Stikkord: OECD

Men hva skjer når forholdet er 1-til-1?

5 kommentarer

Det er flere trekk som ser ut til å være gjennomgående der land og skoler gjør forsøk med 1-til-1-forholdet mellom elev og PC. Læringsmiljøet og -aktivitene endrer seg der elevene har hver sin maskin og hvor lærerne bruker teknologien innen for rammen av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid. Det blir…

  • Mer aktivitet og flere ulike uttrykk: hør og lær → gjør og lag
  • Mer samarbeid: hele klasseaktiviteter → mer gruppeaktiviteter
  • Utvidet læringsområde: klasseromsaktiviteter → mer feltarbeid
  • Mer spenning: læring er hardt → læring er spennende/inspirerende
  • Mer tilpasset: et fast læringsløp → et læringsløp tilpasset den enkelte elev
  • Mer effektivt: lærer trenger ikke hente inn informasjon for å gi tilbakemeldinger. Denne informasjonen er alltid tilgjengelig slik at lærer får raskere og mer oversiktlig tilbakemelding over hvor eleven er / hvordan elever ligger ann faglig – og kan enkelt gi eleven respons i forhold til behov.
  • Lettere tilgjengelig informasjon: ulike lærebøker som ligger et fysisk sted → alt er tilgjengelig på en mobil enhet til enhver tid

Elevene blir mer aktive i sin egen læringsprosess og får et større repertoar i hvordan de uttrykk og hvordan de lærer. 1:1-forholdet ser ut til å hjelpe elevene med å uttrykke egne tanker om det de skal lære. Dette er et av de sentrale punktene i nyere læringsvitenskap – den beste læringen finner sted når eleven artikulerer sine egne uferdige og fremdeles utviklende tanker og forståelser, og fortsetter å artikulere dem gjennom hele læringsprosessen. Artikulering og læring går hånd i hånd i en gjensidig forsterkende «feedback loop». Elevene får tilgang til en ny måte å lære på som er vanskeligere tilgjengelig uten 1:1-forholdet.

Det er også andre momenter 1-til-1-forsøkene bidrar til – eller som må følges opp:

  • Redusert behov for å kjøpe bøker som hovedkilden til undervisning (dette er spesielt viktig for utviklingsland!).
  • Redusere det digitale skillet i befolkningen.
  • Viktigheten av at lærerne har en tydelig visjon for hva læringsmålet med 1-til-1 er. En skal også være klar over at det vil være en overgangsperiode («the productivity paradox«) der gevinsten ikke vil være større før den sosiale praksis ved bruken av verktøyene er innarbeidet. Lærerne trenger hjelp til å integrere teknologi inn i undervisningen sin. Derfor må skolelederne lede denne prosessen fremover i skolen.
  • Det må gjøres flere forsøk med 1-til-1 slik at de som former utdanningspolitikken kan gjøre gode og opplyste valg.

Snur vi blikket hjemover begynner det å bli tydelig at noe må skje med IKT og skole i fremtiden. Jeg tror at veldig mange skoler/kommuner i Norge har nådd et visst toppunkt der de i praksis ikke kan sette ut mer datamaskiner i skolen. Det er et tak på hvor mange datarom en skole kan ta og hvor mange datamaskiner du fysisk kan putte inn i et klasserom. Det er ofte også et økonomisk tak for hvor mange maskiner en i praksis kan ha i produksjon på en skole, men jeg vil påstå at det vel så mye handler om (IT-)politiske valg enn faktisk pengemangel. Det er bare å se på grafen fra Kostra-tallene som viser at de fleste kommuner i 2009 mente at behovet for investering i PC-utstyr på skolene ikke var så stort lengre (og at en del kommuner går ned i antallet maskiner i skolen).

