Hva er profesjonsfaglig digital kompetanse?

Profesjonsfaglig digital kompetanse (PfDK) er et populært ord i skolen for tiden. Det er jobbet mye og lenge med å finne et godt svar på hva PfDK er og hvordan lærere skal få det. Udir har et svar (ja, svaret er hele rammeverket :-), men jeg har tenkt at svaret er bare så som så. Jeg liker en del av det og det er den deles der de beskriver den praktiske tilnærmingen til hvordan vi må jobbe med det digitale. Jeg liker ikke at de ikke sier noe om hva det digitale egentlig er. Rammeverket tar utgangspunkt i hva som er der ute i verden og putter det inn i rammen, men Udir prøver ikke si hva det digitale er. Det som da skjer er at hver og en mer eller mindre kan definere hva «digital» er ut fra eget forgodtbefinnende – og da blir fellesnevneren at det går strøm i det. Og det er ikke nødvendigvis digitalt!

Udir sier fint på forsiden om digitalt arbeid i skolen

Teknologi har endret måten vi lærer, kommuniserer, underholder oss, finner informasjon og tilegner oss kunnskap.

…og det har de helt rett i, men de rører ikke noe sted hvorfor eller hvordan den har gjort det. Hvis du ikke skjønner hvorfor/hvordan kan du heller ikke så lett vite hva som er digitalt i hverdagen og hva som er analoge kopier – og det er vanskelig å se hvordan den digitale teknologien kommer til å utvikle seg videre.

Det at noe trenger strøm for å virke eller at det til og med trenger en datamaskin for å virke gjør det ikke digitalt i sin egentlig form…

Jeg har hektet meg på MOOCen «Profesjonsfaglig digital kompetanse» som er et samarbeid mellom Høgskolen på Vestlandet (HVL) og Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og dette studiet har foreløpig flere ufrivillig gode eksempler på utfordringene som dukker opp når «digital» ikke er godt definert.

En «digital fortelling» er visst en ting på MOOCen. Det er en videosnutt bare bestående av lyd og lysbilder(!). Gjerne autentisk lyd fra klasserommet og minst 3 egenproduserte bilder – og ikke lenger enn 3-4 minutter. Skal vi se… lyd… enkeltbilder… samlet i en film… hm… det høres ut som om noen har funnet opp å filme en kort forelesning – bare uten film av foredragsholderen. Det er ingenting spesielt digitalt med dette. Faktisk skal det godt gjøres å ikke gjøre dette på en digital plattform i dag.

For å være helt ærlig trodde jeg at det var en greie for å gjøre det lett for folk som ikke var så godt vant med videoredigering, men så ser jeg at «digital fortelling» er noe i UH-sektoren. Der PfDK-studiet bommer er at digitale fortellinger skal tenkes som en del av Web2.0 og at i det perspektivet skal det være elevens stemme og ikke lærerens.

Så… akkurat nå skal vi lage innledninger til eget fagstoff på video – som digitale fortellinger. De presiserer ikke at elevene må se dette hjemme som «flipped classroom». Tenk om jeg laget en digital fortelling med innledningstoff om buddhismen og så viser jeg den i klasserommet i begynnelsen av timen? Det hadde vært meningsløst på alle plan. Jeg er veldig fristet til å lage en digital fortelling ved hjelp av verktøyet Twine. Det hadde vært en digital fortelling det.

Vi har også lært å vurdere om digitale læremidler og læringsressurser er bra eller ikke. Jeg er ikke redd for å si at dette ikke er vurdering av digitale læremidler, bare læremidler. Og da læremidler forstått ut fra en gammelmodig definisjon om hva undervisning handler om. Om vi la ordentlige digitale kriterier på bordet ville de fleste digitale læremidlene falle gjennom som tunge telefonkataloger (dere husker vel dem?).

Har du lyst til å prøve selv har jeg her i bloggen bakt inn selve undersøkelsen som skal hjelpe oss med å se om et digitalt læremiddel er et bra eller ikke…



Forøvrig er denne H5P-aktiviteten et nokså vanlig eksempel på hva MOOC-studiet anser å være en god digital aktivitet i faget (i alle fall så langt). Du må bare bytte ut spørsmålene om digitale læremidler med spørsmål om buddhismen.

