Kategori: Løse tanker

Løse tanker om IKT og skole

Elever konsumerer ikke gode fortellinger – de opplever dem!

2 kommentarer

Overskriften er resultatet av å ha tenkt en del på forskjellen mellom AR og VR – og så gjøre noen C-momenter i assosiasjoner. Det gir god mening for meg, men jeg ser at det kan være behov for å være med på tankereisen for å se hvordan dette henger sammen i mitt noe romslige hode.

Jeg var så heldig å få være med på Udir BetaLabs samling hvor en enge krets tenkte høyt om VR og AR sin rolle i skolen i dag og framover. Mye av det vi snakket om sentrerte seg rundt AR, antakeligvis fordi dette er enklere tilgjengelig via mobiltelefoner enn VR. Da demret det for meg at ordene VR og AR (og alle de andre) er ikke det det egentlig handler om. Her forleden blogget jeg om at VR i skolen handler den visuelle opplevelsen. Denne opplevelsen er i 3D i et 3D-rom og ikke 3D presentert på en 2D-flate, som AR som regel er. Jeg tror det er her forskjellen egentlig ligger. Det er opplevelsen i et 3D-rom, enten om det er AR eller VR, som er det avgjørende. AR på en 2D-flate er like spennende/kjedelig som et vanlig FPS-spill på en 2D-skjerm. Forskjellen kommer når du plasseres i rommet med 3 dimensjoner. Den jevne elev opplever ikke 2D AR som like spennende, spesielt og «kult» som 3D VR. Det er forskjellen mellom å spille Doom eller Fallout4 på skjerm eller i VR.

Hololens gir heller ikke denne opplevelsen, synes jeg. Den har en «hologramfunksjon» som er plassert i rommet med 3 dimensjoner, men opplevelsen er likevel for begrenset. Det er f.eks. et så lite synsfelt i selve brillen at opplevelsen mangler den virkelighetsgraden som skal til for å oppleve det som noe virkelig i det 3-dimensjonale rommet – synes jeg. Så det er altså opplevelsen som står sentralt og som er det som kan skape noe mer…

Og apropos skape noe – på samlingen ble det et fokus på at elevene må skape ting med VR og AR, og dette er også vanligere i AR enn VR. Her skar det seg litt i hodet mitt. Det hadde ingenting med VR eller AR å gjøre, men det var dette fokuset på å skape noe. I samtalen om det digitale i skolen har ordet «konsument» blitt brukt flere ganger om noe vi ikke vil at elevene skal være. Elevene skal skape, ikke konsumere.

I naturfag er en konsument en som konsumerer (spiser) en produsent. Det er altså en prosess hvor produktet ikke finnes lengre etter det er konsumert. Så det å kalle elever «konsumenter» i en digital tid blir både feil og negativt ladd. Ofte brukes det nok som et bilde på at elevene er passive mottagere av ett eller annet i den digitale verden. Det er som å mislike (gode) bøker fordi elevene bare «konsumerer» dem og så ignorerer vi at det skaper noe i elevene.

Jeg er ikke enig i premisset om at elever bare er «konsumenter» i denne forståelsen. Jeg er heller ikke enig i at det å skape er så uendelig mye bedre. Kortet jeg vil spille er at elever skaper opplevelser når de «konsumerer» gode fortellinger – uansett hvilket medium denne har. Jeg er glad for at minsten hjemme har «konsumert» syv Harry Potter bøker, åtte ditto filmer og er på god vei i Ringenes Herre, for å få lov til å se filmene etterhvert som han runder hver av de tre bøkene. Av nerd er du kommet, til nerd skal du bli… :-)

Eleven skaper og eier sin egen opplevelse og er i den forstand sin egen «produsent» av opplevelsen – og den har stor verdi. Om vi i skolen er flinke til å bruke denne opplevelsen er en helt annen ting. Vi må passe oss for ikke å fortelle elevene hva som er en korrekt opplevelse. Opplevelsen må vi bruke til å vise dem veien fra opplevelse og til aktuell ferdighets- og kunnskapsdel i læreplanen (som forhåpentligvis har noe med virkeligheten å gjøre).

Kanskje vi ikke alltid lar elevene oppleve nok i skolen, og her kommer dataspillene inn. Både som digital litteratur og digitale ekskursjoner har dataspill unike muligheter til å skape opplevelser vi ellers ikke får til i skolen, for så bruke disse opplevelsene til noe bra. Jeg husker enda noe teori fra religionspsykologien med Anthony Giddens teori om eksistensiell angst og ontologisk trygghet – og tillit. Vi må oppleve noe for å utvide vår ontologiske trygghet.

Forresten – vi voksne er jo også konsumenter av gode fortellinger og har også vært det som barn. Kanskje noen av oss har glemt det eller kanskje vi ikke alltid ser hvor de gode fortellingene er lengre.

