Helt på kanten

Det finnes et spørsmål som kommer igjen og igjen når jeg snakker om digitalisering av skolen – «Hva gjør dere med filmer og DVDer og sånt?». Spørsmålet aktualiseres alltid fordi Chromebooker ikke støtter noen form for avspilling fra DVD eller Blu-ray. Svaret mitt er som regel en variant av dette…

Det beste er å «rippe» DVD og Blu-ray over til et digitalt filmformat, f.eks. mp4, og legge det på Google Disk. Da kan lærere vise filmen direkte i klasserommet ved behov og det er enkelt å hoppe til det stedet i filmen du vil vise.

Det første du trenger er en windowsmaskin med en DVD- og/eller Blu-ray-spiller. Så laster du ned programmet Handbrake. Programmet er rimelig enkelt å bruke og du kan rippe DVDer med ulike lyd- og tekstspor uten å gjøre noe mer enn å sette inn DVDen og klikke deg igjennom noen av fanene. Det du må bestemme deg for er hvilket lydspor og eventuelt hvilken teksting du vil ha med i filmen, så det kan hende du må lage flere utgaver av samme film om du ønsker ulike lydspor og tekstinger. Men det er jo ikke noe problem når du har ubegrenset med lagringsplass i Google Disk ;-)

Når filmen er rippet legger du den enkelt over i en mappe i Google Disk og setter DVDen i en hylle på skolen hvor den alltid skal stå. Ikke

Skal du rippe Blu-ray må du første kjøpe og installere AnyDVD før du kan bruke Handbrake mot Blu-ray-platene. Ellers er det helt likt å rippe en DVD.

Så kommer det andre spørsmålet – «Er dette lov?». Det er et mye vanskeligere spørsmål. Vi begynner med det første først. Det er lov å se hvilken som helst film i skolen, så lenge det er undervisningsrelatert og publikum er begrenset til en klasse. Da er det ikke en offentlig visning. Ikke la dere lure av skremmeskrivene Norwaco og andre sender rundt. Det som ikke er lov er å vise film uten at det er undervisningsrelatert, altså i SFO (som ikke er undervisning) eller til «juleavslutning», eller til mer enn én klasse (altså f.eks. hele trinnet eller hele skolen). Du har altså ikke lov å ha en «skolekino». KS sine advokater har en god orientering om dette på sine nettsider.

Delrett.no sier naturlig nok helt rette ting om dette, selv om de disse setningene ikke kommer før slutten av teksten:

For grunnopplæringen gjelder at visning av en spillefilm som del av undervisningen i en skoleklasse er å oppfatte som “privat bruk” og fordrer derfor ikke avtaler eller avklaring med rettighetshaverne.

Det er også slik at film kan siteres i medhold av sitatregelen i åndsverksloven. Det betyr at du kan bruke korte filmklipp i tilknytning til det som sies i undervisningen, enten ved at dere diskuterer det filmklippet som fremføres, eller filmklippet brukes for å illustrere eller understreke et poeng i det som sies.

Neste utfordringer om det er lov å vise rippede filmer, selv om skolen eier mediet filmen er rippet fra? Den første utfordringen er at det ikke er lov å rippe filmer i Norge lengre. Etter DVD-Jon-saken kom det i 2005 et tillegg i Åndsverkloven § 12 og § 53a som sier at…

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk.

Så siden både DVDer og Blu-rayer er kryptert er en omgåelse av dette altså ikke lov. Vi kan alltids stille spørsmål ved om de tekniske beskyttelsessystemene er «effektive» når det er så enkelt å omgå dem ;-). I artikkelen om «Ripping» i Wikipedia er det et avsnitt om hvordan spørsmålet om kopiering av DVDer forstås i USA:

This case made clear that manufacturing and distribution of circumvention tools was illegal, but use of those tools for non-infringing purposes, including fair use purposes, was not.

