En chromebook-oppdatering…

Jeg sitter her på kontoer med to nye chromebooker foran meg. Den ene, ASUS Chromebook Flip C302, er såvidt kommet i salg og den andre, Acer Chromebook Spin 11, har jeg fått låne av Acer og kommer i salg i slutten av mai en gang. Om jeg ikke husker feil så er Spin 11 en utdanningsmaskin, som betyr at du ikke finner den i ordinært salg i nettbutikker (i alle fall ikke den sorte utgaven :-).

ASUS C302 er en pen, rask og ikke like billig liten sak. Maskinvaren er kort fortalt en 12,5″ IPS touch-skjerm i FullHD, 4GB minne, 32GB lagring, en Intel Core m3, bakgrunnsbelyst tastatur, 2 USB-C-porter (som også er ladeporter) og plass til microSD – alt pakket pent inn i aluminium og hvor skjerm kan brettes rundt 360°. Sist jeg sjekket var pris rundt kr 5 650,- eks mva. Så den er ikke i billig-ligaen, men det er det heller ingenting ved maskinen som skulle tilsi. Alt er bra på den. Den er like elegant som den ser ut. Utrolig skjerm, berøringsflaten er noe av det bedre jeg har vært borti, tastaturet er bra og maskinen er ellers lett og lynkjapp. Octan-testen klokker inn på rundt 23 000 hver gang – og det er bra. Batteritiden er det heller ingenting å si på. Batteriet ser ut til å holde rundt 8 timer med aktiv bruk, som er mindre enn de billigere og svakere chromebookene – men ikke glem at 23 000 på Octan er en veldig behagelig hastighet. Det eneste «negative» jeg kan si er at det ikke er noen USB-porter av typen A (altså de «vanlige») eller utgang til HDMI-skjerm. For å koble på dette trenger du en eller annen overgang eller USB-hub og da må du plusse på budsjettet litt. Det er prisen vi må betale for en tynn og elegant Chromebook.

Acer Spin 11 er laget for skole og er en solid sak bygget og testet etter en eller annen militær standard. Maskinvaren jeg låner er en 11,6″ IPS touch-skjerm med 1366×768 oppløsning, en Intel Celeron N3450 (Apollo Lake), 8GB minne, 64GB lagring, 2 USB-C-porter, 2 USB-A 3-porter, microSD-leser, Wacom-penn og 2 kameraer – alt pakket inn i solid plastikk med gummiert kant og med en skjerm som kan brettes rundt 360°. Pris er enda ikke klar, men det ryktes at en utgave med 4GB minne, 32GB lagring og penn kommer til å ligge på rundt kr 2 800,- eks mva. Og for en maskin med alt dette høres det ut som en grei pris. Dette er en Chromebook med alt og som tåler alt. Altså det vi vil ha i undervisning. Octan-testen tikker inn på 10700, noe som er greit nok. Spin 11 har heller ikke HDMI-utgang, så her må du kanskje til med en overgang om du vil koble den til prosjektør. Spin 11 skal tåle at du mister den i bakken fra 1,2 meter. Den har pirkesikre taster, noe som vi faktisk erfarer er en nødvendighet (Elever, hva holder dere på med?!). Du skal også kunne søle (tømme) 3 dl væske på tastaturet uten at det skal skade maskinen. Den har et snedig system for å føre væske ned i tastaturet, rundt sårbar elektronikk og ut dreneringshull på undersiden av maskinen.