Så hvor skal IKT og skole ta veien videre? Stagnasjon – det å si at «nå er det nok, vi har det vi trenger» – holder ikke i møte med hverdagen til elevene og behovet til samfunnet. The New Millennium Learners har helt andre forventninger til en digital hverdag enn det skolen kan tilby. Samfunnet er avhengig av at elevene har en skole som forbereder dem til et liv der behovene til kunnskapsøkonomien råder. Bare så det er sagt, jeg mener at utdannelse har vel så mye med (allmenn)dannelse å gjøre, men jeg ser ikke at kunnskapsøkonomiens behov står i veien for dette – kanskje snarere tvert om :-). Om ti år kommer alle elever til å ha et nettbrett – eller noe tilsvarende. Bare tenk på hva Apple har fått til med iPad i 2010 og kommer til å få til med iPad 2 i 2011. Skolen kommer ikke utenom denne utviklingen. Stasjonære PCer kommer om kort tid til å være maskiner for spesielt interesserte. Fremtiden er mobil og bærbar. Trådløse nett i skolen er en snublestein. Om politikere ikke står mot presset fra små grupper som vil ha skoler frie for trådløse nettverk vil de gi skolen en stor utfordring i forhold til hvordan en skal integrere hverdagslig teknologi inn i skolen.

Minsten på 4 år her hjemme har allerede fått en Nintendo DS – og han fant utav den selv etter 2-3 dager. Til og meg jeg, som er fremtidsoptimist og tror (og vet) at unger klarer seg godt i en digital hverdag, var overrasket over hvor raskt han forstod ting jeg ikke hadde forklart ham. Jeg er temmelig sikker på at han kommer til å eie sin egen variant av et nettbrett innen han begynner på skolen om drøye to år. Og på skolen venter det en suppetreg 6 år gammel WinXP-maskin med 512MB minne som bruker 5 minutter på å skru seg selv på – og så 5 minutter på logge seg på systemet. Hjemme trykker han på en knapp og nettbrettet (Nintendoen) har umiddelbart skrudd seg på og koblet seg opp til nettet. Er han heldig har skolen kjøpt noen nye Win7-maskiner som er litt kjappere i avtrekket, men jeg er lagt i fra sikker på at det kommer til å være tilfelle – uten at jeg har rukket å kikke så mye på skolene i Stavanger enda :-) Uansett kommer hans digitale hverdag hjemme til å ligge mil foran det som møter ham på skolen – og det tror jeg det kommer til å gjøre for mange av elevene i klassen hans. Faktisk har han en gammel bærbar maskin fra 2006 med Ubuntu på rommet sitt. Den starter raskt nok (etter min vurdering er 50 sekunder raskt på en gammel bærbar), men han uttrykker allerede at det tar for lang tid. I tillegg til DSen har han sett en MacBook Air i bruk (du skrur den aldri av og på – og den er oppe med en gang du åpner lokket), han har lekt med iPaden, han klarer å vente på at PS3en skal laste inn det kule bilspillet han liker – men de 50 sekundene han må vente fra han trykker på på-knappen på den bærbare til han kan gjøre noe med den… det funker ikke. Han har som regel trykket en gang til på knappen (til tross for sin fars beskjed om at det gjør bare vondt verre) og skrudd maskinen av igjen før den kom opp. Hvordan det skal gå med en maskin som bruker 5 minutter på å komme seg opp (før du logger deg på)… uff…

Fra digresjoner og over til det vi vet om 1-til-1-forholdet. Det er mange utfordringer knyttet til å forske på den akademiske effekten av 1-til-1, jfr. innlegget om hva vi egentlig vet om effekten av IKT i skole. Også om 1:1-forholdet er det lite forskning, så vi kan ikke si med sikkerhet hvordan det virker. Det som foreløpig kan sies er at 1-til-1 har positiv virkning på elevers evne til å skrive og lese. Det er også tegn på at det også har positive virkninger innen matematikk. Men det er gjennomgående at fremtiden fordrer en gjennomtenkning av temaet – og at det er mye som tyder på at 1-til-1 er veien videre. Og som en slutt på dette temaet vil jeg hente frem siste avsnitt fra OECD-rapporten «1-to-1 in education»:

The globalisation of 1:1 computing could help reduce the digital divide among young generations of developed and developing countries. In this sense, 1:1 computing can be seen as a friendly policy for both efficiency and equality in education.

