«Eg e så sinte!»

…ramlet det ut av munnen min tirsdag i 1130-tiden, til stor overraskelse for medlunsjerne på byggemøtet. Av og til må det settes ord på følelser for å få dem litt ut av hodet. Jeg hadde vært på NKUL på mandag og snakket om «GDPR og det vanlige klasserommet» – og der forsøkt å tenke løsninger mellom to ytterpunkter: 1) Å være blind paragrafrytter som sier at nærmest alt vi gjør i klasserommet ikke er lov eller 2) gi opp, drite i alt, gjøre hva en selv vil og ikke fortelle det til noen. Ingen av disse er bra – og de henger sammen. Punkt 1 fører til punkt 2, som igjen fører til en forsterkning av punkt 1 osv. Det må finnes et mulighetsrom i midten – og det mener jeg det gjør.

Og hva var jeg ble så sint på? Jeg fikk ikke med meg Udir sin gjennomgang av GDPR i skolen på tirdag på NKUL (her er lenken til sesjonen på YouTube). Da var jeg på byggemøte, vel hjemme i Stavanger. Men jeg hadde noen medsammensvorne som satt i salen og holdt meg informert via tekst og bilder. Caset var en bestemor som reagerer på at klokkeslett blir registrert når leksene blir gjort. Læreren hadde på foreldremøte tatt opp at mange gjorde leksene for seint. Her er lysbildene fra presentasjonen som forklarer den videre vurderinger…

Kort oppsummert – Skolen/systemet skolen bruker har ikke lov å lagre klokkeslett for når elever arbeider med skolearbeid. Og dette er helt tullete – og det er her utbruddet mitt kom midt i lunsjen. Det er ikke konklusjonen jeg er sint på – det er at det er slik Udir prøver å «hjelpe» lærere med GDPR. Her går Udir rett i baret med ytterpunkt nummer 1. Svaret fra salen tipper jeg er å reagerer med ytterpunkt nummer 2 – og Udir har ikke oppnådd noe av det de ønsket (regner jeg med).

Nå skal jeg raskt løse problemet Udir skisserte ved å gi både behov for og formål til det å lagre klokkeslett på elevarbeider. Lærer skal drive konstant underveisvurdering i fagene, jfr. forskrift til opplæringsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-3 og Udirs egne sider om underveisvurdering. For å kunne gi god underveisvurdering må lærer ha kjennskap til hvordan elevene arbeider med fagstoffet og/eller hvilke arbeidsrutiner de har. Arbeid med fagstoff vil elevene gjøre både innenfor og utenfor skolen/skoletid, samme om det er «lekser» eller ikke. Mangler læreren denne informasjonen kan de ikke gi en god underveisvurdering ift. elevenes arbeid med fagstoff. Og der hadde jeg både behov og formål på plass. Verre var det ikke. Jeg trenger ikke å trekke inn vurderingskriterier her. Hvorfor gjorde ikke Udir dette på tirsdag for lærerne? Hvorfor laget de et problem ut av noe som ikke trenger å være det?!

Deler av problemer ligger nok i at Udir er for langt vekke fra praksisfeltet til å skjønne at noen ting bare må være på plass. De som holdt presentasjonen for lærerne var en ny jurist i Udir og en gammel ringrev fra Senter for IKT (nå Udir), som stod i klasserommet frem til 2006. De kan nok sin GDPR, men mangler perspektivet for hvordan lærere faktisk jobber – og hvor stor ramme det faktisk ligger rundt begrepet underveisvurdering. En digitalisering av skolen medfører også en digital arbeidsflyt. Digitalisering er ikke uten betydning for hvordan vi driver god underveisvurdering – og det nytter ikke å tenke behov og formål ut fra gamle analoge metoder.

Jeg mener at Udir må komme i dialog med oss som er i felt og hjelpe oss med å finne mulighetsrommet som unektelig eksisterer mellom ytterpunktene. Udir må ikke være med å polarisere dette. De må hjelpe skolene med aktivt å finne det du gjerne må kalle «smutthull», slik at skolen kan drive godt personvernarbeid samtidig som vi driver god pedagogikk – også innenfor det digitale feltet. Noe er sentralt og noe er perifert. Vi må ikke gjøre det perifere sentralt – det går alltid galt.

