Ruller ut MinecraftEdu hos elevene igjen

Minecraftverden før timen begynte

Etter forrige episode i podcasten «Spillpedagogene: En podcast om spill og digital kultur» (hvis MinecraftEdu var et tema på slutten) tenkte jeg at det var en stund siden jeg hadde brukt MinecraftEdu i undervisning. Elevene mine i 9A KRLE har sluppet lett unna eksperimentlærer Odin dette skoleåret, så nå var det på tide å røske opp litt metodevalget. Fra forrige kull hadde jeg en minecraft-verden full av KRLE-arbeid og det skulle være mulig å utvide denne med tema «Kristendom», som elevene mine skulle begynne på.

Så da ble Chromebooker til 9A satt i «developer mode» og et Ubuntu-bilde med MinecraftEdu (java-utgaven) ble installert hos alle elevene. Første jobb var å jobbe seg gjennom øvelsesdelen av denne verdenen for å komme frem til leirplassen der tilgangen til alle religionene er. En ekstra takk til IT-ansvarlig David på Harestad skole for vikarjobben den dagen!

Uken etter var alle elever på plass på samlingsplassen og arbeidsoppgaver ble forklart og grupper skulle lages. Jeg hadde fire oppgaver/grupper – 1) bygge Stavanger Domkirke så detaljert som mulig (jeg hadde laget et omriss), 2) bygge en historiesti med viktige hendelser i kristendommen 1500 til d.d., 3) bygge tre bibler med hvert sitt syn på seg selv :-) og 4) bygge tre stasjoner som forklarer ethos, mythos og kultur for kristendommen. Til alle oppgavene skal det lages instruktive figurer og tekstbokser/-skilter, slik at besøkende i denne verdenen vil kunne både se og lese ting om kristendommen.

…og alle ville bygge Domkirken… Etter en rask rådslaging med klassen var vi enige om at 20 elever kan ikke bygge Domkirken. Det klarer vi ikke å organisere på en fornuftig måte. Kompromisset ble at alle grupper fikk bygge en kirke og at den inneholdt det som skulle være med i oppgavene jeg hadde laget. Så da blir det en kirke med en historiesti osv.

Etter 45 minutter (hvor en del ble brukt til forklaring av oppgave, kompromisser og inndeling i grupper) så det slik ut…

Popp time og godt arbeid. Og i dag morges så det slik ut…

I dag kl. 09:40, når jeg hentet ut noen bilder til bloggen, oppdaget jeg at store deler av klassen jobbet i Minecraft-verdenen. De var visst ferdige med arbeidsoppgavene i naturfag… (vet ikke om lærer i timen var klar over det). De er visst inne igjen nå i begynnelsen av 4. time i samfunnsfag. Har visst laget et undervisningsopplegg som forstyrrer andre undervisningsopplegg.

Et hemmelig rom

Og… siden elever har en tendens til å være elever – så det er noen som allerede har laget en hemmelig gang fra Domkirken til et alter(?) godt gjemt under jorden.

Blir spennende å se hvor langt de kommer til neste KRLE-time, da jeg nok må passe på at de får inn resten av oppgaven de skal løse også.

 

Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

«Proteus» – Du kan aldri komme tilbake…

Proteus-2013-01-04-[96En oppdagelsesreise inn i en audio-visuell verden – som aldri er den samme, noen gang.

Proteus er en underlig perle av et spill, om spill er det rette ordet. Kanskje en oppdagelsesreise er et bedre substantiv.

Hver gang du begynner spillet skapes en ny verden. Hver gang spillet slutter avsluttes en verden du aldri får se igjen. Hva er denne verdenen for noe? Er noe mer enn en øy med vakre lyder og underlige livsformer? Men er ikke det nok? Hva skal jeg gjøre her annet enn å lytte, observere og undersøke? Kanskje det er det som er poenget…

Litt av utfordringen med Proteus er at du ikke kan si særlig til elevene. Elevene må finne ut mye selv – det er store deler av poenget med spillet (om det da kan sies å være et spill).

