«Rom for spill»

Dette innlegget ble først publisert på Språkløyper 25. april 2017. Blogginnlegget er såpass langt at Språkløyper delte det i tre. Her får du alt i ett, men jeg har lagt inn en «Les mer…» for å ikke fylle opp forsiden på bloggen :-)

«Rom for spill»
Først vil jeg bare finne frem en bøtte kaldt vann og dyppe eget hode i den på vegne av alle entusiaster (og motstandere) av dataspill i skolen. Dataspill i skolen er ikke mer spesielt enn film i skolen, musikk i skolen, bøker i skolen (og skolebøker), teater i skolen, museum i skolen osv. Det er bare én av mange ting vi kan bruke på vår vei til å gi elever mulighet og rom for læring.

Så nei, dataspill i skolen kommer ikke til å revolusjonere undervisningen. Like lite som film, musikk, bøker, teater og museer har gjort og gjør det. Endring, ja – revolusjon, nei. Det mest revolusjonerende du kan ha i et klasserom … er læreren. Og som med film, musikk, bøker, teater, museum osv er også spill avhengig av læreren med de gode ideene, den gode relasjonen til elevene, den gode fagkunnskapen og den gode kjennskapen til hver enkelt elev i klasserommet. Men med det sagt – Du verden så gøy dataspill i skolen er! :-)

Så hvorfor trenger vi dataspill i skolen og hvordan kan vi bruke spill i skolen på en didaktisk god måte? Det er det jeg vil prøve å gi et foreløpig svar på i dette noe lange blogginnlegget. NB! Alle spill-lenker er lenker til undervisningsopplegg for det aktuelle spillet :-)

Les mer…

13-års aldersgrense og samtykke fra foreldre

Dette er en liten oppfølger til blogginnlegget mitt om «Google sine krav og Norges lover«. Spørsmålet om Google kom til å kreve foreldres godkjenning selv om norsk lov ikke krever det, ble hengende i løse luften. I etterkant av innlegget ble det en liten dialog med Googles europeiske lovavdeling og dette ble det kortet svaret:

The crucial statement here is that schools can obtain parental consent in accordance with the laws of their jurisdiction. If your local law relieves you from obtaining parent/guardian consent, we don’t have intention to enforce the obligation to obtain consent per our standard ToS.

(De skal også gjøre endringer i ToSen hvor dette også kommer frem.)

Og for å være helt presis – ja, det finnes et sted i Personopplysningsloven som spesifikt sier at vi ikke trenger foreldres (eller elevens) positive samtykke. Det er § 8 med underpunkt b som trer i kraft i skolen.

§ 8. Vilkår for å behandle personopplysninger
Personopplysninger (jf. § 2 nr. 1) kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig for
b) at den behandlingsansvarlige skal kunne oppfylle en rettslig forpliktelse,

Den behandlingsansvarlige er da skoleeier (kommunen) og den rettslige forpliktelsen som skal oppfylles er Opplæringslova § 13 – å drive grunnskole. For å begrunne bruk av Google sine tjenester kan du f.eks. vise til Opplæringslova § 2-3 som pålegger skolen å undervise i fag, hvor da skolen må definere inn GSuite for Education som en del av dette tilbudet.

Og når kommunen er behandlingsansvarlig trenger skolen ikke samtykke, men det påligger da kommunen å sikre at personopplysningene behandles i tråd med personopplysningsloven. Og personopplysningsloven sier at når behandlingsansvarlig ikke er databehandler må behandlingsansvarlig sikre at databehandler følger personopplysningsloven (og en databehandleravtale kan være en god måte å sikre dette på). Og vil du vite mer akkurat dette kan du sjekke ut presentasjonen med kommentarer i blogginnlegget «Livet er en pussig ting» fra 2015.

Poenget er – en skole trenger ikke samtykke for å lagre personopplysninger i en skytjeneste, så lenge skytjenesten er brukt som en del av opplæringen. Samtidig fratar dette ikke skolen ansvar for å følge Personopplysningsloven – tvert om faktisk.

Faktisk løser dette hele EFFs kritikk mot Google (og andre skytjenester), som rett og slett ikke treffer helt her i Norge på grunn av dette. Del 1 handler om utfordringer rundt foreldres informerte samtykke. Kritikken handler mye om at foreldre må gi samtykke og det er ikke alltid at dette samtykke inneholder alle detaljer. Dette er en utfordring i USA der foreldre  gi samtykke til slike tjenester før en skole kan bruke dem. Hvis du da ikke husker å spørre om at det som kan være aktuelt, er det ikke vanskelig å finne noe å kritisere i etterkant.

