Noen raske tanker om skolen i en digital tid

Fremtidens digitale klasserom. Det er ikke inventaret – det er hva elevene gjør!

Statsministeren og kunnskapsministeren hadde 1. august 2017 et innlegg i Aftenposten for å forberede folket (og lærere) på kommende endringer i læreplaner og den digitale satsingen i skolen. Det er en del jada for oss som følger med på feltet. Samtidig er det alltid noe å bite seg fast i – spesielt når det kommer til de tre hovedområdene hvor det skal satses.

like viktig er å forstå hvordan den underliggende teknologien virker

…sier de under det første punktet om «Elevens læring og digitale kompetanse». Nei, det er ikke det – tenker jeg da. Det har aldri vært nødvendig å forstå den underliggende teknologien til dampmaskinen for å kunne delta som samfunnsborger under den industrielle revolusjonen. Heller ikke trykkpressen eller bilen eller mobiltelefonen. Det elevene trenger er å kunne bruke de digitale verktøyene slik de faktisk virker og blir brukt i hverdagen som omgir dem. Dette har jeg skrevet for et par år siden her (om koding) og her (om digital kompetanse) og rimelig nylig her (om hva jeg forventer at lærerutdanningene gjør) – så lite har endret seg. Selvfølgelig er det et mål at de skal kunne tenke kritisk i møtet med samfunnets utvikling. Samtidig har det alltid vært et mål og vil alltid være det – uansett om teknologien er digital eller ikke. (Og så vil jeg føye til at kritisk tenkning er en evne ikke alle elever (eller lærere) når noen gang.)

For å kunne delta som samfunnsborger må elevene (og lærerne) være på de arenaene hvor ting foregår – der folk er. Dette gir oss en liten utfordring i skolen, fordi debatter, deling og meningsutvekslinger (i alle sine former) foregår på digitale superkommersielle arenaer. Da kolliderer skolen raskt med det personregelverket vi er satt til å overholde og det læringsoppdraget vi har. Denne sliter jeg litt med selv som lærer – vi må lære elevene hvordan dette fungerer uten at de samtidig skal være der? Må tenke mer på denne.

I korte trekk mener jeg at digital kompetanse handler om å kunne bruke digitale verktøy og arenaer på en digital måte / den måten de er tenkt brukt + litt til. Dette blir selvfølgelig en utfordring når det kommer til lærernes kompetanse. Lærere kan mye – både om fag og pedagogikk. De «kan» læreboken, biblioteket og avisen – men håndterer de alle disse nye digitale verktøyene og arenaene på en gjenkjennbar digital måte? Ikke like sikker. Så skal det også være sagt at heller ikke elevene nødvendigvis har en god forståelse av hvordan digitale verktøy kan brukes og hva som er ideen med det digitale, men de vokser i det minste opp i en tid der det digitale er normalen.

I punkt 2 titter regjeringens syn på hva de vil gjøre med de digitale læremidlene frem. Det er pakket rimelig godt inn, men de vil ha en «levende og kreativ næring som utvikler læremidler i skolen». Det leser jeg litt i retning av at de ikke kommer til å omfavne et NDLA Grunnskole med åpne armer sånn helt uten videre. Men hvorfor «læremidler»? Er digitale læremidler det skolen trenger? Min kortutgave er som følger…

  • Et læremiddel (læreverk) er noe som er laget spesifikt for bruk i skolen opp mot bestemte læringsmål i læreplanen. Lærebøker (og digitaliserte utgaver av dem) er et godt eksempel på dette.
  • En læringsressurs er ett eller annet læreren velger å bruke i undervisningen sin, men som ikke i utgangspunktet er tenkt brukt til opplæring i bestemte læringsmål i læreplanen. Dette kan være www.vg.no, www.snl.no eller www.nrk.no.
  • Så har du læringsverktøy som er verktøy (digitale som analoge) en lærer velger å bruke i undervisningen. Oppgangen mellom verktøy og læringsverktøy kan være vanskelig, fordi det ofte er knyttet til hvordan verktøyet er laget og hvordan verktøyet blir brukt.

Jeg holder en knapp på at jeg trenger digitale læringsressurser og hensiktsmessige digitale verktøy mer enn digitale læremidler – ut fra denne tredelingen. Læremidler kan lett bli for snevre og binde undervisningen til læreren opp i læremiddelets metodikk, som ikke alltid passer til den konteksten læreren har i klasserommet sitt. Så om jeg er for et NDLA Grunnskole, så et det som en læringsressurs – ikke læremiddel.