I begynnelsen av økten presenterer jeg spillet. Det eneste jeg i praksis sier er at hver gang spillet starter genererer det en ny verden, som ikke noen gang eller noe sted har eksistert før nå. Når du slutter å spille vil akkurat denne verdenen forsvinne og aldri komme igjen. Så er det i gang med spillet, og oppgaven til elevene er:

  • Spill. Lytt. Se. Undersøk.
  • Noter hva du finner, ser, hører og opplever. Er det sammenhenger med lyd og bilde – og hva du gjør?
  • Del med de andre i klassen mens du spiller. Det er lov å hjelpe hverandre.
  • Finn ut hvordan du fullfører spillet (ja, det går an).
  • Når spillet er slutt – tenk over hva spillet går ut på. Om du spiller Proteus en gang til blir verden ny – og du vil se, høre og oppleve nye ting.
  • Tenk så over hva denne setningen betyr – «Du kan aldri komme tilbake…»
  • Samtale i klassen om hva den enkelte har opplevd.

3 03 a seasonsDe fleste elever synes noe i spillet er vakkert/pent, så husk å spørre etter det – «Var det noe i Proteus du syntes var vakkert?». Det er ikke uvanlig at elevene liker fargene i solnedgangen, skogen av trær med dryssende blader, regnskyene, lydene på ulike steder, den snurrende lyssirkelen o.l.

Det er også viktig at elevene får fortelle om ting de har opplevd. Det er mye av det elevene har sett jeg ikke har sett i spillet. Det er mange underlige levende vesener som bare opptrer i enkelte deler av verdenen på bestemte tidspunkt. Det ryktes også at det er mulig å se et juletre i romjulen…

Spillet kan invitere til mange ulike samtaler i klassen:

  • KRLE – Buddhister sier at det ikke finnes noe i verden som er fast eller stabilt – alt er i endring. Alt som eksisterer vil til slutt opphøre å eksistere. Du må derfor ikke knytte deg til ting (som har eksistens i verden) – det vil føre til lidelse. Du må glede deg over, og ha kjærlighet til, det som eksisterer i øyeblikket – uten å være knyttet til det. Hva er sammenhengen mellom denne tanken og spillet Proteus?
  • Naturfag/Matematikk/KRLE – Kan du si at verdenen i Proteus egentlig eksisterer? Den eksisterte ikke før du startet spillet og når du avslutter spillet vil du aldri kunne finne den igjen. Eksisterer den likevel i de matematiske formlene som regner ut verdenen, også før den er regnet ut – akkurat som de vakre mønstrene i Mandelbrots mengde? Må noen ha observert en ting før det kan sies at det eksisterer? Hva betyr det at noe eksisterer? Her er det mye gøy å snakke med elevene om!
  • Norsk – Er Proteus en bok uten tekst og fortelling? Er opplevelsen av å lest en bok lik eller ulik det å ha opplevd Proteus?
  • Er Proteus et spill? Hva er egentlig et spill? Hvis det ikke er spill – hva er det da?

0 07 b daynightMen… akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Før eller seinere vil elevene (og du) finne ut at det er mulig å ta et «snapshot» av sted og tid i Proteus. Dette «bildet» lagres i et album du har tilgjengelig i spillet og du kan komme tilbake til akkurat samme sted og tid når du henter det opp. Jeg er temmelig sur på at utviklerne la til denne funksjonen. Proteus hadde vært vakrere og mer lærerikt uten.

Det er noe sant og ekte med at hendelser og opplevelser (og steder) ikke kan gjentas, eller oppleves på nytt, på akkurat samme måte. Alt etter hvordan du ser på verden og virkeligheten (hvilket livssyn/ontologi du har) kan dette være med å berike verden – kanskje gjøre den skjørere, men også vakrere. For ikke å bli helt melodramatisk kan du også sammenlikne det med den beste bokopplevelsen du har hatt. Du kan ikke «avlese» eller glemme den, så du kan aldri lese den på nytt for første gang igjen.