Del 2 i rapporten om handler amerikansk lov og den er nokså ulik norsk lov. I Norge har vi Personopplysningsloven og Datatilsynet som passer på at både offentlige institusjoner og private bedrifter følger loven. Del 3 konkluderer de egentlig med at det hadde vært fint om de i USA hadde hatt en lov som liknet en del på den norske Personopplysningsloven.

Så da er det jo bra at vi har den ;-)

«Go that way, really fast. If something gets in your way … turn.»

På torsdag er jeg invitert med på lærerutdanningskonferansen 2017 og skal ha en kort innledning om «Hva forventer praksisfeltet av profesjonsfaglig digital kompetanse hos fremtidige lærere?»

Tirsdag 28. mars 2017 kl. 09.51

Og hva forventer vi? Jo, dette…

Ta en kikk på karen til høyre. 24 timer før dette bildet ble tatt hadde han i sitt 46-årige liv aldri hatt slalåmski på beina. Han våget seg opp i stolheisen på Hovden og ned grønn løype uten noen opplæring. Det hører med til fortellingen at denne turen ikke kommer til å bli husket som noe han er stolt av… men jeg overlevde. Etter kyndig veiledning av skilærer Eilif i halvannen time var både evnen og stoltheten merkbart bedre – og resten av skiferien foregikk med stor glede og fart i rød løype.

Det er slike lærere vi vil ha ut fra lærerskolen i forhold profesjonsfaglig digital kompetanse. Du må ikke kunne alt når du er ferdig, men du må være trygg på deg selv, nysgjerrig og litt modig. Etter noe veiledning bør du kunne klare deg selv på ting du ikke har prøvd før. Og så gjenstår det en masse arbeid der du øver og finsliper det du nå nettopp har lært slik at du blir bedre og bedre etter hvert.

De som har hørt meg snakke om IKT og skole før husker kanskje at jeg liker å hente frem Randabergskolens visjon for bruk av IKT. Jeg mener den passer godt nå også.

Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.

De to viktige ordene i visjonen er «jevn» og «hverdagslig». «Jevn» bruk er det når den digitale teknologien er synlig og tilgjengelig og en integrert del av skoledagen. Da vi laget visjonen i 2002 betydde dette en maskin til hver lærer og flere maskiner i hvert klasserom og mange datarom. I 2011 bestemte vi at det betydde at hver elev må ha hver sin bærbare digitale enhet – og så gjorde vi noe med det.

«Hverdagslig» er mer komplisert. Det er elevens hverdag vi snakker om. Skolen er til for å utdanne elevene i den verden de skal inn i, ikke i den hverdag læreren selv gikk på skole i. Samtidig har “hverdagslig” en faglig dimensjon. Hva er «hverdagslig» i forhold til fagets egenart? Det er forskjell på matematikk og naturfag og kunst og håndverk, og jeg tviler på at det finnes én enkelt person som har oversikt og kunnskap nok til å kunne si hva dette betyr i praksis for hvert enkelt fag. Vi trenger at hver enkelt faglærer gjør en vurdering av hva som er hverdagslig bruk innenfor rammene av hva som er sentralt i faget og målet for undervisningen – samtidig som læreren ivaretar elevenes perspektiv på hva som er hverdagslig i hverdagen :-)

Og med dette har vi gjort et snedig triks – siden bare faglæreren kan gjøre dette er det ikke med i IKT-planen. Vi har ikke som mål å bestemme hvordan lærerne skal gjøre ting digitalt – bare at de skal gjøre det. Det er tross alt de som er faglærerne, ikke vi som lager IKT-planene. Vi stoler på at læreren har den faglige vurderingsevne som skal til og er nyskapende nok til at nye verktøy blir brukt på gode måter. Vår jobb er å supplere dem med et så bra IKT-system at de aldri lurer på om det kommer til å virke eller ikke – for egen del og for elevenes del.

