Oversettelsesprogram og eksamen

I serien om hjelpemidler til eksamen er vi nå kommer til avdelingen for oversettelsesprogrammer – som Udir sier ikke er lov:

For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Forståelsen av hva et oversettelsesprogram er blir det ikke sagt noe om, men jeg tror vi lett blir enige om at det betyr at Udir ikke vil vi skal bruke programmer/tjenester som oversetter tekst (altså mer enn enkeltord) fra ett språk til ett annet. Google Translate er vel i praksis den mest kjente tjenesten – og ingen kan vel påstå at den ikke blir truffet av Udirs forbud.

2015-04-10 12_37_38-ordnett.no - SøkOrdlister/-bøker er derimot lov – også elektroniske. Et godt eksempel der er f.eks. Ordnett. Her kan du slå opp ett og ett ord og få det på de språkene du har kjøpt ordboken til. «fisk» er «fish» på engelsk :-) Sjekk ut bildet til høyre.

Men legg merke til en liten detalj i oppslaget om «fisk». Du får med en god del uttrykk på kjøpet, f.eks.:

ta noe for god fisk – take something on trust, buy something, take something to be gospel truth

Ble ordboken et oversettelsesprogram nå? Neppe. Ordnett gjør ingen automatisk oversettelse av teksten du har skrevet fra norsk til engelsk, og det er noe med det automatiske som her blir vesentlig. Det er ingenting i veien for at du på eksamen i engelsk skriver hele teksten på norsk og så slår du opp alle ord manuelt i Ordnett og lager en engelsk tekst ut i fra treffene. Det er lite effektivt og du får neppe en god tekst, men det er lov! Stikkordet er manuelt. Hadde Ordnett gjort jobben automatisk ville det neppe vært lov (det er det Google Translate stort sett gjør). Selvfølgelig gjør et godt oversettelsesprogram en del vurderinger av syntaks og vanlige uttrykk, så et ord-for-ord-program vil sjelden lage gode resultat. Uansett – fra et perspektiv handler det om effektivitet. Manuelt tar tid, men er lov. Automatisk går raskt, men er ikke lov.

2015-04-10 13_06_51-Dokument uten navn - Google DokumenterOg for å vise hvor lite i takt med IKT-hverdagen dette forbudet er – I Google Dokumenter kan du åpne opp et verktøy til høyre i dokumentet som heter «Oppslag». Det er en direkte linje til Googles ulike søkemotorer – du kan f.eks. skrive inn «fisk to english» og Google popper opp med «fish». Dette er lov, fordi det er ett ord. Men du kan også skrive «jeg vil på fisketur to english», og Google svarer «I want to go fishing». Dette er ikke lov, fordi det er en automatisk oversettelse av en hel tekst. Eller er det lov, fordi det ikke er en lang tekst – men mer på linje med ordbokens «uttrykk»? Den dagen Ordnett kan oversette mange ord samtidig blir den automatisk ulovlig til eksamen. Betyr det at Ordnett lar være å implementere/utvikle denne muligheten, nettopp av den grunn?

Samtidig er en automatisk stavekontroll lov, som jo sjekker om du har stavet ordet riktig på det språket du skriver. Og jammer er det heller ikke noe forbud mot grammatikk-kontroll. Hvis jeg egentlig vil reagere på noe, så er det at Udir ikke mener noe om grammatikk-kontrollen. Brukt rett kan den virkelig betyr noe for teksten du skriver – om du er en som sliter med det. Kanskje mer enn et oversettelsesprogram – en dårlig setning på norsk, blir en enda dårligere setning på engelsk etter at et oversettelsesprogram har gjort sitt. Synes Udir det er greit med grammatikk-kontroll fordi den er i praksis så vanskelig å skru av i Word? Må innrømme at jeg har tenkt den tanken.

Igjen ender jeg opp i en kjent tanke om hva som er poenget med eksamen. Sentralt gitt (skriftlig) eksamen i engelsk må vel handle om å klare å lage en best mulig tekst på engelsk ut i fra hva som er poenget med teksten. Samme hvilke hjelpemidler du har! Men det gjelder tekst – jeg synes en praktisk test på hvor god du er å orientere deg på engelsk hadde vært mye mer interessant – og viktig. Altså lokalt gitt (muntlig) eksamen. Kan du lese og gjøre deg forstått på engelsk i en praktisk prøve? Hvis du kan snakke engelsk kan du i praksis skrive det – fordi du har jo lov å bruke stavekontrollen! Men er poenget med eksamen å lære – eller at de får best mulig anledning til å vise hva de kan? Nei, jeg tror jo at hensikten med eksamen er å rangere elever. Kall det gjerne sluttvurdering, men det handler fremdeles om rangering. Jo færre gode hjelpemidler, jo lettere er det å differensiere elevenes arbeid. Målet med eksamen er ikke at elevene skal ha størst mulighet for å lage en engelsk tekst som er bra. Dette er på en måte fryktelig å si at det er slik jeg tror det er, men tanken slipper meg ikke. Eksamen handler i alle fall lite om læring. Det virkelige problemet oppstår derfor når eksamen blir «malen» for hvordan elever «lærer» under heldagsprøver i norsk, engelsk og matematikk. At systemet for å rangere elever blir brukt som arenaer for læring tror jeg ikke fungerer. Ikke i det hele tatt. Det kan hende eleven lærer hvordan eksamen i engelsk fungerer, men de blir ikke flinkere til å skrive, lese eller praktisere engelsk av den grunn.

