Hva er profesjonsfaglig digital kompetanse?

Profesjonsfaglig digital kompetanse (PfDK) er et populært ord i skolen for tiden. Det er jobbet mye og lenge med å finne et godt svar på hva PfDK er og hvordan lærere skal få det. Udir har et svar (ja, svaret er hele rammeverket :-), men jeg har tenkt at svaret er bare så som så. Jeg liker en del av det og det er den deles der de beskriver den praktiske tilnærmingen til hvordan vi må jobbe med det digitale. Jeg liker ikke at de ikke sier noe om hva det digitale egentlig er. Rammeverket tar utgangspunkt i hva som er der ute i verden og putter det inn i rammen, men Udir prøver ikke si hva det digitale er. Det som da skjer er at hver og en mer eller mindre kan definere hva «digital» er ut fra eget forgodtbefinnende – og da blir fellesnevneren at det går strøm i det. Og det er ikke nødvendigvis digitalt!

Udir sier fint på forsiden om digitalt arbeid i skolen

Teknologi har endret måten vi lærer, kommuniserer, underholder oss, finner informasjon og tilegner oss kunnskap.

…og det har de helt rett i, men de rører ikke noe sted hvorfor eller hvordan den har gjort det. Hvis du ikke skjønner hvorfor/hvordan kan du heller ikke så lett vite hva som er digitalt i hverdagen og hva som er analoge kopier – og det er vanskelig å se hvordan den digitale teknologien kommer til å utvikle seg videre.

Det at noe trenger strøm for å virke eller at det til og med trenger en datamaskin for å virke gjør det ikke digitalt i sin egentlig form…

Jeg har hektet meg på MOOCen «Profesjonsfaglig digital kompetanse» som er et samarbeid mellom Høgskolen på Vestlandet (HVL) og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og dette studiet har foreløpig flere ufrivillig gode eksempler på utfordringene som dukker opp når «digital» ikke er godt definert.

En «digital fortelling» er visst en ting på MOOCen. Det er en videosnutt bare bestående av lyd og lysbilder(!). Gjerne autentisk lyd fra klasserommet og minst 3 egenproduserte bilder – og ikke lenger enn 3-4 minutter. Skal vi se… lyd… enkeltbilder… samlet i en film… hm… det høres ut som om noen har funnet opp å filme en kort forelesning – bare uten film av foredragsholderen. Det er ingenting spesielt digitalt med dette. Faktisk skal det godt gjøres å ikke gjøre dette på en digital plattform i dag.

For å være helt ærlig trodde jeg at det var en greie for å gjøre det lett for folk som ikke var så godt vant med videoredigering, men så ser jeg at «digital fortelling» er noe i UH-sektoren. Der PfDK-studiet bommer er at digitale fortellinger skal tenkes som en del av Web2.0 og at i det perspektivet skal det være elevens stemme og ikke lærerens.

Så… akkurat nå skal vi lage innledninger til eget fagstoff på video – som digitale fortellinger. De presiserer ikke at elevene må se dette hjemme som «flipped classroom». Tenk om jeg laget en digital fortelling med innledningstoff om buddhismen og så viser jeg den i klasserommet i begynnelsen av timen? Det hadde vært meningsløst på alle plan. Jeg er veldig fristet til å lage en digital fortelling ved hjelp av verktøyet Twine. Det hadde vært en digital fortelling det.

Vi har også lært å vurdere om digitale læremidler og læringsressurser er bra eller ikke. Jeg er ikke redd for å si at dette ikke er vurdering av digitale læremidler, bare læremidler. Og da læremidler forstått ut fra en gammelmodig definisjon om hva undervisning handler om. Om vi la ordentlige digitale kriterier på bordet ville de fleste digitale læremidlene falle gjennom som tunge telefonkataloger (dere husker vel dem?).

Har du lyst til å prøve selv har jeg her i bloggen bakt inn selve undersøkelsen som skal hjelpe oss med å se om et digitalt læremiddel er et bra eller ikke…



Forøvrig er denne H5P-aktiviteten et nokså vanlig eksempel på hva MOOC-studiet anser å være en god digital aktivitet i faget (i alle fall så langt). Du må bare bytte ut spørsmålene om digitale læremidler med spørsmål om buddhismen.

