Eksamen og GAFE (og Chromebook)

CHROMEBOOKSFOREXAMSDen innvendingen jeg hører mest om GAFE (og Chromebook) i skolen er – hva gjør vi når eksamen kommer?

Jeg har tidligere sukket om Udirs manglende forståelse for hvordan IKT-virkeligheten ser ut i «Oversettelsesprogram og eksamen» og «Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen».

Nå er det en del skoler som spør Udir – kan jeg bruke Chromebook til eksamen? Spørsmålet er dårlig fordi Udir kan umulig vite hva rammene rundt spørsmålet er, så de svarer på ryggmargsrefleks – men det er ut i fra hvordan en vanlig Windows-maskin fungerer. Da blir svaret ofte veldig feil i forhold til bakgrunnen for spørsmålet.

Etter at vi hadde tilsyn av Datatilsynet på Harestad skole lære jeg en del om hvordan du skal forholde deg til lover, regler og retningslinjer på en konstruktiv måte. De er sjelden absolutte og uttømmende når det kommer til praktisk utførelse. Det er rom for tolkning og vurdering. Hvis du har rutiner på skolen eller i kommunen som viser at du operer innenfor intensjonen til føringene i lover, regler og retningslinjer – så er du faktisk innenfor. Du kan styre dette en del selv. Selvfølgelig er dette da en tolkning, men de fleste lover og regler er umulig å etterleve i bokstavens strengeste forstand, jfr. bloggen min om Udir fremdeles foreldede syn på hjelpemidler, som går nokså semantisk til verks.

Det er ikke vanskelig å sette opp rammer rundt Chromebook/GAFE, eller Windows generelt, som løser kravet om at elever ikke skal ha tilgang til «åpent Internett». Det er til gjengjeld helt umulig å hindre verktøy «som muliggjør kommunikasjon», både i Chromebook/GAFE og Windows generelt. Vi kan gjøre det vanskelig, men vi klarer ikke å stoppe det. Dette vil alltid være en vurdering av muligheter og begrensninger ut i fra det systemet som elevene har tilgjengelig. Så lenge jeg sitter på en 1-til-1-elevmaskin som har tilgang til wifi vil jeg alltid kunne bryte både reglene og intensjonene til Udir – uansett. Og da kan en hvilken som helst elev også gjøre det. Skal vi virkelig klare å stenge for «kommunikasjon» må du ha et så vanntett system som i praksis gjør at alle skolen bare kan gi opp å gjennomføre eksamen på IKT.

Det er i min verden ingenting i retningslinjene fra Udir som hindrer bruk av GAFE og Chromebook. Ta utgangspunkt i retningslinjene og lag et system som ivaretar intensjonen. Da kan du stå rakt og rett og si at du gjør det du skal gjøre.

Jeg har for meg selv skissert 3 løsninger med GAFE (med og uten Chromebook) der jeg mener vi har et enda sikrere system enn vi noen gang ville fått til med en annen løsning. Det eneste som kreves er enten Chromebook eller en vanlig IKT-avdeling med en helt normal brannmur i kommunen.

Lag et kiosk-modus-oppsett med disse innstillingene:

Sider å laste inn ved oppstart:
 https://drive.google.com

Blacklist:
 http://*
 https://*

Whitelist:
 https://accounts.google.com
 https://accounts.google.no
 https://drive.google.com
 https://docs.google.com
 http://web.geogebra.org/

Dette gjør at elevene kan logge på Google-kontoen. De får ikke tilgang til noe annet enn Disk og Google-dokumenter (inkl. presentasjon og regneark osv). Jeg har også føyd til Geogebra, bare for at online-appen skal virke. Jeg må selvfølgelig legge inn Udir sine oppgave- og leveringssider. Jeg må også se om vi trenger noe mer info fra Udir om DNS-navn på sertifikatsidene til Udir, men det har jeg ikke testet enda. Denne lille oppskriften stopper faktisk chatten inne i selve dokumentene. Du trenger visst tilgang til en https-adresse som ikke er whitelistet :-)

Og nei, dette stopper ikke deling av dokumenter i Google Disk. Planen er at hovedvakt på eksamen deler ut dokumentet elevene skal skrive i under eksamen via en «eksamensklasse» i Google Classroom. Da har hovedvakt tilgang til dokumentet gjennom hele prøven og historikken til dokumentet. Da kan denne sjekke om dette dokumentet er delt. Det stopper ikke eleven fra å dele andre dokumenter i Disk under selve prøven, men dette blir oppgaven til vaktene under selv eksamen. De må tross alt gå rundt og se hva elevene holder på med. Det bør ikke være vanskelig å kontrollere om det er fargeglade ikoner opp til høyre i et dokument (som viser at det er noen andre inne). Det bør heller ikke være vanskelig å ta en rask CTRL+TAB gjennom et par faner for å sjekke ved mistanke. I etterkant (og underveis) kan en superbruker i GAFE ved mistanke sjekke loggen i admin-konsollet og se om en elev ha åpnet et dokument som er delt med andre elever – og hvor de da kanskje har kommunisert sammen.

Jeg har som sagt to andre løsninger også, men jeg liker best den over. Du må ikke tro at du har bedre kontroll på en bærbar PC med Microsoft Word installert lokalt, så lenge den har wifi – selv om du har en brannmur i kommunen. Det er da bare fryktelig mye vanskeligere å se om elevene prøver å fuske eller ikke…

Ut over at jeg ikke er tilhenger den formen eksamen har nå som «sluttvurdering», vil jeg slutte denne bloggposten på samme måte som forrige blogg om eksamen og Udir…

Jeg kan forstå Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet. Etter Opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig og som vi fortvilt prøve å lære dem – å spørre om hjelp når det er noe de lurer på eller ikke får til!

Snuser på Chromebooker til høsten 2016

Vi er nå godt kjent med Acer Chromebook C740, som vi er veldig godt fornøyd med. Den er kjapp, solid og billig. Bedre enn det skal du lete en stund etter – og det er det vi gjør :-)

Tre nye Chromebooker landet her på kontoret mitt – Lenovo 100S Chromebook, Dell Chromebook 11 og Acer Chromebook R11. Alle har Intel Celeron-CPUer, 4GB minne og 16GB lagring.

