FUD («Fear, uncertainty and doubt») er et uttrykk som viser til omtaler av andres produkter på en måte som skaper frykt, usikkerhet og tvil (FUT :-) – og dette uttrykket passer godt på kommentarer som «Google eier alt du legger inn på Drive» o.l. som har versert på Twitter og andre medier i det siste.
Jeg kunne kalt dette innlegget «Odin leser høyt fra Terms of Service», fordi nå kommer en enkel og grei forklaring på at Google slett ikke eier alt du legger inn på Drive.
Mye av FUTet knytter seg til dette avsnittet fra Googles generelle Terms of Service (som gjelder alle Googles tjenester):
When you upload or otherwise submit content to our Services, you give Google (and those we work with) a worldwide license to use, host, store, reproduce, modify, create derivative works (such as those resulting from translations, adaptations or other changes we make so that your content works better with our Services), communicate, publish, publicly perform, publicly display and distribute such content.
Det er selvfølgelig dumt om du går glipp av avsnittet før, som rydder opp i det meste om hvem som eier hva:
Some of our Services allow you to submit content. You retain ownership of any intellectual property rights that you hold in that content. In short, what belongs to you stays yours.
Dette blir enda tydeligere om du ser på Terms of Service for Google Apps, som da har forrang foran de generelle vilkårene (min utheving):
Google claims no ownership or control over any Content submitted, posted or displayed by you on or through Google services. You or a third party licensor, as appropriate, retain all patent, trademark and copyright to any Content you submit, post or display on or through Google services and you are responsible for protecting those rights, as appropriate. By submitting, posting or displaying Content on or through Google services which are intended to be available to the members of the public, you grant Google a worldwide, non-exclusive, royalty-free license to reproduce, adapt, modify, publish and distribute such Content on Google services for the purpose of displaying, distributing and promoting Google services.
Except for material that we license to you, we don’t claim ownership of the content you provide on the service. Your content remains your content. We also don’t control, verify, or endorse the content that you and others make available on the service.
You control who may access your content. If you share content in public areas of the service or in shared areas available to others you’ve chosen, then you agree that anyone you’ve shared content with may use that content. When you give others access to your content on the service, you grant them free, nonexclusive permission to use, reproduce, distribute, display, transmit, and communicate to the public the content solely in connection with the service and other products and services made available by Microsoft. If you don’t want others to have those rights, don’t use the service to share your content.
You understand that Microsoft may need, and you hereby grant Microsoft the right, to use, modify, adapt, reproduce, distribute, and display content posted on the service solely to the extent necessary to provide the service.
Det er denne måte nesten alle «Terms of service» for brukerinnhold er skrevet. Første avsnitt klarer opp i hvem som eier innholdet, mens det neste avsnittet beskriver hva som kan gjøres med innholdet allikevel – hvis du deler innhold med andre.
Begge sier tydelig at alt du laster opp til deres tjenester vil være eid av deg. Begge sier også (litt mindre) tydelig at ved å bruke tjenestene gir du firmaene en lisens til å bruke innholdet slik de ser det tjenelig «solely to the extent necessary to provide the service» for Microsoft eller «for the limited purpose of operating, promoting, and improving our Services, and to develop new ones» for Google.
Bare for å gjøre det helt klart – du eier innholdet, men du gir Google og Microsoft lov til å bruke innholdet ditt med det for øye å gi deg tilgang til og drifte tjenestene (SkyDrive, Drive o.l.). Og hvis du lurte på hva dette egentlig betyr, så handler om at Google og Microsoft må få lov av deg til f.eks. lage kopier av det du laster opp, lager miniatyrbilder av store bilder (endring), konverterer fra DOC til Google Docs osv. Som en ser er amerikanere nokså opptatt av opphavsrett og vil sikre seg om at de ikke gjør noe ulovlig når de lager miniatyrbilder eller lager flere visningsutgaver av filmen du lastet opp :-)
Og er Dropbox bedre? Nei – de har akkurat samme opplegg i sin TOS. De har også noen setninger om at:
You retain full ownership to your stuff. We don’t claim any ownership to any of it.
…og…
You give us the permissions we need to do those things solely to provide the Services.
