Livet med Chromebook – del 1 av mange

Google PresentasjonerJeg har tenkt at jeg må skrive litt mer om hva jeg faktisk gjør i klasserommet. Når jeg skriver i bloggen er det så lett å glemme at leserne ikke vet hva jeg egentlig holder på med der. Det kommer noen glimt nå og da, men vanligvis skriver jeg om ting som skjer utenfor klasserommet – selv om de i aller høyeste grad angår det som skjer i klasserommet.

Som de fleste har fått med seg bestemte vi oss i januar for å gå for Chromebook for hele skolesektoren i Randaberg. To av skolene har allerede byttet ut mange av de stasjonære maskinene på datarom og i klasserom på barnetrinnet med Chromebox, og vi har nettopp bestilt 225 Chromebooker til 8. trinn i august. Jeg har tenkt at kanskje jeg må bli flinkere å vise hvordan en 1-til-1-skolehverdag med GAFE og Chromebook i praksis fungerer.

Så… da jeg testet ut Oculus i 8C skrev jeg at elevene måtte ha noe å jobbe med når vi skulle i gang med Oculus i naturfag. De måtte ha et selvgående opplegg når jeg gikk til og fra elevene som jobbet og enkelteleven som tok seg en tur i verdensrommet. Det jeg endte opp med var å dele ut en presentasjonsmal til hver elev via Google Classroom. Denne presentasjonen skulle eleven jobbe med mens Oculusen var i bruk i klasserommet. Jeg gikk til og fra Oculus-stasjonen og elevene som jobbet med presentasjonene.

Mellom hver naturfagtime gikk jeg igjennom presentasjonene og ga elevene kommentarer på hva de hadde gjort. Jeg brukte kommentarfunksjonen i Google Presentasjoner, så elevene fikk melding om hva jeg kommenterte og jeg fikk melding om når eleven hadde gjort noe med det jeg mente noe om. Elevene likte godt å få tilbakemelding på denne måten. Det er også en grei funksjon i Google Presentasjoner at du rimelig enkelt kan se hva eleven har gjort siden sist time – spesielt hvis du er usikker på om eleven har gjort noe overhode…

Tilbakemeldingen før siste arbeidsøkt ville jeg gjøre annerledes. Jeg ville gi den som en videotilbakemelding. Ideen var å gå igjennom presentasjonen til eleven, slik at eleven både kunne se og høre det jeg kommenterte mens jeg gjorde det. Screencastify er et glitrende tillegg til Chrome for å gjøre akkurat dette.

Prosedyren var relativt enkel. Jeg åpnet opp presentasjonen til eleven. Skrudde på opptak i Screencastify og begynte å snakke. Trikset er å godta at du kan si feil, du kan fomle, rette deg selv osv. Altså at jeg ikke begynner opptaket omigjen hvis det er noe jeg ikke er fornøyd med. Da blir du aldri blitt ferdig! Når jeg hadde spilt inn tilbakemeldingen delte jeg den med den respektive elev – og det var det! Jeg har 21 elever i klassen og brukte en drøy time på å gi videotilbakemelding til hele klassen – noe jeg var særs fornøyd med.

Jeg spurte elevene om de likte denne videotilbakemelding – noe de svarte veldig bekreftende på. De fleste elevene bruke neste arbeidsøkt til å veksle mellom videoen og presentasjonen, mens de flikket på de tingene jeg sa noe om i videoen.

Jeg har lagt ved et par av videoene jeg delte med elevene. Det er så mye enklere å se ideen og fordelen, enn hvis jeg prøver å beskrive det med ord. Bare så det er sagt – jeg har en ordentlig hyggelig gjeng med elever, som stiller villig opp når jeg spør om jeg kan bruke noen av tilbakemeldingene i bloggen min. Jeg måtte plukke ut to tilfeldige av de som meldte seg, fordi det var så mange som sa det var greit.

Så vil jeg bare si en ting til før du kikker på videoen(e) – jeg tar alle forbehold om at jeg ikke er en überkompetent tilbakemelder! Jeg er ikke ressurslæreren i vurdering for læring/SKU eller lærerspesialisten i norsk. Jeg jobber med å gi gode tilbakemeldinger – og jeg har tenkt å bli mye bedre :-) Poenget med å legge ut videoen er at du skal få se (og høre) hvordan dette kan gjøres rent teknisk. Det er også god trening i å øve seg i å våge å ta ting på sparket og dempe angsten for å se og høre seg selv. Forresten – klikk på «Eget vindu»-knappen som dukker opp i øvre høyre hjørne av filmene for å få se dem i fullskjerm.

Tilbakemeldinger mottas med takk – i alle varianter! ;-)

Livet er en pussig ting

nkulJeg skulle så gjerne vært på NKUL, men det ble det ikke noe av. Jeg skulle til og med ha en av parallellsesjonene i dag og snakket om «Den digitale skolen på kollisjonskurs med personopplysningsloven». Og jeg hadde tenkt at den store utfordringen ville være at dette ikke er noe som fenger så mange som det burde. Det er litt som å snakke om at elever må komme tidsnok til de elevene som er kommet tidsnok. Også skulle jeg truffet, og snakket med, alle de kjempeflotte folkene jeg bare treffer på Twitter og epost og en videoprat i ny og ne. Også skulle jeg vært med på Trondheims lansering av Google Apps for Education og Chromebook som plattform for trondheimskolen. Også skulle jeg sett og hørt på alt det flotte NKUL finner frem av andre spennende sesjoner hvert år.