91UZbOP-bqL._SL1500_Lenovo 100S stiller i samme pris- og funksjonssegment som Acer C740. Det som ikke er bra er at Lenovo 100S har en eldre CPU-generasjon enn Acer C740. Problemet for Lenovo er at det er så alt for merkbart når du først har prøvd en Acer C740. Lenovo 100S virker treg i forhold. Den virker også skjørere enn Acer C740. Acer C740 har så langt dette skoleåret vist seg å være svært så solid i forhold til de andre maskinene vi har hatt. Det finnes mer solide maskiner, men de har også en høyere prislapp – så dette blir en vurderingssak ut i fra erfaringer. Så langt er vi som sagt godt fornøyd med maskinen vi har valgt.

71Hk6VQzpTL._SL1500_Dell Chromebook 11 er av den mer solide typen. Den har kraftig gummierte kanter og er bygget i solid plastikk. Skjermen kan også bøyes 180°. Dell har plassert høytalerne over tastaturet og det gjør at du får kraftigere lyd (ikke nødvendigvis bedre!) enn andre Chromebooker jeg har prøvd. Dell har også valgt den eldre CPUen (Intel N2840) og det merkes her også. Resten er likt med Acer C740. Den koster mer enn Acer C740, så om soliditeten gjør den til en mer attraktiv maskin eller ikke vil være et spørsmål om hvor mange maskiner som blir ødelagt i løpet av skoleåret.

acer-r11-convertible-chromebookTil slutt kommer Acer Chromebook R11 har berøringsskjerm og skjermen kan vippes helt rundt og fungere da som et nettbrett. Den var/er priset mellom Lenovo 100S og Dell Chromebook 11, så her må vi prioritere nettbrett-funksjonalitet mot pris og soliditet. Den har Intel N3150 CPU, som er enda nyere enn Acer C740s N3205, men jeg synes faktisk at den virker tregere enn C740 i vanlig bruk. Jeg ser på sammenlikninger at dette er en reell forskjell i CPU-tester også. Den skal bruke markert mindre strøm og den har et mye raskere skjermkort. Også har den IPS-skjerm som er en drøm å se på!

Acer R11 er foreløpig den mest interessante arvtakeren til C740. Vi må bli enige med oss selv i Randaberg om vi tror maskinen tåler like mye som C740. Berøringsskjermer er laget med glass til kanten og de tåler mindre enn ikke-berøringsskjermer, som ofte har plastikkskjerm. Nå har jeg ikke skrevet mer enn denne artikkelen på R11, men jeg holder enda en knapp på at tastaturet til C740 er bedre å skrive på enn R11. At R11 er noe tregere enn C740 trekker heller ikke opp. Men… det er herlig å jobbe på en maskin med IPS-skjerm – og jeg hører til dem som liker touchskjerm :-)

«Proteus» – Du kan aldri komme tilbake…

Proteus-2013-01-04-[96En oppdagelsesreise inn i en audio-visuell verden – som aldri er den samme, noen gang.

Proteus er en underlig perle av et spill, om spill er det rette ordet. Kanskje en oppdagelsesreise er et bedre substantiv.

Hver gang du begynner spillet skapes en ny verden. Hver gang spillet slutter avsluttes en verden du aldri får se igjen. Hva er denne verdenen for noe? Er noe mer enn en øy med vakre lyder og underlige livsformer? Men er ikke det nok? Hva skal jeg gjøre her annet enn å lytte, observere og undersøke? Kanskje det er det som er poenget…

Litt av utfordringen med Proteus er at du ikke kan si særlig til elevene. Elevene må finne ut mye selv – det er store deler av poenget med spillet (om det da kan sies å være et spill).

I begynnelsen av økten presenterer jeg spillet. Det eneste jeg i praksis sier er at hver gang spillet starter genererer det en ny verden, som ikke noen gang eller noe sted har eksistert før nå. Når du slutter å spille vil akkurat denne verdenen forsvinne og aldri komme igjen. Så er det i gang med spillet, og oppgaven til elevene er:

  • Spill. Lytt. Se. Undersøk.
  • Noter hva du finner, ser, hører og opplever. Er det sammenhenger med lyd og bilde – og hva du gjør?
  • Del med de andre i klassen mens du spiller. Det er lov å hjelpe hverandre.
  • Finn ut hvordan du fullfører spillet (ja, det går an).
  • Når spillet er slutt – tenk over hva spillet går ut på. Om du spiller Proteus en gang til blir verden ny – og du vil se, høre og oppleve nye ting.
  • Tenk så over hva denne setningen betyr – «Du kan aldri komme tilbake…»
  • Samtale i klassen om hva den enkelte har opplevd.

3 03 a seasonsDe fleste elever synes noe i spillet er vakkert/pent, så husk å spørre etter det – «Var det noe i Proteus du syntes var vakkert?». Det er ikke uvanlig at elevene liker fargene i solnedgangen, skogen av trær med dryssende blader, regnskyene, lydene på ulike steder, den snurrende lyssirkelen o.l.

Det er også viktig at elevene får fortelle om ting de har opplevd. Det er mye av det elevene har sett jeg ikke har sett i spillet. Det er mange underlige levende vesener som bare opptrer i enkelte deler av verdenen på bestemte tidspunkt. Det ryktes også at det er mulig å se et juletre i romjulen…

Spillet kan invitere til mange ulike samtaler i klassen:

  • KRLE – Buddhister sier at det ikke finnes noe i verden som er fast eller stabilt – alt er i endring. Alt som eksisterer vil til slutt opphøre å eksistere. Du må derfor ikke knytte deg til ting (som har eksistens i verden) – det vil føre til lidelse. Du må glede deg over, og ha kjærlighet til, det som eksisterer i øyeblikket – uten å være knyttet til det. Hva er sammenhengen mellom denne tanken og spillet Proteus?
  • Naturfag/Matematikk/KRLE – Kan du si at verdenen i Proteus egentlig eksisterer? Den eksisterte ikke før du startet spillet og når du avslutter spillet vil du aldri kunne finne den igjen. Eksisterer den likevel i de matematiske formlene som regner ut verdenen, også før den er regnet ut – akkurat som de vakre mønstrene i Mandelbrots mengde? Må noen ha observert en ting før det kan sies at det eksisterer? Hva betyr det at noe eksisterer? Her er det mye gøy å snakke med elevene om!
  • Norsk – Er Proteus en bok uten tekst og fortelling? Er opplevelsen av å lest en bok lik eller ulik det å ha opplevd Proteus?
  • Er Proteus et spill? Hva er egentlig et spill? Hvis det ikke er spill – hva er det da?

