«Eg e så sinte!»

…ramlet det ut av munnen min tirsdag i 1130-tiden, til stor overraskelse for medlunsjerne på byggemøtet. Av og til må det settes ord på følelser for å få dem litt ut av hodet. Jeg hadde vært på NKUL på mandag og snakket om «GDPR og det vanlige klasserommet» – og der forsøkt å tenke løsninger mellom to ytterpunkter: 1) Å være blind paragrafrytter som sier at nærmest alt vi gjør i klasserommet ikke er lov eller 2) gi opp, drite i alt, gjøre hva en selv vil og ikke fortelle det til noen. Ingen av disse er bra – og de henger sammen. Punkt 1 fører til punkt 2, som igjen fører til en forsterkning av punkt 1 osv. Det må finnes et mulighetsrom i midten – og det mener jeg det gjør.

Og hva var jeg ble så sint på? Jeg fikk ikke med meg Udir sin gjennomgang av GDPR i skolen på tirdag på NKUL (her er lenken til sesjonen på YouTube). Da var jeg på byggemøte, vel hjemme i Stavanger. Men jeg hadde noen medsammensvorne som satt i salen og holdt meg informert via tekst og bilder. Caset var en bestemor som reagerer på at klokkeslett blir registrert når leksene blir gjort. Læreren hadde på foreldremøte tatt opp at mange gjorde leksene for seint. Her er lysbildene fra presentasjonen som forklarer den videre vurderinger…

Kort oppsummert – Skolen/systemet skolen bruker har ikke lov å lagre klokkeslett for når elever arbeider med skolearbeid. Og dette er helt tullete – og det er her utbruddet mitt kom midt i lunsjen. Det er ikke konklusjonen jeg er sint på – det er at det er slik Udir prøver å «hjelpe» lærere med GDPR. Her går Udir rett i baret med ytterpunkt nummer 1. Svaret fra salen tipper jeg er å reagerer med ytterpunkt nummer 2 – og Udir har ikke oppnådd noe av det de ønsket (regner jeg med).

Nå skal jeg raskt løse problemet Udir skisserte ved å gi både behov for og formål til det å lagre klokkeslett på elevarbeider. Lærer skal drive konstant underveisvurdering i fagene, jfr. forskrift til opplæringsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-3 og Udirs egne sider om underveisvurdering. For å kunne gi god underveisvurdering må lærer ha kjennskap til hvordan elevene arbeider med fagstoffet og/eller hvilke arbeidsrutiner de har. Arbeid med fagstoff vil elevene gjøre både innenfor og utenfor skolen/skoletid, samme om det er «lekser» eller ikke. Mangler læreren denne informasjonen kan de ikke gi en god underveisvurdering ift. elevenes arbeid med fagstoff. Og der hadde jeg både behov og formål på plass. Verre var det ikke. Jeg trenger ikke å trekke inn vurderingskriterier her. Hvorfor gjorde ikke Udir dette på tirsdag for lærerne? Hvorfor laget de et problem ut av noe som ikke trenger å være det?!

Deler av problemer ligger nok i at Udir er for langt vekke fra praksisfeltet til å skjønne at noen ting bare må være på plass. De som holdt presentasjonen for lærerne var en ny jurist i Udir og en gammel ringrev fra Senter for IKT (nå Udir), som stod i klasserommet frem til 2006. De kan nok sin GDPR, men mangler perspektivet for hvordan lærere faktisk jobber – og hvor stor ramme det faktisk ligger rundt begrepet underveisvurdering. En digitalisering av skolen medfører også en digital arbeidsflyt. Digitalisering er ikke uten betydning for hvordan vi driver god underveisvurdering – og det nytter ikke å tenke behov og formål ut fra gamle analoge metoder.

Jeg mener at Udir må komme i dialog med oss som er i felt og hjelpe oss med å finne mulighetsrommet som unektelig eksisterer mellom ytterpunktene. Udir må ikke være med å polarisere dette. De må hjelpe skolene med aktivt å finne det du gjerne må kalle «smutthull», slik at skolen kan drive godt personvernarbeid samtidig som vi driver god pedagogikk – også innenfor det digitale feltet. Noe er sentralt og noe er perifert. Vi må ikke gjøre det perifere sentralt – det går alltid galt.

Pjuh… deilig å få det ut :-)

Forresten – Samme medsammensvorne gikk på samlingen om VR etterpå. Den var en svært bra og fremtidrettet økt om hvordan teknologi i skole kan brukes på særs gode og nye måter – tenkt ut og gjennomført av lærer i praksisfeltet. Og på spørsmål om det de gjorde der var innenfor GDPR var svaret like enkelt som det var feil – «Jeg er glad det ikke er jeg som må tenke på det.» Udir – Slutt å være portvoktere. Heller hjelp oss inn!

Sikkerhet er en tungvindt ting

For noen år siden bestemte Datatilsynet at ansatte i skolen måtte ha sterk autentisering mot en god del av systemene sine:

Bruk sterk autentisering ved behov
De skolene og barnehagene vi har vært på kontroll hos, og som bruker informasjonssystem som inneholder opplysninger om mange barn, har vi pålagt at må etablere sterk autentisering for de ansatte ved innlogging dersom løsningen er tilgjengelig fra eksterne nett.

Med sterk autentisering mener vi for eksempel bruk av kodebrikke eller sikkerhetskode tilsendt på SMS. Dette kan også realiseres i en fjernarbeidsløsning med sterk autentisering, og påfølgende tilgang til for eksempel læringsplattform, skoleadministrative system eller annet pedagogisk verktøy på nett. Dette hindrer at noen som får tak i brukernavn og passord klarer å skaffe seg tilgang til systemet.

Begrunnelsen var, rimelig nok, at den enkelte ansatte hadde tilgang til så mye elevinformasjon at enkel autentisering med brukernavn og passord ikke var sikkert nok. Det sier seg selv når du tenker etter – hva får en elev tilgang til om denne lærer seg brukernavn og passord til en lærer? Spesielt i våre dager når brukernavn og passord stort sett er likt over alle plattformer (tenker på deg nå, FEIDE). Læringsplattformer (i form av både itslearning, Office365 og GSuite), skoleadministrative system, andre større tjenester som f.eks. Engage (tidligere Vokal) er enkelt tilgjengelig via FEIDE. Hvis enkel autentisering er eneste hinder kan elever få tilgang til svært mye informasjon de ikke skal ha tilgang til – og de kan endre ting de ikke skal kunne endre.

Løsningen er selvfølgelig å legge på sterk autentisering (2FA) i form av ekstra kode som må legges inn. Den vanligste løsningen er kode via SMS, men det finnes også kode-apper på mobil, mobil som autentiseringsnøkkel eller, det som nå kommer, kodenøkkel via USB. Det er enkelt å skru på 2FA i FEIDE for ansatte, som da sender en SMS til registrert mobiltelefonnummer. Denne er ikke akkurat billig for arbeidsgiver, siden denne må betale for hver SMS som sendes. Flere velger også ID-porten som løsning og da kan du logge på med f.eks. MinID (som er gratis for arbeidsgiver).