Moralen er at elevene lærer ikke fag av å øve på eksamen, så ikke gjør det. Gi dem heller alle muligheter til å lykkes med å lage den gode teksten på engelsk. Og hvis et oversettelsesprogram er veien å gå – ja, så er den det.

«Nei, jeg kan ikke bruke denne nye naturfagboken, fordi ingen har vist meg hva som står i den.»

Vi hadde flirt av den læreren som sa noe slikt – og lurt på hva han holdt på med. Det hadde vært en helt absurd uttalelse, men den er helt legitim om du oversetter den til IKT og skole-verden.

Denne tenkte tulletanken ramlet inn i hodet mitt etter at jeg hadde lest «Vi har lært for lite til å bli trygge digitale lærere» i Aftenposten. Det første jeg tenkte når jeg så overskriften var – Javel?! Hva er det dere ser for dere at dere må lære for å bli trygge da? Kan dere ikke bruke en PC eller et nettbrett? Hva forventer dere at skolen skal vise dere? Jeg vet at jeg nå har plassert meg godt i den ofte lite konstruktive «nå må dere slutte å sutre»-kroken. Ikke det – den kan gi noen perspektiver det kan være verdt å ha tenkt på.

Jeg er ikke helt sikker på hva artikkelen sier om hva de skal lære for å bli trygge digitale lærere, men jeg leser det slik at handler om å bli vist hvordan de kan bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Og om jeg har forstått det riktig er det også det jeg reagerer på. Ikke det – de to masterstudentene har nok helt rett i at lærerutdanningen har en god vei å gå når det gjelder å integrere IKT på en «jevn og hverdagligs» måte både i egen drift og i det studentene lærer av metodikk.

Hva er det de ser for seg at de skal lære for å bli trygge? Hvordan de skal bruke Word… ehhh… obs… tekstbehandling i undervisning? Regneark? iPad? Apper? Google Disk? DropBox? Facebook? Seriøst – det er ingen som viser deg hvordan du skal bruke naturfagboken i naturfag. Du bruker den ut i fra det du ønsker å oppnå. Noen lærere blir svært bundet av boken (og det som står i den), mens andre bruker boken som en, av mange, ressurser for å nå målet for undervisningen. Det er det samme med IKT. Du trenger ikke bli vist hvordan du skal bruke en naturfagbok i timene, fordi du vet hva en bok er og kan vurdere hva som er god bruk av boken. Målet må være at du ikke trenger å bli vist hvordan du skal bruke et tekstbehandlingsprogram i timene, fordi du vet hva tekstbehandling er og kan vurdere god bruk av den.

Det å bli trygge i å bruke IKT er annerledes enn å bli trygg på å bruke en bok. Det er det som er utfordringen. Du må ha prøvd så mye forskjellig innen IKT-verden at du på egenhånd enkelt kan sette deg inn i noe nytt du ikke har sett før – og tenke på hvordan du vil bruke det i undervisningen. Hvis du vet hvordan en nettleser og hvordan du leser og sender epost – burde du ikke trenge noen egen opplæring for å bruke f.eks. Google Apps. Seriøst. Det kan være nyttig med tips og triks fra andre som har brukt det en del i undervisning, men du bør kunne være i stand til å sette deg inn i det selv – uten opplæring.

Jeg er med på at en trenger opplæring i gitt spesifikke programmer av typen GIMP/Photoshop, Audacity, Geogebra og andre fagprogrammer – de har alle sitt eget brukergrensesnitt som skiller seg fra andre typer programmer. For all del – har du lært hvordan Photoshop virker bør du virkelig klare å finne utav GIMP (og omvendt). Men det å kunne bruke Photoshop betyr ikke at du kan bruke en nettleser (og omvendt).

Masterstudentene skal få noe rett av meg – kommende lærere må lære hvilke muligheter ulike typer programmer gir til forskjellige undervisningssituasjoner. Samtidig har jeg et forbehold om hva dette betyr eller blir gjort i praksis – og det kommer til slutt som en utfordring. Metoderikdom er stikkordet. Vi skal gjøre elever til de samme allsidige IKT-brukerne som vi vil at lærerne skal være. Det henger jo sammen. Disse lærerskolestudentene som savner opplæring har tydeligvis ikke fått det på skolen :-)

Det som kompliserer bildet er at du  velge et verktøy! Hvilken nettleser skal du bruker – Chrome, Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera eller en eller annen variant av dem? Hvilket kontorpakke vil du bruke – MS Office 2013/365, Google Disk eller iWorks? Hva med epost, lynmeldinger, sosiale nettverk, lyd-, bilde-, filmredigering? Og når noen har lært det den ene varianten av dette verktøyet stopper det for mange opp der. Det å ta i bruk et annen tekstbehandlingsprogram er som å lære en helt ny type program. Og da snakker vi ikke om at noen har økt sin digitale kompetanse i særlig grad. Egentlig skulle lærerskolestudenter skiftet ut standardprogrammene hvert år i studiet – Office2013/365 1. år, Google Disk 2. år, LibreOffice 3. år osv. + Chrome, Internet Explorer/Spartan/Safari, Firefox osv. + GIMP, Photoshop, Sketchpad osv. Det er nemlig slik hverdagen ser ut i skolene!