Frontkamera Spin 11 – Et ikke så bra bilde av en klassisk nerde-arbeidsplass…

Er penn og ekstra kamera nødvendig? Nja. Spin 11 har et ekstra kamera rett over tastaturet som fungerer som et fremovervendt kamera når du vipper skjermen helt rundt. Det fungerer greit nok. Kvaliteten var så-som-så (5Mpix), men jeg feller ingen ferdig dom over dette før jeg får testet en salgsutgave. En demo-maskin skal få lov til å være en uferdig utgave. Hvis du lar elevene ta bilder med mobiltelefonen de garantert har med på skolen er ting både enklere og bedre. Det finnes selvfølgelig situasjoner der dette kameraet kan komme til sin rett, men jeg vil helle be elevene bruke mobiltelefonen. I min verden som lærer hadde det vært bedre om det ekstra kameraet var på forsiden av skjermen. Da får du et kamera du kan stille opp til å ta faste bilder / film i en bestemt posisjon, f.eks. om du gjennomfører et forsøk i naturfag eller lager en stillbilde-animasjon. Pennen er jo kjekk om du skal tegne på skjermen og den er mer presis enn en finger. Samtidig er bruksområdet begrenset til det kommer apper / nettsider som utnytter pennen bedre. Det er ikke noe sted på maskinen du kan feste / gjemme pennen, så den kommer til å ligge og slenge ett eller annet sted – og da kommer den en eller gang også til å forsvinne (spesielt for elevene). Acer har lovet at ekstrapenner ikke kommer til å koste en formue, så den skal være erstattbar. Fremtidsrettet med penn? Tiden vil vise, men dette er unektelig noe Google ønsker siden alle de store produsentene har laget en chromebook som likner på Spin 11… med penn.

Og bare så det er sagt – Android-apper fungerer på både Spin 11 og C302 hvis du bruker ChromeOS 57 (som i skrivende stund er i beta).

Jeg har brukt begge maskinene som arbeidsmaskiner i en tid nå – og jeg er veldig godt fornøyd med begge to. ASUS C302 er den stilige, slanke og raske chromebooken for lærere som oppfører seg pent og trenger noe ekstra, mens Acer Spin 11 er, bokstavelig talt, et robust arbeidsjern for elever og lærere som står midt i en hektisk digital hverdag.

Noe har skjedd…

I februar 2016 var det «bare» Randaberg og Sola kommune som hadde tatt steget ut og sagt at GSuite for Education (tidligere kalt Google Apps for Education) og Chromebook var veien videre for IKT og skole. Vi visste også at Trondheim kommune var på god vei, men de hadde ikke offisielt bestemt seg.

Men så gikk konferansen KnowHowEdTech 2016 av banen i Stavanger. Ross Mahon (fra Google) og jeg hadde en innlegg om hva Google kan tilby utdanningssektoren og hvorfor GSuite for Education (GSFE) og Chromebook er den beste IKT-løsningen for skoler. Etter det tok det av. Bare se hvordan kartet over kommuner som har valgt GSFE ser ut ett år etterpå (klikk på bildet til høyre for å gå til kartet). Mange har også valgt Chromebook, men det er også noen som har valgt iPad (og noen som enda har Windows ;-).

Hvis du zoomer inn på sørvest-landet ser du at KnowHowEdTech-runden satte igang store endringer. Og det stopper ikke der. Det er flere kommuner på vei…

Siden KnowHow-en har jeg hatt 15 presentasjoner av GFSE og Chromebook (3 nasjonale og resten kommunale/regionale). Sist ut var på tirsdag for IT-forum for kommuner i Rogaland og Hordaland – og stemningen var god. Og håpet om en roligere GFSE-tid fremover må kanskje utsettes litt :-)

Ikke det – det er veldig kjekt at GFSE-miljøet vokser og at vi kan lene oss på hverandre når det er noe vi lurer på eller ikke helt får til. Det er forbausende hvor mye vi har fått til uten å ty til andre enn oss som har bruker GFSE. Dugnadsånden lever i beste velgående på GEG Norway – og alle er hjertelig velkomne!

 

Et «liten» forglemmelse…

I helgen ryddet jeg litt i gamle lenker i nettleseren. Gjemt i en mappe med utgåtte lenker fant jeg en lenke til https://fronter.com/randaberggs. I Randaberg har vi for lenge siden (i en galakse langt, langt borte) brukt Fronter. Harestad skole var innom et par år uten å gjøre noe seriøst utav det, mens Grødem skole bruke det systematisk fra 2003 til 2012. Harestad skole sa det opp flere år før vi begynte å bruke Google Apps for Education i 2011. Grødem sa det opp i 2012 da ingen lærere brukte lengre, fordi de hadde også tatt i brukt GAFE i 2011.

