Facebook i skoletiden?

Jeg fikk en utfordring fra en kollega fra en av naboskolene. Burde elever få lov til å gå inn på Facebook hvis de først fikk lov til å bruke datamaskinene i friminutt/midttime?

Ryggmargsrefleksen min er at hvis du først gir elevene lov til å bruke datamaskiner i friminutt/midttime, så har du ingen grunn til å stenge tilgangen til Facebook for elevene. Jeg ser i utgangspunktet ingen problemer med at elever skal ha tilgang til sosiale nettverk. Dette var jeg innom i innlegget om at nettfilter ikke virker, der jeg mener at det ikke skal være filtrering på en skole – det virker rett og slett ikke. Skolen skal ha en oppdragende rolle og det å stenge tilgangen til lovlige sosiale medier som de er inne på hjemme eller via mobilen er ikke måten å gjøre det på. Vi skal lære elevene å bruke datamaskinen som et godt redskap i hverdagen – og det å kommunisere sosialt på en datamaskin er en helt legitim aktivitet. Å stenge Facebook medfører ikke noe annet enn at de bruker ett annet sosialt nettverk eller en chatte-tjeneste – eller at de omgår forbudet ved å bruke et annet digitalt medie (f.eks. mobiltelefonen eller iPod-en eller noe…). Dessuten, det å nekte elever som tilhører NML-generasjonen tilgang til Facebook (når de først er på en datamaskin) er som å nekte dem å samles i grupper når de er i skolegården!

Skulle jeg ment noe om dette for egen skole (som jeg jo gjør :-)) ville jeg sagt at det burde være slik: om elevene skal få lov til å være inne i friminutt/midttime og ha tilgang til datamaskinene (og da internett) skal det også være en voksen tilstede. Når det er en voksen tilstede sammen med elevene når de bruker maskinene vil det være en god nok kontroll av hva elevene gjør på maskinene – på samme måte som det skal være en voksen vakt i skolegården. Det er dessuten mye enklere å få inntrykk av hva elevene holder på med på Facebook om du som lærer omgås eleven når de er der – enn når de er hjemme, der de garantert er på Facebook. Da har du bedre kontroll med hva som foregår om det er digital mobbing eller andre ufinheter en er redd for om elevene får være på Facebook i skoletiden.

Og enda en ting… lærerne har lov til å være på Facebook i friminutt/midttime (og mellomtimer) – så hvorfor ikke elevene? (i alle fall i Randaberg kommune!)

Slipp dokumentene fri!

Hvorfor må du slippe dokumentene dine fri?
Vi lever i en tid hvor papir i økende grad erstattes av elektroniske dokumenter. Frie dokumenter er fundamentalt for at dokumentene dine skal lenger enn programmet du bruker nå og gjør at du fritt kan velge og endre program.

Frie dokumenter og demokrati
Elektroniske dokumenter inkluderer i dag også dokumenter hos staten, som f.eks. skattepapirer, juridiske avtaler og referater fra Stortinget. Et fungerende demokrati må være sikker på at staten har full kontroll over slike dokumenter. Det samme gjelder for utveksling av informasjon mellom stat og borger. Vi må aldri være avhengig av lukkede produkter til ett firma.

Dokumentfrihet og lommeboken din
Open Document Format (ODF) og andre åpne standarder er sentrale for å kunne ha et fritt marked og fri konkurranse mellom ulike løsninger, fordi brukerne da kan velge fritt. Slik konkurranse fører også til bedre pris og funksjonalitet for alle – også deg!

Hvor kan jeg lære mer?
Besøk Document Freedom Day (DFD) sitt nettsted og lær mer om frie dokumenter og åpne standarder.

Hvordan kan jeg slippe dokumentene mine fri?
Hjelp oss øke bevisstheten om disse tingene ved å vise dem til DFD og lag en lenke til dem fra nettstedet ditt! Gjør et valg og lagre alle dokumentene dine i ODF nå. Hvis programmet ditt ikke støtter ODF… Last ned et program som gjør det!

DOCX ≠ en åpen standard

Over hele verden ser stater i økende grad betydningen av åpne IKT-standarder for å oppmuntre til mangfold og interoperabilitet, lavere kostnader og til å fremme innovasjon. At et åpent format skal brukes til offentlige dokumenter har nå blitt allment akseptert i offentlig sektor, og gjort at løsninger med åpne standard er en sentral av det offentliges IKT-strategier. Selv om dette har resultert i at Open Document Format (ODF) er blitt allment anerkjent og stadig mer akseptert av offentlig sektor, er det fortsatt forvirring og utfordringer med implementering av påståtte alternativer, som Microsofts Office Open XML (OOXML) – som til daglig omtales som DOCX-dokumenter.

