«Human Resource Machine» – et spill som tvinger deg til å programmere

I «Human Resource Machine» skal du trekke ut enkle kommandoer (mer på maskinkode-nivå enn så mye annet) og lage alt fra enkle til rimelig avanserte programmer for å løse oppgavene du får. Du skal få tall/bokstaver fra «In» og ut til «Out» i et bestemt system. Når du kjører programmet springer du rundt på «brettet» og gjør det kommandoene sier du skal gjøre. Det begynner med helt enkle oppgaver som å bytte om annenhver verdi fra «In» til «Out», til de fire regneartene (men bare med «add»- og «sub»-kommandoer), sortering, modulo, fibonacci, primtall osv. Kommer du til level 40 i «Human Resource Machine» er du en god programmerer – og du er dessuten rimelig god i matematikk ;-)

Det finnes et hav av ulike ressurser som lærer deg (og elevene) å programmere. Dette er et av de få spillene om programmering som ikke er et læringsspill, men det er et spill hvor du trenger å beherske algoritmisk tenkning for å lykkes. Du spiller ikke for å trene – du programmerer for å lykkes!

Opplegget passer forsåvidt for 5. trinn og opp. Det er tilgjengelig på norsk, selv om kommandoene du programmerer med ikke er oversatt. Spillet legger opp en rimelig grei læringskurve, men de fleste elever kommer til å trenge noe veiledning underveis for å komme godt i gang med oppgavene.

Slik gjør du

Av erfaring bør du spille de første oppgavene sammene med elevene (de gule), slik at de forstår gangen i spillet. Det er også en god anledning til å vise dem at det å forstå hva du skal gjøre er det beste utgangspunktet du kan ha for å løse oppgaven / lage programmet.

Gjerne la elevene først muntlig beskrive hva oppgaven går ut og hvordan personen kan løse den – før de begynner selve programmeringen.

Gjør også den første blå oppgaven sammen med dem (der de introduserer «jump if zero»).

Resten av opplegget handler om at elevene jobber og at lærer vandrer rundt, ser hva de gjør (og ikke gjør) og hjelper dem videre med særdeles gode råd på veien :-).

Selvfølgelig kan elevene godt hjelpe hverandre, men det er viktig at de ikke bare kopierer programmer fra hverandre. De må prøve å hjelpe de andre til å forstå hva de selv skal gjøre. Det hjelper å tegne på papir, peke på skjermen og bruke steg-for-steg funksjonen i spillet. Det er heller ingenting i veien for at elevene kan konkurrere om hvem som kommer lengst, lager de korteste eller raskeste programmene.

Mål

Det blir noe kunstig å hoste opp bestemte mål fra faget matematikk og valgfaget programmering. I matematikk er det mye å hente i forhold til hvor avansert du kan bruke enkle regneoperasjoner og hvordan høyere matteoperasjoner ofte er bygget opp fra enkle operasjoner. I programmering er det bare å krysse av på de fleste målene i planen.

Utstyr

Last ned «Human Resource Machine» til aktuell plattform fra Humble Bundle – https://www.humblebundle.com/store/human-resource-machine – eller på AppStore til iPad og Google Play til Android.

Tips

Det finnes selvfølgelig gode løsninger på alt både på youtube og verdensveven generelt, men prøv å unngå dem. Det er _mye_ kjekkere å løse oppgavene selv…

Her er et par andre spill hvor du trenger å kunne tenke svært så algoritmisk – altså du må programmere for å spille spillet (de er sykt, sykt, sykt mye mer avanserte enn Human Resource Machine)…

Anbefaler at du henter dem fra HumbleBundle der du både får en DRM-fri utgave du kan laste ned og samtidig steam-nøkler. TIS-100 er mindre enn 100mb!

TIS-100 er gøy – spesielt for dem som har tilbrakt for mye av ungdommen i 6809 og 6510 CPUer. (Og for de som ikke er så nerdete – det er Dragon 32 og Commodore 64 ;-). Det må være lov å mimre litt her på bloggen…

Også har du også et spill som lærer deg hvordan CPUer fungerer – Prime Mover.

