eBokBib eller ikke eBokBib?

2015-08-26 21_05_56-Skaff deg SkypeHer forleden fikk jeg en epost fra barne- og ungdomsbibliotekaren ved Randaberg folkebibliotek. Hun lurte på hvilken type nettbrett elevene på ungdomstrinnet får på skolen. De planla en satsing på ebøker for 8.-klassingene. Dessverre måtte jeg skuffe henne med å si at eBokBib ikke virker på annet enn som app til Android og iOS – og derfor ikke på vanlige nettlesere (eller Chromebook). Det var rett og slett ikke mulig å satse på ebøker til ungdomsskoleelevene når vi ikke delte ut nettbrett med Android eller iOS.

Dette var jo en fin anledning til å svare at jeg synes godt de kunne laget en HTML5-utgave av eBokBib, så det gjorde jeg. Svaret jeg fikk fra bibliotekaren var som ventet. Dette var en betent tema mellom bibliotek og forlag. Avtalen som nå er skal reforhandles, og det er visst lite som tyder på at den blir utvidet (f.eks. med en HTML5-app).

Så gikk det noen dager og en av rektorene hadde hørt snurten av tanker om ebok-satsing og lurte på det samme. I det jeg skrev det samme svaret om eBokBib og plattformer kom jeg på noe jeg burde tenkt på tidligere. Det er jo ikke umulig å få Android-apper til å virke som apper i nettleseren Chrome! Dette måtte prøves.

ARC Welder-appen ble raskt installert. eBokBib-APK-filen (selve appen som installeres på telefonen) fra Google Play var ikke vanskelig å få tak i. ARC Welder ble startet, APK-fil valgt og -vips- så kjørte eBokBib-appen for Android i Chrome… på Chromebooken min.

Lånekortnummer og PIN-kode ble lagt inn. Bok ble lånt. Et par sider ble lest. Og skjermbilde til bloggen ble tatt.

Så kommer det moralske dilemmaet. Skal jeg ta meg bryet med å tipse utviklerne til eBokBib om at dette var fryktelig enkelt å gjøre? Kanskje de da legger ut eBokBib-appen i Chrome nettmarked slik at den blir tilgjengelig for alle på vanlige PCer og Chromebooker. Jeg har en nagende følelse av at det liksom ikke helt er det de kommer til å svare. Ellers skal jeg bare legge denne Chrome-appen ut til alle elever og ansatte i Randabergskolen uten å spørre noen? Jeg har ikke gjort noe med APK-filen, annet enn å pakke den inn i et lag som gjør den spiselig for nettleseren Chrome – og dele den ut via en annen kanal enn Google Play (appen er tross alt gratis).

Jeg vil jo at elevene i Randaberg skal lese mest mulig bøker – også ebøker… hm…

 

Chromebooker til elever – Acer C740 og Lenovo N21

Lenovo N21 og Acer C740

Jeg sitter nå å diller med to Chromebooker, som begge er tenkt brukt av elever – Acer C740 og Lenovo N21

Maskinene er nokså med hensyn til maskinvare/innmat. De har samme litt dårlige LCD-skjerm på 1366×768, de har begge 2/4 GB minne og samme SSD. De har begge vanlig HDMI, 2x USB, kortleser og utgang for høretelefoner. Acer C740 skiller seg ut ved at den har den nyeste Intel-CPUen, som er betraktelig raskere og bruker mindre strøm enn Lenovo N21 sin løsning.

Acer C740 er en naturlig videreføringen og oppdatering av hitten Acer C720. Den er ikke så veldig originalt, men den er en klassisk og solid bærbar maskin. Lenovo N21 stiller med et par nye og spennende annerledes ting enn Acer C740.

  • N21 har ingen vifte og derfor ikke noe behov for lufting av innmaten. Den tåler derfor en god del mer støv og fuktighet/veske – uten at de garanterer noe(!). Om dette gjør at N21 blir for varm å ha i fang eller å bruke, eller om CPUen må senke farten fordi den blir for varm finner jeg ut etter hvert.
  • Web-kameraet kan vippes rundt 180 grader og kan derfor brukes som et front-kamera, ikke bare til hangout/skype. Om dette kameraet kommer til å overleve elevbehandling er et åpent spørsmål.
  • N21 har også en ru plastikkoverflate, noe som gjør den mye mindre glatt og ikke så lett å miste i gulvet (elever er utrolig slepphendte!). Den har også runde hjørner og virker mer solid enn C740. Jeg har ikke testet (enda) om N21 tåler å gå i gulvet bedre enn C740. C740 får vi nok testet i praksis på skolene i år, så får vi se om jeg skal slippe N21en min i gulvet bare for å se.
  • Du kan vippe skjermen helt flatt på N21, mens C740 stopper på rundt 140 grader.

    IMG_20150821_140349

    Et innebygget bærhåndtak. God ide? Vet ikke helt.

  • N21 har faktisk et uttrekkbart bærhåndtak! Virker stilig, men hvor lenge holder det?
  • Tastaturet på N21 skal være pirkesikkert. Igjen har jeg ikke prøvd dette, men jeg synes selv at tastaturet på C740 er bedre å skrive på enn N21. N21 er litt flatt og plastikkaktig, mens C740 er virkelig bra.
IMG_20150821_140444

Omtrent like store. N21 er pittelitt større (litt mer plastikk).