0 07 b daynightMen… akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Før eller seinere vil elevene (og du) finne ut at det er mulig å ta et «snapshot» av sted og tid i Proteus. Dette «bildet» lagres i et album du har tilgjengelig i spillet og du kan komme tilbake til akkurat samme sted og tid når du henter det opp. Jeg er temmelig sur på at utviklerne la til denne funksjonen. Proteus hadde vært vakrere og mer lærerikt uten.

Det er noe sant og ekte med at hendelser og opplevelser (og steder) ikke kan gjentas, eller oppleves på nytt, på akkurat samme måte. Alt etter hvordan du ser på verden og virkeligheten (hvilket livssyn/ontologi du har) kan dette være med å berike verden – kanskje gjøre den skjørere, men også vakrere. For ikke å bli helt melodramatisk kan du også sammenlikne det med den beste bokopplevelsen du har hatt. Du kan ikke «avlese» eller glemme den, så du kan aldri lese den på nytt for første gang igjen.

Skulle elevene finne ut at det er mulig å komme tilbake til en verden, og informere meg om at det er mulig, så skal jeg si til dem – ja, jeg vet det, men jeg ville ikke fortelle det til dere. Så ville jeg si hvorfor.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears…in…rain. Time to die.Roy Batty, Blade runner (1982)

Spill igjennom spillet selv før du spiller det med elevene. Det tar ikke så lang tid – og tro mot opplegget forteller jeg deg ikke hvordan du gjør det ;-)

Jeg har prøvd spillet ut på 9. trinn så langt og elevene tok bedre i mot det enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde elevene ville synes det var for kjedelig (les annerledes), men enten er gjengen min så godt oppdratt av alt jeg utsetter dem eller så tok jeg feil :-)

Det var frustrasjon i starten når jeg ikke fortalte dem hva, hvordan og hvorfor – men det er der elevene begynner å bli trente etterhvert. De deler hva de oppdager, og plutselig begynner hele klassen å bevege seg videre i spillet. Flere elever ville ikke avslutte spillet, fordi de da ville verdenen de utforsket forsvinne for alltid… Mission accomplished!

«Papers, Please» – en passkontrollørs hverdag

2015-11-27 07_56_46-Papers PleaseGratulerer! Du vant nettopp den gullkantede jobben som passkontrollør i Arstotska. Du er gitt makt og ansvar, men hva er viktigst – regler eller mennesker? Og er noen mennesker viktigere enn andre?

«Papers, Please» er en simulator som plasserer deg i jobben som passkontrollør i et fiktivt kommunistisk land kalt Arstotzka. Arstotzka har nettopp avsluttet en seks år lang krig med nabolandet Kolechia og gjenvunnet halvparten av grensebyen, Grestin. Din jobb som grensevakt er å kontrollere flyten av mennesker fra Kolechia inn i Arstotzkan-delen av byen.

Blant mylderet av innvandrere og besøkende på jakt etter arbeid, er det smuglere, spioner og terrorister. Ved hjelp av dokumentene de reisende har med seg, og kontorets primitive undersøkelsessystemet, må du bestemme hvem som kan komme inn Arstotzka og hvem som vil bli avvist – eller arrestert! For å godkjenne eller avvise de som kommer, trenger du å sjekke et stadig økende antall dokumenter. Hver dag legges det til nye ting som må sjekkes.

papers-please-3Du får lønn for hver korrekt behandlet søker (du jobber altså på akkord) og du kan miste lønn og jobb om du gjør feil. Du må også sørge for at familien din hver dag har råd til husrom, mat, varme og medisiner. For å gjøre det «riktige» valget, må du bruke mye tid på å undersøke dokumentene. For å få mest mulig penger til å brødfø familien din, må du være så rask som mulig. Hva gjør du når menneskeliv blir satt opp mot hverandre?

Handlingen i spillet inneholder politiske hendelser, terrorvirksomhet, en antiautoritær radikal gruppe og små mini-historier knyttet til forskjellige innvandrere og besøkende. Du møter mange etiske dilemmaer hvor det ikke finnes en løsning som er bra for alle.

Gangen i det

Før spilløkten
Du må først få tak i spillet. Spillet finnes til iPad, Windows, Mac og Linux. Du finner alle kjøpsmuligheter på hjemmesiden til utviklerne – http://papersplea.se/. Om du skal kjøpe spillet til Win/Mac/Linux anbefaler jeg at du kjøper spillet fra HumbleBundle. Da får du det rimelig billig, gir penger til veldedighet og du får tilgang til en DRM-fri utgave du kan laste direkte ned til maskinen samtidig som du får tilgang til spillet i Steam også.

Første time
Spillet må være installert på maskinene til elevene. La gjerne elevene sitte to og to slik at de kan hjelpe hverandre med å komme igang i stillet. Spillet kan være komplisert å sette seg inn i for enkelte elever.

2015-11-27-07_56_46-Papers-PleaseDen første utfordringene elevene (og du som lærer) møter er at de må være nøye med hva de leser. Det er viktig informasjon i alt som vises på skjermen – også avisene i begynnelsen av hver dag! Det kan være litt utfordrende å finne ut hvordan undersøkelsessystemet virker i starten, men de fleste elevene kommer rimelig greit i gang. Hvis elevene tar en feil avgjørelse om hvem de slipper inn eller ikke vil de få beskjed av spillet/kontrolløren hva de gjorde feil.

La elevene spille spillet – og gå rundt for å se at alle skjønner hva de skal gjøre.

Før timen slutter er det viktig at du tipser elevene om hva de skal gjøre når de kommer til dag 3 og søker nummer 8 (se tips om søker nummer 8 dag 3 under «Tips»-overskriften). Spillet husker hvor langt du er kommet.

Jeg ga elevene i lekse å spille spillet 1 klokketime hjemme som lekse til neste økt. Da er det nokså greit om du etter første time noterer ned hvilken dag de er kommet til.

Andre time (en annen dag)
Begynn andre time med å notere hvilken dag de er kommet til etter å ha hatt i lekse å spille minst 1 time hjemme. Ta en klassediskusjon på 5 minutter om hva elevene har opplevd i spillet frem til nå. Dette kan elevene godt også gjøre i grupper – om du har faste grupper i klassen.

La elevene fortsette å spille, mens du tar en runde for å hjelpe de elevene som eventuelt står fast.

Nå står du litt fritt i forhold til hva du vil videre. Jeg lot elevene arbeide med spørsmål til spillet, men jeg gikk igjennom spørsmålene i klassen før de fikk i lekse å gjøre dem ferdige hver for seg.