Mer om læring

Legg igjen en kommentar

Jeg tenkte jeg ville følge opp innlegget om «Den nye skolen» med litt mer fagstoff. Rapporten «Optimising learning» likner litt på rapporten i «Den nye skolen», men det går mer i dybden i forhold til bakgrunnsmaterialet for å mene at standardmodellen for utdanning ikke passer til behovene i kunnskapet – og ei heller er særlig velfundert i forhold til hvordan barn og voksne faktisk lærer.

Rapporten er ikke så lang (12 sider), så du kan godt lese den selv… ;-)

Hvilken effekt har IKT på elever… egentlig?

Én kommentar

OECD har dette på tapetet flere ganger og jeg tar utgangspunkt i en rapport fra 2008. De går igjennom en del sider ved bruk av IKT i samfunnet og skolen og ser på hva vi faktisk gjennom forskning vet om effekten av IKT på elever.

Vi vet at teknologi spiller en rolle i utvikling av visuell-spatiel (bruk av multimedia og spill)  og ikke-verbal intelligens. Dessverre er det ikke empirisk forskning på områder hvor dette burde være merkbart, som f.eks. informasjonshåndtering, kritisk og reflekterende tenkning, kreativitet og metakognitive  evner, og vi vet derfor lite om hvordan dette slår positivt ut. Det er teorier om at sterke følelser, som skapes av spill og film, gjør at effekten av læring som har foregått tidligere på dagen blir mindre. Det er heller ikke forsket på hva multitasking-vanen til elever betyr for læring.

I forhold til det sosiale handlingsmønsteret bruker NMLene mer tid på å bruke teknologi og det går ut over tid med familien og andre aktiviteter ansikt til ansikt. De er til gjengjeld mer sosialt aktive på virtuelle arenaer som ikke er tilgjengelig for voksen kontroll eller veiledning. Det ser også ut til at det er holdninger og sosiale verdier som styrer hvordan teknologi brukes – ikke omvendt!

Det er vanskelig å forske på hvilken effekt teknologi har på utdanning. Det er, i praksis, ingen endelige bevis for hvilke effekter teknologi har på akademiske resultater. Det er forsåvidt innlysende i det teknologi er et redskap og kan brukes i en rekke læringsmetodikker og -strategier, men det er heller ikke gjennomført store langsgående studier med dette for øyet.

Men noe vet vi – PISA viser en svak, men positiv, sammenheng mellom bruk av teknologi i skolen og akademiske resultater. Dette gjelder også om de har tilgang til en datamaskin hjemme. Det er også en positiv sammenheng mellom bruk av datamaskin og evnen til å skrive og lese og resultater fag som «maths, natural og social sciences». Selv unge elever som bruker tekstbehandling til å skrive egne tekster blir bedre til å lese (enn om de ikke hadde brukt en datamaskin).

Simply giving students greater access to both computers and Internet resources often results in improved writing skills.

Men… det er ikke antallet datamaskiner eller hvor ofte de blir brukt som ser ut til å være utslagsgivende. Fremgang er knyttet til en strategisk bruk av teknologi innen for rammeverket av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid.

Den nye skolen

Legg igjen en kommentar

Som første av tre-fire steg før jeg avslutter delen om didaktikk og fremtiden osv. vil jeg ta utgangspunkt i OECD-rapporten «21st century learning: Research, innovation and policy» og si noe om den nye skolen.

I kunnskapsøkonomien er ikke det å huske fakta og rutiner nok for å lykkes. Vi trenger å lære hele livet. Utdannede arbeidere trenger en overordnet forståelse av kompliserte begreper og evnen til å arbeide kreativt med dem for å lage nye ideer, nye teorier, nye produkter og ny kunnskap. De må kritisk vurdere det de leser, kunne uttrykke seg klart både muntlig og skriftlig og forstå matematisk og vitenskapelig tenkning. De trenger å lære sammenvevd og praktisk kunnskap, i stedet for et sett med avgrensede og ikke-kontekstualiserte fakta. De trenger å være i stand til å ta ansvar for sin egen livslange læring.

