Kategori: Løse tanker

Løse tanker om IKT og skole

Hvem bryr seg? Egentlig ingen…

Posted on5 Comments

Hvem bryr seg egentlig om personvernreglene (utenom Datatilsynet)? Ingen.

Personvernutfordringen min til deltakere på NKUL var ikke akkurat en suksess. Ingen la noe inn på skjemaet, bortsett fra en leverandør som skrev om seg selv og lurte på om de var «innenfor» :-). Selv snakket jeg med et par leverandører. Den ene ble tilfeldigvis itslearning, ikke fordi jeg aktivt oppsøkte dem, men fordi jeg gikk forbi og salgs- og markedssjef Trond Skeie sa «Hei!». I følge ham hadde de faktisk hatt et møte rett før NKUL om poengene i utfordringen min. De hadde ikke noe godt svar på hvordan de skulle vise meg at de gjorde det som stod i kontrakten – men de var på saken (som de så ofte er). Og at de ikke hadde slettet Fronter og itslearning-kontoene til Randaberg kommune var en glipp. Sikkert :-)

Det forrige innlegget på bloggen min om reelle utfordringer ift personvernrelgene laget ingen utslag i bloggloggen min i det hele, ut over bakgrunnstøyen. Altså er det i praksis ingen som har lest den. Dette har jeg sett før – ting jeg synes er viktig (og som jeg synes jeg jobbet litt med) synes andre ikke er viktig i det hele, mens helt banale ting kan ta helt av :-)

Selv har jeg konkludert med at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om personvernutfordringer. Et visst engasjement finner du når noen vil kritisere tjenester de likevel ikke liker/bruker, men blikket på egen praksis kan ofte være nokså sløvt – hvis du ikke tar deg selv i nakken og våger å ta et utenfra-perspektiv på egen praksis. Du fremstår lett som en gledesdreper hvis du virkelig vil holde god standard på bruk av personopplysninger i skolen. Likevel mener jeg det er nødvendig og av og til si «nei, dette må vi se på først» før en trør i gang nye tjenester. Utfordringen er kanskje mest å få overordnede til å godta at dette tar tid – og at ingen har brukt så mye tid på dette før.

Vi har et eksempel på dette i Randaberg kommune for tiden. Sentrale personer i kommunen har oppdaget det nye personverndirektivet som trer i kraft mai 2018 og det ble skrapt sammen et møte med sentrale personer fra de ulike områdene i kommunen. Det ble raskt tydelig at få hadde tenkt og det gjenstår et godt stykke arbeid for at kommunen skal være innenfor de nye reglene innen mai 2018. Ikke det at kommunen har dårlig praksis. Jeg tror det meste er rimelig ok, men det er det som er problemet – jeg tror. Det er ikke gjennomført risikovurderinger og gjennomganger av disse for hverken lokale eller eksterne tjenester – bortsett fra i skolen. Selv om vi i skolen også har ting som kan være bedre ligger vi et hestehode foran.

Men om jeg legger ned en masse arbeid i å skaffe nødvendig bakgrunnstoff, lager internkontrollskjema og utforme databehandleravtaler med alle løse skytjenester – kommer det til å bety noe i praksis? Kutter vi ut AskiRaski, Brettboka, Klassetrivsel.no, M+ osv. hvis de ikke vil/klarer å levere oss nødvendig bakgrunnstoff slik at vi kan lage et internkontrollskjema og en databehandleravtale som er god nok? Jeg tviler både på at noen med makt og myndighet kommer til å gjøre det – eller at de ulike tjenestene kommer til å endre praksis. De store aktørene tar grep, fordi de må. Visma, IST, Microsoft, Google, kanskje til og med Apple kommer til å legge ting tilrette – mest fordi de konkurrerer mot hverandre og en tjeneste som ikke er tilpasset de nye personvernreglene kommer til å ha en reell ulempe i konkurranse med de andre.

Men hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor synes vi ikke det er viktig å følge akkurat disse lovene? Mitt tipp er at det er fordi det kan være komplisert å forstå omfanget av digital informasjon på ville veier og at endringer kan være omfattende (og da en god del arbeid både teknisk og i organisasjonen) – og vi må kanskje også gjøre en del IKT-tjenester mer tungvindt å bruke. Enkelt og praktisk er ofte ikke særlig sikkert. Resultatet er en form for apati – ingen vet helt hvor de skal begynne. Endringene er for uoversiktlige og omfattende.

Ta f.eks. opptaket til videregående skole som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Hva om VIGO ikke vil gjøre noe – at de ikke gidder å lage noen avtale med oss i kommunen. Hva skal vi gjøre da? Nekte å overføre data til dem? Hvem går det ut over? Jo, elevene. Og hvem får skylden? Garantert vi på skolekontoret i grunnskolen. Hvem er motivert for å endre praksis? Eller for å si det mer pedagogisk – hvem eier problemet?