Vurdering

Hvis du vil vurdere er det bare å spørre hvor mange oppgaver elevene har klart å løse. Den som kommer lengst er best – og løser de den siste oppgaven er de bedre å programmere enn deg!

Forberedelse

Spill deg gjennom mest mulig av spillet. Jeg skal innrømme at jeg selv slet med de siste oppgavene og at jeg ga opp «størrelse»- og «fart»-optimaliseringene og gikk ene og alene for å løse selve oppgaven.

Evaluering av opplegg

Hovedutfordringen etterhvert er å få elevene til å forstå selve oppgaven. Når de forstår hva de skal gjøre er det enklere for dem å jobbe mot løsningen. Men er det ikke alltid det som er det vanskelige – å forstå problemet som skal løses?

«Don’t Move» – Hva får deg til å fortsette å spille et spill du er lei av?


Hvor lenge orker du å spille et spill hvis eneste hensikt er å belønne deg for å spille spillet? Og hvorfor spiller du det så lenge?

«Don’t Move» er et eksperiment med et fokus på ninjaer, ludonarrativ dissonans (altså en konflikt mellom spillets fortelling og spillmekanikken) og manipulering av spillerens vilje til engasjement.

Opplegget passer fra 5. trinn og oppover og kan gjennomføres på alt fra 1 til 2 skoletimer – alt etter hvor dypt du ønsker å gå inn i temaet.

Målet med denne økten læringsbasert spilling er å gjøre elevene bevisst på ulike teknikker som legges inn i spill (og livet ellers!) for å få deg til å spille / gjøre mer. Det er også mulig å drøfte hvordan disse teknikkene (systemene) får i forhold til den oppgaven som faktisk skal løses/gjøres.

Slik gjør du

Vel… kortutgaven er at du må få elevene til å begynne å spille spillet med oppgaven “Hva går dette spillet ut på?”

Spillet begynner enkelt – beveg deg til venstre eller høyre. Men mens du prøver (og mislykkes i) å bevege deg, låser du opp mer av spillets belønningsmekanismer. Med hvert nytt element kommer nye utfordringer og flere belønninger!

Så må elevene faktisk prøve å finne ut hva dette spillet handler om.

Spørsmål du kan bruke som et utgangspunkt til samtalen…

  • Hva synes du om spillet “Don’t Move” og hvorfor?
  • Hva er det som får deg til å spille et spill?
  • Hva er det som kan få deg til å fortsette å spille et spill (du egentlig har gått litt lei av)?
  • Kjenner du igjen noen av belønningsmekanismene fra spill du har spilt? Eller andre situasjoner i livet ellers?
  • Hvorfor heter spillet “Don’t move”? (Hvorfor belønnes du for å bevege deg?)

Forberedelse

Se hvor lenge du ender opp med å spille spillet? (Hva skjer til slutt? ;-)

Tips

På nettstedet http://dontmove.co/ finner du lenker til all verdens butikker hvor du kan kjøpe spillet til den plattformen du bruker. Spillet koster $1 og du kan laste ned en DRM-fri utgave på HumbleBundle.

Evaluering av opplegg

Jeg har hatt en elev som har spilt gjennom hele spillet. Spurte ham hvorfor han gjorde det og svaret var at han ville se hva som skjedde til slutt.

«Osmos» – Spill deg til Newtons tredje lov

«You’ve got to leave something behind (to go forward)» – Spill deg til Newtons tredje lov. Dette korte opplegget med læringsbasert spilling tar utgangspunkt i at elevene kan spille seg til kunnskap og erfaring om Newtons tredje lov – «Kraft er lik motkraft».

«Osmos» kan spilles av de fleste fra 1. klasse og oppover og opplegget kan enkelt gjennomføres på 1-2 skoletimer.

Selvfølgelig kan elevene også bygge hver sin flaskerakett (her og her), men «Osmos» kan være en god innledning til tema.