Ingenting er bedre enn en liten utfordring som viser hva jeg mener. Sjekk ut Screencastify. Det er en utvidelse til nettleseren Chrome hvor du kan ta opp det som skjer i en fane på nettleseren, eller hele skjermen, eller du kan velg bare webkamera eller ha webkamera i et hjørne av fanen/skjermen du tar opp. Det du tar opp kan lastes ned til disken på maskinen din eller deles direkte via YouTube eller Google Disk. Det er fryktelig enkelt å bruke og tar ca. 5 minutter å installere og lære å bruke. Så… hva kan du bruke dette til som lærer? Og om elevene har hver sin maskin med Chrome nettleser, hva kan elevene bruke dette til? Det er her min utfordring til lærer alltid kommer – det er bare du som kan gjøre god bruk av dette verktøyet med din klasse i ditt fag. Jeg kan vise det hvordan programmet virker og hvordan jeg har brukt det i min klasse i mine fag, men det er ingen fasit for lur bruk i din klasse og dine fag (det er ikke sikkert det var lurt i min klasse heller ;-).

Et møte med bokbransjen

Den digitale forlagsmodellen

Dette er et retrospektivt blogginnlegg. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å publisere en gang i slutten av 2013, men så har det bare ligget under «Kladd» – til nå. Dessverre tror jeg store deler av innlegget er representativt for hvordan ting ser ut i dag, så jeg har nå flikket på det og tilpasset det at det nå er en stund siden det ble skrevet.

En gang på høsten 2013 lovet jeg at jeg skulle blogge noe om et besøk til et forlag i Oslo. Det ble ikke noe av besøket, og det var jeg som ikke reiste. Det var ikke noe poeng. Håpet var at jeg kunne fått en spennende og lærerik samtale med et forlag om hvordan fremtiden kan/bør/vil se ut ift digitale læremidler – gjerne med utgangspunkt i min lille utfordring. Jeg fikk en epost fra forlaget som svar på utfordringen min. Den fikk meg til å tenke at dette ikke gikk helt den retningen jeg så for meg. Når jeg fikk programmet for dagen ble mistanken bekreftet. Det ble 4 timer med presentasjon/reklame av ulike produkter for barnetrinnet og ungdomstrinnet – og kanskje noe tid til å snakke om tilgangskontroll(!) i pausen eller noe liknende. Tilgangskontrollen (gjennom FEIDE) er det minste problemet fra mitt perspektiv.

Men så ble det et møte med bokbransjen likevel. Samme høst ble jeg invitert med på et møte om utformingen av et konkurransedokument til en ny innkjøpsavtale for lærebøker – og der digitale læremidler også skulle opp som tema. Den nåværende avtalen gikk snart ut og sammen med Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Sola satt også Randaberg og ville tenke igjennom hvordan konkurransedokumentene skulle utformes. På møtet var også bokbransjen representert ved et forlag og en representant for Forleggerforeningen.

Forleggerforeningens representant holdt et brennende innlegg for bransjen… 90% av lærerne vil ha bøker. Det er bare 10% som vil bli heldigitale – og disse 10% er ikke representative for lærerstanden. Derfor må forlagene tilby begge deler. Forslagene leverer det markedet vil ha – og markedet vil ikke ha heldigitale læremidler per dags dato – mener bransjen. Hvis vi (kommunene) kan garantere at vi kjøper, så kan de alltids lage dem. Dessuten – disse 90% trenger læreboken som en rettesnor for å hvordan de skal legge opp undervisningen i løpet av året. Akkurat her begynte det å nappe kraftig i øyekroken til undertegnede. Hørte jeg riktig? Har ikke forlagene større tanker om lærerne enn at læreboken er alfa og omega for at læreren skal klare å undervise? (I tunge stunder skulle det ikke forundre meg at forlagsmannen har litt rett, men jeg vil av prinsipp ikke godta dette som argument for læreboken – eller for den saks skyld som utgangspunkt for en diskusjon om lærere generelt.)

Og det stoppet ikke der – han preket videre om at det ikke blir bra om en stor del av det offentliges midler går direkte til en aktør (navnet NDLA ble ikke nevnt denne runden). Det ødela grunnlaget for resten av bransjen. Han brukte faktisk selv uttrykket å snakke for sin syke mor. Og han trakk det så langt at det kom til å gå riktig ille med den syke moren om kommunene ikke støttet opp og kjøpte fra forlagene (underforstått – ikke brukte penger på NDLA).

Hva slags strategi er dette? Er det en trussel? Et håp om at sympati og omsorg skal få oss til bare å kjøpe fra forlagene? All undervisning kommer til å stoppe opp fordi lærerne, som ikke klarer seg uten læreboken, ikke lengre har noen trykket lærebok, fordi alle forlag har gått under fordi det er dukket opp en digital læringsarena de ikke eier? En slik måte å argumentere på er i min verden å si høyt at du har spilt fallitt.

Det er uansett helt feil måte å gjøre det på. I mitt hode satt ikke forlagene igjen med gode kort. Ja, de må gjerne fortsette å lage gode lærebøker – jeg har ingen illusjoner om at læreboken ikke kommer til å ha en sentral plass i skolen i mange år fremover. Men de må skjønne at de må levere digitale ting . Om NDLA for grunnskole kommer opp og gå, forsvinner lærebokmarkedet raskere enn jeg tror de helt er klar over. Eller kanskje de er klar over det – og prøver å sementere gamle tanker om at læreboken er den eneste farbare vei for skolen anno 2015.

