En personlig oppfordring

«Endelig er dagen her…»

5 av 182 Chromeboxer på vei inn i Randabergskolen

5 av de 182 Chromeboxene på vei inn i Randabergskolen denne uken…

Det er ingen hemmelighet for lesere av bloggen at jeg har hatt et svakt punkt for Chromebook – se her og her og her. Etter noen år med Google Apps for Education på Grødem skole og Harestad skole var tiden nå kommet for å gjøre et valg i Randabergskolen – og vi har landet på Chromebook.

For første gang i Randabergskolen har vi også laget en felles IKT-plan for skolene. Vi er ikke mer enn tre skolen i Randaberg, men det er tre kombinerte barne- og ungdomsskoler og de er rimelig store (700+470+315 elever). Frem til i år har hver skole styrt sin egen IKT-utvikling og alle tre skolene har hatt systemer de selv har vært godt fornøyd med selv. De to største skolene kjører Linux for elever og ansatte og den siste kjører Windows. Vi har vært innom itslearning, Fronter og Moodle og vi har testet/pilotert iPader, Android nettbrett, Linux- og Windows-bærbare. Nå er tiden kommet for å velge og å samkjøre – og vi landet som skrevet på Chromebook som standardløsning. Det vil selvfølgelig være spesialbehov som løses med andre maskiner enn Chromebook, men det vil være spesialløsninger – uansett valg av grunnsystem.

Politikerne i Randaberg ga skolene en god puff i utviklingen av IKT i skolen da de i fjor gikk for at alle elever skal få hver sin digitale dings når de begynner på ungdomstrinnet. Vi synes IKT-planen vår er en spenstig plan som viderefører det fremoverlente arbeidet som har foregått på skolene og som jo politikerne i kommunen har støttet godt opp under. Utviklingen innen IKT skjer raskt og skolen bør velge systemer som ligger i forkant av utviklingen, fordi det er det nærmeste vi kommer den hverdagen elevene er i og skal ut til. Noe vi selvfølgelig mener valget vårt tar høyde for :-)

Det er alltid enklere å være en middels stor vanlig norsk kommune enn en av de 10 største – og nå bruker vi det til å gå for noe som kanskje tar lengre tid å innføre i de store kommunene. Men jeg tror dere kommer dere også…

Du er hjertelig velkommen til å knabbe hva du vil fra planen og du må gjerne ta kontakt hvis det er ting du vil vite mer om – eller om du bare har lyst til å slå av en prat. Vi liker å snakke om hva vi holder på med :-)

Her har du en direkte lenke til planen (hvor du også kan laste ned dokumentet) – som fungerer litt bedre enn den koblede utgaven du ser under… (savner en skikkelig Google Dokument-viser i WordPress).



 

Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen

Favoritten min er han nede til venstre i bildet ;-)

Udir har oppdatert seg på hjelpemidler til eksamen, men det er ikke mye. Hvis vi tar utgangspunkt i eksamenssituasjonen der alle hjelpemidler er tillatt, ser beskrivelsen slik ut:

Modell 1 – Eksamen
Alle hjelpemidler er tillatt. Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon. For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Det nye er at…

Skolene kan velge å la elevene benytte nettbaserte forberedelsesdeler, læringsressurser, oppslagsverk eller ordbøker også under eksamen. Dette gjelder kun dersom skolene er i stand til å isolere de aktuelle IP-adressene.

 

Så… hva er da dette «Internett», som de ikke skal ha tilgang til? I min ujuridiske lesning av «Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon» forstår jeg her Internett omtalt som et verktøy som tillater kommunikasjon. Internett tillater i høyeste grad kommunikasjon, men forståelsen av Internett som et verktøy er jeg mer spørrende til. I følge Wikipedia er Internett:

The Internet is a global system of interconnected computer networks that use the standard Internet protocol suite (TCP/IP) to link several billion devices worldwide.

Internett er altså et nettverk (av nettverk) – som ulike verktøy kan bruke. Det er ikke et verktøy i seg selv. Sagt på en annen måte – Internett uten verktøy er ingenting.

Hvis vi så trer tilbake til Udirs beskrivelse av hva som er lov og ikke lov. I mitt hodet prøver Udirs tekst å fortelle meg at elevene ikke skal kommunisere sammen. Vi kan være uenige i om dette er særlig i tråd med hvordan vi egentlig vil at barn og unge skal arbeide når de utvikler visdom og klokskap, men det er en av hovedideene bak eksamen i vår tid – så da så (foreløpig! >-| ).

Men, kjære Udir, hvorfor begrense det til «Internett». Er ikke Windows, Linux, MacOS, iOS, Android, ChromOS og alle andre operativsystemer egentlig også verktøy for å kommunisere? Alle disse maskinene til eksamen henger tross alt i et nettverk. Dere vil jo at de skal gjøre det, fordi elevene skal både hente oppgaveteksten og levere eksamen digitalt. Og med en gang et operativsystem henger i et nettverk, så kommuniserer det med andre operativsystem på nettverket. Det koster ikke en oppfinnsom elev særlig mange kalorier å kommunisere med en annen elev på datarommet eller det trådløse nettet – om ikke skolen har særs god kontroll på disse maskinene (noe ikke mange kommuner har!).

Det er ikke bare operativsystemet som etterhvert er laget for kommunikasjon. Tekstbehandlingsprogrammet og regnearket og andre verktøy de bruker på eksamen begynner også å bli kompetente verktøy for (direkte) kommunikasjon. Det er den veien det går i hverdagen og da følger de fleste digitale verktøy etter (selv om Udir ikke gjør det).

Elevene sitter tross alt med et verktøy (operativsystemet) som er laget for å kommunisere med andre. Du klarer ikke å stoppe det! Selv om du sperrer ned Internett-forbindelsen til datarommet/skolen/kommunen. Og nå skal jeg ikke en gang snakke om hvor lett det er å ha med en hemmelig mobiltelefon i sekken som kommuniserer med PCen via Bluetooth eller Wifi… (og som gir elevene tilgang til Internett uansett).

Og – når Udir skriver «…som tillater kommunikasjon» har de glemt å skrive med hvem eleven ikke skal kommunisere. Det er jo innlysende at enhver bruk av verktøy på Internett innbefatter «kommunikasjon». I en nettleser skriver du inn en adresse og så kommuniserer du med en annen maskin et annet sted på Internett, f.eks. UiOs ordliste. Alt innhold på nyttige nettsider til eksamen er laget av andre mennesker (også UiOs ordliste). Så du kommuniserer jo egentlig med et annet menneske, men det er ikke direkte kommunikasjon i sanntid fra et menneske til et annet. Og det er det jeg regner med Udir tenker på – og da burde de heller skrive det. Det er jo lov å kommunisere med en automatisert ordliste på Internett.

