«Human Resource Machine» – et spill som tvinger deg til å programmere

I «Human Resource Machine» skal du trekke ut enkle kommandoer (mer på maskinkode-nivå enn så mye annet) og lage alt fra enkle til rimelig avanserte programmer for å løse oppgavene du får. Du skal få tall/bokstaver fra «In» og ut til «Out» i et bestemt system. Når du kjører programmet springer du rundt på «brettet» og gjør det kommandoene sier du skal gjøre. Det begynner med helt enkle oppgaver som å bytte om annenhver verdi fra «In» til «Out», til de fire regneartene (men bare med «add»- og «sub»-kommandoer), sortering, modulo, fibonacci, primtall osv. Kommer du til level 40 i «Human Resource Machine» er du en god programmerer – og du er dessuten rimelig god i matematikk ;-)

Det finnes et hav av ulike ressurser som lærer deg (og elevene) å programmere. Dette er et av de få spillene om programmering som ikke er et læringsspill, men det er et spill hvor du trenger å beherske algoritmisk tenkning for å lykkes. Du spiller ikke for å trene – du programmerer for å lykkes!

Opplegget passer forsåvidt for 5. trinn og opp. Det er tilgjengelig på norsk, selv om kommandoene du programmerer med ikke er oversatt. Spillet legger opp en rimelig grei læringskurve, men de fleste elever kommer til å trenge noe veiledning underveis for å komme godt i gang med oppgavene.

Slik gjør du

Av erfaring bør du spille de første oppgavene sammene med elevene (de gule), slik at de forstår gangen i spillet. Det er også en god anledning til å vise dem at det å forstå hva du skal gjøre er det beste utgangspunktet du kan ha for å løse oppgaven / lage programmet.

Gjerne la elevene først muntlig beskrive hva oppgaven går ut og hvordan personen kan løse den – før de begynner selve programmeringen.

Gjør også den første blå oppgaven sammen med dem (der de introduserer «jump if zero»).

Resten av opplegget handler om at elevene jobber og at lærer vandrer rundt, ser hva de gjør (og ikke gjør) og hjelper dem videre med særdeles gode råd på veien :-).

Selvfølgelig kan elevene godt hjelpe hverandre, men det er viktig at de ikke bare kopierer programmer fra hverandre. De må prøve å hjelpe de andre til å forstå hva de selv skal gjøre. Det hjelper å tegne på papir, peke på skjermen og bruke steg-for-steg funksjonen i spillet. Det er heller ingenting i veien for at elevene kan konkurrere om hvem som kommer lengst, lager de korteste eller raskeste programmene.

Mål

Det blir noe kunstig å hoste opp bestemte mål fra faget matematikk og valgfaget programmering. I matematikk er det mye å hente i forhold til hvor avansert du kan bruke enkle regneoperasjoner og hvordan høyere matteoperasjoner ofte er bygget opp fra enkle operasjoner. I programmering er det bare å krysse av på de fleste målene i planen.

Utstyr

Last ned «Human Resource Machine» til aktuell plattform fra Humble Bundle – https://www.humblebundle.com/store/human-resource-machine – eller på AppStore til iPad og Google Play til Android.

Tips

Det finnes selvfølgelig gode løsninger på alt både på youtube og verdensveven generelt, men prøv å unngå dem. Det er _mye_ kjekkere å løse oppgavene selv…

Her er et par andre spill hvor du trenger å kunne tenke svært så algoritmisk – altså du må programmere for å spille spillet (de er sykt, sykt, sykt mye mer avanserte enn Human Resource Machine)…

Anbefaler at du henter dem fra HumbleBundle der du både får en DRM-fri utgave du kan laste ned og samtidig steam-nøkler. TIS-100 er mindre enn 100mb!

TIS-100 er gøy – spesielt for dem som har tilbrakt for mye av ungdommen i 6809 og 6510 CPUer. (Og for de som ikke er så nerdete – det er Dragon 32 og Commodore 64 ;-). Det må være lov å mimre litt her på bloggen…

Også har du også et spill som lærer deg hvordan CPUer fungerer – Prime Mover.

Vurdering

Hvis du vil vurdere er det bare å spørre hvor mange oppgaver elevene har klart å løse. Den som kommer lengst er best – og løser de den siste oppgaven er de bedre å programmere enn deg!

Forberedelse

Spill deg gjennom mest mulig av spillet. Jeg skal innrømme at jeg selv slet med de siste oppgavene og at jeg ga opp «størrelse»- og «fart»-optimaliseringene og gikk ene og alene for å løse selve oppgaven.

Evaluering av opplegg

Hovedutfordringen etterhvert er å få elevene til å forstå selve oppgaven. Når de forstår hva de skal gjøre er det enklere for dem å jobbe mot løsningen. Men er det ikke alltid det som er det vanskelige – å forstå problemet som skal løses?

«Don’t Move» – Hva får deg til å fortsette å spille et spill du er lei av?


Hvor lenge orker du å spille et spill hvis eneste hensikt er å belønne deg for å spille spillet? Og hvorfor spiller du det så lenge?

«Don’t Move» er et eksperiment med et fokus på ninjaer, ludonarrativ dissonans (altså en konflikt mellom spillets fortelling og spillmekanikken) og manipulering av spillerens vilje til engasjement.

Opplegget passer fra 5. trinn og oppover og kan gjennomføres på alt fra 1 til 2 skoletimer – alt etter hvor dypt du ønsker å gå inn i temaet.

Målet med denne økten læringsbasert spilling er å gjøre elevene bevisst på ulike teknikker som legges inn i spill (og livet ellers!) for å få deg til å spille / gjøre mer. Det er også mulig å drøfte hvordan disse teknikkene (systemene) får i forhold til den oppgaven som faktisk skal løses/gjøres.

Slik gjør du

Vel… kortutgaven er at du må få elevene til å begynne å spille spillet med oppgaven “Hva går dette spillet ut på?”

Spillet begynner enkelt – beveg deg til venstre eller høyre. Men mens du prøver (og mislykkes i) å bevege deg, låser du opp mer av spillets belønningsmekanismer. Med hvert nytt element kommer nye utfordringer og flere belønninger!

Så må elevene faktisk prøve å finne ut hva dette spillet handler om.