Jeg klarte jo ikke å la være å si noe. Ikke det – jeg husker ikke lengre hva jeg sa (glemte å skrive det i kladden til bloggen), men jeg tror det var noe i retning av det i avsnittet over.

I forbindelse med Nasjonal konferanse om lesing i 2014 hadde jeg en prat med et av de store forlagene der jeg fikk sagt direkte hva jeg tror ville vært en god løsning for oss i skolen. Hun jeg snakket med var hyggelig nok, men det var nokså klart at jeg snakket om ting som lå nokså langt vekke fra hverdagen hos forlagene.

Og hva har skjedd siden den gang? Fint lite. Utfordringen min gjelder i høyeste grad enda og NDLA for grunnskole er enda ikke kommet på banen… men det skjer da ting i kulissene ;-)

iktipraksis.no – kanskje et sted for gode læringsopplegg

10157141_653979834651291_8084453292442051692_n

IKT i praksis

Senter for IKT i utdanningen jobber med å dra igang iktipraksis.no – en nettside for deling av pedagogisk praksis med IKT. Det er allerede en del materiale på siden, men jeg synes det kan være noe uoversiktelig å finne frem til interessante ting – selv om det er ok søkemuligheter. Det jeg føler mangler mest er en slag überredaktør som vurderer kvalitet og aktualitet. En slik frivillig base av omtaler og opplegg blir lett kaotisk uten en styrende hånd. Hvis mange nok bruker siden kunne også en vurdering av innleggene (som er tilgjengelig for innloggende brukere) fra brukerne vært med i en framheving/vurdering av hvor aktuelt, viktig og bra en omtale eller opplegg er.

Sjefene burde være strengere med taggingen, spesielt fagtaggene. Et opplegg i klasseledelse bør ikke dukke opp uansett hvilket fag du velger – da roter du til basen rimelig raskt om det kommer mange læringsopplegg som er generalisert for bruk av IKT i fag generelt. Opplegg tagget med fag være direkte knyttet til faget – mener nå jeg :-)

Nok forhåpentligvis konstruktiv kritikk. iktipraksis.no blir ikke bedre enn det vi alle bidrar med – så her er mine to bidrag (så langt)…

HungerCraft

Det ene opplegget er HungerCraft – et sosialt eksperiment i MinecraftEdu med utgangspunkt i Hunger Games-universet.

Som innbyggere i det fattige «District 12″ eller det rike «Capitol» skal elevene utforske sosial ulikhet basert på «The Hunger Games«-trilogien av Suzanne Collins. Selv om Capitol er maktens sentrum er de avhengige av kull produsert i Disctrict 12. De trenger dette for å kunne produsere mat til alle innbyggerne, både i Capitol og District 12. Vil disse to samfunnene klare å produsere nok mat til alle og leve i fred sammen eller vil ubalansen i maktforholdet føre til et opprør?

The Stanley Parable

The Stanley Parable

Det andre opplegget er The Stanley Parable – the end is never the end is never the end is never…

The Stanley Parable er et oppdagelsesspill. Du spiller som Stanley – og du spiller ikke som Stanley. Du følger en historie – du følger ikke en historie. Du har valg – du har ingen valg. Spillet tar slutt – spillet tar aldri slutt. Selvmotsigelse følger selvmotsigelse og reglene for hvordan spill skal fungere brytes, og brytes så igjen og igjen. Denne verdenen er ikke laget for at du skal forstå den. Men mens du utforsker vil ting etterhvert gi mening. Paradoksene kan begynne å virke fornuftige. Kanskje du bestemmer likevel? Spillet er ikke her for å kjempe mot deg – det byr deg opp til dans…

Jeg legger foreløpig ikke disse opplegget ut på bloggen min. Det er vanskelig nok å holde oppleggene oppdatert, om de i tillegg plutselig ligger to steder :-)

Kahoot + Google dokumenter = en slags lesestrategi

Ulike materialer

Ulike materialer

Vi er nettopp ferdig med kapittel 4 i naturfagboken – om egenskaper til ulike materialer. Jeg hadde på forhånd sagt til elevene at vi skulle ha en sluttvurdering i Kahoot. Trikset denne timen var Google Disk-dokumentet jeg hadde laget og delt med alle elevene. I dokumentet hadde alle elevene hver sin side hvor de kunne skrive opp til tre spørsmål hver, med fire svaralternativer. De måtte markere det som er rett svaralternativ.

Løftet mitt var at jeg skulle bruke minst et spørsmål med svar fra hver elev til Kahoot-prøven (hvis det var noe jeg kunne :-). Elevene hadde tilgang til dokumentet, slik at de kunne se hva de andre elevene hadde laget av spørsmål og svar – og hva som var rett svar. Det gjorde at de kunne forberede seg på hvilke spørsmål de kunne få på prøven, fordi det vil i alle fall være rundt 21 av spørsmålene i dokumentet som kommer på prøven.

Beskjeden til elevene var «lag vanskelige spørsmål». På en flervalgsprøve betyr det at de fire svaralternativene må høres riktige ut, men at bare ett av dem faktisk er rett. Da vil den eleven som laget spørsmålet (forhåpentligvis) vite hva som er riktig svar på det spørsmålet. De andre kan lese seg til det, men de må pugge det. Mange gode incentiver her til å lese på det de andre har laget – samtidig som de bruker små grå for å lage så gode spørsmål som mulig (og da må de lese i boken…).