  • Hvilken dag er du kommet til i spillet?
  • Likte du eller likte du ikke jobben din som passkontrollør? Hvorfor?
  • Gi ett eksempel på et vanskelig valg du måtte gjøre? (Eller to…)
  • Hvorfor var dette vanskelig?
  • Hva følte du når du måtte gjøre dette vanskelige valget?
  • Ble det slik at du brydde deg om noen av dem du “møtte” i spillet? (De som kom til kontroll eller familien din?)
  • Hvem likte du best i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem likte du minst i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem ville du være i spillet? En som fulgte alle regler eller en som ville hjelpe flest mulig av de som kom?
  • Følte du noen gang ansvar for det som skjedde i spillet? (At du var ansvarlig for noe av det som skjedde.)
  • Hva måtte du kunne for å spille spillet bra? Prøv å tenk på så mye som mulig.
  • Hva mener du er poenget med spillet “Papers, please”?

Og selvfølgelig kan du følge opp med noen spørsmål som er aktuelle i nyhetene…

Mål

Et mål med spillet spillet kan være at elevene skal få et større innblikk i hvilke regler som gjelder for å komme inn i et land – og hvordan (og hvorfor) besøk- og innvandringskontroll fungerer.

Shot10-DocsEt annet målet med økten er å trene elever i å tilegne kunnskap ut fra det som er nødvendig i situasjonen. Kunnskapen blir vanskeligere og vanskeligere å finne/forstå etterhvert som elevene kommer ut i spillet. Elevene lærer å bearbeide en mengde informasjon på kort tid – og å være presise og hurtige. At de kanskje blir flinkere til å lese engelsk er en ikke tilsiktet bieffekt.

Et tredje mål kan være å oppleve hvordan det er å være en person som står med ansvaret og makten til å avgjøre menneskers skjebne. Det er ikke alle elever som klarer det mens de spiller, men det er en del som tenker på dette i klassediskusjon via spørsmålene i etterkant.

Du kan selvfølgelig lete igjennom K06 etter mål som passer, men det vil jeg ikke hjelpe deg med ;-). Det er bare en unnskyldning for å spille spillet i klassen – og dermed bare tull. Jeg protesterer nå offisielt mot at «spill i skolen» bare kan skje under dekke av et fagmål fra K06. Spill er viktigere enn det! Alle gode spill gir elevene (uansett) mer læring enn den hjernedøde faktaundervisningen det foregår alt for mye av i skolen.

Du skal lese James Paul Gees «What video games have to teach us about learning and literacy», så skjønner du hva jeg mener. Vi snakkes etter du har lest boken ;-)

Tips – det elevene lærer innen dette semiotiske område har stor overføringsverdi til andre semiotiske områder vi har mange av i skolen.

Tips

Elevene tar ikke alltid hintet :-)
Det er pussig mange elever som ikke helt skjønner at de må sjekke det systemet gir dem beskjed om at de ikke sjekket grundig nok. De elevene som ikke knekker denne «koden» kommer til å synes spillet er kjedelig. Det er derfor viktig at du som lærer passer godt på i starten at elevene forstår at det kan være lurt å ta til seg disse meldingene om hvilke feil de har gjort.


papers-please-screenshot-04Dag 3 – søker nummer 8
Søker nummer 8 på dag 3 er en type som heter Jorji Costava, som de kommer til å treffe igjen mange ganger i spillet. Han har ingen papirer overhode og mange elever blir stående fast der. De vet ikke hva de skal gjøre med ham – fordi de har ingenting de kan stemple avslaget på(!). Fortell (og vis) elevene at de må slå over i «Inspection Mode» (klikke på det rød varsel-skiltet nede i høyre hjørne), klikke på regelen i regelboken om at alle må ha et pass og så klikke på det tomme bordet hvor passet skulle vært. Da forhører du ham om at han mangler pass og han går vekk… (men han kommer igjen ;-).

Det var mange elever som stoppet opp her når de gjorde leksen hjemme – og så kom de ikke videre, og det var dumt.

«Easy mode»
Det er mulig å spille spillet i “EASY MODE” [$20 ekstra hver dag] – men ikke gjør det. Da mister du viktige sider med hvordan du opplever å spille spillet.

Vurdering

Som du sikkert skjønner er jeg ikke helt med på notene om at du må ha læringsmål for å holde på med dette spillet. Spillet i seg selv er selvfølgelig malen for hvor flink du er blitt. Du avkreves nye rutiner for hver dag du går på arbeid og det kreves stadig større nøyaktighet og hurtighet for å komme igjennom dagen. Den eleven som har kommet lengst i spillet er best – til å følge reglene, i alle fall!

Det er selvfølgelig mulig å vurdere hvordan elevene klarer å resonere og tenke omkring spørsmål knyttet til hvordan det er å være innvandrer/imigrant og hvordan det må være å jobbe som grensevakt i møte med alle menneskene de møter.

Evaluering av opplegget

Erfaringene var delte i første runde. Alle elevene var enige om at spillet er «kjedelig» i starten – til de skjønte hvordan det virker. Da var de fleste veldig interessert. For flere elever stoppet det opp på dag 3 søker nummer 8 (se tips) og for disse elevene var dette en show-stopper for interessen. Jeg var vekke denne timen og hadde ikke forberedt vikaren godt nok! Klassen og jeg snakket om dette i etterkant og alle var enige om at spillet var kjekt om de ikke hadde opplevd denne bråstoppen dag 3 i spillet. Mange elever kom helt til dag 10 og en kom til dag 20 i løpet av andre time :-)

Erfaringen er at det er viktig å følge opp elevene den første timen og at de informeres godt om hva de skal gjøre når søkerne ikke oppfører seg slik de skal (jfr. dag 3 søker 8).

Keep talking and nobody explodes

icon

Da var det tid for å teste ut «Keep Talking and Nobody Explodes» i klasse 9C.

Spillet er enkelt å forstå – en spiller er stengt inne i et virtuelt rom sammen med en tikkende bombe som må desarmeres. De andre spillerne er «bombeekspertene». De må finne ut hvordan bomben kan desarmeres ved å tyde informasjonen de finner i manualen «Hvordan desarmere bomber». Men det er et problem – ekspertene kan ikke se bomben! Spilleren med bomben og ekspertene må finne ut av det ved å snakke sammen – og det faderlig fort!

IMG_20151105_103519Elevene samlet seg i de gruppene de pleier – med 4 elever i hver gruppe. De bestemte seg for hvem som skulle være i rommet med bomben og hvem som skulle være eksperter. Så satte de igang. Elevene satt slik at spilleren med bomben ikke kunne se hva bombeekspertene leste og at bombeekspertene ikke kunne se bomben.

