En lovlydig festbrems

I «Makten er gitt deg fra oven» tegnet jeg et bilde av lærere som redde for teknologi. Dette er strengt tatt ikke riktig for den nye generasjonen lærere som trer inn på skolen. Dette er voksne som har vokst opp som digitalt innfødte/fastboende og trer nå inn i arbeidslivet med mange digitale vaner og forventninger. De er ikke redde for teknologi, men lager allikevel utfordringer for IKT-ansvarlige (spesielt for de som har lyst til å være lovlydige IKT-ansvarlige).

Lærerne er ofte ukritiske til de digitale tjenestene de selv bruker som privatpersoner. De forventer at skolen (og elevene) har samme adgang til å bruke dem som de selv har.

Hvorfor kan ikke skolen lage en Spotify-konto og så spille musikk i klassen derfra? Eller laste ned/kjøpe musikk derfra når vi trenger det? Du kan bytte ut Spotify med hva du vil av andre strømmetjenester – iTunes, Google Music, Netflix, Chill osv. Og til de som lurte – nei, du har ikke lov til det i skolen. Skolen kan ikke eie en Spotify/iTunes/Wimp/Google Music-konto. Det er bare privatpersoner som kan det – og de må forholde seg til den avtalen de privat inngår med den enkelte tjeneste.

Og det stopper ikke der – Kan vi ikke bruke Facebook i 5. klasse til å gi elever beskjed? Nope, ingen under 13 år kan bruke de fleste sosiale medier (i følge reglene til de sosiale mediene selv!). Kan vi ikke få alle elever på ungdomstrinnet (over 13 år) til å registrere seg på Blogger og blogge der? Nope, du kan ikke tvinge dem om de ikke ønsker det. Du må ha positivt samtykke fra foreldre for at Blogger mener det er greit (og Blogger er ikke en del av Google Apps for Education-pakken), så hvis en elev (eller forelder) nekter kan du ikke gjøre noe med det. Dessuten, jeg mener at en også er moralsk forpliktet til ikke å tvinge elever til å gi informasjon direkte til aktører som Facebook o.l. ved å tvinge dem som brukere. Løsningen er ofte å drifte tjenesten selv, men i forhold til Facebook er jo hele poenget at alle andre er der – og det kommer de ikke til å være i f.eks. Diaspora.

Siden hverken skolen eller lovverket (eller tilbudet til organisasjoner) ikke utvikler seg like raskt som teknologien, vil IKT-ansvarlig måtte stå der og si «nei» til en masse forslag den godt digitalt vante læreren vil ta i bruk i klassen. Hvis du på toppen av dette må be disse lærerne bruke en IT-løsningen utformet av en IT-avdeling i kommunen som begrenser alt brukere kan gjøre på alle bauger og kanter – ja, da er du ikke en populær IT-ansvarlig hos de unge lærerne heller.

IKT-ansvarlig står derfor mellom barken og veden. Han er upopulær blant eldre lærere, som skal ha seg frabedt alle disse nye digitale greiene han tvinger på dem, og han er upopulær blant de unge lærerne hvor han hele tiden må si nei til alt det nye (og til tider bra) som finnes der ute på det store Internett. Løsningene som er «godkjent» for skole virker utdaterte og gammeldagse for unge lærere og elever, men allikevel for nytt og annerledes for de eldre (ja, jeg tenker spesielt på de norske LMS-systemene nå…). Et par hederlige unntak er Google Apps for Education og Live@edu – og jeg holder en knapp på Google Apps for Education som en mer moderne webløsning.

Makten er gitt deg fra oven

NKUL har samlet inn tanker og ideer til samlingen i 2013 – og sitter nå å spikker på programmet som skal være klart i januar. De lurer på om de skal lage et forum for IKT-ansvarlige, der en kan lufte tanker, ideer, utfordringer og løsninger.

Jeg vil her hive opp noen utfordringer jeg mener er nærliggende i en IKT-ansvarligs hverdag på skolene – og så håper jeg at du som leser legger igjen en kommentar om jeg bommer eller treffer. Du må gjerne også legge kommentarer om ting jeg burde hatt med.

Hovedutfordringen for IKT-ansvarlige er, som for nesten alle IKT-ansvarlige i ulike organisasjoner, at de alltid  føler at de jobber motstrøms.