Jeg tipper at dette er et vondt kapittel for mange kommuner – og det er ikke uten utfordringer i Randabergskolen heller. De fleste kommuner jeg har vært i kontakt med har ikke aktivert noen form for sterk autentisering for ansatte overhode.

I Randabergskolen har vi tvunget 2FA for ansatte i GSuite for Education (elevene kan velge det selv). Vi bruker Googles egen 2FA-løsning. Brukerne kan da velge mellom reservekoder på papir, talemelding eller SMS til mobil, autentiserings-appen til Google, direkte forespørsel fra Google til mobiltelefonen eller, nå nylig, en sikkerhetsnøkkel via USB. De fleste bruker SMS til mobilen. Vi har satt systemet opp slik at ansatte må inn med 2FA hver 7. dag per enheter du logger deg på. Altså er en enhet godkjent med 2FA i 7 dager før du må inn med 2FA på nytt. I mellomtiden kan du logge deg på med bare brukernavn/passord.

Vi har også også 2FA med eget brukernavn og passord i Visma sin skyløsning for IOPer – Visma FLYT Sampro. Der får alle som skal logge seg på en SMS, eller en epost, med en kode etter de har lagt inn brukernavn og passord.

…og det var det. Ingen andre systemer bruker 2FA for ansatte, selv om det er noen som i alle høyeste grad burde ha det (og skal ha det). Det skoleadministrative systemet Visma FLYT Skole, Conexus Engage, Identum sin enkle skypålogging (for tilgang til eFEIDE) og PAS/PGS er de systemene som burde ha det.

Nå nylig bestemte vi at fra august 2018 skal det være 2FA på disse tjenestene i Randabergskolen. Vi har informert rektorene og Utdanningsforbundet om at det skjer, så det ikke skal komme som noen overraskelse på de ansatte. Det kan godt hende at noen synes det blir tungvindt, men skal ting være sikkert så blir det slikt.

Disse tjeneste kan ikke være så åpne som de er nå. At ingen elever har logget på Visma FLYT Skole med lærerbruker er bare et spørsmål om tid (og flaks). Du verden så mye elevene kunne sett og gjort som ansatt i Visma FLYT Skole. De kan se igjennom alle anmerkninger for alle elever, de kan endre karakterer (også standpunkt) og de kan se hva som ligger under elevdokumenter i arkivet. Ikke glemt at etter GDPR trer i kraft skal slike eventuelle brudd meldes direkte til Datatilsynet innen 72 timer, så dette er ikke noe skolen kan «ordne opp i» selv.

Å skru opp sikkerheten i form av 2FA løser en god del utfordringer, men det lager også noen nye. For å bruke FEIDE eller MinID til 2FA  ansatte bruke mobiltelefon. Og de må bruke den en god del oftere enn de gjør med 2FA i GSuite for tiden. Ikke det, ansatte i Randabergskolen er allerede godt vant med å bruke mobiltelefonen sin til 2FA pga at vi gjør dette i GSuite – så jeg tror det går rimelig greit for vår del.

Vi har også planer om å bruke GSuite for Edu til behandling av sensitiv informasjon. Det kan vi ikke gjøre før vi skrur opp sikkerheten noen hakk her også, så vi tenker å sette 2FA til 24 timer i stedet for 7 dager. I den forbindelse tester vi også ut sikkerhetsnøkler via USB. Dette er små USB-pinner som pares mot Google-kontoen din og når du blir bedt om 2FA setter du inn nøkkelen og den overfører en sikkerhetskode til maskinen som slipper deg inn. Dette skal løse behovet for å ha med mobiltelefonen…

Kan er det ikke så overraskende at jeg ikke er fornøyd med nøkkelen. Den er tungvindt å sette opp (for en ordinær bruker). Jeg synes også den er upraktisk å bruke. For det første må du ha en USB-A-port og det er ingen selvfølge lenger på bærbare maskiner med USB-C. Nøkkelen virker ikke via USB-huber, som kan være direkte stress når du da må lete etter USB-porten på desktop-maskinen din. Og – jeg synes ikke alltid den virker. Jeg må for ofte ta den ut og inn, eller trykke på knappen på den (alt etter hvilken type du har).

For å toppe det hele velger Google sikkerhetsnøkkelen som standard 2FA etter at du har registrert den og jeg må klikke på «Har du problemer?» for å få opp andre 2FA-alternativer. Det var ikke helt intuitivt. Jeg hadde ikke problemer – jeg ville bare velge en annen 2FA-metode. Nøkkelen er i praksis lett å glemme igjen i maskinen, eller å rote bort. I praksis synes jeg SMS, kodeapp eller mobilautentisering er utrolig mye enklere. Jeg har alltid mobilen i nærheten og jeg glemmer den sjelden igjen der jeg har vært. Dessuten virker ikke FEIDE eller andre tjenester med denne sikkerhetsnøkkelen enda, så ansatte må uansett ha med seg mobilen når se skal logge inn i via FEIDE 2FA.

Hvis læreren glemmer igjen sikkerhetsnøkkelen i klasserommet er det lett for eleven å lage sin egen(!) sikkerhetsnøkkel for lærerbrukeren. Og læreren kommer i praksis aldri til å oppdage at det er registrert en ekstra sikkerhetsnøkkel! Vet at dette er kanskje litt søkt, men du vil før eller seinere ha en slik elev i systemet.

Så den viktige regelen er enda – Ikke la andre vite hva passordet ditt er!

 

Årets NKUL er allerede over :-|

En hektisk dag rundes av med en lengre hjemtur. NKUL 2018 ble én dag for min del i år. I morgen er det byggemøte og alle mann alle på dekk for å jobbe igjennom funksjonsbeskrivelser i konkurransegrunnlaget. Men jeg rakk å snakke med masse hyggelige bekjente som alltid er på NKUL og å holde et foredrag om «GDPR og det vanlige klasserommet».

Og for lesere av bloggen legger jeg alltid ut presentasjonen også – og vanen tro finner du mesteparten av det jeg sa høyt i foredragsnotatene til hvert lysbilde.

 

Jeg tar meg den frihet å banne i GDPR-kirken

I forlengelsen av ideen om en støygrense skal jeg innom et par varianter som klart ikke ligger innenfor GDPR, men som kanskje ikke burde vært så farlig – og hvor det kanskje finnes en vei rundt de største hindrene.

Hva skjer når elever skal bruke tjenester som Biodigial Human eller Duolingo eller BookCreator (de supplerte meg nettopp med GDPR-kontrakten sin!) eller Kahoot eller Euclidea eller Kostholdsplanleggeren? Listen er ikke utfyllende ;-)

Noen av tjenestene over  du logge deg på for å kunne bruke, men andre er nesten meningsløse å bruke (over tid) uten at du har en konto. Når elever skal bruke Duolingo eller Biodigital må de logge seg på med en bruker. Begge er gode ressurser hver på sitt område. Biodigital lagrer navn og epost, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten. Biodigital trenger i utgangspunktet ikke denne informasjonen for å gi deg basistjenesten, fordi det du stort sett bruker tjenesten til er å vise / lete etter anatomi, men de vil ha den likevel. Duolingo lagrer navn og epost og progresjon i språklæringen, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten (sjekk ut selv ;-). Det gir mening at Duolingo trenger å lagre en eller annen form for identifikasjon, slik at nettstedet kan holde orden på hvor du var i løypen for å lære kinesisk neste gang du logger på. Dessuten sender Duolingo deg påminnelser i epost om at at du bør øve jevnt og trutt (helt til de gir opp :-).