Pjuh… deilig å få det ut :-)

Forresten – Samme medsammensvorne gikk på samlingen om VR etterpå. Den var en svært bra og fremtidrettet økt om hvordan teknologi i skole kan brukes på særs gode og nye måter – tenkt ut og gjennomført av lærer i praksisfeltet. Og på spørsmål om det de gjorde der var innenfor GDPR var svaret like enkelt som det var feil – «Jeg er glad det ikke er jeg som må tenke på det.» Udir – Slutt å være portvoktere. Heller hjelp oss inn!

Årets NKUL er allerede over :-|

En hektisk dag rundes av med en lengre hjemtur. NKUL 2018 ble én dag for min del i år. I morgen er det byggemøte og alle mann alle på dekk for å jobbe igjennom funksjonsbeskrivelser i konkurransegrunnlaget. Men jeg rakk å snakke med masse hyggelige bekjente som alltid er på NKUL og å holde et foredrag om «GDPR og det vanlige klasserommet».

Og for lesere av bloggen legger jeg alltid ut presentasjonen også – og vanen tro finner du mesteparten av det jeg sa høyt i foredragsnotatene til hvert lysbilde.

 

Jeg tar meg den frihet å banne i GDPR-kirken

I forlengelsen av ideen om en støygrense skal jeg innom et par varianter som klart ikke ligger innenfor GDPR, men som kanskje ikke burde vært så farlig – og hvor det kanskje finnes en vei rundt de største hindrene.

Hva skjer når elever skal bruke tjenester som Biodigial Human eller Duolingo eller BookCreator (de supplerte meg nettopp med GDPR-kontrakten sin!) eller Kahoot eller Euclidea eller Kostholdsplanleggeren? Listen er ikke utfyllende ;-)

Noen av tjenestene over  du logge deg på for å kunne bruke, men andre er nesten meningsløse å bruke (over tid) uten at du har en konto. Når elever skal bruke Duolingo eller Biodigital må de logge seg på med en bruker. Begge er gode ressurser hver på sitt område. Biodigital lagrer navn og epost, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten. Biodigital trenger i utgangspunktet ikke denne informasjonen for å gi deg basistjenesten, fordi det du stort sett bruker tjenesten til er å vise / lete etter anatomi, men de vil ha den likevel. Duolingo lagrer navn og epost og progresjon i språklæringen, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten (sjekk ut selv ;-). Det gir mening at Duolingo trenger å lagre en eller annen form for identifikasjon, slik at nettstedet kan holde orden på hvor du var i løypen for å lære kinesisk neste gang du logger på. Dessuten sender Duolingo deg påminnelser i epost om at at du bør øve jevnt og trutt (helt til de gir opp :-).

For de fleste slike tjenester er det ikke enkelt (les umulig) å få tak i en databehandleravtale og eventuelt et godkjent overføringsgrunnlag til land/organisasjon utenfor EU/EØS. Les blogginnlegget «Samtykke og samtykke og frivillighet» nå, om du ikke har gjort det før. Du står nå i en situasjon hvor du enten må la elevene bruke tjenestene frivillig eller klare å få bruken innenfor opplæringsloven § 2-3 og si at elevene skal bruke det. Om du velger det siste tar du på deg ansvaret for personinformasjon som måtte flyte til tjenesten. Siden det ikke er mulig å få tak i en databehandleravtale må du igjen tenke litt over om du heller vil gjøre det frivillig eller om du vil prøve å få ting til så godt du kan.

Hva betyr det å få ting til så godt du kan? Jo, du må dokumentere så mye som du kan av behandlingen hos tjenesten (som er databehandler) og bruke denne dokumentasjonen til å vise at du i det minste har tenkt på hvilke og hvordan personopplysninger brukes. Sjekk ut «Terms of use«, «Privacy Policy» og liknende ressurser som alle netttjenester har. Det står mye der som kan være til hjelp med å finne ut hvordan personopplysninger blir brukt. Hvis en tjeneste ikke har disse ressursene lett tilgjengelig – da skal du tenke nøye igjennom ting! Det hjelper også godt på om du gjør deg opp en skriftlig vurdering om behandlingen av personopplysningene står i rimelig forhold til nytten og bruken av tjenesten. Og ja, jeg har laget et skjema som hjelper deg med alt dette, men det slipper jeg ikke før på sesjon 3H mandag 7. mai 2018 på NKUL 2018…

Nå lover jeg på ingen måte at dette får deg innenfor det Datatilsynet synes er godt nok. Jeg er rimelig sikker på at de av prinsipp ikke liker ting hvor du ikke har en kontraktfestet databehandleravtale. Samtidig har du absolutt ingen sjanse om du ikke har gjort det. Dette kan være forskjellen mellom en bot eller et avvik (som du vel og merke kanskje ikke klarer å lukke).