Junior her hjemme (nå 11 år) hadde nettopp i lekse å lese Jack Londons «Ulvehunden» og å lese en side høyt hjemme. Han valgte en av de siste sidene og klarte det knapt (måtte hviskelese siste del), fordi han var så rørt. (Takk, norsklærer Siril!) Han ser film og spiller dataspill på samme måten.

PS!  Lær kidsa kosing – sier nå jeg :-)

Et kort hjertesukk om mobilforbud i skolen

Legg igjen en kommentar

Diskusjonen om «forbud» mot mobiltelefoner i skolen har versert en stund nå. Frontene ser ut til å være mange, ved første øyekast. Ved andre ser det ut til at mange er enige, men legger ulik betydning i ordet «forbud».

Min tagning på dette er enkel – på skolene i Randaberg har vi i årevis praktisert at elevene har lov å ha med mobilen på skolen. De har ikke lov til å bruke den uten at lærer har gitt dem lov, heller ikke i friminutt og midttime. Hvis en elev bruker mobilen (eller den signaliserer for høyt i en time) tar lærer mobilen, legger den ned på kontoret og eleven kan hente den før de går hjem for dagen. Funker som en kule og har som sagt gjort det årevis. Ingen elever bruker mobil i klasserommet og er sosiale uten mobil i friminutt og midttime.

Hva er forskjellen på dette og et forbud? Noen kaller ordningen vi har i Randabergskolen et forbud, men vi gjør det ikke – fordi det ikke er det. Det er lov med mobiltelefon, men bare når lærer gir elevene anledning til å bruke den. Hvis dette skulle vært definisjonen på et «forbud», så er Chromebooker også «forbudt» i Randabergskolen – og for den saks skyld også arbeidsbøker, matpakker, lærebøker og dobesøk. Forresten – dobesøk er ikke forbud, fordi de har lov til å gå på do i friminutt og midttime uten å spørre lærer.

Egentlig skjønner jeg ikke hva skoler som strever med uakseptabel mobilbruk strever med. Gjør noe med det, hvis det er et problem. Ja, det kommer garantert til å være en del støy i begynnelsen når bruken strammes inn i forhold til tidligere praksis. Det er det alltid når du endrer på ting, men så kommer det til å gå seg til også. Kanskje det virker «enklere» å forby elevene å ta med beistet på skolen, men det kommer i praksis ikke til å fungere. Elevene har mobilen med i ransel eller lomme likevel. Du «mister» bare muligheten som lærer for å bruke mobilen i løpet av skoledagen.

Og hvorfor mobil tilgjengelig i løpet av skoledagen? Mobiltelefonen er en utrolig digital ressurs som kan gi flere metodemuligheter og større effekt i ethvert fag. Bruk det derfor som det gode digitale verktøyet det er. Jeg viser også gjerne til Randabergskolens visjon for digitale dingser – «Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæring elevene kan få». På lik linje med alle andre hjelpemidler og verktøy vi bruker i skolen i dag har mobiltelefonen også en naturlig plass. Da kan vi også vise elevene hvordan vi bruker mobiltelefoner til annet enn SoMe…

Porno meg her og porno meg der – AKA Nasjonal retningslinje mot «alvorlig skadelig innhold»

Legg igjen en kommentar

KrF har den siste tiden kommet med en rekke dårlig forslag på Stortinget, synes jeg. Lærernormen lager flere problemer enn den løser. Ordningen med en time fysisk aktivitet i fag hver dag har Udir ikke begynt å tenke på hvordan de skal formulere en gang. Og nå topper de det hele med noe som Stortingen nå har vedtatt i dag (skal i alle fall det)…

Stortinget ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for barnehage- og skoleeiere, slik at de tar i bruk løsninger som skjuler alvorlig skadelig innhold på nettbrett, PC og lignende digitale enheter som deles ut eller er tilgjengelige for barna.

Av og til synes jeg synd på Udir som må sette alle disse forslagene fra KrF ut i praksis.

Jeg tror jeg kjenner litt til bakgrunnen for denne siste saken. En engasjert (og en smule overbeskyttende) far i Ås oppdaget helt korrekt at det er mulig å søke etter uhumskheter på et nettbrett og at du finner det. Han tok faktisk kontakt med meg for å lufte tankene sine og løsningen han så for seg. Jeg skal innrømmet at jeg ikke var enig og syntes han lempet frem kanonen for å skyte spurv – og løsningen hans ville fått Datatilsynet til å reise bust. Saken (og løsningen) er omtalt i Dagbladet her og her. Nesten morsomt å se hva vedtaket kokte ned til etter så mye engasjement.