Samtidig mener jeg at eventuelle læremidler, eller læringsressuser laget for skole ;-), må være utviklet med åpne lisenser. Det er slik den det digitale fungerer. Den digitale teknologien muliggjør flyt av informasjon fra et medium til et annet. Det er faktisk det er som er trikset med det digitale. Siden det digitale i teorien kan lagre all mulig informasjon som binær kode (disse 0-ene og 1-erne) gjør det informasjonen uavhengig av mediet. Informasjon kan vises på skjerm, skrives ut på ark, gjøres om til lyd/bilde osv. Det kan enkelt endres, deles og kopieres. Og det er det som skjer i hverdagen. Vi vil ikke ha informasjon låst ned med DRM. I skolen må vi gå foran med de idealene vi vil gi til elevene våre – «a world in which every single human being can freely share in the sum of all knowledge» (for å si det med Wikimedias ord).

Nervøsiteten for at elevene gjør noe annet med disse digitale dingsene sine dukker også opp i innlegget. Denne utfordringen handler om at skolen bruker det digitale på en ikke-digital møte og der muligheten for tankeflukt, som alltid har vært der når ting blir for uinteressant, også får en praktisk konsekvens. Å lose elever gjennom kjedelig lærerstyrt leksegjennomgang på prosjektør med åpne maskiner kan bare føre til en ting.

Og til slutt…

Kritisk tenkning, kreativ problemløsning, etisk refleksjon og estetisk sans er egenskaper og ferdigheter som vanskelig kan automatiseres.

Vel… det er akkurat dette en del fremtidstenkere mener AI nettopp vil automatisere. Noen av disse punktene er allerede (delvis) automatisert i ulike løsninger, fra søk i Google, spillelister i Spotify og i selvkjørende biler.

Ahhh… godt å være tilbake fra snekkerferie :-)

Hverdagsfrustrasjoner – aka Windows 10 oppdateringer og dets like

Jeg liker egentlig Windows 10, men oppdateringsrutinen til Microsoft liker jeg ikke. Den bruker for lang tid på alt. I arbeidet med å sette opp maskiner til «Rom for spill» (blogg om det kommer seinere) støtte jeg borti noe enda mer irriterende enn oppdateringsrutinen i seg selv – nemlig nødvendige tillegg til Win10, som er avhengig av oppdateringsrutinen (fordi de er en del av den).

Noen av spillene vi skal ha inn på «Rom for spill» krever «.NET Framework 3.5», som er Microsoft sitt eget tillegg til Windows. Spillet installeres og så skal dette tillegget installeres. Alt starter helt fint og jeg klikker på alle tillatelser som skal til underveis – og så ender jeg opp med «Laster ned nødvendig programvare»…

…og så står den bare der og gjør tilsynelatende ingen verdens ting! Og den står og den står og den står og den står – og det skjer fremdeles ingenting. I minutt eller minutt. Etter en kopp kaffe og noe annet arbeid går jeg lei og regner med at noe er galt, men jeg klarer ikke avbryte vinduet / prosessen ved å trykke på «Avbryt»-knappen. Noe må være riktig galt. Oppgavebehandleren i Win10 klarer å avslutte prosessen via omveier – altså ikke noe for nybegynnere.

Jeg restarter maskinen, som jo alle vet er et gyllent triks i Windows-verden, og prøver på nytt. Akkurat det samme. Den står der og gjør tilsynelatende ingenting. Så er det å google litt. Aha… «.NET Framework 3.5» er en del av oppdateringene til Win10. Inn i «Windows update» i kontrollpanelet – og ja, der holder den på med å laste ned neste store oppdatering av Win10 (som jeg allerede har installert via Edu-bildet jeg har installert). Den er kommet til 95%, men den bare står der og gjør ingenting mer. Så jeg restarter igjen – og da, plutselig, installerer den noe av det som ligger i oppdateringskøen. Og etter det vi alle kjenner av hvor lang tid en slik oppdatering tar er maskinen klar, i den forstand at det ikke er mer oppdateringer på lur. Når jeg nå kjører «.NET Framework 3.5»-installasjonen fungerer alt. Nå laster den ned nødvendig programvare og installerer det – og blir ferdig.

Her er det feil på feil – synes jeg. For det første bruker Windows alt for lang tid på å overhode finne ut at det er en oppdatering på lur. Så bruker den for lang tid på å laste den ned. Så bruker den for lang tid på å få den installert. Og når da jeg prøver å installere noe som er avhengig av denne oppdateringsrutinen som generelt «bruker for lang tid» på ting og den ikke gir meg beskjed om at det den egentlig holder på med er å oppdatere Windows 10, men bare står der og gjør absolutt ingenting – da er det noe som er galt. Og dette er alt Microsoft sine egne programmer og rutiner.