Hvorfor skal ikke dette være likt for studentenes møte med den digitale hverdagen i lærerutdanningen? Lærerne i lærerutdanningen må bruke digitale verktøy «jevnt» og «hverdagslig» innenfor fagets didaktiske egenart. Det er fra dette perspektivet revnende likegyldig hvilke digitale dingser og verktøy som blir brukt, bare studentene får jobbe «jevnt» og «hverdagslig» med dem. Det holder ikke at studentene vet om det. De må bruke det og det er bare den jevne bruken som virker. Og på samme måte som vi lærere i grunnskolen må modellere for våre elever, må lærerne på lærerskolen gjøre det samme. Lærerskolen må også lære studentene å bli modige. Lære dem å prøve og å feile – og å prøve igjen. Gi dem oppgaver der svaret ikke står skrevet i en bok – «Her har du et digitalt verktøy. Finn ut hvordan det virker. Hva kan du bruke det til i dette faget (i denne klassen)?»

I et vanlig klasserom på ungdomstrinnet i Randabergskolen, der hver elev har hver sin digitale dings, skjer dette om du slipper lærerne fri… (listen er i prioritert rekkefølge etter viktighet :-)

  • Større fleksibilitet og frihet i metode
  • Finne informasjon / leve uten lærebok
  • Felles produksjon i samme dokument
  • Samarbeid i sanntid i og utenfor klasserom / skoletid
  • Videoskriving
  • Blogging
  • Lesing av video / film
  • Dataspill i skolen
  • Flipped classroom
  • Kahoot og andre «apper»

Det er viktig å si at dette ikke er fasiten, men bare et uttrykk for kreativitet og et bredt mangfold – og at det er kreativiteten og dette mangfoldet lærerutdanningen må gjenspeile.

Det er enda et moment som tilsier at fokuset ikke må være på bestemte enheter eller verktøy. Utviklingen innen digitale dingser og verktøy skjer raskere enn det vi kan planlegge for – enten vi vil det eller ikke. Lærerskolen og -studenten kan ikke forvente at det som er «vanlig» digital teknologi når studentene begynner på sitt 5-årige lærerstudium er det som er vanlig når de er ferdige. Høsten 2015 var det tre kommuner i Norge som hadde gått for GSuite for Education og Chromebook – og høsten 2016 hadde det eksplodert på sørvest-landet og det fortsetter å ekspandere i flere fylker. Så godt som ingen lærere, elever eller studenter (eller på lærerskolen) hadde høsten 2014 hørt om Google Apps og Chromebook. Likevel er sannsynligheten er stor for at alle uteksaminerte lærere fra UiS i 2019 vil jobbe i en skole der både lærere og elever allerede er godt vant med GSuite for Education og Chromebook. Spørsmålet er om lærerutdanningen på UiS har oppdaget det innen 2019… ;-)

Praksis i skolen er sentralt, fordi det viser studentene hva som faktisk skjer i skolen. Studentene må ut og oppleve hvordan skolehverdagen er, også på det digitale planet, og lærerne på lærerutdanningen må også få med seg hva som skjer og gjerne ta gode tips med seg på veien.

Digital kompetanse vil være noe annet enn det var 1. dag lærerstudenten begynte på sitt studie. Det betyr ikke at digital kompetanse ikke er viktig. Faktisk er det det motsatte. Hverdagen til lærerstudenten må være fylt med så mye hverdagslig digitalt arbeid at studenten hverken undrer eller vegrer seg over den digitale hverdagen som møter han eller henne i skolen. Samme hva det er. Det betyr ikke at lærerskolen skal lære alle alt. De må bare gjøre det hele tiden.

Og nå skal jeg lage litt rørt vann – hva kommer først av innhold, teknologi eller pedagogikk? Mange diskusjoner starter med at pedagogikken er det første vi tenker på, men det er ikke det. Vi glemmer av og til at det er teknologi som kommer først. Den styrer rammen for resten. Så har vi innholdet. Og til slutt pedagogikken. Vi glemmer at boktrykkerkunsten er teknologi og revolusjonerte IKT – informasjons- og kommunikasjonsteknologien i sin tid. Utfordringen er at den digitale teknologien også revolusjonerer informasjon- og kommunikasjonsteknologien i vår tid – og det endrer hele bildet for hva innhold er, hvordan vi lager det og hvordan pedagogikken skal forholde seg til det. Så uten teknologien tilstede i lærerutdanning kan heller ikke studentene prøve ut pedagogikken. Og igjen – selvfølgelig må lærerne på lærerutdanningen beherske både teknologien og pedagogikken (og innholdet) i sitt fag, for å kunne hjelpe studentene.