Mange av utfordringene en IKT-ansvarlig har er knyttet til at han (fordi det er det en IT-ansvarlig stort sett er) «bare» er en lærer. Han er den som kan, men han har ingen makt i seg selv. Makten han har er gitt ham fra oven (her i form av skoleledelsen), men det er en svært begrenset makt. Om han trenger tid, penger eller myndighet må han alltid avklare det med sine overordnede. Men, det er ikke første stopp motstrøms. Første stopp er de ansatte og deres frykt for teknologi.

Det går elektrisk strøm igjennom IKT-teknologi – og som vi alle vet er strøm farlig, i alle fall om det er 230V, så mange ansatte skulle nok ønske at de slapp å ta i dette utstyret. Derfor lurer de alltid på om dette egentlig er nødvendig og at det derfor er best om IKT-ansvarlige tar i utstyret for dem når de trenger det i klasserommet. Dette er selvfølgelig satt godt på spissen, men jeg tror mang en IKT-ansvarlig har opplevd at de har fått ansvar for absolutt alt på skolen som det går strøm i og som ble oppfunnet etter 1985. Sagt på en annen måte – IKT-ansvarlig opplever sjelden drahjelp fra personalet når det skal innføres noe nytt innen IKT på skolen. Det å lede lærere kan være som å gjete katter, samtidig som du grer dem mothårs o.l. Nå må det vel også sies at IKT-ansvarlige også er lærere og kan være vanskelige å gjete :-)

Det blir sjelden bedre av at skoleledelsen øker strømmen du må svømme i. IKT-ansvarlige er som sagt avhengig av makten fra oven. Det er ingen hemmelighet at mang en skoleledelse ikke innehar særlig mye IKT-kompetanse ut over vanlig bruk av kontorprogrammer. Dette kombinert med at det er mange om de beinene ledelsen har, det skjer mye på en skole og at det er så mange andre ting som også må prioriteres, da skjer det lett at en skoleledelse ikke ser viktigheten av IKT i skolen med påfølgende manglende prioritering og tid. Dette blir raskt mye bedre om det er entusiastiske IKT-brukere i ledelsen.

Om skoleledelsen er med og har gitt IKT-ansvarlige makt og myndighet gjennom sin støtte kan en fremdeles møte på hindringer i neste ledd – IKT-avdelingen i kommunen. Det kan godt være at kommunen har en IKT-ansvarlig på skolekontoret, men denne har lite makt over hva IKT-avdelingen i kommunen bestemmer for skolen. Jeg har beskrevet denne utfordringen i artikkelen om «De servile IKT-ansvarlige».

Så i praksis tror jeg mange IKT-ansvarlige opplever omtrent dette…

Et IKT-prosjekt er satt igang fordi en IKT-ansvarlig (eller engasjert lærer) har dratt igang alt selv, med skoleledelsens delvise velsignelse. Så stopper det med det. Prosjektet ble aldri noe som gikk inn som en del av skolens ordinær drift. Det krevde for mye av noen lengre oppe i systemet, og endte kanskje opp i den klassiske «ting tar tid»… veldig lang tid. Mange mister gløden når de må gå den lange spissrotgangen for å få noe til. De må alltid jobb for det, en må alltid være i en prosess. Om ingen i ledelsen kan ingen holde trykket og fokus stopper prosjekt opp idet ildsjelene stopper litt opp for å trekke pusten og så må en begynne omtrent fra begynnelsen igjen.

Klarer en skole å trekke igang et spennende prosjekt kan de lett kollidere med IT-avdelingen i kommunen. I praksis opplever at de da at de blir ignorert/trenert av IT-avdelingen (og ledelsen) i kommunen. Om du mener noe annet enn det som er standarden i kommunen er det du som mener feil. Dette har fått mange ildsjeler til å gi opp ting som kunne gjort skolen mye mer spennende og utviklende enn den er.

Bottom-up-prosjekter fungerer dårlig innen IKT, fordi det involverer så mange penger / ressurser og det gjør store endringer med skolehverdagen – også for de lærerne som ikke vil. Da må skoleledelsen enten ha den nødvendige IT-kompetansen for å kunne formidle hva, hvordan og hvorfor til personalet (og foreldre og kommunen) eller stole på at IKT-ansvarlig kan gjøre det – og stille opp 110% for det den IKT-ansvarlige sier.