Hva er det digitale da? Her er min «digitale fortelling» om hva det digitale egentlig er. Ja, jeg bryter reglene her og der – og bruker levende bilder ;-)

Elever konsumerer ikke gode fortellinger – de opplever dem!

Overskriften er resultatet av å ha tenkt en del på forskjellen mellom AR og VR – og så gjøre noen C-momenter i assosiasjoner. Det gir god mening for meg, men jeg ser at det kan være behov for å være med på tankereisen for å se hvordan dette henger sammen i mitt noe romslige hode.

Jeg var så heldig å få være med på Udir BetaLabs samling hvor en enge krets tenkte høyt om VR og AR sin rolle i skolen i dag og framover. Mye av det vi snakket om sentrerte seg rundt AR, antakeligvis fordi dette er enklere tilgjengelig via mobiltelefoner enn VR. Da demret det for meg at ordene VR og AR (og alle de andre) er ikke det det egentlig handler om. Her forleden blogget jeg om at VR i skolen handler den visuelle opplevelsen. Denne opplevelsen er i 3D i et 3D-rom og ikke 3D presentert på en 2D-flate, som AR som regel er. Jeg tror det er her forskjellen egentlig ligger. Det er opplevelsen i et 3D-rom, enten om det er AR eller VR, som er det avgjørende. AR på en 2D-flate er like spennende/kjedelig som et vanlig FPS-spill på en 2D-skjerm. Forskjellen kommer når du plasseres i rommet med 3 dimensjoner. Den jevne elev opplever ikke 2D AR som like spennende, spesielt og «kult» som 3D VR. Det er forskjellen mellom å spille Doom eller Fallout4 på skjerm eller i VR.

Hololens gir heller ikke denne opplevelsen, synes jeg. Den har en «hologramfunksjon» som er plassert i rommet med 3 dimensjoner, men opplevelsen er likevel for begrenset. Det er f.eks. et så lite synsfelt i selve brillen at opplevelsen mangler den virkelighetsgraden som skal til for å oppleve det som noe virkelig i det 3-dimensjonale rommet – synes jeg. Så det er altså opplevelsen som står sentralt og som er det som kan skape noe mer…

Og apropos skape noe – på samlingen ble det et fokus på at elevene må skape ting med VR og AR, og dette er også vanligere i AR enn VR. Her skar det seg litt i hodet mitt. Det hadde ingenting med VR eller AR å gjøre, men det var dette fokuset på å skape noe. I samtalen om det digitale i skolen har ordet «konsument» blitt brukt flere ganger om noe vi ikke vil at elevene skal være. Elevene skal skape, ikke konsumere.

I naturfag er en konsument en som konsumerer (spiser) en produsent. Det er altså en prosess hvor produktet ikke finnes lengre etter det er konsumert. Så det å kalle elever «konsumenter» i en digital tid blir både feil og negativt ladd. Ofte brukes det nok som et bilde på at elevene er passive mottagere av ett eller annet i den digitale verden. Det er som å mislike (gode) bøker fordi elevene bare «konsumerer» dem og så ignorerer vi at det skaper noe i elevene.

Jeg er ikke enig i premisset om at elever bare er «konsumenter» i denne forståelsen. Jeg er heller ikke enig i at det å skape er så uendelig mye bedre. Kortet jeg vil spille er at elever skaper opplevelser når de «konsumerer» gode fortellinger – uansett hvilket medium denne har. Jeg er glad for at minsten hjemme har «konsumert» syv Harry Potter bøker, åtte ditto filmer og er på god vei i Ringenes Herre, for å få lov til å se filmene etterhvert som han runder hver av de tre bøkene. Av nerd er du kommet, til nerd skal du bli… :-)

Eleven skaper og eier sin egen opplevelse og er i den forstand sin egen «produsent» av opplevelsen – og den har stor verdi. Om vi i skolen er flinke til å bruke denne opplevelsen er en helt annen ting. Vi må passe oss for ikke å fortelle elevene hva som er en korrekt opplevelse. Opplevelsen må vi bruke til å vise dem veien fra opplevelse og til aktuell ferdighets- og kunnskapsdel i læreplanen (som forhåpentligvis har noe med virkeligheten å gjøre).