Kort oppsummert – jeg har ingen tro på profesjonsfaglig digital kompetanse i form av opplæring i Office-pakken, Kahoot, digital dømmekraft, Geogebra eller Google-søk. Likevel, de må ha søkt etter fagstoff på Internett, arbeidet digitalt sammen i ulike formater, tatt opp video av seg selv, blogget, sett film, prøvd dataspill og lekt seg med en rekke ulike digitale apper. Profesjonsfaglig digital kompetanse handler om å bruke digitale enheter og verktøy jevnt, altså mer eller mindre hele tiden, og på en «hverdagslig» måte i det aktuelle fag.

Men profesjonsfaglig digital kompetanse er uansett bare en liten del av det jeg egentlig ønsker at lærerutdanningen skal få til. Det viktigste er at lærerskolene utdanner trygge, solide og relasjonsgode fagdidaktikere som møter alle verktøy, analoge som digitale, med nysgjerrighet om hvordan de kan bruke dette i undervisningen på en god og spennende måte. Her skal du få se hva lærerne på Harestad skole gjorde da vi dyttet dem utfor grønn løype etter en kort demonstrasjon av et verktøy de ikke hadde brukt før…

PS! Og helt til slutt – tegneseriestripen XKCD har klar å samle alt du trenger for å bli et datageni i et enkelt diagram. Alle som «kan» IT kan skrive under på at dette er helt riktig og alt som skal til…

https://xkcd.com/627/

En chromebook-oppdatering…

Jeg sitter her på kontoer med to nye chromebooker foran meg. Den ene, ASUS Chromebook Flip C302, er såvidt kommet i salg og den andre, Acer Chromebook Spin 11, har jeg fått låne av Acer og kommer i salg i slutten av mai en gang. Om jeg ikke husker feil så er Spin 11 en utdanningsmaskin, som betyr at du ikke finner den i ordinært salg i nettbutikker (i alle fall ikke den sorte utgaven :-).

ASUS C302 er en pen, rask og ikke like billig liten sak. Maskinvaren er kort fortalt en 12,5″ IPS touch-skjerm i FullHD, 4GB minne, 32GB lagring, en Intel Core m3, bakgrunnsbelyst tastatur, 2 USB-C-porter (som også er ladeporter) og plass til microSD – alt pakket pent inn i aluminium og hvor skjerm kan brettes rundt 360°. Sist jeg sjekket var pris rundt kr 5 650,- eks mva. Så den er ikke i billig-ligaen, men det er det heller ingenting ved maskinen som skulle tilsi. Alt er bra på den. Den er like elegant som den ser ut. Utrolig skjerm, berøringsflaten er noe av det bedre jeg har vært borti, tastaturet er bra og maskinen er ellers lett og lynkjapp. Octan-testen klokker inn på rundt 23 000 hver gang – og det er bra. Batteritiden er det heller ingenting å si på. Batteriet ser ut til å holde rundt 8 timer med aktiv bruk, som er mindre enn de billigere og svakere chromebookene – men ikke glem at 23 000 på Octan er en veldig behagelig hastighet. Det eneste «negative» jeg kan si er at det ikke er noen USB-porter av typen A (altså de «vanlige») eller utgang til HDMI-skjerm. For å koble på dette trenger du en eller annen overgang eller USB-hub og da må du plusse på budsjettet litt. Det er prisen vi må betale for en tynn og elegant Chromebook.

Acer Spin 11 er laget for skole og er en solid sak bygget og testet etter en eller annen militær standard. Maskinvaren jeg låner er en 11,6″ IPS touch-skjerm med 1366×768 oppløsning, en Intel Celeron N3450 (Apollo Lake), 8GB minne, 64GB lagring, 2 USB-C-porter, 2 USB-A 3-porter, microSD-leser, Wacom-penn og 2 kameraer – alt pakket inn i solid plastikk med gummiert kant og med en skjerm som kan brettes rundt 360°. Pris er enda ikke klar, men det ryktes at en utgave med 4GB minne, 32GB lagring og penn kommer til å ligge på rundt kr 2 800,- eks mva. Og for en maskin med alt dette høres det ut som en grei pris. Dette er en Chromebook med alt og som tåler alt. Altså det vi vil ha i undervisning. Octan-testen tikker inn på 10700, noe som er greit nok. Spin 11 har heller ikke HDMI-utgang, så her må du kanskje til med en overgang om du vil koble den til prosjektør. Spin 11 skal tåle at du mister den i bakken fra 1,2 meter. Den har pirkesikre taster, noe som vi faktisk erfarer er en nødvendighet (Elever, hva holder dere på med?!). Du skal også kunne søle (tømme) 3 dl væske på tastaturet uten at det skal skade maskinen. Den har et snedig system for å føre væske ned i tastaturet, rundt sårbar elektronikk og ut dreneringshull på undersiden av maskinen.