Og med utgangspunkt i at UiOs ordliste er en slags spørsmål/svar-dialog, med gitte svar på bestemte spørsmål. Hvor god har denne automatiserte spørsmål/svar-dialogen lov til å være før den kan regnes som en direkte samtale med et annet menneske? Altså – hva med en passe god AI? (Jeg jobber med en enkel AI-test, men du må avtale med meg når den skal være oppe ;-)

Jeg mener det er bedre om skolen har et system der det er lett å se om elevene kommuniserer med andre mennesker (eller om de bruker oversettelsesverktøy). Da er det vaktene på eksamen som må se til at elevene ikke kommuniserer. Hvis skolen mener at dette får de til på en rimelig måte, så er det godt nok. Det må være så lett å kommunisere at det er enkelt å se når de gjør det. Hvis vi gjør det vanskelig for elevene å kommunisere, gjør vi det også vanskelig for vaktene å oppdage når de gjør det! Ta Google Dokumenter (og ChromeOS) som et godt eksempel. Det er fryktelig enkelt å samarbeide/kommunisere med andre elever, men det er også utrolig enkelt å se at de gjør det (eller om de har gjort det). Du skal ikke ha trent en eksamensvakt mye for å gjenkjenne de store fargeglade ikonene, som viser at andre jobber/ser i dokumentet du har oppe, eller det ikke særlig diskré samtalevinduet hvis andre prater med deg.

Tilbake til hverdagen – I beste fall kan jeg forstår Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet.

Slik jeg leser opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig (og som vi fortvilt prøve å lære dem) – å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til!

Første Oculus-test i klassen

Skrekkblandet fryd!

Skrekkblandet fryd!

Jeg hadde noen «ledige» timer med 8C før jul. Halvårsvurderingen med og uten karakter var ferdig og to uker juleferie var under oppseiling (for elevene!). Tiden var altså klar for å bruke noen av timene i RLE og naturfag til å prøve ut ting som ikke var direkte fagrelatert. Jeg hadde lovet elevene at de før jul skulle få prøve Oculus Rift – og løfter er til for å holdes.

Jeg rigget opp to stasjoner – en med Oculus Rift DK1 og en med DK2. Målet var at alle elevene skulle få prøve en klassiske Oculus-ting og så skulle vi prøve ut litt forskjellige Oculus-programmer. Så først ut var det berg- og dalbane på begge baser. Den store ulempen med Oculus er jo selvfølgelig at bare en kan prøve den om gangen. Vi har ikke klassesett med 22 Oculus Rift (og vi har heller ikke klassesett maskiner som kan drive Oculus DK2 på en god måte). Rent praktisk er det en fordelen at andre kan se hva en holder på med når en bruke DK1 – skjermbildet speiles til DK1-brillene. DK2 er annerledes og vanskeligere. DK2-brillene er en egen skjerm for PCen, så det er opp til programmet du kjører om det også støtten en speiling på skjermen av det du ser i brillene. Noen få programmer gjør dette bra foreløpig (blant annet Titans of Space).

Så vi laget et enkelt system der vi delte klassen i to og hadde en liste over elevrekkefølgen på hver stasjon. Når vi med mye hyl og jubel (og noe banning) hadde jobbet oss igjennom berg- og dalbanene, prøvde vi ut noen forskjellige andre kjente Oculus-programmer. Ocean Rift, Don’t let go, Flying in Dreams og Titan of Space var noen av dem.

Lett å samles rundt DK1.

Lett å samles rundt DK1.

Ocean Rift var kjekkest for den som hadde brillene på – og det var skummelt å ikke vite hvor hvithaien var. Don’t let go ble en umiddelbar klassiker med høy adrenalin-faktor. De to andre fikk vi ikke prøvd særlig.

Jeg hadde tenkt å vise noen filmklipp fra klassen (med tillatelse fra elevene). Mens jeg filmet skjønte jeg raskt at det ikke var noe jeg kunne vise – uansett. Det var noen elever som forbauset lærer stort med et vokabular jeg ikke trodde akkurat disse elevene var i stand til. Og andre tok det ut i hyl, kvin og brøl som var Charter-Svein verdig. Så – du får nøye deg med de få bildene jeg har limt inn :-)

Lærere slipper heller ikke unna.

Lærere slipper heller ikke unna.

Samtidig oppsummerer nok det bruk av Oculus Rift på en god måte – Oculus er intenst. Det forsterker opplevelsen forbi det du tror er mulig før du har prøvd det selv. Du vet ingenting om hvordan Oculus oppleves før du har prøvd det. Opplevelsen av å være tilstede er så stor at du glemmer at det du ser er egentlig en enkel PC-simulering av noe som knapt nok minner om virkeligheten. Jeg måtte hele tiden minne elevene om at de ikke måtte pirke borti den eleven som hadde brillene på. «Koffor ikkje?» – jo, fordi den som har på brillene er et annet sted og om du tilfører stimuli som ikke passer med det som skjer i den virtuelle verden kan det oppleves som fryktelig ubehagelig og overraskende på en ufyselig måte. Alle som hadde prøvd brillene skjønte det av seg selv – spesielt de som prøvde Ocean Rift og Don’t let go.

Nå skal vi snart i gang med solsystemet i naturfag. Da tenker jeg at vi lager en fast DK2-stasjon med Titans of Space. Verdensrommet og bilder i lærebok er kjedelig. Det er bedre med film på storskjerm og helt vilt i en Oculus. Bare opplevelsen i seg selv kan gi nye perspektiver og ny forståelse for plantene og verdensrommet (og avstander). Jeg må bare finne en god måte å la alle elevene prøve den på – samtidig som vi jobber med tema.

Mål fra K06 – «Bygg en bro» eller noe sånt…

IMG_1639Vi har alle opplevd at noen kapitler i læreboken har er litt hårete forhold til kunnskapsmålene i K06 – noen tema er kanskje tolket litt langt, eller mye, i forhold til innhold. Udir gjør også noen slike tankesprang når de på konferanser blir bedt om å redegjøre for hva som ligger i en standpunktkarakter. Så… nå gjør jeg litt fri eksegese i naturfag.

Elevene i klasse 8C har nettopp jobbet seg igjennom kapittel 4 i Tellus 8 – om ulike materialer. Målet fra K06 er…

«teste og beskrive egenskaper ved materialer som brukes i en produksjonsprosess, og vurdere materialbruken ut fra miljøhensyn»

…og den gjengse oppfatning på arbeidsrommet til lærerne er at kapittelet kanskje er litt oppkonstruert og malplassert (og kjedelig) – også sett ut fra målet. Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg nå tolket målet og temaet vi jobber med dit hen at det å spille «Bridge Constructor Playground» er godt innenfor den faglige sfæren.