Så jeg var litt overrasket over at Randaberg kommune fremdeles hadde en egen «påloggingsportal» i Fronter. Jeg har en lei tendens til å huske brukernavn og passord, så jeg klarte å gjette meg frem til admin-brukernavnet (og passordet) jeg en gang hadde – og til min store overraskelse virket det enda…

Ikke bare virket påloggingen, men alt var enda der. En raskt kikk innom statistikkmodulet listet opp alle aktiviteter og innleveringer fra høsten 2003 og frem til ingen brukte det lengre i juni 2012. Her er alle elever og ansatte enda intakt. Alle kommentarer er der. Alle innleveringer kan enda lastes ned. Karakterer. Anmerkninger. Fravær. Ingenting er slettet. Bare for gøy laget jeg noen nye brukere og logget på med dem. Det virket også. Har sikret meg en god del skjermdumper og nedlastinger, bare for dokumentasjonens del.

Fronter, det vel unødvendig å si at dette ikke er godt nok. Det er ikke et «tilbud» at alle har tilgang til systemet flere år etter at vi har sagt opp avtalen. Det er et brudd på avtalen. Det er et skrekkeksempel på hvordan du ikke skal gjøre ting. Det hjelper lite å skryte av at alt lagres i Norge når du likevel ikke respekterer avtaler og ikke stenger ned tjenesten eller sletter data.

Kanskje jeg skal ta litt selvkritikk fordi jeg ikke har sjekket at Fronter i det minste stengte ned tilgangen til systemet en tid etter Grødem skole sa det opp. Likevel hadde jeg ikke regnet med at Fronter skulle sløve det til på denne måten. Det er snart 5 år siden Grødem sa opp sin avtale og enda lengre siden Harestad gjorde det. Daffe rutiner hos Fronter – og hvis dette er nivået tør jeg ikke tenke på hvordan resten følges opp. Uansett, til dere som har sagt opp avtaler hos Fronter – sjekk om dere virkelig er fjernet.

Så kjære itslearning (som nå eier Fronter), kan dere passe på å få slettet alt knyttet til Randaberg kommune i Fronter? Dette er tidligere admin for kommunen som ber om dette. Bare tuller – jeg ber ikke om support fra itslearning via bloggen. Jeg ringte Fronter-support i dag og fikk snakke med en hyggelig svenske. Han hørtes litt overrasket ut, klapret en stund på tastaturet, bekreftet at ingenting var stengt ned, mumlet noe om at «Det må ha skjedd en liten glipp her…» og sa han skulle passe på at kontoen skulle bli avsluttet etter alle kunstens regler. Og for alle tilfellers skyld fikk han eposten min om det skulle dukke opp noe :-)

PS! Litt pussig at en tilfeldig person kan ringe inn til fronter og få dem til å gjøre dette, men han så vel at ingen har tatt i fronter-området siden 2012 og regnet med at det var ok ;-)

Hverdagsfrustrasjoner – aka Windows 10 oppdateringer og dets like

Jeg liker egentlig Windows 10, men oppdateringsrutinen til Microsoft liker jeg ikke. Den bruker for lang tid på alt. I arbeidet med å sette opp maskiner til «Rom for spill» (blogg om det kommer seinere) støtte jeg borti noe enda mer irriterende enn oppdateringsrutinen i seg selv – nemlig nødvendige tillegg til Win10, som er avhengig av oppdateringsrutinen (fordi de er en del av den).

Noen av spillene vi skal ha inn på «Rom for spill» krever «.NET Framework 3.5», som er Microsoft sitt eget tillegg til Windows. Spillet installeres og så skal dette tillegget installeres. Alt starter helt fint og jeg klikker på alle tillatelser som skal til underveis – og så ender jeg opp med «Laster ned nødvendig programvare»…

…og så står den bare der og gjør tilsynelatende ingen verdens ting! Og den står og den står og den står og den står – og det skjer fremdeles ingenting. I minutt eller minutt. Etter en kopp kaffe og noe annet arbeid går jeg lei og regner med at noe er galt, men jeg klarer ikke avbryte vinduet / prosessen ved å trykke på «Avbryt»-knappen. Noe må være riktig galt. Oppgavebehandleren i Win10 klarer å avslutte prosessen via omveier – altså ikke noe for nybegynnere.