Og en ting til – det er slitsomt å tenke på at hver kommune sitter for seg selv med disse utfordringene. Vi i Randabergskolen har antakeligvis like mange ulike skytjenester (og interne tjenester) som Stavangerskolen, Gjesdalskolen, Trondheimskolen og [tenk-på-en-liten-kommune]skolen. Store kommuner har kanskje bedre ressurser til å lage disse planene (og presse tjenesteleverandør) enn små kommuner, men vi skal alle og enhver lage hver våre egne avtaler og internkontrollskjemaer. Hvordan kan vi lette og kvalitetssikre dette arbeidet for kommunene – altså hvordan kan vi samarbeide om dette? Kan vi ikke lage oss en «infobank»/en wiki med internkontrollskjemaer, RoS-analyser og bakgrunnstoff fra tjenesteleverandør og gjøre dette på en dugnad slik at vi alle slipper å finne opp kruttet hver på vår tue av varierende størrelse?

Og til ettertanke for alle som jobber i Randaberg kommune – sjekk ut lenken https://hrm.randaberg.kommune.no. Ikke så spennende, ser det ut til. Det er her vi søker om ferier, finner lønnsslipper, leverer egenmelding, fyller ut reiseregninger osv. Men hva om en annen hadde brukernavn og passord til en ansatt i Randaberg kommune? Jeg har levert en avviksmelding på denne tjenesten og den lyder:

Beskrivelse
Det er mulig å logge på https://hrm.randaberg.kommune.no fra et åpent Internett (altså fra hvor som helst i verden). Pålogging er enkelt brukernavn og passord. Det er da mulig å få tilgang til sensitive personopplysninger, mest knyttet til helse (egenmeldinger / fravær), men også andre personlige opplysninger om f.eks. ektefelle og barn, søknad om jobb, ferier, reiseutgifter osv. Det er også mulig å få tak i lønnsslipper med alt det dette inneholder av personlige opplysninger.
Konsekvenser av hendelsen
Andre kan rimelig enkelt få tilgang til ansattes helseopplysninger og andre svært private opplysninger.
Forbedringsforslag
Innføre sterk autentisering på nettjenesten eller legge tjenesten bare tilgjengelig via intranettet i kommunen (altså at du må være på en jobbmaskin for å få tilgang eller logget på via Citrix – som har sterk autentisering).

Blir spennende å se hva som skjer. Det er tungvint, men mer korrekt…

Noen raske tanker om skolen i en digital tid

Posted onLeave a comment

Fremtidens digitale klasserom. Det er ikke inventaret – det er hva elevene gjør!

Statsministeren og kunnskapsministeren hadde 1. august 2017 et innlegg i Aftenposten for å forberede folket (og lærere) på kommende endringer i læreplaner og den digitale satsingen i skolen. Det er en del jada for oss som følger med på feltet. Samtidig er det alltid noe å bite seg fast i – spesielt når det kommer til de tre hovedområdene hvor det skal satses.

like viktig er å forstå hvordan den underliggende teknologien virker

…sier de under det første punktet om «Elevens læring og digitale kompetanse». Nei, det er ikke det – tenker jeg da. Det har aldri vært nødvendig å forstå den underliggende teknologien til dampmaskinen for å kunne delta som samfunnsborger under den industrielle revolusjonen. Heller ikke trykkpressen eller bilen eller mobiltelefonen. Det elevene trenger er å kunne bruke de digitale verktøyene slik de faktisk virker og blir brukt i hverdagen som omgir dem. Dette har jeg skrevet for et par år siden her (om koding) og her (om digital kompetanse) og rimelig nylig her (om hva jeg forventer at lærerutdanningene gjør) – så lite har endret seg. Selvfølgelig er det et mål at de skal kunne tenke kritisk i møtet med samfunnets utvikling. Samtidig har det alltid vært et mål og vil alltid være det – uansett om teknologien er digital eller ikke. (Og så vil jeg føye til at kritisk tenkning er en evne ikke alle elever (eller lærere) når noen gang.)

For å kunne delta som samfunnsborger må elevene (og lærerne) være på de arenaene hvor ting foregår – der folk er. Dette gir oss en liten utfordring i skolen, fordi debatter, deling og meningsutvekslinger (i alle sine former) foregår på digitale superkommersielle arenaer. Da kolliderer skolen raskt med det personregelverket vi er satt til å overholde og det læringsoppdraget vi har. Denne sliter jeg litt med selv som lærer – vi må lære elevene hvordan dette fungerer uten at de samtidig skal være der? Må tenke mer på denne.

I korte trekk mener jeg at digital kompetanse handler om å kunne bruke digitale verktøy og arenaer på en digital måte / den måten de er tenkt brukt + litt til. Dette blir selvfølgelig en utfordring når det kommer til lærernes kompetanse. Lærere kan mye – både om fag og pedagogikk. De «kan» læreboken, biblioteket og avisen – men håndterer de alle disse nye digitale verktøyene og arenaene på en gjenkjennbar digital måte? Ikke like sikker. Så skal det også være sagt at heller ikke elevene nødvendigvis har en god forståelse av hvordan digitale verktøy kan brukes og hva som er ideen med det digitale, men de vokser i det minste opp i en tid der det digitale er normalen.