Etter hvert som elevene jobber seg ut over i spiller må de lære å ta i bruk (og vurdere) ulike materialer når de bygger bro. De kan bygge med tre, stål, stålkabler og betongpåler. De må utvise kløkt og forståelse for egenskapene til materialene og hvordan de virker sammen. Målet er å konstruere en bro som tåler å bli brukt, samtidig er det mulig å oppnå 5 medaljer («badges») for hver bro du bygger – 1) tåler biler, 2) tåler lastebiler, 3) bygger under budsjett, 4) bygger trygt(!) under budsjett og 5) bygger med begrenset utvalgt materialer. Og du må ha et visst antall medaljer for å gå videre fra øy til øy i «bro-verden».

Ut over det står elevene fritt til å bygge de mest fantastiske kreasjoner av broer, så blir konkurransen hvor langt kommer de i løpet av en dobbeltime i naturfag. Faktisk kan deler av måloppnåelsen til elevene måles i hvor langt elevene kommer i spillet – og hvor mange «badges» de har klar å få. Spillet lærer elevene å teste og bruke materialer i en produksjonsprosess (rett inn i målet fra K06) – så må jeg passe på at de også kan beskrive hva disse egenskapene faktisk er (som blir en Kahoot-prøve om ikke så lenge).

Og hva synes elevene? Jo, de likte det (men Minecraft er kjekkere…). Noen knakk koden og bygget fornuftige, gode og rimelige broer – og mange brukte uhemmet med penger og laget stilige broer :-)

 

Mitt korte teoretiske bidrag til spill i skolen

Hva er et spill? Det er mange definisjoner, men jeg liker denne

«A game has explicit rules and goals, and is played with the primary purpose of learning.»

Den er enkel og tydelig, skiller godt mellom lek og spill og har en noe dypere forståelse når den inkluderer «læring». Jeg har en annen artikkel på nett jeg også synes er enkel og bra. Vil du lese en hel bok er «A Theory of Fun» slett ikke verst (og pensum på alle skoler hvor de lærer å lage spill).

I motsetning til «lek» er «spill» lek med et sett faste regler og mål. I lek endres reglene og mål fortløpende og fritt, mens i et spill er de gitt på forhånd og holdes gjennom hele spillet. Derfor setter spill et par rammer – du må lære reglene for spillet / selve spillet for å kunne delta og du må kunne bli bedre i spillet. Det å lære er helt grunnleggende i et spill. Det er det spillet handler om – å lære deg å spille spillet. Definisjonen av et godt spill er at det har lært deg alt det vil / kan lære deg før du går lei av det. Et kjedelig spill er et spill med for enkle eller simple regler til at det er noe å lære.

Bondesjakk er et enkelt spill og har enkle regler. Det er spennende å se barn spille bondesjakk før de knekker «koden». De skjønner ikke hvorfor den andre de spiller mot alltid vinner, og når de skjønner det og alltid spiller uavgjort er spillet plutselig helt uinteressant. Det kan ikke lære deg noe mer. Det er blitt kjedelig.

Ut fra denne definisjonen er det en del «spill» som ikke er spill. «The Stanley Parable» er et slik spill som ikke er et spill. Det er mange gitte regler, men du kan ikke bli bedre å spille spillet – men det er kanskje akkurat det som er poenget med akkurat dette spillet.

Denne definisjonen utfordrer meg også til å tenke på hensikten med spill i skolen. Spørsmålet blir ikke om jeg kan bruke «fortellingen» i spillet til å understøtte poeng i undervisningen min – det kan jeg selvfølgelig, men da er det fortellingen jeg bruker – ikke spillet. Hva kan jeg bruke spillet til? Ta sjakk som et eksempel. For å beherske spillet sjakk må du kunne et sett med relativt enkle regler og ut fra disse reglene må du bli flinkere og flinkere å spille spillet. Spørsmålet blir om det spillet vil lære spilleren er noe av verdi for oss i skolen.

Jeg ser at mange av spillene jeg liker, liker jeg fordi de har en pen innpakning (grafikk/lyd/musikk) og/eller interessant fortelling. Ikke fordi spillet i seg selv er så veldig interessant. Limbo og Journey er f.eks. to av dem.

Og til de som snakker om å bruke «gamification» i skolen – sjekk ut «Don’t move». Her lurer «spillet» deg til å spille videre, men det lærer deg ingenting. Det bruker alle spillmekanikk-triksene som finnes for å få deg til å fortsette å «spille» det i timesvis (og ja – jeg har også spilt det alt for mye :-). Du kan bli manipulert til å bruke mye tid på noe som egentlig ikke lærer deg noe…

«There is a design practice called «gamification» which attempts to use the trappings of games (reward structures, points, etc.) to make people engage more with product offerings. Does it miss the point of games? It is often layered on top of systems that lack the rich interpretability of a good game. A reward structure alone does not a game make.»

De fleste spill lærer deg timing og presisjon, å undersøke omgivelsene rundt deg (i spillet) og å forholde deg til spatiale relasjoner (jada, pussig uttrykk, men det beste jeg kunne komme opp med). Kanskje «å forholde seg til romlige relasjoner er bedre»… Uansett – Limbo hører til her. Noe problemløsning, men det meste er timing, presisjon og hopping. Og er kanskje ikke det du trenger mest av videre. Men det har en interessant rammefortelling.

«Classifying, collating, and exercising power over the contents of a space is one of the fundemental lessons of all kinds of gameplay.»

Og for å ta resten av listen fra forrige blogginnlegg om spill i skolen…

  • «The Stanley Parable» og «Don’t Move» er, som jeg har skrevet, ikke spill. Du kan ikke lære å spille dem bedre. De er mer interaktive betraktninger rundt ulike aspekter av det å spille spill eller hvordan spill blir laget.
  • I «Bridge Constructor» må du lærer deg fysikk for å lykkes. Selv om du ikke lærer matematikken bak det, må du lære deg hvordan trykk i praksis fordeles i en konstruksjon. Du må finne gode løsninger og spillet kan hjelpe (undervise) deg hvis du står fast.
  • «Crayon Physics» lærer deg hvordan fysiske objekter oppfører seg. Du lærer også presisjon i forhold til mus og tegning, inkludert problemløsning. Du må virkelig tenke for å finne ut hvordan du skal få ballen fra A til B. For å få alle bonusstjernene til hvert brett må du også utvise en god del fantasi (det er god bruk av spillmekanikk :-)
  • «Osmos» er delvis problemløsing og det å beherske hvordan kraft / motkraft fungerer i praksis godt iblandet noe timing og presisjon.
  • «Papers, Please!» er mer spennende. Du må beherske engelsk (noe vi i Norge jo må lære oss på skolen). Du må også lære å ta raske avgjørelser basert på en knippe data om hver person som skal igjennom passkontrollen – og du må veie det opp mot hvordan det går med familien din. Det kan lett bli en del følelser involvert i dette spillet takket være rammehistorien. Spillet i seg selv er en slags «puzzle»/gåte med tidsbegrensning.