Jeg restarter maskinen, som jo alle vet er et gyllent triks i Windows-verden, og prøver på nytt. Akkurat det samme. Den står der og gjør tilsynelatende ingenting. Så er det å google litt. Aha… «.NET Framework 3.5» er en del av oppdateringene til Win10. Inn i «Windows update» i kontrollpanelet – og ja, der holder den på med å laste ned neste store oppdatering av Win10 (som jeg allerede har installert via Edu-bildet jeg har installert). Den er kommet til 95%, men den bare står der og gjør ingenting mer. Så jeg restarter igjen – og da, plutselig, installerer den noe av det som ligger i oppdateringskøen. Og etter det vi alle kjenner av hvor lang tid en slik oppdatering tar er maskinen klar, i den forstand at det ikke er mer oppdateringer på lur. Når jeg nå kjører «.NET Framework 3.5»-installasjonen fungerer alt. Nå laster den ned nødvendig programvare og installerer det – og blir ferdig.

Her er det feil på feil – synes jeg. For det første bruker Windows alt for lang tid på å overhode finne ut at det er en oppdatering på lur. Så bruker den for lang tid på å laste den ned. Så bruker den for lang tid på å få den installert. Og når da jeg prøver å installere noe som er avhengig av denne oppdateringsrutinen som generelt «bruker for lang tid» på ting og den ikke gir meg beskjed om at det den egentlig holder på med er å oppdatere Windows 10, men bare står der og gjør absolutt ingenting – da er det noe som er galt. Og dette er alt Microsoft sine egne programmer og rutiner.

Hva om jeg bare var en vanlig lærer med et folkelig kunnskapsnivå om hva datamaskiner holder på med? Eller en vanlig elev som nettopp har fått en 1-til-1 maskin fra skolen med seg hjem? Sukk…

Det dyreste med Windows 10 er den andre maskinen du må ha mens den første oppdaterer seg.

Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

Universell utforming av hva?

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

Et ønsket innlegg på bloggen

Her en dag dukket det opp en epost i innboksen…

Hei.

Har du skrevet om dette tidligere?

Musikklæreren forutsetter at alle har konto hos Spotify.
«Pensum» før en lytteprøve er en spilleliste.
De som ikke har betalt Spotify kan da ikke hoppe frem og tilbake i lista og blir dessuten avbrutt av reklame.
Min datter brukte ganske lang tid på å lage seg en tilsvarende liste i Youtube.
Jeg skjønner at læreren ikke har lov til å dele ut mp3-filer(?), men har skolen lov til å forutsette diverse abonnement i hjemmene?
Kan vi få i lekse å se en film på HBO f.eks.?

Det første jeg tenkte var at det hadde vært stilig med en «request»-knapp på bloggen min – at folk kunne ønske seg et blogginnlegg om et tema (om IKT og skole).

Svaret på spørsmålet i eposten er kort fortalt – «nei, læreren kan ikke kreve dette». Gratisprinsippet fravikes og elever/foreldre blir pålagt å gi fra seg personopplysninger ved å knytte seg til disse tjenestene (uten at skolen har kontroll over dem). Skolen kan be om frivillig bruk, men da skal det være reelt frivillig. Reell frivillighet betyr at det ikke skal gå ut over eleven på noen som helst måte, hverken sosialt eller faglig, om eleven ikke vil/kan gjøre det.

Det gode er at skolen fint kan ordne mye innenfor rammen av det de har lov til. Gjennom f.eks. Norwaco-avtalen kan skolen spille/arbeide med/kopiere/lagre/distribuere musikk også via skolens læringsplattform (f.eks. Google Disk) helt lovlig. Det er nesten ikke mulig å bruke musikk lovlig i skolen uten denne avtalen. Med Norwaco på plass kunne musikklæreren laget spillelisten med mp3-filer i Google Disk, itslearning eller hva det skal være – og sagt til elevene at de skulle bruke den.