Suksessen for en standard blir målt etter hvilke problemer den løser og hvilke muligheter den gir for innovasjon. Behovet for interoperabilitet, valgmuligheter og fleksibilitet blir ofte nevnt som motivasjonen for å lage og å ta i bruk åpne IKT-standarder. OOXML oppstod derimot som en reaksjon fra Microsoft for å fylle et «standard-hull» i midten av 2005. Da var det flere land som krevde åpne standarder, EU krevde større åpenhet rundt dokumentformater og flere merket risikoen for «vendor lock-in» (det å bli låst til en leverandør). Uten støtte for et åpent dokumentformat i Microsoft Office ville bruken av Office rundt omkring i verden være truet – spesielt når kravet ble en del av innkjøpsanbudet for IKT-programmer. Dette kommer også frem i beskrivelsen av hvilke behov OOXML skulle løse når det hele tiden må tas hensyn til eksisterende formater i Microsoft Office og behovet for å utvide standarden og støtte interoperabilitet. Fordi det hastet med å få på plass standarden og siden den skulle passe til en eksisterende lukket standard, ble OOXML laget uten nok arbeid for å bygge en konsensus i IKT-verden eller med nok samarbeid med konkurrenter for å tilpasse en akseptabel industristandard. Det var også en diskusjon om i hvilken grad det var nødvendig med en ny åpen dokumentstandard når det allerede eksisterte en (ODF).

Dette første til at OOXML ikke fikk nok stemmer til å bli godkjent som en standard i første avstemning i den internasjonale organisasjonen for standardisering (ISO). Mange av kommentarene var knyttet til at OOXML var for bundet opp til operativsystemet Windows. Microsoft gjorde flere endringer med standarden. Det mest sentrale var innføringen av to varianter av standarden. For å bli godkjent hadde Microsoft gått med på å flytte de delene av OOXML som var Windows-avhengige, og som derfor bare Microsoft kunne bruke, over i en «Transitional»-del av standarden. Den skulle bare brukes til å åpne gamle Microsoft Office-dokumenter. Det ble eksplisitt uttrykket at «Transitional»-delen ikke skulle brukes til å lage nye dokumenter. I en «Strict»-del ble det gjort en rekke forbedringer for å tilfredsstille ISO. Det var denne delen som skulle brukes når en laget nye dokumenter. På grunnlag av disse forbedringene ble OOXML ISO-godkjent i andre runde av avstemningene. I mars 2008 ble standarden ISO/IEC 29500 godkjent med to utgaver: «Strict» (streng) og «Transitional» (overgang).

Siden 2008 har det skjedd en del med det som skulle er OOXML og som skulle være ISO/IEC 29500. I dag er standarden fragmenter i flere ulike utgaver – og ingen av dem er støttet av Microsoft Office. Per november 2010 så det slik ut:

  • Ecma 376-varianten av OOXML er den utgaven ISO forkastet. Denne passer godt til det Office 2007 gjør når du lager dokumenter, men den mangler en del elementer. Varianten inneholder også en rekke avhengigheter til Windows. Bruken av Ecma 376 binder i praksis brukeren til Microsoft Office.
  • ISO/IEC 29500 «Strict»-varianten er den ISO godkjente til bruk for nye dokumenter. Verken Office 2007 eller Office 2010 kan lagre/skrive «Strict»-dokumenter. Microsoft har enda ikke kommet med noen offisiell uttalelse om når de fullt ut vil implementere ISO/IEC 29500 «Strict».
  • ISO/IEC 2950 «Transitional»-varianten er den som ikke skulle brukes til å lage nye dokumenter. Verken Office2007 eller Office 2010 har implementert denne utgaven fullt ut. Office 2010 lagrer dokumenter med en ikke-standardisert form av «Transitional» som inneholder en rekke proprietære/lukkende utvidelser. Disse utvidelsene er ikke sendt til ISO for godkjenning/standardisering.

For å gjøre det lett for brukerne har Microsoft kalt alle disse variantene av OOXML for .DOCX når du lagrer et dokument… :-)

At Microsoft ikke implementerer «Strict» samtidig som de utvider «Transitional» for seg selv, betyr at de ignorerer de forbedringene de måtte gjøre for å bli godkjent av ISO. Dette spriket mellom ISO-standarden og hva Microsoft faktisk gjør har fått mange til å tvile på om Microsoft faktisk ønsker å lage en ny åpen standard. Kortutgaven er at det enda ikke finnes noe program som kan lage den åpne standarden Microsoft har fått godkjent – derfor finnes den i praksis ikke.