Frontkamera Spin 11 – Et ikke så bra bilde av en klassisk nerde-arbeidsplass…

Er penn og ekstra kamera nødvendig? Nja. Spin 11 har et ekstra kamera rett over tastaturet som fungerer som et fremovervendt kamera når du vipper skjermen helt rundt. Det fungerer greit nok. Kvaliteten var så-som-så (5Mpix), men jeg feller ingen ferdig dom over dette før jeg får testet en salgsutgave. En demo-maskin skal få lov til å være en uferdig utgave. Hvis du lar elevene ta bilder med mobiltelefonen de garantert har med på skolen er ting både enklere og bedre. Det finnes selvfølgelig situasjoner der dette kameraet kan komme til sin rett, men jeg vil helle be elevene bruke mobiltelefonen. I min verden som lærer hadde det vært bedre om det ekstra kameraet var på forsiden av skjermen. Da får du et kamera du kan stille opp til å ta faste bilder / film i en bestemt posisjon, f.eks. om du gjennomfører et forsøk i naturfag eller lager en stillbilde-animasjon. Pennen er jo kjekk om du skal tegne på skjermen og den er mer presis enn en finger. Samtidig er bruksområdet begrenset til det kommer apper / nettsider som utnytter pennen bedre. Det er ikke noe sted på maskinen du kan feste / gjemme pennen, så den kommer til å ligge og slenge ett eller annet sted – og da kommer den en eller gang også til å forsvinne (spesielt for elevene). Acer har lovet at ekstrapenner ikke kommer til å koste en formue, så den skal være erstattbar. Fremtidsrettet med penn? Tiden vil vise, men dette er unektelig noe Google ønsker siden alle de store produsentene har laget en chromebook som likner på Spin 11… med penn.

Og bare så det er sagt – Android-apper fungerer på både Spin 11 og C302 hvis du bruker ChromeOS 57 (som i skrivende stund er i beta).

Jeg har brukt begge maskinene som arbeidsmaskiner i en tid nå – og jeg er veldig godt fornøyd med begge to. ASUS C302 er den stilige, slanke og raske chromebooken for lærere som oppfører seg pent og trenger noe ekstra, mens Acer Spin 11 er, bokstavelig talt, et robust arbeidsjern for elever og lærere som står midt i en hektisk digital hverdag.

Noe har skjedd…

I februar 2016 var det «bare» Randaberg og Sola kommune som hadde tatt steget ut og sagt at GSuite for Education (tidligere kalt Google Apps for Education) og Chromebook var veien videre for IKT og skole. Vi visste også at Trondheim kommune var på god vei, men de hadde ikke offisielt bestemt seg.

Men så gikk konferansen KnowHowEdTech 2016 av banen i Stavanger. Ross Mahon (fra Google) og jeg hadde en innlegg om hva Google kan tilby utdanningssektoren og hvorfor GSuite for Education (GSFE) og Chromebook er den beste IKT-løsningen for skoler. Etter det tok det av. Bare se hvordan kartet over kommuner som har valgt GSFE ser ut ett år etterpå (klikk på bildet til høyre for å gå til kartet). Mange har også valgt Chromebook, men det er også noen som har valgt iPad (og noen som enda har Windows ;-).

Hvis du zoomer inn på sørvest-landet ser du at KnowHowEdTech-runden satte igang store endringer. Og det stopper ikke der. Det er flere kommuner på vei…

Siden KnowHow-en har jeg hatt 15 presentasjoner av GFSE og Chromebook (3 nasjonale og resten kommunale/regionale). Sist ut var på tirsdag for IT-forum for kommuner i Rogaland og Hordaland – og stemningen var god. Og håpet om en roligere GFSE-tid fremover må kanskje utsettes litt :-)

Ikke det – det er veldig kjekt at GFSE-miljøet vokser og at vi kan lene oss på hverandre når det er noe vi lurer på eller ikke helt får til. Det er forbausende hvor mye vi har fått til uten å ty til andre enn oss som har bruker GFSE. Dugnadsånden lever i beste velgående på GEG Norway – og alle er hjertelig velkomne!