For de fleste slike tjenester er det ikke enkelt (les umulig) å få tak i en databehandleravtale og eventuelt et godkjent overføringsgrunnlag til land/organisasjon utenfor EU/EØS. Les blogginnlegget «Samtykke og samtykke og frivillighet» nå, om du ikke har gjort det før. Du står nå i en situasjon hvor du enten må la elevene bruke tjenestene frivillig eller klare å få bruken innenfor opplæringsloven § 2-3 og si at elevene skal bruke det. Om du velger det siste tar du på deg ansvaret for personinformasjon som måtte flyte til tjenesten. Siden det ikke er mulig å få tak i en databehandleravtale må du igjen tenke litt over om du heller vil gjøre det frivillig eller om du vil prøve å få ting til så godt du kan.

Hva betyr det å få ting til så godt du kan? Jo, du må dokumentere så mye som du kan av behandlingen hos tjenesten (som er databehandler) og bruke denne dokumentasjonen til å vise at du i det minste har tenkt på hvilke og hvordan personopplysninger brukes. Sjekk ut «Terms of use«, «Privacy Policy» og liknende ressurser som alle netttjenester har. Det står mye der som kan være til hjelp med å finne ut hvordan personopplysninger blir brukt. Hvis en tjeneste ikke har disse ressursene lett tilgjengelig – da skal du tenke nøye igjennom ting! Det hjelper også godt på om du gjør deg opp en skriftlig vurdering om behandlingen av personopplysningene står i rimelig forhold til nytten og bruken av tjenesten. Og ja, jeg har laget et skjema som hjelper deg med alt dette, men det slipper jeg ikke før på sesjon 3H mandag 7. mai 2018 på NKUL 2018…

Nå lover jeg på ingen måte at dette får deg innenfor det Datatilsynet synes er godt nok. Jeg er rimelig sikker på at de av prinsipp ikke liker ting hvor du ikke har en kontraktfestet databehandleravtale. Samtidig har du absolutt ingen sjanse om du ikke har gjort det. Dette kan være forskjellen mellom en bot eller et avvik (som du vel og merke kanskje ikke klarer å lukke).

Så langt lett banning – her kommer noen mer grove gloser…

I prinsippet kan du bruke søkemotoren Google uten en databehandleravtale, men bruker du Euclidea må du ha en databehandleravtale med dem (de lagrer epost, navn og progresjon). Samtidig lagres det mindre reelle og viktige personopplysninger i Euclidea enn det som lagres når du søker etter noe på Google eller YouTube. Hvorfor må jeg ha databehandleravtale på det som er så godt som uviktig, men ingenting på det som kan inneholde mer juicy personinformasjon? Navn og epost er knapt nok personinformasjon i denne sammenhengen og eposten til eleven vil dessuten være ubrukelig når eleven ikke er elev lengre (fordi da slettes den – ikke sant?!). Kan jeg si at tjenester som bare lagrer uviktige personopplysninger kan gå under «støygrensen» og jeg trenger ikke å gjøre mer (altså ikke noe mer enn jeg gjør når elever søker på Google – som er ingenting)? Den er mer frekk, men kanskje det burde være noen slike tanker i omløp også?

Oppsummeringen av de tre blogginnleggene om NKUL2018 blir omtrent som følger – Ta deg den friheten å vurdere om en tjeneste på verdensveven er under «støygrensen», selv om den samler inn epost, navn og kanskje noen andre uviktige/naturlige data. Vurder om nytteverdien står i rimelig forhold til formålet og da om du gjør den obligatorisk for elevene dine. Gjør gjerne vurderingen skriftlig, slik at du (og andre) vet hva du har tenkt. Det er veldig mye bedre enn å bare ikke si noe til noen (og da heller ikke tenke gjennom ting), som jeg tror er status på mye av det digitale arbeidet som foregår i klasserommet i dag.

«Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.» – Jens Bjørneboe

Epilog – Alt det jeg har skrevet om nettsider i disse tre bloggpostene gjelder selvfølgelig også for apper til iPad og Android. Det er som regel mye verre der, fordi du alltid er identifisert i appen med kontoen på nettbrettet/mobiltelefonen.

Støygrensen (tenker videre til NKUL18)

Hva skjer når du går inn på www.dagbladet.no? Jo, du logges opp og i mente av ulike systemer. Det er 15 forskjellige «trackere» i form av reklame, nettstedanalyse, sosiale medier osv. Alle samler inn IP-adresser og legger igjen cookier/informasjonskapsler for å vite hva du holder på med på nettstedet. Noen trackere følger også med fra forrige nettsted…

Så godt som alle nettsteder gjør dette i større eller mindre grad. Det er regelen mer enn unntaket – Udir har 7 trackere, SNL har 3, NRK har 5 og Salaby har 2 osv… Google og Facebook har ingen (fordi de lytter heller til loggen på egne tjenere).

Det er en del av hvordan webben fungerer og for de aller fleste er dette blitt en del av hverdagen som de ikke tenker særlig på. Husk at nå snakker vi ikke en gang om hva du legger igjen på Facebook eller om du logger på Facebook. Vi snakker rett og slett bare om informasjon som lages og samles inn når du surfer på nettet. Du trenger ikke å skrive noe. Det holder at du klikker på lenker (eller beveger muspekeren rundt på nettsiden).

Ingenting nytt eller spennende her… Likevel – jeg lurer litt på hvordan dette blir i praksis når GDPR slår inn 25. mai. Det er dukket opp en del ekstra runder med godkjenninger fra ulike nettsteder / epostlister i det siste, men enda ikke knyttet opp mot akkurat dette.

Men la oss vri skru volumet opp til 11. Nå er det kanskje ikke så spennende å vite IP-adressen til skolen, men elevene bruker den digitale dingsen hjemme – og nettsider og trackere lagrer cookier som følger brukeren/maskinen fra skolen og hjem. Datatilsynet (og GDPR – artikkel 4 punkt 1 og betraktning 49) mener at IP-adresser er en personopplysning. Likevel er det ingen som tenker at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet, selv om disse lagrer en masse opplysninger om elevene (og har tredjeparter som også får disse opplysningene). Og nå må du ikke glemme at dette ikke er noe elevene gjør frivillig – lærer har sagt at alle skal sjekke ut nyhetene på dagbladet.no i arbeid hjemme. Har da lærer/skole et ansvar for at Dagbladet behandler disse personopplysningene fra elevene på en korrekt måte – altså at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet? Tja, Dagbladet kommer til å ha et eget ansvar for at de følger GDPR for alle som bruker avisens nettsider. Om Dagbladet vil være ansvarlig for at alle trackere som følger deg på sidene deres er GDPR-godkjent er jeg ikke like sikker på, men jeg tror de må være det etter GDPR (definert som tredjepart).