Men i England er de ikke enig i dette. Hva status er i Norge i dette nyansespillet er uklart. Advokat Thomas Rieber-Mohn har levert en doktoravhandling om temaet hvor konklusjonen, i korte trekk, er at retten til privatkopiering bør beskyttes i en justering av loven (der det bør være lov å omgå kopibeskyttelsen) (litt mer detaljer i Eirik Newths blogg).

Kan vi ikke omgå hele DVD/Blu-ray-greiene ved å bruke Netflix, HBO, ViaPlay eller Altibox? Problemer her er at selv om du har lov å vise film i skolen av rettighetshaver og norsk lov har du ikke lov av Netflix og gjengen. Du inngår nemlig en avtale som privatperson (se f.eks. Netflix sine vilkår punkt 4.2). En skole kan i prinsippet ikke ha en Netflix-konto og det er upraktisk om en skole skal dele én Netflix-konto (du har max 4 samtidige visninger i det dyreste abonnementet). Om Netflix noen gang kommer til å bry seg om dette er en annen sak, men det er ikke lov av den grunn. Dessuten er Netflix en notorisk usikkert kilde i undervisningen da de hele tiden bytter ut hvilke filmer som er tilgjengelige. Men hva gjør vi den dagen gode og nødvendige filmer bare publiseres hos Netflix?

Så hvor står vi da med rippingen av filmer der skolen eier en fysisk kopi av filmene. Er det lov? Hva er verst / best? En situasjon der skolen eier DVD-/Blu-ray-en, men har rippet den og viser en digital kopi til elevene, eller der skolen ikke kjøper noenting og lærerne bruker sin private Netflix-konto til å vise film til elevene? Eller tror noen virkelig at skoler i fremtiden kommer til å ha DVD/Blu-ray-spillere i hvert klasserom og en masse fysiske plater liggende på skolebiblioteket?

Ripping er i beste fall på kanten og kanskje ikke verre enn mye annet som er dagligdags praksis i skolen. Husk at det ikke er lov å endre på tekster i sanger, heller ikke i skolen. Det er faktisk ikke lov å lage en ny tekst til «Visen om Bamsens fødselsdag». Du har lov å fremføre sangen i skolen (men ikke offentlig) så mye du vil, men du har fremdeles ikke lov å endre teksten (eller melodien). Hvis du har tenkt å fremføre sangen under en 50-års dag, så bør teksten handle om Bamsefar og ikke jubilanten. Tror jeg noen bryr seg? Nei, men det er ikke lov likevel. Og bare så det er sagt – du har heller ikke lov å endre eller bearbeide teksten i læreboken du bruker i undervisningen din.

Å ja – hva med musikk? Det er faktisk mye enklere, så sant du har Norwaco-avtalen i boks. (Seriøst, du klarer nesten ikke bruke musikk i skolen lovlig uten denne avtalen – uansett hva du gjør). Ripp CDen med fre:ac eller CDex. Legg den over i Google Disk og distribuer musikken derfra. CDer er ikke kryptert, så du gjør ikke noe ulovlig der.

Forresten… NDLA har en god samlingen med filmer du har lov å bruke så mye du bare vil, så kanskje NDLA ikke er en dum ide :-)

Et møte med bokbransjen

Den digitale forlagsmodellen

Dette er et retrospektivt blogginnlegg. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å publisere en gang i slutten av 2013, men så har det bare ligget under «Kladd» – til nå. Dessverre tror jeg store deler av innlegget er representativt for hvordan ting ser ut i dag, så jeg har nå flikket på det og tilpasset det at det nå er en stund siden det ble skrevet.