Det er også mulig å skaffe liknende avtaler som gjelder film også (MPLC og Norwegian Film). Sjekk ut denne delrett.no-artikkelen om det å vise film i undervisningen. Artikkelen er korrekt nok, men den gjør én ting jeg alltid er like misfornøyd med. I «Slik gjør du det»-listen ramser de opp alt du ikke har lov til og som gjør ting vanskelig, men så sier de noe viktig i de to siste punktene. Du har lov til å vise hva du vil så lenge du gjør det innenfor rammen av undervisning i en klasse. Du kan faktisk vise hele filmer – om det er i en klasse og er undervisningsrelatert. Det du ikke kan gjøre uten avtale er å vise disse vi-ser-film-for-å-slå-ihjel-tid-før-ferier-filmene (altså ikke undervisningsrelatert). Men vi viser da aldri film i skolen utenom undervisning – gjør vi vel? (Skoleleder Odin kikket inn døren der…)

Det pussige er at det du får lov til i avtalene om film ikke gjør at du nødvendigvis har lov å vise film likevel. Ja, du får lov til å vise lovlig anskaffet DVD/VHS/BluRay, og så får du også lov til å strømme filmene fra lovlige strømmetjenester. Forresten, MPLC-avtalen sier ingenting om strømming, nedlasting eller BluRay – så det er ikke lov med de firmaene som er knyttet til MPLC. Begge avtalene sier at du har ikke lov å kopiere / lagre / distribuere film, slik du har med musikkavtalen til Norwaco. Men selv om avtalen gir deg lov til å strømme, gir ikke strømmetjenestene deg lov til å gjøre det i skolen! Du inngår en individuell avtale som privatperson med Netflix, Viaplay, HBO osv., ikke som organisasjon. Det er avtalen med Netflix (se punkt 4.2) som gjelder – ikke lisensen du får fra Paramount eller Universal Studios. Om Netflix bryr seg om jeg som privatperson strømmer film til skolen? Neppe – men det er ikke lov av den grunn ;-)

Så… Norwaco-avtalen er nesten uunngåelig når det gjelder musikk, men den dekker til gjengjeld hvordan musikk faktisk blir brukt i skolen. MPLC- og Norwegian Film-avtalene er strengt tatt ikke nødvendig, så lenge du viser film i et undervisningsøyemed og bare for klassen din. Det skulle dekke det meste og resten er nokså enkelt å unngå å gjøre (film-før-juleferie-filmen uten grunn i et læringsmål i en fagplan).

Kortutgaven – Det er mulig å gjøre mye i norsk skole ift avspilling av musikk og film uten å bryte loven, så ikke gjør det :-)

Tegne fysikk i naturfag

img_20161118_134520I naturfag har vi begynt på temaet «Energi og krefter» og når lærer er over gjennomsnittet interessert i spill i skolen kan det jo hende at elevene plutselig spiller spill om energi og krefter. Inn fra høyre kommer spillet «Crayon Physics Deluxe» og lander trygt i en ferdig installert pakke på elevenes chromebooker. Spillet finnes til Windows, Mac og Linux.

Lenke til spill-trailer

Lenke til spill-trailer

Crayon Physics er et spill hvor du skal flytte en ball slik at den treffer en stjerne. Du skal flytte ballen med å tegne ting på skjermen. De tingene du tegner blir magisk forvandlet til ekte fysiske ting og oppfører seg etter fysikkens lover. Så for å skyve ballen bortover kan det være lurt å tegne en figur over ballen, som da detter ned og treffer ballen på en slik måte at den begynner å rulle bortover.