Spørsmål du kan bruke som et utgangspunkt til samtalen…

  • Hva synes du om spillet “Don’t Move” og hvorfor?
  • Hva er det som får deg til å spille et spill?
  • Hva er det som kan få deg til å fortsette å spille et spill (du egentlig har gått litt lei av)?
  • Kjenner du igjen noen av belønningsmekanismene fra spill du har spilt? Eller andre situasjoner i livet ellers?
  • Hvorfor heter spillet “Don’t move”? (Hvorfor belønnes du for å bevege deg?)

Forberedelse

Se hvor lenge du ender opp med å spille spillet? (Hva skjer til slutt? ;-)

Tips

På nettstedet http://dontmove.co/ finner du lenker til all verdens butikker hvor du kan kjøpe spillet til den plattformen du bruker. Spillet koster $1 og du kan laste ned en DRM-fri utgave på HumbleBundle.

Evaluering av opplegg

Jeg har hatt en elev som har spilt gjennom hele spillet. Spurte ham hvorfor han gjorde det og svaret var at han ville se hva som skjedde til slutt.

«Osmos» – Spill deg til Newtons tredje lov

«You’ve got to leave something behind (to go forward)» – Spill deg til Newtons tredje lov. Dette korte opplegget med læringsbasert spilling tar utgangspunkt i at elevene kan spille seg til kunnskap og erfaring om Newtons tredje lov – «Kraft er lik motkraft».

«Osmos» kan spilles av de fleste fra 1. klasse og oppover og opplegget kan enkelt gjennomføres på 1-2 skoletimer.

Selvfølgelig kan elevene også bygge hver sin flaskerakett (her og her), men «Osmos» kan være en god innledning til tema.

Slik gjør du

La elevene spille spillet. Spillet instruerer elevene selv i hvordan det virker og hva det går ut på. Erfaringene de gjør for å kunne bli flinke til å spille spillet er det de trenger for å forstå hva Newtons tredje lov går ut på.

Be elevene hver for seg eller i små grupper om å forklare med egne ord hvordan (mekanikken i) spillet virker. Spørsmål som kan hjelpe elevene på vei… (og alle spørsmål kan følges opp med et «Hvorfor?»)

  • Hva får deg til å bevege deg en bestemt retning?
  • Hva skjer med størrelsen din når du gjør det?
  • Hva skjer med farten din når du sluker noen andre?

På godt norsk – elevene spiller seg til erfart kunnskap om Newtons tredje lov og prøver så å skrive det ned ;-)

Mål fra læreplanen

Læreplan i naturfag – Etter 7. årstrinn
Fenomener og stoffer

  • beskrive sentrale egenskaper ved gasser, væsker, faste stoffer og faseoverganger ved hjelp av partikkelmodellen

Læreplan i naturfag – Etter 10. årstrinn
Fenomener og stoffer

  • gjøre rede for begrepene fart og akselerasjon, måle størrelsene med enkle hjelpemidler og gi eksempler på hvordan kraft er knyttet til akselerasjon

Læreplan i fysikk – Fysikk 1
Klassisk fysikk

  • identifisere kontaktkrefter og gravitasjonskrefter som virker på legemer, tegne kraftvektorer og bruke Newtons tre lover

(Er litt skuffet over at Newtons lover ikke spesifikt er nevnt før Fysikk 1 på studiespesialisering i videregående skole.)

Utstyr

Du trenger å få tak i spillet «Osmos», som finnes til alt som kryper og går av digitale dingser, og det gjør du her https://www.humblebundle.com/store/osmos for Win/Mac/Linux og på Google Play og Apple AppStore.

Det er også mulig å laste ned en demo til Android. Den fungerer fint på Chromebooker med touch, hvis du tillater Android-apper på enheten og brukeren.

Tips

For større elever og filmnerder ellers er det en glitrende klipp (med mange tolkningsmuligheter) om Newtons tredje lov i dette klippet fra filmen «Interstellar».

Vurdering

Om du på død og liv vil vurdere er jo beskrivelsen av hvordan spillet virker noe du enkelt kan bruke. Jo bedre denne beskrivelsen er opp mot Newtons lov – jo bedre vurdering.

Et senter med minst to sider

Ta først et lytt på den interessante debatten i radioprogrammet Ekko om «Hvordan unngå de digitale klasseskillene? – bør alle få nettbrett i førsteklasse?». Det som skjer er at diskusjonen ender opp i den kjente runddansen digitalt = dumt og blyant = bra. Jeg skjønner jo at journalister generelt vil ha én for og én mot – og gjerne en kommentar – for å få belyst en sak.

Det dumme er at Lesesenteret på UiS alltid er de som supplerer noen som vil ha det digitale pokker-i-vold. Heldigvis kjenner jeg såpass mange på Lesesenteret at jeg vet at dette ikke er representativt. Ikke i det hele tatt. Bare ta en kikk innom Språkløyper (laget av Lesesenteret).

Likevel – hver gang du hører forskerkritikk av digital lesing og skriving i skolen, så er det noen fra Lesesenteret som bibringer denne. Men denne gangen ble innslaget på Ekko litt for mye. Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret så seg nødt til å komme med en tilbakemelding på innslaget – og jeg er enig i hvert et ord han skriver. Vær så god… (kopi fra bloggen i Språkløyper med tillatelse fra forfatteren):

«Skoleutvikling i skyggen av blyanten»
Professor Atle Skaftun

I en tid med en rivende digital utvikling, står vi foran et problem som er i ferd med å skape og forsterke forskjeller mellom folk – nemlig forskjeller i digital kompetanse. Dette er et problem for framtidens skole og samfunn, og det er betimelig å diskutere skolens rolle i dette. Temaet engasjerer, som alltid, når det handler om barn, skole og teknologisk utvikling, og diskusjonen er allerede i gang. Temaet har vært på lederplass i Dagbladet, i Dagens Næringsliv diskuteres den nye skolehverdagen (betalingsmur), og i NRK EKKO har digitale forskjeller vært på dagsorden gjennom hele høsten.

I medieoppslag er det vanlig å spille på motsetninger, slik også i saken om digitalisering av skolen. I engelskspråklige land har man brukt begrepsparet boosters & doomsters om de som på den ene siden tror blindt på at den digitale teknologien kan fikse alt som er galt i skolen, og de som tror at alt som er bra i skolen går ad undas når datamaskiner overtar for blyant og papir. De fleste som er opptatt av teknologi og skoleutvikling i dag vil mene at den klokeste veien går mellom de to posisjonene, og betrakte teknologien som mer eller mindre hensiktsmessige redskaper.