Slik gjør du

La elevene spille spillet. Spillet instruerer elevene selv i hvordan det virker og hva det går ut på. Erfaringene de gjør for å kunne bli flinke til å spille spillet er det de trenger for å forstå hva Newtons tredje lov går ut på.

Be elevene hver for seg eller i små grupper om å forklare med egne ord hvordan (mekanikken i) spillet virker. Spørsmål som kan hjelpe elevene på vei… (og alle spørsmål kan følges opp med et «Hvorfor?»)

  • Hva får deg til å bevege deg en bestemt retning?
  • Hva skjer med størrelsen din når du gjør det?
  • Hva skjer med farten din når du sluker noen andre?

På godt norsk – elevene spiller seg til erfart kunnskap om Newtons tredje lov og prøver så å skrive det ned ;-)

Mål fra læreplanen

Hvilke kompetansemål fra læreplanen må du beherske for å kunne løse oppgavene i spillet?

Læreplan i naturfag – Etter 7. årstrinn
Fenomener og stoffer

  • beskrive sentrale egenskaper ved gasser, væsker, faste stoffer og faseoverganger ved hjelp av partikkelmodellen

Læreplan i naturfag – Etter 10. årstrinn
Fenomener og stoffer

  • gjøre rede for begrepene fart og akselerasjon, måle størrelsene med enkle hjelpemidler og gi eksempler på hvordan kraft er knyttet til akselerasjon

Læreplan i fysikk – Fysikk 1
Klassisk fysikk

  • identifisere kontaktkrefter og gravitasjonskrefter som virker på legemer, tegne kraftvektorer og bruke Newtons tre lover

(Er litt skuffet over at Newtons lover ikke spesifikt er nevnt før Fysikk 1 på studiespesialisering i videregående skole.)

Utstyr

Du trenger å få tak i spillet «Osmos», som finnes til alt som kryper og går av digitale dingser, og det gjør du her https://www.humblebundle.com/store/osmos for Win/Mac/Linux og på Google Play og Apple AppStore.

Det er også mulig å laste ned en demo til Android. Den fungerer fint på Chromebooker med touch, hvis du tillater Android-apper på enheten og brukeren.

Tips

For større elever og filmnerder ellers er det en glitrende klipp (med mange tolkningsmuligheter) om Newtons tredje lov i dette klippet fra filmen «Interstellar».

Vurdering

Om du på død og liv vil vurdere er jo beskrivelsen av hvordan spillet virker noe du enkelt kan bruke. Jo bedre denne beskrivelsen er opp mot Newtons lov – jo bedre vurdering.

Et senter med minst to sider

Ta først et lytt på den interessante debatten i radioprogrammet Ekko om «Hvordan unngå de digitale klasseskillene? – bør alle få nettbrett i førsteklasse?». Det som skjer er at diskusjonen ender opp i den kjente runddansen digitalt = dumt og blyant = bra. Jeg skjønner jo at journalister generelt vil ha én for og én mot – og gjerne en kommentar – for å få belyst en sak.

Det dumme er at Lesesenteret på UiS alltid er de som supplerer noen som vil ha det digitale pokker-i-vold. Heldigvis kjenner jeg såpass mange på Lesesenteret at jeg vet at dette ikke er representativt. Ikke i det hele tatt. Bare ta en kikk innom Språkløyper (laget av Lesesenteret).

Likevel – hver gang du hører forskerkritikk av digital lesing og skriving i skolen, så er det noen fra Lesesenteret som bibringer denne. Men denne gangen ble innslaget på Ekko litt for mye. Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret så seg nødt til å komme med en tilbakemelding på innslaget – og jeg er enig i hvert et ord han skriver. Vær så god… (kopi fra bloggen i Språkløyper med tillatelse fra forfatteren):

«Skoleutvikling i skyggen av blyanten»
Professor Atle Skaftun

I en tid med en rivende digital utvikling, står vi foran et problem som er i ferd med å skape og forsterke forskjeller mellom folk – nemlig forskjeller i digital kompetanse. Dette er et problem for framtidens skole og samfunn, og det er betimelig å diskutere skolens rolle i dette. Temaet engasjerer, som alltid, når det handler om barn, skole og teknologisk utvikling, og diskusjonen er allerede i gang. Temaet har vært på lederplass i Dagbladet, i Dagens Næringsliv diskuteres den nye skolehverdagen (betalingsmur), og i NRK EKKO har digitale forskjeller vært på dagsorden gjennom hele høsten.