Så langt lett banning – her kommer noen mer grove gloser…

I prinsippet kan du bruke søkemotoren Google uten en databehandleravtale, men bruker du Euclidea må du ha en databehandleravtale med dem (de lagrer epost, navn og progresjon). Samtidig lagres det mindre reelle og viktige personopplysninger i Euclidea enn det som lagres når du søker etter noe på Google eller YouTube. Hvorfor må jeg ha databehandleravtale på det som er så godt som uviktig, men ingenting på det som kan inneholde mer juicy personinformasjon? Navn og epost er knapt nok personinformasjon i denne sammenhengen og eposten til eleven vil dessuten være ubrukelig når eleven ikke er elev lengre (fordi da slettes den – ikke sant?!). Kan jeg si at tjenester som bare lagrer uviktige personopplysninger kan gå under «støygrensen» og jeg trenger ikke å gjøre mer (altså ikke noe mer enn jeg gjør når elever søker på Google – som er ingenting)? Den er mer frekk, men kanskje det burde være noen slike tanker i omløp også?

Oppsummeringen av de tre blogginnleggene om NKUL2018 blir omtrent som følger – Ta deg den friheten å vurdere om en tjeneste på verdensveven er under «støygrensen», selv om den samler inn epost, navn og kanskje noen andre uviktige/naturlige data. Vurder om nytteverdien står i rimelig forhold til formålet og da om du gjør den obligatorisk for elevene dine. Gjør gjerne vurderingen skriftlig, slik at du (og andre) vet hva du har tenkt. Det er veldig mye bedre enn å bare ikke si noe til noen (og da heller ikke tenke gjennom ting), som jeg tror er status på mye av det digitale arbeidet som foregår i klasserommet i dag.

«Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.» – Jens Bjørneboe

Epilog – Alt det jeg har skrevet om nettsider i disse tre bloggpostene gjelder selvfølgelig også for apper til iPad og Android. Det er som regel mye verre der, fordi du alltid er identifisert i appen med kontoen på nettbrettet/mobiltelefonen.

Støygrensen (tenker videre til NKUL18)

Hva skjer når du går inn på www.dagbladet.no? Jo, du logges opp og i mente av ulike systemer. Det er 15 forskjellige «trackere» i form av reklame, nettstedanalyse, sosiale medier osv. Alle samler inn IP-adresser og legger igjen cookier/informasjonskapsler for å vite hva du holder på med på nettstedet. Noen trackere følger også med fra forrige nettsted…

Så godt som alle nettsteder gjør dette i større eller mindre grad. Det er regelen mer enn unntaket – Udir har 7 trackere, SNL har 3, NRK har 5 og Salaby har 2 osv… Google og Facebook har ingen (fordi de lytter heller til loggen på egne tjenere).

Det er en del av hvordan webben fungerer og for de aller fleste er dette blitt en del av hverdagen som de ikke tenker særlig på. Husk at nå snakker vi ikke en gang om hva du legger igjen på Facebook eller om du logger på Facebook. Vi snakker rett og slett bare om informasjon som lages og samles inn når du surfer på nettet. Du trenger ikke å skrive noe. Det holder at du klikker på lenker (eller beveger muspekeren rundt på nettsiden).

Ingenting nytt eller spennende her… Likevel – jeg lurer litt på hvordan dette blir i praksis når GDPR slår inn 25. mai. Det er dukket opp en del ekstra runder med godkjenninger fra ulike nettsteder / epostlister i det siste, men enda ikke knyttet opp mot akkurat dette.