Hva er det digitale da? Her er min «digitale fortelling» om hva det digitale egentlig er. Ja, jeg bryter reglene her og der – og bruker levende bilder ;-)

Elever konsumerer ikke gode fortellinger – de opplever dem!

Overskriften er resultatet av å ha tenkt en del på forskjellen mellom AR og VR – og så gjøre noen C-momenter i assosiasjoner. Det gir god mening for meg, men jeg ser at det kan være behov for å være med på tankereisen for å se hvordan dette henger sammen i mitt noe romslige hode.

Jeg var så heldig å få være med på Udir BetaLabs samling hvor en enge krets tenkte høyt om VR og AR sin rolle i skolen i dag og framover. Mye av det vi snakket om sentrerte seg rundt AR, antakeligvis fordi dette er enklere tilgjengelig via mobiltelefoner enn VR. Da demret det for meg at ordene VR og AR (og alle de andre) er ikke det det egentlig handler om. Her forleden blogget jeg om at VR i skolen handler den visuelle opplevelsen. Denne opplevelsen er i 3D i et 3D-rom og ikke 3D presentert på en 2D-flate, som AR som regel er. Jeg tror det er her forskjellen egentlig ligger. Det er opplevelsen i et 3D-rom, enten om det er AR eller VR, som er det avgjørende. AR på en 2D-flate er like spennende/kjedelig som et vanlig FPS-spill på en 2D-skjerm. Forskjellen kommer når du plasseres i rommet med 3 dimensjoner. Den jevne elev opplever ikke 2D AR som like spennende, spesielt og «kult» som 3D VR. Det er forskjellen mellom å spille Doom eller Fallout4 på skjerm eller i VR.

Hololens gir heller ikke denne opplevelsen, synes jeg. Den har en «hologramfunksjon» som er plassert i rommet med 3 dimensjoner, men opplevelsen er likevel for begrenset. Det er f.eks. et så lite synsfelt i selve brillen at opplevelsen mangler den virkelighetsgraden som skal til for å oppleve det som noe virkelig i det 3-dimensjonale rommet – synes jeg. Så det er altså opplevelsen som står sentralt og som er det som kan skape noe mer…

Og apropos skape noe – på samlingen ble det et fokus på at elevene må skape ting med VR og AR, og dette er også vanligere i AR enn VR. Her skar det seg litt i hodet mitt. Det hadde ingenting med VR eller AR å gjøre, men det var dette fokuset på å skape noe. I samtalen om det digitale i skolen har ordet «konsument» blitt brukt flere ganger om noe vi ikke vil at elevene skal være. Elevene skal skape, ikke konsumere.

I naturfag er en konsument en som konsumerer (spiser) en produsent. Det er altså en prosess hvor produktet ikke finnes lengre etter det er konsumert. Så det å kalle elever «konsumenter» i en digital tid blir både feil og negativt ladd. Ofte brukes det nok som et bilde på at elevene er passive mottagere av ett eller annet i den digitale verden. Det er som å mislike (gode) bøker fordi elevene bare «konsumerer» dem og så ignorerer vi at det skaper noe i elevene.

Jeg er ikke enig i premisset om at elever bare er «konsumenter» i denne forståelsen. Jeg er heller ikke enig i at det å skape er så uendelig mye bedre. Kortet jeg vil spille er at elever skaper opplevelser når de «konsumerer» gode fortellinger – uansett hvilket medium denne har. Jeg er glad for at minsten hjemme har «konsumert» syv Harry Potter bøker, åtte ditto filmer og er på god vei i Ringenes Herre, for å få lov til å se filmene etterhvert som han runder hver av de tre bøkene. Av nerd er du kommet, til nerd skal du bli… :-)

Eleven skaper og eier sin egen opplevelse og er i den forstand sin egen «produsent» av opplevelsen – og den har stor verdi. Om vi i skolen er flinke til å bruke denne opplevelsen er en helt annen ting. Vi må passe oss for ikke å fortelle elevene hva som er en korrekt opplevelse. Opplevelsen må vi bruke til å vise dem veien fra opplevelse og til aktuell ferdighets- og kunnskapsdel i læreplanen (som forhåpentligvis har noe med virkeligheten å gjøre).