Dropbox fikk pes for dette for en stund siden og har siden prøvd å popularisere TOSen sin med en enklere og mer forklarende språk, men innholdsmessig er det liten forskjell mellom de leverandørene når alt kommer til alt.
iCloud da? Apples TOS for iCloud er mer innholdsrik i forhold til alle mulige forbehold Apple tar i forhold til tjenesten (du kan ikke bruke iCloud som backup!), men når en kommer til delen om hvem som eier innhold (laaangt nede på siden under «Innhold innsendt eller gjort tilgjengelig av deg på Tjenesten») er det akkurat det samme:
Med unntak av materiale vi lisensierer til deg, påberoper ikke Apple eierskap til det materiale og/eller Innhold du sender inn eller gjør tilgjengelig på Tjenesten. Ved å sende inn eller poste slikt Innhold på områder av Tjenesten som er offentlig tilgjengelig eller tilgjengelig for andre brukere som du har samtykket å dele slikt Innhold med, tildeler du imidlertid Apple en verdensomspennende, royalty-fri, ikke-eksklusiv lisens til å bruke, distribuere, gjenskape, modifisere, tilpasse, publisere, oversette, offentlig utføre og offentlig vise slikt Innhold på Tjenesten utelukkende med det formål slikt Innhold var sendt inn for eller gjort tilgjengelig for, uten å kompensere deg eller være forpliktet ovenfor deg.
Så… er Google mye verre enn alle de andre? Nei – de er alle like, og de sier alle at det er du som er eieren av det du laster opp.
Alt ender opp med om du stoler på dem du overlater dataene dine til…
Jeg hadde ikke store runden på NKUL i år. Det ble med onsdagen dessverre, men jeg må vel kunne si at det gikk bra for min del. Godt oppmøte i auditorium R1 (rett over 263 påmeldte) og god respons både under foredraget og i etterkant – i form av kjekk kvitring på Twitter og mange godord på NKUL fra folk jeg ikke visste hvem var :-)
Presentasjonen min finner du i prezi-form om du følger denne lenken, og du kan se et video-opptak av selve sesjonen, med påfølgende spørsmål, om du følger denne lenken til NKUL (du må installere Silverlight – som du får beskjed om).
Det er kjekt å følge med på kvitteret fra resten av NKUL og jeg ser at jeg må slutte med begrepet «digitale innfødte» og «digitale immigranter» og heller bruke de mye bedre uttrykkene «digitalt bofaste» og «digitalt besøkende», om forskjellene mellom lærere og elevers bruk av IKT. Irriterende å ha brukt uttrykket «digitale innfødte» når det to dager etter kommer et kjempeforedrag om at nettopp dette uttrykket allerede er «utdatert»… I min sammenheng betydde forskjellen egentlig ikke så mye, men det skal i alle fall rettes på til neste gang :-).
Datamaskiner er ikke dyrt – byggearealer er! Snittprisen for en kvadratmeter skolebygg er rundt kr. 33.000,- (noen må gjerne korrigere meg om jeg er helt på viddene, for det bør jeg ikke være :-). Et datarom må minst være 60m2, som må multipliseres med 1,45 for å sikre universell standard for nødvendig gangareal o.l. Da er vi oppe i 87m2 for et datarom, som gir en utgift på ca. 2,9 mill. kr. En ny 6-parallell ungdomsskole trenger minst tre datarom (minst!) og vi er da oppe i en utgift på 8,7 mill. kr – uten å ha kjøpt en eneste datamaskin, pult eller stol.
For 8,7 mill. kr. kan du i dag kjøpe minst 1380 MacBook Air 11″ (billigste modell). Det kan gå max 180 elever per trinn på en 6-parallel ungdomsskole, som gjør at du kan dele ut Macer i 8 år før du har brukt opp det du har spart på å ikke bygge datarom. Eller du kan kjøpe 2900 Samsung 305U1A, som gjør at du kan dele ut Samsunger i 16 år.
Og hva om du egentlig burde bygge 6 datarom? Det ville gitt 16 år med MacBook Air eller 32 år med Samsung?
Tenk så på hvordan skolen ser ut i 2020 eller 2028 (eller 2044)? Hvordan ser samfunnet ut utenfor skolen? Finnes det fremdeles datarom på skolene? Jeg håper for all del ikke det – og ikke tror jeg det heller. Se bare hva som har skjedd siden iPaden dukket opp i 2010. Det er nød til å skje noe med hvordan vi tenker datamaskiner i grunnskolen.
Det eneste gyldige argumentet mot å bruke pengene slik er at en kjøper datatraller med 30 bærbare PCer som du triller rundt på skolen i stedet for et datarom. Men jeg har enda til gode å se en skole som har fått dette til å fungere godt over tid. Du ryker opp i en masse praktiske utfordringer knyttet til…
Lading og strøm – elever er ikke flinke til å sette maskinen rett inn i skapet igjen (ikke læreren heller). Da har du plutselig ikke nok maskiner med strøm og du må begynne å lete etter stikkontakter (og strømforsyninger).
Tid – det tar tid å trille datatrallen fra rommet der den står til klasserommet, og det er ikke alle klasser for «tåler» det.