Men la oss vri skru volumet opp til 11. Nå er det kanskje ikke så spennende å vite IP-adressen til skolen, men elevene bruker den digitale dingsen hjemme – og nettsider og trackere lagrer cookier som følger brukeren/maskinen fra skolen og hjem. Datatilsynet (og GDPR – artikkel 4 punkt 1 og betraktning 49) mener at IP-adresser er en personopplysning. Likevel er det ingen som tenker at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet, selv om disse lagrer en masse opplysninger om elevene (og har tredjeparter som også får disse opplysningene). Og nå må du ikke glemme at dette ikke er noe elevene gjør frivillig – lærer har sagt at alle skal sjekke ut nyhetene på dagbladet.no i arbeid hjemme. Har da lærer/skole et ansvar for at Dagbladet behandler disse personopplysningene fra elevene på en korrekt måte – altså at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet? Tja, Dagbladet kommer til å ha et eget ansvar for at de følger GDPR for alle som bruker avisens nettsider. Om Dagbladet vil være ansvarlig for at alle trackere som følger deg på sidene deres er GDPR-godkjent er jeg ikke like sikker på, men jeg tror de må være det etter GDPR (definert som tredjepart).

Mange vil nok mene at det jeg koker om i avsnittet over er tullete, men tenk etter før du avviser dette helt. Eleven må surfe på dagbladet.no, fordi lærer har sagt det. Elevene gir da Dagbladet verdifull personinformasjon i form av adferdsmønstre og IP-adresser – og indirekte og direkte inntekter fra trackere og reklamemotorer. Skole er litt spesielt her – vi «tvinger» elever til å bruke ressurser på nettet som er ment å bli brukt frivillig. I denne settingen blir begrepet «behandlingsansvarlig» litt rufsete… (fra GDPR):

«behandlingsansvarlig» en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes; når formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett, kan den behandlingsansvarlige, eller de særlige kriteriene for utpeking av vedkommende, fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett

Heng med – jeg bestemmer at elevene skal lese nyheter på dagbladet.no for å bruke dette i et arbeid i et fag i skolen. Formålet fra min side er at elevene skal samle informasjon, ikke behandling av personopplysninger, og middelet er dagbladet.no. Men fra Dagbladet sin side blir det annerledes, fordi de har andre formål og midler enn meg som lærer. Blir da mitt krav til elevene til at jeg bestemmer et formål der behandling av personopplysninger er en del? Eller er ikke skolen behandlingsansvarlig siden jeg ikke mener det er et formål knyttet til behandling av personopplysninger til den aktiviteten jeg ber elevene gjøre? Uggent dette her. Utfordringen er at om du sier at dette ikke er et krav om behandling av personopplysninger fra lærers side, så kan du bruke dette «trikset» på mer eller mindre alle nettressurser. Det høres ikke helt rett ut det heller. Det blir litt som politikeres unnskyldninger der de er unnskylder seg for at noen ble lei seg for det de sa eller gjorde – ikke for det det sa eller gjorde.

Det jeg ønsker å bringe inn i diskusjonen er at når elever skal surfe på verdensveven vil de måtte legge fra seg noe personinformasjon uansett. De er tross alt ikke roboter som surfer. Vi bør tenke at det er en slags «støygrense» for hva som er normalt. Denne kan (og skal) selvsagt reguleres i lov, noe GDPR gjør, samtidig som vi ikke må miste hodet og gjøre all bruk av nettet mer eller mindre umulig å gjøre lovlig. Støygrensen må stå i forhold til det vi ønsker å oppnå i skolen, så jeg har tenkt å fortsette med å si at elevene skal arbeide på nettsider som bibelen.no og vg.no og snl.no osv. Den pedagogiske gevinsten er større en ulempen ved den informasjonen elevene legger igjen, mener jeg.

Samtykke og samtykke og frivillighet

Ehh… feil samtykke… fnis…

Hvem skal samle inn samtykke når elever skal bruke digitale tjenester som behandler personopplysninger? Spørsmålet høres kanskje banalt ut, men siden jeg nå begynner innlegget med dette spørsmålet så er det vel kanskje ikke det ;-)

I skoleverden er samtykke et ord som dukker opp med jevne mellomrom og som nå i forbindelse med personvernforordningen (GDPR) er høyaktuelt. I GDPR knytter det seg til spørsmålet om lovlighet, altså med hvilken rett du har lov å behandle personopplysninger.