Løsningen er selvfølgelig at alle kommuniserer godt og åpent med hverandre. IKT-ansvarlige på skolene og IT-avdelingen i kommunen må samarbeide tett, og det er IT-avdelingen i kommunen som må holde samarbeidet levende – siden det er de som sitter med den reelle makten i gjennomføringen. Fordi IKT er både teknisk og pedagogisk er sentralt i skolen må skoleledelsen lytte til IKT-ansvarlige og ta dem med på råd og respektere den kompetansen de sitter på – samtidig som IKT-ansvarlige må tåle grunnleggende (og ofte gode) spørsmål om hva, hvorfor, hvordan og om det strengt tatt er nødvendig. IKT-ansvarlige må lytte godt til ansatte og være god til å kommunisere ut om det som skjer på IKT-fronten, men de trenger skoleledelsen godt plassert som støttespillere i det arbeidet.

Det skal finnes skoler og kommuner der ute hvor dette har gått bra :-)

NKUL12 er vel overstått for min del

Jeg hadde ikke store runden på NKUL i år. Det ble med onsdagen dessverre, men jeg må vel kunne si at det gikk bra for min del. Godt oppmøte i auditorium R1 (rett over 263 påmeldte) og god respons både under foredraget og i etterkant – i form av kjekk kvitring på Twitter og mange godord på NKUL fra folk jeg ikke visste hvem var :-)

Presentasjonen min finner du i prezi-form om du følger denne lenken, og du kan se et video-opptak av selve sesjonen, med påfølgende spørsmål, om du følger denne lenken til NKUL (du må installere Silverlight – som du får beskjed om).

Det er kjekt å følge med på kvitteret fra resten av NKUL og jeg ser at jeg må slutte med begrepet «digitale innfødte» og «digitale immigranter» og heller bruke de mye bedre uttrykkene «digitalt bofaste» og «digitalt besøkende», om forskjellene mellom lærere og elevers bruk av IKT. Irriterende å ha brukt uttrykket «digitale innfødte» når det to dager etter kommer et kjempeforedrag om at nettopp dette uttrykket allerede er «utdatert»… I min sammenheng betydde forskjellen egentlig ikke så mye, men det skal i alle fall rettes på til neste gang :-).

Jeg har latt meg lokke…

…til å legge ut prezi-presentasjonen av Prosjekt «Nettbrett» på NKUL sine nettsider allerede nå. Siden jeg er så godt som ferdig (oppdager sikkert en enkel feil her og der enda) spurte jeg NKUL om de hadde noen erfaringer med om det var lurt å legge ut presentasjonen på forhånd eller ikke. De hadde nettopp snakket om at de hadde syntes det var kjekt om folk kunne gjøre det, men ingen har vært ferdig med presentasjonen sin så tidlige som dette noen gang :-). De regnet med at det var et pluss for deltakerne å ha sett igjennom presentasjonen allerede nå – så får jeg heller leve med at  noen av deltakerne har sett «slidene» mens andre ikke har.

Men når presentasjonen nå ligger ute på NKUL sine sider, vil jeg ikke være dårligere på min egen blogg :-)
Så har du prezi-presentasjonen jeg har tenkt å bruke på NKUL. Alle tilbakemeldinger mottas med takk – ting kan bare bli bedre.

Forresten… det er nå 263 påmeldte og sesjonen min er nå oppgradert til auditorium R1 med nesten 500 plassert. Er jo fornøyd med det… men føler jo et visst forventningspress etterhvert.

Plutselig ble det litt stort!

Milde Moses! Det er visst allerede over 170 stykker påmeldt til min sesjon på NKUL. Jeg må innrømme at jeg trodde vi snakket om 40+ og at jeg var heldig om det kom opp til rundt 100 påmeldte. Men nå er det altså over 170 (prosjektleder for NKUL tipper rundt 200 til slutt) og jeg tror jeg må tenke litt annerledes om stilen på presentasjonen. Det er ikke helt det samme å snakke for 40 stykker i et litt trangt konferanserom som å snakke for 170+ i auditorium R2 på NTNU.

Jeg vil benytte dette innlegget i bloggen til å tenke litt høyt omkring de tre hovedutfordringene prosjektet skulle se om 1-til-1-tilgang til nettbrett ville løse og hva som har skjedd:

  • Behovet lærere og elever har for (bedre) tilgang til IKT-utstyr.
  • Møte elevene på en bedre måte i forhold til deres digitale hverdag og å bruke digitale verktøy på den måten de blir brukt i hverdagen.
  • Gi elevene muligheter for bedre læring gjennom å vektlegge nye læringsteorier hvor IKT er et sentralt verktøy.