I punkt 2 titter regjeringens syn på hva de vil gjøre med de digitale læremidlene frem. Det er pakket rimelig godt inn, men de vil ha en «levende og kreativ næring som utvikler læremidler i skolen». Det leser jeg litt i retning av at de ikke kommer til å omfavne et NDLA Grunnskole med åpne armer sånn helt uten videre. Men hvorfor «læremidler»? Er digitale læremidler det skolen trenger? Min kortutgave er som følger…

  • Et læremiddel (læreverk) er noe som er laget spesifikt for bruk i skolen opp mot bestemte læringsmål i læreplanen. Lærebøker (og digitaliserte utgaver av dem) er et godt eksempel på dette.
  • En læringsressurs er ett eller annet læreren velger å bruke i undervisningen sin, men som ikke i utgangspunktet er tenkt brukt til opplæring i bestemte læringsmål i læreplanen. Dette kan være www.vg.no, www.snl.no eller www.nrk.no.
  • Så har du læringsverktøy som er verktøy (digitale som analoge) en lærer velger å bruke i undervisningen. Oppgangen mellom verktøy og læringsverktøy kan være vanskelig, fordi det ofte er knyttet til hvordan verktøyet er laget og hvordan verktøyet blir brukt.

Jeg holder en knapp på at jeg trenger digitale læringsressurser og hensiktsmessige digitale verktøy mer enn digitale læremidler – ut fra denne tredelingen. Læremidler kan lett bli for snevre og binde undervisningen til læreren opp i læremiddelets metodikk, som ikke alltid passer til den konteksten læreren har i klasserommet sitt. Så om jeg er for et NDLA Grunnskole, så et det som en læringsressurs – ikke læremiddel.

Samtidig mener jeg at eventuelle læremidler, eller læringsressuser laget for skole ;-), må være utviklet med åpne lisenser. Det er slik den det digitale fungerer. Den digitale teknologien muliggjør flyt av informasjon fra et medium til et annet. Det er faktisk det er som er trikset med det digitale. Siden det digitale i teorien kan lagre all mulig informasjon som binær kode (disse 0-ene og 1-erne) gjør det informasjonen uavhengig av mediet. Informasjon kan vises på skjerm, skrives ut på ark, gjøres om til lyd/bilde osv. Det kan enkelt endres, deles og kopieres. Og det er det som skjer i hverdagen. Vi vil ikke ha informasjon låst ned med DRM. I skolen må vi gå foran med de idealene vi vil gi til elevene våre – «a world in which every single human being can freely share in the sum of all knowledge» (for å si det med Wikimedias ord).

Nervøsiteten for at elevene gjør noe annet med disse digitale dingsene sine dukker også opp i innlegget. Denne utfordringen handler om at skolen bruker det digitale på en ikke-digital møte og der muligheten for tankeflukt, som alltid har vært der når ting blir for uinteressant, også får en praktisk konsekvens. Å lose elever gjennom kjedelig lærerstyrt leksegjennomgang på prosjektør med åpne maskiner kan bare føre til en ting.

Og til slutt…

Kritisk tenkning, kreativ problemløsning, etisk refleksjon og estetisk sans er egenskaper og ferdigheter som vanskelig kan automatiseres.

Vel… det er akkurat dette en del fremtidstenkere mener AI nettopp vil automatisere. Noen av disse punktene er allerede (delvis) automatisert i ulike løsninger, fra søk i Google, spillelister i Spotify og i selvkjørende biler.

Ahhh… godt å være tilbake fra snekkerferie :-)

Hverdagsfrustrasjoner – aka Windows 10 oppdateringer og dets like

Posted on1 Comment

Jeg liker egentlig Windows 10, men oppdateringsrutinen til Microsoft liker jeg ikke. Den bruker for lang tid på alt. I arbeidet med å sette opp maskiner til «Rom for spill» (blogg om det kommer seinere) støtte jeg borti noe enda mer irriterende enn oppdateringsrutinen i seg selv – nemlig nødvendige tillegg til Win10, som er avhengig av oppdateringsrutinen (fordi de er en del av den).

Noen av spillene vi skal ha inn på «Rom for spill» krever «.NET Framework 3.5», som er Microsoft sitt eget tillegg til Windows. Spillet installeres og så skal dette tillegget installeres. Alt starter helt fint og jeg klikker på alle tillatelser som skal til underveis – og så ender jeg opp med «Laster ned nødvendig programvare»…

…og så står den bare der og gjør tilsynelatende ingen verdens ting! Og den står og den står og den står og den står – og det skjer fremdeles ingenting. I minutt eller minutt. Etter en kopp kaffe og noe annet arbeid går jeg lei og regner med at noe er galt, men jeg klarer ikke avbryte vinduet / prosessen ved å trykke på «Avbryt»-knappen. Noe må være riktig galt. Oppgavebehandleren i Win10 klarer å avslutte prosessen via omveier – altså ikke noe for nybegynnere.