En gang på høsten 2013 lovet jeg at jeg skulle blogge noe om et besøk til et forlag i Oslo. Det ble ikke noe av besøket, og det var jeg som ikke reiste. Det var ikke noe poeng. Håpet var at jeg kunne fått en spennende og lærerik samtale med et forlag om hvordan fremtiden kan/bør/vil se ut ift digitale læremidler – gjerne med utgangspunkt i min lille utfordring. Jeg fikk en epost fra forlaget som svar på utfordringen min. Den fikk meg til å tenke at dette ikke gikk helt den retningen jeg så for meg. Når jeg fikk programmet for dagen ble mistanken bekreftet. Det ble 4 timer med presentasjon/reklame av ulike produkter for barnetrinnet og ungdomstrinnet – og kanskje noe tid til å snakke om tilgangskontroll(!) i pausen eller noe liknende. Tilgangskontrollen (gjennom FEIDE) er det minste problemet fra mitt perspektiv.

Men så ble det et møte med bokbransjen likevel. Samme høst ble jeg invitert med på et møte om utformingen av et konkurransedokument til en ny innkjøpsavtale for lærebøker – og der digitale læremidler også skulle opp som tema. Den nåværende avtalen gikk snart ut og sammen med Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Sola satt også Randaberg og ville tenke igjennom hvordan konkurransedokumentene skulle utformes. På møtet var også bokbransjen representert ved et forlag og en representant for Forleggerforeningen.

Forleggerforeningens representant holdt et brennende innlegg for bransjen… 90% av lærerne vil ha bøker. Det er bare 10% som vil bli heldigitale – og disse 10% er ikke representative for lærerstanden. Derfor må forlagene tilby begge deler. Forslagene leverer det markedet vil ha – og markedet vil ikke ha heldigitale læremidler per dags dato – mener bransjen. Hvis vi (kommunene) kan garantere at vi kjøper, så kan de alltids lage dem. Dessuten – disse 90% trenger læreboken som en rettesnor for å hvordan de skal legge opp undervisningen i løpet av året. Akkurat her begynte det å nappe kraftig i øyekroken til undertegnede. Hørte jeg riktig? Har ikke forlagene større tanker om lærerne enn at læreboken er alfa og omega for at læreren skal klare å undervise? (I tunge stunder skulle det ikke forundre meg at forlagsmannen har litt rett, men jeg vil av prinsipp ikke godta dette som argument for læreboken – eller for den saks skyld som utgangspunkt for en diskusjon om lærere generelt.)

Og det stoppet ikke der – han preket videre om at det ikke blir bra om en stor del av det offentliges midler går direkte til en aktør (navnet NDLA ble ikke nevnt denne runden). Det ødela grunnlaget for resten av bransjen. Han brukte faktisk selv uttrykket å snakke for sin syke mor. Og han trakk det så langt at det kom til å gå riktig ille med den syke moren om kommunene ikke støttet opp og kjøpte fra forlagene (underforstått – ikke brukte penger på NDLA).

Hva slags strategi er dette? Er det en trussel? Et håp om at sympati og omsorg skal få oss til bare å kjøpe fra forlagene? All undervisning kommer til å stoppe opp fordi lærerne, som ikke klarer seg uten læreboken, ikke lengre har noen trykket lærebok, fordi alle forlag har gått under fordi det er dukket opp en digital læringsarena de ikke eier? En slik måte å argumentere på er i min verden å si høyt at du har spilt fallitt.

Det er uansett helt feil måte å gjøre det på. I mitt hode satt ikke forlagene igjen med gode kort. Ja, de må gjerne fortsette å lage gode lærebøker – jeg har ingen illusjoner om at læreboken ikke kommer til å ha en sentral plass i skolen i mange år fremover. Men de må skjønne at de må levere digitale ting . Om NDLA for grunnskole kommer opp og gå, forsvinner lærebokmarkedet raskere enn jeg tror de helt er klar over. Eller kanskje de er klar over det – og prøver å sementere gamle tanker om at læreboken er den eneste farbare vei for skolen anno 2015.

Jeg klarte jo ikke å la være å si noe. Ikke det – jeg husker ikke lengre hva jeg sa (glemte å skrive det i kladden til bloggen), men jeg tror det var noe i retning av det i avsnittet over.