På Lesesenteret er vi et sammensatt miljø, med forskjellige perspektiver, som er produktivt i vårt felles arbeid mot et overordnet mål: å bidra til å gi elever tilgang til og mulighet til å delta i tekstkulturen. Når det gjelder spørsmålet om skolen er det imidlertid skapt et inntrykk i mediene av at Lesesenteret representerer en svært konservativ, doomster-aktig bekymring for digitalisering av skolen. Dette bildet kaller på korrigering.

I den norske debatten vies mye plass til engstelsen for hva vi taper når vi gir elevene tilgang til skjerm og tastatur i skolen, ofte med referanse til forskning fra Lesesenteret. Denne forskningen viser forskjeller i hva vi husker og forstår når vi benytter ulike medier, og  har fått og får mye medieoppmerksomhet, og blir lagt merke til av lærere og foreldre. Når det framstår som at det er Lesesenterets offisielle syn som legges fram, så er dette ekstra uheldig, fordi det gir næring til en bekymring som ikke er forankret i forskning på teknologi og skoleutvikling.

Det er skapt et inntrykk at forskjellene i minne og forståelse er alvorlige, og at de gjelder alle – uten blikk for at ny teknologi ofte innebærer at når noe går tapt, får man gevinster som er større enn tapet. Noen spørsmål som også kan være relevante å stille når det handler om lese- og skriveopplæring, er: Hvor stor rolle spiller kvaliteten på teknologien for forskjellene?  Er forskjellene vi hører om like store blant de elevene som foretrekker PC? Hva slags praktiske konsekvenser har da denne forskjellen? Og hvis det nå er slik at vi taper noe ved å digitalisere skolen – kan dette veies opp med det vi vinner ved å gi elevene tidsmessige redskaper?

Et ferskt eksempel fra debatten: På Jong skole i Bærum har de gjort interessante erfaringer med lese- og skriveundervisning på iPad. Til NRK forteller rektor Frode Sømme at førsteklassingene som begynte på skolen i høst, ikke skal bruke blyant eller lære håndskrift – ennå. Det tar de frem i andre klasse, fordi, forteller Sømme, mange 5-6-åringer sliter motorisk med å skrive for hånd.

Når skolen har introdusert iPad i første klasse, er det forankret i en pedagogisk idé om at nettbrettet gir elevene kortere vei inn i det å lese og skrive. Noen måneder inn i skoleåret opplever Jong skole ordningen som både vellykket og meningsfull. Førsteklassingene, særlig guttene, er mer motiverte, de lærer å lese raskere, de skriver mer, og de skriver lengre tekster. Slik skiller elevene som jobber på iPad seg positivt fra tidligere årskull, som hadde blyanten som sitt viktigste verktøy i skriveundervisningen.

Erfaringene til Jong skole er spennende og verdifulle, både i lys av tanken om raskere bokstavinnlæring, som også er et tema i tiden, men også når vi vil utforske håndskriftens plass i den første lese- og skriveopplæringen. Når elevene ved Jong skole skal begynne å skrive for hånd i andre klasse, har de fått ett års erfaring med å forholde seg til bokstaver som skrivende mennesker. De har fått bruke bokstavene til å forme ord og mening, når de så vender oppmerksomheten mot den mer motorisk krevende håndskriften. Det høres meningsfullt ut, og det inviterer til å tenke gjennom lese- og skriveopplæringen som helhetlig læringsløp.

Den tradisjonelle lese- og skriveopplæringen har hvilt på en tanke om at elevene lærer å lese og skrive i skolen, at de kommer til skolen uten forkunnskaper, og at de stegvis får tilgang til skriften, så teksten, og langt om lenge til tekstkulturen.

Men de fleste vil være enige i at dette ikke er hele bildet i dag. Det er snarere omvendt: Barn først eksponeres for tekstkulturen som er overalt, og etter hvert som språket utvikles, møter de tekstlig mening, før de lærer å mestre skriftspråket på egen hånd de første skoleårene. Etter denne første fasen, gir lese- og skriveopplæringa på skolen elevene mangfoldige møter med tekster, noe som gir dem grunnlag for å bli mer kvalifiserte deltakere i tekstkulturen.

Nettbrett og blyant er begge midler til et mål i dette bildet. Ingen av dem er et mål i seg selv. At vi mennesker har fått et skriftspråk i tillegg til talespråket, har endret måten vi tenker på, når vi i tillegg til å høre språk, også kan se ordene i skriftbildet. Vi kan diskutere om den digitale nettbaserte tekstkulturen er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, men det er lite kontroversielt å si at teknologien gir oss flere redskaper å velge i.

I prosjektet Respons har vi fulgt ungdomsskoleelever som har fått hver sin laptop. Der er det noen elever, særlig jenter, som bruker kladdebøker i noen fag. Disse forteller også at de gjerne skriver for hånd når de skal øve til prøver, ofte fordi de husker bedre. Men det er også elever som heldigitaliserer sin skoleverden, og de fleste bruker forskjellige ressurser. Som skriveredskap er det likevel ingen tvil om at elevene foretrekker PC. De skriver fortere på PC enn for hånd, og PC-en gir dem enkle systemer for å oppbevare og finne tilbake til det de skriver.

Skoleutvikling handler om å gi flest mulig elever best mulig tilgang til å delta i tekstkulturen. For å få slik tilgang, må vi kunne forstå og formulere tekster. Når grunnleggende ferdigheter, som lesing og skriving, har fått så stor plass i skolen, er dette for å understreke at lese- og skriveferdigheter blir utviklet gjennom hele skoleløpet. Vi er ikke ferdig utlærte som lesere når vi mestrer skriftkoden. Å mestre skriftkoden, og å mestre de redskapene man bruker til å lese og skrive, er snarere forutsetninger for å lese.

Blyanten er ett slikt redskap, og det å mestre den bør kanskje sidestilles med å mestre digitale redskaper. Dersom skolene erfarer at det er lurt å velge digitale redskaper før de vender oppmerksomheten mot blyanten og håndskriften, så synes jeg det er veldig interessant og – helt ærlig – at vi bør lytte til dem.

 

«Gratispassasjerene» er ikke enige…

GratispassasjereneDe siste dagene har det ramlet inn med meldinger og eposter fra fjern og nær om artikkelen i Utdanning om «Gratispassasjerene». Det har stort sett vært av typen «Har du lest denne?! Utdanning er helt på villspor.». Om du ikke har lest den må du gjerne ta en kikk på denne PDF-utgaven – Utdanning 1606 – utdrag.