Det begynner enkelt, men blir vanskeligere etter hvert – og det går ikke lang tid før du virkelig må bruke kunnskaper om energi og kraft for å løse tegningene. Nei, du trenger ikke kunne regne det ut – men du må kunne bruke det. Jeg kjenner at jeg brygger på et blogginnlegg om hva kunnskap egentlig er :-)

Og om 70+ stadig vanskeligere oppgaver hvor du må bruke kløkt, fantasi og kreativitet (i tillegg til kunnskap om energi og kraft) ikke er nok, har du i spillet mulighet til å lage dine egne oppgaver du kan dele med andre.

Jeg sikret meg mitt klassesett av Win-, Mac-, Linux- og Android-utgaven av spillet når Humble Bundle solgte det med DRM-fri nedlasting til en pris du selv synes passer :-). Det var tidligere mulig å få spillet til Android og iPad, men ikke nå lengre. Og jeg synes spillet er vel dyrt (kr 140) til å være fra 2009.  Jeg synes snart vi kan regne dette spillet som «abandonware«. Det siste livstegnet fra utvikleren er fra 2012…

shapeimage_1Du kan selvfølgelig også gå «hard core physics». Da installerer du Portal 2 (også til kr 140) på elevmaskinene og bruker «Test chamber»-funksjonen til fulle. Da kan elevene lage egne fysikkoppgaver og teste ut om spillet egentlig følger fysikkens lover – og hvilke fysiske lover du kan bryte med portal-apparatet ditt. Men, Portal 2 lever bare i Steam – og Steam er ikke særlig vennlig med tanke på å få det installert på mange elevmaskiner på en fornuftig måte.

PS! Ja, elevene hadde også en konkurranse denne dagen – «Bad hair day»-dagen. Og vi vant! :-)

 

«Human Resource Machine» i valgfag programmering

«Human Resource Machine» (HRM) er et morsomt spill – synes i alle fall jeg. Hva kan være kjekkere enn et morsomt spill som lærer deg å programmere samtidig som du spiller?

Så hva er mer naturlig enn å la elevene med valgfag programmering gå bananas i spillet? Det har vi gjort i Randabergskolen. Vi har to grupper i valgfaget, som har elever fra alle tre skolene i kommunen. Brorparten av elevene har chromebook, så vi må gjøre noen triks for å få HRM til å virke – siden dette er et spill som «bare» er tilgjengelig for Windows, Mac, Linux og iPad. Så forrige time brukte vi til å få chromebookene til disse elevene over i utviklermodus, lastet ned crouton og en pakke med Ubuntu der HRM var ferdig installert – og vips så var vi i gang… nesten…

Å la chromebooker leve i utviklermodus krever litt disiplin fra brukernes side. Du  klare å motstå fristelsen til å trykke «SPACE» på oppstartskjerm når maskinen skrur seg på (til tross for advarselen om at du ikke må trykke SPACE) – og huske at du kan trykke CTRL+D for å gå videre uten å vente 30 sekunder. Dette viste seg å ikke være så enkelt at det gjorde noe. Det at 40 elever skal laste ned en pakke på 700MB samtidig på det trådløse nettverket tok også litt tid.

Når alle hadde fått chromebooken vel over i utviklermodus og alt lastet ned var det enkelt i gang med HRM. Oppgaven til elevene er enkel – se hvor langt du kommer! Spillet lærer deg alt du trenger, men du må tenke selv. Så får vi se hvor mange (om noen) som klarer å fullføre spillet før jul :-)

Og selvfølgelig – en rekke av akkurat disse valgfagselevene hadde hjemme installert Minecraft, Steam og en rekke andre ting, uten hjelp av lærer ;-)

Et senter med minst to sider

Ta først et lytt på den interessante debatten i radioprogrammet Ekko om «Hvordan unngå de digitale klasseskillene? – bør alle få nettbrett i førsteklasse?». Det som skjer er at diskusjonen ender opp i den kjente runddansen digitalt = dumt og blyant = bra. Jeg skjønner jo at journalister generelt vil ha én for og én mot – og gjerne en kommentar – for å få belyst en sak.