I medieoppslag er det vanlig å spille på motsetninger, slik også i saken om digitalisering av skolen. I engelskspråklige land har man brukt begrepsparet boosters & doomsters om de som på den ene siden tror blindt på at den digitale teknologien kan fikse alt som er galt i skolen, og de som tror at alt som er bra i skolen går ad undas når datamaskiner overtar for blyant og papir. De fleste som er opptatt av teknologi og skoleutvikling i dag vil mene at den klokeste veien går mellom de to posisjonene, og betrakte teknologien som mer eller mindre hensiktsmessige redskaper.

På Lesesenteret er vi et sammensatt miljø, med forskjellige perspektiver, som er produktivt i vårt felles arbeid mot et overordnet mål: å bidra til å gi elever tilgang til og mulighet til å delta i tekstkulturen. Når det gjelder spørsmålet om skolen er det imidlertid skapt et inntrykk i mediene av at Lesesenteret representerer en svært konservativ, doomster-aktig bekymring for digitalisering av skolen. Dette bildet kaller på korrigering.

I den norske debatten vies mye plass til engstelsen for hva vi taper når vi gir elevene tilgang til skjerm og tastatur i skolen, ofte med referanse til forskning fra Lesesenteret. Denne forskningen viser forskjeller i hva vi husker og forstår når vi benytter ulike medier, og  har fått og får mye medieoppmerksomhet, og blir lagt merke til av lærere og foreldre. Når det framstår som at det er Lesesenterets offisielle syn som legges fram, så er dette ekstra uheldig, fordi det gir næring til en bekymring som ikke er forankret i forskning på teknologi og skoleutvikling.

Det er skapt et inntrykk at forskjellene i minne og forståelse er alvorlige, og at de gjelder alle – uten blikk for at ny teknologi ofte innebærer at når noe går tapt, får man gevinster som er større enn tapet. Noen spørsmål som også kan være relevante å stille når det handler om lese- og skriveopplæring, er: Hvor stor rolle spiller kvaliteten på teknologien for forskjellene?  Er forskjellene vi hører om like store blant de elevene som foretrekker PC? Hva slags praktiske konsekvenser har da denne forskjellen? Og hvis det nå er slik at vi taper noe ved å digitalisere skolen – kan dette veies opp med det vi vinner ved å gi elevene tidsmessige redskaper?

Et ferskt eksempel fra debatten: På Jong skole i Bærum har de gjort interessante erfaringer med lese- og skriveundervisning på iPad. Til NRK forteller rektor Frode Sømme at førsteklassingene som begynte på skolen i høst, ikke skal bruke blyant eller lære håndskrift – ennå. Det tar de frem i andre klasse, fordi, forteller Sømme, mange 5-6-åringer sliter motorisk med å skrive for hånd.

Når skolen har introdusert iPad i første klasse, er det forankret i en pedagogisk idé om at nettbrettet gir elevene kortere vei inn i det å lese og skrive. Noen måneder inn i skoleåret opplever Jong skole ordningen som både vellykket og meningsfull. Førsteklassingene, særlig guttene, er mer motiverte, de lærer å lese raskere, de skriver mer, og de skriver lengre tekster. Slik skiller elevene som jobber på iPad seg positivt fra tidligere årskull, som hadde blyanten som sitt viktigste verktøy i skriveundervisningen.

Erfaringene til Jong skole er spennende og verdifulle, både i lys av tanken om raskere bokstavinnlæring, som også er et tema i tiden, men også når vi vil utforske håndskriftens plass i den første lese- og skriveopplæringen. Når elevene ved Jong skole skal begynne å skrive for hånd i andre klasse, har de fått ett års erfaring med å forholde seg til bokstaver som skrivende mennesker. De har fått bruke bokstavene til å forme ord og mening, når de så vender oppmerksomheten mot den mer motorisk krevende håndskriften. Det høres meningsfullt ut, og det inviterer til å tenke gjennom lese- og skriveopplæringen som helhetlig læringsløp.