Hvis du ser hele hovedsaken under ett er jeg enig i det jeg leser som konklusjonen – du skal ha satt deg inn i lover, regler og avtaler når du som skole beveger deg ut i skyen sammen med elevene. Det er store og mektige aktører med ulike interesser som vil inn i skolen. Det er dermed ikke sagt, som June påpeker, at det de tilbyr skolen ikke er bra og at skolen ikke har god nytte av det. Det er faktisk det motsatte som er tilfelle. Det er derfor vi må ha med hodet når vi skal ut dit – ikke bare begeistring og følelser. Dette er jeg veldig enig i, men så…

Artikkelen gjør noen brølere av den typen jeg har begynt å kalle klassiske feil når noen skal prøve å drøfte eller skrive om skytjenester i skolen. Det er bare å bruke ingresser og overskrifter som eksempler.

I VILDEN SKY - personvern for elever som bruker digitale læringsverktøy kan være en usikker affære. Ved Rosenborg skole i Trondheim bruker elevene en skyløsning fra Google.Det er aldri bra å ikke kunne skille snørr og bart, spesielt ikke i Trondheim ;-). Teksten er hentet fra bildet til hovedsaken i innnholdsfortegnelsen i Utdanning. Nå er jeg klar over at dette ikke er et eksempel på en logisk slutning, men det er slik den blir lest. Setningene hver for seg er riktige, men sammen blir de feil. Snur du setningene står det at «en skyløsning fra Google» er «en usikker affære» i forhold til «personvern for elever». Men Google sin skyløsning for elever er noe av det mer sikre du kan ha en affære med, så her er det journalisten som ikke klarer å stelle håret under nesen. Trondheimskolen tatt den grundige jobben med å skille barten og snørret, og har alle formalia rundt bruk av skytjenester i skolen på plass, godt forankret og gjennomtenkt.

2016-04-03 13_06_34-Utdanning1606.pdfOg dette er ikke bare en glipp i ingressen. På side 14 i artikkelen med avsnittet som begynner «De store nettgigantene som vil inn i skolen…» høres det ut som om Google ikke skiller mellom de ulike typer avtaler de inngår med brukerne sine. Jo, Google tjener penger på profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger – men det er på konsumentbrukerne, de som inngår avtaler med Google som privatpersoner (altså de med @gmail.com-kontoer :-). Enterprisebrukere i tjenestene Google Apps for Work (GAFW) og Google Apps for Education (GAFE) inngår en helt annen avtale med Google. I den er profilering, reklame, aggregering og bruk av personopplysninger spesielt omtalt og Google har en juridisk forpliktelse til ikke å gjøre det. GAFW-brukere må betale for dette, GAFE-brukere får det gratis.

Avsnittet etter, med referanse til rapporten fra Datatilsynet, handler ikke en gang om Google, men om andre tjenester skoler bruker flatt uten å tenker over det (som f.eks. KhanAcademy og DragonBox).

Lenger ute i artikkelen kommer det frem at GAFE har andre vilkår enn vanlige konsumentkontoer, men dette kunne vært sagt tydeligere fra starten av – og spørsmålet / «problemet» dukker opp uimotsagt flere ganger i artikkelen. Det blir litt sånn påstand mot påstand der du kan velge selv, fordi alt er like riktig. Sannheten er den du velger å tro på.

Feilen i artikkelen er at det ikke er slik. Journalisten klarer ikke å skille dette med avtalene godt nok og en uopplyst leser vil med stor sannsynlighet sitte igjen med et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er. Det insinueres at kommuner som har valgt GAFE har gjort det ugjennomtenkt og «i vilden sky». Dette er med på å lage mye unødig arbeid for mange som jobber for IKT og skole. Det er heller ikke god journalistikk.

Journalisten ser heller ikke de to elefantene i rommet – Microsoft og Apple. Alt som blir skrevet i denne artikkelen om Google, og de andre skytjenestene, gjelder også disse to. De er, som det står i artikkelen, allerede godt plassert i skolen. Det er ingenting Google gjør i skolen, som hverken Microsoft eller Apple heller ikke gjør. De har også skytjenester hvor det lagres mengder av personinformasjon om elever og ansatte.

Microsoft har, som Google, orden på enterpriseavtalene sine. Det har ikke Apple. De har ikke enterpriseavtaler for skole. Skoler benytter iPader i bøtter og spann, uten noen som helst form for databehandleravtale med Apple. Så er det noen av disse tre store aktørene i utdanningssektoren som kan bruke informasjon slik de vil – så er det Apple. Apple begynner å merke presset på dette og har kommet med et program for skolestyrte AppleIDer, men er foreløpig bare tilgjengelig i USA. I dette programmet kan skolen opprette svært begrensede skolestyrte AppleID-er og de kan begrense at elevene under 13 år blir utsatt for reklame. Faktisk har disse AppleID-ene så store begrensninger at jeg lurer på om de kommer til å bli brukt. Om de ikke er med i dette programmet er det den vanlige Privacy Policyen som gjelder, og der er det rimelig fritt fram for innsamling og bruk av personopplysninger. Med tanke på hvor utbredt iPad er i norsk skole hadde kanskje dette vært et mer spennende utgangspunkt for artikkelen enn Google, som har det juridiske i orden.

Gratisløsninger tar over i skolene

Hvis du spør sjef for utdanning i Microsoft Norge, så vil han og si at Microsoft tilbyr Office365 for Education gratis til skolene. Online-utgaven er gratis for alle, mens Office-klienten er gratis for elevene, hvis du betaler (en billig sum) for lærerne. Da Apple slapp iOS 8 gjorde de kjerneappene sine gratis tilgjengelig – iMovie, GarageBand, Pages, Numbers, Keynote og iTunesU. Dette kommer ikke frem i artikkelen.

Skole og utdanning, helt opp på universitetsnivå, har tradisjonelt alltid benyttet kontorpakkeløsninger «gratis» fra de større tilbyderne. Dette er ikke noe nytt og det har aldri blitt referert til dette som «gratispassasjerer». Jeg vet ikke hvorfor journalisten ikke tar med Microsoft og Apple, men jeg er redd det er fordi han ikke har lagt merke til det (på godt norsk – han vet det ikke). Støyen rundt Googles entrè skygger for alle de endringene Microsoft og Apple har gjort etter at de oppdaget en ny sterk spiller på banen.