Hvis jeg skal tippe – så tror jeg N21 er mer elevvennlig enn C740, både når det gjelder hva den tåler og at vippekameraet gir mer funksjonalitet. Samtidig trenger N21 en oppgradering av CPU til Intels siste utgave av Celeron. Det merkes at C740 er raskere enn N21 – og det har ingenting med minne å gjøre (det betyr også noe, men ikke ift det jeg har testet enda). Selv synes jeg C740 er mer behagelig å jobbe på og jeg har lært å stille meg spørsmålet at hvis jeg liker en maskin bedre en en annen, hvorfor skulle ikke elevene også få den gode maskinen (når de likevel koster omtrent det samme)?

Bare tiden vil vise om delene på N21 og C740 tåler aktivt bruk og ransel. Styreflaten på min tidligere Lenovo N20p tålte ikke min jevne, men snille, bruk særlig godt. Den ble tydelig slitt og dårlig i nedre venstre hjørne hvor jeg venstreklikker i ny og ne.

Prisen på dingsene er temmelig like. Lenovo N21 (2GB og Intel Celeron N2840) fikk jeg på komplett.no/mpx.no for kr 1 996,- eks mva, mens Acer C740 (4GB og Intel Celeron 3205U) koster kr 2 295,- eks mva på Dustin. Drømmen kunne jo vært en N21 med samme minne og CPU som C740 – og til en enda lavere pris. Dessverre ser det ikke ut til at Lenovo kommer til å oppgradere CPUen med det første.

Roland FA-08… mmm… kos…

Også klarer jeg ikke å la være… vel er det kjekt å putle med nye dingser til IKT og skole, men far i huset fikk – mange år etter at Roland D50en ble pensjonert til kjelleren – oppdatert seg litt på hjemmemusikkfronten også. En Roland FA-08 har dukket opp på arbeidsrommet hjemme og det er ordentlig kjekt!

Lærer kidsa IKT av å kode?

3006441-poster-javvaMed jevne mellomrom dukker det opp artikler og innlegg som mener det vi holder på med i skolen er å utdanne elever til fortidens systemer – f.eks. i VG her forleden: «Barn utdannes til digitale pensjonister«. Denne, og en helt annen artikkel jeg fant rett etterpå, fikk meg til å tenke litt på temaet. Jeg er ikke helt komfortabel med løsningen, fordi den kommer ikke til å løse det den skal.

Først vil jeg si at jeg ikke er uenig i påstanden om at skolen utdanner elevene til det vi, som er lærere selv, likte og er trygge på fra vår oppvekst/utdanning, og at vi på den måten utdanner barn til digitale pensjonister. Men – vi klarer ikke å utdanne barn til digitale pensjonister. Så stor makt over elevene har vi ikke. I verste fall gjør vi skolen kjedelig, uinteressant og uaktuell for elevene, ved å ikke tilpasse skolen til det som skjer i elevenes digitale hverdag. Digitale voksne kommer de til å bli uansett. Det er vi voksne som risikerer å ikke følge med i tiden den dagen vi blir pensjonister, men det er vel sånn det er… :-)

I’ve come up with a set of rules that describe our reactions to technologies:
1. Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works.
2. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it.
3. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.
– Douglas Adams, The Salmon of Doubt

Hovedutfordringen med påstandene i artikkelen (og dets like) er at jeg tror ikke det er mulig å utdanne elevene til det som kommer til å eksistere i den digitale verden når de en gang blir voksne. Vi vet ikke hvordan den verdenen ser ut. «Bleeding edge»-teknologi er (som navnet tilsier) ikke uten risiko. Det er langt fra sikkert at det du satser på i dag, blir det alle bruker i fremtiden. Oculus Rift er kult og avansert, men kommer VR til å ta helt av… tjneish… Bleeding edge er dessuten sjelden mer enn 1-2 år frem i tid i en digital verden og langt fra 10-årsperspektivet i grunnskolen.

Jeg veldig enig i at det å lære Powerpoint for å lære Powerpoint er feil utgangspunkt – på mange plan. Powerpoint er ett av mange presentasjonsprogrammer. Bare så det er sagt – det vil være like feil å si at det er et mål at elevene skal lære Google Presentasjon for å lære Google Presentasjon. Målet må selvfølgelig være å kunne bruke et godt digitalt verktøy (hvis du trenger det) når du skal presentere noe – det være seg Google Presentasjon, Prezi, Sway eller et annet bra verktøy jeg ikke har prøvd enda.

Jeg er ikke i mot at «Kidsa koder», for all del, men det er ikke løsningen på problemet. Det er mye god læring i det å kode i seg selv, og legger du inn hele informatikkfaget (hvor koding bare er en del) skal jeg være med på diskusjonen om det bør være et fag i skolen. Samtidig lever jeg ikke i den tro at elevene gjennom koding i seg selv kommer så veldig mye nærmere hvordan en PC, en nettside, Internett eller en app er laget. Til det er IKT- og kodeverden blitt for kompleks, jfr. uttrykket «Shadow IT». Jeg tror ikke de blir mer aktive borgere i samfunnet av å kunne kode. Jeg tror heller ikke at det å kode har et så stort nedslagsfelt blant elever generelt som kidsa koder-gjengen liker å tro. Det er stor forskjell på frivillig foreldredrevne aktiviteter og det som blir obligatorisk undervisning for alle elever i regi av skolen. Igjen – jeg liker tiltaket kidsa koder, og jeg kan være med på tanken om at det er en del av et informatikkfag i skolen – men ikke bare koding i seg selv.