Den tradisjonelle lese- og skriveopplæringen har hvilt på en tanke om at elevene lærer å lese og skrive i skolen, at de kommer til skolen uten forkunnskaper, og at de stegvis får tilgang til skriften, så teksten, og langt om lenge til tekstkulturen.

Men de fleste vil være enige i at dette ikke er hele bildet i dag. Det er snarere omvendt: Barn først eksponeres for tekstkulturen som er overalt, og etter hvert som språket utvikles, møter de tekstlig mening, før de lærer å mestre skriftspråket på egen hånd de første skoleårene. Etter denne første fasen, gir lese- og skriveopplæringa på skolen elevene mangfoldige møter med tekster, noe som gir dem grunnlag for å bli mer kvalifiserte deltakere i tekstkulturen.

Nettbrett og blyant er begge midler til et mål i dette bildet. Ingen av dem er et mål i seg selv. At vi mennesker har fått et skriftspråk i tillegg til talespråket, har endret måten vi tenker på, når vi i tillegg til å høre språk, også kan se ordene i skriftbildet. Vi kan diskutere om den digitale nettbaserte tekstkulturen er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, men det er lite kontroversielt å si at teknologien gir oss flere redskaper å velge i.

I prosjektet Respons har vi fulgt ungdomsskoleelever som har fått hver sin laptop. Der er det noen elever, særlig jenter, som bruker kladdebøker i noen fag. Disse forteller også at de gjerne skriver for hånd når de skal øve til prøver, ofte fordi de husker bedre. Men det er også elever som heldigitaliserer sin skoleverden, og de fleste bruker forskjellige ressurser. Som skriveredskap er det likevel ingen tvil om at elevene foretrekker PC. De skriver fortere på PC enn for hånd, og PC-en gir dem enkle systemer for å oppbevare og finne tilbake til det de skriver.

Skoleutvikling handler om å gi flest mulig elever best mulig tilgang til å delta i tekstkulturen. For å få slik tilgang, må vi kunne forstå og formulere tekster. Når grunnleggende ferdigheter, som lesing og skriving, har fått så stor plass i skolen, er dette for å understreke at lese- og skriveferdigheter blir utviklet gjennom hele skoleløpet. Vi er ikke ferdig utlærte som lesere når vi mestrer skriftkoden. Å mestre skriftkoden, og å mestre de redskapene man bruker til å lese og skrive, er snarere forutsetninger for å lese.

Blyanten er ett slikt redskap, og det å mestre den bør kanskje sidestilles med å mestre digitale redskaper. Dersom skolene erfarer at det er lurt å velge digitale redskaper før de vender oppmerksomheten mot blyanten og håndskriften, så synes jeg det er veldig interessant og – helt ærlig – at vi bør lytte til dem.

 

«Gratispassasjerene» er ikke enige…

GratispassasjereneDe siste dagene har det ramlet inn med meldinger og eposter fra fjern og nær om artikkelen i Utdanning om «Gratispassasjerene». Det har stort sett vært av typen «Har du lest denne?! Utdanning er helt på villspor.». Om du ikke har lest den må du gjerne ta en kikk på denne PDF-utgaven – Utdanning 1606 – utdrag.

Hvis du ser hele hovedsaken under ett er jeg enig i det jeg leser som konklusjonen – du skal ha satt deg inn i lover, regler og avtaler når du som skole beveger deg ut i skyen sammen med elevene. Det er store og mektige aktører med ulike interesser som vil inn i skolen. Det er dermed ikke sagt, som June påpeker, at det de tilbyr skolen ikke er bra og at skolen ikke har god nytte av det. Det er faktisk det motsatte som er tilfelle. Det er derfor vi må ha med hodet når vi skal ut dit – ikke bare begeistring og følelser. Dette er jeg veldig enig i, men så…

Artikkelen gjør noen brølere av den typen jeg har begynt å kalle klassiske feil når noen skal prøve å drøfte eller skrive om skytjenester i skolen. Det er bare å bruke ingresser og overskrifter som eksempler.