Mange vil nok mene at det jeg koker om i avsnittet over er tullete, men tenk etter før du avviser dette helt. Eleven må surfe på dagbladet.no, fordi lærer har sagt det. Elevene gir da Dagbladet verdifull personinformasjon i form av adferdsmønstre og IP-adresser – og indirekte og direkte inntekter fra trackere og reklamemotorer. Skole er litt spesielt her – vi «tvinger» elever til å bruke ressurser på nettet som er ment å bli brukt frivillig. I denne settingen blir begrepet «behandlingsansvarlig» litt rufsete… (fra GDPR):

«behandlingsansvarlig» en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes; når formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett, kan den behandlingsansvarlige, eller de særlige kriteriene for utpeking av vedkommende, fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett

Heng med – jeg bestemmer at elevene skal lese nyheter på dagbladet.no for å bruke dette i et arbeid i et fag i skolen. Formålet fra min side er at elevene skal samle informasjon, ikke behandling av personopplysninger, og middelet er dagbladet.no. Men fra Dagbladet sin side blir det annerledes, fordi de har andre formål og midler enn meg som lærer. Blir da mitt krav til elevene til at jeg bestemmer et formål der behandling av personopplysninger er en del? Eller er ikke skolen behandlingsansvarlig siden jeg ikke mener det er et formål knyttet til behandling av personopplysninger til den aktiviteten jeg ber elevene gjøre? Uggent dette her. Utfordringen er at om du sier at dette ikke er et krav om behandling av personopplysninger fra lærers side, så kan du bruke dette «trikset» på mer eller mindre alle nettressurser. Det høres ikke helt rett ut det heller. Det blir litt som politikeres unnskyldninger der de er unnskylder seg for at noen ble lei seg for det de sa eller gjorde – ikke for det det sa eller gjorde.

Det jeg ønsker å bringe inn i diskusjonen er at når elever skal surfe på verdensveven vil de måtte legge fra seg noe personinformasjon uansett. De er tross alt ikke roboter som surfer. Vi bør tenke at det er en slags «støygrense» for hva som er normalt. Denne kan (og skal) selvsagt reguleres i lov, noe GDPR gjør, samtidig som vi ikke må miste hodet og gjøre all bruk av nettet mer eller mindre umulig å gjøre lovlig. Støygrensen må stå i forhold til det vi ønsker å oppnå i skolen, så jeg har tenkt å fortsette med å si at elevene skal arbeide på nettsider som bibelen.no og vg.no og snl.no osv. Den pedagogiske gevinsten er større en ulempen ved den informasjonen elevene legger igjen, mener jeg.

Hvem bryr seg? Egentlig ingen…

Hvem bryr seg egentlig om personvernreglene (utenom Datatilsynet)? Ingen.

Personvernutfordringen min til deltakere på NKUL var ikke akkurat en suksess. Ingen la noe inn på skjemaet, bortsett fra en leverandør som skrev om seg selv og lurte på om de var «innenfor» :-). Selv snakket jeg med et par leverandører. Den ene ble tilfeldigvis itslearning, ikke fordi jeg aktivt oppsøkte dem, men fordi jeg gikk forbi og salgs- og markedssjef Trond Skeie sa «Hei!». I følge ham hadde de faktisk hatt et møte rett før NKUL om poengene i utfordringen min. De hadde ikke noe godt svar på hvordan de skulle vise meg at de gjorde det som stod i kontrakten – men de var på saken (som de så ofte er). Og at de ikke hadde slettet Fronter og itslearning-kontoene til Randaberg kommune var en glipp. Sikkert :-)

Det forrige innlegget på bloggen min om reelle utfordringer ift personvernrelgene laget ingen utslag i bloggloggen min i det hele, ut over bakgrunnstøyen. Altså er det i praksis ingen som har lest den. Dette har jeg sett før – ting jeg synes er viktig (og som jeg synes jeg jobbet litt med) synes andre ikke er viktig i det hele, mens helt banale ting kan ta helt av :-)

Selv har jeg konkludert med at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om personvernutfordringer. Et visst engasjement finner du når noen vil kritisere tjenester de likevel ikke liker/bruker, men blikket på egen praksis kan ofte være nokså sløvt – hvis du ikke tar deg selv i nakken og våger å ta et utenfra-perspektiv på egen praksis. Du fremstår lett som en gledesdreper hvis du virkelig vil holde god standard på bruk av personopplysninger i skolen. Likevel mener jeg det er nødvendig og av og til si «nei, dette må vi se på først» før en trør i gang nye tjenester. Utfordringen er kanskje mest å få overordnede til å godta at dette tar tid – og at ingen har brukt så mye tid på dette før.

Vi har et eksempel på dette i Randaberg kommune for tiden. Sentrale personer i kommunen har oppdaget det nye personverndirektivet som trer i kraft mai 2018 og det ble skrapt sammen et møte med sentrale personer fra de ulike områdene i kommunen. Det ble raskt tydelig at få hadde tenkt og det gjenstår et godt stykke arbeid for at kommunen skal være innenfor de nye reglene innen mai 2018. Ikke det at kommunen har dårlig praksis. Jeg tror det meste er rimelig ok, men det er det som er problemet – jeg tror. Det er ikke gjennomført risikovurderinger og gjennomganger av disse for hverken lokale eller eksterne tjenester – bortsett fra i skolen. Selv om vi i skolen også har ting som kan være bedre ligger vi et hestehode foran.

Men om jeg legger ned en masse arbeid i å skaffe nødvendig bakgrunnstoff, lager internkontrollskjema og utforme databehandleravtaler med alle løse skytjenester – kommer det til å bety noe i praksis? Kutter vi ut AskiRaski, Brettboka, Klassetrivsel.no, M+ osv. hvis de ikke vil/klarer å levere oss nødvendig bakgrunnstoff slik at vi kan lage et internkontrollskjema og en databehandleravtale som er god nok? Jeg tviler både på at noen med makt og myndighet kommer til å gjøre det – eller at de ulike tjenestene kommer til å endre praksis. De store aktørene tar grep, fordi de må. Visma, IST, Microsoft, Google, kanskje til og med Apple kommer til å legge ting tilrette – mest fordi de konkurrerer mot hverandre og en tjeneste som ikke er tilpasset de nye personvernreglene kommer til å ha en reell ulempe i konkurranse med de andre.

Men hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor synes vi ikke det er viktig å følge akkurat disse lovene? Mitt tipp er at det er fordi det kan være komplisert å forstå omfanget av digital informasjon på ville veier og at endringer kan være omfattende (og da en god del arbeid både teknisk og i organisasjonen) – og vi må kanskje også gjøre en del IKT-tjenester mer tungvindt å bruke. Enkelt og praktisk er ofte ikke særlig sikkert. Resultatet er en form for apati – ingen vet helt hvor de skal begynne. Endringene er for uoversiktlige og omfattende.