Men den gang ei. Dette ble effektivt stoppet av en saftig sykehustabbe. Min bedre halvdel skulle inn og gjøre et enkelt dagkirurgisk inngrep på SUS, men endte opp med hull på livmor og tynntarm med dertil alvorlige bukhinnebetennelse. Dette ledet til flere nye operasjoner med påfølgende nye komplikasjoner og nye operasjoner og en antibiotikakur som aldri tar slutt (en sånn intravenøs en du må få 3 dager daglig på sykehuset til alle døgnet rare tider). I praksis har vi bodd på sykehus siden slutten av mars og hun er ikke utskrevet enda – men alt går bedre, så målet er å bli skrevet ut til uken med en to ukers ab-kur i tablettform med flere undersøkelser og kontroller underveis. Så nei – kan ikke reise fra familie da, selv ikke til NKUL ;-).

Nok om det. Du får gjort litt forskjellig når du kjeder deg på et sykehus også. Det er mye venting der. Så jeg har fått skrevet et par av bloggens mest populære innlegg – og jeg får tid til å skrive om det jeg skulle ha snakket om på NKUL. Så under finner du hele presentasjonen min og i kommentarfeltet/foredragsnotatet til hvert lysbilde finner du det meste av det jeg hadde tenkt å si høyt.

Denne presentasjonen likner en del på den jeg holdt på nettbrett-konferansen for Senter for IKT, men det er et par nye og viktige ting. Jeg har snakket litt til med Datatilsynet og tenkte jeg skulle slippe et par minibomber her i bloggen nå – noe er med i presentasjonen, andre ting ikke.

Jeg har prøvd å få Datatilsynet til å svare på om det er greit å be foreldre opprette en AppleID for barne frivillig – om skolen deler ut iPad i en 1-til-1-løsning i skolen, og om skolen kan opprette generiske/anonyme AppleIDer for foreldre/elever som ikke vil gjøre det frivillig. Svaret jeg har fått er noe diffust. Frivillighet er greit, men det skal være en reell frivillighet – uten at Datatilsynet sier noe om hva «reell» betyr, annet enn at det er vanskelig å få til i skolen. Vansken har de tidligere begrunnet i at om skolen sier at alle skal, så er det ikke en reell frivillighet, men skal hjemles i lov (f.eks. opplæringsloven § 13 eller § 2-3). Om skolen hjemler det, så er det ikke frivillig – og skolen må ta ansvar for at dette gjøres innenfor det lovverket skolen må forholde seg til (i dette tilfelle personopplysningsloven). Hvis jeg prøver å forstå det betyr det at vi ender opp med en situasjon der bruken av f.eks. iPad må være frivillig for at det skal være frivillig om du vil bruke din egen AppleID. Hvis du  bruke iPad i skolen, må også skolen ta ansvar for AppleIDene som blir brukt i undervisningen – og frivilligheten ryker. Om Apple godtar generiske/anonyme AppleIDer vil Datatilsynet naturlig nok ikke mene noe om, men de som har lest brukervilkårene ser at Apple gjør ikke det på papiret (både navn og fødselsdato skal være ekte i en AppleID) – selv om de ser ut til å vende det døve øre til at det skjer i stor utstrekning.

Den andre tingen jeg lirket ut av dem var at de forventer sterk autentisering på alle tjenester der lærer får tilgang til informasjon om/fra mange elever. De har tidligere presisert at dette gjelder læringsplattformer, f.eks. itslearning, Fronter og Google Apps for Education, men nå presiserte de også at det også gjelder tjenester som Showbie, Duolingo, KhanAcademy, Evernote – altså der lærer har tilgang til personopplysninger om mange elever.

Hurra! Det ble en storebror!

Randabergskolen har fått en storebror! I dag kl. 09:01 annonserte Trondheim kommune at de også følger i Randaberg og Sola kommunes små raske fotspor og går for Google Apps for Education og Chromebook i hele skolesektoren. Vi har plutselig fått en bror – en stor og sterk en! Nå er vi ikke lengre så spesielle i vårt valg, men samtidig er det godt å vite at en av de ordentlig store kommunene også har valgt det samme som oss. Da er det lettere å si at vi gjorde et lurt valg. Men jeg vil bare ha sagt – Vi bestemte oss først! :-)

Les mer om hva Trondheimskolen har tenkt om overgangen til GAFE og Chromebook på bloggen til BetaTrondheim-gjengen. De har gjort en god jobb i forkant av valget sitt og det er interessant lesning.

Velkommen til gjengen som går for en elegant 1-til-1-løsning for IKT og skole!