Kanskje vi ikke alltid lar elevene oppleve nok i skolen, og her kommer dataspillene inn. Både som digital litteratur og digitale ekskursjoner har dataspill unike muligheter til å skape opplevelser vi ellers ikke får til i skolen, for så bruke disse opplevelsene til noe bra. Jeg husker enda noe teori fra religionspsykologien med Anthony Giddens teori om eksistensiell angst og ontologisk trygghet – og tillit. Vi må oppleve noe for å utvide vår ontologiske trygghet.

Forresten – vi voksne er jo også konsumenter av gode fortellinger og har også vært det som barn. Kanskje noen av oss har glemt det eller kanskje vi ikke alltid ser hvor de gode fortellingene er lengre.

Junior her hjemme (nå 11 år) hadde nettopp i lekse å lese Jack Londons «Ulvehunden» og å lese en side høyt hjemme. Han valgte en av de siste sidene og klarte det knapt (måtte hviskelese siste del), fordi han var så rørt. (Takk, norsklærer Siril!) Han ser film og spiller dataspill på samme måten.

PS!  Lær kidsa kosing – sier nå jeg :-)

«Eg e så sinte!»

…ramlet det ut av munnen min tirsdag i 1130-tiden, til stor overraskelse for medlunsjerne på byggemøtet. Av og til må det settes ord på følelser for å få dem litt ut av hodet. Jeg hadde vært på NKUL på mandag og snakket om «GDPR og det vanlige klasserommet» – og der forsøkt å tenke løsninger mellom to ytterpunkter: 1) Å være blind paragrafrytter som sier at nærmest alt vi gjør i klasserommet ikke er lov eller 2) gi opp, drite i alt, gjøre hva en selv vil og ikke fortelle det til noen. Ingen av disse er bra – og de henger sammen. Punkt 1 fører til punkt 2, som igjen fører til en forsterkning av punkt 1 osv. Det må finnes et mulighetsrom i midten – og det mener jeg det gjør.

Og hva var jeg ble så sint på? Jeg fikk ikke med meg Udir sin gjennomgang av GDPR i skolen på tirdag på NKUL (her er lenken til sesjonen på YouTube). Da var jeg på byggemøte, vel hjemme i Stavanger. Men jeg hadde noen medsammensvorne som satt i salen og holdt meg informert via tekst og bilder. Caset var en bestemor som reagerer på at klokkeslett blir registrert når leksene blir gjort. Læreren hadde på foreldremøte tatt opp at mange gjorde leksene for seint. Her er lysbildene fra presentasjonen som forklarer den videre vurderinger…

Kort oppsummert – Skolen/systemet skolen bruker har ikke lov å lagre klokkeslett for når elever arbeider med skolearbeid. Og dette er helt tullete – og det er her utbruddet mitt kom midt i lunsjen. Det er ikke konklusjonen jeg er sint på – det er at det er slik Udir prøver å «hjelpe» lærere med GDPR. Her går Udir rett i baret med ytterpunkt nummer 1. Svaret fra salen tipper jeg er å reagerer med ytterpunkt nummer 2 – og Udir har ikke oppnådd noe av det de ønsket (regner jeg med).

Nå skal jeg raskt løse problemet Udir skisserte ved å gi både behov for og formål til det å lagre klokkeslett på elevarbeider. Lærer skal drive konstant underveisvurdering i fagene, jfr. forskrift til opplæringsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-3 og Udirs egne sider om underveisvurdering. For å kunne gi god underveisvurdering må lærer ha kjennskap til hvordan elevene arbeider med fagstoffet og/eller hvilke arbeidsrutiner de har. Arbeid med fagstoff vil elevene gjøre både innenfor og utenfor skolen/skoletid, samme om det er «lekser» eller ikke. Mangler læreren denne informasjonen kan de ikke gi en god underveisvurdering ift. elevenes arbeid med fagstoff. Og der hadde jeg både behov og formål på plass. Verre var det ikke. Jeg trenger ikke å trekke inn vurderingskriterier her. Hvorfor gjorde ikke Udir dette på tirsdag for lærerne? Hvorfor laget de et problem ut av noe som ikke trenger å være det?!