Tenk så gøy å ha et spill der du må øve opp/lære sosiale ferdigheter, ressursdisponering og planlegging for å mestre spillet bedre? Oj… det finnes visst – «World Of Warcraft» eller «Minecraft» eller «Portal 2″… listen er ikke utfyllende :-)

Jeg har ofte brukt «Mons og Marte i regneskogen» som et eksempel på et pedagogisk spill, som jeg synes lite om. Min påstand er at spillet ikke lærer deg noe. Det du må kunne for å spille spillet har du lært i matten fra før. «Mons og Marte…» bare lurer deg til å øve på noe du allerede kan ved hjelp av «spillmekanikk». Fortellingen er også, for å være helt ærlig, gørr kjedelig.

Så utfordringen til deg, kjære leser, er å tenke igjennom de spillene du spiller – både i og utenfor skolen – hva vil spillet lære deg?

«But, in the end, if it isn’t fun, it’s not a game; it’s training or therapy.»

Et mer teknisk blogginnlegg om Chromebook og Ubuntu

...og Ubuntu med MinecraftEdu et sekund etterpå!

…og Ubuntu med MinecraftEdu et sekund etterpå!

Jeg har dykket ned i hvordan jeg kan effektivisere installasjonen av Ubuntu på Chromebook, og selv funnet på en løsning jeg er temmelig fornøyd med (et hyggelig klapp på egen skulder). Den korte utgaven – vi bruker Crouton-skriptet til å installere Ubuntu på en «hovedmaskin», sammen med alle de programmene vi vil ha der. Deretter pakker vi sammen de delene på denne maskinen som er Ubuntu til et «image» og legger dette ut på en webtjener (eller tilsvarende). På nye Chromebooker trenger vi ikke installere og kjøre Crouton og installere de andre programmene, vi bare laster ned bildet vi laget på den forrige maskinen og pakker det ut på den nye maskinen. Det tar ikke mer enn 5 minutter tilsammen, og det er mer enn godt nok.

Så kommer den lange utgaven for de som vil vite hvordan jeg gjør det i praksis…

På Harestad skole opprettet vi i sin tid www.gnuskole.no – etter inspirasjon fra www.gnuskole.dk (som nå er blitt et grusomt nettsted med bare tulleting). Vi ville skrive ned alt vi gjorde med fri programvare, slik at andre kunne gjøre akkurat det samme som vi hadde gjort. Også var det en glitrende huskelapp for hvordan vi selv en gang hadde gjort ting. Det er ikke så lett å huske alt når systemet jobber i vei uten behov for vedlikehold med bokstavelig talt års mellomrom :-)

Jeg regner med at vi i forbindelse med Chromebook kommer til å bruke www.gnuskole.no på samme måten – altså skrive mer tekniske ting om hvordan vi løser Chromebook i skolen. Men vi er ikke der enda, så i mangel av et bedre sted å skrive det jeg skal skrive i dag – så gjør jeg det her på bloggen.

For de som ikke lever delvis et liv i CLI vil resten av bloggen være mer eller mindre uinteressant. Du er herved advart!

Her følger en oppskrift på hvordan du enkelt og greit kan lage et Ubuntu-«image» til Chromebook ved hjelp av Crouton-skriptet og litt egen mekking.

Sett Chromebook i «Developer Mode»

Reboot Chromebook i «Recovery Mode» ved å holde nede ESC+REFRESH-tastene mens du trykker inn POWER-knappen. Etter at maskinen restarter skal du se et gult utropstegn på skjermen. Trykk CTRL+D. Det står ingenting om det på skjermen, så dette må du bare vite at du skal gjøre.

Du vil bli spurt om du ønsker å gå over i «Developer Mode». Det er jo hele poenget, så det bør du bekrefte. Da slettes alt som ligger på Chromebooken, og det tar fra 5-15 minutter. Så starter maskinen i «Developer Mode» av seg selv.

Det spesielle med hver start i «Developer Mode» er at du får en rød varseltrekant med en 30-sekunders pause. Du kan trykke CTRL+D for å hoppe over pausen (står ikke på skjermen). Hvis du trykker SPACE, vil maskinen reboote, slette alt og gå ut av «Deleveloper Mode» (det står på skjermen).

Installere Ubuntu ved hjelp av Crouton

Start nettleseren i Chromebook og last ned Crouton her. Pass på at filen lastes ned i nedlastingskatalogen.

Du åpner et terminalvindu ved å trykke CTRL+ALT+T og skriver inn kommandoen «shell» i vinduet.

Skriv inn kommandoen «sudo sh ~/Downloads/crouton -r trusty -t unity» og trykk ENTER. Vent :-) Hvis du har Chromebook med touchskjerm kan du skrive «sudo sh ~/Downloads/crouton -r trusty -t unity,touch» i stedet.

Når skriptet har jobbet seg ferdig kan du starte Ubuntu ved å skrive «sudo startunity» og alt er såre vel…

…nei, ikke helt. Du mangler en masse programmer. Du har nå bare installert et engelsk rammeverk rundt Ubuntu.

Installere LibreOffice og språkgreier

Start Xterm i Ubuntu. Skriv inn følgende «sudo apt-get install libreoffice language-selector-gnome». Når dette er installert går du inn i innstillinger i Ubuntu og velger «Language support». Velg «Install / Remove Languages…» og hak av de språkene du ønsker. «Apply changes» og la maskinen laste ned det den trenger.

Gå tilbake til innstillinger og velg «Text entry». Legg til norsk tastatur og pass på at det er øverst på listen. Dobbelsjekk at det står «No» øverst til høyre på skjermen, og ikke «En».

Gå inn LibreOffice og «Preferences» og gjør alle nødvendig endringer du vil ha gjort. Spesielt er det greit å ordne språktingene.

Så kan du jo installere andre programmer som «sudo apt-get install gimp» osv. Kan være greit å kjøre «Language support» til slutt, slik at den får lastet ned alle språkfiler til programmene du har installert.

Lage et «image» av installasjonen

Når du er ferdig med hvordan Ubuntu ser ut (sjekk at ikonene på siden er slik du vil ha dem o.l.) logger du ut av Ubuntu. Da skal du komme tilbake til terminalvinduet i ChromeOS. Det kan hende du må trykke CTRL+C for få CLI tilbake helt.