I timen som fulgte var det særs god lesing og jobbing fra de fleste elever. Legger ved en lenke til elevdokumentet (jeg har tatt vekk navn på elevene) – så kan du også pugge til prøven

«Endelig er dagen her…»

5 av 182 Chromeboxer på vei inn i Randabergskolen

5 av de 182 Chromeboxene på vei inn i Randabergskolen denne uken…

Det er ingen hemmelighet for lesere av bloggen at jeg har hatt et svakt punkt for Chromebook – se her og her og her. Etter noen år med Google Apps for Education på Grødem skole og Harestad skole var tiden nå kommet for å gjøre et valg i Randabergskolen – og vi har landet på Chromebook.

For første gang i Randabergskolen har vi også laget en felles IKT-plan for skolene. Vi er ikke mer enn tre skolen i Randaberg, men det er tre kombinerte barne- og ungdomsskoler og de er rimelig store (700+470+315 elever). Frem til i år har hver skole styrt sin egen IKT-utvikling, og alle tre skolene har hatt systemer de selv har vært godt fornøyd med. De to største skolene kjører Linux for elever og ansatte og den siste kjører Windows. Vi har vært innom itslearning, Fronter og Moodle og vi har testet/pilotert iPad, Android nettbrett, Chromebook, Linux- og Windows-bærbare. Nå er tiden kommet for å velge og å samkjøre – og vi landet på Chromebook som standardløsning. Det vil selvfølgelig være spesialbehov som løses med andre maskiner enn Chromebook, men det vil være spesialløsninger – uansett valg av grunnsystem.

Politikerne i Randaberg ga skolene en god puff i utviklingen av IKT i skolen da de i fjor gikk for at alle elever skal få hver sin digitale dings når de begynner på ungdomstrinnet. Vi synes IKT-planen vår er en spenstig plan som viderefører det fremoverlente arbeidet som har foregått på skolene og som politikerne i kommunen har støttet godt opp under. Utviklingen innen IKT skjer raskt og skolen bør velge systemer som ligger i forkant av utviklingen, fordi det er det nærmeste vi kommer den hverdagen elevene er i og skal ut til. Noe vi selvfølgelig mener valget vårt tar høyde for :-)

Det er alltid enklere å være en middels stor vanlig norsk kommune enn en av de 10 største – og nå bruker vi det til å gå for noe som kanskje tar lengre tid å innføre i de store kommunene. Men jeg tror dere kommer dere også…

Du er hjertelig velkommen til å knabbe hva du vil fra planen og du må gjerne ta kontakt hvis det er ting du vil vite mer om – eller om du bare har lyst til å slå av en prat. Vi liker å snakke om hva vi holder på med!

Her har du en direkte lenke til planen (hvor du også kan laste ned dokumentet) – som fungerer litt bedre enn den koblede utgaven du ser under… (savner en skikkelig Google Dokument-viser i WordPress).



 

Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen

Favoritten min er han nede til venstre i bildet ;-)

Udir har oppdatert seg på hjelpemidler til eksamen, men det er ikke mye. Hvis vi tar utgangspunkt i eksamenssituasjonen der alle hjelpemidler er tillatt, ser beskrivelsen slik ut:

Modell 1 – Eksamen
Alle hjelpemidler er tillatt. Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon. For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Det nye er at…

Skolene kan velge å la elevene benytte nettbaserte forberedelsesdeler, læringsressurser, oppslagsverk eller ordbøker også under eksamen. Dette gjelder kun dersom skolene er i stand til å isolere de aktuelle IP-adressene.

Så… hva er da dette «Internett», som de ikke skal ha tilgang til? I min ujuridiske lesning av «Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon» forstår jeg her Internett omtalt som et verktøy som tillater kommunikasjon. Internett tillater i høyeste grad kommunikasjon, men forståelsen av Internett som et verktøy er jeg mer spørrende til. I følge Wikipedia er Internett:

The Internet is a global system of interconnected computer networks that use the standard Internet protocol suite (TCP/IP) to link several billion devices worldwide.

Internett er altså et nettverk (av nettverk) – som ulike verktøy kan bruke. Det er ikke et verktøy i seg selv. Sagt på en annen måte – Internett uten verktøy er ingenting.

Hvis vi så trer tilbake til Udirs beskrivelse av hva som er lov og ikke lov. I mitt hodet prøver Udirs tekst å fortelle meg at elevene ikke skal kommunisere sammen. Vi kan være uenige i om dette er særlig i tråd med hvordan vi egentlig vil at barn og unge skal arbeide når de utvikler visdom og klokskap, men det er en av hovedideene bak eksamen i vår tid – så da så (foreløpig! >-| ).

Men, kjære Udir, hvorfor begrense det til «Internett». Er ikke Windows, Linux, MacOS, iOS, Android, ChromOS og alle andre operativsystemer egentlig også verktøy for å kommunisere? Alle disse maskinene til eksamen henger tross alt i et nettverk. Dere vil jo at de skal gjøre det, fordi elevene skal både hente oppgaveteksten og levere eksamen digitalt. Og med en gang et operativsystem henger i et nettverk, så kommuniserer det med andre operativsystem på nettverket. Det koster ikke en oppfinnsom elev særlig mange kalorier å kommunisere med en annen elev på datarommet eller det trådløse nettet – om ikke skolen har særs god kontroll på disse maskinene (noe ikke mange kommuner har!).