Skulle elevene finne ut at det er mulig å komme tilbake til en verden, og informere meg om at det er mulig, så skal jeg si til dem – ja, jeg vet det, men jeg ville ikke fortelle det til dere. Så ville jeg si hvorfor.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears…in…rain. Time to die.Roy Batty, Blade runner (1982)

Spill igjennom spillet selv før du spiller det med elevene. Det tar ikke så lang tid – og tro mot opplegget forteller jeg deg ikke hvordan du gjør det ;-)

Jeg har prøvd spillet ut på 9. trinn så langt og elevene tok bedre i mot det enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde elevene ville synes det var for kjedelig (les annerledes), men enten er gjengen min så godt oppdratt av alt jeg utsetter dem eller så tok jeg feil :-)

Det var frustrasjon i starten når jeg ikke fortalte dem hva, hvordan og hvorfor – men det er der elevene begynner å bli trente etterhvert. De deler hva de oppdager, og plutselig begynner hele klassen å bevege seg videre i spillet. Flere elever ville ikke avslutte spillet, fordi de da ville verdenen de utforsket forsvinne for alltid… Mission accomplished!

Hva skjer i 9C for tiden?

...som visstnok går i 9C!

…som visstnok går i 9C!

Mye, er det korte svaret. Vi hadde nylig innom en journalist fra bladet Utdanning (Utdanningsforbundets fagblad). Journalisten hadde lyst til å treffe en klasse som brukte en del EdTech i undervisningen og han hadde ramlet innom bloggen min. Besøket resulterte i en spennende artikkel i Utdanning om EdTech i den norske skolen.

I KRLE har klassen jobbet videre med verden i Minecraft, som artikkelen jo viser til. Bare for å vise hva de har gjort så langt (utenom en del andre ting i KRLE) tenkte jeg det var på tide å vise bilder fra elevens arbeider + noen kommentarer fra meg. Elevene er delt inn i 5 grupper og jeg ommøblerte på dem fra 8. til 9. trinn. Det var ikke alle grupper som fungerte like godt, så alle ble plassert i en ny gruppe etter sommeren i år. Derfor er alle verdener bygget opp at to grupper – så langt.

2015-10-17_21.49.35Lotusblomst har laget et stort tempel, men mye bra innmat. De har også laget en buddha-statue (hvor jeg hjalp til med en glødende halo) og et dharma-hjul i bakgrunnen. Dharma-hjulet ble mer spennende enn jeg hadde regnet med, fordi elevene laget det med dybde. Plutselig ser jeg at det kan være et spennende bygg besøkende kan gå rundt i, og det må jeg tipse elevene om at de må utnytte.

2015-10-17_21.53.16Halvmåne laget i fjor en stor moské. Inne i moskéen er det både bønnetepper og rom til å vaske seg. Det dukket også opp en utgave av Ka’baen, slik at elevene kunne vise den frem når det var besøkende som skulle vises rundt. I bakgrunnen kan du se den nye gruppens arbeid med Klippemoskéen, men de har en lite stykke arbeid igjen enda med innmaten (som jo er grunnen til at moskéen ble bygget akkurat der).

2015-10-17_21.54.48

Menorah fra i fjor har bygget en diger synagoge, men det ble nok bygget litt uten tanke på hva som skulle være inne i den. Derfor la den nye gruppen ikke så stor vekt på den, men utnyttet plassen i Minecraft til å bygge klagemuren (på oppdrag fra meg). De googlet seg opp på bilder og tekst, og de har gjort en spennende arbeid så langt. De har også laget et par små butikker i rommene til venstre i bildet.

2015-10-17_21.56.09

Aum laget også et stort tempel forrige skoleår, men igjen med lite annet enn selve bygningen. Hver etasje i tempelet er mer eller mindre tomt, så her er potensialet stort for videre godt arbeid. Årets gruppe har kommet igang med et livshjul (med forklaring) som du ser til venstre. Til høyre bak bygget skimter du begynnelsen på «aum»-lyden.

2015-10-17_21.57.19

Happy human gjorde en svært god jobb forrige skoleår. Jeg skal innrømme at jeg tvilte på at de ville klare å bygge et godt «gudshus» til humanismen. Humanister har jo ikke noe «gudshus» i den forstand, men de laget det beste huset av dem alle. Det er fylt med seremonisaler til de forskjellige hendelser i livet og det har også et stort bibliotek (som selvfølgelig representerer menneskets nygjerrighet og higen etter kunnskap). Til venstre for bygget ser du den nye gruppens arbeid med å lage en gigantutgave av Happy human-logo som det går ann å gå rundt i. De mangler hodet enda :-)