Skriv…

sudo rm -rf /mnt/stateful_partition/crouton/chroots/trusty/var/cache/apt/*
sudo tar -zcvf ~/Downloads/image.tgz /mnt/stateful_partition/dev_image /mnt/stateful_partition/crouton

…og la maskinen pakke ned mappene.

Da finner du filen «image.tgz» i Nedlastinger i Chromebook. Denne overfører du til ett eller annet sted du når vi en nettleser – eller du legger det på en minnepinne.

Jeg har laget et lite skript for meg selv (kaller filen «skript» – veldig originalt).

#!/bin/sh
cd /home/
wget nettstedet.mitt.no/image.tgz
cd /
tar -zxvf /home/image.tgz
rm -f /home/image.tgz

Da er du godt rustet for å installere Ubuntu på mange Chromebook relativt raskt. Oppskriften er da som følger:

  • Få Chromebook over i «Developer Mode».
  • Skript sendes rundt i epost – eller laster ned til «Nedlasting».
  • Åpne et terminalvindu i ChromeOS (CTRL+ALT+T og skriv «shell»).
  • Start skriptet kommandoen «sudo sh ~/Downloads/skript».
  • Vent til det er ferdig!
  • Skriv «sudo startunity» for å starte Ubuntu.

Og vi tenker og vi tenker… på Chromebook

thinking-hardI vår skrev jeg et blogginnlegg om hva jeg mente om Chromebook. Jeg har ikke skiftet så veldig mening om hva som er bra og hva som ikke er så bra, men jeg ser at den indre vektskålen beveger på seg til fordel for Chromebooken – og jeg tenkte det var på tide å si noe om hvorfor. Jeg avsluttet forrige innlegg med at jeg ikke var sikker på fordelene med en Chromebook og en fullblods Win8-maskin var verdt det når Win8-maskinen bare kostet 5-600 kr mer. Det er fristende å si at nå vet jeg bedre :-)

Jeg skal ikke stikke under en stol at vi i Randabergskolen nå er i ferd med å velge Chromebook som grunnsystem for skolene. Bare så det er sagt – IKT-planen for 2015-2017 er ikke spikret enda, men det ser ut til at det er den veien det går. Planen er at 1-til-1-maskinen vi deler ut til elever på 8. trinn blir en Chromebook av ett eller annet merke. Det er en del å velge mellom etterhvert, men vi kommer uansett til å velge en Intel-basert Chromebook. Vi har erfart at disse er betraktelig raskere enn ARM-baserte maskiner og batteritiden er likevel veldig god. På barnetrinnet kommer vi til å bytte ut alle stasjonære og bærbare maskiner med Chromebox eller -book (det styrer skolene selv). Ansatte i skolen er et eget kapittel, men det blir enten en fullblods Windows-maskin med Chrome nettleser i kommunens nettverk eller en Chromebox på arbeidsplassen i skolens nettverk (ja, Randabergskolen har sin egen IKT-drift – for de som ikke har fått med seg det ;-).

Så hvorfor Chromebook og ikke Win8-hybrider, som jeg har talt så varmt for? Vel – to ting. Vi vet nå at elever på ungdomstrinnet ikke er i stand til å holde orden på sin egen Win8-maskin. Køen utenfor IKT-ansvarliges kontor på skolene er blitt for lang.  Det er nesten utelukkende elever som har installert ett eller annet tull og fått programmer av typen «SearchProtect» på kjøpet, og som da har maskiner som ikke oppfører seg slik de skal. Da er det plutselig stress å nullstille hele maskinen og installere Ninite-pakken med programmer igjen.

Den andre tingen er at vi ser at elevene og lærerne nesten utelukkende bruker GAFE i skolesammenheng. Det eneste som brukes mer eller minste systematisk utenom GAFE er GIMP, LibreOffice og noe Office 2013. De to første av gammel vane (fra linux-systemet) og den siste fordi den er tilgjengelig på de nye maskinene. Likevel – hvis du ber en elev eller lærer om å skrive noe, så er Google Dokumenter det som blir åpnet.

Disse to tingene sett under ett er et godt argument for å se grundig på Chromebook som grunnsystem for skolen. Det vil selvfølgelig være spesialbehov knyttet til musikk og spes.ped.-undervisning o.l., men det ville vi uansett løst med «spesialsystemer» som f.eks. klassesett med iPad i musikk og Windows-maskiner med LingIT-ting.

Vi har også testet administrering av Chromebooker. Det gir en engangsutgift på €23 per enhet vi vil administrere – og det er det verdt. Det er skvettenkelt å administrere via admin-konsollet i GAFE og vi får full kontroll over alle Chrome-enheter (og kan gjøre dem ustjelbare!). Om vi skulle hatt en tilsvarende løsning knyttet til Win8 for å holde kontroll over elevene, hadde den kostet skjorten per enhet per år, og det jeg har sett så langt har ikke vært i nærheten av å være så enkelt å håndtere som GAFE (vi måtte altså belaget oss på ordentlig spesialkompetanse ift nedlåsing/styring av maskiner).

Så hvorfor ikke Chromebook? Nei, si det :-) Jo, det er noen skjær i sjøen – og de er litt sære. Automatisk nynorsk ordliste er vel den første og største av de tingene vi må kalle hindringer. Nynorsk er ikke noe Google Dokumenter vet noe som helst om – det finnes rett og slett ikke. Bokmål eksisterer, men stavekontrollen er knapt nok brukbar. Den setter  mange røde streker under helt vanlige bokmålord. Jeg skulle ønske den vanlige stavekontrollen i Chrome-nettleser kunne brukes i Google Dokumenter. Det hadde løst en del. Selvfølgelig har elevene tilgang til UiOs glitrende ordbok på nett, men det blir nok en norsklærer og to som kommer til å mene at elevene taper noe på det. Jeg er overhode ikke enig i det, men så er ikke jeg norsklærer heller da.