Jeg restarter maskinen, som jo alle vet er et gyllent triks i Windows-verden, og prøver på nytt. Akkurat det samme. Den står der og gjør tilsynelatende ingenting. Så er det å google litt. Aha… «.NET Framework 3.5» er en del av oppdateringene til Win10. Inn i «Windows update» i kontrollpanelet – og ja, der holder den på med å laste ned neste store oppdatering av Win10 (som jeg allerede har installert via Edu-bildet jeg har installert). Den er kommet til 95%, men den bare står der og gjør ingenting mer. Så jeg restarter igjen – og da, plutselig, installerer den noe av det som ligger i oppdateringskøen. Og etter det vi alle kjenner av hvor lang tid en slik oppdatering tar er maskinen klar, i den forstand at det ikke er mer oppdateringer på lur. Når jeg nå kjører «.NET Framework 3.5»-installasjonen fungerer alt. Nå laster den ned nødvendig programvare og installerer det – og blir ferdig.

Her er det feil på feil – synes jeg. For det første bruker Windows alt for lang tid på å overhode finne ut at det er en oppdatering på lur. Så bruker den for lang tid på å laste den ned. Så bruker den for lang tid på å få den installert. Og når da jeg prøver å installere noe som er avhengig av denne oppdateringsrutinen som generelt «bruker for lang tid» på ting og den ikke gir meg beskjed om at det den egentlig holder på med er å oppdatere Windows 10, men bare står der og gjør absolutt ingenting – da er det noe som er galt. Og dette er alt Microsoft sine egne programmer og rutiner.

Hva om jeg bare var en vanlig lærer med et folkelig kunnskapsnivå om hva datamaskiner holder på med? Eller en vanlig elev som nettopp har fått en 1-til-1 maskin fra skolen med seg hjem? Sukk…

Det dyreste med Windows 10 er den andre maskinen du må ha mens den første oppdaterer seg.

Universell utforming av hva?

Posted on2 Comments

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.
…

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

En tanke som har svevet en stund

Posted onLeave a comment

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

Lærer kidsa IKT av å kode?

Posted on2 Comments

3006441-poster-javvaMed jevne mellomrom dukker det opp artikler og innlegg som mener det vi holder på med i skolen er å utdanne elever til fortidens systemer – f.eks. i VG her forleden: «Barn utdannes til digitale pensjonister«. Denne, og en helt annen artikkel jeg fant rett etterpå, fikk meg til å tenke litt på temaet. Jeg er ikke helt komfortabel med løsningen, fordi den kommer ikke til å løse det den skal.

Først vil jeg si at jeg ikke er uenig i påstanden om at skolen utdanner elevene til det vi, som er lærere selv, likte og er trygge på fra vår oppvekst/utdanning, og at vi på den måten utdanner barn til digitale pensjonister. Men – vi klarer ikke å utdanne barn til digitale pensjonister. Så stor makt over elevene har vi ikke. I verste fall gjør vi skolen kjedelig, uinteressant og uaktuell for elevene, ved å ikke tilpasse skolen til det som skjer i elevenes digitale hverdag. Digitale voksne kommer de til å bli uansett. Det er vi voksne som risikerer å ikke følge med i tiden den dagen vi blir pensjonister, men det er vel sånn det er… :-)

I’ve come up with a set of rules that describe our reactions to technologies:
1. Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works.
2. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it.
3. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.
– Douglas Adams, The Salmon of Doubt

Hovedutfordringen med påstandene i artikkelen (og dets like) er at jeg tror ikke det er mulig å utdanne elevene til det som kommer til å eksistere i den digitale verden når de en gang blir voksne. Vi vet ikke hvordan den verdenen ser ut. «Bleeding edge»-teknologi er (som navnet tilsier) ikke uten risiko. Det er langt fra sikkert at det du satser på i dag, blir det alle bruker i fremtiden. Oculus Rift er kult og avansert, men kommer VR til å ta helt av… tjneish… Bleeding edge er dessuten sjelden mer enn 1-2 år frem i tid i en digital verden og langt fra 10-årsperspektivet i grunnskolen.

Jeg veldig enig i at det å lære Powerpoint for å lære Powerpoint er feil utgangspunkt – på mange plan. Powerpoint er ett av mange presentasjonsprogrammer. Bare så det er sagt – det vil være like feil å si at det er et mål at elevene skal lære Google Presentasjon for å lære Google Presentasjon. Målet må selvfølgelig være å kunne bruke et godt digitalt verktøy (hvis du trenger det) når du skal presentere noe – det være seg Google Presentasjon, Prezi, Sway eller et annet bra verktøy jeg ikke har prøvd enda.

Jeg er ikke i mot at «Kidsa koder», for all del, men det er ikke løsningen på problemet. Det er mye god læring i det å kode i seg selv, og legger du inn hele informatikkfaget (hvor koding bare er en del) skal jeg være med på diskusjonen om det bør være et fag i skolen. Samtidig lever jeg ikke i den tro at elevene gjennom koding i seg selv kommer så veldig mye nærmere hvordan en PC, en nettside, Internett eller en app er laget. Til det er IKT- og kodeverden blitt for kompleks, jfr. uttrykket «Shadow IT». Jeg tror ikke de blir mer aktive borgere i samfunnet av å kunne kode. Jeg tror heller ikke at det å kode har et så stort nedslagsfelt blant elever generelt som kidsa koder-gjengen liker å tro. Det er stor forskjell på frivillig foreldredrevne aktiviteter og det som blir obligatorisk undervisning for alle elever i regi av skolen. Igjen – jeg liker tiltaket kidsa koder, og jeg kan være med på tanken om at det er en del av et informatikkfag i skolen – men ikke bare koding i seg selv.