Ta f.eks. opptaket til videregående skole som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Hva om VIGO ikke vil gjøre noe – at de ikke gidder å lage noen avtale med oss i kommunen. Hva skal vi gjøre da? Nekte å overføre data til dem? Hvem går det ut over? Jo, elevene. Og hvem får skylden? Garantert vi på skolekontoret i grunnskolen. Hvem er motivert for å endre praksis? Eller for å si det mer pedagogisk – hvem eier problemet?

Og en ting til – det er slitsomt å tenke på at hver kommune sitter for seg selv med disse utfordringene. Vi i Randabergskolen har antakeligvis like mange ulike skytjenester (og interne tjenester) som Stavangerskolen, Gjesdalskolen, Trondheimskolen og [tenk-på-en-liten-kommune]skolen. Store kommuner har kanskje bedre ressurser til å lage disse planene (og presse tjenesteleverandør) enn små kommuner, men vi skal alle og enhver lage hver våre egne avtaler og internkontrollskjemaer. Hvordan kan vi lette og kvalitetssikre dette arbeidet for kommunene – altså hvordan kan vi samarbeide om dette? Kan vi ikke lage oss en «infobank»/en wiki med internkontrollskjemaer, RoS-analyser og bakgrunnstoff fra tjenesteleverandør og gjøre dette på en dugnad slik at vi alle slipper å finne opp kruttet hver på vår tue av varierende størrelse?

Og til ettertanke for alle som jobber i Randaberg kommune – sjekk ut lenken https://hrm.randaberg.kommune.no. Ikke så spennende, ser det ut til. Det er her vi søker om ferier, finner lønnsslipper, leverer egenmelding, fyller ut reiseregninger osv. Men hva om en annen hadde brukernavn og passord til en ansatt i Randaberg kommune? Jeg har levert en avviksmelding på denne tjenesten og den lyder:

Beskrivelse
Det er mulig å logge på https://hrm.randaberg.kommune.no fra et åpent Internett (altså fra hvor som helst i verden). Pålogging er enkelt brukernavn og passord. Det er da mulig å få tilgang til sensitive personopplysninger, mest knyttet til helse (egenmeldinger / fravær), men også andre personlige opplysninger om f.eks. ektefelle og barn, søknad om jobb, ferier, reiseutgifter osv. Det er også mulig å få tak i lønnsslipper med alt det dette inneholder av personlige opplysninger.
Konsekvenser av hendelsen
Andre kan rimelig enkelt få tilgang til ansattes helseopplysninger og andre svært private opplysninger.
Forbedringsforslag
Innføre sterk autentisering på nettjenesten eller legge tjenesten bare tilgjengelig via intranettet i kommunen (altså at du må være på en jobbmaskin for å få tilgang eller logget på via Citrix – som har sterk autentisering).

Blir spennende å se hva som skjer. Det er tungvint, men mer korrekt…

I gråsonen av (de nye) personvernreglene

De nye personvernreglene kommer i mai 2018 og alle kikker nervøst igjennom systemene hvor de lagrer personopplysninger – og med god grunn. Vi gjør dette i Randaberg kommune også – og så langt kan skolen klappe seg selv på skulderen. Vi er langt fra i mål i skolen heller, men vi vet hva vi ikke har på plass. Og nei, det er ikke GSuite for Education som ikke er på plass. Det er alle de «løse» FEIDE-tjenestene vi sliter med. I denne jobben har jeg oppdaget et par tjenester som lagrer mengder av personopplysninger hvor jeg ble veldig usikker på hvilken ansvar vi i kommunen egentlig har.

Tjenestene jeg tenker på et Udir sitt PAS- og PGS-system og fylkeskommunens VIGO-system (opptak til videregående skole). Det som er utfordringen er at dette er systemer hvor henholdsvis Udir og fylkeskommunene er behandlingsansvarlig for personopplysningene de behandler. Udir og fylkeskommunen er ikke databehandler på vegne av kommunen. Den enkelte kommune har ikke noe behandlingsansvar. Dette er de helt tydelige på selv, så det er ikke noe utfordrende akkurat der.

Men… (den måtte komme) til tross for dette er det kommunen/skolen som overfører all informasjon inn i disse systemene slik at Udir og fylkeskommunene har noe å jobbe med. I PAS/PGS legger vi inn elevnavn, gruppetilhørighet og personnummer for Udir. Så er det også vi i skolen som får elevene til å fylle systemet med data gjennom nasjonale prøver, elevundersøkelsen og eksamen. Jeg tok kontakt med Udir og fikk gode svar. De har internkontrollskjema for alle tjenestene og deler dem gjerne. I disse skjemaene kommer det frem at Udir regner overleveringen/innsamlingen av data som et lovpålagt krav for å oppfylle pålagte plikter i opplæringsloven. Kommunen har en rolle som Udirs forlengede arm og gjør en pålagt (ikke-frivillig) oppgave for Udir. Elevene (og kommunen) står derfor ikke fritt til å stå over de ulike prøvene til Udir. Dette er lovpålagte undersøkelser og prøver – og det er et viktig poeng til neste avsnitt.

I VIGO er ting annerledes. Der supplerer kommunen fylkeskommunen med elevnavn, personnummer, karakter 1. termin og standpunkt- og eksamenskarakterer for elever på 10. trinn. Det gjør vi 3 ganger i løpet av skoleåret og det er så standardisert at det er integrert i de skoleadministrative systemene…

VIGO/Fylkeskommunene bruker de ulike rapportene til å forberede opptakssystemene (VIGO1), gjøre en grovsortering (VIGO2), tror jeg, og så en endelig fordeling (VIGO3). Det er en veldig viktig forskjell mellom PAS/PGS og VIGO – det er frivillig om du vil søke på videregående skole og vi overfører denne informasjonen uten å spørre eleven om det er greit. Eleven har ikke søkt på videregående skole og likevel laster vi mengder av data over til VIGO (VIGO1 og VIGO2) – bare fordi det er den mest praktiske måten å gjøre det på (for fylkeskommunen).

Jeg kan komme med noen spørsmål som kan vise det problematiske i at all informasjon om alle elever blir overført til VIGO automatisk. Det finnes elever som bare søker på private videregående skoler og utenlandske videregående skoler og er dermed aldri en del av VIGO-systemet. Hvorfor skal VIGO ha informasjon om disse elevene? Eleven har ikke søkt. VIGO trenger ikke informasjonen. Kommunen overfører den likevel Samme hva VIGO bruker det til – de trenger den ikke. Dette er et brudd på en del allerede eksisterende regler og det er vi i kommunen som utfører det!

Og hva med karakterene fra 1. termin på 10. trinn. Dette er mengder med elevinformasjon VIGO ikke trenger for å ta elever opp til videregående skole og den blir overført før elevene en gang har søkt. Og når du ser alle karakterer for en elev samlet under ett kan du enkelt danne deg et rimelig korrekt bilde av hvem denne eleven er (i grove trekk). Hva bruker VIGO denne karakteren til? Er det er et pre-opptak? En måte å forberede videregåendeskolene på hvordan fordelingen kommer til å se ut? Er det for å teste VIGO-systemet før de ordentlige dataene kommer? Blir disse karakterene slettet? Henger dette med elever i etterkant – også elever som slutter på videregående skole eller som aldri søker?