Når Udir har fått summet seg tipper jeg at det blir utarbeidet en retningslinje som likner veldig på vedtaket – uten særlige tips om hvordan dette kan gjøres. Og det er hele poenget – det er ikke så lett å gjøre noe med. Du kan hive opp et webfilter (antakeligvis et domenefilter) i kommunen som stopper det meste. Det kommer selvfølgelig en diskusjon om den stopper for mye og/eller for lite. Hvem skal være moralens politi og avgjøre hva som er hva? Hvor naken må en dame være for at nettsiden skal sperres? Eller hvordan naken? Diskusjonen om Facebook og den nakne napalmjenta er et godt eksempel på hvor kinkig det raskt kan bli. Er du forresten klar over at wikipedia har en del nakenbilder (og noe porno) liggende? Skal vi sperre wikipedia også? Og SNL lenker til liknende bilder på wikipedia også ;-)

Som sagt – i kommunens brannmur kan du stoppe de mest «kjente» nettstedene, men alt er tilgjengelig via mobiltelefonen og nettverket der. Av en eller annen grunn virker heller ikke kommunens brannmur hjemme hos folk. Så hva er poenget? Stoppe uheldige søk på skolen? Akkurat det poenget kan jeg være med på, men da er det søket du må rense opp og ikke nettsiden de skal inn på. Iherdige forsøkt stoppes uansett ikke. Det er rimelig enkelt for oss som har GSuite og Chromebook i skolen å tvinge på sikkert søk i Google for elevene og det stopper uheldige søk (også når elevene er hjemme hvis de bruker skolens Chromebook). Men det stopper ikke samme søk i Bing eller i Duckduckgo – eller en annen tilfeldig valgt søkemotor på Internett (ja, det finnes flere enn Google :-). Eller på mobiltelefonen, PCen eller nettbrettet…

Det er en ting til med dette forslaget – og KS sier det bra, «Statlige veiledere og nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for kommuner.» Ja, da så… Dette blir ikke forpliktende for kommuner før det kommer i en forskrift eller lov. Jeg tipper de fleste kommuner ikke kommer til å gjøre så mye mer enn et par halvhjertede forsøk, som ikke kommer til å bety særlig likevel annet enn at de på papiret ser ut til å leve opp til retningslinjen. Elevene finner like mye porno – om det er det de vil.

Nå har jeg klaget en masse på forslaget og noen synes kanskje jeg burde ha et alternativ. I Randabergskolen er det ingen filtrering, annet enn at vi har aktivert sikkert søk i Google for alle (og det er låst på skolens Chromebooker). Begrunnelsen for dette er å unngå uheldige og «uheldige» søk. Men det er også det. Om de skriver inn nettadressen www.pornhub.com på Chromebooken sin, så er det den siden som dukker opp. På skolen bruker ikke elevene i prinsippet maskiner uten at det er voksne i nærheten. Om noen elever skulle begi seg ut på eventyr på Internett vil det i klassen alltid bli liv og rør – og lærer kommer til å oppdage hva som skjer. Da får lærer en fin anledning til en god samtale med aktuell(e) elev(er) om hva du gjør og ikke gjør på maskinene (og hvorfor). Hva som skjer hjemme har ikke skolen kontroll over og det er hjemmets ansvar. Om foreldre lar ungene surfe for seg selv hjemme, må de regne med at barn er naturlig nysgjerrige og har hørt om spennende ting der ute på verdensveven fra venner eller eldre søsken (eller venners eldre søsken). Det ikke er skolens ansvar hva elevene kan trylle frem på maskinen hjemme. Er foreldre redd for hva som skjer på skolemaskinen hjemme får de bestemme at de ikke får bruke den, men bruke en maskin som foreldrene mener de har den nødvendige kontrollen over. Og lykke til med det.

Jeg holder en knapp på barnevakten.no – Snakk med ungene. Vær bevisst på og interessert i hva de holder på med på skjermen. Vær voksne og ikke redd for å si hva du synes er greit og ikke greit, og hvorfor du synes det, samtidig som du ikke hugger hodet av dem om de en dag tøyer grenser og trenger mor og far som en trygg voksen havn.

Også irriterer jeg meg over at KrF hele tiden fronter disse sakene. Synes jeg det er viktige saker som KrF fremstår positivt i forhold til? Nei. Befester det bildet av KrF som et prippent moralistparti? Ja. Tjener kristensaken noe på dette? Nei. Irriterer det meg? Ja.

Og… helt til slutt – jeg har i hele blogginnlegget antatt at vi her snakker om nakenhet, porno og vold. Se hva som står i vedtaket – «alvorlig skadelig innhold». Seriøst?! Hva er det? Er det mulig å finne «alvorlig skadelig innhold» i den rammen vi snakker om her? Jeg kan komme på en masse ting jeg ikke vil at poden hjemme skal surfe fritt på, men at noe av det skulle kunne være «alvorlig skadelig» for ham er helt borti natten. Har vi overhode dokumentasjon på at barn kan bli «alvorlig skadet» av digitalt innhold i den rammen vi her snakker om? Kan de ikke heller skrive «upassende innhold», hvis det er det de mener? Ingen er uenig i at barn ikke skal ha tilgang til «alvorlig skadelig innhold». Det skulle bare mange, fordi det er jo «alvorlig skadelig». Det er nok mer uenighet om hva som er «upassende»…

NEI! Jeg er gammel… eller veldig sær…

Legg igjen en kommentar

Eller kanskje begge deler? Ta en kikk på dette forsidebildet til en presentasjon om dataspill i skolen.