PISA (altså OECD) konkluderer med at det er få land som ligger godt ann – og Norge er ikke et av dem. Dagens standardmodell for skole er ikke laget med kunnskapsøkonomien for øye. Den er formet ut fra behovet til den industrialiserte økonomien. Faktisk er det slik at dagens skole heller ikke lever opp til det vi i dag vet gir den læringen vi ønsker:

When learning scientists first went into classrooms, they discovered that most schools were not teaching the deep knowledge that underlies knowledge work. By the 1980s, cognitive scientists had discovered that children retain material better, and are able to generalise it to a broader range of contexts, when they learn deep knowledge rather than surface knowledge, and when they learn how to use that knowledge in real-world social and practical settings. Thus, learning scientists began to argue that standard model schools were not aligned with the knowledge economy.

A set of key findings has emerged from learning sciences research: the importance of learning deeper conceptual understanding, rather than superficial facts and procedures, the importance of learning connected and coherent knowledge, rather than knowledge compartmentalized into distinct subjects and courses, the importance of learning authentic knowledge in its context of use, rather than decontextualized classroom exercises and the importance of learning collaboratively, rather than in isolation.

Traditional models of schooling which are not in line with these key findings and, so runs this argument, are thus not well suited to our knowledge economies and societies. Therefore, learning scientists are calling for a change of today’s schools.

Siden begynnelsen av 90-tallet har flere industrialiserte land har forsøkt med omfattende og dyre reformer, men de ser ut til nå en grense et stykke på veien hvor de ikke klarer å reformere skolen videre. Det ser ut til at skolen ikke trenger å reformeres, men reoppfinnes! Alså finne nye måter å nærme seg opplæring på. Det er en del momenter som må være sentrale i denne nye retningen.

  • Tilpasset læring! :-) Et kjekt ord for de fleste i skolen i dag, men dette er mer utvidet enn slik vi vanligvis bruker ordet. En elev lærer best om han mottar en tilpasset læringsopplevelse. Læringsmiljøet må være vart for elevenes allerede eksisterende kognitive strukturer og fleksibelt nok til å tilpasse læringsstrategiene til elevens individuelle behov – og det ikke bare de svake elevene OECD her snakker om.
  • Viktigheten av motivasjon og følelser i læring. Negative følelser, f.eks. av for vanskelig fagstoff, påvirker også kognitive evner negativt. Se punktet over!
  • Bruk av et mangfold av kunnskapskilder. Her er IKT sentralt, og har blitt en av de viktigste verktøyene til å skaffe seg kunnskap. Selv om IKT i seg selv ikke ser ut til å gjøre læring bedre, er det udiskutabelt om bruken av IKT i skolen ikke skal være et mål i seg selv i dagens skole.
  • Prøving/testing for læring. Vi må prøve elevene for å se hvor godt de har integrert kunnskapen og kan bruke den i praksis – ikke bare i hvilken grad de kan huske fakta. Prøving må også ha for øye å hjelpe eleven i deres egen læringsprosess og ikke bare være en test for læreren.

Mye av det som står i listen over bør være kjent for de fleste som jobber i skolen og Kunnskapsløftet (og L97 før den), sammen med en masse rundskriv, har alt dette som idealer – men klarer vi å komme dit med den skolen vi har i dag? Jeg ser selv på egen skole at vi sliter med å «reformere» oss til der vi bør være. Våger vi «reoppfinne» oss selv til noe som er enda bedre? Får vi det overhode til innenfor de rammene de fleste skolene lever under? Er det systemet (som eksamen eller §5.1), organiseringen (som inndeling av skoledag), ressursene (pengene), lærerne, foreldrene (tør foreldrene?), skoleledelsen eller elevene det står på?