Kanskje vi ikke alltid lar elevene oppleve nok i skolen, og her kommer dataspillene inn. Både som digital litteratur og digitale ekskursjoner har dataspill unike muligheter til å skape opplevelser vi ellers ikke får til i skolen, for så bruke disse opplevelsene til noe bra. Jeg husker enda noe teori fra religionspsykologien med Anthony Giddens teori om eksistensiell angst og ontologisk trygghet – og tillit. Vi må oppleve noe for å utvide vår ontologiske trygghet.

Forresten – vi voksne er jo også konsumenter av gode fortellinger og har også vært det som barn. Kanskje noen av oss har glemt det eller kanskje vi ikke alltid ser hvor de gode fortellingene er lengre.

Junior her hjemme (nå 11 år) hadde nettopp i lekse å lese Jack Londons «Ulvehunden» og å lese en side høyt hjemme. Han valgte en av de siste sidene og klarte det knapt (måtte hviskelese siste del), fordi han var så rørt. (Takk, norsklærer Siril!) Han ser film og spiller dataspill på samme måten.

PS!  Lær kidsa kosing – sier nå jeg :-)

«Eg e så sinte!»

…ramlet det ut av munnen min tirsdag i 1130-tiden, til stor overraskelse for medlunsjerne på byggemøtet. Av og til må det settes ord på følelser for å få dem litt ut av hodet. Jeg hadde vært på NKUL på mandag og snakket om «GDPR og det vanlige klasserommet» – og der forsøkt å tenke løsninger mellom to ytterpunkter: 1) Å være blind paragrafrytter som sier at nærmest alt vi gjør i klasserommet ikke er lov eller 2) gi opp, drite i alt, gjøre hva en selv vil og ikke fortelle det til noen. Ingen av disse er bra – og de henger sammen. Punkt 1 fører til punkt 2, som igjen fører til en forsterkning av punkt 1 osv. Det må finnes et mulighetsrom i midten – og det mener jeg det gjør.

Og hva var jeg ble så sint på? Jeg fikk ikke med meg Udir sin gjennomgang av GDPR i skolen på tirdag på NKUL (her er lenken til sesjonen på YouTube). Da var jeg på byggemøte, vel hjemme i Stavanger. Men jeg hadde noen medsammensvorne som satt i salen og holdt meg informert via tekst og bilder. Caset var en bestemor som reagerer på at klokkeslett blir registrert når leksene blir gjort. Læreren hadde på foreldremøte tatt opp at mange gjorde leksene for seint. Her er lysbildene fra presentasjonen som forklarer den videre vurderinger…

Kort oppsummert – Skolen/systemet skolen bruker har ikke lov å lagre klokkeslett for når elever arbeider med skolearbeid. Og dette er helt tullete – og det er her utbruddet mitt kom midt i lunsjen. Det er ikke konklusjonen jeg er sint på – det er at det er slik Udir prøver å «hjelpe» lærere med GDPR. Her går Udir rett i baret med ytterpunkt nummer 1. Svaret fra salen tipper jeg er å reagerer med ytterpunkt nummer 2 – og Udir har ikke oppnådd noe av det de ønsket (regner jeg med).

Nå skal jeg raskt løse problemet Udir skisserte ved å gi både behov for og formål til det å lagre klokkeslett på elevarbeider. Lærer skal drive konstant underveisvurdering i fagene, jfr. forskrift til opplæringsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-3 og Udirs egne sider om underveisvurdering. For å kunne gi god underveisvurdering må lærer ha kjennskap til hvordan elevene arbeider med fagstoffet og/eller hvilke arbeidsrutiner de har. Arbeid med fagstoff vil elevene gjøre både innenfor og utenfor skolen/skoletid, samme om det er «lekser» eller ikke. Mangler læreren denne informasjonen kan de ikke gi en god underveisvurdering ift. elevenes arbeid med fagstoff. Og der hadde jeg både behov og formål på plass. Verre var det ikke. Jeg trenger ikke å trekke inn vurderingskriterier her. Hvorfor gjorde ikke Udir dette på tirsdag for lærerne? Hvorfor laget de et problem ut av noe som ikke trenger å være det?!