Kjenner du igjen bildet og/eller teksten? Nei? Uff… tenkte meg det. I går var det 50-årsdagen til filmen «2001: En romodyssé» og nei, jeg er ikke 50 år gammel (enda), men jeg har sett filmen og jeg har lest boken (og novellen) filmen bygger på. Det er en forsåvidt spesiell film og kan nok være langdryg om du ikke er i rett humør, men den gjorde inntrykk en gang for lenge siden da jeg så den på kino (etter å ha lest boken). Filmen hører også til det knippe filmer som regnes som klassikere.

Både bildet og teksten er i dag et Internet-meme, som jeg syntes passet til tema. Dataspill er enda litt nerdete (tross alt) og originalsitatet fra boken «oh my God! — it’s full of stars!» passet godt til at dataspill i skolen er full av overraskelser og muligheter mange ikke er klar over. At jeg enten er gammel eller veldig sær demret for meg når min eminente (også nerdete) dataspill-i-skolen-kollega Tobias til slutt innrømmet at han ikke ante hva dette første lysbildet i presentasjonen han var med på (flere ganger!) viste til. Han syntes det var et kult bilde og spenstig tekst, men det var også det. Jeg har alltid ansett ham som en meme-ekspert (han elsker når elevene hans plukker opp memer på veien gjennom videregående skole), så jeg tok for gitt at han visste om dette. Men det gjorde han ikke… sukk…

Uansett, av sær eller gammel liker jeg egentlig best sær – og det er en god film, om enn litt sær…

 

Hvem bryr seg? Egentlig ingen…

7 kommentarer

Hvem bryr seg egentlig om personvernreglene (utenom Datatilsynet)? Ingen.

Personvernutfordringen min til deltakere på NKUL var ikke akkurat en suksess. Ingen la noe inn på skjemaet, bortsett fra en leverandør som skrev om seg selv og lurte på om de var «innenfor» :-). Selv snakket jeg med et par leverandører. Den ene ble tilfeldigvis itslearning, ikke fordi jeg aktivt oppsøkte dem, men fordi jeg gikk forbi og salgs- og markedssjef Trond Skeie sa «Hei!». I følge ham hadde de faktisk hatt et møte rett før NKUL om poengene i utfordringen min. De hadde ikke noe godt svar på hvordan de skulle vise meg at de gjorde det som stod i kontrakten – men de var på saken (som de så ofte er). Og at de ikke hadde slettet Fronter og itslearning-kontoene til Randaberg kommune var en glipp. Sikkert :-)

Det forrige innlegget på bloggen min om reelle utfordringer ift personvernrelgene laget ingen utslag i bloggloggen min i det hele, ut over bakgrunnstøyen. Altså er det i praksis ingen som har lest den. Dette har jeg sett før – ting jeg synes er viktig (og som jeg synes jeg jobbet litt med) synes andre ikke er viktig i det hele, mens helt banale ting kan ta helt av :-)

Selv har jeg konkludert med at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om personvernutfordringer. Et visst engasjement finner du når noen vil kritisere tjenester de likevel ikke liker/bruker, men blikket på egen praksis kan ofte være nokså sløvt – hvis du ikke tar deg selv i nakken og våger å ta et utenfra-perspektiv på egen praksis. Du fremstår lett som en gledesdreper hvis du virkelig vil holde god standard på bruk av personopplysninger i skolen. Likevel mener jeg det er nødvendig og av og til si «nei, dette må vi se på først» før en trør i gang nye tjenester. Utfordringen er kanskje mest å få overordnede til å godta at dette tar tid – og at ingen har brukt så mye tid på dette før.

Vi har et eksempel på dette i Randaberg kommune for tiden. Sentrale personer i kommunen har oppdaget det nye personverndirektivet som trer i kraft mai 2018 og det ble skrapt sammen et møte med sentrale personer fra de ulike områdene i kommunen. Det ble raskt tydelig at få hadde tenkt og det gjenstår et godt stykke arbeid for at kommunen skal være innenfor de nye reglene innen mai 2018. Ikke det at kommunen har dårlig praksis. Jeg tror det meste er rimelig ok, men det er det som er problemet – jeg tror. Det er ikke gjennomført risikovurderinger og gjennomganger av disse for hverken lokale eller eksterne tjenester – bortsett fra i skolen. Selv om vi i skolen også har ting som kan være bedre ligger vi et hestehode foran.

Men om jeg legger ned en masse arbeid i å skaffe nødvendig bakgrunnstoff, lager internkontrollskjema og utforme databehandleravtaler med alle løse skytjenester – kommer det til å bety noe i praksis? Kutter vi ut AskiRaski, Brettboka, Klassetrivsel.no, M+ osv. hvis de ikke vil/klarer å levere oss nødvendig bakgrunnstoff slik at vi kan lage et internkontrollskjema og en databehandleravtale som er god nok? Jeg tviler både på at noen med makt og myndighet kommer til å gjøre det – eller at de ulike tjenestene kommer til å endre praksis. De store aktørene tar grep, fordi de må. Visma, IST, Microsoft, Google, kanskje til og med Apple kommer til å legge ting tilrette – mest fordi de konkurrerer mot hverandre og en tjeneste som ikke er tilpasset de nye personvernreglene kommer til å ha en reell ulempe i konkurranse med de andre.