(Jeg håper at jeg til slutt kan vise at 1:1-forholdet er et steg på den rette veien… men det kommer til å kreve endringer i måten vi tenker skolehverdagen på!)

I 2007 spår OECD om fremtiden… og treffer!

Legg igjen en kommentar

Noen interessante opplysninger fra OECD-rapporter som ikke direkte handler om IKT og skole, f.eks. fra «Measuring the impacts of ICT using official statistics«.

Ifølge PISA 2003 er det en tydelig at matematikkresultatet til elever uten tilgang til datamaskin hjemme var signifikant under de som hadde tilgang. Dette spriket var signifikant i alle landene som var med. Spriket var også signifikant når man korrigerte for sosioøkonomiske forskjeller. Et poeng som er viktig å notere seg bak øret et sted.

I den samme rapporten spådde OECD om trekk ved den videre IKT-utviklingen i samfunnet:

  • Videre utbredelse av bredbåndteknologi og bruk av den, med forventede sosial og produktivitetsforbedringer fra tjenester i netthandel, nettbank, offentlige netttjenester, utdanning og helse.
  • Videre utbredelse av mobiltelefoni og trådløs teknologi, som gir mulighet for permanent oppkobling via Internett, og videre konvergering av teknologier – mobiltelefon/Internett; Internett/TV, Internett/telefon osv.
  • Mer skadelig programvare («malware») og andre sikkerhetstrusler, som angrep på kritisk informasjons-infrastruktur.
  • Radiofrekvensidentifikasjon (RFID) og liknende teknologier som har muligheten til å forbedre sporing av varer, kjøretøy, husdyr og mennesker.
  • Programvareforbedringer innen rekke områder: forbedret IT-sikkerhet, bedret interoperabilitet, bedre datalagring og -søk, forbedret stemme- og mønstergjenkjenning og bedre ekspertsystemer og automasjon.

Dette er ikke så verst tippet. Det kan virke som det OECD her skriver er selvfølgelig, men det var det nødvendigvis i 2007! De eneste kommentarene jeg måtte ha til dette er at RFID har ikke tatt helt av i den private sfære, men er godt tilstede i næringslivet, og at stemme- og mønstergjenkjenning fremdeles har langt igjen for å bli så bra vi ønsker det skal bli. Jeg skulle ønske jeg fant OECDs 2011-tipp for fremtiden :-)

Skolen i Norge er ikke effektiv

Legg igjen en kommentar

Foto: Rune KongsroJeg kom med en tilfeldighet (aka. et dårlig søk i OECD-basen :-) ) over en OECD-rapport om «Making the most of Norwegian schools» skrevet av Romina Boarini i januar 2009. Rapporten tar utgangspunkt i at Norge bruker betraktelig med ressurser på skolen, men sliter med å få tilsvarende resultater ved utgangen av den obligatoriske skolegangen. Dette tilsier at ressursene i skolen ikke blir brukt effektivt.

Det er spennende å se hvordan den norske skolen blir vurdert utenfra, i lys av hvordan skole drives i OECD-landene. Rapporten inneholder mange spennende betraktninger og vurderinger, og vil få mange til å nikke gjenkjennende og i neste runde bli provosert. Kunnskapsløftet blir fremhevet som et steg i rett retning for å løse en del av utfordringene i skolen. Oslo-skolen blir også løftet frem som et godt eksempel på hvordan en skal få til en endring i positiv retning.

OECDs anbefaling er at Norge øker den gjennomsnittlige kompetansen til norske lærere på barne- og ungdomstrinnet – spesielt i realfagene. Videre må en gjøre læreryrket mer attraktivt gjennom økte karrieremuligheter og belønningssystemer for lærere og skoleledere. En bør øke lærerens tid med elever og antall elever en lærer har ansvaret for. Der skoler og lærere har stor autonomi, må det følges opp med ansvarliggjøring gjennom offentliggjøring av testresultater på skolenivå og stille skole/lærer ansvarlige for disse resultatene – både ved positive og negative utslag. En bør planlegge en ytterligere reduksjon av antallet skoler i landet (altså færre og større skoler).