Deler av problemer ligger nok i at Udir er for langt vekke fra praksisfeltet til å skjønne at noen ting bare må være på plass. De som holdt presentasjonen for lærerne var en ny jurist i Udir og en gammel ringrev fra Senter for IKT (nå Udir), som stod i klasserommet frem til 2006. De kan nok sin GDPR, men mangler perspektivet for hvordan lærere faktisk jobber – og hvor stor ramme det faktisk ligger rundt begrepet underveisvurdering. En digitalisering av skolen medfører også en digital arbeidsflyt. Digitalisering er ikke uten betydning for hvordan vi driver god underveisvurdering – og det nytter ikke å tenke behov og formål ut fra gamle analoge metoder.

Jeg mener at Udir må komme i dialog med oss som er i felt og hjelpe oss med å finne mulighetsrommet som unektelig eksisterer mellom ytterpunktene. Udir må ikke være med å polarisere dette. De må hjelpe skolene med aktivt å finne det du gjerne må kalle «smutthull», slik at skolen kan drive godt personvernarbeid samtidig som vi driver god pedagogikk – også innenfor det digitale feltet. Noe er sentralt og noe er perifert. Vi må ikke gjøre det perifere sentralt – det går alltid galt.

Pjuh… deilig å få det ut :-)

Forresten – Samme medsammensvorne gikk på samlingen om VR etterpå. Den var en svært bra og fremtidrettet økt om hvordan teknologi i skole kan brukes på særs gode og nye måter – tenkt ut og gjennomført av lærer i praksisfeltet. Og på spørsmål om det de gjorde der var innenfor GDPR var svaret like enkelt som det var feil – «Jeg er glad det ikke er jeg som må tenke på det.» Udir – Slutt å være portvoktere. Heller hjelp oss inn!

Porno meg her og porno meg der – AKA Nasjonal retningslinje mot «alvorlig skadelig innhold»

KrF har den siste tiden kommet med en rekke dårlig forslag på Stortinget, synes jeg. Lærernormen lager flere problemer enn den løser. Ordningen med en time fysisk aktivitet i fag hver dag har Udir ikke begynt å tenke på hvordan de skal formulere en gang. Og nå topper de det hele med noe som Stortingen nå har vedtatt i dag (skal i alle fall det)…

Stortinget ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for barnehage- og skoleeiere, slik at de tar i bruk løsninger som skjuler alvorlig skadelig innhold på nettbrett, PC og lignende digitale enheter som deles ut eller er tilgjengelige for barna.

Av og til synes jeg synd på Udir som må sette alle disse forslagene fra KrF ut i praksis.

Jeg tror jeg kjenner litt til bakgrunnen for denne siste saken. En engasjert (og en smule overbeskyttende) far i Ås oppdaget helt korrekt at det er mulig å søke etter uhumskheter på et nettbrett og at du finner det. Han tok faktisk kontakt med meg for å lufte tankene sine og løsningen han så for seg. Jeg skal innrømmet at jeg ikke var enig og syntes han lempet frem kanonen for å skyte spurv – og løsningen hans ville fått Datatilsynet til å reise bust. Saken (og løsningen) er omtalt i Dagbladet her og her. Nesten morsomt å se hva vedtaket kokte ned til etter så mye engasjement.

Når Udir har fått summet seg tipper jeg at det blir utarbeidet en retningslinje som likner veldig på vedtaket – uten særlige tips om hvordan dette kan gjøres. Og det er hele poenget – det er ikke så lett å gjøre noe med. Du kan hive opp et webfilter (antakeligvis et domenefilter) i kommunen som stopper det meste. Det kommer selvfølgelig en diskusjon om den stopper for mye og/eller for lite. Hvem skal være moralens politi og avgjøre hva som er hva? Hvor naken må en dame være for at nettsiden skal sperres? Eller hvordan naken? Diskusjonen om Facebook og den nakne napalmjenta er et godt eksempel på hvor kinkig det raskt kan bli. Er du forresten klar over at wikipedia har en del nakenbilder (og noe porno) liggende? Skal vi sperre wikipedia også? Og SNL lenker til liknende bilder på wikipedia også ;-)