Men hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor synes vi ikke det er viktig å følge akkurat disse lovene? Mitt tipp er at det er fordi det kan være komplisert å forstå omfanget av digital informasjon på ville veier og at endringer kan være omfattende (og da en god del arbeid både teknisk og i organisasjonen) – og vi må kanskje også gjøre en del IKT-tjenester mer tungvindt å bruke. Enkelt og praktisk er ofte ikke særlig sikkert. Resultatet er en form for apati – ingen vet helt hvor de skal begynne. Endringene er for uoversiktlige og omfattende.

Ta f.eks. opptaket til videregående skole som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Hva om VIGO ikke vil gjøre noe – at de ikke gidder å lage noen avtale med oss i kommunen. Hva skal vi gjøre da? Nekte å overføre data til dem? Hvem går det ut over? Jo, elevene. Og hvem får skylden? Garantert vi på skolekontoret i grunnskolen. Hvem er motivert for å endre praksis? Eller for å si det mer pedagogisk – hvem eier problemet?

Og en ting til – det er slitsomt å tenke på at hver kommune sitter for seg selv med disse utfordringene. Vi i Randabergskolen har antakeligvis like mange ulike skytjenester (og interne tjenester) som Stavangerskolen, Gjesdalskolen, Trondheimskolen og [tenk-på-en-liten-kommune]skolen. Store kommuner har kanskje bedre ressurser til å lage disse planene (og presse tjenesteleverandør) enn små kommuner, men vi skal alle og enhver lage hver våre egne avtaler og internkontrollskjemaer. Hvordan kan vi lette og kvalitetssikre dette arbeidet for kommunene – altså hvordan kan vi samarbeide om dette? Kan vi ikke lage oss en «infobank»/en wiki med internkontrollskjemaer, RoS-analyser og bakgrunnstoff fra tjenesteleverandør og gjøre dette på en dugnad slik at vi alle slipper å finne opp kruttet hver på vår tue av varierende størrelse?

Og til ettertanke for alle som jobber i Randaberg kommune – sjekk ut lenken https://hrm.randaberg.kommune.no. Ikke så spennende, ser det ut til. Det er her vi søker om ferier, finner lønnsslipper, leverer egenmelding, fyller ut reiseregninger osv. Men hva om en annen hadde brukernavn og passord til en ansatt i Randaberg kommune? Jeg har levert en avviksmelding på denne tjenesten og den lyder:

Beskrivelse
Det er mulig å logge på https://hrm.randaberg.kommune.no fra et åpent Internett (altså fra hvor som helst i verden). Pålogging er enkelt brukernavn og passord. Det er da mulig å få tilgang til sensitive personopplysninger, mest knyttet til helse (egenmeldinger / fravær), men også andre personlige opplysninger om f.eks. ektefelle og barn, søknad om jobb, ferier, reiseutgifter osv. Det er også mulig å få tak i lønnsslipper med alt det dette inneholder av personlige opplysninger.
Konsekvenser av hendelsen
Andre kan rimelig enkelt få tilgang til ansattes helseopplysninger og andre svært private opplysninger.
Forbedringsforslag
Innføre sterk autentisering på nettjenesten eller legge tjenesten bare tilgjengelig via intranettet i kommunen (altså at du må være på en jobbmaskin for å få tilgang eller logget på via Citrix – som har sterk autentisering).

Blir spennende å se hva som skjer. Det er tungvint, men mer korrekt…

Noen raske tanker om skolen i en digital tid

Legg igjen en kommentar

Fremtidens digitale klasserom. Det er ikke inventaret – det er hva elevene gjør!

Statsministeren og kunnskapsministeren hadde 1. august 2017 et innlegg i Aftenposten for å forberede folket (og lærere) på kommende endringer i læreplaner og den digitale satsingen i skolen. Det er en del jada for oss som følger med på feltet. Samtidig er det alltid noe å bite seg fast i – spesielt når det kommer til de tre hovedområdene hvor det skal satses.

like viktig er å forstå hvordan den underliggende teknologien virker

…sier de under det første punktet om «Elevens læring og digitale kompetanse». Nei, det er ikke det – tenker jeg da. Det har aldri vært nødvendig å forstå den underliggende teknologien til dampmaskinen for å kunne delta som samfunnsborger under den industrielle revolusjonen. Heller ikke trykkpressen eller bilen eller mobiltelefonen. Det elevene trenger er å kunne bruke de digitale verktøyene slik de faktisk virker og blir brukt i hverdagen som omgir dem. Dette har jeg skrevet for et par år siden her (om koding) og her (om digital kompetanse) og rimelig nylig her (om hva jeg forventer at lærerutdanningene gjør) – så lite har endret seg. Selvfølgelig er det et mål at de skal kunne tenke kritisk i møtet med samfunnets utvikling. Samtidig har det alltid vært et mål og vil alltid være det – uansett om teknologien er digital eller ikke. (Og så vil jeg føye til at kritisk tenkning er en evne ikke alle elever (eller lærere) når noen gang.)