En selger i fåreklær

Det er noe med forholdet mellom de frivillige entusiaster og kommersielle aktører jeg har tenkt på lenge. Det henger helt tilbake til da vi på Harestad skole trødde igang med linux og fri programvare over hele linjen for elever og lærere. Vi økte maskinparken til helt usannsynlige tall for IKT og skole den gang og vi gjorde det svinbillig og uhyggelig effektivt. Løsningen med diskløse tykke klienter står det enda respekt av, og IKT-ansvarlig på Harestad skole drifter glatt 450 tykke klienter uten at han trenger å bruke tid på det (og han har ansvar for alt knyttet til IKT på skolen – tjenere, nettverk, klienter, skrivere, brukerstøtte, prosjekter… alt).

Når vi skryter av egen løsning til andre skoler og kommunen får vi alltid spørsmålet – «Jammen, hvis dette er så bra, hvorfor er det ingen andre som gjør det?» Og det litt frekke svaret er – «Nei, si det du… kanskje de er dumme, eller så vet de ikke bedre?». Svaret er delvis sant – veldig mange vet ikke så mye om løsningene basert på fri programvare. De vet faktisk fint lite, har aldri prøvd noe av det og har bare hørt ett eller annet en eller annen gang. Og så ender de fleste skoler/kommuner opp med kjente kommersielle løsninger, som alltid krever litt mer ressurser (både tid og penger) enn de så for seg. Men hvorfor gjør de det? Deler av svaret er at for eksempel Microsoft selger et produkt (og det ingenting galt i det!). De har derfor en proaktiv PR-gjeng, som holder skoler og kommuner godt informert om hva de har, hva det gjør og hva som kommer om ikke så lenge. De kan avse ressurser som «gratis» reiser rundt og informerer om alt det lure du kan gjøre med akkurat deres produkter. De er selgere, selv om de kommer under andre navn som «pedagogisk rådgiver», «digitalpedagog», «pedagogisk veileder» eller «konsulent». Microsoft og Apple har et hav av slike kommersielle talsmenn (og kvinner) som kan proaktivt selge løsningen, fordi den koster penger og hovedleverandør har råd til å gi disse en del av kaken når de videreselger løsningene.

Fri programvare har ikke en slik gjeng kommersielle undersåtter. Joda, det finnes store kommersielle fri programvare-prosjekter, f.eks. RedHat, som både selger og tjener godt med penger. Men når hadde du sist en på døren som ville selge deg CentOS eller GIMP? Det sier seg selv. Det er ikke noe «marked» å selge fri (gratis) programvare i. Det er ingen som kan tjene penger på å reise rundt å informere om eller gi vekk gratis programmer gratis. Derfor er det naturlig nok ingen som proaktivt reiser rundt og gjør akkurat det. Det var det Friprogsenteret skulle ha gjort… :-(

Det fri programvare har er en stor gjeng glade entusiaster, som gjerne viser hva de gjør – om du spør dem. De er ikke selgere. De er brukere av et system de selv har satt i drift og er stolte av. De tjener ingenting på å vise frem systemet til deg, men de gjør det så gjerne. Hvordan vet jeg det? Jeg er en av de som gjerne viser frem hva vi gjør – uten å ta betalt for det. Men jeg ringer ikke Kristiansand kommune og sier «Hei, Ole, skal jeg vise deg hvordan du setter opp et utrolig bra system som ikke har noen lisensutgifter (det er helt fritt og gratis) og er skvettenkelt å drifte?». Det er ikke min jobb å selge systemet vi selv bruker. Mitt ansvar handler om å få IKT-systemene i Randabergskolen til å virke godt, bygge ny skole, holde orden på skyss, være übersuperbruker av det skoleadministrative systemet, forberede politiske saker osv. – altså det jeg er ansatt for å gjøre hos skolesjefen. Ikke selge noe vi likevel ikke tjener penger på. Men om Ole har lyst til å se hva vi holder på med, setter jeg gjerne av tid til det – uten at jeg tar betalt for det.

Det samme ser jeg gjelder Google Apps for Education (og Chromebook). Google er selvfølgelig en stor og tung kommersiell aktør, men de tjener ingenting (i det minste ikke direkte) på GAFE og Chromebook. GAFE er gratis og Google selger (i utgangspunktet) ikke Chromebooker. Derfor er det ingen kommersiell aktør som «pusher» GAFE og Chromebook ut i skolen i Norge. Det er bare oss glade entusiaster som prøver å fortelle andre at vi har funnet noe vi liker – og som er enklere, billigere og bedre. Selvfølgelig finnes det hjelp å få både hos Google Norge og deres leverandører, men de har ikke satt av noen egne ressurser til skole – bare til Google Apps for Works. De tjener penger på GAFW, fordi der betaler brukerne.

Dette er igjen en av grunnen til at du ikke så ofte finner rendyrkede Google-fan i skolen. Vi som bruker GAFE bruker også Windows og iPad og diverse og dings. Det blir litt annerledes når du treffer noen som skal selge en ren iPad- eller Microsoft-løsning. Da finnes ikke de andre tjenestene en gang. Alt skal løses innenfor sfæren av den tekniske løsningen den aktuelle selger representerer. Og det er da du virkelig får se og høre sære måter å bruke Outlook, PowerPoint og Excel på – eller rare krumspring for å jobbe rundt begrensningene til en iPad.