I artikkel 6 i GDPR finner du de ulike kriteriene for lovlig behandling av personopplysninger. Overfor elever er det i praksis punkt 1a) om samtykke og punkt 1c) om lovpålagt oppgave som er de to mulige grunnene for lovlig behandling. Hvis du skal behandle personopplysninger i skolen må du altså enten begrunne det i lovpålagt oppgave, f.eks. Opplæringsloven § 2-3 eller § 13-ett-eller-annet, eller så må det være ved samtykke fra eleven / foresatte. Bruk av de fleste digitale læringsressurser og verktøy kan du definere som lovpålagt oppgave med henvisning til § 2-3. Da trenger du ikke samtykke for å si at elevene kan, eller skal, bruke dem. Om du må bruke samtykke kan selvfølgelig eleven si nei – og da har du ikke lov å bruke personopplysningene til det formål du ønsket.

Poenget er at valg av punkt 1a) eller 1c) i artikkel 6 i GDPR bare sier noe om lovligheten i behandlingen av personopplysningene – at du har lov til å behandle dem. Det er to ulike begrunnelser for å ha lov til å gjøre det samme. Når du har lov er det revnende likegyldig hvilket punkt du brukte. Om du definerer det i lovpålagt oppgave eller har samlet inn samtykke har du et ansvar for at behandlingen av personopplysningene foregår på en korrekt måte. Dette ansvaret følger retten til å behandle opplysningene. Hvis du setter ut behandlingen av personopplysningene til en databehandler, er det det et krav i GDPR at du må ha en avtale med denne slik at du kan sikre at behandlingen foregår på rett måte.

Hvis du vil unngå å ha ansvar for behandlingen må du gjøre noe annet. Da må det du ber eleven om må gjøre være frivillig og et eventuelt samtykke til bruk av personopplysninger må gjøres mellom den enkelte elev og den eksterne tjenesten. Altså er skolen helt ute av loopen! Men frivillighet i skole er ikke enkelt. Frivilligheten skal være reell. Eleven skal ikke på noen måte føle seg presset og det skal ikke på noen måte gå ut over eleven om de ikke ønsker å være med. Elever må kunne si «nei» uten at det blir et problem på noen måte – hverken praktisk, emosjonelt eller sosialt. Jeg håper at de fleste lesere av bloggen ser at dette kan være en utfordring i skolen.

Tommelfinger-regelen blir da – Om du bruker artikkel 6 1a) eller 1c) fra GDPR er revnende likegyldig, bortsett fra at elevene kan si nei til et eventuelt samtykke. Skolen har fremdeles ansvar for hvordan personopplysningene blir brukt. Hvis du pålegger elever å lage en konto hos en tredjepart / databehandler må du begrunne det med artikkel 6 punkt 1c) og du er ansvarlig for hvordan databehandler bruker personopplysningene. Om samtykke samles inn av skolen, sitter skolen med ansvaret for bruk. Om samtykke samles inn av tredjepart/tjenesten, sitter tredjepart med ansvaret – men da må bruken for eleven sin del være frivillig.

Hvis du tror at det å samle inn samtykke til skolen løser behovet for en databehandleravtale – så tar du altså feil. Du kan ikke bruke samtykke for å slippe å ha en databehandleravtale. Da må du over på frivillighet.

Så… praktisk anvendelse i klasserommet – hvis du vil at elevene skal bruke https://bookcreator.com (eller denne eller denne eller denne osv…) må du først bestemme deg for om det skal være frivillig eller ikke. Er det ikke frivillig kan du bruke GDPR artikkel 6 punkt 1c) med henvisning til § 2-3 i Opplæringsloven, som begrunnelse for å behandle personopplysninger. Du må også ha en databehandleravtale med Bookcreator og gjort dine vurderinger etter GDPR for å leve opp til det ansvaret du har for behandlingen av personopplysningene.

Hvis det er frivillig må elevene lage konto hos Bookcreator frivillig og samtykke til Bookcreators betingelser – overfor Bookcreator. Disse elevene kan bruke tjenesten i faget ditt. De andre kan ikke. Så det så…

PS! Dette er en del av en tenkt tankerekke til NKUL seinere i år :-) Alle kommentarer mottas med hjertelig takk!’

Nye opplysninger 22. april 2018 – Bookcreator har nettopp gjort alle nødvendige endringer for å være innenfor GDPR! Nå kan du enkelt få tak i de opplysningene du trenger for å bruke Bookcreator innenfor § 2-3.