Oppstart av maskiner – mang en lærer (og elev) har kjent på frustrasjonen når maskinen bruker 5-10 minutter fra du skrur den på til du kan gjøre noe på den.
Bestillingstull – har læreren satt datatrallen tilbake når han skulle? Har noen tatt trallen uten å ha bestilt den? Dette er selvfølgelig løselige utfordringen, men det er mange som har slitt med dette.
…og du har allikevel ikke nok maskiner i forhold til det lærerne og elevene ønsker å ha tilgjengelig – og du har i alle fall ikke møtt eleven i det livet eleven lever i samfunnet.
Mye av dette vil faktisk være bedre med et klassesett med nettbrett, men nettbrett løser ikke alle behov en skole har – spesielt knyttet til situasjoner der en vanligvis er på et datarom, som heldagsprøver, nasjonale prøver o.l. Dessuten liker nettbrett best å bli eid av en eier. Ett nettbrett for mange brukere er langt i fra optimalt.
Så… du vil egentlig ikke ha bærbare PCer i en datatralle!
Min påstand er at de fleste grunnskoler kunne, om de ville, supplert hver elev med hver sin PC/nettbrett – men de må synes det er viktig. Og det er der jeg tror deler av problemet ligger…
…til å legge ut prezi-presentasjonen av Prosjekt «Nettbrett» på NKUL sine nettsider allerede nå. Siden jeg er så godt som ferdig (oppdager sikkert en enkel feil her og der enda) spurte jeg NKUL om de hadde noen erfaringer med om det var lurt å legge ut presentasjonen på forhånd eller ikke. De hadde nettopp snakket om at de hadde syntes det var kjekt om folk kunne gjøre det, men ingen har vært ferdig med presentasjonen sin så tidlige som dette noen gang :-). De regnet med at det var et pluss for deltakerne å ha sett igjennom presentasjonen allerede nå – så får jeg heller leve med at noen av deltakerne har sett «slidene» mens andre ikke har.
Men når presentasjonen nå ligger ute på NKUL sine sider, vil jeg ikke være dårligere på min egen blogg :-)
Så har du prezi-presentasjonen jeg har tenkt å bruke på NKUL. Alle tilbakemeldinger mottas med takk – ting kan bare bli bedre.
Forresten… det er nå 263 påmeldte og sesjonen min er nå oppgradert til auditorium R1 med nesten 500 plassert. Er jo fornøyd med det… men føler jo et visst forventningspress etterhvert.
Milde Moses! Det er visst allerede over 170 stykker påmeldt til min sesjon på NKUL. Jeg må innrømme at jeg trodde vi snakket om 40+ og at jeg var heldig om det kom opp til rundt 100 påmeldte. Men nå er det altså over 170 (prosjektleder for NKUL tipper rundt 200 til slutt) og jeg tror jeg må tenke litt annerledes om stilen på presentasjonen. Det er ikke helt det samme å snakke for 40 stykker i et litt trangt konferanserom som å snakke for 170+ i auditorium R2 på NTNU.
Jeg vil benytte dette innlegget i bloggen til å tenke litt høyt omkring de tre hovedutfordringene prosjektet skulle se om 1-til-1-tilgang til nettbrett ville løse og hva som har skjedd:
Behovet lærere og elever har for (bedre) tilgang til IKT-utstyr.
Møte elevene på en bedre måte i forhold til deres digitale hverdag og å bruke digitale verktøy på den måten de blir brukt i hverdagen.
Gi elevene muligheter for bedre læring gjennom å vektlegge nye læringsteorier hvor IKT er et sentralt verktøy.
Dekker Prosjekt «Nettbrett» behovet for tilgang til IKT-utstyr?
Å ja!… og litt nei. Det tok ikke lang tid etter skolestart før arbeidsplaner/ukeplaner/målplaner fikk betraktelig mer digitalt innhold. Plutselig ble lenker til Wikipedia, NRK Skole og en rekke andre nettressurser helt vanlige og naturlige. Undervisning i timene ble lagt opp til at alle elever alltid hadde tilgang til nettet og at det var forventet at de skulle bruke det. Vi kunne gjøre ting i spontant i timer som før krevde en del planlegging med bestilling av rom og flytting av elever. 9A har ikke vært mye på datarommet, som ligger rett ved siden av klasserommet.
Men det er også «litt nei». Vi kan ikke stikke under en stol at flere sentrale nettbaserte verktøy ikke fungerer godt nok på nettbrett alene. Våre på mest såre punkter her er Google Docs og WordPress. Appene på Android (og iPad) er bleke skygger av nettsidene – og de fungerer akkurat ikke godt nok. Appene er OK som tillegg til nettsidene, men uten tilgang til funksjonelle nettsider er appene ikke dugende til den jobben de skal gjøre. Og så er det så lite som skal til for at fungerer perfekt i Chrome Beta på Android. ÅÅÅÅ! (fryktelig frustrert!) Dessuten merker vi trykket fra eksamen i det fjerne som forventer helt spesifikke funksjoner fra regnearket (f.eks. utskrift av formler) som er fjernt fra nettbrettets verden.