De fleste stater som tar i bruk åpne standarder gjør dette fordi de ønsker å unngå «vendor lock-in», få lavere utgifter, økt interoperabilitet, økt tilgang til offentlige dokumenter og sikre bevaringen av disse dokumentene over lang tid. Noen, ikke alle, har også mål om å øke konkurransen og til og med å oppfordre til bruk av fri programvare. Uansett – inntil (og om ikke) den ISO-godkjente «Strict»-utgaven av OOXML er fullt implementert av Microsoft og andre leverandører, vil enhver stat som bruker OOXML være låst i en lukket standard som ikke lever opp til de målene de har satt.

Per dags dato er det bare ODF-standarden som er godkjent i Norge som en åpen standard i det offentlige… fordi det i praksis er den eneste åpne dokumentstandarden som eksisterer!

Hvorfor er åpne standarder viktig?

Om du ikke tok det av alt det som stod i innlegget om åpne standarder i det offentlige, så skal jeg ta en spissformulert kortutgave her… :-)

Om du lager et dokument i DOC har du frasagt deg en del rettigheter du kanskje trodde du hadde. Du eier dokumentet, selve filen og innholdet der, men du eier ikke måten å åpne det opp på! Filen er i seg selv uleselig og du trenger et program for å «åpne det opp» til noe som er leselig. Retten til å «åpne det opp» eier Microsoft. Hvis de bestemte seg for at du måtte betale dem kr. 10,- hver gang du åpnet et dokument i Word, så måtte du gjort det for å få tilgang til den praktiske informasjonen du har lagret i dokumentet. Jeg tror ikke Microsoft noen gang kommer til å gjøre det, nettopp fordi de da ville miste hele markedet til et åpent format – umiddelbart.

Fraunhofer IIS, som eier MP3-formatet, har i praksis gjort det Microsoft ikke har gjort. De tar betalt hver gang noen selger ett program som spiller av eller lager MP3-filer. Se igjennom listen for hva de vil ha betalt for de ulike tillatelsene. De tjener mye penger på dette! Det er kanskje ikke helt uten grunn at Spotify gikk fra MP3 over til OGG, som er en åpen standard. Da slapp de å betale 2% av overskuddet sitt til Fraunhofer.

Poenget er at vi her ikke snakker om retten til selve innholdet – du kan godt ha skrevet romanen eller laget musikken selv. Det er snakk om retten til å få tilgang til innholdet, uten å spørre noen om lov (f.eks. mot betaling). Det hjelper ikke om informasjonen/oppskriften til å helbrede kreft lå i et dokument – om du ikke fikk lov til å åpne det!

Derfor må all informasjon lagres i et format som aldri vil kunne sperres av noen… noensinne!

Åpne standarder i det offentlige

Referansekatalogen V2 inneholder de standardene regjeringen vil at det offentlige skal benytte seg av når de utveksler digital informasjon. Det vil si at dokumenter, lyd, bilde, film osv. skal være lagret, eller tilgjengelig, i et bestemt format/en bestemt standard når en skal samhandle digitalt i eller med det offentlige. Målet var at «å bidra til at offentlig sektor tar i bruk IT-standarder, fortrinnsvis åpne standarder, på en måte som er til beste for brukerne av offentlige e-tjenester, for offentlig sektor selv og for samfunnet som helhet.» (min utheving).

Tenk litt på dette sitatet fra regjeringens Referansekatalog v2:

Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor er etablert for å bedre samhandlingen mellom IT-systemer i offentlig sektor, for å redusere bindinger til enkeltleverandører og for å bidra til likebehandling og inkludering av alle innbyggere, uavhengig av hva slags programvare eller programvareplattform hver enkelt benytter.

Dette er en positiv begrunnelse, så tenk deg nå den «negative» utgaven av denne begrunnelsen – hva som skjer om vi ikke går for åpne standarder i det offentlige:

Referansekatalogen for IT-standarder i offentlig sektor er etablert for å unngå at IT-systemer i offentlig sektor ikke kan samhandle, forhindre at det offentlige låser seg til enkeltleverandører og for å hindre forskjellbehandling og ekskludering av alle innbyggere, fordi de blir bundet opp til en bestemt type programvare eller programvareplattform som det offentlig måtte benytte seg av.

