke be to ganger og vi avtalte at vi skulle gjøre det en gang til litt seinere på dagen, men da med en ny vri!

IMG_20151105_124353I runde to plasserte jeg alle bombeekspertene i klasserommet, mens spillerne med bombe måtte gå inn i grupperommet ved siden av. De fikk lov å kommunisere via hva de ville – mobiltelefon, Skype, Hangout, SMS, Facebook osv. Det fikk de bestemme selv.

Det ble betraktelig mer kaos når bombeekspertene var i klasserommet og de med bomben var på grupperommet. Det var pussig mange mobiltelefoner som ikke virket! En viktig del av oppgaven ble plutselig hvordan å få kommunikasjonen til å fungere rent teknisk. Alle klaget over at det var for mye lyd, både i klasserommet og i grupperommet, og alle ville plutselig ut i gangen, til andre klasserom og andre grupperom. Nei, var det korte svaret på det. De måtte løse kommunikasjonsproblemene med de rammene jeg hadde satt – de måtte være i klasserommet og grupperommet. En gjeng som skal desarmere bomber kan ikke bestemme selv hvor de skal sitte! Det gikk ikke mange minuttene før alle hadde løst kommunikasjonsproblemene som virket så uløselig litt tidligere.

Det virket som denne runden var mye kjekkere for elevene. Det å sitte fra hverandre når de skulle løse oppgaven fikk mange til å ta det mer alvorlig og det var imponerende jobbing – både fra spillerne med bomben og bombeekspertene. Det ble også flere setninger ropt på engelsk fra bombeekspertene denne gangen. Forresten – SMS og Facebook er ikke gode kommunikasjonsformer for å desarmere tikkende bomber…

Etter en time på høygir måtte elevene under store protester gi seg da læreren syntes at vi måtte nok ha en time med naturfag også – helt på tampen av dagen. Engelsklæreren var fornøyd med timen, men var litt usikker på om neste time med engelsk grammatikk kom til å ha samme svung :-)

Og til de som lurer på om elevene lærer noe ved å spille spill i skolen – ja, det gjør de! Det kommer et større innlegg om dette seinere en dag :-)

PS! Runden med «Keep talking…» fikk plass på www.iktipraksis.no, så her finner du et mer detaljert opplegg enn det jeg har i bloggen.