Det beste du har er den teknologien som allerede er i bruk i dag. Jeg har ofte laget et enkelt poeng av at når jeg gikk på ungdomsskolen var skolen det stedet du kunne få prøve ny teknologi, mens i dag er skolen det stedet du ikke får bruke teknologi. Enda strever skolen med å ta igjen teknologinivået vi alle har i hverdagen. Mange skoler jobber også aktivt for unngå å ta i bruk den teknologien elevene har som en helt naturlig del av sin hverdag. Det første fordi det offentlige har ikke råd til å la hver enkelt elev ha hver sin PC, hvert sitt nettbrett og hver sin smarttelefon. Det andre fordi de fleste skoler jobber aktivt for å regulere bruk av digital teknologi slik at den tilpasser seg en skolehverdag som ikke er formet for å romme den.

Min innfallsvinkel er at elevene må lære å bruke de IKT-verktøyene som er vanlige i dag – på den måten de blir brukt i dag. Skolen skal være fremoverlent i hvilke IKT-verktøy dette faktisk er. Noen verktøy tar bedre høyde for ting som skjer i den digitale fremtiden enn andre, og det er de elevene bør bruke. Dette krever en større fleksibilitet i IKT-løsning og -struktur enn det både skoler og IKT-avdelinger i kommuner er vant til. Selvfølgelig er det en utfordring – IKT-planen noen laget i 2012 kunne umulig forutse hvordan 2015 så ut. Men det er ingen unnskyldning for å bruke Microsoft Office 2007 på maskiner fra 2009… på et datarom.

Problemet i skolen er ikke at elevene ikke koder. Problemet er at de ikke har tilgang til den teknologien de trenger for å kunne bruke de digitale verktøyene som er vanlige i dag.

assembly-languagePS! Noe personlig trivia her – jeg kunne programmere maskinkode på Commodore 64 sin 6510 CPU og knødde CPUen til å ta kontroll over rastertimingen på videobrikken. Med ordentlig CPU-hacking kunne jeg styre 112 «sprites» rundt på skjermen – selv om bare 8 var teknisk mulig. Jeg likte også å dekompilere spill for å lære stilige programmeringstriks. Jeg ble også helt forelsket i maskinkodemulighetene til Dragon 32 sin 6809 CPU, som var mye mer avansert enn C64 sin. Den hadde en MUL-kommando, selv om den tok 11 CPU-tikk å utføre. Da 16-bit CPUene kom med Amiga og videregående skole satte inn, strakk tiden ikke til… :-(

Ren og rettferdig, himmelen verdig?

Posted on1 Comment

Det er helt riktig det Fraser Speirs her viser til. (Han var forøvrig første mann ut med en 1-til-1-løsning med iPad for skole!) Jeg har tidligere brukt det samme argumentet han fører her for vanlige apper (til iPad) i skolen. Hvis elevene har 1-til-1 (og til en viss grad i med unik bruker med 1-til-mange), så vil ordinær web-bruk føre til at elevene blir profilert til reklame – og det temmelig effektivt også. Det tar ikke mange klikkene før dette er overført til Facebook-kontoer o.l. Og om profilen mot formodning ikke blir knyttet til et navn i første runde, er den likevel temmelig nøyaktig og dermed verdifull for de som lever av å profilere reklame o.l. til sluttbrukere og andre foretak.

Noen av sidene til dagbladet.no

Noen av sidene til dagbladet.no

Du skal ikke lengre enn til dagbladet.no. Der talte jeg raskt opp at 13 «trackere» (til reklame, sosiale nettverk og/eller profilering) blir kontaktet når du laster inn forsiden, utenom dagbladet.no selv. vg.no har 8 «trackere», i tillegg til seg selv. aftenposten.no har 14. Det er bare å ta for seg de vanlige nettstedene elevene bruker.

Dette er ikke et innlegg om å gi opp alt håp om kontroll av hvilken informasjon vi gir fra oss når vi surfer. Det er mer et lite spark i leggen til dem som tror at du kan leve ren og rettferdig når du lar elevene surfe på webben. «Trackere», både reklame, sosiale nettverk og profilering, er i dag en helt naturlig del av hvordan verdensveven fungerer.

Det beste vi kan gjøre i skolen er å lære elevene våre at det er slik det er. Det er slik webben virker. Vi må vise og forklare dem hva reklame og profilering er, slik at de skjønner hvordan det virker. Først da kan de forholde seg til det på en fornuftig måte. Kanskje lærerne må lære det først…

udir.no følger deg også.

udir.no følger deg også.