Nå skal jeg skrive noe jeg ikke vil at norsklærerne skal lese… (de leser uansett ikke blogger ;-). Det er ikke så veldig vanskelig å installer Ubuntu på en Chromebook og på en slik måte at de lever side om side uten at du må starte maskinen på nytt (det kalles chroot i linuxverden). Jeg har gjort det på min Lenovo N20p med hell og kan med et tastetrykk skifte fra Chromebook til Ubuntu. I Ubuntu har jeg installert LibreOffice med bokmål og nynorsk, VLC, MinecraftEdu og andre godsaker. Det verste er at Ubuntu er lynkjapp på denne maskinen. Så hvorfor ikke gjøre dette på alle Chromebooker i skolen? Svaret er enkelt. Du må få maskinen over i «Developer mode», manuelt laste ned et program du starter, vente, for så å laste ned (via tekstkonsoll) de programmene og språkene du vil ha, vente, og så manuelt sette opp hele Ubuntu (og LibreOffice) til norsk. Det går nok å gjøre en del av dette mer effektivt (via egenproduserte skript), men det tar vel lang tid per maskin til at det er noe som er praktisk gjennomførbart for alle maskiner. Jeg hadde gjort det for klassen min for beholde MinecraftEdu, men de har meg som lærer…

Det finnes en løsning til – og det er Ulteo. Det er en fri programvare-løsning som kan gi oss virtualiserte programmer via en HTML5-klient. Vi har testet den litt, siden vi nå er god bevandret i fri programvare-verden, og mener at denne også har potensiale til å løse mye. Som du kan se på bildene under er det enkelt å logge seg på i Chromebook og få opp bare de programmene vi vil at brukeren skal ha tilgang til og de fungerer helt fint i nettleseren. Vi kommer til å ha noen linux-tjenere til overs, så de kan fint fungere som app-tjenere til Ulteo. Forresten – det går også ann å dele ut Windows-programmer på denne måten via en Windows-tjener.

Men egentlig vil jeg ikke at vi bruker disse løsningene. Vi burde klare oss uten. Jeg anser Ulteo som nødløsning nr. 1 og ChromeOS/Ubuntu-kombo som nødløsning nr. 2. Om absolutt alt går galt er det også mulig å bytte ut ChromeOS med Ubuntu. Blir billige og bra maskiner det også…

IKT-planen for Randabergskolen 2015-17 skal være ferdig til jul og presenteres på rektormøtet i januar – og vi planlegger å sette ting i gang så snart som mulig etter det.

Konkrete dagdrømmer

7c1ae4bbeaf7e7afbb7c94c6a4bb15adf26140b067a56c44b9dafa6bffe3c1cbOppe i alt arbeidet med å migrere to Google Apps for Education-domener til et nytt, innføring av 2-stegs pålogging for GAFE, irritasjoner over Cisco Meraki-nettverk som ikke virker helt som planlagt med Asus T100 og alt det andre en tilfeldig rådgiver hos skolesjefen holder på med, tok jeg meg tid til å gjøre noen konkrete dagdrømmer om spill i skolen… uten å tenke på MinecraftEdu.

Målet mitt var å lete frem små vanlige spill som elevene kunne spille på Asus T100-maskinene sine – og som var kunne ha en aktualitet i ulike fag. Det er viktig at de er små (mindre enn 200MB) slik at det er enkelt å laste dem ned og at de er vanlige spill – ikke pedagogiske. Pedagogiske spill er laget for at du skal lære noe og så bruker de metoder fra spill for å gjøre det. Vanlige spill brukt pedagogisk er spill som er laget for å være morsomme/interessante å spille og så er det i tillegg mulig å lære noe nyttig av å spille dem. Forskjellen kan synes liten, men den er himmelvid i praksis. Pedagogiske spill er ikke morsomme å spille og de handler stort sett om pugging/overlæring av ting elevene allerede kan (burde kunne). Ordentlige spill er morsomme å spille – og det du skal lære  du lære i spillet for å mestre selve spillet.

Jeg vil også at spillene skal være rimelig ukjente (i alle fall for elevene), slik at elevene ikke har spilt dem før jeg tar dem i bruk i undervisningen.

Spillene jeg referer til under er hentet fra HumbleBundle.com. Det er et nettsted som distribuerer spill (ofte indie-spill) i pakker til den prisen du selv ønsker å betale! De aller fleste spillene får du til både Windows, OSX og Linux – og ofte også Android.

32b6f78187d19e798e5f15f5e4ff1d5ade24b41d Osmos – Spillet åpner med sitatet «For every action there is an equal and opposite reaction» av Isaac Newton. Jobben ditt er å vokse ved å absorbere andre partikler som er mindre enn deg. Du skyver seg selv fremover ved å skyte ut stoff bak deg, men du gir da fra deg masse og blir mindre. Om du ikke akkurat kan formler for masse og treghet vil du i alle fall vite ha en god ide om masse gjør med objekter også når de går i bane…
05a917b90570b9a56fb177070ad669962dd2f3c2

Limbo – Dette er et klassisk plattformspill hvor du må løse en rekke finurlige gåter underveis. Det spesielle er at du kontrollerer en gutts reise gjennom en spent og fiendtlig verden. Hovedpersonen er så skjør og hardfør som du forventer av en ung gutt, noe som skaper en annerledes og overraskende intens fortelling.

Spillet kan gjøre en god jobb i norsk og KRLE (jeg er så oppdatert atte ;-).

22ca0dabdc2045e1ef8d304f8e2e3b68735805fa Crayon Physics Deluxe – Er et spill hvor tegningene dine magisk skapes om til ekte fysiske objekter. Løs oppgave etter oppgave så artistisk og kreativt du klarer. Du får ekstra poeng for å tenke utenfor boksen :-)
0c164b6b833e87e1b063953498e3d64f843f675e

Papers, Please! – Den kommunistiske staten Arstotzka har nettopp avsluttet en seks-års krig med nabolandet Kolechia og gjenvunnet sin rettmessige halvparten av grensebyen, Grestin. Din jobb som innvandring inspektør er å kontrollere flyten av mennesker inn i Arstotzkan-delen av Grestin fra Kolechia. Blant mylderet av innvandrere og besøkende på jakt etter arbeid er skjulte smuglere, spioner og terrorister. Kun utstyrt med dokumenter levert av de reisende og kontorets primitive undersøk. søk og fingeravtrykkssystem må du bestemme hvem som kan reise inn i Arstotzka og hvem som vil bli avvist eller arrestert. Hvis du ikke har tjent nok penger ved dagens slutt er det ikke sikkert du klarer å fø familien din.

Dette er et forbausende emosjonelt sterkt og til tider ubehagelig spill – og kan starte mange gode diskusjoner i både samfunnsfag og KRLE.