Jeg lurer på om Microsoft hadde vært så harde på skolesektoren om Academic-lisensen for Microsoft-produktene faktisk var kr 0,-. Bare Randaberg kommune betaler kr 160 450,- (eks. mva.) i året (2014) for å kunne bruke Microsoft-produkter i skolen (1485 elever) – og det er en god del mer enn kr 0,-, som vi (ikke) betaler til Google. Og gjør vi et enkelt regnestykke tjener Microsoft rundt kr 66 918 000,- bare på Microsoft-lisenser til skolenorge grunnskolen i Norge. Kan ha en del «pedagogiske rådgivere» gående på gress da…

Oversettelsesprogram og eksamen

I serien om hjelpemidler til eksamen er vi nå kommer til avdelingen for oversettelsesprogrammer – som Udir sier ikke er lov:

For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Forståelsen av hva et oversettelsesprogram er blir det ikke sagt noe om, men jeg tror vi lett blir enige om at det betyr at Udir ikke vil vi skal bruke programmer/tjenester som oversetter tekst (altså mer enn enkeltord) fra ett språk til ett annet. Google Translate er vel i praksis den mest kjente tjenesten – og ingen kan vel påstå at den ikke blir truffet av Udirs forbud.

2015-04-10 12_37_38-ordnett.no - SøkOrdlister/-bøker er derimot lov – også elektroniske. Et godt eksempel der er f.eks. Ordnett. Her kan du slå opp ett og ett ord og få det på de språkene du har kjøpt ordboken til. «fisk» er «fish» på engelsk :-) Sjekk ut bildet til høyre.

Men legg merke til en liten detalj i oppslaget om «fisk». Du får med en god del uttrykk på kjøpet, f.eks.:

ta noe for god fisk – take something on trust, buy something, take something to be gospel truth

Ble ordboken et oversettelsesprogram nå? Neppe. Ordnett gjør ingen automatisk oversettelse av teksten du har skrevet fra norsk til engelsk, og det er noe med det automatiske som her blir vesentlig. Det er ingenting i veien for at du på eksamen i engelsk skriver hele teksten på norsk og så slår du opp alle ord manuelt i Ordnett og lager en engelsk tekst ut i fra treffene. Det er lite effektivt og du får neppe en god tekst, men det er lov! Stikkordet er manuelt. Hadde Ordnett gjort jobben automatisk ville det neppe vært lov (det er det Google Translate stort sett gjør). Selvfølgelig gjør et godt oversettelsesprogram en del vurderinger av syntaks og vanlige uttrykk, så et ord-for-ord-program vil sjelden lage gode resultat. Uansett – fra et perspektiv handler det om effektivitet. Manuelt tar tid, men er lov. Automatisk går raskt, men er ikke lov.

2015-04-10 13_06_51-Dokument uten navn - Google DokumenterOg for å vise hvor lite i takt med IKT-hverdagen dette forbudet er – I Google Dokumenter kan du åpne opp et verktøy til høyre i dokumentet som heter «Oppslag». Det er en direkte linje til Googles ulike søkemotorer – du kan f.eks. skrive inn «fisk to english» og Google popper opp med «fish». Dette er lov, fordi det er ett ord. Men du kan også skrive «jeg vil på fisketur to english», og Google svarer «I want to go fishing». Dette er ikke lov, fordi det er en automatisk oversettelse av en hel tekst. Eller er det lov, fordi det ikke er en lang tekst – men mer på linje med ordbokens «uttrykk»? Den dagen Ordnett kan oversette mange ord samtidig blir den automatisk ulovlig til eksamen. Betyr det at Ordnett lar være å implementere/utvikle denne muligheten, nettopp av den grunn?

Samtidig er en automatisk stavekontroll lov, som jo sjekker om du har stavet ordet riktig på det språket du skriver. Og jammer er det heller ikke noe forbud mot grammatikk-kontroll. Hvis jeg egentlig vil reagere på noe, så er det at Udir ikke mener noe om grammatikk-kontrollen. Brukt rett kan den virkelig betyr noe for teksten du skriver – om du er en som sliter med det. Kanskje mer enn et oversettelsesprogram – en dårlig setning på norsk, blir en enda dårligere setning på engelsk etter at et oversettelsesprogram har gjort sitt. Synes Udir det er greit med grammatikk-kontroll fordi den er i praksis så vanskelig å skru av i Word? Må innrømme at jeg har tenkt den tanken.

Oppdatert 22/4-15: Sjekk ut https://prowritingaid.com/ Dette er et verktøy du kan integrere direkte i Google Dokumenter eller Microsoft Word. Det er ikke et oversettelsesprogram, men det sjekker den engelske teksten din opp og i mente for alt av rare feil du kan gjøre på engelsk – og det kommer med forslag til hva du kunne skrevet i stedet. Det sikrer også at du ikke blir tatt for plagiat (i tilfelle du skulle være så dum). Dette verktøyet er liksom lov og oversettelsesprogram ikke? Og det finnes et hav av slike programmer/tillegg på engelsk.