Forresten – udir.no har 4 «trackere». Sjekk ut hvilke på bildet til høyre :-)

PS! www.wikipedia.org har 0. Kult!

En selger i fåreklær

Posted onLeave a comment

Det er noe med forholdet mellom de frivillige entusiaster og kommersielle aktører jeg har tenkt på lenge. Det henger helt tilbake til da vi på Harestad skole trødde igang med linux og fri programvare over hele linjen for elever og lærere. Vi økte maskinparken til helt usannsynlige tall for IKT og skole den gang og vi gjorde det svinbillig og uhyggelig effektivt. Løsningen med diskløse tykke klienter står det enda respekt av, og IKT-ansvarlig på Harestad skole drifter glatt 450 tykke klienter uten at han trenger å bruke tid på det (og han har ansvar for alt knyttet til IKT på skolen – tjenere, nettverk, klienter, skrivere, brukerstøtte, prosjekter… alt).

Når vi skryter av egen løsning til andre skoler og kommunen får vi alltid spørsmålet – «Jammen, hvis dette er så bra, hvorfor er det ingen andre som gjør det?» Og det litt frekke svaret er – «Nei, si det du… kanskje de er dumme, eller så vet de ikke bedre?». Svaret er delvis sant – veldig mange vet ikke så mye om løsningene basert på fri programvare. De vet faktisk fint lite, har aldri prøvd noe av det og har bare hørt ett eller annet en eller annen gang. Og så ender de fleste skoler/kommuner opp med kjente kommersielle løsninger, som alltid krever litt mer ressurser (både tid og penger) enn de så for seg. Men hvorfor gjør de det? Deler av svaret er at for eksempel Microsoft selger et produkt (og det ingenting galt i det!). De har derfor en proaktiv PR-gjeng, som holder skoler og kommuner godt informert om hva de har, hva det gjør og hva som kommer om ikke så lenge. De kan avse ressurser som «gratis» reiser rundt og informerer om alt det lure du kan gjøre med akkurat deres produkter. De er selgere, selv om de kommer under andre navn som «pedagogisk rådgiver», «digitalpedagog», «pedagogisk veileder» eller «konsulent». Microsoft og Apple har et hav av slike kommersielle talsmenn (og kvinner) som kan proaktivt selge løsningen, fordi den koster penger og hovedleverandør har råd til å gi disse en del av kaken når de videreselger løsningene.

Fri programvare har ikke en slik gjeng kommersielle undersåtter. Joda, det finnes store kommersielle fri programvare-prosjekter, f.eks. RedHat, som både selger og tjener godt med penger. Men når hadde du sist en på døren som ville selge deg CentOS eller GIMP? Det sier seg selv. Det er ikke noe «marked» å selge fri (gratis) programvare i. Det er ingen som kan tjene penger på å reise rundt å informere om eller gi vekk gratis programmer gratis. Derfor er det naturlig nok ingen som proaktivt reiser rundt og gjør akkurat det. Det var det Friprogsenteret skulle ha gjort… :-(

Det fri programvare har er en stor gjeng glade entusiaster, som gjerne viser hva de gjør – om du spør dem. De er ikke selgere. De er brukere av et system de selv har satt i drift og er stolte av. De tjener ingenting på å vise frem systemet til deg, men de gjør det så gjerne. Hvordan vet jeg det? Jeg er en av de som gjerne viser frem hva vi gjør – uten å ta betalt for det. Men jeg ringer ikke Kristiansand kommune og sier «Hei, Ole, skal jeg vise deg hvordan du setter opp et utrolig bra system som ikke har noen lisensutgifter (det er helt fritt og gratis) og er skvettenkelt å drifte?». Det er ikke min jobb å selge systemet vi selv bruker. Mitt ansvar handler om å få IKT-systemene i Randabergskolen til å virke godt, bygge ny skole, holde orden på skyss, være übersuperbruker av det skoleadministrative systemet, forberede politiske saker osv. – altså det jeg er ansatt for å gjøre hos skolesjefen. Ikke selge noe vi likevel ikke tjener penger på. Men om Ole har lyst til å se hva vi holder på med, setter jeg gjerne av tid til det – uten at jeg tar betalt for det.

Det samme ser jeg gjelder Google Apps for Education (og Chromebook). Google er selvfølgelig en stor og tung kommersiell aktør, men de tjener ingenting (i det minste ikke direkte) på GAFE og Chromebook. GAFE er gratis og Google selger (i utgangspunktet) ikke Chromebooker. Derfor er det ingen kommersiell aktør som «pusher» GAFE og Chromebook ut i skolen i Norge. Det er bare oss glade entusiaster som prøver å fortelle andre at vi har funnet noe vi liker – og som er enklere, billigere og bedre. Selvfølgelig finnes det hjelp å få både hos Google Norge og deres leverandører, men de har ikke satt av noen egne ressurser til skole – bare til Google Apps for Works. De tjener penger på GAFW, fordi der betaler brukerne.