I VILDEN SKY - personvern for elever som bruker digitale læringsverktøy kan være en usikker affære. Ved Rosenborg skole i Trondheim bruker elevene en skyløsning fra Google.Det er aldri bra å ikke kunne skille snørr og bart, spesielt ikke i Trondheim ;-). Teksten er hentet fra bildet til hovedsaken i innnholdsfortegnelsen i Utdanning. Nå er jeg klar over at dette ikke er et eksempel på en logisk slutning, men det er slik den blir lest. Setningene hver for seg er riktige, men sammen blir de feil. Snur du setningene står det at «en skyløsning fra Google» er «en usikker affære» i forhold til «personvern for elever». Men Google sin skyløsning for elever er noe av det mer sikre du kan ha en affære med, så her er det journalisten som ikke klarer å stelle håret under nesen. Trondheimskolen tatt den grundige jobben med å skille barten og snørret, og har alle formalia rundt bruk av skytjenester i skolen på plass, godt forankret og gjennomtenkt.

2016-04-03 13_06_34-Utdanning1606.pdfOg dette er ikke bare en glipp i ingressen. På side 14 i artikkelen med avsnittet som begynner «De store nettgigantene som vil inn i skolen…» høres det ut som om Google ikke skiller mellom de ulike typer avtaler de inngår med brukerne sine. Jo, Google tjener penger på profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger – men det er på konsumentbrukerne, de som inngår avtaler med Google som privatpersoner (altså de med @gmail.com-kontoer :-). Enterprisebrukere i tjenestene Google Apps for Work (GAFW) og Google Apps for Education (GAFE) inngår en helt annen avtale med Google. I den er profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger spesielt omtalt og Google har en juridisk forpliktelse til ikke å gjøre det. GAFW-brukere må betale for dette, GAFE-brukere får det gratis.

Avsnittet etter, med referanse til rapporten fra Datatilsynet, handler ikke en gang om Google, men om andre tjenester skoler bruker flatt uten å tenker over det (som f.eks. KhanAcademy og DragonBox).

Lenger ute i artikkelen kommer det frem at GAFE har andre vilkår enn vanlige konsumentkontoer, men dette kunne vært sagt tydeligere fra starten av – og spørsmålet / «problemet» dukker opp uimotsagt flere ganger i artikkelen. Det blir litt sånn påstand mot påstand der du kan velge selv, fordi alt er like riktig. Sannheten er den du velger å tro på.

Feilen i artikkelen er at det ikke er slik. Journalisten klarer ikke å skille dette med avtalene godt nok og en uopplyst leser vil med stor sannsynlighet sitte igjen med et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det insinueres at kommuner som har valgt GAFE har gjort det ugjennomtenkt og «i vilden sky». Dette er med på å lage mye unødig arbeid for mange som jobber for IKT og skole. Det er heller ikke god journalistikk.

Journalisten ser heller ikke de to elefantene i rommet – Microsoft og Apple. Alt som blir skrevet i denne artikkelen om Google, og de andre skytjenestene, gjelder også disse to. De er, som det står i artikkelen, allerede godt plassert i skolen. Det er ingenting Google gjør i skolen, som hverken Microsoft eller Apple heller ikke gjør. De har også skytjenester hvor det lagres mengder av personinformasjon om elever og ansatte.