Flere av gruppene hadde en litt haltende start, fordi de ikke helt forstod hvordan de skulle forholde seg til bomben og bombemanualen. Etter 10 minutter var de fleste gruppene totalt fordypet i hvordan de skulle hindre bomben i å eksplodere.

IMG_20151105_124319Bombemanualen er på engelsk og jeg var litt spent på hvordan de ville forholde seg til dette når de skulle gi beskjeder til spilleren med bomben. De fleste elevene valgte å oversette til norsk, både for seg selv og til spilleren med bomben. Når det ble veldig hektisk hendte det at de kuttet ut oversettelsen og ga beskjeder på engelsk til spilleren med bomben (de leste rett fra manualen hva bombemannen måtte gjøre).

Jeg så at grupper med ikke helt lesesterke elever også fungerte godt. Det krever ikke nødvendig gode leseevner for å være spilleren med bomben, men du må være flink til å beskrive det du ser muntlig og du må kunne gjøre det ekspertene ber deg om. Det var det mange som var!

Stemningen var god. Det var høylytt summing av stemmer som prøvde å beskrive bomben, forstå hva som stod i bombemanualen og beskjeder til spilleren med bomben. Imellom med summingen forstyrret av en del «NEI!» og etterhvert flere «JA!» når elevene knakk hvordan de skulle formidle informasjon mellom hverandre.

Etter en heseblesende time var alle enige om at dette var kjempegøy og at vi måtte gjøre det en gang til. Jeg lot meg ikke be to ganger og vi avtalte at vi skulle gjøre det en gang til litt seinere på dagen, men da med en ny vri!

IMG_20151105_124353I runde to plasserte jeg alle bombeekspertene i klasserommet, mens spillerne med bombe måtte gå inn i grupperommet ved siden av. De fikk lov å kommunisere via hva de ville – mobiltelefon, Skype, Hangout, SMS, Facebook osv. Det fikk de bestemme selv.

Det ble betraktelig mer kaos når bombeekspertene var i klasserommet og de med bomben var på grupperommet. Det var pussig mange mobiltelefoner som ikke virket! En viktig del av oppgaven ble plutselig hvordan å få kommunikasjonen til å fungere rent teknisk. Alle klaget over at det var for mye lyd, både i klasserommet og i grupperommet, og alle ville plutselig ut i gangen, til andre klasserom og andre grupperom. Nei, var det korte svaret på det. De måtte løse kommunikasjonsproblemene med de rammene jeg hadde satt – de måtte være i klasserommet og grupperommet. En gjeng som skal desarmere bomber kan ikke bestemme selv hvor de skal sitte! Det gikk ikke mange minuttene før alle hadde løst kommunikasjonsproblemene som virket så uløselig litt tidligere.

Det virket som denne runden var mye kjekkere for elevene. Det å sitte fra hverandre når de skulle løse oppgaven fikk mange til å ta det mer alvorlig og det var imponerende jobbing – både fra spillerne med bomben og bombeekspertene. Det ble også flere setninger ropt på engelsk fra bombeekspertene denne gangen. Forresten – SMS og Facebook er ikke gode kommunikasjonsformer for å desarmere tikkende bomber…

Etter en time på høygir måtte elevene under store protester gi seg da læreren syntes at vi måtte nok ha en time med naturfag også – helt på tampen av dagen. Engelsklæreren var fornøyd med timen, men var litt usikker på om neste time med engelsk grammatikk kom til å ha samme svung :-)

Og til de som lurer på om elevene lærer noe ved å spille spill i skolen – ja, det gjør de! Det kommer et større innlegg om dette seinere en dag :-)

PS! Runden med «Keep talking…» fikk plass på www.iktipraksis.no, så her finner du et mer detaljert opplegg enn det jeg har i bloggen.

En flyttbar Oculus testrigg

IMG_20151019_132917

Oculus-riggen

Oculus Rift er «bleeding edge»-teknologi i ordets rette forstand. Ikke før har jeg fått satt opp en kraftig bærbar PC til Oculus-visning, så oppgraderer Oculus drivere til VR-brillene sine. Plutselig virker nesten ingen Oculus-programmer før de blir oppdatert og driveren virker bare med de nyeste skjermkortene fra Nvidia og AMD – i alle fall ikke med Intel. Spesielt hvis du vil at det skal virke med Windows 10.

IMG_20151019_133301

Alt jeg trenger i en hendig kasse.

Tilbake ved tegnebordet dukket det raskt opp en ny løsning – Den flyttbare Oculus testriggen. Den ble ikke dyrere enn en passe kraftig bærbar PC heller. Du kan enkelt bygge en rimelig billig og kraftig stasjonær PC helt på egenhånd (og nei, en ferdig HP med Intel skjermkort virker ikke!). Jeg klarer å rigge ned/opp alt sammen på under 4 minutter i en hendig kasse hvor alt får plass. Riktig – på under 4 minutter går vi at alt ligger i kassen og til å fly rundt planetene i Titans of Space.

Maskinen er skreddersydd for å kjøre Oculus-ting – og at alt skal virke når du starter et program. Det må ikke noe flikking og hacking til for at programmene skal virke.

Målet mitt er å finne de gode Oculus-tingene som kan brukes i undervisning – eller som det er hysterisk kjekt å utsette folk for – og så kunne dra rundt på skolene og vise hvordan vi kan bruke denne teknologien til fornuftige ting i skolen.

Som en del av SKU i Randabergskolen skal vi ta en runde og vise lærerne hvordan f.eks. Titans of Space kan brukes i naturfag. Da er det greit å ha en testrigg jeg enkelt kan dra med meg rundt – og nå har jeg det!