Dekker Prosjekt «Nettbrett» behovet for tilgang til IKT-utstyr?
Å ja!… og litt nei. Det tok ikke lang tid etter skolestart før arbeidsplaner/ukeplaner/målplaner fikk betraktelig mer digitalt innhold. Plutselig ble lenker til Wikipedia, NRK Skole og en rekke andre nettressurser helt vanlige og naturlige. Undervisning i timene ble lagt opp til at alle elever alltid hadde tilgang til nettet og at det var forventet at de skulle bruke det. Vi kunne gjøre ting i spontant i timer som før krevde en del planlegging med bestilling av rom og flytting av elever. 9A har ikke vært mye på datarommet, som ligger rett ved siden av klasserommet.

Men det er også «litt nei». Vi kan ikke stikke under en stol at flere sentrale nettbaserte verktøy ikke fungerer godt nok på nettbrett alene. Våre på mest såre punkter her er Google Docs og WordPress. Appene på Android (og iPad) er bleke skygger av nettsidene – og de fungerer akkurat ikke godt nok. Appene er OK som tillegg til nettsidene, men uten tilgang til funksjonelle nettsider er appene ikke dugende til den jobben de skal gjøre. Og så er det så lite som skal til for at fungerer perfekt i Chrome Beta på Android. ÅÅÅÅ! (fryktelig frustrert!) Dessuten merker vi trykket fra eksamen i det fjerne som forventer helt spesifikke funksjoner fra regnearket (f.eks. utskrift av formler) som er fjernt fra nettbrettets verden.

Møter vi «The New Millennium Learners» på en god måte i prosjektet?
Ja, jeg vil påstå det, men vi sliter litt med å snu om skoledagen til noe som passer bedre med den digitale muligheten nettbrettet gir. Kanskje vi er for opphengt i at vi vil nettbrettet skal løse ting på samme måte som en PC? Men Google Docs virker ikke bedre av den grunn…

Nå etter påske skal elevene, kontaktlærer og jeg ha en prat om forskjellige tema knyttet til «The New Millennium Learners». Opplever elevene at den digitale bruken er autentisk? Har vi så lett tilgang til maskinvare slik at vi allerede har glemt hvordan det er å ikke ha tilgang?

Vi har løst det første digitale skillet, men vi ser godt det andre skillet. Det er forskjell på hvordan elevene bruker nettbrettet og hva de bruker det til – og jeg tror vi kan si at denne forskjellen er knyttet til mer klassiske sammenhenger mellom elevprestasjoner og sosioøkonomisk status.

Lærer elevene mer/bedre?
Dette er det fryktelig vanskelig å si noe kvalifisert om, jfr. hvor vanskelig OECD også synes det er. Vi kan ikke sammenlikne klasse 9A uten nettbrett med klasse 9A med nettbrett. Vi må se på hva som skjer i klasserommet hos lærere og elever og ut i fra det si om det er endringer der som beveger seg mot aktiviteter vi vet fra andre studier at gir bedre læringseffekt.

I forkant av praten med lærere og elever etter påske kan jeg si at elevene skriver mer enn de gjorde før – og det sier de også selv. Det er en kjent effekt som også PISA har funnet – og elevene blir bedre til å skrive (og å tenke) for de rett og slett skriver mer enn de gjorde før (uten PC). Vi ser også at mye læringsstoff er lettere tilgjengelig – og at elevene bruker det. Dette er også noe som generelt sett skal gi bedre læring.

Men…

200 tilhørere?! Må øve inn en 30-minutters sammenhengende kjempegod presentasjon (med Prezi) utenat. Jeg må fokusere på selve prosjektet slik at de skjønner hva det er og hva det ikke er – spesielt at jeg ikke har delt ut et klassesett med nettbrett, men noe som skal kunne skaleres opp til og driftes for 500 elever. Så har jeg lovet i programmet til NKUL at jeg skal svar på – Hvorfor er 1-til-1 så viktig og klassesett med maskiner ikke viktig? / Hvorfor et Android-nettbrett og ikke iPad? / Kan et nettbrett (med tastatur) erstatte den vanlige PCen i grunnskolen? / Hva skjer med undervisningen når alle elever har et nettbrett? / Blir elevene flinkere? Lærer de mer? / Passer læreplanene i grunnskolen med nettbrett?

Gleder jeg meg? Ja :-)

NKUL2012 – Om Prosjekt «Nettbrett» og noe hissig prat om 1-til-1 i skolen

Velkommen! – til dere som leser dette innlegget fordi dere fikk en epost fra NKUL med lenke til www.iktogskole.no. Jeg håper dere tar turen innom min sesjon S1B onsdag 9. mai kl. 13:00!