Konklusjonene i rapporten virker kanskje krass, men hvis du leser rapporten oppdager du raskt at Norge, i forhold til andre land, bruker utrolig mye ressurser og får lite igjen for det i form av læring. Ikke glem at rapporten ser landet under ett – ikke den enkelte skole.

Det er morsomt å lese noen av anbefalingene og detaljene i rapporten i lys av det som har skjedd i skolen etter januar 2009 (f.eks. effekten på PISA-resultatet med å øke undervisningstiden til elevene med en klokketime i uken). En skulle nesten tro at noen i Regjeringen hadde lest rapporten… :-)

PS! Bare for å friste noen til lese rapporten – det blir f.eks. stilt store spørsmål med hvorfor elever jobber etter arbeidsplaner i grunnskolen når det tydelig er vist at denne arbeidsformen er utrolig lite effektiv i lys av læring. Det er lite effektivt for eleven og det er lite effektivt for læreren… (se punkt 43-44 på s.27)

The New Millennium Learners

Én kommentar

The New Millennium Learners

Francesc Pedrós artikkel fra OECD-CERI mai 2006 var artikkelen som satte standarden for hvem og hva New Millennium Learners (NML) er. Det jeg oppsummerer her er et utdrag av en artikkel som oppsummerer andre rapporter. Da blir det litt slogan-aktig, men en kan lese artikkelen til Pedró i stedet ;-)

NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. NML er den første generasjonen som har vokst opp omgitt av digitale medier. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NML er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (inter)nettet. Over 2 millioner amerikanske barn mellom 6-17 år hadde i 2004 sitt eget nettsted og i 2005 i England hadde 31% av de mellom 14-21 år sitt eget nettsted.

NML er et generasjonsfenomen som stadig vokser (i 2006) og er fullt på plass i en del OECD-land. Det er tydelig at økningen av NML er knyttet til hvor lett de unge har tilgang til IKT-utstyr og -tjenester. Økt tilgang gir økt bruk. Det er også en markert forskjell mellom gutter og jenter. Gutter bruker IKT generelt mer (og lenger) enn jenter. Jenter har bruker IKT til kommunikasjon, mens gutter spiller spill. Kort sagt ser det ut til at jentene bruker IKT som et (kommunikasjons)redskap mer enn som en kilde til aktiviteter i seg selv. Det kan derimot se ut til at sammenhengen mellom sosioøkonomisk status (SØS) og bruk av IKT som kommunikasjonsmiddel er omvendt av det en kanskje forventer. Det er f.eks. gruppen med lav SØS har høyere bruk av lynmeldinger enn gruppen med høy SØS.

Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NML er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst, de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er «digitale innfødte», mens lærerne er «digitale immigranter». Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres «digitale språk» fremdeles være tydelig. I artikkelen er det et godt eksempel på hvor stor forskjellen er:

For example, the enormous amount of time that NML seem to spend on video games – in the US 8-10-year-olds spend more than an hour a day with video games (V. Rideout, Roberts, & Foehr, 2005) – raises concerns not only about the competences being developed but also about the kind of expectations regarding learning being generated. Video games are expected to give immediate positive feedback for every correct choice, prompting direct learning. And because the learning is fast, focused and repetitive, games cause a great degree of limited learning in little time. In making the player adopt a role which forces constant decision-making, embedded into a particularly well-designed and exciting context, video games raise NML expectations about what is likely to happen when they are in front of a computer and, above all, transform them into real gourmand consumers of digital media. Nothing seems further from this than their daily school experiences with ICT.