Dette er igjen en av grunnen til at du ikke så ofte finner rendyrkede Google-fan i skolen. Vi som bruker GAFE bruker også Windows og iPad og diverse og dings. Det blir litt annerledes når du treffer noen som skal selge en ren iPad- eller Microsoft-løsning. Da finnes ikke de andre tjenestene en gang. Alt skal løses innenfor sfæren av den tekniske løsningen den aktuelle selger representerer. Og det er da du virkelig får se og høre sære måter å bruke Outlook, PowerPoint og Excel på – eller rare krumspring for å jobbe rundt begrensningene til en iPad.

Jeg lurer på om Microsoft hadde vært så harde på skolesektoren om Academic-lisensen for Microsoft-produktene faktisk var kr 0,-. Bare Randaberg kommune betaler kr 160 450,- (eks. mva.) i året (2014) for å kunne bruke Microsoft-produkter i skolen (1485 elever) – og det er en god del mer enn kr 0,-, som vi (ikke) betaler til Google. Og gjør vi et enkelt regnestykke tjener Microsoft rundt kr 66 918 000,- bare på Microsoft-lisenser til skolenorge grunnskolen i Norge. Kan ha en del «pedagogiske rådgivere» gående på gress da…

«Nei, jeg kan ikke bruke denne nye naturfagboken, fordi ingen har vist meg hva som står i den.»

Posted on7 Comments

Vi hadde flirt av den læreren som sa noe slikt – og lurt på hva han holdt på med. Det hadde vært en helt absurd uttalelse, men den er helt legitim om du oversetter den til IKT og skole-verden.

Denne tenkte tulletanken ramlet inn i hodet mitt etter at jeg hadde lest «Vi har lært for lite til å bli trygge digitale lærere» i Aftenposten. Det første jeg tenkte når jeg så overskriften var – Javel?! Hva er det dere ser for dere at dere må lære for å bli trygge da? Kan dere ikke bruke en PC eller et nettbrett? Hva forventer dere at skolen skal vise dere? Jeg vet at jeg nå har plassert meg godt i den ofte lite konstruktive «nå må dere slutte å sutre»-kroken. Ikke det – den kan gi noen perspektiver det kan være verdt å ha tenkt på.

Jeg er ikke helt sikker på hva artikkelen sier om hva de skal lære for å bli trygge digitale lærere, men jeg leser det slik at handler om å bli vist hvordan de kan bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Og om jeg har forstått det riktig er det også det jeg reagerer på. Ikke det – de to masterstudentene har nok helt rett i at lærerutdanningen har en god vei å gå når det gjelder å integrere IKT på en «jevn og hverdagligs» måte både i egen drift og i det studentene lærer av metodikk.

Hva er det de ser for seg at de skal lære for å bli trygge? Hvordan de skal bruke Word… ehhh… obs… tekstbehandling i undervisning? Regneark? iPad? Apper? Google Disk? DropBox? Facebook? Seriøst – det er ingen som viser deg hvordan du skal bruke naturfagboken i naturfag. Du bruker den ut i fra det du ønsker å oppnå. Noen lærere blir svært bundet av boken (og det som står i den), mens andre bruker boken som en, av mange, ressurser for å nå målet for undervisningen. Det er det samme med IKT. Du trenger ikke bli vist hvordan du skal bruke en naturfagbok i timene, fordi du vet hva en bok er og kan vurdere hva som er god bruk av boken. Målet må være at du ikke trenger å bli vist hvordan du skal bruke et tekstbehandlingsprogram i timene, fordi du vet hva tekstbehandling er og kan vurdere god bruk av den.

Det å bli trygge i å bruke IKT er annerledes enn å bli trygg på å bruke en bok. Det er det som er utfordringen. Du må ha prøvd så mye forskjellig innen IKT-verden at du på egenhånd enkelt kan sette deg inn i noe nytt du ikke har sett før – og tenke på hvordan du vil bruke det i undervisningen. Hvis du vet hvordan en nettleser og hvordan du leser og sender epost – burde du ikke trenge noen egen opplæring for å bruke f.eks. Google Apps. Det kan være nyttig med tips og triks fra andre som har brukt det en del i undervisning, men du bør kunne være i stand til å sette deg inn i det selv – uten opplæring.

Jeg er med på at en trenger opplæring i spesifikke programmer av typen GIMP/Photoshop, Audacity, Geogebra og andre fagprogrammer – de har alle sitt eget brukergrensesnitt som skiller seg fra andre typer programmer. For all del – har du lært hvordan Photoshop virker bør du virkelig klare å finne utav GIMP (og omvendt). Men det å kunne bruke Photoshop betyr ikke at du kan bruke en nettleser (og omvendt).