Kan jeg som kommune nekte å overføre alle disse VIGO-rapportene til fylkeskommunen? Vi har ingen avtale om at vi må. Siden vi ikke har en avtale er dessuten kommunen ansvarlig om fylkeskommunen bruker dette til feil ting. Det er ikke kommunens ansvar å fortelle fylkeskommunen om navnet på elevene som kanskje kommer til å søke på videregående skole. Det må de samle inn selv fra andre offentlige kilder (f.eks. folkeregisteret). Eller…?

Jeg hadde i forkant tatt en prat med Datatilsynet og de påpekte at en slik overføring av personopplysninger måtte være hjemlet i lovverk eller formulert i en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen. Dette er ikke hjemlet i lov og det finnes ingen slik avtale – så her stod vi på bar bakke. Neste punkt var å sende denne utfordringen til VIGO-eier fylkeskommunen, som hos meg er Rogaland. De tok ballen, sendte den rundt fra kontor til kontor til den til slutt landet på kontoret til en jeg kjente. Han tok en telefon for å finne ut hva jeg egentlig tenkte på og vi ble raskt enige om at behovet er legitimt. Han hadde heller ikke villet overføre denne mengden med informasjon til noen uten en avtale – og han skal spille ballen videre hos dem.

I samtalen kom det frem at det er noen utfordringer knyttet til overføring av informasjon og avtaler. Kort fortalt vil alle fylkeskommuner kunne bruke informasjonen Randaberg kommune laster opp, fordi elever kan søke på skoler i andre fylker. Og når alle kommuner og fylkeskommune er selvstendige juridiske enheter må altså alle (19) fylkeskommuner ha avtale med alle (426) kommuner… og der passerte vi rett over i noe nokså uhåndterlig (8094 avtaler!). Kanskje dette kan gjøres enklere med at organisasjonen VIGO har avtale med den enkelte kommune? Det får noen andres jurister tenke på.

Det er selvfølgelig mulig å lage systemer for dette i grunnskolen. Vi spør alle elever/foresatte om de godtar en overføring av aktuell informasjon til VIGO, eventuelt i forkant av søkeprosessen, og om de ikke frivillig gjør dette må elev/foresatt selv sende inn godkjent kopi av vitnemål til fylket de søker skoleplass i. Så må vi i kommunen ha rutiner for å ikke få med disse elevene i VIGO-eksporten – noe vi sikker kan ordne sammen med Visma i det skoleadministrative systemet. Tungvindt, men korrekt.

Ballen ruller videre

Med ujevne mellomrom dukker det opp kritiske artikler om Googles inntreden i skolen. Kan ikke huske at det var slik da Microsoft hadde mer eller mindre monopol på alt eller når det så ut som om Apple skulle ta over for Microsoft i skolen. De fleste kritiske spørsmål som rettes mot Googles tjenester må også rettes til både Microsoft og Apple – og alle andre skytjenester som ramler inn i skolen. Men la oss ta for oss det som dukker opp om Google – siden vi i Randabergskolen nå har valgt GSuite for Education (GSE) og Chromebook som vår løsning.

Den første nyheten som dukket fikk jeg via nrk.no og der var «Datatilsynet bekymret for Google-avtale i Trondheim-skolene«. Dette viste seg å være en NTB-nyhet, som igjen var en tabloidutgave av en artikkel i Klassekampen 10. april 2017 (side 1 / side 2). Nei, Datatilsynet er ikke bekymret. Jeg fikk vite fra IT-sjef i Trondheim at han faktisk nylig har fått «bekreftet fra Datatilsynet skriftlig at de har ingen spesifikke bekymringer knyttet til Trondheim kommune sin bruk av skytjenester.» Så da så. Uttalelsen fra Martha Eike var ikke bare rettet mot Google, men mot skytjenester generelt. Hva Gisle Hannemyr måtte mene handler om du har tillit til et firma eller ikke. Hvis du ikke har tillit til noen, så har du ikke det – men da kan du heller ikke ha tillit til egen IT-avdelingen. Hvorfor skulle du det?

19. april 2017 dukker «Frykter Google i skolen» opp på nettsiden til Klassekampen. Den er nesten morsom, men egentlig litt tragisk. Det er ikke Klassekampen som frykter Google i skolen, men direktør Nils Viken i skytjenesten itslearning som mistenker Google for å ikke ha rent mel i posen. Han hiver frem noen påstander som er enkelt beviselig feil. Enten vet han at det er tull (og burde ikke gjort det) eller så kjenner han ikke til det han kritiserer (og burde heller ikke ha gjort det). Uansett FUDer han – med vilje sprer han frykt, usikkerhet og tvil i reklameøyemed. Han driver «reklame» for itslearning ved negativ propaganda mot Google. Når han da samtidig sier at «Vi er ikke en direkte konkurrent til Google» blir det hele ufrivillig morsomt. Selvfølgelig er Googles GSuite for Education (spesielt Google Classroom) en direkte konkurrent til itslearning sin unektelig noe tungvinte og litt foreldede løsning i skolen.

Etter å ha først sagt at vi bør være skeptiske, sier han plutselig at «rent juridisk har nok Google sitt på det tørre» før han slenger ut en påstand om at «sømløsheten» i GSE-tjenesten kan føre elevene fra den sikre delen av GSE over i en del av Google som samler data (som ligger utenfor GSE-tjenesten). Hvis en elevbruker i Randabergskolen prøver å gå fra Google Disk til Blogger vil det dukke opp en enkel melding om at…

Det er fordi administrator har sperret alle tjenester utenfor GSE for elevbrukere, fordi vi ikke har den kontrollen vi ønsker i disse tjenestene. Dermed er Vikens bekymring lagt død. Eleven kommer inn i tjenester hvor «eleven legger igjen spor».

Om en administrator glemmer å stenge tjenester eleven ikke skal ha tilgang til, vil kritikken fra itslearning rammer dem selv. Det er ikke Googles problem om kommunen ikke gjør en god nok jobb med å sette opp systemet, på samme måte som det ikke er itslearnings feil om en lærer laster opp personsensitive opplysninger (f.eks. en IOP) i itslearning. (Fordi det er jo veldig lett å laste opp ting i itslearning, Nils Viken?) Begge deler er kommunens feil, som ikke har gode nok rutiner og ikke gjort jobben sin i forkant.

Også klager han på at GSE er gratis og dermed bruker «bakveien inn» i skolen. Derfor, mener han, tenker ikke kommunene over hva de får i pakken og kan komme til ideen om at de «ikke lenger trenger en tradisjonell læringsplattform». Skrekk og gru! 8-O De fleste kommuner jeg kjenner som har gått over til GSE og sagt opp itslearning har gjort det veldig bevisst. De har alle sagt at de synes itslearning er både dyrt og dårlig.

På toppen av det hele er han bekymret for at myndighetene «trekker på skuldrene» og kommunene «går inn i dette uten å ha full oversikt over konsekvensene». Hallo?! Hvor har han vært de siste årene? Datatilsynet har hatt et eget fokus på dette i skolen og takket være Viken og hans like har det vært et jevnt trøkk i media også. Alle kommuner jeg kjenner har gått runden med å sette seg inn i hva GSE faktisk er og fått låne dokumenter fra andre som har trødd seg igjennom det meste.