 

Et «liten» forglemmelse…

I helgen ryddet jeg litt i gamle lenker i nettleseren. Gjemt i en mappe med utgåtte lenker fant jeg en lenke til https://fronter.com/randaberggs. I Randaberg har vi for lenge siden (i en galakse langt, langt borte) brukt Fronter. Harestad skole var innom et par år uten å gjøre noe seriøst utav det, mens Grødem skole bruke det systematisk fra 2003 til 2012. Harestad skole sa det opp flere år før vi begynte å bruke Google Apps for Education i 2011. Grødem sa det opp i 2012 da ingen lærere brukte lengre, fordi de hadde også tatt i brukt GAFE i 2011.

Så jeg var litt overrasket over at Randaberg kommune fremdeles hadde en egen «påloggingsportal» i Fronter. Jeg har en lei tendens til å huske brukernavn og passord, så jeg klarte å gjette meg frem til admin-brukernavnet (og passordet) jeg en gang hadde – og til min store overraskelse virket det enda…

Ikke bare virket påloggingen, men alt var enda der. En raskt kikk innom statistikkmodulet listet opp alle aktiviteter og innleveringer fra høsten 2003 og frem til ingen brukte det lengre i juni 2012. Her er alle elever og ansatte enda intakt. Alle kommentarer er der. Alle innleveringer kan enda lastes ned. Karakterer. Anmerkninger. Fravær. Ingenting er slettet. Bare for gøy laget jeg noen nye brukere og logget på med dem. Det virket også. Har sikret meg en god del skjermdumper og nedlastinger, bare for dokumentasjonens del.

Fronter, det vel unødvendig å si at dette ikke er godt nok. Det er ikke et «tilbud» at alle har tilgang til systemet flere år etter at vi har sagt opp avtalen. Det er et brudd på avtalen. Det er et skrekkeksempel på hvordan du ikke skal gjøre ting. Det hjelper lite å skryte av at alt lagres i Norge når du likevel ikke respekterer avtaler og ikke stenger ned tjenesten eller sletter data.

Kanskje jeg skal ta litt selvkritikk fordi jeg ikke har sjekket at Fronter i det minste stengte ned tilgangen til systemet en tid etter Grødem skole sa det opp. Likevel hadde jeg ikke regnet med at Fronter skulle sløve det til på denne måten. Det er snart 5 år siden Grødem sa opp sin avtale og enda lengre siden Harestad gjorde det. Daffe rutiner hos Fronter – og hvis dette er nivået tør jeg ikke tenke på hvordan resten følges opp. Uansett, til dere som har sagt opp avtaler hos Fronter – sjekk om dere virkelig er fjernet.

Så kjære itslearning (som nå eier Fronter), kan dere passe på å få slettet alt knyttet til Randaberg kommune i Fronter? Dette er tidligere admin for kommunen som ber om dette. Bare tuller – jeg ber ikke om support fra itslearning via bloggen. Jeg ringte Fronter-support i dag og fikk snakke med en hyggelig svenske. Han hørtes litt overrasket ut, klapret en stund på tastaturet, bekreftet at ingenting var stengt ned, mumlet noe om at «Det må ha skjedd en liten glipp her…» og sa han skulle passe på at kontoen skulle bli avsluttet etter alle kunstens regler. Og for alle tilfellers skyld fikk han eposten min om det skulle dukke opp noe :-)

PS! Litt pussig at en tilfeldig person kan ringe inn til fronter og få dem til å gjøre dette, men han så vel at ingen har tatt i fronter-området siden 2012 og regnet med at det var ok ;-)

