Hva er et spill? Det er mange definisjoner, men jeg liker denne…
«A game has explicit rules and goals, and is played with the primary purpose of learning.»
Den er enkel og tydelig, skiller godt mellom lek og spill og har en noe dypere forståelse når den inkluderer «læring». Jeg har en annen artikkel på nett jeg også synes er enkel og bra. Vil du lese en hel bok er «A Theory of Fun» slett ikke verst (og pensum på alle skoler hvor de lærer å lage spill).
I motsetning til «lek» er «spill» lek med et sett faste regler og mål. I lek endres reglene og mål fortløpende og fritt, mens i et spill er de gitt på forhånd og holdes gjennom hele spillet. Derfor setter spill et par rammer – du må lære reglene for spillet / selve spillet for å kunne delta og du må kunne bli bedre i spillet. Det å lære er helt grunnleggende i et spill. Det er det spillet handler om – å lære deg å spille spillet. Definisjonen av et godt spill er at det har lært deg alt det vil / kan lære deg før du går lei av det. Et kjedelig spill er et spill med for enkle eller simple regler til at det er noe å lære.
Bondesjakk er et enkelt spill og har enkle regler. Det er spennende å se barn spille bondesjakk før de knekker «koden». De skjønner ikke hvorfor den andre de spiller mot alltid vinner, og når de skjønner det og alltid spiller uavgjort er spillet plutselig helt uinteressant. Det kan ikke lære deg noe mer. Det er blitt kjedelig.
Ut fra denne definisjonen er det en del «spill» som ikke er spill. «The Stanley Parable» er et slik spill som ikke er et spill. Det er mange gitte regler, men du kan ikke bli bedre å spille spillet – men det er kanskje akkurat det som er poenget med akkurat dette spillet.
Denne definisjonen utfordrer meg også til å tenke på hensikten med spill i skolen. Spørsmålet blir ikke om jeg kan bruke «fortellingen» i spillet til å understøtte poeng i undervisningen min – det kan jeg selvfølgelig, men da er det fortellingen jeg bruker – ikke spillet. Hva kan jeg bruke spillet til? Ta sjakk som et eksempel. For å beherske spillet sjakk må du kunne et sett med relativt enkle regler og ut fra disse reglene må du bli flinkere og flinkere å spille spillet. Spørsmålet blir om det spillet vil lære spilleren er noe av verdi for oss i skolen.
Jeg ser at mange av spillene jeg liker, liker jeg fordi de har en pen innpakning (grafikk/lyd/musikk) og/eller interessant fortelling. Ikke fordi spillet i seg selv er så veldig interessant. Limbo og Journey er f.eks. to av dem.
Og til de som snakker om å bruke «gamification» i skolen – sjekk ut «Don’t move». Her lurer «spillet» deg til å spille videre, men det lærer deg ingenting. Det bruker alle spillmekanikk-triksene som finnes for å få deg til å fortsette å «spille» det i timesvis (og ja – jeg har også spilt det alt for mye :-). Du kan bli manipulert til å bruke mye tid på noe som egentlig ikke lærer deg noe…
«There is a design practice called «gamification» which attempts to use the trappings of games (reward structures, points, etc.) to make people engage more with product offerings. Does it miss the point of games? It is often layered on top of systems that lack the rich interpretability of a good game. A reward structure alone does not a game make.»
De fleste spill lærer deg timing og presisjon, å undersøke omgivelsene rundt deg (i spillet) og å forholde deg til spatiale relasjoner (jada, pussig uttrykk, men det beste jeg kunne komme opp med). Kanskje «å forholde seg til romlige relasjoner er bedre»… Uansett – Limbo hører til her. Noe problemløsning, men det meste er timing, presisjon og hopping. Og er kanskje ikke det du trenger mest av videre. Men det har en interessant rammefortelling.
«Classifying, collating, and exercising power over the contents of a space is one of the fundemental lessons of all kinds of gameplay.»
Og for å ta resten av listen fra forrige blogginnlegg om spill i skolen…
- «The Stanley Parable» og «Don’t Move» er, som jeg har skrevet, ikke spill. Du kan ikke lære å spille dem bedre. De er mer interaktive betraktninger rundt ulike aspekter av det å spille spill eller hvordan spill blir laget.
- I «Bridge Constructor» må du lærer deg fysikk for å lykkes. Selv om du ikke lærer matematikken bak det, må du lære deg hvordan trykk i praksis fordeles i en konstruksjon. Du må finne gode løsninger og spillet kan hjelpe (undervise) deg hvis du står fast.
- «Crayon Physics» lærer deg hvordan fysiske objekter oppfører seg. Du lærer også presisjon i forhold til mus og tegning, inkludert problemløsning. Du må virkelig tenke for å finne ut hvordan du skal få ballen fra A til B. For å få alle bonusstjernene til hvert brett må du også utvise en god del fantasi (det er god bruk av spillmekanikk :-)
- «Osmos» er delvis problemløsing og det å beherske hvordan kraft / motkraft fungerer i praksis godt iblandet noe timing og presisjon.
- «Papers, Please!» er mer spennende. Du må beherske engelsk (noe vi i Norge jo må lære oss på skolen). Du må også lære å ta raske avgjørelser basert på en knippe data om hver person som skal igjennom passkontrollen – og du må veie det opp mot hvordan det går med familien din. Det kan lett bli en del følelser involvert i dette spillet takket være rammehistorien. Spillet i seg selv er en slags «puzzle»/gåte med tidsbegrensning.
Tenk så gøy å ha et spill der du må øve opp/lære sosiale ferdigheter, ressursdisponering og planlegging for å mestre spillet bedre? Oj… det finnes visst – «World Of Warcraft» eller «Minecraft» eller «Portal 2″… listen er ikke utfyllende :-)
Jeg har ofte brukt «Mons og Marte i regneskogen» som et eksempel på et pedagogisk spill, som jeg synes lite om. Min påstand er at spillet ikke lærer deg noe. Det du må kunne for å spille spillet har du lært i matten fra før. «Mons og Marte…» bare lurer deg til å øve på noe du allerede kan ved hjelp av «spillmekanikk». Fortellingen er også, for å være helt ærlig, gørr kjedelig.
Så utfordringen til deg, kjære leser, er å tenke igjennom de spillene du spiller – både i og utenfor skolen – hva vil spillet lære deg?
«But, in the end, if it isn’t fun, it’s not a game; it’s training or therapy.»
Legg igjen en kommentar