Igjen ender jeg opp i en kjent tanke om hva som er poenget med eksamen. Sentralt gitt (skriftlig) eksamen i engelsk må vel handle om å klare å lage en best mulig tekst på engelsk ut i fra hva som er poenget med teksten. Samme hvilke hjelpemidler du har! Men det gjelder tekst – jeg synes en praktisk test på hvor god du er å orientere deg på engelsk hadde vært mye mer interessant – og viktig. Altså lokalt gitt (muntlig) eksamen. Kan du lese og gjøre deg forstått på engelsk i en praktisk prøve? Hvis du kan snakke engelsk kan du i praksis skrive det – fordi du har jo lov å bruke stavekontrollen! Men er poenget med eksamen å lære – eller at de får best mulig anledning til å vise hva de kan? Nei, jeg tror jo at hensikten med eksamen er å rangere elever. Kall det gjerne sluttvurdering, men det handler fremdeles om rangering. Jo færre gode hjelpemidler, jo lettere er det å differensiere elevenes arbeid. Målet med eksamen er ikke at elevene skal ha størst mulighet for å lage en engelsk tekst som er bra. Dette er på en måte fryktelig å si at det er slik jeg tror det er, men tanken slipper meg ikke. Eksamen handler i alle fall lite om læring. Det virkelige problemet oppstår derfor når eksamen blir «malen» for hvordan elever «lærer» under heldagsprøver i norsk, engelsk og matematikk. At systemet for å rangere elever blir brukt som arenaer for læring tror jeg ikke fungerer. Ikke i det hele tatt. Det kan hende eleven lærer hvordan eksamen i engelsk fungerer, men de blir ikke flinkere til å skrive, lese eller praktisere engelsk av den grunn.

Moralen er at elevene lærer ikke fag av å øve på eksamen, så ikke gjør det. Gi dem heller alle muligheter til å lykkes med å lage den gode teksten på engelsk. Og hvis et oversettelsesprogram er veien å gå – ja, så er den det.

«Nei, jeg kan ikke bruke denne nye naturfagboken, fordi ingen har vist meg hva som står i den.»

Vi hadde flirt av den læreren som sa noe slikt – og lurt på hva han holdt på med. Det hadde vært en helt absurd uttalelse, men den er helt legitim om du oversetter den til IKT og skole-verden.

Denne tenkte tulletanken ramlet inn i hodet mitt etter at jeg hadde lest «Vi har lært for lite til å bli trygge digitale lærere» i Aftenposten. Det første jeg tenkte når jeg så overskriften var – Javel?! Hva er det dere ser for dere at dere må lære for å bli trygge da? Kan dere ikke bruke en PC eller et nettbrett? Hva forventer dere at skolen skal vise dere? Jeg vet at jeg nå har plassert meg godt i den ofte lite konstruktive «nå må dere slutte å sutre»-kroken. Ikke det – den kan gi noen perspektiver det kan være verdt å ha tenkt på.

Jeg er ikke helt sikker på hva artikkelen sier om hva de skal lære for å bli trygge digitale lærere, men jeg leser det slik at handler om å bli vist hvordan de kan bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Og om jeg har forstått det riktig er det også det jeg reagerer på. Ikke det – de to masterstudentene har nok helt rett i at lærerutdanningen har en god vei å gå når det gjelder å integrere IKT på en «jevn og hverdagligs» måte både i egen drift og i det studentene lærer av metodikk.

Hva er det de ser for seg at de skal lære for å bli trygge? Hvordan de skal bruke Word… ehhh… obs… tekstbehandling i undervisning? Regneark? iPad? Apper? Google Disk? DropBox? Facebook? Seriøst – det er ingen som viser deg hvordan du skal bruke naturfagboken i naturfag. Du bruker den ut i fra det du ønsker å oppnå. Noen lærere blir svært bundet av boken (og det som står i den), mens andre bruker boken som en, av mange, ressurser for å nå målet for undervisningen. Det er det samme med IKT. Du trenger ikke bli vist hvordan du skal bruke en naturfagbok i timene, fordi du vet hva en bok er og kan vurdere hva som er god bruk av boken. Målet må være at du ikke trenger å bli vist hvordan du skal bruke et tekstbehandlingsprogram i timene, fordi du vet hva tekstbehandling er og kan vurdere god bruk av den.

Det å bli trygge i å bruke IKT er annerledes enn å bli trygg på å bruke en bok. Det er det som er utfordringen. Du må ha prøvd så mye forskjellig innen IKT-verden at du på egenhånd enkelt kan sette deg inn i noe nytt du ikke har sett før – og tenke på hvordan du vil bruke det i undervisningen. Hvis du vet hvordan en nettleser og hvordan du leser og sender epost – burde du ikke trenge noen egen opplæring for å bruke f.eks. Google Apps. Seriøst. Det kan være nyttig med tips og triks fra andre som har brukt det en del i undervisning, men du bør kunne være i stand til å sette deg inn i det selv – uten opplæring.

Jeg er med på at en trenger opplæring i gitt spesifikke programmer av typen GIMP/Photoshop, Audacity, Geogebra og andre fagprogrammer – de har alle sitt eget brukergrensesnitt som skiller seg fra andre typer programmer. For all del – har du lært hvordan Photoshop virker bør du virkelig klare å finne utav GIMP (og omvendt). Men det å kunne bruke Photoshop betyr ikke at du kan bruke en nettleser (og omvendt).