I forbindelse med Nasjonal konferanse om lesing i 2014 hadde jeg en prat med et av de store forlagene der jeg fikk sagt direkte hva jeg tror ville vært en god løsning for oss i skolen. Hun jeg snakket med var hyggelig nok, men det var nokså klart at jeg snakket om ting som lå nokså langt vekke fra hverdagen hos forlagene.

Og hva har skjedd siden den gang? Fint lite. Utfordringen min gjelder i høyeste grad enda og NDLA for grunnskole er enda ikke kommet på banen… men det skjer da ting i kulissene ;-)

En utfordring til et forlag – og andre interesserte…

thewebRektor Petter på Harestad skole har invitert meg med til et forlag i Oslo om et par uker. Han kjenner en kar sentralt i systemet, og vi er invitert til å se hva de har og hva de tenker om den digitale fremtiden i grunnskolen. Samtidig er vi utfordret til å komme med innspill om hva vi som skole ser for oss at er viktig for digitale læremidler i tiden som kommer.

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har oversikt over alt som finnes der ute av digitale læremidler. Nesten alt som finnes på nettet er et slags digitalt læremiddel – det handler mest om hvordan du bruker det i undervisningen. Noe er hensiktsmessig ut i fra hva du vil oppnå, andre ting er ikke det.

Hvis en begrenser horisonten til de store norske forlagene ser en et nokså variert bilde. De har ulike satsingsområde og er på ulike steder i hvor langt de er kommet. Samtidig er det noen gjengangere:

  • Digitale utgaver av læreboken – i form av en slags PDF+-utgave med lyd og film.
  • Digitale Flash-baserte aktiviteter – fra enkle pek og klikk/hyperkort til store oppgavenettsteder.
  • Tilleggsressurser til læreboken – alt fra noen få Word-dokumenter til et filmklipp. Sjelden noe å skrive hjem om.
  • Ulike Flash-baserte tavleaktiviteter.

Det jeg raskt konkluderte med var at det er lite digitale læringsressurser på “webbens”/Internetts premisser – det er stort sett lukkede ressurser i usøkbare formater (mye Flash). Ved siden av forlagene står NDLA og tripper, men det er ikke laget for grunnskole… enda.

Det er flere grunner til at digitale læremidler har en begrenset utbredelse i grunnskolen, men jeg regner med den viktigste er mangelen på maskiner med dertil manglende marked for forlagene. Det er ikke til å stikke under en stol at maskintettheten i grunnskolen er bedrøvelig, om du sammenlikner den med videregående skole. Nå er ikke dette en sannhet for alle tider, fordi det skjer ting i mange kommuner. Det er her og der storstilt satsing på datamaskiner, spesielt på ungdomstrinnet. Vi i Randaberg kommune har som mål å dele ut maskiner til alle elever på 8. trinn fra neste høst – og fortsette med det fremover. Vi er selvfølgelig på jakt etter gode digitale læremidler, men det er få gode og omfattende løsninger (om noen) – og ingenting som binder oss til å kjøpe dette av et forlag.

Hva kan så forlaget i Oslo gjøre for at vi skal gå for dem? Hva med å ta alle fagressurser en har i lærebøkene og digitalisere dem til noe om likner en lukket utgave av NDLA/Wikipedia (gjerne med tilgangstyring via FEIDE). I en NDLA-liknende modell vil informasjon være tilgjengelig i åpne, søkbare og «mashup»-mulige format, selv om siden ligger bak en “betalingsmur”. Teknisk bør det ikke være store problem å begrense tilgang til ulike fagområder gjennom hvilke fag en skole/kommune har kjøpt tilgang til. Dette kan fungere godt ved f.eks. å tagge sider med hvilket fag de tilhører (og en side kan jo tilhøre mange ulike fag).