Listen over ting jeg kjører på den er (listen er overhode ikke uttømmende :-):

  • Titans of Space Classic – en veldig stilig tur gjennom solsystemet og om størrelsesforhold stjerner imellom.
  • The Night Cafe – en fabelaktig spasertur i maleri(er) av van Gogh.
  • Keep Talking and Nobody Explodes – egentlig et «party»-spill, men fungerer godt med (og uten) Oculus og ypperlig som trening i kommunikasjon (både på norsk og engelsk).
  • Deep Space VR – en rundreise i verdensrommet. Personlig synes jeg Titans of Space er bedre, men her er det fortellerstemme og du får fly over overflaten på Månen og Mars. De har ikke utviklet mer enn Solen til og med asteroidebelte så langt.
  • Lunar Flight – en romfartøy-simulator på Månen og Mars.
  • From Ashes – en rundreise gjennom rom og tid, fra Big Bang til dagen i dag.
  • StreetView VR – ikke i 3D, men det er unektelig litt kult med 360° StreetView inne i Oculusen.
  • InCell – et spill som samtidig forteller deg om oppbygningen av en celle.
  • Chemistry Experiment VR – en virtuell lab for å teste ut ting i naturfag.
  • «08:46» – en interaktiv fortelling om hva som skjedde inne i et av Twin Tower-tårnene 11. september 2001.
  • Colosse – en fortelling fortalt i virtuell virkelighet. Et interessant bidrag i hvordan VR kan fortelle en fortelling.
  • Crashed Lander – et morsomt «lunar lander»-spill med svært god brukt VR.
  • Castle Coaster – en ny variant av en gammel Oculus-klassiker for å få opp stemningen.
  • Dimensional – en litt spesiell opplevelse med problemløsning i et svært så virtuelt rom. Krever en spesiell fysisk plassering av kameraet til Oculus.
  • Welcome to Oculus Classic – en VR-presentasjon av hva Oculus og VR er.

Har jeg det kjekt på jobb? Stort sett ;-)

Hva skjer i 9C for tiden?

...som visstnok går i 9C!

…som visstnok går i 9C!

Mye, er det korte svaret. Vi hadde nylig innom en journalist fra bladet Utdanning (Utdanningsforbundets fagblad). Journalisten hadde lyst til å treffe en klasse som brukte en del EdTech i undervisningen og han hadde ramlet innom bloggen min. Besøket resulterte i en spennende artikkel i Utdanning om EdTech i den norske skolen.

I KRLE har klassen jobbet videre med verden i Minecraft, som artikkelen jo viser til. Bare for å vise hva de har gjort så langt (utenom en del andre ting i KRLE) tenkte jeg det var på tide å vise bilder fra elevens arbeider + noen kommentarer fra meg. Elevene er delt inn i 5 grupper og jeg ommøblerte på dem fra 8. til 9. trinn. Det var ikke alle grupper som fungerte like godt, så alle ble plassert i en ny gruppe etter sommeren i år. Derfor er alle verdener bygget opp at to grupper – så langt.

2015-10-17_21.49.35Lotusblomst har laget et stort tempel, men mye bra innmat. De har også laget en buddha-statue (hvor jeg hjalp til med en glødende halo) og et dharma-hjul i bakgrunnen. Dharma-hjulet ble mer spennende enn jeg hadde regnet med, fordi elevene laget det med dybde. Plutselig ser jeg at det kan være et spennende bygg besøkende kan gå rundt i, og det må jeg tipse elevene om at de må utnytte.

2015-10-17_21.53.16Halvmåne laget i fjor en stor moské. Inne i moskéen er det både bønnetepper og rom til å vaske seg. Det dukket også opp en utgave av Ka’baen, slik at elevene kunne vise den frem når det var besøkende som skulle vises rundt. I bakgrunnen kan du se den nye gruppens arbeid med Klippemoskéen, men de har en lite stykke arbeid igjen enda med innmaten (som jo er grunnen til at moskéen ble bygget akkurat der).

2015-10-17_21.54.48

Menorah fra i fjor har bygget en diger synagoge, men det ble nok bygget litt uten tanke på hva som skulle være inne i den. Derfor la den nye gruppen ikke så stor vekt på den, men utnyttet plassen i Minecraft til å bygge klagemuren (på oppdrag fra meg). De googlet seg opp på bilder og tekst, og de har gjort en spennende arbeid så langt. De har også laget et par små butikker i rommene til venstre i bildet.

2015-10-17_21.56.09

Aum laget også et stort tempel forrige skoleår, men igjen med lite annet enn selve bygningen. Hver etasje i tempelet er mer eller mindre tomt, så her er potensialet stort for videre godt arbeid. Årets gruppe har kommet igang med et livshjul (med forklaring) som du ser til venstre. Til høyre bak bygget skimter du begynnelsen på «aum»-lyden.

2015-10-17_21.57.19

Happy human gjorde en svært god jobb forrige skoleår. Jeg skal innrømme at jeg tvilte på at de ville klare å bygge et godt «gudshus» til humanismen. Humanister har jo ikke noe «gudshus» i den forstand, men de laget det beste huset av dem alle. Det er fylt med seremonisaler til de forskjellige hendelser i livet og det har også et stort bibliotek (som selvfølgelig representerer menneskets nygjerrighet og higen etter kunnskap). Til venstre for bygget ser du den nye gruppens arbeid med å lage en gigantutgave av Happy human-logo som det går ann å gå rundt i. De mangler hodet enda :-)

Jeg har lagt til en spennende utvidelse til MinecraftEdu – CustomNPC. Det er en utvidelse som gjør det mulig å sette ut «Non-Playabler Charater» i Minecraft. De kan snakke, gi oppdrag og belønninger, drive butikk, sloss, krangle eller bare vandre rundt omkring. Den eneste begrensningen jeg opplever er at det er bare lærer i Minecraft-verden som kan sette ut NPCer. Jeg skjønner hvorfor, fordi en NPC kan programmeres til å gjøre store endringer i en Minecraft-verden. Samtidig hadde det vært kjekt om elevene selv kunne programmert og satt disse NPCene ut i sin verden. Nå må elevene forklare meg hva de vil NPCen skal gjøre, og så må jeg (nokså enkelt) sette den inn i verden. Det fungerer, men det hadde vært mye mer spennende å se hva elevene hadde funnet på uten at jeg visste det :-). Under ser du en liten samling av NPCer vi har satt ut så langt…

Bare så det er sagt – jeg er ikke fryktelig original her. All ære (i alle fall for inspirasjon) går til Eric Walker og hans arbeid med Wonderful World of Humanities i MinecraftEdu. Han har laget mer eller mindre hele verdenshistorien i MinecraftEdu og den er fullt av NPCer som det er en fryd å snakke med (og å løse oppdrag for).

eBokBib eller ikke eBokBib?