Masterstudentene skal få noe rett av meg – kommende lærere må lære hvilke muligheter ulike typer programmer gir til forskjellige undervisningssituasjoner. Samtidig har jeg et forbehold om hva dette betyr eller blir gjort i praksis – og det kommer til slutt som en utfordring. Metoderikdom er stikkordet. Vi skal gjøre elever til de samme allsidige IKT-brukerne som vi vil at lærerne skal være. Det henger jo sammen. Disse lærerskolestudentene som savner opplæring har tydeligvis ikke fått det på skolen :-)

Det som kompliserer bildet er at du  velge et verktøy! Hvilken nettleser skal du bruker – Chrome, Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera eller en eller annen variant av dem? Hvilket kontorpakke vil du bruke – MS Office 2013/365, Google Disk eller iWorks? Hva med epost, lynmeldinger, sosiale nettverk, lyd-, bilde-, filmredigering? Og når noen har lært det den ene varianten av dette verktøyet stopper det for mange opp der. Det å ta i bruk et annen tekstbehandlingsprogram er som å lære en helt ny type program. Og da snakker vi ikke om at noen har økt sin digitale kompetanse i særlig grad. Egentlig skulle lærerskolestudenter skiftet ut standardprogrammene hvert år i studiet – Office2013/365 1. år, Google Disk 2. år, LibreOffice 3. år osv. + Chrome, Internet Explorer/Spartan/Safari, Firefox osv. + GIMP, Photoshop, Sketchpad osv. Det er nemlig slik hverdagen ser ut i skolene!

Ingenting er bedre enn en liten utfordring som viser hva jeg mener. Sjekk ut Screencastify. Det er en utvidelse til nettleseren Chrome hvor du kan ta opp det som skjer i en fane på nettleseren, eller hele skjermen, eller du kan velg bare webkamera eller ha webkamera i et hjørne av fanen/skjermen du tar opp. Det du tar opp kan lastes ned til disken på maskinen din eller deles direkte via YouTube eller Google Disk. Det er fryktelig enkelt å bruke og tar ca. 5 minutter å installere og lære å bruke. Så… hva kan du bruke dette til som lærer? Og om elevene har hver sin maskin med Chrome nettleser, hva kan elevene bruke dette til? Det er her min utfordring til lærer alltid kommer – det er bare du som kan gjøre god bruk av dette verktøyet med din klasse i ditt fag. Jeg kan vise det hvordan programmet virker og hvordan jeg har brukt det i min klasse i mine fag, men det er ingen fasit for lur bruk i din klasse og dine fag (det er ikke sikkert det var lurt i min klasse heller ;-).

Et møte med bokbransjen

Den digitale forlagsmodellen

Dette er et retrospektivt blogginnlegg. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å publisere en gang i slutten av 2013, men så har det bare ligget under «Kladd» – til nå. Dessverre tror jeg store deler av innlegget er representativt for hvordan ting ser ut i dag, så jeg har nå flikket på det og tilpasset det at det nå er en stund siden det ble skrevet.

En gang på høsten 2013 lovet jeg at jeg skulle blogge noe om et besøk til et forlag i Oslo. Det ble ikke noe av besøket, og det var jeg som ikke reiste. Det var ikke noe poeng. Håpet var at jeg kunne fått en spennende og lærerik samtale med et forlag om hvordan fremtiden kan/bør/vil se ut ift digitale læremidler – gjerne med utgangspunkt i min lille utfordring. Jeg fikk en epost fra forlaget som svar på utfordringen min. Den fikk meg til å tenke at dette ikke gikk helt den retningen jeg så for meg. Når jeg fikk programmet for dagen ble mistanken bekreftet. Det ble 4 timer med presentasjon/reklame av ulike produkter for barnetrinnet og ungdomstrinnet – og kanskje noe tid til å snakke om tilgangskontroll(!) i pausen eller noe liknende. Tilgangskontrollen (gjennom FEIDE) er det minste problemet fra mitt perspektiv.

Men så ble det et møte med bokbransjen likevel. Samme høst ble jeg invitert med på et møte om utformingen av et konkurransedokument til en ny innkjøpsavtale for lærebøker – og der digitale læremidler også skulle opp som tema. Den nåværende avtalen gikk snart ut og sammen med Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Sola satt også Randaberg og ville tenke igjennom hvordan konkurransedokumentene skulle utformes. På møtet var også bokbransjen representert ved et forlag og en representant for Forleggerforeningen.

Forleggerforeningens representant holdt et brennende innlegg for bransjen… 90% av lærerne vil ha bøker. Det er bare 10% som vil bli heldigitale – og disse 10% er ikke representative for lærerstanden. Derfor må forlagene tilby begge deler. Forslagene leverer det markedet vil ha – og markedet vil ikke ha heldigitale læremidler per dags dato – mener bransjen. Hvis vi (kommunene) kan garantere at vi kjøper, så kan de alltids lage dem. Dessuten – disse 90% trenger læreboken som en rettesnor for å hvordan de skal legge opp undervisningen i løpet av året. Akkurat her begynte det å nappe kraftig i øyekroken til undertegnede. Hørte jeg riktig? Har ikke forlagene større tanker om lærerne enn at læreboken er alfa og omega for at læreren skal klare å undervise? (I tunge stunder skulle det ikke forundre meg at forlagsmannen har litt rett, men jeg vil av prinsipp ikke godta dette som argument for læreboken – eller for den saks skyld som utgangspunkt for en diskusjon om lærere generelt.)