Så godt som alle innvendinger journalisten, og de han snakker med, legger for dagen gjelder for disse to store aktørene også. Og siden dette ikke kommer frem i artikkelen fremstår de tjenestene han faktisk nevner i feil lys. Igjen gir artikkelen et ukorrekt bilde av hvordan virkeligheten faktisk er.

Jeg er fristet til å gi journalisten et lite tips på veien. Lytt til rådet mange av de du har intervjuet har gitt. Det er viktig å ha kompetanse på dette feltet, så sett deg inn i regelverket og hva avtalene med de ulike tilbyderne sier – og husk at Google ikke er alene i norsk skole. Da gjør du ikke de feilene som er gjort i denne artikkelen og leserne av Utdanning får et korrekt bilde av hva som skjer i skolen.

Og helt til slutt – mitt inntrykk er at mange artikler om teknologi i skolen i bladet Utdanning unektelig har et preg av å stille spørsmål ved om det overhode burde være i skolen. Hva med å lage en ordentlig sak om alt det positive som skjer i skolene rundt IKT – være seg iPad, Office365 eller GAFE? Og da ikke bare et besøk i et klasserom, men se det store bildet og de lange linjene om hvilke positiv utvikling IKT (også skytjenester) kan være med å gjøre i skolen. Det eneste som kommer ut av denne artikkelen er at vi må være forberedt på lærere som har lest Utdanning og som nå lurer på om det vi holder på med er lov. Og de lærerne som ikke liker IKT, for de finnes, får vann på møllen og går nye runder. De oppnår ingenting. Vi får bare mer unødvendig arbeid.

Det jeg derimot vet er at studenter og pedagoger søker seg aktivt til skoler som har fremtidsrettede IKT-verktøy, nettopp fordi de ønsker å jobbe digitalt og fremtidsrettet. Det hadde vært mye kjekkere om bladet Utdanning var med å slå et slag for rekrutteringen, både til yrket og utdanningen, i stedet for å sementere gamle holdninger som bare fører oss til steder vi ikke vil være.

PS! Og i tilfelle du ikke helt vet hvilke kommuner som så langt har valg GAFE som sin trygge skytjeneste for skolen, så ser listen slik ut: Randaberg, Sola, Trondheim, Larvik, Narvik, Odda og Ørsta – og jeg vet flere er på vei ;-)

En kort oppsummering av KnowHowEdTech 2016

logo_knowhow_big2Den 10. februar 2016 gikk KnowHowEdTech 2016 av stabelen for første gang – og forhåpentligvis blir det ikke den siste :-).

Hovedtema var utdanningsteknologi og de tre store teknologiselskapene innen utdanning tilstede – Microsoft, Apple og Google. Alle sammen på samme konferanse – og til diskusjon i samme sofa. Hvert selskap presenterte sin tilnærming til teknologi og utdanning og til hver av dem var det et praksiseksempel. Randabergskolen var kanskje ikke overraskende sammen med Google.

Det var en kjekk samling. Mange kommuner var representert med skoleeiere, skoleledere, IKT-folk på skole og i kommune og politikere. Praten gikk frisk i pausen, spesielt etter at alle Microsoft, Apple og Google + praksiseksempler hadde sagt sitt. Det var også mange gode presentasjoner med mange ulike perspektiver på teknologi og utdanning.

Screenshot 2016-02-15 at 10.23.17Alle presentasjoner ble filmet – så det eneste du går glipp av er det kule bandet og de livlige pausene. Her er lenken til siden med alle opptakene – og her er lenken til mine 15 minutter.

Etter konferansen adverbet «frisk» brukt flere ganger om innlegget mitt når andre har beskrevet det. Jeg må innrømme at jeg gjorde det med vilje for å få litt retning i diskusjonen om hvilken av disse tre som leverer det beste produktet til skole. Det er jo ikke til å stikke under en stol at vi er veldig godt fornøyd med GAFE og Chromebook – og at vi ikke er alene :-). Det er heller ikke galt å si at interessen fra andre kommuner har vært nokså påtagelig de siste dagene.

Under har du presentasjonen min og hvis du åpner opp notatfeltet får du se alt jeg skulle si. Når jeg bare har 15 minutter på meg, så må jeg skrive ned hva jeg skal si for å holde meg innenfor skjema.

 

 

En selger i fåreklær

Det er noe med forholdet mellom de frivillige entusiaster og kommersielle aktører jeg har tenkt på lenge. Det henger helt tilbake til da vi på Harestad skole trødde igang med linux og fri programvare over hele linjen for elever og lærere. Vi økte maskinparken til helt usannsynlige tall for IKT og skole den gang og vi gjorde det svinbillig og uhyggelig effektivt. Løsningen med diskløse tykke klienter står det enda respekt av, og IKT-ansvarlig på Harestad skole drifter glatt 450 tykke klienter uten at han trenger å bruke tid på det (og han har ansvar for alt knyttet til IKT på skolen – tjenere, nettverk, klienter, skrivere, brukerstøtte, prosjekter… alt).

Når vi skryter av egen løsning til andre skoler og kommunen får vi alltid spørsmålet – «Jammen, hvis dette er så bra, hvorfor er det ingen andre som gjør det?» Og det litt frekke svaret er – «Nei, si det du… kanskje de er dumme, eller så vet de ikke bedre?». Svaret er delvis sant – veldig mange vet ikke så mye om løsningene basert på fri programvare. De vet faktisk fint lite, har aldri prøvd noe av det og har bare hørt ett eller annet en eller annen gang. Og så ender de fleste skoler/kommuner opp med kjente kommersielle løsninger, som alltid krever litt mer ressurser (både tid og penger) enn de så for seg. Men hvorfor gjør de det? Deler av svaret er at for eksempel Microsoft selger et produkt (og det ingenting galt i det!). De har derfor en proaktiv PR-gjeng, som holder skoler og kommuner godt informert om hva de har, hva det gjør og hva som kommer om ikke så lenge. De kan avse ressurser som «gratis» reiser rundt og informerer om alt det lure du kan gjøre med akkurat deres produkter. De er selgere, selv om de kommer under andre navn som «pedagogisk rådgiver», «digitalpedagog», «pedagogisk veileder» eller «konsulent». Microsoft og Apple har et hav av slike kommersielle talsmenn (og kvinner) som kan proaktivt selge løsningen, fordi den koster penger og hovedleverandør har råd til å gi disse en del av kaken når de videreselger løsningene.