Møter vi «The New Millennium Learners» på en god måte i prosjektet? Ja, jeg vil påstå det, men vi sliter litt med å snu om skoledagen til noe som passer bedre med den digitale muligheten nettbrettet gir. Kanskje vi er for opphengt i at vi vil nettbrettet skal løse ting på samme måte som en PC? Men Google Docs virker ikke bedre av den grunn…
Nå etter påske skal elevene, kontaktlærer og jeg ha en prat om forskjellige tema knyttet til «The New Millennium Learners». Opplever elevene at den digitale bruken er autentisk? Har vi så lett tilgang til maskinvare slik at vi allerede har glemt hvordan det er å ikke ha tilgang?
Vi har løst det første digitale skillet, men vi ser godt det andre skillet. Det er forskjell på hvordan elevene bruker nettbrettet og hva de bruker det til – og jeg tror vi kan si at denne forskjellen er knyttet til mer klassiske sammenhenger mellom elevprestasjoner og sosioøkonomisk status.
Lærer elevene mer/bedre? Dette er det fryktelig vanskelig å si noe kvalifisert om, jfr. hvor vanskelig OECD også synes det er. Vi kan ikke sammenlikne klasse 9A uten nettbrett med klasse 9A med nettbrett. Vi må se på hva som skjer i klasserommet hos lærere og elever og ut i fra det si om det er endringer der som beveger seg mot aktiviteter vi vet fra andre studier at gir bedre læringseffekt.
I forkant av praten med lærere og elever etter påske kan jeg si at elevene skriver mer enn de gjorde før – og det sier de også selv. Det er en kjent effekt som også PISA har funnet – og elevene blir bedre til å skrive (og å tenke) for de rett og slett skriver mer enn de gjorde før (uten PC). Vi ser også at mye læringsstoff er lettere tilgjengelig – og at elevene bruker det. Dette er også noe som generelt sett skal gi bedre læring.
Men…
200 tilhørere?! Må øve inn en 30-minutters sammenhengende kjempegod presentasjon (med Prezi) utenat. Jeg må fokusere på selve prosjektet slik at de skjønner hva det er og hva det ikke er – spesielt at jeg ikke har delt ut et klassesett med nettbrett, men noe som skal kunne skaleres opp til og driftes for 500 elever. Så har jeg lovet i programmet til NKUL at jeg skal svar på - Hvorfor er 1-til-1 så viktig og klassesett med maskiner ikke viktig? / Hvorfor et Android-nettbrett og ikke iPad? / Kan et nettbrett (med tastatur) erstatte den vanlige PCen i grunnskolen? / Hva skjer med undervisningen når alle elever har et nettbrett? / Blir elevene flinkere? Lærer de mer? / Passer læreplanene i grunnskolen med nettbrett?
Fra en kommune et sted i landet fikk jeg her forleden et kjent glimt av hvordan det er å være IKT-mann i skole. Skolefolk med IKT-kompetanse og gode ideer hadde jobbet frem gode IT-løsninger for skolen, og ble i møte med rektorene som ønsker en LÆRINGSPLATTFORM (ja, med store bokstaver) avskrevet med at det de drev med var «pjatt». Og i stedet for noe de kunne hatt et godt eierforhold til, og som kunne gitt bedre og mer strømlinjeformede løsninger, ender de opp med Fronter. Ikke det at det er noe direkte galt med Fronter (bortsett fra den drepende kritikken om universell utforming), men det finner bedre og mer spenstige løsninger… og da snakker jeg ikke om itslearning ;-).
I møtet med rektorers «De andre har det», som betyr «Vi må også ha det!», er det lite en kan stille opp med. Hva «det» er kan variere en del, men dette er noe som ofte skjer når en snakker om læringsplatformer. Hvorfor «må» vi ha Fronter (eller itslearning)? Jo, fordi «de har det». Om «de» i denne sammenhengen er en annen skole, en annen kommune eller noen andre ett sted i Norge er uviktig. En variant av dette argumentet er at «vi må velge det, fordi alle andre bruker det». En dårlig løsning blir ikke bedre om alle andre bruker den. Og ja, mange kan enda opp med «feil» system, fordi de som velger ofte ikke er de som skal bruke.