Det beste du har er den teknologien som allerede er i bruk i dag. Jeg har ofte laget et enkelt poeng av at når jeg gikk på ungdomsskolen var skolen det stedet du kunne få prøve ny teknologi, mens i dag er skolen det stedet du ikke får bruke teknologi. Enda strever skolen med å ta igjen teknologinivået vi alle har i hverdagen. Mange skoler jobber også aktivt for unngå å ta i bruk den teknologien elevene har som en helt naturlig del av sin hverdag. Det første fordi det offentlige har ikke råd til å la hver enkelt elev ha hver sin PC, hvert sitt nettbrett og hver sin smarttelefon. Det andre fordi de fleste skoler jobber aktivt for å regulere bruk av digital teknologi slik at den tilpasser seg en skolehverdag som ikke er formet for å romme den.

Min innfallsvinkel er at elevene må lære å bruke de IKT-verktøyene som er vanlige i dag – på den måten de blir brukt i dag. Skolen skal være fremoverlent i hvilke IKT-verktøy dette faktisk er. Noen verktøy tar bedre høyde for ting som skjer i den digitale fremtiden enn andre, og det er de elevene bør bruke. Dette krever en større fleksibilitet i IKT-løsning og -struktur enn det både skoler og IKT-avdelinger i kommuner er vant til. Selvfølgelig er det en utfordring – IKT-planen noen laget i 2012 kunne umulig forutse hvordan 2015 så ut. Men det er ingen unnskyldning for å bruke Microsoft Office 2007 på maskiner fra 2009… på et datarom.

Problemet i skolen er ikke at elevene ikke koder. Problemet er at de ikke har tilgang til den teknologien de trenger for å kunne bruke de digitale verktøyene som er vanlige i dag.

assembly-languagePS! Noe personlig trivia her – jeg kunne programmere maskinkode på Commodore 64 sin 6510 CPU og knødde CPUen til å ta kontroll over rastertimingen på videobrikken. Med ordentlig CPU-hacking kunne jeg styre 112 «sprites» rundt på skjermen – selv om bare 8 var teknisk mulig. Jeg likte også å dekompilere spill for å lære stilige programmeringstriks. Jeg ble også helt forelsket i maskinkodemulighetene til Dragon 32 sin 6809 CPU, som var mye mer avansert enn C64 sin. Den hadde en MUL-kommando, selv om den tok 11 CPU-tikk å utføre. Da 16-bit CPUene kom med Amiga og videregående skole satte inn, strakk tiden ikke til… :-(

Ren og rettferdig, himmelen verdig?

Det er helt riktig det Fraser Speirs her viser til. (Han var forøvrig første mann ut med en 1-til-1-løsning med iPad for skole!) Jeg har tidligere brukt det samme argumentet han fører her for vanlige apper (til iPad) i skolen. Hvis elevene har 1-til-1 (og til en viss grad i med unik bruker med 1-til-mange), så vil ordinær web-bruk føre til at elevene blir profilert til reklame – og det temmelig effektivt også. Det tar ikke mange klikkene før dette er overført til Facebook-kontoer o.l. Og om profilen mot formodning ikke blir knyttet til et navn i første runde, er den likevel temmelig nøyaktig og dermed verdifull for de som lever av å profilere reklame o.l. til sluttbrukere og andre foretak.

Noen av sidene til dagbladet.no

Noen av sidene til dagbladet.no

Du skal ikke lengre enn til dagbladet.no. Der talte jeg raskt opp at 13 «trackere» (til reklame, sosiale nettverk og/eller profilering) blir kontaktet når du laster inn forsiden, utenom dagbladet.no selv. vg.no har 8 «trackere», i tillegg til seg selv. aftenposten.no har 14. Det er bare å ta for seg de vanlige nettstedene elevene bruker.

Dette er ikke et innlegg om å gi opp alt håp om kontroll av hvilken informasjon vi gir fra oss når vi surfer. Det er mer et lite spark i leggen til dem som tror at du kan leve ren og rettferdig når du lar elevene surfe på webben. «Trackere», både reklame, sosiale nettverk og profilering, er i dag en helt naturlig del av hvordan verdensveven fungerer.

Det beste vi kan gjøre i skolen er å lære elevene våre at det er slik det er. Det er slik webben virker. Vi må vise og forklare dem hva reklame og profilering er, slik at de skjønner hvordan det virker. Først da kan de forholde seg til det på en fornuftig måte. Kanskje lærerne må lære det først…

udir.no følger deg også.

udir.no følger deg også.

Forresten – udir.no har 4 «trackere». Sjekk ut hvilke på bildet til høyre :-)

PS! www.wikipedia.org har 0. Kult!

Livet med Chromebook – del 1 av mange

Google PresentasjonerJeg har tenkt at jeg må skrive litt mer om hva jeg faktisk gjør i klasserommet. Når jeg skriver i bloggen er det så lett å glemme at leserne ikke vet hva jeg egentlig holder på med der. Det kommer noen glimt nå og da, men vanligvis skriver jeg om ting som skjer utenfor klasserommet – selv om de i aller høyeste grad angår det som skjer i klasserommet.

Som de fleste har fått med seg bestemte vi oss i januar for å gå for Chromebook for hele skolesektoren i Randaberg. To av skolene har allerede byttet ut mange av de stasjonære maskinene på datarom og i klasserom på barnetrinnet med Chromebox, og vi har nettopp bestilt 225 Chromebooker til 8. trinn i august. Jeg har tenkt at kanskje jeg må bli flinkere å vise hvordan en 1-til-1-skolehverdag med GAFE og Chromebook i praksis fungerer.