2015-08-26 21_05_56-Skaff deg SkypeHer forleden fikk jeg en epost fra barne- og ungdomsbibliotekaren ved Randaberg folkebibliotek. Hun lurte på hvilken type nettbrett elevene på ungdomstrinnet får på skolen. De planla en satsing på ebøker for 8.-klassingene. Dessverre måtte jeg skuffe henne med å si at eBokBib ikke virker på annet enn som app til Android og iOS – og derfor ikke på vanlige nettlesere (eller Chromebook). Det var rett og slett ikke mulig å satse på ebøker til ungdomsskoleelevene når vi ikke delte ut nettbrett med Android eller iOS.

Dette var jo en fin anledning til å svare at jeg synes godt de kunne laget en HTML5-utgave av eBokBib, så det gjorde jeg. Svaret jeg fikk fra bibliotekaren var som ventet. Dette var en betent tema mellom bibliotek og forlag. Avtalen som nå er skal reforhandles, og det er visst lite som tyder på at den blir utvidet (f.eks. med en HTML5-app).

Så gikk det noen dager og en av rektorene hadde hørt snurten av tanker om ebok-satsing og lurte på det samme. I det jeg skrev det samme svaret om eBokBib og plattformer kom jeg på noe jeg burde tenkt på tidligere. Det er jo ikke umulig å få Android-apper til å virke som apper i nettleseren Chrome! Dette måtte prøves.

ARC Welder-appen ble raskt installert. eBokBib-APK-filen (selve appen som installeres på telefonen) fra Google Play var ikke vanskelig å få tak i. ARC Welder ble startet, APK-fil valgt og -vips- så kjørte eBokBib-appen for Android i Chrome… på Chromebooken min.

Lånekortnummer og PIN-kode ble lagt inn. Bok ble lånt. Et par sider ble lest. Og skjermbilde til bloggen ble tatt.

Så kommer det moralske dilemmaet. Skal jeg ta meg bryet med å tipse utviklerne til eBokBib om at dette var fryktelig enkelt å gjøre? Kanskje de da legger ut eBokBib-appen i Chrome nettmarked slik at den blir tilgjengelig for alle på vanlige PCer og Chromebooker. Jeg har en nagende følelse av at det liksom ikke helt er det de kommer til å svare. Ellers skal jeg bare legge denne Chrome-appen ut til alle elever og ansatte i Randabergskolen uten å spørre noen? Jeg har ikke gjort noe med APK-filen, annet enn å pakke den inn i et lag som gjør den spiselig for nettleseren Chrome – og dele den ut via en annen kanal enn Google Play (appen er tross alt gratis).

Jeg vil jo at elevene i Randaberg skal lese mest mulig bøker – også ebøker… hm…

 

Chromebooker til elever – Acer C740 og Lenovo N21

Lenovo N21 og Acer C740

Jeg sitter nå og diller med to Chromebooker, som begge er tenkt brukt av elever – Acer C740 og Lenovo N21

Maskinene er nokså med hensyn til maskinvare/innmat. De har samme litt dårlige LCD-skjerm på 1366×768, de har begge 2/4 GB minne og samme SSD. De har begge vanlig HDMI, 2x USB, kortleser og utgang for høretelefoner. Acer C740 skiller seg ut ved at den har den nyeste Intel-CPUen, som er betraktelig raskere og bruker mindre strøm enn Lenovo N21 sin løsning.

Acer C740 er en naturlig videreføringen og oppdatering av hitten Acer C720. Den er ikke så veldig originalt, men den er en klassisk og solid bærbar maskin. Lenovo N21 stiller med et par nye og spennende annerledes ting enn Acer C740.

  • N21 har ingen vifte og derfor ikke noe behov for lufting av innmaten. Den tåler derfor en god del mer støv og fuktighet/veske – uten at de garanterer noe(!). Om dette gjør at N21 blir for varm å ha i fang eller å bruke, eller om CPUen må senke farten fordi den blir for varm finner jeg ut etter hvert.
  • Web-kameraet kan vippes rundt 180 grader og kan derfor brukes som et front-kamera, ikke bare til hangout/skype. Om dette kameraet kommer til å overleve elevbehandling er et åpent spørsmål.
  • N21 har også en ru plastikkoverflate, noe som gjør den mye mindre glatt og ikke så lett å miste i gulvet (elever er utrolig slepphendte!). Den har også runde hjørner og virker mer solid enn C740. Jeg har ikke testet (enda) om N21 tåler å gå i gulvet bedre enn C740. C740 får vi nok testet i praksis på skolene i år, så får vi se om jeg skal slippe N21en min i gulvet bare for å se.
  • Du kan vippe skjermen helt flatt på N21, mens C740 stopper på rundt 140 grader.

    IMG_20150821_140349

    Et innebygget bærhåndtak. God ide? Vet ikke helt.

  • N21 har faktisk et uttrekkbart bærhåndtak! Virker stilig, men hvor lenge holder det?
  • Tastaturet på N21 skal være pirkesikkert. Igjen har jeg ikke prøvd dette, men jeg synes selv at tastaturet på C740 er bedre å skrive på enn N21. N21 er litt flatt og plastikkaktig, mens C740 er virkelig bra.
IMG_20150821_140444

Omtrent like store. N21 er pittelitt større (litt mer plastikk).

Hvis jeg skal tippe – så tror jeg N21 er mer elevvennlig enn C740, både når det gjelder hva den tåler og at vippekameraet gir mer funksjonalitet. Samtidig trenger N21 en oppgradering av CPU til Intels siste utgave av Celeron. Det merkes at C740 er raskere enn N21 – og det har ingenting med minne å gjøre (det betyr også noe, men ikke ift det jeg har testet enda). Selv synes jeg C740 er mer behagelig å jobbe på og jeg har lært å stille meg spørsmålet at hvis jeg liker en maskin bedre en en annen, hvorfor skulle ikke elevene også få den gode maskinen (når de likevel koster omtrent det samme)?

Bare tiden vil vise om delene på N21 og C740 tåler aktivt bruk og ransel. Styreflaten på min tidligere Lenovo N20p tålte ikke min jevne, men snille, bruk særlig godt. Den ble tydelig slitt og dårlig i nedre venstre hjørne hvor jeg venstreklikker i ny og ne.

Prisen på dingsene er temmelig like. Lenovo N21 (2GB og Intel Celeron N2840) fikk jeg på komplett.no/mpx.no for kr 1 996,- eks mva, mens Acer C740 (4GB og Intel Celeron 3205U) koster kr 2 295,- eks mva på Dustin. Drømmen kunne jo vært en N21 med samme minne og CPU som C740 – og til en enda lavere pris. Dessverre ser det ikke ut til at Lenovo kommer til å oppgradere CPUen med det første.