Hva om jeg bare var en vanlig lærer med et folkelig kunnskapsnivå om hva datamaskiner holder på med? Eller en vanlig elev som nettopp har fått en 1-til-1 maskin fra skolen med seg hjem? Sukk…

Det dyreste med Windows 10 er den andre maskinen du må ha mens den første oppdaterer seg.

Universell utforming av hva?

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

En tanke som har svevet en stund

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

Lærer kidsa IKT av å kode?

3006441-poster-javvaMed jevne mellomrom dukker det opp artikler og innlegg som mener det vi holder på med i skolen er å utdanne elever til fortidens systemer – f.eks. i VG her forleden: «Barn utdannes til digitale pensjonister«. Denne, og en helt annen artikkel jeg fant rett etterpå, fikk meg til å tenke litt på temaet. Jeg er ikke helt komfortabel med løsningen, fordi den kommer ikke til å løse det den skal.

Først vil jeg si at jeg ikke er uenig i påstanden om at skolen utdanner elevene til det vi, som er lærere selv, likte og er trygge på fra vår oppvekst/utdanning, og at vi på den måten utdanner barn til digitale pensjonister. Men – vi klarer ikke å utdanne barn til digitale pensjonister. Så stor makt over elevene har vi ikke. I verste fall gjør vi skolen kjedelig, uinteressant og uaktuell for elevene, ved å ikke tilpasse skolen til det som skjer i elevenes digitale hverdag. Digitale voksne kommer de til å bli uansett. Det er vi voksne som risikerer å ikke følge med i tiden den dagen vi blir pensjonister, men det er vel sånn det er… :-)

I’ve come up with a set of rules that describe our reactions to technologies:
1. Anything that is in the world when you’re born is normal and ordinary and is just a natural part of the way the world works.
2. Anything that’s invented between when you’re fifteen and thirty-five is new and exciting and revolutionary and you can probably get a career in it.
3. Anything invented after you’re thirty-five is against the natural order of things.
– Douglas Adams, The Salmon of Doubt

Hovedutfordringen med påstandene i artikkelen (og dets like) er at jeg tror ikke det er mulig å utdanne elevene til det som kommer til å eksistere i den digitale verden når de en gang blir voksne. Vi vet ikke hvordan den verdenen ser ut. «Bleeding edge»-teknologi er (som navnet tilsier) ikke uten risiko. Det er langt fra sikkert at det du satser på i dag, blir det alle bruker i fremtiden. Oculus Rift er kult og avansert, men kommer VR til å ta helt av… tjneish… Bleeding edge er dessuten sjelden mer enn 1-2 år frem i tid i en digital verden og langt fra 10-årsperspektivet i grunnskolen.

Jeg veldig enig i at det å lære Powerpoint for å lære Powerpoint er feil utgangspunkt – på mange plan. Powerpoint er ett av mange presentasjonsprogrammer. Bare så det er sagt – det vil være like feil å si at det er et mål at elevene skal lære Google Presentasjon for å lære Google Presentasjon. Målet må selvfølgelig være å kunne bruke et godt digitalt verktøy (hvis du trenger det) når du skal presentere noe – det være seg Google Presentasjon, Prezi, Sway eller et annet bra verktøy jeg ikke har prøvd enda.

Jeg er ikke i mot at «Kidsa koder», for all del, men det er ikke løsningen på problemet. Det er mye god læring i det å kode i seg selv, og legger du inn hele informatikkfaget (hvor koding bare er en del) skal jeg være med på diskusjonen om det bør være et fag i skolen. Samtidig lever jeg ikke i den tro at elevene gjennom koding i seg selv kommer så veldig mye nærmere hvordan en PC, en nettside, Internett eller en app er laget. Til det er IKT- og kodeverden blitt for kompleks, jfr. uttrykket «Shadow IT». Jeg tror ikke de blir mer aktive borgere i samfunnet av å kunne kode. Jeg tror heller ikke at det å kode har et så stort nedslagsfelt blant elever generelt som kidsa koder-gjengen liker å tro. Det er stor forskjell på frivillig foreldredrevne aktiviteter og det som blir obligatorisk undervisning for alle elever i regi av skolen. Igjen – jeg liker tiltaket kidsa koder, og jeg kan være med på tanken om at det er en del av et informatikkfag i skolen – men ikke bare koding i seg selv.