Det dumme er at Lesesenteret på UiS alltid er de som supplerer noen som vil ha det digitale pokker-i-vold. Heldigvis kjenner jeg såpass mange på Lesesenteret at jeg vet at dette ikke er representativt. Ikke i det hele tatt. Bare ta en kikk innom Språkløyper (laget av Lesesenteret).

Likevel – hver gang du hører forskerkritikk av digital lesing og skriving i skolen, så er det noen fra Lesesenteret som bibringer denne. Men denne gangen ble innslaget på Ekko litt for mye. Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret så seg nødt til å komme med en tilbakemelding på innslaget – og jeg er enig i hvert et ord han skriver. Vær så god… (kopi fra bloggen i Språkløyper med tillatelse fra forfatteren):

«Skoleutvikling i skyggen av blyanten»
Professor Atle Skaftun

I en tid med en rivende digital utvikling, står vi foran et problem som er i ferd med å skape og forsterke forskjeller mellom folk – nemlig forskjeller i digital kompetanse. Dette er et problem for framtidens skole og samfunn, og det er betimelig å diskutere skolens rolle i dette. Temaet engasjerer, som alltid, når det handler om barn, skole og teknologisk utvikling, og diskusjonen er allerede i gang. Temaet har vært på lederplass i Dagbladet, i Dagens Næringsliv diskuteres den nye skolehverdagen (betalingsmur), og i NRK EKKO har digitale forskjeller vært på dagsorden gjennom hele høsten.

I medieoppslag er det vanlig å spille på motsetninger, slik også i saken om digitalisering av skolen. I engelskspråklige land har man brukt begrepsparet boosters & doomsters om de som på den ene siden tror blindt på at den digitale teknologien kan fikse alt som er galt i skolen, og de som tror at alt som er bra i skolen går ad undas når datamaskiner overtar for blyant og papir. De fleste som er opptatt av teknologi og skoleutvikling i dag vil mene at den klokeste veien går mellom de to posisjonene, og betrakte teknologien som mer eller mindre hensiktsmessige redskaper.

På Lesesenteret er vi et sammensatt miljø, med forskjellige perspektiver, som er produktivt i vårt felles arbeid mot et overordnet mål: å bidra til å gi elever tilgang til og mulighet til å delta i tekstkulturen. Når det gjelder spørsmålet om skolen er det imidlertid skapt et inntrykk i mediene av at Lesesenteret representerer en svært konservativ, doomster-aktig bekymring for digitalisering av skolen. Dette bildet kaller på korrigering.

I den norske debatten vies mye plass til engstelsen for hva vi taper når vi gir elevene tilgang til skjerm og tastatur i skolen, ofte med referanse til forskning fra Lesesenteret. Denne forskningen viser forskjeller i hva vi husker og forstår når vi benytter ulike medier, og  har fått og får mye medieoppmerksomhet, og blir lagt merke til av lærere og foreldre. Når det framstår som at det er Lesesenterets offisielle syn som legges fram, så er dette ekstra uheldig, fordi det gir næring til en bekymring som ikke er forankret i forskning på teknologi og skoleutvikling.

Det er skapt et inntrykk at forskjellene i minne og forståelse er alvorlige, og at de gjelder alle – uten blikk for at ny teknologi ofte innebærer at når noe går tapt, får man gevinster som er større enn tapet. Noen spørsmål som også kan være relevante å stille når det handler om lese- og skriveopplæring, er: Hvor stor rolle spiller kvaliteten på teknologien for forskjellene?  Er forskjellene vi hører om like store blant de elevene som foretrekker PC? Hva slags praktiske konsekvenser har da denne forskjellen? Og hvis det nå er slik at vi taper noe ved å digitalisere skolen – kan dette veies opp med det vi vinner ved å gi elevene tidsmessige redskaper?

Et ferskt eksempel fra debatten: På Jong skole i Bærum har de gjort interessante erfaringer med lese- og skriveundervisning på iPad. Til NRK forteller rektor Frode Sømme at førsteklassingene som begynte på skolen i høst, ikke skal bruke blyant eller lære håndskrift – ennå. Det tar de frem i andre klasse, fordi, forteller Sømme, mange 5-6-åringer sliter motorisk med å skrive for hånd.