Og det stoppet ikke der – han preket videre om at det ikke blir bra om en stor del av det offentliges midler går direkte til en aktør (navnet NDLA ble ikke nevnt denne runden). Det ødela grunnlaget for resten av bransjen. Han brukte faktisk selv uttrykket å snakke for sin syke mor. Og han trakk det så langt at det kom til å gå riktig ille med den syke moren om kommunene ikke støttet opp og kjøpte fra forlagene (underforstått – ikke brukte penger på NDLA).

Hva slags strategi er dette? Er det en trussel? Et håp om at sympati og omsorg skal få oss til bare å kjøpe fra forlagene? All undervisning kommer til å stoppe opp fordi lærerne, som ikke klarer seg uten læreboken, ikke lengre har noen trykket lærebok, fordi alle forlag har gått under fordi det er dukket opp en digital læringsarena de ikke eier? En slik måte å argumentere på er i min verden å si høyt at du har spilt fallitt.

Det er uansett helt feil måte å gjøre det på. I mitt hode satt ikke forlagene igjen med gode kort. Ja, de må gjerne fortsette å lage gode lærebøker – jeg har ingen illusjoner om at læreboken ikke kommer til å ha en sentral plass i skolen i mange år fremover. Men de må skjønne at de må levere digitale ting . Om NDLA for grunnskole kommer opp og gå, forsvinner lærebokmarkedet raskere enn jeg tror de helt er klar over. Eller kanskje de er klar over det – og prøver å sementere gamle tanker om at læreboken er den eneste farbare vei for skolen anno 2015.

Jeg klarte jo ikke å la være å si noe. Ikke det – jeg husker ikke lengre hva jeg sa (glemte å skrive det i kladden til bloggen), men jeg tror det var noe i retning av det i avsnittet over.

I forbindelse med Nasjonal konferanse om lesing i 2014 hadde jeg en prat med et av de store forlagene der jeg fikk sagt direkte hva jeg tror ville vært en god løsning for oss i skolen. Hun jeg snakket med var hyggelig nok, men det var nokså klart at jeg snakket om ting som lå nokså langt vekke fra hverdagen hos forlagene.

Og hva har skjedd siden den gang? Fint lite. Utfordringen min gjelder i høyeste grad enda og NDLA for grunnskole er enda ikke kommet på banen… men det skjer da ting i kulissene ;-)

iktipraksis.no – kanskje et sted for gode læringsopplegg

10157141_653979834651291_8084453292442051692_n

IKT i praksis

Senter for IKT i utdanningen jobber med å dra igang iktipraksis.no – en nettside for deling av pedagogisk praksis med IKT. Det er allerede en del materiale på siden, men jeg synes det kan være noe uoversiktelig å finne frem til interessante ting – selv om det er ok søkemuligheter. Det jeg føler mangler mest er en slag überredaktør som vurderer kvalitet og aktualitet. En slik frivillig base av omtaler og opplegg blir lett kaotisk uten en styrende hånd. Hvis mange nok bruker siden kunne også en vurdering av innleggene (som er tilgjengelig for innloggende brukere) fra brukerne vært med i en framheving/vurdering av hvor aktuelt, viktig og bra en omtale eller opplegg er.

Sjefene burde være strengere med taggingen, spesielt fagtaggene. Et opplegg i klasseledelse bør ikke dukke opp uansett hvilket fag du velger – da roter du til basen rimelig raskt om det kommer mange læringsopplegg som er generalisert for bruk av IKT i fag generelt. Opplegg tagget med fag være direkte knyttet til faget – mener nå jeg :-)

Nok forhåpentligvis konstruktiv kritikk. iktipraksis.no blir ikke bedre enn det vi alle bidrar med – så her er mine to bidrag (så langt)…

HungerCraft

Det ene opplegget er HungerCraft – et sosialt eksperiment i MinecraftEdu med utgangspunkt i Hunger Games-universet.

Som innbyggere i det fattige «District 12″ eller det rike «Capitol» skal elevene utforske sosial ulikhet basert på «The Hunger Games«-trilogien av Suzanne Collins. Selv om Capitol er maktens sentrum er de avhengige av kull produsert i Disctrict 12. De trenger dette for å kunne produsere mat til alle innbyggerne, både i Capitol og District 12. Vil disse to samfunnene klare å produsere nok mat til alle og leve i fred sammen eller vil ubalansen i maktforholdet føre til et opprør?