Så… da jeg testet ut Oculus i 8C skrev jeg at elevene måtte ha noe å jobbe med når vi skulle i gang med Oculus i naturfag. De måtte ha et selvgående opplegg når jeg gikk til og fra elevene som jobbet og enkelteleven som tok seg en tur i verdensrommet. Det jeg endte opp med var å dele ut en presentasjonsmal til hver elev via Google Classroom. Denne presentasjonen skulle eleven jobbe med mens Oculusen var i bruk i klasserommet. Jeg gikk til og fra Oculus-stasjonen og elevene som jobbet med presentasjonene.

Mellom hver naturfagtime gikk jeg igjennom presentasjonene og ga elevene kommentarer på hva de hadde gjort. Jeg brukte kommentarfunksjonen i Google Presentasjoner, så elevene fikk melding om hva jeg kommenterte og jeg fikk melding om når eleven hadde gjort noe med det jeg mente noe om. Elevene likte godt å få tilbakemelding på denne måten. Det er også en grei funksjon i Google Presentasjoner at du rimelig enkelt kan se hva eleven har gjort siden sist time – spesielt hvis du er usikker på om eleven har gjort noe overhode…

Tilbakemeldingen før siste arbeidsøkt ville jeg gjøre annerledes. Jeg ville gi den som en videotilbakemelding. Ideen var å gå igjennom presentasjonen til eleven, slik at eleven både kunne se og høre det jeg kommenterte mens jeg gjorde det. Screencastify er et glitrende tillegg til Chrome for å gjøre akkurat dette.

Prosedyren var relativt enkel. Jeg åpnet opp presentasjonen til eleven. Skrudde på opptak i Screencastify og begynte å snakke. Trikset er å godta at du kan si feil, du kan fomle, rette deg selv osv. Altså at jeg ikke begynner opptaket omigjen hvis det er noe jeg ikke er fornøyd med. Da blir du aldri blitt ferdig! Når jeg hadde spilt inn tilbakemeldingen delte jeg den med den respektive elev – og det var det! Jeg har 21 elever i klassen og brukte en drøy time på å gi videotilbakemelding til hele klassen – noe jeg var særs fornøyd med.

Jeg spurte elevene om de likte denne videotilbakemelding – noe de svarte veldig bekreftende på. De fleste elevene bruke neste arbeidsøkt til å veksle mellom videoen og presentasjonen, mens de flikket på de tingene jeg sa noe om i videoen.

Jeg har lagt ved et par av videoene jeg delte med elevene. Det er så mye enklere å se ideen og fordelen, enn hvis jeg prøver å beskrive det med ord. Bare så det er sagt – jeg har en ordentlig hyggelig gjeng med elever, som stiller villig opp når jeg spør om jeg kan bruke noen av tilbakemeldingene i bloggen min. Jeg måtte plukke ut to tilfeldige av de som meldte seg, fordi det var så mange som sa det var greit.

Så vil jeg bare si en ting til før du kikker på videoen(e) – jeg tar alle forbehold om at jeg ikke er en überkompetent tilbakemelder! Jeg er ikke ressurslæreren i vurdering for læring/SKU eller lærerspesialisten i norsk. Jeg jobber med å gi gode tilbakemeldinger – og jeg har tenkt å bli mye bedre :-) Poenget med å legge ut videoen er at du skal få se (og høre) hvordan dette kan gjøres rent teknisk. Det er også god trening i å øve seg i å våge å ta ting på sparket og dempe angsten for å se og høre seg selv. Forresten – klikk på «Eget vindu»-knappen som dukker opp i øvre høyre hjørne av filmene for å få se dem i fullskjerm.

Tilbakemeldinger mottas med takk – i alle varianter! ;-)

Livet er en pussig ting

nkulJeg skulle så gjerne vært på NKUL, men det ble det ikke noe av. Jeg skulle til og med ha en av parallellsesjonene i dag og snakket om «Den digitale skolen på kollisjonskurs med personopplysningsloven». Og jeg hadde tenkt at den store utfordringen ville være at dette ikke er noe som fenger så mange som det burde. Det er litt som å snakke om at elever må komme tidsnok til de elevene som er kommet tidsnok. Også skulle jeg truffet, og snakket med, alle de kjempeflotte folkene jeg bare treffer på Twitter og epost og en videoprat i ny og ne. Også skulle jeg vært med på Trondheims lansering av Google Apps for Education og Chromebook som plattform for trondheimskolen. Også skulle jeg sett og hørt på alt det flotte NKUL finner frem av andre spennende sesjoner hvert år.

Men den gang ei. Dette ble effektivt stoppet av en saftig sykehustabbe. Min bedre halvdel skulle inn og gjøre et enkelt dagkirurgisk inngrep på SUS, men endte opp med hull på livmor og tynntarm med dertil alvorlige bukhinnebetennelse. Dette ledet til flere nye operasjoner med påfølgende nye komplikasjoner og nye operasjoner og en antibiotikakur som aldri tar slutt (en sånn intravenøs en du må få 3 dager daglig på sykehuset til alle døgnet rare tider). I praksis har vi bodd på sykehus siden slutten av mars og hun er ikke utskrevet enda – men alt går bedre, så målet er å bli skrevet ut til uken med en to ukers ab-kur i tablettform med flere undersøkelser og kontroller underveis. Så nei – kan ikke reise fra familie da, selv ikke til NKUL ;-).