Deler av problemer ligger nok i at Udir er for langt vekke fra praksisfeltet til å skjønne at noen ting bare må være på plass. De som holdt presentasjonen for lærerne var en ny jurist i Udir og en gammel ringrev fra Senter for IKT (nå Udir), som stod i klasserommet frem til 2006. De kan nok sin GDPR, men mangler perspektivet for hvordan lærere faktisk jobber – og hvor stor ramme det faktisk ligger rundt begrepet underveisvurdering. En digitalisering av skolen medfører også en digital arbeidsflyt. Digitalisering er ikke uten betydning for hvordan vi driver god underveisvurdering – og det nytter ikke å tenke behov og formål ut fra gamle analoge metoder.

Jeg mener at Udir må komme i dialog med oss som er i felt og hjelpe oss med å finne mulighetsrommet som unektelig eksisterer mellom ytterpunktene. Udir må ikke være med å polarisere dette. De må hjelpe skolene med aktivt å finne det du gjerne må kalle «smutthull», slik at skolen kan drive godt personvernarbeid samtidig som vi driver god pedagogikk – også innenfor det digitale feltet. Noe er sentralt og noe er perifert. Vi må ikke gjøre det perifere sentralt – det går alltid galt.

Pjuh… deilig å få det ut :-)

Forresten – Samme medsammensvorne gikk på samlingen om VR etterpå. Den var en svært bra og fremtidrettet økt om hvordan teknologi i skole kan brukes på særs gode og nye måter – tenkt ut og gjennomført av lærer i praksisfeltet. Og på spørsmål om det de gjorde der var innenfor GDPR var svaret like enkelt som det var feil – «Jeg er glad det ikke er jeg som må tenke på det.» Udir – Slutt å være portvoktere. Heller hjelp oss inn!

Porno meg her og porno meg der – AKA Nasjonal retningslinje mot «alvorlig skadelig innhold»

KrF har den siste tiden kommet med en rekke dårlig forslag på Stortinget, synes jeg. Lærernormen lager flere problemer enn den løser. Ordningen med en time fysisk aktivitet i fag hver dag har Udir ikke begynt å tenke på hvordan de skal formulere en gang. Og nå topper de det hele med noe som Stortingen nå har vedtatt i dag (skal i alle fall det)…

Stortinget ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for barnehage- og skoleeiere, slik at de tar i bruk løsninger som skjuler alvorlig skadelig innhold på nettbrett, PC og lignende digitale enheter som deles ut eller er tilgjengelige for barna.

Av og til synes jeg synd på Udir som må sette alle disse forslagene fra KrF ut i praksis.

Jeg tror jeg kjenner litt til bakgrunnen for denne siste saken. En engasjert (og en smule overbeskyttende) far i Ås oppdaget helt korrekt at det er mulig å søke etter uhumskheter på et nettbrett og at du finner det. Han tok faktisk kontakt med meg for å lufte tankene sine og løsningen han så for seg. Jeg skal innrømmet at jeg ikke var enig og syntes han lempet frem kanonen for å skyte spurv – og løsningen hans ville fått Datatilsynet til å reise bust. Saken (og løsningen) er omtalt i Dagbladet her og her. Nesten morsomt å se hva vedtaket kokte ned til etter så mye engasjement.

Når Udir har fått summet seg tipper jeg at det blir utarbeidet en retningslinje som likner veldig på vedtaket – uten særlige tips om hvordan dette kan gjøres. Og det er hele poenget – det er ikke så lett å gjøre noe med. Du kan hive opp et webfilter (antakeligvis et domenefilter) i kommunen som stopper det meste. Det kommer selvfølgelig en diskusjon om den stopper for mye og/eller for lite. Hvem skal være moralens politi og avgjøre hva som er hva? Hvor naken må en dame være for at nettsiden skal sperres? Eller hvordan naken? Diskusjonen om Facebook og den nakne napalmjenta er et godt eksempel på hvor kinkig det raskt kan bli. Er du forresten klar over at wikipedia har en del nakenbilder (og noe porno) liggende? Skal vi sperre wikipedia også? Og SNL lenker til liknende bilder på wikipedia også ;-)