Samtidig, også til dere faste lesere (som jeg faktisk har :-), satte eposten fra NKUL igang et par tanker om prosjektet jeg skal presentere der. For å drive litt reklame for min sesjon skal jeg skrive noe om hva jeg kommer til å gripe fatt i, uten at jeg røper alt (jeg vil jo du skal komme på sesjonen min :-).

I en utviklingspermisjon våren 2011 fikk jeg tid til å tenke en del tanker om IKT og skole – og resultatene finner dere i denne bloggen. Et av resultatene var Prosjekt «Nettbrett» og det er dette prosjektet, og forarbeidet til det, jeg kommer til å si mest om på NKUL.

<SPISSFORMULERINGER>
En av de tingene jeg kommer til å si tydelig er at det bare er 1-til-1 (det at hver elev har hver sin digitale dings) som er fremtiden for IKT i skolen. Et klassesett med nettbrett er ikke 1-til-1. Det er 1-til-mange og det er veldig annerledes enn 1-til-1. Det er ikke noe nytt i et klassesett med nettbrett. Ingenting blir annerledes på skolen med klassesettet. Det er det samme som et datarom, som jeg regner med skolen har. Jada – en og annen time vil være annerledes og elevene kommer til å synes det er spennende å bruke nettbrettet, men det er fremdeles den gode gamle skolen du driver. Det skjer ingen kvalitativ endring av pedagogikken før du har 1-til-1.

Jeg liker altså ikke klassesett med nettbrett. Det er en retning vi ikke trenger å gå. Dessuten skjuler det en del utfordringer knyttet til administreringen av 1-til-1-løsninger i grunnskolen. Fra mitt 1-til-1-perspektiv er prosjekter med klassesett i beste fall uviktige (fordi de ikke er fremtidsrettet), men i verste fall kan de også være en sovepute for daff satsing på IKT i skolen.

Dessuten kommer disse klassesettene med nettbrett som et supplement til skolens vanlige PCer. De fleste skoler/kommuner har såpass dårlig råd at det å kjøpe nettbrett i tillegg til vanlige PCer ikke lar seg kombinere. Da mener jeg at skolen heller skal bruke penger og ressurser på å jobbe mot en god 1-til-1-løsning (gjerne nettbrett) fremfor kjøpe litt av alt.

Ingen får lov til å ta dette til inntekt for at jeg sier at da kan du la være å kjøpe nettbrett (eller annet IT-utstyr). Dette skal du ta til inntekt for at jeg vil du skal gjøre mer enn å kjøpe klassesett. Jeg vil du skal planlegge og sette igang 1-til-1 på skolen din!
</SPISSFORMULERINGER>

Det er lys av dette vi delte ut et Android-nettbrett (Asus TF101 med tastaturdocking) til 9A på Harestad skole. Vi vil se hva som skjer med elevene, lærerne og undervisningen når de har 1-til-1-tilgang hele tiden og vi vil se om et nettbrett kan erstatte den vanlige PCen. Om nettbrettet ikke kan erstatte PCen blir nettbrett i skolen ikke mer enn en jippo-greie for å være hipp og kul (og variere undervisningen litt). Og ja, vi valgte Asus TF101 (med Android) fremfor iPad2 til dette prosjektet.

Hvis du vil vite hvorfor vi har valgt det vi har valgt og hva vi har erfart i prosjektet – møt opp på NKUL 2012 9. mai kl. 13:00 på sesjon S1B. Jeg kommer til å legge ut presentasjonen på Prezi (og som PDF) i slutten av april. På sesjonen får du vite mer om disse utfordringene i prosjektet:

  • Hvorfor er 1-til-1 så viktig og klassesett med maskiner ikke viktig?
  • Hvorfor et Android-nettbrett og ikke iPad?
  • Kan et nettbrett (med tastatur) erstatte den vanlige PCen i grunnskolen?
  • Hva skjer med undervisningen når alle elever har et nettbrett?
  • Blir elevene flinkere? Lærer de mer?
  • Passer læreplanene i grunnskolen med nettbrett?

Og hvis noen lurte – jeg er bare en ydmyk kommunalt ansatt som ikke har noen forpliktelser overfor noen forhandlere. Jeg hater selv å høre på folk som presenterer prosjekter hvor de aldri har hatt utfordringer (eller ting de ikke har fått løst) eller som aldri har vært i tvil om det de har gjort har vært rett, og jeg kan love deg at du skal slippe å høre på en sånn en… :-)