For å kunne delta som samfunnsborger må elevene (og lærerne) være på de arenaene hvor ting foregår – der folk er. Dette gir oss en liten utfordring i skolen, fordi debatter, deling og meningsutvekslinger (i alle sine former) foregår på digitale superkommersielle arenaer. Da kolliderer skolen raskt med det personregelverket vi er satt til å overholde og det læringsoppdraget vi har. Denne sliter jeg litt med selv som lærer – vi må lære elevene hvordan dette fungerer uten at de samtidig skal være der? Må tenke mer på denne.

I korte trekk mener jeg at digital kompetanse handler om å kunne bruke digitale verktøy og arenaer på en digital måte / den måten de er tenkt brukt + litt til. Dette blir selvfølgelig en utfordring når det kommer til lærernes kompetanse. Lærere kan mye – både om fag og pedagogikk. De «kan» læreboken, biblioteket og avisen – men håndterer de alle disse nye digitale verktøyene og arenaene på en gjenkjennbar digital måte? Ikke like sikker. Så skal det også være sagt at heller ikke elevene nødvendigvis har en god forståelse av hvordan digitale verktøy kan brukes og hva som er ideen med det digitale, men de vokser i det minste opp i en tid der det digitale er normalen.

I punkt 2 titter regjeringens syn på hva de vil gjøre med de digitale læremidlene frem. Det er pakket rimelig godt inn, men de vil ha en «levende og kreativ næring som utvikler læremidler i skolen». Det leser jeg litt i retning av at de ikke kommer til å omfavne et NDLA Grunnskole med åpne armer sånn helt uten videre. Men hvorfor «læremidler»? Er digitale læremidler det skolen trenger? Min kortutgave er som følger…

  • Et læremiddel (læreverk) er noe som er laget spesifikt for bruk i skolen opp mot bestemte læringsmål i læreplanen. Lærebøker (og digitaliserte utgaver av dem) er et godt eksempel på dette.
  • En læringsressurs er ett eller annet læreren velger å bruke i undervisningen sin, men som ikke i utgangspunktet er tenkt brukt til opplæring i bestemte læringsmål i læreplanen. Dette kan være www.vg.no, www.snl.no eller www.nrk.no.
  • Så har du læringsverktøy som er verktøy (digitale som analoge) en lærer velger å bruke i undervisningen. Oppgangen mellom verktøy og læringsverktøy kan være vanskelig, fordi det ofte er knyttet til hvordan verktøyet er laget og hvordan verktøyet blir brukt.

Jeg holder en knapp på at jeg trenger digitale læringsressurser og hensiktsmessige digitale verktøy mer enn digitale læremidler – ut fra denne tredelingen. Læremidler kan lett bli for snevre og binde undervisningen til læreren opp i læremiddelets metodikk, som ikke alltid passer til den konteksten læreren har i klasserommet sitt. Så om jeg er for et NDLA Grunnskole, så et det som en læringsressurs – ikke læremiddel.

Samtidig mener jeg at eventuelle læremidler, eller læringsressuser laget for skole ;-), må være utviklet med åpne lisenser. Det er slik den det digitale fungerer. Den digitale teknologien muliggjør flyt av informasjon fra et medium til et annet. Det er faktisk det er som er trikset med det digitale. Siden det digitale i teorien kan lagre all mulig informasjon som binær kode (disse 0-ene og 1-erne) gjør det informasjonen uavhengig av mediet. Informasjon kan vises på skjerm, skrives ut på ark, gjøres om til lyd/bilde osv. Det kan enkelt endres, deles og kopieres. Og det er det som skjer i hverdagen. Vi vil ikke ha informasjon låst ned med DRM. I skolen må vi gå foran med de idealene vi vil gi til elevene våre – «a world in which every single human being can freely share in the sum of all knowledge» (for å si det med Wikimedias ord).

Nervøsiteten for at elevene gjør noe annet med disse digitale dingsene sine dukker også opp i innlegget. Denne utfordringen handler om at skolen bruker det digitale på en ikke-digital møte og der muligheten for tankeflukt, som alltid har vært der når ting blir for uinteressant, også får en praktisk konsekvens. Å lose elever gjennom kjedelig lærerstyrt leksegjennomgang på prosjektør med åpne maskiner kan bare føre til en ting.

Og til slutt…

Kritisk tenkning, kreativ problemløsning, etisk refleksjon og estetisk sans er egenskaper og ferdigheter som vanskelig kan automatiseres.