Et fri programvare-triks jeg er glad i er rett og slett å installere et annet LMS (f.eks. Moodle) på en tjener i kommunen/skolen og begynne å bruke det. Det er vel nesten det en kan kalle «diruptive» / forstyrrende metode, og du kan bli ansett som litt uhøflig fordi du ikke følger «vanlige» måter å gjøre ting på. Men det er nesten den eneste måten det er mulig å løfte frem fri programvare-prosjekter på. Kommersielle løsninger har ofte aktive selgere som springer villig rundt på skolen for å skryte av hvor sykt godt produkt de har – og alle utfordringene det løser (som ofte ingen har savnet). Fri programvare-prosjekt har ingen slike selgere, rett og slett fordi du stort sett ikke trenger å betale for å ta i bruk fri programvare-løsninger. Selvfølgelig finnes det fri programvare-prosjekt som har selgere og som du må betale for å bruke (f.eks. RedHat og moodle.com er fri programvare du må betale for), men de er på langt nær så interessert i å «selge seg» til markedet som andre rene kommersielle aktører med lukkede løsninger. Men dette er jo også en av fordelene med fri programvare – du kan ta dem i bruk uten å måtte betale noen for det!
Jeg må føye til et nytt punkt i Odins lille katekisme - #6: «Det er alltid noen som er misfornøyd med gjeldende løsning – uansett!». Velger du itsleaning er det noe som er galt og det samme gjelder Fronter, Moodle, Google Apps, Moava, PedIT osv. Ingen løsning løser alt slik alle vil det. Allikevel er noen løsninger er mer fremoverlent i det å skyve bruk av IKT i den retningen ting utvikler seg, mens andre sitter fast i gamle former og løsninger. Og for å si det litt stygt – om en rektor, som ikke har peiling på data, liker en løsning fordi rektoren synes den virker snedig og bra, er det kanskje på sin plass å stille et par spørsmål om hva og hvorfor. Som jeg har skrevet om tidligere er jeg langt i fra sikker på om et LMS er rett vei å gå i utgangspunktet for skolene. Det finnes bedre løsninger der ute på nettet, men det krever litt mer planlegging og tankekraft enn å si at «vi må ha det, fordi de har det». Det skumle skoleledere må gjøre er å stole på erfarne IKT-folk i skolemiljøene og trekke dem med i prosessene når de skal lage en IT-plan for årene som kommer. Ikke fall for selgeres tilsynelatende enkle løsninger – og så får IKT-folkene i skole våge å vise frem det de faktisk tror er de gode løsningene for skolen, enten noen vil se dem eller ikke…
Og til slutt… Artikkelen i engelsk Wikipedia om «Learning Management Systems» er slett ikke verst om at et LMS har lite med læring å gjøre…
Certain learning tasks are well suited for an LMS (centralized functions like learner administration and content management). Learning itself is different – it is not a process to be managed. Learning is by nature multi-faceted and chaotic. Organizations that now lock into enterprise-level systems will be able to do an excellent job of delivering courses. They won’t, however, be positioning themselves well for informal learning, performance support, or knowledge management. The concept is simple: one tool can’t do it all without losing functionality. The more feature-rich an individual tool becomes, the more it loses its usefulness to the average user. Connected specialization, modularization, and decentralization are learning foundations capable of adjusting to varied information climate changes.
Velkommen! – til dere som leser dette innlegget fordi dere fikk en epost fra NKUL med lenke til www.iktogskole.no. Jeg håper dere tar turen innom min sesjon S1B onsdag 9. mai kl. 13:00!
Samtidig, også til dere faste lesere (som jeg faktisk har :-), satte eposten fra NKUL igang et par tanker om prosjektet jeg skal presentere der. For å drive litt reklame for min sesjon skal jeg skrive noe om hva jeg kommer til å gripe fatt i, uten at jeg røper alt (jeg vil jo du skal komme på sesjonen min :-).
I en utviklingspermisjon våren 2011 fikk jeg tid til å tenke en del tanker om IKT og skole – og resultatene finner dere i denne bloggen. Et av resultatene var Prosjekt «Nettbrett» og det er dette prosjektet, og forarbeidet til det, jeg kommer til å si mest om på NKUL.
<SPISSFORMULERINGER>
En av de tingene jeg kommer til å si tydelig er at det bare er 1-til-1 (det at hver elev har hver sin digitale dings) som er fremtiden for IKT i skolen. Et klassesett med nettbrett er ikke 1-til-1. Det er 1-til-mange og det er veldig annerledes enn 1-til-1. Det er ikke noe nytt i et klassesett med nettbrett. Ingenting blir annerledes på skolen med klassesettet. Det er det samme som et datarom, som jeg regner med skolen har. Jada – en og annen time vil være annerledes og elevene kommer til å synes det er spennende å bruke nettbrettet, men det er fremdeles den gode gamle skolen du driver. Det skjer ingen kvalitativ endring av pedagogikken før du har 1-til-1.