Fri programvare har ikke en slik gjeng kommersielle undersåtter. Joda, det finnes store kommersielle fri programvare-prosjekter, f.eks. RedHat, som både selger og tjener godt med penger. Men når hadde du sist en på døren som ville selge deg CentOS eller GIMP? Det sier seg selv. Det er ikke noe «marked» å selge fri (gratis) programvare i. Det er ingen som kan tjene penger på å reise rundt å informere om eller gi vekk gratis programmer gratis. Derfor er det naturlig nok ingen som proaktivt reiser rundt og gjør akkurat det. Det var det Friprogsenteret skulle ha gjort… :-(

Det fri programvare har er en stor gjeng glade entusiaster, som gjerne viser hva de gjør – om du spør dem. De er ikke selgere. De er brukere av et system de selv har satt i drift og er stolte av. De tjener ingenting på å vise frem systemet til deg, men de gjør det så gjerne. Hvordan vet jeg det? Jeg er en av de som gjerne viser frem hva vi gjør – uten å ta betalt for det. Men jeg ringer ikke Kristiansand kommune og sier «Hei, Ole, skal jeg vise deg hvordan du setter opp et utrolig bra system som ikke har noen lisensutgifter (det er helt fritt og gratis) og er skvettenkelt å drifte?». Det er ikke min jobb å selge systemet vi selv bruker. Mitt ansvar handler om å få IKT-systemene i Randabergskolen til å virke godt, bygge ny skole, holde orden på skyss, være übersuperbruker av det skoleadministrative systemet, forberede politiske saker osv. – altså det jeg er ansatt for å gjøre hos skolesjefen. Ikke selge noe vi likevel ikke tjener penger på. Men om Ole har lyst til å se hva vi holder på med, setter jeg gjerne av tid til det – uten at jeg tar betalt for det.

Det samme ser jeg gjelder Google Apps for Education (og Chromebook). Google er selvfølgelig en stor og tung kommersiell aktør, men de tjener ingenting (i det minste ikke direkte) på GAFE og Chromebook. GAFE er gratis og Google selger (i utgangspunktet) ikke Chromebooker. Derfor er det ingen kommersiell aktør som «pusher» GAFE og Chromebook ut i skolen i Norge. Det er bare oss glade entusiaster som prøver å fortelle andre at vi har funnet noe vi liker – og som er enklere, billigere og bedre. Selvfølgelig finnes det hjelp å få både hos Google Norge og deres leverandører, men de har ikke satt av noen egne ressurser til skole – bare til Google Apps for Works. De tjener penger på GAFW, fordi der betaler brukerne.

Dette er igjen en av grunnen til at du ikke så ofte finner rendyrkede Google-fan i skolen. Vi som bruker GAFE bruker også Windows og iPad og diverse og dings. Det blir litt annerledes når du treffer noen som skal selge en ren iPad- eller Microsoft-løsning. Da finnes ikke de andre tjenestene en gang. Alt skal løses innenfor sfæren av den tekniske løsningen den aktuelle selger representerer. Og det er da du virkelig får se og høre sære måter å bruke Outlook, PowerPoint og Excel på – eller rare krumspring for å jobbe rundt begrensningene til en iPad.

Jeg lurer på om Microsoft hadde vært så harde på skolesektoren om Academic-lisensen for Microsoft-produktene faktisk var kr 0,-. Bare Randaberg kommune betaler kr 160 450,- (eks. mva.) i året (2014) for å kunne bruke Microsoft-produkter i skolen (1485 elever) – og det er en god del mer enn kr 0,-, som vi (ikke) betaler til Google. Og gjør vi et enkelt regnestykke tjener Microsoft rundt kr 66 918 000,- bare på Microsoft-lisenser til skolenorge grunnskolen i Norge. Kan ha en del «pedagogiske rådgivere» gående på gress da…

Kjære student med deltidsstudiet i IKT ved Høgskolen i Nesna

IKT og skoleHei! Jeg håper du finner bloggen min nyttig. Det er i alle fall kjekt at flere av du har oppdaget den, og det hadde vært enda kjekkere om du leste den (før du spurte om hjelp til oppgaven). Ikke det, det er kjekt om du spør meg om hjelp til oppgaven og jeg har den uvanen at jeg alltid svarer :-)

Men siden flere enn deg har lurt på om jeg kan hjelpe – så skriver jeg her på bloggen det jeg har svart de som allerede har spurt. Så slipper du å spørre!

Jeg har ikke fått se selve oppgaven, men jeg skjønner at den går noe i denne retningen: «Rektor ved Lillevik skole har bedt deg ta stilling til om hennes skole bør velge klassiske datamaskiner i form av bærbare PCer til alle elevene, eller nettbrett. Du skal sammenlikne disse basert på blant annet operativsystem, inngangenhet(er), utgangsenhet(er), lagring og kobling mot nettverk.«

Det første først – det jeg mener om PC vs nettbrett finner du på bloggen min her:

Det jeg kanskje mener mest om er selve oppgaven du har fått. Den henger ikke på greip, om den er slik den ser ut til å være. Rektor på Lillevik er i beste fall helt på jordet i forhold til vurderingskriterier for å velge mellom bærbar PC og nettbrett – og det må du si til henne! Hvis det er hun som har satt opp listen…

Momentene du skal sammenlikne ut fra betyr ingenting i seg selv for valget av bærbar PC eller nettbrett, noe jeg håper du skjønner etter å ha sett igjennom hva jeg mener om saken. Det betyr ingenting om dingsen kjører iOS, Android 4.4 eller Windows RT eller 8.1. Det betyr heller ingenting hvor mange USB-porter, HDMI-utganger eller andre finesser dingsen har. Det som betyr noe er hva du kan bruke den til. Hva er det et nettbrett kan som en bærbar PC ikke kan – om omvendt. Hva må du ofre når du velger den dingsen du velger? (Tips 1 og tips 2 :-) Svaret her er en salig blanding av hvordan en dings er ment å bli brukt og hvordan du ønsker å bruke den. La ønsket være utgangspunktet!

Mitt svar på oppgaven er at du først må få rektoren på Lillevik til å beskrive hva hun vil med den bærbare digitale enheten, så kan du gi henne gode råd om hva som vil være en god løsning.