Torgeir Waterhouse kontrer påstandene fra Viken bra og sier bare riktig ting om skytjenester – «Dataene er ikke mer sikret med en norsk leverandør». Jeg har tidligere på bloggen påpekt at itslearning ikke alltid er like ryddige i sin behandling av elevdata – både i forhold til interne rutiner og utlevering av elevdata til (utenlandsk) tredjepart.

På twitter kom det raskt et forslag til alternativ overskrift i Klassekampen – «Leverandør av dårlig norsk skoleprogram frykter konkurranse fra enkle løsninger som faktisk fungerer.» ;-)

Den 22. april 2017 kommer Klassekampen med tredje artikkel (side 1 / side 2) der forsker Jan Nolin synes det er en naiv bruk av GSE i skolen og at staten burde lage en tilsvarende tjeneste selv(!). Nolin viser til rapporten «About the Google business model» og prøver å lage et slags diktomi mellom hva Google skriver i vilkårene og hva de faktisk gjør, og dette gjør rapporten gjennom en argumentasjonsanalyse. Dette trenger ikke å bli så komplisert som det høres ut som. Det kritikken koker ned til er at de synes det er problematisk at Google samler data om hvordan elever bruker GSE – altså hva de klikker på, hva klikker de så på og hva gjør de etter det osv. Disse dataene regner de med at Google akkumulerer til en database om brukermønstre – og det er disse brukermønstrene de kaller algoritmiske identiteter. Det er viktig å si at rapporten ikke sier at dette identifiseres med en bestemt elev, men at det er en konstruert «elevidentitet» om hvordan elever opptrer i GSE.

Rapporten mener at Google bruker disse bruksdataene (som jeg velger å kalle dem) til å forbedre tjenesten og til å utvikle nye tjenester. Det er dette de kritiserer og sier at GSE ikke er gratis. Skolen «betaler» ved å vise Google hvordan elevene bruker GSE og dermed også tjenester som de også tjener penger på utenfor GSE-avtalene. Forresten – du kan også argumentere slik om vi hadde betalt for tjenesten. Prisen vi betaler er egentlig rabattert, fordi vi gir bruksdata når vi bruker tjenesten :-)

Jeg tar for gitt at Google bruker bruksdata til å forbedre tjenester, noe annet ville nesten være uansvarlig. Jeg er usikker på om de bruker disse dataene til å lage nye tjenester. Dette stod det noe om i ToS tidligere, men de tok det vekk da de fikk kritikk for dette fra bl.a. Datatilsynet.

Alle nettsider bruker bruksdata i større eller mindre grad og det synes jeg ikke rapporten tar høyde for. Den fremhever at Google sine tjenester er så omfattende at det blir viktig å kanskje begrense informasjonstilgangen til akkurat Google, men det blir snevert tenkt. Samtidig dukker det opp et spørsmål jeg har stilt tidligere på bloggen min i «Ren og rettferdig, himmelen verdig?«. Kan vi sende elevene ut på Internett overhode? All Internett-bruk vil gi noen slike bruksdata, som de bruker til å forbedre og lage nye tjenester. Du kan ikke være på vg.no uten å gi dem data. Google er store på Internett. Det er Internett-surfing de lever av, og da kan vi heller ikke unngå å gi Google data – selv om vi ikke bruker GSE. Er det greit? Tja… det må nesten være lov å si at det er sånn verden er. NB! Jeg logger også bruksdata på bloggen, så bare pass deg!

Diskusjonen Nolin ønsker er ryddig og reell, og om vi synes det er et problem er jeg enig i at løsningen hans, at staten drifter liknende tjenester, er den eneste løsningen vi kan ha – selv om jeg ikke tror den er realistisk. Jeg er tilhenger av at ting må reguleres og at det kommende personverndirektivet har noe for seg.

I det jeg skulle trykke på «Publiser» ramlet det inn en ny artikkel, denne gangen fra June Breivik i DN (klikk deg videre fra FB). Jeg skal innrømme at jeg er litt overrasket over artikkelen, fordi jeg er vant til at hun er ryddigere enn det hun er her. Hun kjører ingen-gratis-lunsj-argumentet, selv om det hun skriver mest om hadde vært likt om du betaler for tjenesten eller ikke. Hun prøver seg på en mer uryddig utgave av argumentet til Nolin, men der Nolin får det rett beskrevet (om negativt) så sauser Breivik det sammen med skanning av og ubegrenset tilgang til informasjon, og da blir det bare feil.

Hun treffer heller ikke i kritikken mot Google og avlytting. At NSA satte opp et avlyttingssystem for å plukke opp «mistenkelig» trafikk bl.a. hos Google, mot Googles viten og vilje, kan ikke Google lastes for. Google reagerte, gjorde tiltak og stoppet denne avlyttingen, etter Snowdens avsløringer. Det er galt å påstå at elever avlyttes som potensielle terrorister i USA av Google. Google har en forpliktelse i amerikansk lov, som norske firma også har ift norsk lov, til å utlevere informasjon om brukere ved mistanke og der nødvendige juridiske steg er fulgt. At det er forskjeller mellom norsk og amerikansk juss, som vi gjerne kan være enige eller uenige om er bra, gir likevel ikke amerikanske myndigheter noen blankofullmakt til å sniffe igjennom alt det Google har liggende. Elevene data «overvåkes som potensiell terrorisme» like mye og like lite i USA som i Norge.

Jeg synes også hun bommer i slutten av artikkelen der løsningen er at «elever burde lære seg å bruke ulike tilbydere» og «være kritisk til hvilken informasjon de legger igjen hvor». I tillegg til at det hadde laget et pedagogisk kaos i skolen, tror jeg at elevene får bedre personvern av den grunn – nei. Og til slutt, se litt på illustrasjonsbildet redaksjonen i DN brukte – en haug Apple-maskiner. Jojo… elevene har vel lært seg å være kritiske til hvem de legger igjen hva hos ;-)

Et «liten» forglemmelse…

I helgen ryddet jeg litt i gamle lenker i nettleseren. Gjemt i en mappe med utgåtte lenker fant jeg en lenke til https://fronter.com/randaberggs. I Randaberg har vi for lenge siden (i en galakse langt, langt borte) brukt Fronter. Harestad skole var innom et par år uten å gjøre noe seriøst utav det, mens Grødem skole bruke det systematisk fra 2003 til 2012. Harestad skole sa det opp flere år før vi begynte å bruke Google Apps for Education i 2011. Grødem sa det opp i 2012 da ingen lærere brukte lengre, fordi de hadde også tatt i brukt GAFE i 2011.