Som sagt – i kommunens brannmur kan du stoppe de mest «kjente» nettstedene, men alt er tilgjengelig via mobiltelefonen og nettverket der. Av en eller annen grunn virker heller ikke kommunens brannmur hjemme hos folk. Så hva er poenget? Stoppe uheldige søk på skolen? Akkurat det poenget kan jeg være med på, men da er det søket du må rense opp og ikke nettsiden de skal inn på. Iherdige forsøkt stoppes uansett ikke. Det er rimelig enkelt for oss som har GSuite og Chromebook i skolen å tvinge på sikkert søk i Google for elevene og det stopper uheldige søk (også når elevene er hjemme hvis de bruker skolens Chromebook). Men det stopper ikke samme søk i Bing eller i Duckduckgo – eller en annen tilfeldig valgt søkemotor på Internett (ja, det finnes flere enn Google :-). Eller på mobiltelefonen, PCen eller nettbrettet…

Det er en ting til med dette forslaget – og KS sier det bra, «Statlige veiledere og nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for kommuner.» Ja, da så… Dette blir ikke forpliktende for kommuner før det kommer i en forskrift eller lov. Jeg tipper de fleste kommuner ikke kommer til å gjøre så mye mer enn et par halvhjertede forsøk, som ikke kommer til å bety særlig likevel annet enn at de på papiret ser ut til å leve opp til retningslinjen. Elevene finner like mye porno – om det er det de vil.

Nå har jeg klaget en masse på forslaget og noen synes kanskje jeg burde ha et alternativ. I Randabergskolen er det ingen filtrering, annet enn at vi har aktivert sikkert søk i Google for alle (og det er låst på skolens Chromebooker). Begrunnelsen for dette er å unngå uheldige og «uheldige» søk. Men det er også det. Om de skriver inn nettadressen www.pornhub.com på Chromebooken sin, så er det den siden som dukker opp. På skolen bruker ikke elevene i prinsippet maskiner uten at det er voksne i nærheten. Om noen elever skulle begi seg ut på eventyr på Internett vil det i klassen alltid bli liv og rør – og lærer kommer til å oppdage hva som skjer. Da får lærer en fin anledning til en god samtale med aktuell(e) elev(er) om hva du gjør og ikke gjør på maskinene (og hvorfor). Hva som skjer hjemme har ikke skolen kontroll over og det er hjemmets ansvar. Om foreldre lar ungene surfe for seg selv hjemme, må de regne med at barn er naturlig nysgjerrige og har hørt om spennende ting der ute på verdensveven fra venner eller eldre søsken (eller venners eldre søsken). Det ikke er skolens ansvar hva elevene kan trylle frem på maskinen hjemme. Er foreldre redd for hva som skjer på skolemaskinen hjemme får de bestemme at de ikke får bruke den, men bruke en maskin som foreldrene mener de har den nødvendige kontrollen over. Og lykke til med det.

Jeg holder en knapp på barnevakten.no – Snakk med ungene. Vær bevisst på og interessert i hva de holder på med på skjermen. Vær voksne og ikke redd for å si hva du synes er greit og ikke greit, og hvorfor du synes det, samtidig som du ikke hugger hodet av dem om de en dag tøyer grenser og trenger mor og far som en trygg voksen havn.

Også irriterer jeg meg over at KrF hele tiden fronter disse sakene. Synes jeg det er viktige saker som KrF fremstår positivt i forhold til? Nei. Befester det bildet av KrF som et prippent moralistparti? Ja. Tjener kristensaken noe på dette? Nei. Irriterer det meg? Ja.

Og… helt til slutt – jeg har i hele blogginnlegget antatt at vi her snakker om nakenhet, porno og vold. Se hva som står i vedtaket – «alvorlig skadelig innhold». Seriøst?! Hva er det? Er det mulig å finne «alvorlig skadelig innhold» i den rammen vi snakker om her? Jeg kan komme på en masse ting jeg ikke vil at poden hjemme skal surfe fritt på, men at noe av det skulle kunne være «alvorlig skadelig» for ham er helt borti natten. Har vi overhode dokumentasjon på at barn kan bli «alvorlig skadet» av digitalt innhold i den rammen vi her snakker om? Kan de ikke heller skrive «upassende innhold», hvis det er det de mener? Ingen er uenig i at barn ikke skal ha tilgang til «alvorlig skadelig innhold». Det skulle bare mange, fordi det er jo «alvorlig skadelig». Det er nok mer uenighet om hva som er «upassende»…

En tanke som har svevet en stund

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

Eksamen og GAFE (og Chromebook)

CHROMEBOOKSFOREXAMSDen innvendingen jeg hører mest om GAFE (og Chromebook) i skolen er – hva gjør vi når eksamen kommer?