Kule greier som nettsiden-leser-tekst-høyt-mens-den-blar-virtuelle-papirark og slike ting er bare tøys. Lag noe som er tilpasset webben, ikke noe som likner på en digital utgave av en bok. Det viktige er godt faglig innhold, skrevet for ungdommer/målgruppen, med gode lenker til andre kilder på nettet, bilder, lydopptak, animasjoner og video. Et NDLA/Wikipedia for grunnskole, men bak en betalingsmur autentisert via FEIDE. Teknisk trenger en heller ikke finne opp kruttet på nytt. Det er ingenting som hindrer noen i å bruke Mediawiki (Wikipedia) eller Drupal (NDLA) til dette.

Jeg regner ikke med at brukergenerert innhold kommer til å få en sentral plass i en slik løsning, selv om ideen alltid er spennende. Samtidig er de åpne tekniske løsningene i Mediawiki og Drupal gode med tanke på at redaktørene lett kan gjøre endringer fortløpende. Fleksibilitet og oppdatering av informasjon er et at webbens/Internettets grunnleggende kjennetegn, som få av de forlagsbaserte digitale læremidlene har fått med seg.

Gjort ordentlig vil dette gi tilgang fra alle digitale dingser fra PC til mobiltelefon – noe app/flash-løsninger ikke får så godt til. Det er også lett å klippe og lime stoff fra nettsidene og over i arbeider elever jobber med, eller det læreren vil legge inn i eposter/dokumenter og dele med elevene. Og ja, kjære forlag, dere må ikke være redde for at det er mulig å klippe og lime tekst og bilder ut fra nettsiden. Det er slik webben (og en datamaskin) fungerer! Dere må stole på at lærerne (og elevene) ikke misbruker anledningen – noe de kan gjøre med papirbøkene også.

Ikke glem hva IKT står for – informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Dere må endre dere slik at dere tar høyde for hva dette faktisk betyr. Jeg elsker sitatet fra Store Norske Leksikons sin blogg…

Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon – og ikke minst maktfordeling.

SNL skjønte at de måtte gjøre noe i møtet med Internett og Wikipedia. Også gjorde de det. Og det ble veldig bra! Så det er ikke for seint, men dere må skynde dere før NDLA for grunnskole er en realitet!

Dette papiret…

Hver gang noen snakker om å innføre 1-til-1-tilgang til datamaskiner/nettbrett for elever dukker debatten om papir- kontra skjermlesing opp. Sentralt i debatten står ofte artikler og forskning av Anne Mangen på Lesesenteret ved UiS. Hun har lenge vært opptatt av det taktile i (skrive- og) leseprosessen, og mener at det å bla og føle på arket gjør noe med hvordan vi husker og oppfatter det vi leser.

Ryggmargsrefleksen min blir litt sånn som dette… Hva med rytmen og det taktile i det å skrive på et tastatur? Hva med det å ta på en skjerm? Hva med all den tilleggsinformasjonen du får om ting i teksten når du leser en digital bok/tekst? Og mener en virkelig at boken, med sin stive rygg, er den eviggyldig beste måten å lese på? (Vekk med deg, bokrull!)

Men refleks til side – det må sies at artikkelen på Lesesenteret sine sider, skrevet av forfatterne selv, er en bedre og mer balansert artikkel enn det som har versert i avisene og en del andre nettsteder. I artikkelen trekker de selv frem en del utfordringer med egen forskning og kommer opp med en del gode poeng i forhold til videre arbeid.

<DIGRESJON>Jeg liker ikke at jeg må betale $20 for å få tilgang til selve forskningsrapporten. Det er noe i meg som stritter mot at jeg ikke får lov til å laste ned en digital utgave (altså ingen trykkeriutgifter) av noe som er produsert ved hjelp av offentlige midler. Det er ingen utgifter forbundet med å la meg laste den ned.</DIGRESJON>

Jeg vet (derfor) ikke om de selv har vurdert at elevene leste en PDF-utgave av papirutgaven på skjerm. Jeg tror de har det, fordi under overskriften «Papirlesing på skjerm» berører Anne Mangen et veldig viktig poeng. Alle som har lest både analogt og digitalt vet at det er ikke det samme måte å lese på. Jeg foretrekker også å lese papirutgaven fremfor PDF-utgaven på en skjerm (eller et nettbrett/lesebrett). Det sier seg selv at PDF-utgaven av en avisside er bedre å lese på et stort avisark enn en 10″ nettbrettskjerm. Den er jo laget for å være godt leselig på et avisark – ikke en 10″ skjerm. Såpass respekt skal vi ha for typografer og grafisk designere.