The Stanley Parable

The Stanley Parable

Det andre opplegget er The Stanley Parable – the end is never the end is never the end is never…

The Stanley Parable er et oppdagelsesspill. Du spiller som Stanley – og du spiller ikke som Stanley. Du følger en historie – du følger ikke en historie. Du har valg – du har ingen valg. Spillet tar slutt – spillet tar aldri slutt. Selvmotsigelse følger selvmotsigelse og reglene for hvordan spill skal fungere brytes, og brytes så igjen og igjen. Denne verdenen er ikke laget for at du skal forstå den. Men mens du utforsker vil ting etterhvert gi mening. Paradoksene kan begynne å virke fornuftige. Kanskje du bestemmer likevel? Spillet er ikke her for å kjempe mot deg – det byr deg opp til dans…

Jeg legger foreløpig ikke disse opplegget ut på bloggen min. Det er vanskelig nok å holde oppleggene oppdatert, om de i tillegg plutselig ligger to steder :-)

Kahoot + Google dokumenter = en slags lesestrategi

Ulike materialer

Ulike materialer

Vi er nettopp ferdig med kapittel 4 i naturfagboken – om egenskaper til ulike materialer. Jeg hadde på forhånd sagt til elevene at vi skulle ha en sluttvurdering i Kahoot. Trikset denne timen var Google Disk-dokumentet jeg hadde laget og delt med alle elevene. I dokumentet hadde alle elevene hver sin side hvor de kunne skrive opp til tre spørsmål hver, med fire svaralternativer. De måtte markere det som er rett svaralternativ.

Løftet mitt var at jeg skulle bruke minst et spørsmål med svar fra hver elev til Kahoot-prøven (hvis det var noe jeg kunne :-). Elevene hadde tilgang til dokumentet, slik at de kunne se hva de andre elevene hadde laget av spørsmål og svar – og hva som var rett svar. Det gjorde at de kunne forberede seg på hvilke spørsmål de kunne få på prøven, fordi det vil i alle fall være rundt 21 av spørsmålene i dokumentet som kommer på prøven.

Beskjeden til elevene var «lag vanskelige spørsmål». På en flervalgsprøve betyr det at de fire svaralternativene må høres riktige ut, men at bare ett av dem faktisk er rett. Da vil den eleven som laget spørsmålet (forhåpentligvis) vite hva som er riktig svar på det spørsmålet. De andre kan lese seg til det, men de må pugge det. Mange gode incentiver her til å lese på det de andre har laget – samtidig som de bruker små grå for å lage så gode spørsmål som mulig (og da må de lese i boken…).

I timen som fulgte var det særs god lesing og jobbing fra de fleste elever. Legger ved en lenke til elevdokumentet (jeg har tatt vekk navn på elevene) – så kan du også pugge til prøven

«Endelig er dagen her…»

5 av 182 Chromeboxer på vei inn i Randabergskolen

5 av de 182 Chromeboxene på vei inn i Randabergskolen denne uken…

Det er ingen hemmelighet for lesere av bloggen at jeg har hatt et svakt punkt for Chromebook – se her og her og her. Etter noen år med Google Apps for Education på Grødem skole og Harestad skole var tiden nå kommet for å gjøre et valg i Randabergskolen – og vi har landet på Chromebook.

For første gang i Randabergskolen har vi også laget en felles IKT-plan for skolene. Vi er ikke mer enn tre skolen i Randaberg, men det er tre kombinerte barne- og ungdomsskoler og de er rimelig store (700+470+315 elever). Frem til i år har hver skole styrt sin egen IKT-utvikling, og alle tre skolene har hatt systemer de selv har vært godt fornøyd med. De to største skolene kjører Linux for elever og ansatte og den siste kjører Windows. Vi har vært innom itslearning, Fronter og Moodle og vi har testet/pilotert iPad, Android nettbrett, Chromebook, Linux- og Windows-bærbare. Nå er tiden kommet for å velge og å samkjøre – og vi landet på Chromebook som standardløsning. Det vil selvfølgelig være spesialbehov som løses med andre maskiner enn Chromebook, men det vil være spesialløsninger – uansett valg av grunnsystem.

Politikerne i Randaberg ga skolene en god puff i utviklingen av IKT i skolen da de i fjor gikk for at alle elever skal få hver sin digitale dings når de begynner på ungdomstrinnet. Vi synes IKT-planen vår er en spenstig plan som viderefører det fremoverlente arbeidet som har foregått på skolene og som politikerne i kommunen har støttet godt opp under. Utviklingen innen IKT skjer raskt og skolen bør velge systemer som ligger i forkant av utviklingen, fordi det er det nærmeste vi kommer den hverdagen elevene er i og skal ut til. Noe vi selvfølgelig mener valget vårt tar høyde for :-)

Det er alltid enklere å være en middels stor vanlig norsk kommune enn en av de 10 største – og nå bruker vi det til å gå for noe som kanskje tar lengre tid å innføre i de store kommunene. Men jeg tror dere kommer dere også…

Du er hjertelig velkommen til å knabbe hva du vil fra planen og du må gjerne ta kontakt hvis det er ting du vil vite mer om – eller om du bare har lyst til å slå av en prat. Vi liker å snakke om hva vi holder på med!

Her har du en direkte lenke til planen (hvor du også kan laste ned dokumentet) – som fungerer litt bedre enn den koblede utgaven du ser under… (savner en skikkelig Google Dokument-viser i WordPress).