21545037b411ebbea672e4e5dddfbf4f3864f70e Don’t Move – (Norsk / samfunnsfag) – Et spill om ninjaer, å prøve og å mislykkes. Spillet starter enkelt – du kan bare bevege seg til venstre eller høyre. Og mens du prøver – og mens du mislykkes – skjønner du at dette er et metaspill om hvordan spill holder spillere i gang i spillet. SPOILER – spillets eneste mål er å gi deg belønninger for å fortsette å spille spillet. Og det virker! Kan fungere som utgangspunkt for gode samtaler om hva som motiverer og hvorfor folk spiller spill.
1b82b3c7435006e01c1eaa320eee010c38f567a3 Bridge Constructor – Lag broer i ulike materialer og med forskjellige teknikker, fra vanlige broer til helt ville løsninger. Følg fysikkens lover og lag broer som motstår belastningen de utsettes for.
4deee43e522debffc3fc1c3e0b2de9179c95afff Antichamber – Dette spillet er litt for stort til å falle inn under mine selvvalgte kriterier (428MB), men det er vel verdt å få med seg. Fag? Tja, hvis noen elever klarer å løse dette spillet kan du anta enten 1) de er ordentlig smarte eller 2) de finner walkthroughen på det store Internet :-). Selv om du på forhånd er advart om at dette spillet kommer til å tulle med hodet ditt (du er herved advart ;-) – så kommer spillet til å tulle med hodet ditt!

Nå må jeg heller ikke glemme «The Stanley Parable«, men dette «spillet» faller utenfor både kravet om størrelse (1000MB) og at det egentlig ikke er et spill! Ikke det – The Stanley Parable er en utforskning av fortelling, spill og valg. Bortsett fra at fortellingen kanskje ikke spiller noe rolle, at det muligens ikke er et spill og at det ikke er sikkert om du noen gang faktisk har et valg! Jeg har tenkt ut et opplegg hvor vi kan spille dette spillet sammen i klassen på prosjektør. Det er for stort til at alle elever kan installere det på hver sin maskin – dessuten er ikke dette en del av noen HumbleBundle-pakke. Knytter det til argumentasjon i norskfaget (gjenkjenne retoriske appellformer og måter å argumentere på).

Målet er å prøve dem ut på uskyldige og uforberedte elever på Harestad skole og samle erfaring om hvordan spillene fungerer i praktisk bruk. Det kommer et blogginnlegg for hvert spill jeg prøver ut – med instruksjonsark og alt… :-)

I rykk og napp eller jevnt og trutt

Svaret er nok det som kommer raskt i twitter-feeden – «enten kreativ kaos, kaos eller bare litt varierende bruk av apper?» og «All of the above?». Tweeten til Sven Olaf fikk meg til å tenke litt på hva som skal til for å klarlegge hva dingsen skal brukes til. Eva viser til arbeidet hun gjør med implementering av 1-til-1 i skole, som det ikke er noe feil med, men den blir så omfattende at jeg tror skoleledere, som også har andre ting å gjøre enn innføring av 1-til-1, melder seg lett ut. Det er bare de ihuga skolelederne som henger med, og de hadde trenger ikke en innføringen i hvordan innføre. Du kommer langt med en driftig og engasjert skoleleder i seg selv.

Hovedutfordringen med innføringen av IKT i skolen har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. Innfører du et verktøy eller en ny måte å tenke på? Hvis du bare innfører et nytt digitalt verktøy kan du få en god «katalysatoreffekt». Det er det de fleste er enige om skjedde med for eksempel innføringen av itslearning og Fronter i de fleste norske skoler i begynnelsen av 2000-tallet. Lærere som ikke hadde brukt IKT før fikk et digitalt verktøy med en viss aktualitet, sammen med opplæring, som gjorde at de begynte å bruke det. Utfordringen er at det stoppet der. Disse lærerne gikk aldri videre. De endret ikke måten å undervise på. LMSet ble bare en digital måte å gjøre det de allerede gjorde på papir – om en mer effektivt. Det digitale arbeidet disse lærerne gjør er fremdeles innenfor hva LMSet tilbyr.

Tenker du på denne måten vil en utvikling innenfor IKT i skolen handle om at du innfører et nytt verktøy som «tar over» for LMSet. Kanskje det blir en ny katalysator, men vil aktiviteten også bare forbli innenfor dette nye verktøyet? Jeg synes jeg ser tendenser til dette i forhold til for eksempel OneNote. For all del, OneNote er et bra og fleksibelt verktøy (og mer fremtidsrettet enn et hvert LMS :-). Samtidig ser jeg for meg at det blir en haug med lærere som tar dette i bruk, men som en elektrifisering av den måten de allerede jobber på – det skjer lite nytt.

Selvfølgelig må du ha digitale verktøy i innføringen av 1-til-1, men fokus må ikke ensidig ligge på hva verktøyet kan gjøre. Verktøyet kan gi deg ideer og bør være så fleksibelt at du kan begynne å bruke til noe annet enn det du fikk opplæring i. Jeg mener dessuten at vi som skoleledere ikke kan diktere hva den enkelte faglærer skal gjøre i sitt fag for å utnytte mulighetene i den digitale verden. Det går ikke bra, fordi vi ikke er faglærere i alle fag på skolen.

Alt dette sier Eva også! Der det glipper litt for meg er at skoleledere også er lærere (tross alt :-). De vil også ha den enkle måten å gjøre dette på. Hvordan kan vi unngå de store ordene uten innhold og samtidig unngå «verktøy-syken»? Handler innføring av IKT om innføringen av et verktøy blir innføringen svært bundet. Det du oppnår kanskje er en katalysatoreffekt for mange lærere og noen lærere vil gjøre nye og fantastiske ting, men disse lærerne hadde gjort det (og gjør det) uansett! Mange nettbrettsatsinger synes jeg havner her. Jeg har vært på så mange samlinger om nettbrett i skole som egentlig bare er entusiastiske lærere som viser frem en app de har oppdaget og viser oss i salen hvordan den virker. Da vet jeg hvordan du bruker denne appen, men jeg vet lite om hvordan jeg skal revolusjonere skolen med IKT.

Dette blir en «rykk og napp» måte å utvikle / innføre IKT i skolen på. Når skolen ligger for langt etter rykker vi den opp til dagens nivå – ikke det som ligger i front, men det som er trygt. Så ligger skolen der og godgjør seg til det er innlysende at den ligger for langt etter – og så gjør vi et nytt rykk til det som er den dagens trygge teknologi. Og sånn går nå dagene…

Det er ikke der vi vil at skolen skal være – i alle fall ikke jeg. Jeg vil at skolen skal være i en jevnt stigende kurve i forhold til IKT i skolen – og gjerne foran det som er standardsystemet i kommuneadministrasjonen :-) Det må være en fleksibilitet i planene som tar høyde for at IKT i skolen utvikler seg fra år til år, og på måter vi vanskelig kan planlegge år frem i tid.

Her skal du få mine tanker om hvordan vi gjør ting. Utgangspunktet mitt er at at IKT i skolen er et verktøy som sprenger rammene som er den «vanlige» skolehverdagen uten IKT i dag. Det ligger et ubrukt pedagogisk potensiale i hvordan elever og lærere utnytter mulighetene for informasjon og kommunikasjon i denne teknologien. Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon og ikke minst maktfordeling.