Det beste du har er den teknologien som allerede er i bruk i dag. Jeg har ofte laget et enkelt poeng av at når jeg gikk på ungdomsskolen var skolen det stedet du kunne få prøve ny teknologi, mens i dag er skolen det stedet du ikke får bruke teknologi. Enda strever skolen med å ta igjen teknologinivået vi alle har i hverdagen. Mange skoler jobber også aktivt for unngå å ta i bruk den teknologien elevene har som en helt naturlig del av sin hverdag. Det første fordi det offentlige har ikke råd til å la hver enkelt elev ha hver sin PC, hvert sitt nettbrett og hver sin smarttelefon. Det andre fordi de fleste skoler jobber aktivt for å regulere bruk av digital teknologi slik at den tilpasser seg en skolehverdag som ikke er formet for å romme den.

Min innfallsvinkel er at elevene må lære å bruke de IKT-verktøyene som er vanlige i dag – på den måten de blir brukt i dag. Skolen skal være fremoverlent i hvilke IKT-verktøy dette faktisk er. Noen verktøy tar bedre høyde for ting som skjer i den digitale fremtiden enn andre, og det er de elevene bør bruke. Dette krever en større fleksibilitet i IKT-løsning og -struktur enn det både skoler og IKT-avdelinger i kommuner er vant til. Selvfølgelig er det en utfordring – IKT-planen noen laget i 2012 kunne umulig forutse hvordan 2015 så ut. Men det er ingen unnskyldning for å bruke Microsoft Office 2007 på maskiner fra 2009… på et datarom.

Problemet i skolen er ikke at elevene ikke koder. Problemet er at de ikke har tilgang til den teknologien de trenger for å kunne bruke de digitale verktøyene som er vanlige i dag.

assembly-languagePS! Noe personlig trivia her – jeg kunne programmere maskinkode på Commodore 64 sin 6510 CPU og knødde CPUen til å ta kontroll over rastertimingen på videobrikken. Med ordentlig CPU-hacking kunne jeg styre 112 «sprites» rundt på skjermen – selv om bare 8 var teknisk mulig. Jeg likte også å dekompilere spill for å lære stilige programmeringstriks. Jeg ble også helt forelsket i maskinkodemulighetene til Dragon 32 sin 6809 CPU, som var mye mer avansert enn C64 sin. Den hadde en MUL-kommando, selv om den tok 11 CPU-tikk å utføre. Da 16-bit CPUene kom med Amiga og videregående skole satte inn, strakk tiden ikke til… :-(

Ren og rettferdig, himmelen verdig?

https://twitter.com/fraserspeirs/status/624914393818636288

Det er helt riktig det Fraser Speirs her viser til. (Han var forøvrig første mann ut med en 1-til-1-løsning med iPad for skole!) Jeg har tidligere brukt det samme argumentet han fører her for vanlige apper (til iPad) i skolen. Hvis elevene har 1-til-1 (og til en viss grad i med unik bruker med 1-til-mange), så vil ordinær web-bruk føre til at elevene blir profilert til reklame – og det temmelig effektivt også. Det tar ikke mange klikkene før dette er overført til Facebook-kontoer o.l. Og om profilen mot formodning ikke blir knyttet til et navn i første runde, er den likevel temmelig nøyaktig og dermed verdifull for de som lever av å profilere reklame o.l. til sluttbrukere og andre foretak.

Noen av sidene til dagbladet.no

Noen av sidene til dagbladet.no

Du skal ikke lengre enn til dagbladet.no. Der talte jeg raskt opp at 13 «trackere» (til reklame, sosiale nettverk og/eller profilering) blir kontaktet når du laster inn forsiden, utenom dagbladet.no selv. vg.no har 8 «trackere», i tillegg til seg selv. aftenposten.no har 14. Det er bare å ta for seg de vanlige nettstedene elevene bruker.

Dette er ikke et innlegg om å gi opp alt håp om kontroll av hvilken informasjon vi gir fra oss når vi surfer. Det er mer et lite spark i leggen til dem som tror at du kan leve ren og rettferdig når du lar elevene surfe på webben. «Trackere», både reklame, sosiale nettverk og profilering, er i dag en helt naturlig del av hvordan verdensveven fungerer.

Det beste vi kan gjøre i skolen er å lære elevene våre at det er slik det er. Det er slik webben virker. Vi må vise og forklare dem hva reklame og profilering er, slik at de skjønner hvordan det virker. Først da kan de forholde seg til det på en fornuftig måte. Kanskje lærerne må lære det først…

udir.no følger deg også.

udir.no følger deg også.

Forresten – udir.no har 4 «trackere». Sjekk ut hvilke på bildet til høyre :-)

PS! www.wikipedia.org har 0. Kult!