Det er ikke bare operativsystemet som etterhvert er laget for kommunikasjon. Tekstbehandlingsprogrammet og regnearket og andre verktøy de bruker på eksamen begynner også å bli kompetente verktøy for (direkte) kommunikasjon. Det er den veien det går i hverdagen og da følger de fleste digitale verktøy etter (selv om Udir ikke gjør det).

Elevene sitter tross alt med et verktøy (operativsystemet) som er laget for å kommunisere med andre. Du klarer ikke å stoppe det! Selv om du sperrer ned Internett-forbindelsen til datarommet/skolen/kommunen. Og nå skal jeg ikke en gang snakke om hvor lett det er å ha med en hemmelig mobiltelefon i sekken som kommuniserer med PCen via Bluetooth eller Wifi… (og som gir elevene tilgang til Internett uansett).

Og – når Udir skriver «…som tillater kommunikasjon» har de glemt å skrive med hvem eleven ikke skal kommunisere. Det er jo innlysende at enhver bruk av verktøy på Internett innbefatter «kommunikasjon». I en nettleser skriver du inn en adresse og så kommuniserer du med en annen maskin et annet sted på Internett, f.eks. UiOs ordliste. Alt innhold på nyttige nettsider til eksamen er laget av andre mennesker (også UiOs ordliste). Så du kommuniserer jo egentlig med et annet menneske, men det er ikke direkte kommunikasjon i sanntid fra et menneske til et annet. Og det er det jeg regner med Udir tenker på – og da burde de heller skrive det. Det er jo lov å kommunisere med en automatisert ordliste på Internett.

Og med utgangspunkt i at UiOs ordliste er en slags spørsmål/svar-dialog, med gitte svar på bestemte spørsmål. Hvor god har denne automatiserte spørsmål/svar-dialogen lov til å være før den kan regnes som en direkte samtale med et annet menneske? Altså – hva med en passe god AI? (Jeg jobber med en enkel AI-test, men du må avtale med meg når den skal være oppe ;-)

Jeg mener det er bedre om skolen har et system der det er lett å se om elevene kommuniserer med andre mennesker (eller om de bruker oversettelsesverktøy). Da er det vaktene på eksamen som må se til at elevene ikke kommuniserer. Hvis skolen mener at dette får de til på en rimelig måte, så er det godt nok. Det må være så lett å kommunisere at det er enkelt å se når de gjør det. Hvis vi gjør det vanskelig for elevene å kommunisere, gjør vi det også vanskelig for vaktene å oppdage når de gjør det! Ta Google Dokumenter (og ChromeOS) som et godt eksempel. Det er fryktelig enkelt å samarbeide/kommunisere med andre elever, men det er også utrolig enkelt å se at de gjør det (eller om de har gjort det). Du skal ikke ha trent en eksamensvakt mye for å gjenkjenne de store fargeglade ikonene, som viser at andre jobber/ser i dokumentet du har oppe, eller det ikke særlig diskré samtalevinduet hvis andre prater med deg.

Tilbake til hverdagen – I beste fall kan jeg forstår Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet.

Slik jeg leser opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig (og som vi fortvilt prøve å lære dem) – å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til!

Første Oculus-test i klassen

Skrekkblandet fryd!

Skrekkblandet fryd!

Jeg hadde noen «ledige» timer med 8C før jul. Halvårsvurderingen med og uten karakter var ferdig og to uker juleferie var under oppseiling (for elevene!). Tiden var altså klar for å bruke noen av timene i RLE og naturfag til å prøve ut ting som ikke var direkte fagrelatert. Jeg hadde lovet elevene at de før jul skulle få prøve Oculus Rift – og løfter er til for å holdes.

Jeg rigget opp to stasjoner – en med Oculus Rift DK1 og en med DK2. Målet var at alle elevene skulle få prøve en klassiske Oculus-ting og så skulle vi prøve ut litt forskjellige Oculus-programmer. Så først ut var det berg- og dalbane på begge baser. Den store ulempen med Oculus er jo selvfølgelig at bare en kan prøve den om gangen. Vi har ikke klassesett med 22 Oculus Rift (og vi har heller ikke klassesett maskiner som kan drive Oculus DK2 på en god måte). Rent praktisk er det en fordelen at andre kan se hva en holder på med når en bruke DK1 – skjermbildet speiles til DK1-brillene. DK2 er annerledes og vanskeligere. DK2-brillene er en egen skjerm for PCen, så det er opp til programmet du kjører om det også støtten en speiling på skjermen av det du ser i brillene. Noen få programmer gjør dette bra foreløpig (blant annet Titans of Space).

Så vi laget et enkelt system der vi delte klassen i to og hadde en liste over elevrekkefølgen på hver stasjon. Når vi med mye hyl og jubel (og noe banning) hadde jobbet oss igjennom berg- og dalbanene, prøvde vi ut noen forskjellige andre kjente Oculus-programmer. Ocean Rift, Don’t let go, Flying in Dreams og Titan of Space var noen av dem.

Lett å samles rundt DK1.

Lett å samles rundt DK1.

Ocean Rift var kjekkest for den som hadde brillene på – og det var skummelt å ikke vite hvor hvithaien var. Don’t let go ble en umiddelbar klassiker med høy adrenalin-faktor. De to andre fikk vi ikke prøvd særlig.