Roland FA-08… mmm… kos…

Også klarer jeg ikke å la være… vel er det kjekt å putle med nye dingser til IKT og skole, men far i huset fikk – mange år etter at Roland D50en ble pensjonert til kjelleren – oppdatert seg litt på hjemmemusikkfronten også. En Roland FA-08 har dukket opp på arbeidsrommet hjemme og det er ordentlig kjekt!

Lærer kidsa IKT av å kode?

3006441-poster-javvaMed jevne mellomrom dukker det opp artikler og innlegg som mener det vi holder på med i skolen er å utdanne elever til fortidens systemer – f.eks. i VG her forleden: «Barn utdannes til digitale pensjonister«. Denne, og en helt annen artikkel jeg fant rett etterpå, fikk meg til å tenke litt på temaet. Jeg er ikke helt komfortabel med løsningen, fordi den kommer ikke til å løse det den skal.

Først vil jeg si at jeg ikke er uenig i påstanden om at skolen utdanner elevene til det vi, som er lærere selv, likte og er trygge på fra vår oppvekst/utdanning, og at vi på den måten utdanner barn til digitale pensjonister. Men – vi klarer ikke å utdanne barn til digitale pensjonister. Så stor makt over elevene har vi ikke. I verste fall gjør vi skolen kjedelig, uinteressant og uaktuell for elevene, ved å ikke tilpasse skolen til det som skjer i elevenes digitale hverdag. Digitale voksne kommer de til å bli uansett. Det er vi voksne som risikerer å ikke følge med i tiden den dagen vi blir pensjonister, men det er vel sånn det er… :-)

I’ve come up with a set of rules that describe our reactions to technologies:
1. Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works.
2. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it.
3. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.
– Douglas Adams, The Salmon of Doubt

Hovedutfordringen med påstandene i artikkelen (og dets like) er at jeg tror ikke det er mulig å utdanne elevene til det som kommer til å eksistere i den digitale verden når de en gang blir voksne. Vi vet ikke hvordan den verdenen ser ut. «Bleeding edge»-teknologi er (som navnet tilsier) ikke uten risiko. Det er langt fra sikkert at det du satser på i dag, blir det alle bruker i fremtiden. Oculus Rift er kult og avansert, men kommer VR til å ta helt av… tjneish… Bleeding edge er dessuten sjelden mer enn 1-2 år frem i tid i en digital verden og langt fra 10-årsperspektivet i grunnskolen.

Jeg veldig enig i at det å lære Powerpoint for å lære Powerpoint er feil utgangspunkt – på mange plan. Powerpoint er ett av mange presentasjonsprogrammer. Bare så det er sagt – det vil være like feil å si at det er et mål at elevene skal lære Google Presentasjon for å lære Google Presentasjon. Målet må selvfølgelig være å kunne bruke et godt digitalt verktøy (hvis du trenger det) når du skal presentere noe – det være seg Google Presentasjon, Prezi, Sway eller et annet bra verktøy jeg ikke har prøvd enda.

Jeg er ikke i mot at «Kidsa koder», for all del, men det er ikke løsningen på problemet. Det er mye god læring i det å kode i seg selv, og legger du inn hele informatikkfaget (hvor koding bare er en del) skal jeg være med på diskusjonen om det bør være et fag i skolen. Samtidig lever jeg ikke i den tro at elevene gjennom koding i seg selv kommer så veldig mye nærmere hvordan en PC, en nettside, Internett eller en app er laget. Til det er IKT- og kodeverden blitt for kompleks, jfr. uttrykket «Shadow IT». Jeg tror ikke de blir mer aktive borgere i samfunnet av å kunne kode. Jeg tror heller ikke at det å kode har et så stort nedslagsfelt blant elever generelt som kidsa koder-gjengen liker å tro. Det er stor forskjell på frivillig foreldredrevne aktiviteter og det som blir obligatorisk undervisning for alle elever i regi av skolen. Igjen – jeg liker tiltaket kidsa koder, og jeg kan være med på tanken om at det er en del av et informatikkfag i skolen – men ikke bare koding i seg selv.

Det beste du har er den teknologien som allerede er i bruk i dag. Jeg har ofte laget et enkelt poeng av at når jeg gikk på ungdomsskolen var skolen det stedet du kunne få prøve ny teknologi, mens i dag er skolen det stedet du ikke får bruke teknologi. Enda strever skolen med å ta igjen teknologinivået vi alle har i hverdagen. Mange skoler jobber også aktivt for unngå å ta i bruk den teknologien elevene har som en helt naturlig del av sin hverdag. Det første fordi det offentlige har ikke råd til å la hver enkelt elev ha hver sin PC, hvert sitt nettbrett og hver sin smarttelefon. Det andre fordi de fleste skoler jobber aktivt for å regulere bruk av digital teknologi slik at den tilpasser seg en skolehverdag som ikke er formet for å romme den.

Min innfallsvinkel er at elevene må lære å bruke de IKT-verktøyene som er vanlige i dag – på den måten de blir brukt i dag. Skolen skal være fremoverlent i hvilke IKT-verktøy dette faktisk er. Noen verktøy tar bedre høyde for ting som skjer i den digitale fremtiden enn andre, og det er de elevene bør bruke. Dette krever en større fleksibilitet i IKT-løsning og -struktur enn det både skoler og IKT-avdelinger i kommuner er vant til. Selvfølgelig er det en utfordring – IKT-planen noen laget i 2012 kunne umulig forutse hvordan 2015 så ut. Men det er ingen unnskyldning for å bruke Microsoft Office 2007 på maskiner fra 2009… på et datarom.

Problemet i skolen er ikke at elevene ikke koder. Problemet er at de ikke har tilgang til den teknologien de trenger for å kunne bruke de digitale verktøyene som er vanlige i dag.

assembly-languagePS! Noe personlig trivia her – jeg kunne programmere maskinkode på Commodore 64 sin 6510 CPU og knødde CPUen til å ta kontroll over rastertimingen på videobrikken. Med ordentlig CPU-hacking kunne jeg styre 112 «sprites» rundt på skjermen – selv om bare 8 var teknisk mulig. Jeg likte også å dekompilere spill for å lære stilige programmeringstriks. Jeg ble også helt forelsket i maskinkodemulighetene til Dragon 32 sin 6809 CPU, som var mye mer avansert enn C64 sin. Den hadde en MUL-kommando, selv om den tok 11 CPU-tikk å utføre. Da 16-bit CPUene kom med Amiga og videregående skole satte inn, strakk tiden ikke til… :-(