Jeg liker altså ikke klassesett med nettbrett. Det er en retning vi ikke trenger å gå. Dessuten skjuler det en del utfordringer knyttet til administreringen av 1-til-1-løsninger i grunnskolen. Fra mitt 1-til-1-perspektiv er prosjekter med klassesett i beste fall uviktige (fordi de ikke er fremtidsrettet), men i verste fall kan de også være en sovepute for daff satsing på IKT i skolen.
Dessuten kommer disse klassesettene med nettbrett som et supplement til skolens vanlige PCer. De fleste skoler/kommuner har såpass dårlig råd at det å kjøpe nettbrett i tillegg til vanlige PCer ikke lar seg kombinere. Da mener jeg at skolen heller skal bruke penger og ressurser på å jobbe mot en god 1-til-1-løsning (gjerne nettbrett) fremfor kjøpe litt av alt.
Ingen får lov til å ta dette til inntekt for at jeg sier at da kan du la være å kjøpe nettbrett (eller annet IT-utstyr). Dette skal du ta til inntekt for at jeg vil du skal gjøre mer enn å kjøpe klassesett. Jeg vil du skal planlegge og sette igang 1-til-1 på skolen din!
</SPISSFORMULERINGER>
Det er lys av dette vi delte ut et Android-nettbrett (Asus TF101 med tastaturdocking) til 9A på Harestad skole. Vi vil se hva som skjer med elevene, lærerne og undervisningen når de har 1-til-1-tilgang hele tiden og vi vil se om et nettbrett kan erstatte den vanlige PCen. Om nettbrettet ikke kan erstatte PCen blir nettbrett i skolen ikke mer enn en jippo-greie for å være hipp og kul (og variere undervisningen litt). Og ja, vi valgte Asus TF101 (med Android) fremfor iPad2 til dette prosjektet.
Hvis du vil vite hvorfor vi har valgt det vi har valgt og hva vi har erfart i prosjektet – møt opp på NKUL 2012 9. mai kl. 13:00 på sesjon S1B. Jeg kommer til å legge ut presentasjonen på Prezi (og som PDF) i slutten av april. På sesjonen får du vite mer om disse utfordringene i prosjektet:
Hvorfor er 1-til-1 så viktig og klassesett med maskiner ikke viktig?
Hvorfor et Android-nettbrett og ikke iPad?
Kan et nettbrett (med tastatur) erstatte den vanlige PCen i grunnskolen?
Hva skjer med undervisningen når alle elever har et nettbrett?
Blir elevene flinkere? Lærer de mer?
Passer læreplanene i grunnskolen med nettbrett?
Og hvis noen lurte – jeg er bare en ydmyk kommunalt ansatt som ikke har noen forpliktelser overfor noen forhandlere. Jeg hater selv å høre på folk som presenterer prosjekter hvor de aldri har hatt utfordringer (eller ting de ikke har fått løst) eller som aldri har vært i tvil om det de har gjort har vært rett, og jeg kan love deg at du skal slippe å høre på en sånn en… :-)
Jeg ser at NTB har sluppet en artikkel om det bekymringsfulle resultatet fra Monitor 2011 som ble offentliggjort i dag. Både digi.no og VG.no har plukket opp ulike deler av det NTB har skrevet.
Jeg er glad for at Senter for IKT i utdanningen jevnlig måler hvordan det står til med IKT i skolen. Monitor 2005-2011 har vært interessant lesning uten at jeg nå vil gå i dybden på dem. Jeg lar kommentaren fra NTB stå for seg selv, men jeg klarer jo ikke la være å kommentere noe av det :-)
Det er mye i artikkelen jeg tar som et klapp på skulderen. Det trekkes frem at maskinparken på mange skoler er gammel og utdatert – noe jeg også konkluderte med i utviklingspermisjonen min i og med at skolene ikke klarer å holde tritt med utviklingen og bytte ut maskiner raskt nok (fordi kommunene/skolene ikke budsjetterer for at maskiner ikke lever så lenge). Jeg liker godt at de trekker frem at en avhengig av ildsjeler (min tolkning) som får bra ting til på gamle skoler, spesielt når vi på Harestad skole har siden 2002 gått fra 35 maskiner til 513 maskiner i 2011 – og alle maskiner booter raskt og elever (og lærere) er i gang med IT-jobbingen uten å måtte vente i særlig grad på maskinene. Dette har vi fått til med både gammel og ny maskinvare og lave driftsbudsjett. Jeg vil våge påstanden om at dette kan også andre få til hvis de vil… (de har også fått det til på naboskolen Grødem).