NML vokser også opp med andre sosiale og kulturelle forventninger. Dette er den første generasjonen som ser mindre på TV fordi de prioriterer andre digitale medier – spesielt gjennom internett. NMLs bruk av digitale medier fører også til mindre kontroll av foreldrene. Nye mønstre trer frem: fysiske isolasjon blir forsterket, digitale aktiviteter varer lengre og tar tid fra det som før ble brukt til å slappe av, umiddelbar respons og rask tilbakemelding er kommunikasjonsnormen, multimediainnhold har større «verdi» enn tekst og skriving blir enda viktigere pga. fysiske begrensninger til mediet («dingsen») eller tjenesten som blir brukt (min utheving).

Ut fra alt dette har NML andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. En har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne. NML er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk som tyder på at dette fører til en økt forskjell  mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Hvordan skal NML verden og den eksisterende skoleverden møtes på en god måte? Artikkelen avslutter med noen synspunkter om hva en i 2006 så som mulige mål for videre arbeid. En må finne en bro mellom NMLenes erfaringer av IKT-formidlet kommunikasjon og kunnskapshåndtering inne i og utenfor klasserommet ved å øke mengden og variasjonen av IKT-utstyr og -tjenester i skolen. Det må bli en sammenheng mellom livet i og utenfor skolen. Man må komme NMLene i møte og lytte til hvordan de mener at undervisning bør foregå for å kunne forstå hvilke prosesser som foregår. Lærerne må få være med i denne prosessen og sikre at de er i front når det gjelder bruk av digitale dingser og tjenester som allerede former de nåværende og kommene elevenes kommunikasjon og kunnskapsaktiviteter.

Det pussige med denne artikkelen er at den er skrevet i 2006. Jeg er sikker på den ikke hadde vært så annerledes om den ble skrevet i dag. Jeg tror forskjellen hadde knyttet seg til at elevene benytter seg av enda mer og flere digitale tjenester nå enn da – uten at det har skjedd så mye i skolen fra 2006 og frem til i dag. Noe sier meg at mye av det som står i denne artikkelen ligger til grunn for forsøkene med 1:1-forhold mellom elev og datamaskin i skolen som OECD har vært opptatt av.

En OECD-lesedag

2 kommentarer

I dag bruker jeg dagen på å lese en rekke OECD-dokumenter jeg lastet ned i går. Det er mye kjekkere enn å skrive om skoler jeg har besøk – jeg vet jo allerede hva jeg har sett :-) . Men jeg skal skrive om dem… etter at jeg har lest ferdig…

Jeg må si at OECD er opptatt av veldig mye forskjellig. De er ikke bare opptatt av PISA innenfor utdanningssektoren. Her er et noen titler for gi deg en smak på hva som skjer:

Og hvis noen syntes at dette ikke hørtes spennende ut – så tar du feil! :-)

Kontoret begynner å ta form

Én kommentar

I dag har jeg avtalt et møte med Arne Olav Nygard på torsdag. Arne Olav er, bortsett fra en god venn, doktorstipendiat om «digital literacy» (vanskelig å oversette til norsk) og har mange tenkte tanker og meninger om IKT og skole – gjerne noe høyere opp enn grunnskole, men ikke mindre spennende og aktuelt av den grunn. Jeg regner med jeg får en god del innspill om the New Millennium Learners og andre trender i det store utland.

Jeg har også kommet godt i gang med ITUs gamle rapporter og skal notere litt mer om dem når jeg har lest igjennom alle. Jeg anbefaler også nettstedet Delte_meninger om du ikke skulle ha fått det med deg (jeg hadde ikke!). Det er en del gode artikler det jeg vil trekke inn seinere.

I bakhodet jobber jeg også med hvordan bloggen og wikien skal utformes, men det er ikke det jeg legger mest tid ned i akkurat nå. Nå er det viktig å komme igang. Det kan hende jeg legger ut et tankekart og holder det oppdatert etterhvert som jeg kommer på nye ting. Jeg må bare finne en praktisk måte å gjøre dette på (innspill mottas med takk!). Foreløpig bruker jeg Freeplane (en «fork» av Freemind), men er åpen for andre innspill.

Kontoret hjemme er også ryddet! :-)