Når skolen har introdusert iPad i første klasse, er det forankret i en pedagogisk idé om at nettbrettet gir elevene kortere vei inn i det å lese og skrive. Noen måneder inn i skoleåret opplever Jong skole ordningen som både vellykket og meningsfull. Førsteklassingene, særlig guttene, er mer motiverte, de lærer å lese raskere, de skriver mer, og de skriver lengre tekster. Slik skiller elevene som jobber på iPad seg positivt fra tidligere årskull, som hadde blyanten som sitt viktigste verktøy i skriveundervisningen.

Erfaringene til Jong skole er spennende og verdifulle, både i lys av tanken om raskere bokstavinnlæring, som også er et tema i tiden, men også når vi vil utforske håndskriftens plass i den første lese- og skriveopplæringen. Når elevene ved Jong skole skal begynne å skrive for hånd i andre klasse, har de fått ett års erfaring med å forholde seg til bokstaver som skrivende mennesker. De har fått bruke bokstavene til å forme ord og mening, når de så vender oppmerksomheten mot den mer motorisk krevende håndskriften. Det høres meningsfullt ut, og det inviterer til å tenke gjennom lese- og skriveopplæringen som helhetlig læringsløp.

Den tradisjonelle lese- og skriveopplæringen har hvilt på en tanke om at elevene lærer å lese og skrive i skolen, at de kommer til skolen uten forkunnskaper, og at de stegvis får tilgang til skriften, så teksten, og langt om lenge til tekstkulturen.

Men de fleste vil være enige i at dette ikke er hele bildet i dag. Det er snarere omvendt: Barn først eksponeres for tekstkulturen som er overalt, og etter hvert som språket utvikles, møter de tekstlig mening, før de lærer å mestre skriftspråket på egen hånd de første skoleårene. Etter denne første fasen, gir lese- og skriveopplæringa på skolen elevene mangfoldige møter med tekster, noe som gir dem grunnlag for å bli mer kvalifiserte deltakere i tekstkulturen.

Nettbrett og blyant er begge midler til et mål i dette bildet. Ingen av dem er et mål i seg selv. At vi mennesker har fått et skriftspråk i tillegg til talespråket, har endret måten vi tenker på, når vi i tillegg til å høre språk, også kan se ordene i skriftbildet. Vi kan diskutere om den digitale nettbaserte tekstkulturen er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, men det er lite kontroversielt å si at teknologien gir oss flere redskaper å velge i.

I prosjektet Respons har vi fulgt ungdomsskoleelever som har fått hver sin laptop. Der er det noen elever, særlig jenter, som bruker kladdebøker i noen fag. Disse forteller også at de gjerne skriver for hånd når de skal øve til prøver, ofte fordi de husker bedre. Men det er også elever som heldigitaliserer sin skoleverden, og de fleste bruker forskjellige ressurser. Som skriveredskap er det likevel ingen tvil om at elevene foretrekker PC. De skriver fortere på PC enn for hånd, og PC-en gir dem enkle systemer for å oppbevare og finne tilbake til det de skriver.

Skoleutvikling handler om å gi flest mulig elever best mulig tilgang til å delta i tekstkulturen. For å få slik tilgang, må vi kunne forstå og formulere tekster. Når grunnleggende ferdigheter, som lesing og skriving, har fått så stor plass i skolen, er dette for å understreke at lese- og skriveferdigheter blir utviklet gjennom hele skoleløpet. Vi er ikke ferdig utlærte som lesere når vi mestrer skriftkoden. Å mestre skriftkoden, og å mestre de redskapene man bruker til å lese og skrive, er snarere forutsetninger for å lese.

Blyanten er ett slikt redskap, og det å mestre den bør kanskje sidestilles med å mestre digitale redskaper. Dersom skolene erfarer at det er lurt å velge digitale redskaper før de vender oppmerksomheten mot blyanten og håndskriften, så synes jeg det er veldig interessant og – helt ærlig – at vi bør lytte til dem.