Lykke til med oppgaven!

PS! Det eneste som betyr noe i forhold til maskinvare er, etter min mening, batteritid og om det er bakkamera (altså et kamera som vender vekk fra skjermen) eller ikke. Dette har egentlig lite med selve maskinvaren å gjøre, men hva du kan bruke dingsen til. Batteritid sier mye om hvor lenge du kan bruke den (det mest sentrale av alt :-) og med et bakkamera kan du bruke dingsen som et fotoapparat eller videokamera.

En (nesten) lovlydig festbrems

TTTT – Ting tar tilgjengelig tid – og bloggen er den som lider under det. I dag var jeg med på Senter for IKTs samling om nettbrett i skolen. Mitt bidrag var «En (nesten) lovlydig festbrems»:

Vi vil dele ut nettbrett til alle elever, men får vi det til på en måte som følger personopplysningsloven? I det skolen gir elevene hvert sitt nettbrett dukker det opp en rekke utfordringer med lover og forskrifter om personopplysninger som langt fra alle har tenkt igjennom. Utfordringene står i kø når nettbrett er avhengig av ulike skytjenester – noen ganger åpen og andre ganger skjult. I dette foredraget blir det en gjennomgang av hva skoler må forholde seg til, med praktiske eksempler på utfordringer og løsninger.

Ble rett etterpå invitert til å bidra på skolelederkonferansen på Lillestrøm i november neste år og ble også hektet av Udir som gjerne ville ha innspill til et arbeid de har sammen med Senter for IKT om temaet mitt på konferansen. Tror det gikk bra :-)

Her har du presentasjonen sammen med nokså fyldige notater.

Ellers var jeg med på samlingene for skoleledere og det var en god del interessante innspill rundt nettbrettets plass i skolen.

Chromebook er kommet til Norge

chrome…og her på bloggen tar jeg en ny kikk. Forrige gang var jeg ikke så veldig imponert, og jeg skal prøve å være åpen for at verden er et annet sted nå enn for 2½ år siden.

Hvis du ikke vet hva Chromebook er, så sjekk ut denne omtalen på DinSide. Jeg kommer ikke til å bruke noe særlig plass å beskrive hva det er – annet enn at det er en maskin som bare kjører Googles nettleser Chrome. Det betyr at den er billig, starter raskt, lett å skifte ut om den blir ødelagt, god batteritid og vanskeligere å klusse til enn et nettbrett(!). Det er også mulig å kjøpe en lisens til hver Chromebook som gjør at du kan administrere den i Google Apps for Education/Business (visstnok €23 for utdanning og €113 for andre).

Jeg har kjøpt to stykker – Acer C720 og C720P. Du kan se pris og sammenlikne dem på denne lenken, men kort fortalt har C720P 4GB minne, 32GB lagring og touchskjerm, mot C720 sine 2GB minne og 16GB lagring (og ikke touchskjerm). Dessverre ser det ut til at C720P mister en drøy time med batteritid pga. av denne forskjellen. Målet mitt med å ha disse to er å se om det er praktisk forskjell mellom 2GB og 4GB minne – og om det er noe poeng med en touchskjerm (jeg tror ikke det). Også skal IKT-ansvarlige på et par av skolene få prøve dem og komme med sine tilbakemeldinger… :-)

Acers Chromebook-tastatur

Acers Chromebook-tastatur

Maskinvaren er bra. Det er mye plastikk, men det virker solid nok. Ingen vet hva de tåler før en elev har hatt den i 3 år. Tastaturet er greit å skrive på. Det er noen finurlige endringer i tastaturet som jeg alltid er litt var for, men det er ting en blir vant til. Det er ingen «delete»-knapp, piltastene er litt rart satt opp og «caps lock» er byttet ut med «søk» :-). Det er forresten en feil på tastaturet, «alt gr»+5 gir ikke €, den gir ½. Du må trykke den vanlige «alt gr»+e for å få €. Trackpaden er responsiv og kjapp, og er noe av det bedre jeg har vært borti på en ikke-Macbook. Touchskjermen på C720P fungerer helt greit, men det er litt friksjon i den. Om touchskjerm er bortkastet på en Chromebook er kanskje for sterkt å si, men det er i alle fall ikke nødvendig.

I motsetning til nettbrett og Asus T100 har denne maskinen vifte på CPUen. Til vanlig jobber viften rolig i bakgrunnen (men den er der). Det er utrolig hvor godt du hører vifter når du er blitt vant til en maskin som ikke har det. Viften jobbet godt når jeg spilte «From Dust«, men at denne maskinen overhode klarer å kjøre dette spillet er rett og slett imponerende!

Skjermen er det som plager meg mest. Førsteinntrykket var bra, men etter å ha skrevet deler av dette innlegget begynner jeg å plages av den mildt sagt dårlige vertikale innsynsvinkelen. Du skal ikke mange grader vekk fra optimal vertikal vinkel før kontrasten forsvinner helt.

Etter 5 minutter med bruk var jeg veldig enig med meg selv om det jeg skrev forrige gang – bortsett fra at denne utgaven av Chromebook var behagelig rask å bruke. Jeg må bare innrømme for meg personlig er Chromebook ikke min greie. Den havner et vanskelig sted mellom et nettbrett og en maskin som f.eks. Asus T100. For meg som erfaren IKT-bruker har jeg ingen problemer med å leve godt med en Win8-maskin som Asus T100. Den kan gjøre alt det en bærbar PC skal kunne gjøre (inkl. alt Chromebooken kan) – og som en Chromebook ikke kan – og den har de fleste av de samme fordelene som Chromebook kan skilte med.

Bare på gøy har jeg lagt ved et skjermbilde fra Asus T100 som kjører Chrome i Win8-modus og et fra Acer C720… men hvem er hvem?

Der Asus T100 blir en balansegang mellom hvor flink brukeren må være til å ikke klusse til Windows 8 (og arbeidet det lager for IKT-ansvarlig), blir Chromebook en øvelse i å si at du ikke trenger ting du har brukt før (og som du kommer til å savne). Chromebook løser rett og slett ikke de tingene jeg trenger at en digital dings må løse. Faktisk løser iPaden/Androiden (med tastatur) flere av de tingene jeg trenger å få gjort enn Chromebooken. Og det handler ikke om vane – det finnes ikke noen erstatninger i Chromes nettmarked for mange av de programmene jeg bruker aktivt. Jeg må og innrømme at jeg til tider trenger et tekstbehandlings- og presentasjonsprogram som er bedre enn Google Disk – selv om jeg er en stor fan av Google Disk og bruker det hele tiden.