Jeg har tidligere sukket om Udirs manglende forståelse for hvordan IKT-virkeligheten ser ut i «Oversettelsesprogram og eksamen» og «Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen».

Nå er det en del skoler som spør Udir – kan jeg bruke Chromebook til eksamen? Spørsmålet er dårlig fordi Udir kan umulig vite hva rammene rundt spørsmålet er, så de svarer på ryggmargsrefleks – men det er ut i fra hvordan en vanlig Windows-maskin fungerer. Da blir svaret ofte veldig feil i forhold til bakgrunnen for spørsmålet.

Etter at vi hadde tilsyn av Datatilsynet på Harestad skole lære jeg en del om hvordan du skal forholde deg til lover, regler og retningslinjer på en konstruktiv måte. De er sjelden absolutte og uttømmende når det kommer til praktisk utførelse. Det er rom for tolkning og vurdering. Hvis du har rutiner på skolen eller i kommunen som viser at du operer innenfor intensjonen til føringene i lover, regler og retningslinjer – så er du faktisk innenfor. Du kan styre dette en del selv. Selvfølgelig er dette da en tolkning, men de fleste lover og regler er umulig å etterleve i bokstavens strengeste forstand, jfr. bloggen min om Udir fremdeles foreldede syn på hjelpemidler, som går nokså semantisk til verks.

Det er ikke vanskelig å sette opp rammer rundt Chromebook/GAFE, eller Windows generelt, som løser kravet om at elever ikke skal ha tilgang til «åpent Internett». Det er til gjengjeld helt umulig å hindre verktøy «som muliggjør kommunikasjon», både i Chromebook/GAFE og Windows generelt. Vi kan gjøre det vanskelig, men vi klarer ikke å stoppe det. Dette vil alltid være en vurdering av muligheter og begrensninger ut i fra det systemet som elevene har tilgjengelig. Så lenge jeg sitter på en 1-til-1-elevmaskin som har tilgang til wifi vil jeg alltid kunne bryte både reglene og intensjonene til Udir – uansett. Og da kan en hvilken som helst elev også gjøre det. Skal vi virkelig klare å stenge for «kommunikasjon» må du ha et så vanntett system som i praksis gjør at alle skolen bare kan gi opp å gjennomføre eksamen på IKT.

Det er i min verden ingenting i retningslinjene fra Udir som hindrer bruk av GAFE og Chromebook. Ta utgangspunkt i retningslinjene og lag et system som ivaretar intensjonen. Da kan du stå rakt og rett og si at du gjør det du skal gjøre.

Jeg har for meg selv skissert 3 løsninger med GAFE (med og uten Chromebook) der jeg mener vi har et enda sikrere system enn vi noen gang ville fått til med en annen løsning. Det eneste som kreves er enten Chromebook eller en vanlig IKT-avdeling med en helt normal brannmur i kommunen.

Lag et kiosk-modus-oppsett med disse innstillingene:

Sider å laste inn ved oppstart:
 https://drive.google.com

Blacklist:
 http://*
 https://*

Whitelist:
 https://accounts.google.com
 https://accounts.google.no
 https://drive.google.com
 https://docs.google.com
 http://web.geogebra.org/

Dette gjør at elevene kan logge på Google-kontoen. De får ikke tilgang til noe annet enn Disk og Google-dokumenter (inkl. presentasjon og regneark osv). Jeg har også føyd til Geogebra, bare for at online-appen skal virke. Jeg må selvfølgelig legge inn Udir sine oppgave- og leveringssider. Jeg må også se om vi trenger noe mer info fra Udir om DNS-navn på sertifikatsidene til Udir, men det har jeg ikke testet enda. Denne lille oppskriften stopper faktisk chatten inne i selve dokumentene. Du trenger visst tilgang til en https-adresse som ikke er whitelistet :-)