Masterstudentene skal få noe rett av meg – kommende lærere må lære hvilke muligheter ulike typer programmer gir til forskjellige undervisningssituasjoner. Samtidig har jeg et forbehold om hva dette betyr eller hvordan det blir gjort i praksis – og det kommer til slutt som en utfordring. Metoderikdom er stikkordet. Vi skal gjøre elever til de samme allsidige IKT-brukerne som vi vil at lærerne skal være. Det henger jo sammen. Disse lærerskolestudentene som savner opplæring har tydeligvis ikke fått det på skolen :-)

Det som kompliserer bildet er at du må velge et verktøy! Hvilken nettleser skal du bruker – Chrome, Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera eller en eller annen variant av dem? Hvilket kontorpakke vil du bruke – MS Office 2013/365, Google Disk eller iWorks? Hva med epost, lynmeldinger, sosiale nettverk, lyd-, bilde-, filmredigering? Og når noen har lært det den ene varianten av dette verktøyet stopper det for mange opp der. Det å ta i bruk et annen tekstbehandlingsprogram er som å lære en helt ny type program. Og da snakker vi ikke om at noen har økt sin digitale kompetanse i særlig grad. Egentlig skulle lærerskolestudenter skiftet ut standardprogrammene hvert år i studiet – Office2013/365 1. år, Google Disk 2. år, LibreOffice 3. år osv. + Chrome, Internet Explorer/Spartan/Safari, Firefox osv. + GIMP, Photoshop, Sketchpad osv. Det er nemlig slik hverdagen ser ut i skolene!

Ingenting er bedre enn en liten utfordring som viser hva jeg mener. Sjekk ut Screencastify. Det er en utvidelse til nettleseren Chrome hvor du kan ta opp det som skjer i en fane på nettleseren, eller hele skjermen, eller du kan velg bare webkamera eller ha webkamera i et hjørne av fanen/skjermen du tar opp. Det du tar opp kan lastes ned til disken på maskinen din eller deles direkte via YouTube eller Google Disk. Det er fryktelig enkelt å bruke og tar ca. 5 minutter å installere og lære å bruke. Så… hva kan du bruke dette til som lærer? Og om elevene har hver sin maskin med Chrome nettleser, hva kan elevene bruke dette til? Det er her min utfordring til lærer alltid kommer – det er bare du som kan gjøre god bruk av dette verktøyet med din klasse i ditt fag. Jeg kan vise det hvordan programmet virker og hvordan jeg har brukt det i min klasse i mine fag, men det er ingen fasit for lur bruk i din klasse og dine fag (det er ikke sikkert det var lurt i min klasse heller ;-).

Håper ikke det er slik, men…

Posted on14 Comments

privacyJeg tenker og tenker og tenker på det Datatilsynet prøver å opprettholde av personopplysningsloven innenfor IKT og skole. Loven er på ville veier i forhold til slik verden ser ut i skolen… tror jeg. Men når jeg skulle finne et eksempel på noe urimelig ble jeg plutselig ikke så sikker lengre. Eksemplet under er nok ikke utypisk, men samtidig peker det kanskje også på at Datatilsynet er inne på noe…

Eksempelet er en norsk betal-app som finnes for iPad, Android og Win8 – og den er grådig populær i skolen.

I personvernreglene til firmaet/appen skriver de at de bare samler inn ikke-personlige data, altså informasjon som ikke direkte identifiserer deg. Men hva slags informasjon er dette da? Jo, det er følgende (men ifølge reglene ikke uttømmende!):

  1. Enhetsinnstillinger, inkludert, men ikke begrenset til, IP-adresse, MAC-adresse og UDID (unique device identifier).
  2. Enhetens operativsystem og fastvare.
  3. Mobiloperatør.
  4. Geografiske data, som postnummer og grov stedslokalisering.
  5. Fremdrift i spillet, poengsum og trofeer.
  6. Annen ikke-personlig informasjon som en med rimelighet kan kreve for å forbedre tjenesten og andre produkter firmaet drifter.

Jaha…

De bruker et tredjeparts firma for å samle og analysere bruk av tjenesten – og de kan gi andre tilgang til oppsamlede data for å analysere bruk av tjenesten og utvikle den og andre tjenester videre. Javel…

Og de skriver også at du, som bruker, vet og er enig i at analysefirmaet kan kombinere informasjonen de samler inn med annen informasjon de har samlet inn uavhengig fra andre tjenester og produkter knyttet til din aktivitet. Yikes!

De viser til at de er temmelig sikre på at analysetjenesten de bruker følger COPPA-standarden (som ikke er noen norsk standard). Utfordringen i en norsk kontekst er at COPPA overhode ikke nevner IP eller MAC eller UDID – og i praksis ikke anser dette som personopplysninger.

Det gjør derimot Datatilsynet! Datatilsynet har hatt en god runde omkring webanalyse-verktøy under forståelsen av at en IP-adresse er en personopplysning. Og vips – ble denne appen ulovlig å bruke i skolen, hvis du da ikke som skole/kommune skaffe deg en databehandleravtale med firmaet (og gjennom dem en ordentlig avtale med analysefirmaet de bruker).

For å toppe det hele – i personvernreglene skriver også firmaet at de forbeholder seg retten til å endre personvernreglene ved passende anledninger, så de anbefaler at du besøker den ofte! Hvis de gjør større endringer kan det hende at de poster en notis om dette på firmaets hjemmeside – og at din fortsatte bruk av tjenesten/appen viser at du har godtatt denne endringen.

Og hvilken app snakker vi egentlig om… følg denne lenken. (Og her er lenken til personvernreglene.)