Jeg har lagt til en spennende utvidelse til MinecraftEdu – CustomNPC. Det er en utvidelse som gjør det mulig å sette ut «Non-Playabler Charater» i Minecraft. De kan snakke, gi oppdrag og belønninger, drive butikk, sloss, krangle eller bare vandre rundt omkring. Den eneste begrensningen jeg opplever er at det er bare lærer i Minecraft-verden som kan sette ut NPCer. Jeg skjønner hvorfor, fordi en NPC kan programmeres til å gjøre store endringer i en Minecraft-verden. Samtidig hadde det vært kjekt om elevene selv kunne programmert og satt disse NPCene ut i sin verden. Nå må elevene forklare meg hva de vil NPCen skal gjøre, og så må jeg (nokså enkelt) sette den inn i verden. Det fungerer, men det hadde vært mye mer spennende å se hva elevene hadde funnet på uten at jeg visste det :-). Under ser du en liten samling av NPCer vi har satt ut så langt…

Bare så det er sagt – jeg er ikke fryktelig original her. All ære (i alle fall for inspirasjon) går til Eric Walker og hans arbeid med Wonderful World of Humanities i MinecraftEdu. Han har laget mer eller mindre hele verdenshistorien i MinecraftEdu og den er fullt av NPCer som det er en fryd å snakke med (og å løse oppdrag for).

«Hei, Odin» (en epost fra en lærer)

mennesketvetliteI dag hadde jeg en fin opplevelse med nettbrettene i klasserommet. Emnet for RLE-timen var filosofi, og da jeg hadde snakket en del om at mennesket har behov for å søke svar på en del av livets gåter, kom jeg plutselig på historien om utgravingen av Osebergskipet.

I 1903 fant arkeologene et gravkammer som viste seg å være den største og rikeste vikinggraven verden hadde sett. Det var en kvinne, en vikingdronning eller en prestinne, som ble gravlagt i år 834. Osebergskipet hadde vakre, detaljerte utskjæringer, og en kort mystisk melding skrevet i runer: «MENNESKET VET LITE.» Hva er det vi ikke vet? Skjuler Osebergskipet en hemmelighet som er større enn noen kan ane? Hvem var kvinnen i graven? Denne spennende historien og spørsmålene fascinerte mine unge ungdommer i 8B, og de ba meg fortelle mer.

Denne avstikkeren til Osebergfunnet hadde jeg jo ikke planlagt i forkant av timen, og dermed var jeg ikke forberedt på alle spørsmålene fra elevene. Jeg ga beskjed om at alle tar opp nettbrettet og googler «Osebergskipet» eller «Mennesket vet lite». Vips! Plutselig hadde elevene tilgang til masse utfyllende informasjon, detaljer, bilder, videoklipp m.m. Alle synes dette var kjempeinteressant lesning. Etter noen minutter med søking for å få et overblikk, begynte de å dele nettsider og adresser med hverandre. Den ene etter den andre ropte ivrig ut tips til klassekameratene, og en herlig faglig «delingskultur» ble forløst i klasserom F144.

Dette hadde ALDRI skjedd dersom jeg måtte ta med 23 elever ut i korridoren, gjennom kantina, ned trappene, inn til datarommet og med påfølgende pålogging. Det hadde heller ikke skjedd om jeg hadde vist søket på lerret i klasserommet og der vist dem hva jeg fant. Da hadde det igjen vært jeg, læreren, som hadde bestemt hva som var gode treff for elevene, og de ville ikke opplevd å være en del av prosessen med å finne ut mer om noe som plutselig oppstod som et spontant behov for kunnskap i klasserommet.

Det er et godt eksempel på hva som skjer i en «vanlig» time hvor rammene for klasserommet sprenges av det verktøyet elevene har – når læreren åpner opp for det. Det er når lærerne prøver å lukke klasserommet til bare å handle om læreboken, og seg selv, at læreren mister kontroll over hva elevene bruker dette verktøyet til. Ved å la elevene finne ut, og gjøre ting, sammen får vi et glimt inn i den delingskulturen som allerede eksisterer i elevenes (digitale) hverdag. Vi bruker det som er bra i elevens kultur rett inn i skolen. Det blir en dobbel gevinst – læringen blir bedre, mer effektiv og spontan, samtidig som elevene opplever skolen som aktuell og motiverende.

Skal du også se filmen «Gåten Ragnarok«? (regner med du, kjære leser, også har googlet «mennesket vet lite» ;-)