Nok om det. Du får gjort litt forskjellig når du kjeder deg på et sykehus også. Det er mye venting der. Så jeg har fått skrevet et par av bloggens mest populære innlegg – og jeg får tid til å skrive om det jeg skulle ha snakket om på NKUL. Så under finner du hele presentasjonen min og i kommentarfeltet/foredragsnotatet til hvert lysbilde finner du det meste av det jeg hadde tenkt å si høyt.

Denne presentasjonen likner en del på den jeg holdt på nettbrett-konferansen for Senter for IKT, men det er et par nye og viktige ting. Jeg har snakket litt til med Datatilsynet og tenkte jeg skulle slippe et par minibomber her i bloggen nå – noe er med i presentasjonen, andre ting ikke.

Jeg har prøvd å få Datatilsynet til å svare på om det er greit å be foreldre opprette en AppleID for barne frivillig – om skolen deler ut iPad i en 1-til-1-løsning i skolen, og om skolen kan opprette generiske/anonyme AppleIDer for foreldre/elever som ikke vil gjøre det frivillig. Svaret jeg har fått er noe diffust. Frivillighet er greit, men det skal være en reell frivillighet – uten at Datatilsynet sier noe om hva «reell» betyr, annet enn at det er vanskelig å få til i skolen. Vansken har de tidligere begrunnet i at om skolen sier at alle skal, så er det ikke en reell frivillighet, men skal hjemles i lov (f.eks. opplæringsloven § 13 eller § 2-3). Om skolen hjemler det, så er det ikke frivillig – og skolen må ta ansvar for at dette gjøres innenfor det lovverket skolen må forholde seg til (i dette tilfelle personopplysningsloven). Hvis jeg prøver å forstå det betyr det at vi ender opp med en situasjon der bruken av f.eks. iPad må være frivillig for at det skal være frivillig om du vil bruke din egen AppleID. Hvis du  bruke iPad i skolen, må også skolen ta ansvar for AppleIDene som blir brukt i undervisningen – og frivilligheten ryker. Om Apple godtar generiske/anonyme AppleIDer vil Datatilsynet naturlig nok ikke mene noe om, men de som har lest brukervilkårene ser at Apple gjør ikke det på papiret (både navn og fødselsdato skal være ekte i en AppleID) – selv om de ser ut til å vende det døve øre til at det skjer i stor utstrekning.

Den andre tingen jeg lirket ut av dem var at de forventer sterk autentisering på alle tjenester der lærer får tilgang til informasjon om/fra mange elever. De har tidligere presisert at dette gjelder læringsplattformer, f.eks. itslearning, Fronter og Google Apps for Education, men nå presiserte de også at det også gjelder tjenester som Showbie, Duolingo, KhanAcademy, Evernote – altså der lærer har tilgang til personopplysninger om mange elever.

Hurra! Det ble en storebror!

Randabergskolen har fått en storebror! I dag kl. 09:01 annonserte Trondheim kommune at de også følger i Randaberg og Sola kommunes små raske fotspor og går for Google Apps for Education og Chromebook i hele skolesektoren. Vi har plutselig fått en bror – en stor og sterk en! Nå er vi ikke lengre så spesielle i vårt valg, men samtidig er det godt å vite at en av de ordentlig store kommunene også har valgt det samme som oss. Da er det lettere å si at vi gjorde et lurt valg. Men jeg vil bare ha sagt – Vi bestemte oss først! :-)

Les mer om hva Trondheimskolen har tenkt om overgangen til GAFE og Chromebook på bloggen til BetaTrondheim-gjengen. De har gjort en god jobb i forkant av valget sitt og det er interessant lesning.

Velkommen til gjengen som går for en elegant 1-til-1-løsning for IKT og skole!

En selger i fåreklær

Det er noe med forholdet mellom de frivillige entusiaster og kommersielle aktører jeg har tenkt på lenge. Det henger helt tilbake til da vi på Harestad skole trødde igang med linux og fri programvare over hele linjen for elever og lærere. Vi økte maskinparken til helt usannsynlige tall for IKT og skole den gang og vi gjorde det svinbillig og uhyggelig effektivt. Løsningen med diskløse tykke klienter står det enda respekt av, og IKT-ansvarlig på Harestad skole drifter glatt 450 tykke klienter uten at han trenger å bruke tid på det (og han har ansvar for alt knyttet til IKT på skolen – tjenere, nettverk, klienter, skrivere, brukerstøtte, prosjekter… alt).

Når vi skryter av egen løsning til andre skoler og kommunen får vi alltid spørsmålet – «Jammen, hvis dette er så bra, hvorfor er det ingen andre som gjør det?» Og det litt frekke svaret er – «Nei, si det du… kanskje de er dumme, eller så vet de ikke bedre?». Svaret er delvis sant – veldig mange vet ikke så mye om løsningene basert på fri programvare. De vet faktisk fint lite, har aldri prøvd noe av det og har bare hørt ett eller annet en eller annen gang. Og så ender de fleste skoler/kommuner opp med kjente kommersielle løsninger, som alltid krever litt mer ressurser (både tid og penger) enn de så for seg. Men hvorfor gjør de det? Deler av svaret er at for eksempel Microsoft selger et produkt (og det ingenting galt i det!). De har derfor en proaktiv PR-gjeng, som holder skoler og kommuner godt informert om hva de har, hva det gjør og hva som kommer om ikke så lenge. De kan avse ressurser som «gratis» reiser rundt og informerer om alt det lure du kan gjøre med akkurat deres produkter. De er selgere, selv om de kommer under andre navn som «pedagogisk rådgiver», «digitalpedagog», «pedagogisk veileder» eller «konsulent». Microsoft og Apple har et hav av slike kommersielle talsmenn (og kvinner) som kan proaktivt selge løsningen, fordi den koster penger og hovedleverandør har råd til å gi disse en del av kaken når de videreselger løsningene.