Postskript – Noen dager etter dette ble jeg tipset om at det var mulig å få opp pålogging til itslearning for Goa skole – en avtale som også var sagt opp, denne gangen for et par år siden. Jeg fikk tak i brukernavn og passord til admin og, helt riktig, jeg klarte å logge på itslearning for Goa skole. To år etter at Goa skole hadde sagt opp itslearning var alt på plass enda. Brukere, karakterer, prøver, dokumenter, meldinger – alt. Jeg skal innrømme at jeg smilte litt for meg selv og tenkte at i morgen fikk ta noen skjermbiler, ringe itslearning igjen og så skrive et nytt blogginnlegg. Da jeg dagen etter skulle inn og ta noen bilder var Goa-kontoen faktisk stengt. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje de rett og slett hadde startet en liten opprydning etter saken om Fronter. I beste fall håper jeg det. Det ville vært den ordentlige tingen å gjøre. Eller kanskje de oppdaget aktivitet på en itslearning-installasjon som ikke hadde vært brukt på lenge og så at den egentlig skulle vært stengt. Eller så var de litt nervøse for at jeg kom til å oppdage det og kom meg såvidt i forkjøpt. Uansett – dette vet bare itslearning og jeg kommer ikke til å spørre dem.

Hverdagsfrustrasjoner – aka Windows 10 oppdateringer og dets like

Jeg liker egentlig Windows 10, men oppdateringsrutinen til Microsoft liker jeg ikke. Den bruker for lang tid på alt. I arbeidet med å sette opp maskiner til «Rom for spill» (blogg om det kommer seinere) støtte jeg borti noe enda mer irriterende enn oppdateringsrutinen i seg selv – nemlig nødvendige tillegg til Win10, som er avhengig av oppdateringsrutinen (fordi de er en del av den).

Noen av spillene vi skal ha inn på «Rom for spill» krever «.NET Framework 3.5», som er Microsoft sitt eget tillegg til Windows. Spillet installeres og så skal dette tillegget installeres. Alt starter helt fint og jeg klikker på alle tillatelser som skal til underveis – og så ender jeg opp med «Laster ned nødvendig programvare»…

…og så står den bare der og gjør tilsynelatende ingen verdens ting! Og den står og den står og den står og den står – og det skjer fremdeles ingenting. I minutt eller minutt. Etter en kopp kaffe og noe annet arbeid går jeg lei og regner med at noe er galt, men jeg klarer ikke avbryte vinduet / prosessen ved å trykke på «Avbryt»-knappen. Noe må være riktig galt. Oppgavebehandleren i Win10 klarer å avslutte prosessen via omveier – altså ikke noe for nybegynnere.

Jeg restarter maskinen, som jo alle vet er et gyllent triks i Windows-verden, og prøver på nytt. Akkurat det samme. Den står der og gjør tilsynelatende ingenting. Så er det å google litt. Aha… «.NET Framework 3.5» er en del av oppdateringene til Win10. Inn i «Windows update» i kontrollpanelet – og ja, der holder den på med å laste ned neste store oppdatering av Win10 (som jeg allerede har installert via Edu-bildet jeg har installert). Den er kommet til 95%, men den bare står der og gjør ingenting mer. Så jeg restarter igjen – og da, plutselig, installerer den noe av det som ligger i oppdateringskøen. Og etter det vi alle kjenner av hvor lang tid en slik oppdatering tar er maskinen klar, i den forstand at det ikke er mer oppdateringer på lur. Når jeg nå kjører «.NET Framework 3.5»-installasjonen fungerer alt. Nå laster den ned nødvendig programvare og installerer det – og blir ferdig.

Her er det feil på feil – synes jeg. For det første bruker Windows alt for lang tid på å overhode finne ut at det er en oppdatering på lur. Så bruker den for lang tid på å laste den ned. Så bruker den for lang tid på å få den installert. Og når da jeg prøver å installere noe som er avhengig av denne oppdateringsrutinen som generelt «bruker for lang tid» på ting og den ikke gir meg beskjed om at det den egentlig holder på med er å oppdatere Windows 10, men bare står der og gjør absolutt ingenting – da er det noe som er galt. Og dette er alt Microsoft sine egne programmer og rutiner.

Hva om jeg bare var en vanlig lærer med et folkelig kunnskapsnivå om hva datamaskiner holder på med? Eller en vanlig elev som nettopp har fått en 1-til-1 maskin fra skolen med seg hjem? Sukk…

Det dyreste med Windows 10 er den andre maskinen du må ha mens den første oppdaterer seg.

Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

Universell utforming av hva?

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

Et ønsket innlegg på bloggen

Her en dag dukket det opp en epost i innboksen…

Hei.

Har du skrevet om dette tidligere?