Men – nå er det ikke meg og mine behov som teller – det er hvor god Chromebook er i møtet med IKT og skole. Hva kan Chromebook gi oss i skolen som vi ikke finner bedre eller likt i f.eks. en iPad/Android, Asus T100 eller en helt vanlig bærbar PC? Videre later vi som om Asus T100 er en vanlig bærbar PC – den er det også :-). Og nei – WinRT teller ikke. Det er en tulleløsning! Jeg fatter ikke at noen kjøper Surface. Surface Pro er en helt annen diskusjon.

Både iPad og Asus T100 har tilgang til flere programmer/apper enn Chromebook, og ingen har påstått noe annet heller. Men der Asus T100 kan være tungvindt å rulle ut til masse elever som lett kan klusse til maskinen, er Chromebook dyrisk enkel å administrere og vanskelig å rote til. Og der iPad har en haltende nettleser for tunge nettsider og manglende flash – har Chromebook en glitrende og kjapp Chrome nettleser (minus Java). Det ikke til å stikke under en stol at om du liker å bruke Google Apps er du mer hjemme med en Chromebook enn en iPad – til tross for en del gode Google-apper til iPad. Eller sagt på en annen måte – skal du bruke Chromebook må du like Google Apps.

Du må være forberedt på å si farvel til ting som MinecraftEDU, TextPilot, Java-ting som PhET (selv om noen begynner å komme i HTML5 nå), god stavekontroll og en masse andre ting som bare virker utenfor nettleseren. Det er ingen hemmelighet at Google Dokumenter sin stavekontroll ikke er særlig god – og at nynorsk ikke er noe de vet noe om hos Google. Chromes egen stavekontroll blir skrudd av i Google Dokumenter. Til eksamen er det fullt mulig slå Google Dokumenter over offline-modus, men da forsvinner stavekontrollen helt (sammen med muligheten for å sette inn bilder – også de lagret lokalt på maskinen!). Du må også være online for å få tilgang til GeoGebra – eller ha finurlige regler i en brannmur. Det er vanskelig å gjennomføre eksamen i norsk, engelsk og matematikk uten å være online med en Chromebook. Dette er «småting» som får en del lærere til å avskrive Chromebook før den får vist hva den kan.

De to/tre store fordelene jeg ser Chromebook har for skolene er pris, mulighet til å administrere «programmer»/apper (VPP) og enheter (MDM) via GAE og en enterprise-løsning som helt lovlig kan brukes i skole (ift personopplysninger o.l.). Nå vil nok noe rope opp om at iPad også har VPP og MDM, men VPP har enda ikke dukket opp i Norge og det finnes fremdeles ingen løsning med AppleID-er for elever (selv om Apple sier at det snart kommer). Skal du bruke iOS i skolen i dag må du gjøre det på tvers av Apples «terms of use» – uansett.

Samtidig – for å få en god fullverdig løsning i Chromebook må du installere en rekke 3.-parts apper i Chrome og/eller GAE, f.eks. Lucidchart, Notable PDF, Audiotool, Geogebra, WeVideo osv. Jeg skal ikke gå særlig inn på utfordringene knyttet til bruk av 3.-parts tjenester i Google Apps, men med utgangspunkt i Datatilsynets/lovens forventninger om sikring av personopplysninger er dette slett ikke uproblematisk.

Det skal sies at Microsoft også har VPP og MDM – og enterprise-løsninger for skole – men de har en prislapp (eller kompleksitet) på VPP/MDM som foreløpig er helt på tur.

Til slutt sitter en altså igjen med prislappen som den største fordelen. Du får en god og enkel, om enn noe begrenset, løsning godt tilpasset skole.

Nå har jeg valgt å se på Chromebook som reduksjon av noe – altså at Chromebook er et steg «nedover». Hva om vi snur hele problemstillingen på hode. Hva om Chromebook er den løsningen som er billig nok til å få skolen over på 1 PC per elev – er dette da en god nok løsning? Jeg svarer automatisk – ja, det er det. 1-til-1 er bedre enn datarom, og Chromebook er en god nok løsning! Den løser mer enn den begrenser. Automatisk stavekontroll er ikke viktig (dessuten gir vi i Randaberg elevene tilgang til UiO sin ordliste under eksamen med gode regler i brannmuren).

Jeg hev utfordringen ut til IKT-ansvarlige på Harestad skole og Grødem skole, som begge er godt vant med gode og stabile PC-løsninger i skolen (de har 1,7 elever per stasjonær PC). Hva om du måtte velge mellom en 1-til-1-løsning med Chromebook eller datarom slik du kjenner det i dag? Du kan ikke svare som Ole Brum – du  velge en av disse løsningene og bare den. De blunket ikke en gang (på Hangout ;-) – Chromebook! Igjen, 1-til-1 er viktigere enn de verktøyene vi kommer til å mangle.

Så min (foreløpige) oppsummering er at en 1-til-1-løsning med Chromebook er kvalitativt bedre enn skolers klassiske dataromløsning. Hvis skoler synes de har råd til en 1-til-1-løsning med billige Chromebook-er – ja, da er Chromebook en særs god løsning på en sentral utfordring innen IKT og skole, nemlig tilgang til datamaskiner.

Har jeg så merket noen forskjell mellom 2GB- og 4GB-utgaven av Acer C720? Nei, ikke enda. Jeg har stort sett holdt meg til det jeg ville bruke maskinen til i skolesammenheng og da har 2GB vært mer enn nok. Da vet jeg ikke om de kr. 900,- er verdt forskjellen. Jeg ville heller hatt en bedre skjerm.

Husk at når du kjøper mange får du en Asus T100 (+ en enkel sleeve) for kr. 3 250,- inkl. mva. – og det er en heidundrende fullverdig Win8-maskin uten noen begrensninger (inkl. Microsoft Office 2013). Det er dette jeg føler er det vanskelig valget…

En rask oppdatering – rett etter jeg publiserte denne artikkelen datt den ordinære utsalgsprisen på Asus T100. Den koster nå kr 2 990,- inkl. mva. hos de fleste forhandlere.

1 2 3 4