Fri programvare har ikke en slik gjeng kommersielle undersåtter. Joda, det finnes store kommersielle fri programvare-prosjekter, f.eks. RedHat, som både selger og tjener godt med penger. Men når hadde du sist en på døren som ville selge deg CentOS eller GIMP? Det sier seg selv. Det er ikke noe «marked» å selge fri (gratis) programvare i. Det er ingen som kan tjene penger på å reise rundt å informere om eller gi vekk gratis programmer gratis. Derfor er det naturlig nok ingen som proaktivt reiser rundt og gjør akkurat det. Det var det Friprogsenteret skulle ha gjort… :-(

Det fri programvare har er en stor gjeng glade entusiaster, som gjerne viser hva de gjør – om du spør dem. De er ikke selgere. De er brukere av et system de selv har satt i drift og er stolte av. De tjener ingenting på å vise frem systemet til deg, men de gjør det så gjerne. Hvordan vet jeg det? Jeg er en av de som gjerne viser frem hva vi gjør – uten å ta betalt for det. Men jeg ringer ikke Kristiansand kommune og sier «Hei, Ole, skal jeg vise deg hvordan du setter opp et utrolig bra system som ikke har noen lisensutgifter (det er helt fritt og gratis) og er skvettenkelt å drifte?». Det er ikke min jobb å selge systemet vi selv bruker. Mitt ansvar handler om å få IKT-systemene i Randabergskolen til å virke godt, bygge ny skole, holde orden på skyss, være übersuperbruker av det skoleadministrative systemet, forberede politiske saker osv. – altså det jeg er ansatt for å gjøre hos skolesjefen. Ikke selge noe vi likevel ikke tjener penger på. Men om Ole har lyst til å se hva vi holder på med, setter jeg gjerne av tid til det – uten at jeg tar betalt for det.

Det samme ser jeg gjelder Google Apps for Education (og Chromebook). Google er selvfølgelig en stor og tung kommersiell aktør, men de tjener ingenting (i det minste ikke direkte) på GAFE og Chromebook. GAFE er gratis og Google selger (i utgangspunktet) ikke Chromebooker. Derfor er det ingen kommersiell aktør som «pusher» GAFE og Chromebook ut i skolen i Norge. Det er bare oss glade entusiaster som prøver å fortelle andre at vi har funnet noe vi liker – og som er enklere, billigere og bedre. Selvfølgelig finnes det hjelp å få både hos Google Norge og deres leverandører, men de har ikke satt av noen egne ressurser til skole – bare til Google Apps for Works. De tjener penger på GAFW, fordi der betaler brukerne.

Dette er igjen en av grunnen til at du ikke så ofte finner rendyrkede Google-fan i skolen. Vi som bruker GAFE bruker også Windows og iPad og diverse og dings. Det blir litt annerledes når du treffer noen som skal selge en ren iPad- eller Microsoft-løsning. Da finnes ikke de andre tjenestene en gang. Alt skal løses innenfor sfæren av den tekniske løsningen den aktuelle selger representerer. Og det er da du virkelig får se og høre sære måter å bruke Outlook, PowerPoint og Excel på – eller rare krumspring for å jobbe rundt begrensningene til en iPad.

Jeg lurer på om Microsoft hadde vært så harde på skolesektoren om Academic-lisensen for Microsoft-produktene faktisk var kr 0,-. Bare Randaberg kommune betaler kr 160 450,- (eks. mva.) i året (2014) for å kunne bruke Microsoft-produkter i skolen (1485 elever) – og det er en god del mer enn kr 0,-, som vi (ikke) betaler til Google. Og gjør vi et enkelt regnestykke tjener Microsoft rundt kr 66 918 000,- bare på Microsoft-lisenser til skolenorge grunnskolen i Norge. Kan ha en del «pedagogiske rådgivere» gående på gress da…

Oversettelsesprogram og eksamen

I serien om hjelpemidler til eksamen er vi nå kommer til avdelingen for oversettelsesprogrammer – som Udir sier ikke er lov:

For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Forståelsen av hva et oversettelsesprogram er blir det ikke sagt noe om, men jeg tror vi lett blir enige om at det betyr at Udir ikke vil vi skal bruke programmer/tjenester som oversetter tekst (altså mer enn enkeltord) fra ett språk til ett annet. Google Translate er vel i praksis den mest kjente tjenesten – og ingen kan vel påstå at den ikke blir truffet av Udirs forbud.

2015-04-10 12_37_38-ordnett.no - SøkOrdlister/-bøker er derimot lov – også elektroniske. Et godt eksempel der er f.eks. Ordnett. Her kan du slå opp ett og ett ord og få det på de språkene du har kjøpt ordboken til. «fisk» er «fish» på engelsk :-) Sjekk ut bildet til høyre.