Jeg hadde tenkt å vise noen filmklipp fra klassen (med tillatelse fra elevene). Mens jeg filmet skjønte jeg raskt at det ikke var noe jeg kunne vise – uansett. Det var noen elever som forbauset lærer stort med et vokabular jeg ikke trodde akkurat disse elevene var i stand til. Og andre tok det ut i hyl, kvin og brøl som var Charter-Svein verdig. Så – du får nøye deg med de få bildene jeg har limt inn :-)

Lærere slipper heller ikke unna.

Lærere slipper heller ikke unna.

Samtidig oppsummerer nok det bruk av Oculus Rift på en god måte – Oculus er intenst. Det forsterker opplevelsen forbi det du tror er mulig før du har prøvd det selv. Du vet ingenting om hvordan Oculus oppleves før du har prøvd det. Opplevelsen av å være tilstede er så stor at du glemmer at det du ser er egentlig en enkel PC-simulering av noe som knapt nok minner om virkeligheten. Jeg måtte hele tiden minne elevene om at de ikke måtte pirke borti den eleven som hadde brillene på. «Koffor ikkje?» – jo, fordi den som har på brillene er et annet sted og om du tilfører stimuli som ikke passer med det som skjer i den virtuelle verden kan det oppleves som fryktelig ubehagelig og overraskende på en ufyselig måte. Alle som hadde prøvd brillene skjønte det av seg selv – spesielt de som prøvde Ocean Rift og Don’t let go.

Nå skal vi snart i gang med solsystemet i naturfag. Da tenker jeg at vi lager en fast DK2-stasjon med Titans of Space. Verdensrommet og bilder i lærebok er kjedelig. Det er bedre med film på storskjerm og helt vilt i en Oculus. Bare opplevelsen i seg selv kan gi nye perspektiver og ny forståelse for plantene og verdensrommet (og avstander). Jeg må bare finne en god måte å la alle elevene prøve den på – samtidig som vi jobber med tema.

Mål fra K06 – «Bygg en bro» eller noe sånt…

IMG_1639Vi har alle opplevd at noen kapitler i læreboken har er litt hårete forhold til kunnskapsmålene i K06 – noen tema er kanskje tolket litt langt, eller mye, i forhold til innhold. Udir gjør også noen slike tankesprang når de på konferanser blir bedt om å redegjøre for hva som ligger i en standpunktkarakter. Så… nå gjør jeg litt fri eksegese i naturfag.

Elevene i klasse 8C har nettopp jobbet seg igjennom kapittel 4 i Tellus 8 – om ulike materialer. Målet fra K06 er…

«teste og beskrive egenskaper ved materialer som brukes i en produksjonsprosess, og vurdere materialbruken ut fra miljøhensyn»

…og den gjengse oppfatning på arbeidsrommet til lærerne er at kapittelet kanskje er litt oppkonstruert og malplassert (og kjedelig) – også sett ut fra målet. Derfor har jeg ikke dårlig samvittighet om jeg nå tolket målet og temaet vi jobber med dit hen at det å spille «Bridge Constructor Playground» er godt innenfor den faglige sfæren.

Etter hvert som elevene jobber seg ut over i spiller må de lære å ta i bruk (og vurdere) ulike materialer når de bygger bro. De kan bygge med tre, stål, stålkabler og betongpåler. De må utvise kløkt og forståelse for egenskapene til materialene og hvordan de virker sammen. Målet er å konstruere en bro som tåler å bli brukt, samtidig er det mulig å oppnå 5 medaljer («badges») for hver bro du bygger – 1) tåler biler, 2) tåler lastebiler, 3) bygger under budsjett, 4) bygger trygt(!) under budsjett og 5) bygger med begrenset utvalgt materialer. Og du må ha et visst antall medaljer for å gå videre fra øy til øy i «bro-verden».

Ut over det står elevene fritt til å bygge de mest fantastiske kreasjoner av broer, så blir konkurransen hvor langt kommer de i løpet av en dobbeltime i naturfag. Faktisk kan deler av måloppnåelsen til elevene måles i hvor langt elevene kommer i spillet – og hvor mange «badges» de har klar å få. Spillet lærer elevene å teste og bruke materialer i en produksjonsprosess (rett inn i målet fra K06) – så må jeg passe på at de også kan beskrive hva disse egenskapene faktisk er (som blir en Kahoot-prøve om ikke så lenge).

Og hva synes elevene? Jo, de likte det (men Minecraft er kjekkere…). Noen knakk koden og bygget fornuftige, gode og rimelige broer – og mange brukte uhemmet med penger og laget stilige broer :-)

 

Mitt korte teoretiske bidrag til spill i skolen

Hva er et spill? Det er mange definisjoner, men jeg liker denne

«A game has explicit rules and goals, and is played with the primary purpose of learning.»

Den er enkel og tydelig, skiller godt mellom lek og spill og har en noe dypere forståelse når den inkluderer «læring». Jeg har en annen artikkel på nett jeg også synes er enkel og bra. Vil du lese en hel bok er «A Theory of Fun» slett ikke verst (og pensum på alle skoler hvor de lærer å lage spill).

I motsetning til «lek» er «spill» lek med et sett faste regler og mål. I lek endres reglene og mål fortløpende og fritt, mens i et spill er de gitt på forhånd og holdes gjennom hele spillet. Derfor setter spill et par rammer – du må lære reglene for spillet / selve spillet for å kunne delta og du må kunne bli bedre i spillet. Det å lære er helt grunnleggende i et spill. Det er det spillet handler om – å lære deg å spille spillet. Definisjonen av et godt spill er at det har lært deg alt det vil / kan lære deg før du går lei av det. Et kjedelig spill er et spill med for enkle eller simple regler til at det er noe å lære.