Alltid kjekt å få støtte for «tilgang er viktig»-argumentet mitt.
Hvis noen som skal «drøfte hva som kan gjøres for å bedre situasjonen» trenger noen tips – så stiller jeg villig opp! ;-)
Mens Google, Narvik og Datatilsynet prøver å bli enige om hva som er godt nok har jeg tenkt litt på skytjenester, personopplysningsloven og databehandleravtaler – og det er noe som skurrer når personopplysningsloven møter virkeligheten på det store Internettet. I det videre skriver jeg med utgangspunkt i skolen (siden det er den jeg kjenner best), men problemstillingen gjelder for alle norske virksomheter som bruker skytjenester.
Personopplysningsloven §15 stiller krav om at det skal være en avtale mellom skolen og en skytjeneste som behandler personopplysninger – en databehandleravtale. Og bare så alle er enige – en personopplysning er «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en person» (§2). Det er i denne sammenheng likegyldig hva slags opplysning det er. Sensitive personopplysninger er en spesiell type opplysninger om personen, som vi i denne runden ikke tar opp. Loven gjelder alle former for behandling av disse opplysningene med elektroniske hjelpemidler eller når opplysningene inngår i et personregister (altså en samling av personopplysninger). Det er skolen som må lage avtalen med skytjenesten. Selvfølgelig kan skytjenesten ha klart et forslag, men det er ansvarlige som skal opprette en avtale med behandler.
Det første jeg måtte avklare for meg selv var hvilke skytjenester som krever en avtale, og nå tenker jeg bare på at en må ha en avtale – ikke hva som skal stilles som krav i avtalen (som er sentral del av diskusjonen rundt Google Apps og Narvik). Hvilke skytjenester har opplysninger som kan «knyttes til en person»? Det er de fleste, fordi de har en eller annen form for autentisering. Da lagres automatisk en del opplysninger direkte knyttet til en person (og husk at vi nå snakker om hvilke som helst opplysninger) og da må en ha lage en avtale. Alle FEIDE-tjenester ramler inn her.
Jeg vil også ta utgangspunkt i at en bare må inngå en slik avtale når skolen bruker en skytjeneste systemisk – at elever og lærere ikke kan la være å bruke den, fordi det ligger i skolens planer at alle skal bruke tjenesten. En trenger ikke gjøre det om det er frivillig – da kan de som ikke vil bruke den bare la være.
Da sitter jeg igjen med en interessant liste med avtalepliktige skytjenester (som ikke er uttømmende):
Fronter
Cyberbook
NRK Skole (om du bruker FEIDE)
Gyldendals Smartbok
Kindle
Mobilskole
itslearning
Google Apps
Microsoft Live@EDU
iTunes/iCloud/iTunesU
Android Market
MinSkole
NDLA
Apper på mobil/nettbrett som krever identifisering (f.eks. en del kommende norske digitale lærebøker)
Du kan faktisk også kreve det av Wikipedia om elevene har som arbeidsoppgave på skolen å skrive i der, fordi da kreves det som regel en pålogging/identifisering av bruker.
Noe sier meg at skoler ikke lager slike avtaler og ingenting er som et praktisk eksempel. Jeg ville se om skoler inngår avtale med LMSene de bruker. Via via via fant jeg ut at bare en kommune har inngått en databehandleravtale med Fronter – og det er Oslo. Ingen andre. Det betyr i praksis at alle andre skoler/kommuner som bruker Fronter ikke følger det viktigste punktet i personopplysningsloven – og bruken av systemet er dermed ikke lovlig. Jeg har ikke funnet ut hvordan det står til med itslearning, men ansvarlige itslearning-administratorer der ute som kan bekrefte eller avkrefte om de har en slik avtale må bare ta kontakt. Jeg skjønner at dette er litt pirkete og at de fleste enkelt kan lage en databehandleravtale med Fronter, men det er ingen som har gjort det – eller tenker at de burde det. Tydeligvis.
Så kom jeg på enda en ting, som Google er veldig flinke til å informere deg om – hva skjer om du kobler en tredjepartstjeneste / underleverandør til skytjenesten? Jeg tar et eksempel fra Google Apps, men dette gjelder mange andre skytjenester og det mest nærliggende er kanskje Ephorus i Fronter og itslearning. I Google Apps kan du lett koble deg opp til andre tjenester som f.eks. Aviary Design Tools, som er en pakke med online-verktøy for redigere lyd og bilde. Du får promte beskjed fra Google om hvilken informasjon Aviary vil ha tilgang i Google Apps-basen:
User Provisioning (Read only)
This app will give your users access to Aviary and provide help to them get started.
Docs (Read/Write)
This app saves your creations to your Docs account for easy access and sharing.