Men legg merke til en liten detalj i oppslaget om «fisk». Du får med en god del uttrykk på kjøpet, f.eks.:

ta noe for god fisk – take something on trust, buy something, take something to be gospel truth

Ble ordboken et oversettelsesprogram nå? Neppe. Ordnett gjør ingen automatisk oversettelse av teksten du har skrevet fra norsk til engelsk, og det er noe med det automatiske som her blir vesentlig. Det er ingenting i veien for at du på eksamen i engelsk skriver hele teksten på norsk og så slår du opp alle ord manuelt i Ordnett og lager en engelsk tekst ut i fra treffene. Det er lite effektivt og du får neppe en god tekst, men det er lov! Stikkordet er manuelt. Hadde Ordnett gjort jobben automatisk ville det neppe vært lov (det er det Google Translate stort sett gjør). Selvfølgelig gjør et godt oversettelsesprogram en del vurderinger av syntaks og vanlige uttrykk, så et ord-for-ord-program vil sjelden lage gode resultat. Uansett – fra et perspektiv handler det om effektivitet. Manuelt tar tid, men er lov. Automatisk går raskt, men er ikke lov.

2015-04-10 13_06_51-Dokument uten navn - Google DokumenterOg for å vise hvor lite i takt med IKT-hverdagen dette forbudet er – I Google Dokumenter kan du åpne opp et verktøy til høyre i dokumentet som heter «Oppslag». Det er en direkte linje til Googles ulike søkemotorer – du kan f.eks. skrive inn «fisk to english» og Google popper opp med «fish». Dette er lov, fordi det er ett ord. Men du kan også skrive «jeg vil på fisketur to english», og Google svarer «I want to go fishing». Dette er ikke lov, fordi det er en automatisk oversettelse av en hel tekst. Eller er det lov, fordi det ikke er en lang tekst – men mer på linje med ordbokens «uttrykk»? Den dagen Ordnett kan oversette mange ord samtidig blir den automatisk ulovlig til eksamen. Betyr det at Ordnett lar være å implementere/utvikle denne muligheten, nettopp av den grunn?

Samtidig er en automatisk stavekontroll lov, som jo sjekker om du har stavet ordet riktig på det språket du skriver. Og jammer er det heller ikke noe forbud mot grammatikk-kontroll. Hvis jeg egentlig vil reagere på noe, så er det at Udir ikke mener noe om grammatikk-kontrollen. Brukt rett kan den virkelig betyr noe for teksten du skriver – om du er en som sliter med det. Kanskje mer enn et oversettelsesprogram – en dårlig setning på norsk, blir en enda dårligere setning på engelsk etter at et oversettelsesprogram har gjort sitt. Synes Udir det er greit med grammatikk-kontroll fordi den er i praksis så vanskelig å skru av i Word? Må innrømme at jeg har tenkt den tanken.

Oppdatert 22/4-15: Sjekk ut https://prowritingaid.com/ Dette er et verktøy du kan integrere direkte i Google Dokumenter eller Microsoft Word. Det er ikke et oversettelsesprogram, men det sjekker den engelske teksten din opp og i mente for alt av rare feil du kan gjøre på engelsk – og det kommer med forslag til hva du kunne skrevet i stedet. Det sikrer også at du ikke blir tatt for plagiat (i tilfelle du skulle være så dum). Dette verktøyet er liksom lov og oversettelsesprogram ikke? Og det finnes et hav av slike programmer/tillegg på engelsk.

Igjen ender jeg opp i en kjent tanke om hva som er poenget med eksamen. Sentralt gitt (skriftlig) eksamen i engelsk må vel handle om å klare å lage en best mulig tekst på engelsk ut i fra hva som er poenget med teksten. Samme hvilke hjelpemidler du har! Men det gjelder tekst – jeg synes en praktisk test på hvor god du er å orientere deg på engelsk hadde vært mye mer interessant – og viktig. Altså lokalt gitt (muntlig) eksamen. Kan du lese og gjøre deg forstått på engelsk i en praktisk prøve? Hvis du kan snakke engelsk kan du i praksis skrive det – fordi du har jo lov å bruke stavekontrollen! Men er poenget med eksamen å lære – eller at de får best mulig anledning til å vise hva de kan? Nei, jeg tror jo at hensikten med eksamen er å rangere elever. Kall det gjerne sluttvurdering, men det handler fremdeles om rangering. Jo færre gode hjelpemidler, jo lettere er det å differensiere elevenes arbeid. Målet med eksamen er ikke at elevene skal ha størst mulighet for å lage en engelsk tekst som er bra. Dette er på en måte fryktelig å si at det er slik jeg tror det er, men tanken slipper meg ikke. Eksamen handler i alle fall lite om læring. Det virkelige problemet oppstår derfor når eksamen blir «malen» for hvordan elever «lærer» under heldagsprøver i norsk, engelsk og matematikk. At systemet for å rangere elever blir brukt som arenaer for læring tror jeg ikke fungerer. Ikke i det hele tatt. Det kan hende eleven lærer hvordan eksamen i engelsk fungerer, men de blir ikke flinkere til å skrive, lese eller praktisere engelsk av den grunn.

Moralen er at elevene lærer ikke fag av å øve på eksamen, så ikke gjør det. Gi dem heller alle muligheter til å lykkes med å lage den gode teksten på engelsk. Og hvis et oversettelsesprogram er veien å gå – ja, så er den det.

«Nei, jeg kan ikke bruke denne nye naturfagboken, fordi ingen har vist meg hva som står i den.»

Vi hadde flirt av den læreren som sa noe slikt – og lurt på hva han holdt på med. Det hadde vært en helt absurd uttalelse, men den er helt legitim om du oversetter den til IKT og skole-verden.