Vel… det er akkurat dette en del fremtidstenkere mener AI nettopp vil automatisere. Noen av disse punktene er allerede (delvis) automatisert i ulike løsninger, fra søk i Google, spillelister i Spotify og i selvkjørende biler.

Ahhh… godt å være tilbake fra snekkerferie :-)

Hverdagsfrustrasjoner – aka Windows 10 oppdateringer og dets like

Én kommentar

Jeg liker egentlig Windows 10, men oppdateringsrutinen til Microsoft liker jeg ikke. Den bruker for lang tid på alt. I arbeidet med å sette opp maskiner til «Rom for spill» (blogg om det kommer seinere) støtte jeg borti noe enda mer irriterende enn oppdateringsrutinen i seg selv – nemlig nødvendige tillegg til Win10, som er avhengig av oppdateringsrutinen (fordi de er en del av den).

Noen av spillene vi skal ha inn på «Rom for spill» krever «.NET Framework 3.5», som er Microsoft sitt eget tillegg til Windows. Spillet installeres og så skal dette tillegget installeres. Alt starter helt fint og jeg klikker på alle tillatelser som skal til underveis – og så ender jeg opp med «Laster ned nødvendig programvare»…

…og så står den bare der og gjør tilsynelatende ingen verdens ting! Og den står og den står og den står og den står – og det skjer fremdeles ingenting. I minutt eller minutt. Etter en kopp kaffe og noe annet arbeid går jeg lei og regner med at noe er galt, men jeg klarer ikke avbryte vinduet / prosessen ved å trykke på «Avbryt»-knappen. Noe må være riktig galt. Oppgavebehandleren i Win10 klarer å avslutte prosessen via omveier – altså ikke noe for nybegynnere.

Jeg restarter maskinen, som jo alle vet er et gyllent triks i Windows-verden, og prøver på nytt. Akkurat det samme. Den står der og gjør tilsynelatende ingenting. Så er det å google litt. Aha… «.NET Framework 3.5» er en del av oppdateringene til Win10. Inn i «Windows update» i kontrollpanelet – og ja, der holder den på med å laste ned neste store oppdatering av Win10 (som jeg allerede har installert via Edu-bildet jeg har installert). Den er kommet til 95%, men den bare står der og gjør ingenting mer. Så jeg restarter igjen – og da, plutselig, installerer den noe av det som ligger i oppdateringskøen. Og etter det vi alle kjenner av hvor lang tid en slik oppdatering tar er maskinen klar, i den forstand at det ikke er mer oppdateringer på lur. Når jeg nå kjører «.NET Framework 3.5»-installasjonen fungerer alt. Nå laster den ned nødvendig programvare og installerer det – og blir ferdig.

Her er det feil på feil – synes jeg. For det første bruker Windows alt for lang tid på å overhode finne ut at det er en oppdatering på lur. Så bruker den for lang tid på å laste den ned. Så bruker den for lang tid på å få den installert. Og når da jeg prøver å installere noe som er avhengig av denne oppdateringsrutinen som generelt «bruker for lang tid» på ting og den ikke gir meg beskjed om at det den egentlig holder på med er å oppdatere Windows 10, men bare står der og gjør absolutt ingenting – da er det noe som er galt. Og dette er alt Microsoft sine egne programmer og rutiner.

Hva om jeg bare var en vanlig lærer med et folkelig kunnskapsnivå om hva datamaskiner holder på med? Eller en vanlig elev som nettopp har fått en 1-til-1 maskin fra skolen med seg hjem? Sukk…

Det dyreste med Windows 10 er den andre maskinen du må ha mens den første oppdaterer seg.

Universell utforming av hva?

2 kommentarer

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.
…

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

En tanke som har svevet en stund

Legg igjen en kommentar

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

Lærer kidsa IKT av å kode?

2 kommentarer

3006441-poster-javvaMed jevne mellomrom dukker det opp artikler og innlegg som mener det vi holder på med i skolen er å utdanne elever til fortidens systemer – f.eks. i VG her forleden: «Barn utdannes til digitale pensjonister«. Denne, og en helt annen artikkel jeg fant rett etterpå, fikk meg til å tenke litt på temaet. Jeg er ikke helt komfortabel med løsningen, fordi den kommer ikke til å løse det den skal.