Du må også ha en visjon som er målet du skal strekke deg etter – «IKT skal være en jevn og hverdagslig del av skolehverdagen.»

Og som alle visjoner trenger denne visjonen også en eksegese inn i samtiden den skal forstås i. «Jevn» betyr at det må være en synlig og tilgjengelig, og en integrert del av skolehverdagen. I praksis sier jeg her at 1-til-1 er den eneste måten du kan innføre IKT i skolen på som betyr noe. Alt annet er bortkastet! Hvis en skole ikke har 1-til-1 trenger vi ikke snakke mer om IKT på denne skolen. Det går ann innføre 1-til-1 i ett fag og få ønsket effekt – for eksempel et klassesett med iPader til musikken, som ikke brukes noe annet sted enn i musikk. Det du må unngå er datarommet. Da blir aldri IKT en synlig og tilgjengelig del av skolen.

«Hverdagslig» er litt mer komplisert, fordi vi må bestemme oss for hvem sin hverdag vi snakker om – læreren eller elevens? Jeg skjønner ikke annet enn at det er elevens hverdag som er utgangspunktet og ikke den skolehverdagen læreren selv en gang hadde. Samtidig har «hverdagslig» en faglig dimensjon. Hva er «hverdagslig» bruk av IKT i forhold til fagets egenart? Det er forskjell på matematikk og norsk og naturfag og kunst og håndverk i hvordan IKT brukes ute i den virkelige verden. Jeg tviler også på at det finnes en enkelt skoleleder som har oversikt og kunnskap nok til å kunne si hva dette betyr i praksis for hvert enkelt fag. Derfor må hver enkelt lærer gjør en vurdering av hva som er hverdagslig bruk innenfor rammene av hva som er sentralt i faget og målet for undervisningen – samtidig som denne ivaretar elevens perspektiv på hva som er hverdagslig i hverdagen. Dette kan bare læreren være den som finnes svaret på. Skoleleder kan gi utfordringen og følge den opp.

Etter denne lille talen er veien videre å kjøpe inn digitale dingser til alle elever og lærere (de må også få), et trådløst nettverk som virker og annen nødvendig infrastruktur. Kurs lærerne i hva som skjer i klasserommet når elevene har 1-til-1 (altså litt om god og moderne klasseledelse) og i konkrete verktøy du har gitt dem (en del av infrastrukturen i mine øyne) – og  utfordrer du dem i forhold til pedagogikken!

Utfordringen vår til lærerne i Randaberg er å ikke sett strøm på blyanten, altså ikke bare digitaliser eksisterende analog praksis. Husk også på fagets hverdagslige digitale egenart. Finn en ting i ditt fag du ikke kunne gjøre før elevene hadde 1-til-1. Gjør denne tingen, erfar, evaluer og gjør den en gang til – eller gjør noe nytt. Klassisk utviklingsarbeid, og målet har vi i visjonen. Poenget er å begynne med utgangspunkt i lærerens hverdag og la læreren være den som tar steget. Læreren kjenner faget sitt, elevene sine og seg selv bedre enn skolelederen. Min erfaring er at om lærerne faktisk gjør noe nytt, vil de ende opp med å velge veier vi vet fører til bedre og mer spennende læring – mer eller mindre av seg selv. Det blir skoleleders jobb å peke på visjonen og holde prosessen i live. Det betyr at skoleleder også må ha organisert muligheten for at læreren får nær støtte i hverdagen. Ikke store kurs av og til, men gjerne personlig hjelp der og da. Kolleger og IKT-ansvarlig er en viktig ressurs her.

Men – du kan ikke bruke utstyr du ikke har. Innfør først 1-til-1, så snakkes vi!

Kjære student med deltidsstudiet i IKT ved Høgskolen i Nesna

IKT og skoleHei! Jeg håper du finner bloggen min nyttig. Det er i alle fall kjekt at flere av du har oppdaget den, og det hadde vært enda kjekkere om du leste den (før du spurte om hjelp til oppgaven). Ikke det, det er kjekt om du spør meg om hjelp til oppgaven og jeg har den uvanen at jeg alltid svarer :-)

Men siden flere enn deg har lurt på om jeg kan hjelpe – så skriver jeg her på bloggen det jeg har svart de som allerede har spurt. Så slipper du å spørre!

Jeg har ikke fått se selve oppgaven, men jeg skjønner at den går noe i denne retningen: «Rektor ved Lillevik skole har bedt deg ta stilling til om hennes skole bør velge klassiske datamaskiner i form av bærbare PCer til alle elevene, eller nettbrett. Du skal sammenlikne disse basert på blant annet operativsystem, inngangenhet(er), utgangsenhet(er), lagring og kobling mot nettverk.»

Det første først – det jeg mener om PC vs nettbrett finner du på bloggen min her:

Det jeg kanskje mener mest om er selve oppgaven du har fått. Den henger ikke på greip, om den er slik den ser ut til å være. Rektor på Lillevik er i beste fall helt på jordet i forhold til vurderingskriterier for å velge mellom bærbar PC og nettbrett – og det må du si til henne! Hvis det er hun som har satt opp listen…

Momentene du skal sammenlikne ut fra betyr ingenting i seg selv for valget av bærbar PC eller nettbrett, noe jeg håper du skjønner etter å ha sett igjennom hva jeg mener om saken. Det betyr ingenting om dingsen kjører iOS, Android 4.4 eller Windows RT eller 8.1. Det betyr heller ingenting hvor mange USB-porter, HDMI-utganger eller andre finesser dingsen har. Det som betyr noe er hva du kan bruke den til. Hva er det et nettbrett kan som en bærbar PC ikke kan – om omvendt. Hva må du ofre når du velger den dingsen du velger? (Tips 1 og tips 2 :-) Svaret her er en salig blanding av hvordan en dings er ment å bli brukt og hvordan du ønsker å bruke den. La ønsket være utgangspunktet!

Mitt svar på oppgaven er at du først må få rektoren på Lillevik til å beskrive hva hun vil med den bærbare digitale enheten, så kan du gi henne gode råd om hva som vil være en god løsning.

Lykke til med oppgaven!

PS! Det eneste som betyr noe i forhold til maskinvare er, etter min mening, batteritid og om det er bakkamera (altså et kamera som vender vekk fra skjermen) eller ikke. Dette har egentlig lite med selve maskinvaren å gjøre, men hva du kan bruke dingsen til. Batteritid sier mye om hvor lenge du kan bruke den (det mest sentrale av alt :-) og med et bakkamera kan du bruke dingsen som et fotoapparat eller videokamera.