Microsoft har, som Google, orden på enterpriseavtalene sine. Det har ikke Apple. De har ikke enterpriseavtaler for skole. Skoler benytter iPader i bøtter og spann, uten noen som helst form for databehandleravtale med Apple. Så er det noen av disse tre store aktørene i utdanningssektoren som kan bruke informasjon slik de vil – så er det Apple. Apple begynner å merke presset på dette og har kommet med et program for skolestyrte AppleIDer, men er foreløpig bare tilgjengelig i USA. I dette programmet kan skolen opprette svært begrensede skolestyrte AppleID-er og de kan begrense at elevene under 13 år blir utsatt for reklame. Faktisk har disse AppleID-ene så store begrensninger at jeg lurer på om de kommer til å bli brukt. Om de ikke er med i dette programmet er det den vanlige Privacy Policyen som gjelder, og der er det rimelig fritt fram for innsamling og bruk av personopplysninger. Med tanke på hvor utbredt iPad er i norsk skole hadde kanskje dette vært et mer spennende utgangspunkt for artikkelen enn Google, som har det juridiske i orden.

Gratisløsninger tar over i skolene

Hvis du spør sjef for utdanning i Microsoft Norge, så vil han og si at Microsoft tilbyr Office365 for Education gratis til skolene. Online-utgaven er gratis for alle, mens Office-klienten er gratis for elevene, hvis du betaler (en billig sum) for lærerne. Da Apple slapp iOS 8 gjorde de kjerneappene sine gratis tilgjengelig – iMovie, GarageBand, Pages, Numbers, Keynote og iTunesU. Dette kommer ikke frem i artikkelen.

Skole og utdanning, helt opp på universitetsnivå, har tradisjonelt alltid benyttet kontorpakkeløsninger «gratis» fra de større tilbyderne. Dette er ikke noe nytt og det har aldri blitt referert til dette som «gratispassasjerer». Jeg vet ikke hvorfor journalisten ikke tar med Microsoft og Apple, men jeg er redd det er fordi han ikke har lagt merke til det (på godt norsk – han vet det ikke). Støyen rundt Googles entrè skygger for alle de endringene Microsoft og Apple har gjort etter at de oppdaget en ny sterk spiller på banen.

Så godt som alle innvendinger journalisten, og de han snakker med, legger for dagen gjelder for disse to store aktørene også. Og siden dette ikke kommer frem i artikkelen fremstår de tjenestene han faktisk nevner i feil lys. Igjen gir artikkelen et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er.

Jeg er fristet til å gi journalisten et lite tips på veien. Lytt til rådet mange av de du har intervjuet har gitt. Det er viktig å ha kompetanse på dette feltet, så sett deg inn i regelverket og hva avtalene med de ulike tilbyderne sier – og husk at Google ikke er alene i norsk skole. Da gjør du ikke de feilene som er gjort i denne artikkelen og leserne av Utdanning får et korrekt bilde av hva som skjer i skolen.

Og helt til slutt – mitt inntrykk er at mange artikler om teknologi i skolen i bladet Utdanning unektelig har et preg av å stille spørsmål ved om det overhode burde være i skolen. Hva med å lage en ordentlig sak om alt det positive som skjer i skolene rundt IKT – være seg iPad, Office365 eller GAFE? Og da ikke bare et besøk i et klasserom, men se det store bildet og de lange linjene om hvilke positiv utvikling IKT (også skytjenester) kan være med å gjøre i skolen. Det eneste som kommer ut av denne artikkelen er at vi må være forberedt på lærere som har lest Utdanning og som nå lurer på om det vi holder på med er lov. Og de lærerne som ikke liker IKT, for de finnes, får vann på møllen og går nye runder. De oppnår ingenting. Vi får bare mer unødvendig arbeid.

Det jeg derimot vet er at studenter og pedagoger søker seg aktivt til skoler som har fremtidsrettede IKT-verktøy, nettopp fordi de ønsker å jobbe digitalt og fremtidsrettet. Det hadde vært mye kjekkere om bladet Utdanning var med å slå et slag for rekrutteringen, både til yrket og utdanningen, i stedet for å sementere gamle holdninger som bare fører oss til steder vi ikke vil være.

PS! Og i tilfelle du ikke helt vet hvilke kommuner som så langt har valg GAFE som sin trygge skytjeneste for skolen, så ser listen slik ut: Randaberg, Sola, Trondheim, Larvik, Narvik, Odda og Ørsta – og jeg vet flere er på vei ;-)