Først vil jeg si at jeg ikke er uenig i påstanden om at skolen utdanner elevene til det vi, som er lærere selv, likte og er trygge på fra vår oppvekst/utdanning, og at vi på den måten utdanner barn til digitale pensjonister. Men – vi klarer ikke å utdanne barn til digitale pensjonister. Så stor makt over elevene har vi ikke. I verste fall gjør vi skolen kjedelig, uinteressant og uaktuell for elevene, ved å ikke tilpasse skolen til det som skjer i elevenes digitale hverdag. Digitale voksne kommer de til å bli uansett. Det er vi voksne som risikerer å ikke følge med i tiden den dagen vi blir pensjonister, men det er vel sånn det er… :-)

I’ve come up with a set of rules that describe our reactions to technologies:
1. Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works.
2. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it.
3. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.
– Douglas Adams, The Salmon of Doubt

Hovedutfordringen med påstandene i artikkelen (og dets like) er at jeg tror ikke det er mulig å utdanne elevene til det som kommer til å eksistere i den digitale verden når de en gang blir voksne. Vi vet ikke hvordan den verdenen ser ut. «Bleeding edge»-teknologi er (som navnet tilsier) ikke uten risiko. Det er langt fra sikkert at det du satser på i dag, blir det alle bruker i fremtiden. Oculus Rift er kult og avansert, men kommer VR til å ta helt av… tjneish… Bleeding edge er dessuten sjelden mer enn 1-2 år frem i tid i en digital verden og langt fra 10-årsperspektivet i grunnskolen.

Jeg veldig enig i at det å lære Powerpoint for å lære Powerpoint er feil utgangspunkt – på mange plan. Powerpoint er ett av mange presentasjonsprogrammer. Bare så det er sagt – det vil være like feil å si at det er et mål at elevene skal lære Google Presentasjon for å lære Google Presentasjon. Målet må selvfølgelig være å kunne bruke et godt digitalt verktøy (hvis du trenger det) når du skal presentere noe – det være seg Google Presentasjon, Prezi, Sway eller et annet bra verktøy jeg ikke har prøvd enda.

Jeg er ikke i mot at «Kidsa koder», for all del, men det er ikke løsningen på problemet. Det er mye god læring i det å kode i seg selv, og legger du inn hele informatikkfaget (hvor koding bare er en del) skal jeg være med på diskusjonen om det bør være et fag i skolen. Samtidig lever jeg ikke i den tro at elevene gjennom koding i seg selv kommer så veldig mye nærmere hvordan en PC, en nettside, Internett eller en app er laget. Til det er IKT- og kodeverden blitt for kompleks, jfr. uttrykket «Shadow IT». Jeg tror ikke de blir mer aktive borgere i samfunnet av å kunne kode. Jeg tror heller ikke at det å kode har et så stort nedslagsfelt blant elever generelt som kidsa koder-gjengen liker å tro. Det er stor forskjell på frivillig foreldredrevne aktiviteter og det som blir obligatorisk undervisning for alle elever i regi av skolen. Igjen – jeg liker tiltaket kidsa koder, og jeg kan være med på tanken om at det er en del av et informatikkfag i skolen – men ikke bare koding i seg selv.

Det beste du har er den teknologien som allerede er i bruk i dag. Jeg har ofte laget et enkelt poeng av at når jeg gikk på ungdomsskolen var skolen det stedet du kunne få prøve ny teknologi, mens i dag er skolen det stedet du ikke får bruke teknologi. Enda strever skolen med å ta igjen teknologinivået vi alle har i hverdagen. Mange skoler jobber også aktivt for unngå å ta i bruk den teknologien elevene har som en helt naturlig del av sin hverdag. Det første fordi det offentlige har ikke råd til å la hver enkelt elev ha hver sin PC, hvert sitt nettbrett og hver sin smarttelefon. Det andre fordi de fleste skoler jobber aktivt for å regulere bruk av digital teknologi slik at den tilpasser seg en skolehverdag som ikke er formet for å romme den.

Min innfallsvinkel er at elevene må lære å bruke de IKT-verktøyene som er vanlige i dag – på den måten de blir brukt i dag. Skolen skal være fremoverlent i hvilke IKT-verktøy dette faktisk er. Noen verktøy tar bedre høyde for ting som skjer i den digitale fremtiden enn andre, og det er de elevene bør bruke. Dette krever en større fleksibilitet i IKT-løsning og -struktur enn det både skoler og IKT-avdelinger i kommuner er vant til. Selvfølgelig er det en utfordring – IKT-planen noen laget i 2012 kunne umulig forutse hvordan 2015 så ut. Men det er ingen unnskyldning for å bruke Microsoft Office 2007 på maskiner fra 2009… på et datarom.

Problemet i skolen er ikke at elevene ikke koder. Problemet er at de ikke har tilgang til den teknologien de trenger for å kunne bruke de digitale verktøyene som er vanlige i dag.

assembly-languagePS! Noe personlig trivia her – jeg kunne programmere maskinkode på Commodore 64 sin 6510 CPU og knødde CPUen til å ta kontroll over rastertimingen på videobrikken. Med ordentlig CPU-hacking kunne jeg styre 112 «sprites» rundt på skjermen – selv om bare 8 var teknisk mulig. Jeg likte også å dekompilere spill for å lære stilige programmeringstriks. Jeg ble også helt forelsket i maskinkodemulighetene til Dragon 32 sin 6809 CPU, som var mye mer avansert enn C64 sin. Den hadde en MUL-kommando, selv om den tok 11 CPU-tikk å utføre. Da 16-bit CPUene kom med Amiga og videregående skole satte inn, strakk tiden ikke til… :-(

1 2 3 4