Musikklæreren forutsetter at alle har konto hos Spotify.
«Pensum» før en lytteprøve er en spilleliste.
De som ikke har betalt Spotify kan da ikke hoppe frem og tilbake i lista og blir dessuten avbrutt av reklame.
Min datter brukte ganske lang tid på å lage seg en tilsvarende liste i Youtube.
Jeg skjønner at læreren ikke har lov til å dele ut mp3-filer(?), men har skolen lov til å forutsette diverse abonnement i hjemmene?
Kan vi få i lekse å se en film på HBO f.eks.?

Det første jeg tenkte var at det hadde vært stilig med en «request»-knapp på bloggen min – at folk kunne ønske seg et blogginnlegg om et tema (om IKT og skole).

Svaret på spørsmålet i eposten er kort fortalt – «nei, læreren kan ikke kreve dette». Gratisprinsippet fravikes og elever/foreldre blir pålagt å gi fra seg personopplysninger ved å knytte seg til disse tjenestene (uten at skolen har kontroll over dem). Skolen kan be om frivillig bruk, men da skal det være reelt frivillig. Reell frivillighet betyr at det ikke skal gå ut over eleven på noen som helst måte, hverken sosialt eller faglig, om eleven ikke vil/kan gjøre det.

Det gode er at skolen fint kan ordne mye innenfor rammen av det de har lov til. Gjennom f.eks. Norwaco-avtalen kan skolen spille/arbeide med/kopiere/lagre/distribuere musikk også via skolens læringsplattform (f.eks. Google Disk) helt lovlig. Det er nesten ikke mulig å bruke musikk lovlig i skolen uten denne avtalen. Med Norwaco på plass kunne musikklæreren laget spillelisten med mp3-filer i Google Disk, itslearning eller hva det skal være – og sagt til elevene at de skulle bruke den.

Det er også mulig å skaffe liknende avtaler som gjelder film også (MPLC og Norwegian Film). Sjekk ut denne delrett.no-artikkelen om det å vise film i undervisningen. Artikkelen er korrekt nok, men den gjør én ting jeg alltid er like misfornøyd med. I «Slik gjør du det»-listen ramser de opp alt du ikke har lov til og som gjør ting vanskelig, men så sier de noe viktig i de to siste punktene. Du har lov til å vise hva du vil så lenge du gjør det innenfor rammen av undervisning i en klasse. Du kan faktisk vise hele filmer – om det er i en klasse og er undervisningsrelatert. Det du ikke kan gjøre uten avtale er å vise disse vi-ser-film-for-å-slå-ihjel-tid-før-ferier-filmene (altså ikke undervisningsrelatert). Men vi viser da aldri film i skolen utenom undervisning – gjør vi vel? (Skoleleder Odin kikket inn døren der…)

Det pussige er at det du får lov til i avtalene om film ikke gjør at du nødvendigvis har lov å vise film likevel. Ja, du får lov til å vise lovlig anskaffet DVD/VHS/BluRay, og så får du også lov til å strømme filmene fra lovlige strømmetjenester. Forresten, MPLC-avtalen sier ingenting om strømming, nedlasting eller BluRay – så det er ikke lov med de firmaene som er knyttet til MPLC. Begge avtalene sier at du har ikke lov å kopiere / lagre / distribuere film, slik du har med musikkavtalen til Norwaco. Men selv om avtalen gir deg lov til å strømme, gir ikke strømmetjenestene deg lov til å gjøre det i skolen! Du inngår en individuell avtale som privatperson med Netflix, Viaplay, HBO osv., ikke som organisasjon. Det er avtalen med Netflix (se punkt 4.2) som gjelder – ikke lisensen du får fra Paramount eller Universal Studios. Om Netflix bryr seg om jeg som privatperson strømmer film til skolen? Neppe – men det er ikke lov av den grunn ;-)

Så… Norwaco-avtalen er nesten uunngåelig når det gjelder musikk, men den dekker til gjengjeld hvordan musikk faktisk blir brukt i skolen. MPLC- og Norwegian Film-avtalene er strengt tatt ikke nødvendig, så lenge du viser film i et undervisningsøyemed og bare for klassen din. Det skulle dekke det meste og resten er nokså enkelt å unngå å gjøre (film-før-juleferie-filmen uten grunn i et læringsmål i en fagplan).

Kortutgaven – Det er mulig å gjøre mye i norsk skole ift avspilling av musikk og film uten å bryte loven, så ikke gjør det :-)