Og vips – så ble Aviary en ny databehandler for skolen i og med at de kan lese brukerinformasjon (og bruker den for å holde orden på hvem som lager hva) og at de har sin helt egen «Security Policy» enn Google nødvendigvis har. I følge loven må skolen da også inngå en databehandleravtale med Aviary, fordi Google allerede uttrykkelig har sagt at de ikke tar ansvar for hva Aviary bruker informasjonen de henter ut av Google Apps til. Dette kommer også frem i Datatilsynets veileder for databehandleravtaler (s. 13).
Du møter kravet om databehandleravtale igjen og igjen og igjen og igjen – og det før du skal prøve å leve opp til Datatilsynets forventninger til hva du konkret skal kreve/forvente i disse avtalene. Blar du igjennom Datatilsynets krav til Narvik kommune ifm bruk av Google Apps og kikker på listen over skytjenester tidligere i innlegget, skjønner du raskt at den enkelte skole eller kommune kan få store problemer med å bruke tjenestene.
Jeg er ikke motstander av at Datatilsynet passer på at vi ikke skal finne oss i avtaler vi kommer til å angre på, men det er noe som skurrer kraftig når personopplysningsloven møter «Skyen» på denne måten. Det er noe med at «Skyen» bare ikke virker slik personopplysningsloven forutsetter at verden skal virke.
Det skal ikke bli en vane å «reklamere» for spill, men jeg har et par helger vært fullstendig hektet på et såkalt indie-spill kalt LIMBO. En av reklamesitatene er…
“Dark, disturbing, yet eerily beautiful, Limbo is a world that deserves to be explored.”
…og det er så sant, så sant. Spillet vakkert og fryktelig på en gang og definitivt ikke for sarte sjeler, men du verden for et spill! Jeg kan nesten ikke anbefale dette nok og jeg synes det er viktig å løfte frem de små utviklerteamene som klarer å lage spill som dette. Det er helt unikt – og veldig forstyrret :-)
FUD («Fear, uncertainty and doubt») er et uttrykk som viser til omtaler av andres produkter på en måte som skaper frykt, usikkerhet og tvil (FUT :-) – og dette uttrykket passer godt på kommentarer som «Google eier alt du legger inn på Drive» o.l. som har versert på Twitter og andre medier i det siste.
Jeg hadde ikke store runden på NKUL i år. Det ble med onsdagen dessverre, men jeg må vel kunne si at det gikk bra for min del. Godt oppmøte i auditorium R1 (rett over 263 påmeldte) og god respons både under foredraget og i etterkant – i form av kjekk kvitring på Twitter og mange godord på NKUL fra folk jeg ikke visste hvem var :-)
Datamaskiner er ikke dyrt – byggearealer er! Snittprisen for en kvadratmeter skolebygg er rundt kr. 33.000,- (noen må gjerne korrigere meg om jeg er helt på viddene, for det bør jeg ikke være :-). Et datarom må minst være 60m2, som må multipliseres med 1,45 for å sikre universell standard for nødvendig gangareal o.l. Da er vi oppe i 87m2 for et datarom, som gir en utgift på ca. 2,9 mill. kr. En ny 6-parallell ungdomsskole trenger minst tre datarom (minst!) og vi er da oppe i en utgift på 8,7 mill. kr – uten å ha kjøpt en eneste datamaskin, pult eller stol.
…til å legge ut prezi-presentasjonen av Prosjekt «Nettbrett» på NKUL sine nettsider allerede nå. Siden jeg er så godt som ferdig (oppdager sikkert en enkel feil her og der enda) spurte jeg NKUL om de hadde noen erfaringer med om det var lurt å legge ut presentasjonen på forhånd eller ikke. De hadde nettopp snakket om at de hadde syntes det var kjekt om folk kunne gjøre det, men ingen har vært ferdig med presentasjonen sin så tidlige som dette noen gang :-). De regnet med at det var et pluss for deltakerne å ha sett igjennom presentasjonen allerede nå – så får jeg heller leve med at noen av deltakerne har sett «slidene» mens andre ikke har.
Milde Moses! Det er visst allerede over 170 stykker påmeldt til 
Jeg ser at NTB har sluppet en artikkel om det bekymringsfulle resultatet fra 
Mens Google, Narvik og Datatilsynet prøver å bli enige om hva som er godt nok har jeg tenkt litt på skytjenester, personopplysningsloven og databehandleravtaler – og det er noe som skurrer når personopplysningsloven møter virkeligheten på det store Internettet. I det videre skriver jeg med utgangspunkt i skolen (siden det er den jeg kjenner best), men problemstillingen gjelder for alle norske virksomheter som bruker skytjenester.
Siste kommentarer