Som sagt – i kommunens brannmur kan du stoppe de mest «kjente» nettstedene, men alt er tilgjengelig via mobiltelefonen og nettverket der. Av en eller annen grunn virker heller ikke kommunens brannmur hjemme hos folk. Så hva er poenget? Stoppe uheldige søk (bommer på g og treffer t i «granny») og  «uheldige søk» på skolen? Akkurat det poenget kan jeg være med på, men da er det søket du må rense opp og ikke nettsiden de skal inn på. Iherdige forsøkt stoppes uansett ikke. Det er rimelig enkelt for oss som har GSuite og Chromebook i skolen å tvinge på sikkert søk i Google for elevene og det stopper uheldige søk (også når elevene er hjemme hvis de bruker skolens Chromebook). Men det stopper ikke samme søk i Bing eller i Duckduckgo – eller en annen tilfeldig valgt søkemotor på Internett (ja, det finnes flere enn Google :-). Eller på mobiltelefonen, PCen eller nettbrettet…

Det er en ting til med dette forslaget – og KS sier det bra, «Statlige veiledere og nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for kommuner.» Ja, da så… Dette blir ikke forpliktende for kommuner før det kommer i en forskrift eller lov. Jeg tipper de fleste kommuner ikke kommer til å gjøre så mye mer enn et par halvhjertede forsøk, som ikke kommer til å bety særlig likevel annet enn at de på papiret ser ut til å leve opp til retningslinjen. Elevene finner like mye porno – om det er det de vil.

Nå har jeg klaget en masse på forslaget og noen synes kanskje jeg burde ha et alternativ. I Randabergskolen er det ingen filtrering, annet enn at vi har aktivert sikkert søk i Google for alle (og det er låst på skolens Chromebooker). Begrunnelsen for dette er å unngå uheldige og «uheldige» søk. Men det er også det. Om de skriver inn nettadressen www.pornhub.com på Chromebooken sin, så er det den siden som dukker opp. På skolen bruker ikke elevene i prinsippet maskiner uten at det er voksne i nærheten. Om noen elever skulle begi seg ut på eventyr på Internett vil det i klassen alltid bli liv og rør – og lærer kommer til å oppdage hva som skjer. Da får lærer en fin anledning til en god samtale med aktuell(e) elev(er) om hva du gjør og ikke gjør på maskinene (og hvorfor). Hva som skjer hjemme har ikke skolen kontroll over og det er hjemmets ansvar. Om foreldre lar ungene surfe for seg selv hjemme, må de regne med at barn er naturlig nysgjerrige og har hørt om spennende ting der ute på verdensveven fra venner eller eldre søsken (eller venners eldre søsken). Det ikke er skolens ansvar hva elevene kan trylle frem på maskinen hjemme. Er foreldre redd for hva som skjer på skolemaskinen hjemme får de bestemme at de ikke får bruke den, men bruke en maskin som foreldrene mener de har den nødvendige kontrollen over. Og lykke til med det.

Jeg holder én, nei… flere knapper på barnevakten.no – Snakk med ungene. Vær bevisst på og interessert i hva de holder på med på skjermen. Vær voksne og ikke redd for å si hva du synes er greit og ikke greit, og hvorfor du synes det, samtidig som du ikke hugger hodet av dem om de en dag tøyer grenser og trenger mor og far som en trygg voksen havn.

Også irriterer jeg meg over at KrF hele tiden fronter disse sakene. Synes jeg det er viktige saker som KrF fremstår positivt i forhold til? Nei. Befester det bildet av KrF som et prippent moralistparti? Ja. Tjener kristensaken noe på dette? Nei. Irriterer det meg? Ja.

Og… helt til slutt – jeg har i hele blogginnlegget antatt at vi her snakker om nakenhet, porno og vold. Se hva som står i vedtaket – «alvorlig skadelig innhold». Seriøst?! Hva er det? Er det mulig å finne «alvorlig skadelig innhold» i den rammen vi snakker om her? Jeg kan komme på en masse ting jeg ikke vil at poden hjemme skal surfe fritt på, men at noe av det skulle kunne være «alvorlig skadelig» for ham er helt borti natten. Har vi overhode dokumentasjon på at barn kan bli «alvorlig skadet» av digitalt innhold i den rammen vi her snakker om? Kan de ikke heller skrive «upassende innhold», hvis det er det de mener? Ingen er uenig i at barn ikke skal ha tilgang til «alvorlig skadelig innhold». Det skulle bare mange, fordi det er jo «alvorlig skadelig». Det er nok mer uenighet om hva som er «upassende»…

En tanke som har svevet en stund

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).