Denne tenkte tulletanken ramlet inn i hodet mitt etter at jeg hadde lest «Vi har lært for lite til å bli trygge digitale lærere» i Aftenposten. Det første jeg tenkte når jeg så overskriften var – Javel?! Hva er det dere ser for dere at dere må lære for å bli trygge da? Kan dere ikke bruke en PC eller et nettbrett? Hva forventer dere at skolen skal vise dere? Jeg vet at jeg nå har plassert meg godt i den ofte lite konstruktive «nå må dere slutte å sutre»-kroken. Ikke det – den kan gi noen perspektiver det kan være verdt å ha tenkt på.

Jeg er ikke helt sikker på hva artikkelen sier om hva de skal lære for å bli trygge digitale lærere, men jeg leser det slik at handler om å bli vist hvordan de kan bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Og om jeg har forstått det riktig er det også det jeg reagerer på. Ikke det – de to masterstudentene har nok helt rett i at lærerutdanningen har en god vei å gå når det gjelder å integrere IKT på en «jevn og hverdagligs» måte både i egen drift og i det studentene lærer av metodikk.

Hva er det de ser for seg at de skal lære for å bli trygge? Hvordan de skal bruke Word… ehhh… obs… tekstbehandling i undervisning? Regneark? iPad? Apper? Google Disk? DropBox? Facebook? Seriøst – det er ingen som viser deg hvordan du skal bruke naturfagboken i naturfag. Du bruker den ut i fra det du ønsker å oppnå. Noen lærere blir svært bundet av boken (og det som står i den), mens andre bruker boken som en, av mange, ressurser for å nå målet for undervisningen. Det er det samme med IKT. Du trenger ikke bli vist hvordan du skal bruke en naturfagbok i timene, fordi du vet hva en bok er og kan vurdere hva som er god bruk av boken. Målet må være at du ikke trenger å bli vist hvordan du skal bruke et tekstbehandlingsprogram i timene, fordi du vet hva tekstbehandling er og kan vurdere god bruk av den.

Det å bli trygge i å bruke IKT er annerledes enn å bli trygg på å bruke en bok. Det er det som er utfordringen. Du må ha prøvd så mye forskjellig innen IKT-verden at du på egenhånd enkelt kan sette deg inn i noe nytt du ikke har sett før – og tenke på hvordan du vil bruke det i undervisningen. Hvis du vet hvordan en nettleser og hvordan du leser og sender epost – burde du ikke trenge noen egen opplæring for å bruke f.eks. Google Apps. Seriøst. Det kan være nyttig med tips og triks fra andre som har brukt det en del i undervisning, men du bør kunne være i stand til å sette deg inn i det selv – uten opplæring.

Jeg er med på at en trenger opplæring i gitt spesifikke programmer av typen GIMP/Photoshop, Audacity, Geogebra og andre fagprogrammer – de har alle sitt eget brukergrensesnitt som skiller seg fra andre typer programmer. For all del – har du lært hvordan Photoshop virker bør du virkelig klare å finne utav GIMP (og omvendt). Men det å kunne bruke Photoshop betyr ikke at du kan bruke en nettleser (og omvendt).

Masterstudentene skal få noe rett av meg – kommende lærere må lære hvilke muligheter ulike typer programmer gir til forskjellige undervisningssituasjoner. Samtidig har jeg et forbehold om hva dette betyr eller blir gjort i praksis – og det kommer til slutt som en utfordring. Metoderikdom er stikkordet. Vi skal gjøre elever til de samme allsidige IKT-brukerne som vi vil at lærerne skal være. Det henger jo sammen. Disse lærerskolestudentene som savner opplæring har tydeligvis ikke fått det på skolen :-)

Det som kompliserer bildet er at du  velge et verktøy! Hvilken nettleser skal du bruker – Chrome, Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera eller en eller annen variant av dem? Hvilket kontorpakke vil du bruke – MS Office 2013/365, Google Disk eller iWorks? Hva med epost, lynmeldinger, sosiale nettverk, lyd-, bilde-, filmredigering? Og når noen har lært det den ene varianten av dette verktøyet stopper det for mange opp der. Det å ta i bruk et annen tekstbehandlingsprogram er som å lære en helt ny type program. Og da snakker vi ikke om at noen har økt sin digitale kompetanse i særlig grad. Egentlig skulle lærerskolestudenter skiftet ut standardprogrammene hvert år i studiet – Office2013/365 1. år, Google Disk 2. år, LibreOffice 3. år osv. + Chrome, Internet Explorer/Spartan/Safari, Firefox osv. + GIMP, Photoshop, Sketchpad osv. Det er nemlig slik hverdagen ser ut i skolene!

Ingenting er bedre enn en liten utfordring som viser hva jeg mener. Sjekk ut Screencastify. Det er en utvidelse til nettleseren Chrome hvor du kan ta opp det som skjer i en fane på nettleseren, eller hele skjermen, eller du kan velg bare webkamera eller ha webkamera i et hjørne av fanen/skjermen du tar opp. Det du tar opp kan lastes ned til disken på maskinen din eller deles direkte via YouTube eller Google Disk. Det er fryktelig enkelt å bruke og tar ca. 5 minutter å installere og lære å bruke. Så… hva kan du bruke dette til som lærer? Og om elevene har hver sin maskin med Chrome nettleser, hva kan elevene bruke dette til? Det er her min utfordring til lærer alltid kommer – det er bare du som kan gjøre god bruk av dette verktøyet med din klasse i ditt fag. Jeg kan vise det hvordan programmet virker og hvordan jeg har brukt det i min klasse i mine fag, men det er ingen fasit for lur bruk i din klasse og dine fag (det er ikke sikkert det var lurt i min klasse heller ;-).