Jeg regner med at noen nå trenger en forklaring på hva en åpen standard er kontra en lukket standard. Definisjonen av en åpen standard er ikke satt i norsk lov, så det finnes flere måter å forstå den på, men de fleste kan vel gå for noe i denne retningen: en åpen standard er en beskrivelse/spesifikasjon som er fritt tilgjengelig, som ikke legger begrensninger på hvordan den brukes og som har blitt vedtatt gjennom en prosess hvor alle interesserte har kunnet øve innflytelse. Det motsatte, en lukket eller proprietær standard, er når beskrivelsen ikke er fritt tilgjengelig eller det er kraftige begrensninger i hvordan den kan brukes (eller hvem som kan bruke den).

Du skal få to eksempel på lukkede/proprietære standarder som er lukket på hver sin måte. Vi begynner med Microsoft Words «gamle» filformat DOC. Microsoft har ikke frigitt informasjon om hvordan du kan lage eller lese et DOC-dokument. Det betyr i praksis at det bare er Microsoft som kan lage programmer som leser og skriver DOC-dokumenter. Du må altså kjøpe Microsoft Office for å kunne lage og lese disse dokumentene. Hvis du nå innvender at OpenOffice kan lese og skrive DOC-dokumenter, så har du helt rett. Men dette kan OpenOffice gjøre fordi noen har satt seg ned og brukt «reverse engineering» for å dette til. De har rett og slett prøvet og feilet seg frem til hvordan Microsoft Word lager og leser DOC-dokumenter. De har ikke fått denne informasjonen fra Microsoft. Hvis Microsoft gjør endringer i hvordan Word leser og skriver dokumenter, må noen andre prøve å finne ut hva de har gjort for at du skal kunne bruke et annet program enn Word for å lese dokumentet.

Det andre eksempelet er en MP3-fil. Visste du at et program som spiller av eller lager MP3-filer aldri kan være gratis (da er det laget ulovlig)? Antakeligvis ikke. MP3-standarden, altså hvordan du lager og spiller av filer som er lagret med MP3-formatet, er tilgjengelig for alle som vil se den. Den er ikke hemmelig, slik DOC-formatet er, men standarden er patentert. Dvs. at noen eier «oppfinnelsen» MP3 (det å komprimere lyd på en spesiell måte) og vil ha betalt hvis noen skal benytte seg av det.

I praksis sier regjeringen med Referansekatalogen at du ikke må ha kjøpt Microsoft Windows for å kjøre Microsoft Word for å kunne åpne dokumentet du vil hente fra NAV. Informasjonen fra NAV skal være tilgjengelig i et åpent format slik at du kan lese den uavhengig om du kjører linux, MacOS eller Windows… eller noe annet.

Kommunene har også fulgt dette opp i eKommune 2012, og sier at…

  • Alle kommuner og fylkeskommuner skal implementere gjeldende krav til bruk av åpne standarder.
  • Kommuner og fylkeskommuner skal innarbeide krav til åpne standarder i sine eKommune-strategier.

Alt som skal ut på offentlige nettsider skal altså være enten i PDF- eller ODF-format, så kan en legge ved et DOC- eller DOCX-dokument i tillegg om de ønsker det.

Det kan godt hende at noen Microsoft-vennlige sjeler nå kommenterer at Microsoft Office støtter åpne dokumentformat. Microsoft har implementert en viss støtte for ODF-formatet i de siste utgavene av Microsoft Office, men denne støtten er blitt kritisert av organisasjonen som har ansvar for ODF-standarden som for dårlig – og nesten som et forsøk på å ødelegge standarden. Dette mener noen Microsoft gjør fordi de har laget en ny åpen dokumentstandard, som i praksis dukket opp som en konkurrent til det allerede eksisterende åpne formatet. Av forskjellige grunner, som jeg skal skrive et eget innlegg om, kommenterer Referansekatalogen denne standarden slik:

Dokumentformatet OOXML ble publisert av ISO 18. november 2008. Den er besluttet fortsatt å være under observasjon.

…og OOXML er da ikke et dokumentformat en har anledning til å bruke som et åpent format i offentligheten.

Trones skole

Trones skole er en barneskole, i Sandnes kommune, med rundt 540 elever og en forsterket skole. Skolen er bygget midt på 50-tallet og er utvidet i flere omganger. Den har nå tre hovedbygg og deler av skolen er nylig renovert.

I begynnelsen av det 21. århundre ble hele skolen kablet med nettverk, slik at alle klasse- og grupperom hadde nettverkspunkter. Det var da rundt 40 maskiner på skolen. Siden den gang har antallet maskiner vokst jevnt og trutt. Rektorene har satt av penger på budsjett til nyinnkjøp, og skolen har i dag rundt 100 maskiner til elevene. De 2-3 sistene årene har skolen ikke fått flere maskiner, fordi de har måttet bruke de nye maskinene til å bytte ut gamle. Alle lærere har hver sin maskin. De kan selv velge om de vil ha en bærbar eller en stasjonær PC.