Bondesjakk er et enkelt spill og har enkle regler. Det er spennende å se barn spille bondesjakk før de knekker «koden». De skjønner ikke hvorfor den andre de spiller mot alltid vinner, og når de skjønner det og alltid spiller uavgjort er spillet plutselig helt uinteressant. Det kan ikke lære deg noe mer. Det er blitt kjedelig.

Ut fra denne definisjonen er det en del «spill» som ikke er spill. «The Stanley Parable» er et slik spill som ikke er et spill. Det er mange gitte regler, men du kan ikke bli bedre å spille spillet – men det er kanskje akkurat det som er poenget med akkurat dette spillet.

Denne definisjonen utfordrer meg også til å tenke på hensikten med spill i skolen. Spørsmålet blir ikke om jeg kan bruke «fortellingen» i spillet til å understøtte poeng i undervisningen min – det kan jeg selvfølgelig, men da er det fortellingen jeg bruker – ikke spillet. Hva kan jeg bruke spillet til? Ta sjakk som et eksempel. For å beherske spillet sjakk må du kunne et sett med relativt enkle regler og ut fra disse reglene må du bli flinkere og flinkere å spille spillet. Spørsmålet blir om det spillet vil lære spilleren er noe av verdi for oss i skolen.

Jeg ser at mange av spillene jeg liker, liker jeg fordi de har en pen innpakning (grafikk/lyd/musikk) og/eller interessant fortelling. Ikke fordi spillet i seg selv er så veldig interessant. Limbo og Journey er f.eks. to av dem.

Og til de som snakker om å bruke «gamification» i skolen – sjekk ut «Don’t move». Her lurer «spillet» deg til å spille videre, men det lærer deg ingenting. Det bruker alle spillmekanikk-triksene som finnes for å få deg til å fortsette å «spille» det i timesvis (og ja – jeg har også spilt det alt for mye :-). Du kan bli manipulert til å bruke mye tid på noe som egentlig ikke lærer deg noe…

«There is a design practice called «gamification» which attempts to use the trappings of games (reward structures, points, etc.) to make people engage more with product offerings. Does it miss the point of games? It is often layered on top of systems that lack the rich interpretability of a good game. A reward structure alone does not a game make.»

De fleste spill lærer deg timing og presisjon, å undersøke omgivelsene rundt deg (i spillet) og å forholde deg til spatiale relasjoner (jada, pussig uttrykk, men det beste jeg kunne komme opp med). Kanskje «å forholde seg til romlige relasjoner er bedre»… Uansett – Limbo hører til her. Noe problemløsning, men det meste er timing, presisjon og hopping. Og er kanskje ikke det du trenger mest av videre. Men det har en interessant rammefortelling.

«Classifying, collating, and exercising power over the contents of a space is one of the fundemental lessons of all kinds of gameplay.»

Og for å ta resten av listen fra forrige blogginnlegg om spill i skolen…

  • «The Stanley Parable» og «Don’t Move» er, som jeg har skrevet, ikke spill. Du kan ikke lære å spille dem bedre. De er mer interaktive betraktninger rundt ulike aspekter av det å spille spill eller hvordan spill blir laget.
  • I «Bridge Constructor» må du lærer deg fysikk for å lykkes. Selv om du ikke lærer matematikken bak det, må du lære deg hvordan trykk i praksis fordeles i en konstruksjon. Du må finne gode løsninger og spillet kan hjelpe (undervise) deg hvis du står fast.
  • «Crayon Physics» lærer deg hvordan fysiske objekter oppfører seg. Du lærer også presisjon i forhold til mus og tegning, inkludert problemløsning. Du må virkelig tenke for å finne ut hvordan du skal få ballen fra A til B. For å få alle bonusstjernene til hvert brett må du også utvise en god del fantasi (det er god bruk av spillmekanikk :-)
  • «Osmos» er delvis problemløsing og det å beherske hvordan kraft / motkraft fungerer i praksis godt iblandet noe timing og presisjon.
  • «Papers, Please!» er mer spennende. Du må beherske engelsk (noe vi i Norge jo må lære oss på skolen). Du må også lære å ta raske avgjørelser basert på en knippe data om hver person som skal igjennom passkontrollen – og du må veie det opp mot hvordan det går med familien din. Det kan lett bli en del følelser involvert i dette spillet takket være rammehistorien. Spillet i seg selv er en slags «puzzle»/gåte med tidsbegrensning.

Tenk så gøy å ha et spill der du må øve opp/lære sosiale ferdigheter, ressursdisponering og planlegging for å mestre spillet bedre? Oj… det finnes visst – «World Of Warcraft» eller «Minecraft» eller «Portal 2″… listen er ikke utfyllende :-)

Jeg har ofte brukt «Mons og Marte i regneskogen» som et eksempel på et pedagogisk spill, som jeg synes lite om. Min påstand er at spillet ikke lærer deg noe. Det du må kunne for å spille spillet har du lært i matten fra før. «Mons og Marte…» bare lurer deg til å øve på noe du allerede kan ved hjelp av «spillmekanikk». Fortellingen er også, for å være helt ærlig, gørr kjedelig.

Så utfordringen til deg, kjære leser, er å tenke igjennom de spillene du spiller – både i og utenfor skolen – hva vil spillet lære deg?

«But, in the end, if it isn’t fun, it’s not a game; it’s training or therapy.»