Så jeg var litt overrasket over at Randaberg kommune fremdeles hadde en egen «påloggingsportal» i Fronter. Jeg har en lei tendens til å huske brukernavn og passord, så jeg klarte å gjette meg frem til admin-brukernavnet (og passordet) jeg en gang hadde – og til min store overraskelse virket det enda…

Ikke bare virket påloggingen, men alt var enda der. En raskt kikk innom statistikkmodulet listet opp alle aktiviteter og innleveringer fra høsten 2003 og frem til ingen brukte det lengre i juni 2012. Her er alle elever og ansatte enda intakt. Alle kommentarer er der. Alle innleveringer kan enda lastes ned. Karakterer. Anmerkninger. Fravær. Ingenting er slettet. Bare for gøy laget jeg noen nye brukere og logget på med dem. Det virket også. Har sikret meg en god del skjermdumper og nedlastinger, bare for dokumentasjonens del.

Fronter, det vel unødvendig å si at dette ikke er godt nok. Det er ikke et «tilbud» at alle har tilgang til systemet flere år etter at vi har sagt opp avtalen. Det er et brudd på avtalen. Det er et skrekkeksempel på hvordan du ikke skal gjøre ting. Det hjelper lite å skryte av at alt lagres i Norge når du likevel ikke respekterer avtaler og ikke stenger ned tjenesten eller sletter data.

Kanskje jeg skal ta litt selvkritikk fordi jeg ikke har sjekket at Fronter i det minste stengte ned tilgangen til systemet en tid etter Grødem skole sa det opp. Likevel hadde jeg ikke regnet med at Fronter skulle sløve det til på denne måten. Det er snart 5 år siden Grødem sa opp sin avtale og enda lengre siden Harestad gjorde det. Daffe rutiner hos Fronter – og hvis dette er nivået tør jeg ikke tenke på hvordan resten følges opp. Uansett, til dere som har sagt opp avtaler hos Fronter – sjekk om dere virkelig er fjernet.

Så kjære itslearning (som nå eier Fronter), kan dere passe på å få slettet alt knyttet til Randaberg kommune i Fronter? Dette er tidligere admin for kommunen som ber om dette. Bare tuller – jeg ber ikke om support fra itslearning via bloggen. Jeg ringte Fronter-support i dag og fikk snakke med en hyggelig svenske. Han hørtes litt overrasket ut, klapret en stund på tastaturet, bekreftet at ingenting var stengt ned, mumlet noe om at «Det må ha skjedd en liten glipp her…» og sa han skulle passe på at kontoen skulle bli avsluttet etter alle kunstens regler. Og for alle tilfellers skyld fikk han eposten min om det skulle dukke opp noe :-)

PS! Litt pussig at en tilfeldig person kan ringe inn til fronter og få dem til å gjøre dette, men han så vel at ingen har tatt i fronter-området siden 2012 og regnet med at det var ok ;-)

Postskript – Noen dager etter dette ble jeg tipset om at det var mulig å få opp pålogging til itslearning for Goa skole – en avtale som også var sagt opp, denne gangen for et par år siden. Jeg fikk tak i brukernavn og passord til admin og, helt riktig, jeg klarte å logge på itslearning for Goa skole. To år etter at Goa skole hadde sagt opp itslearning var alt på plass enda. Brukere, karakterer, prøver, dokumenter, meldinger – alt. Tok ett skjermbilde bare for å vise det for meg selv.  Jeg skal innrømme at jeg smilte litt for meg selv og tenkte at i morgen fikk ta noen flere skjermbiler, ringe itslearning igjen og så skrive et nytt blogginnlegg. Da jeg dagen etter skulle inn og ta noen bilder var Goa-kontoen faktisk stengt. Hvorfor vet jeg ikke. Kanskje de rett og slett hadde startet en liten opprydning etter saken om Fronter. I beste fall håper jeg det. Det ville vært den ordentlige tingen å gjøre. Eller kanskje de oppdaget aktivitet på en itslearning-installasjon som ikke hadde vært brukt på lenge og så at den egentlig skulle vært stengt. Eller så var de litt nervøse for at jeg kom til å oppdage det og kom meg såvidt i forkjøpt. Uansett – dette vet bare itslearning og jeg kommer ikke til å spørre dem.

Har noen spurt om dette?

Recycling_symbolNoen ganger når jeg vandrer på den store verdensveven kommer jeg over noe som setter hodet i «Javel?!»-giret – altså at jeg begynner å lure på om ting er helt slik de skal være. Denne gangen var det setningen fra Fronter sin nettside om plagiatverktøyet Ephorus

Each time the system is used (anywhere and by any school or university), the database of documents and pupil papers for plagiarism detection grows.

Spørsmålet som dukket opp i hodet var «Er dette lov sånn helt uten videre?».

Og for de ikke helt bevandrede i læringsplattformenes verden kan jeg raskt si at Ephorus er et det verktøyet i itslearning og Fronter som sjekker innleveringer for plagiat. Ephorus er, for ikke så lenge siden, kjøpt opp av Turnitin, som er en stor aktør innen plagiatsjekk i USA.

Det som står i sitatet betyr at alt som leveres til kontroll i Ephorus blir lagret hos dem og brukt til kontroll av nye dokumenter som lastes opp – og som igjen lagres og så videre…

Og det er nå spørsmålene dukker opp som perler på en snor.

  • Er brukerne / elevene klar over at alt som blir levert i itslearning/Fronter, og testes mot Ephorus, blir lagret hos Ephorus som en del av deres plagiat-database og brukt av dem? Er det lov uten positivt samtykke fra eleven? Kan skolen/kommunen si at de har kontroll over hvordan disse tekstene / personopplysningene vil bli brukt?
  • Jeg kan heller ikke finne noe om at det som lastes opp til Ephorus noen gang blir slettet. Det betyr at når en elev slutter på skolen, og filer slettes fra itslearning / Fronter (for det regner jeg med det gjør), vil fremdeles elevens tekster ligge i Ephorus sin database. Er det greit?
  • En elev skriver og leverer inn en tekst i LMS-systemet som inneholder noe som ikke kan, eller skal, ligge lagret i et LMS. Skolen har ordentlige rutiner og når lærer oppdager teksten blir den slettet fra systemet. Men – teksten er allerede sjekket opp mot Ephorus og ligger derfor også i deres database. Kan den noen gang slettes hos Ephorus? Er det rutiner for dette?
  • Hvis (når ;-) kommunen / skolen sier opp avtalen med itslearning/Fronter slettes alle data som ligger hos dem, men det slettes ikke hos Ephorus. Er det greit?
  • Har noen en databehandleravtale med itslearning/Fronter eller Ephorus der dette er beskrevet?
  • Ephorus er nå en del av Turnitin – et amerikansk selskap. Jeg regner med at de nå har en felles database, og at den ligger i USA. Er nødvendige avtaler på plass (EUs standardkontrakt eller Privacy Shield) med itslearning/Fronter?
  • På Ephorus sin nettsiden finner jeg Terms & Conditions. Jeg finner ingenting om de spørsmålene jeg har notert meg. Det eneste jeg finner (slik jeg forstår punkt 9.2 og 9.3) er at Ephorus/Turnitin fraskriver seg alt ansvar og legger det på kunden og brukeren. Er det greit?

Så, kjære Verdensvev, har du svaret på disse spørsmål som nå plager meg i mitt indre? :-)

PS! Udir har, meg bekjent, en plagiatkontroll i forbindelse med innlevering av eksamensoppgaver. Bruker de også Ephorus?

1 2 3