Det er 26 klasserom på skolen og det står 2 maskiner i hvert av dem. På 7. trinn står det 4-5 maskiner i klasserommene. Skolen har satt av plass til ett datarom med maskiner nok til en hel klasse. Det er nylig innstallert prosjektør og aktive høytalere i 11 klasserom. De venter med å installere smartboard til lærerne melder sin interesse :-)

Utforinger rundt at elever og lærere tar med seg private maskiner på skolen er ikke et problem på Trones. Det er ingen som gjør det. Kommunen har i sin IKT-strategi uttrykt en restiktiv holdning til at elever (og ansatte) tar med private maskiner på skolen.

Trones skole er en del av IKT-løsningen i Sandnes kommune, og systemet blir derfor driftet av IT-avdelingen i kommunen. Alle elever og ansatte har hver sin bruker (og passord) med tilhørende privat filområde (som ansatte har tilgang til) og fellesområder. 1.-2. trinn har fellesbruker selv om de har en egen bruker. Det er kun rektor som får har tilbud om hjemmekontor.

Alle brukere av IKT-systemet har tilgang til Microsoft Office (uten Access) og Internet Explorer (med Flash og Java). Kommunen jobber med å lage en samlepakke av pedagogiske programmer til barneskolen, slik at det skal bli enklere å rulle ut disse programmene på nye maskiner (og vedlikeholde dem). De ser at en går mer og mer over på webbaserte pedagogiske programmer, men bruker enda programmer som Formel, Mons og Marte i Regnskolen osv.

IOP-er og andre sensitive dokumenter blir foreløpig lagret anonymisert på den enkele ansattes private område på IKT-systemet.

IKT-ansvarlige beskriver kompetansen til de ansatte som god. Alle lærerne bruker IKT i sitt daglige arbeid, som innebærer at de leser epost, lager planer o.l., legger dem på rett fellesområde og alle skal legge ut ukeplaner på nett. Ut over det er den videre kompetansen jevnt fordelt fra de som kan litt/er litt interessert til de som kan mye/er mer enn normalt interessert. IKT-ansvarlige skulle ønske at det var et større trykk fra lærerne selv. Selv om det var trykk for å få prosjektørene på plass nå i vinterferien, så er ikke alle rommene med prosjektør tatt i bruk enda ;-)

Skolen har en lokal plan for opplæring av elevene, men det er ikke noe trykk fra ledelsen om at en skal følge planen. Hvis et trinn ikke vil blir det lite IKT på trinnet – det er opp til entusiasmen til den enkelte lærer. Heldigvis er entusiasmen noelunde jevnt fordelt.

Fra 4. trinn tar elevene i bruk itslearning som LMS-system. Aktivitetsnivået er også her opp til den enkelte lærers kompetanse og interesser. Det går mye i opplasting og nedlasting av dokumenter med noen tester og prøver her og der. De fleste lærerne er fornøyd med systemet. Det hender at lærerne og elevene mister dokumenter når de arbeider direkte med Word-dokumenter i itslearning (gjennom et ActiveX-plugin i IE). LMSet brukes ikke som et internt meldingssystem – hverken for elever eller lærere. Det er kommunen som betaler lisensutgiftene for itslearning.

Arbeidsoppgavene til IKT-ansvarlig er en blanding av tekniske og pedagogiske. Kommunen ønsker en dreining mot det pedagogiske, men en har i praksis ikke fått tid til det. Det er for mye teknisk som må gjøres. Alle tekniske prosesser er godt strømlinjeformet av IKT-avdelingen i kommunen. IKT-ansvarlige har 35-40% stilling som IKT-ansvarlig og en av inspektørene har også en del IKT-ansvar.

Når IKT-ansvarlige spår om når fremtid på egen skole tror han at det vil være nokså litt om 5 år. Det vil være litt flere PCer, prosjektør i hvert klasseromm, kanskje et smartboard her og der og flere kablede punkter til hvert klasserom. Han ser at utenfor skolen vil det nok bli flere og flere digitale tjenester og at hver person i en husstand har hver sin PC (det er i mange hjem allerede slik i dag). I IKT-drømmeskolen hans har alle lærere og elever tilgang til PC når de har behov for det – og at det virker hele tiden! Han tror nødvendigvis ikke at skolen er «heldigital» eller at det bør være et mål i seg selv. Det er derimot viktig at forskjellen mellom det elever møter i skolen og det de har tilgang til hjemme ikke blir for stor, men han er bekymret for at den «offentlige fattigdom» gjør at skolen ikke henger med i forhold til det som skjer hjemme hos elevene.