Det jeg savner i artikkelen er en betraktning rundt at kanskje svake elever lesere dårlige på skjerm fordi de har lest mest på papir? Det er på papir de er trygge i lesestrategien og -teknikken sin? Når de så kommer på skjerm er det en ny leseform som ikke fungerer så bra – spesielt for dem som i utgangspunktet ikke leser så godt på papir heller.

Jeg lander alltid på en annen konklusjon enn at disse elevene må lese mer på papir. Disse elevene må jo for svingende begynne å lese på skjerm, slik at de blir gode og trygge skjermlesere. Når disse elevene blir voksne kommer de bare til å lese på skjerm – spesielt de svake leserne (vil jeg påstå). Det er de gode leserne, som både behersker papir og skjerm, som fremdeles vil lese papirboken enten i studier, eller foran peisen, i år fremover.

Skjermlesing og papirlesing er egentlig dårlige begrep her. Det vi snakker om er lesing av analoge tekster og digitale tekster. Da kommer det også bedre frem at lesing av analoge tekster på digitale medier er utfordrende. Den digitale teksten har sin egen «form», på samme måte som den analoge teksten har det.

Det neste er at den analoge teksten kommer til å forsvinne. Samme hva folk måtte si – det er bare et spørsmål om tid før så godt som all litteratur/tekst er digitalisert. Og sammen med digitaliseringen kommer også endringen fra analoge tekster til digitale tekster. Mange digitale bøker kommer til å ha den analoge teksten som utgangspunkt, men når digitaliseringen blir bred nok vil også formen på teksten bli deretter.

Bare for å gi et bilde av digitaliseringsutviklingen – I USA tok det ikke mer enn snaue fire år før Amazon USA i 2011 solgte flere digitale bøker enn papirbøker. I England gikk det ikke mer enn 2 år(!) fra lanseringen av Kindle i 2010 til Amazon UK solgte flere digitale bøker enn papir. Dessuten Amazon UK kan fortelle at engelske Kindle-brukere kjøper fire ganger flere bøker nå, enn før de eide en Kindle (noe som kanskje ikke er så rart, siden det eneste stedet du kan kjøpe en digital Kindle-bok er på Amazon… ;-).

Se hva som har skjedd med film og musikk – med salget av VHSer, DVDer, kassetter, LPer og CDer. Jeg tror, som de fleste, at det tar lenger tid før papirboken og bokhandleren fases ut, siden den har et bedre feste i kulturen enn det VHS/DVD/kassetter/LP/CD hadde. Men det kommer til å skje. Dessuten, når den digitale boken ikke lengre prøver å etterlikne formatet til papirboken vil ting skje enda raskere. Læreboken kommer til å bli erstattet av f.eks. nettressurser som NDLA. Alle leksikon har gitt opp papirmediet og omfavnet det digitale.

Enten en liker det eller ikke kommer all tekst før eller seinere til å bli digital. Når en så slutter med å etterlikne den analoge formen i de digitale mediene vil også mye av dagens kritikk mot digitale lesing forsvinne. Dessuten – den som ikke klarer å lese digitale tekster i dagen samfunn (gjerne les «lese på skjerm» hvis det hjelper) blir funksjonelle analfabeter. Derfor må vi i skolen lære elever opp til å lese på skjerm – til å bli gode lesere av digitale tekster.

Et første steg er derfor å gi alle elever 1-til-1-tilgang til en digital dings. Det er først da de kan lære å lese digitale tekster.
(I tillegg til at de leser mer, skriver mer og lærer mer…)