Og nei, dette stopper ikke deling av dokumenter i Google Disk. Planen er at hovedvakt på eksamen deler ut dokumentet elevene skal skrive i under eksamen via en «eksamensklasse» i Google Classroom. Da har hovedvakt tilgang til dokumentet gjennom hele prøven og historikken til dokumentet. Da kan denne sjekke om dette dokumentet er delt. Det stopper ikke eleven fra å dele andre dokumenter i Disk under selve prøven, men dette blir oppgaven til vaktene under selv eksamen. De må tross alt gå rundt og se hva elevene holder på med. Det bør ikke være vanskelig å kontrollere om det er fargeglade ikoner opp til høyre i et dokument (som viser at det er noen andre inne). Det bør heller ikke være vanskelig å ta en rask CTRL+TAB gjennom et par faner for å sjekke ved mistanke. I etterkant (og underveis) kan en superbruker i GAFE ved mistanke sjekke loggen i admin-konsollet og se om en elev ha åpnet et dokument som er delt med andre elever – og hvor de da kanskje har kommunisert sammen.

Jeg har som sagt to andre løsninger også, men jeg liker best den over. Du må ikke tro at du har bedre kontroll på en bærbar PC med Microsoft Word installert lokalt, så lenge den har wifi – selv om du har en brannmur i kommunen. Det er da bare fryktelig mye vanskeligere å se om elevene prøver å fuske eller ikke…

Ut over at jeg ikke er tilhenger den formen eksamen har nå som «sluttvurdering», vil jeg slutte denne bloggposten på samme måte som forrige blogg om eksamen og Udir…

Jeg kan forstå Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet. Etter Opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig og som vi fortvilt prøve å lære dem – å spørre om hjelp når det er noe de lurer på eller ikke får til!

Oversettelsesprogram og eksamen

I serien om hjelpemidler til eksamen er vi nå kommer til avdelingen for oversettelsesprogrammer – som Udir sier ikke er lov:

For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Forståelsen av hva et oversettelsesprogram er blir det ikke sagt noe om, men jeg tror vi lett blir enige om at det betyr at Udir ikke vil vi skal bruke programmer/tjenester som oversetter tekst (altså mer enn enkeltord) fra ett språk til ett annet. Google Translate er vel i praksis den mest kjente tjenesten – og ingen kan vel påstå at den ikke blir truffet av Udirs forbud.

2015-04-10 12_37_38-ordnett.no - SøkOrdlister/-bøker er derimot lov – også elektroniske. Et godt eksempel der er f.eks. Ordnett. Her kan du slå opp ett og ett ord og få det på de språkene du har kjøpt ordboken til. «fisk» er «fish» på engelsk :-) Sjekk ut bildet til høyre.

Men legg merke til en liten detalj i oppslaget om «fisk». Du får med en god del uttrykk på kjøpet, f.eks.:

ta noe for god fisk – take something on trust, buy something, take something to be gospel truth

Ble ordboken et oversettelsesprogram nå? Neppe. Ordnett gjør ingen automatisk oversettelse av teksten du har skrevet fra norsk til engelsk, og det er noe med det automatiske som her blir vesentlig. Det er ingenting i veien for at du på eksamen i engelsk skriver hele teksten på norsk og så slår du opp alle ord manuelt i Ordnett og lager en engelsk tekst ut i fra treffene. Det er lite effektivt og du får neppe en god tekst, men det er lov! Stikkordet er manuelt. Hadde Ordnett gjort jobben automatisk ville det neppe vært lov (det er det Google Translate stort sett gjør). Selvfølgelig gjør et godt oversettelsesprogram en del vurderinger av syntaks og vanlige uttrykk, så et ord-for-ord-program vil sjelden lage gode resultat. Uansett – fra et perspektiv handler det om effektivitet. Manuelt tar tid, men er lov. Automatisk går raskt, men er ikke lov.

2015-04-10 13_06_51-Dokument uten navn - Google DokumenterOg for å vise hvor lite i takt med IKT-hverdagen dette forbudet er – I Google Dokumenter kan du åpne opp et verktøy til høyre i dokumentet som heter «Oppslag». Det er en direkte linje til Googles ulike søkemotorer – du kan f.eks. skrive inn «fisk to english» og Google popper opp med «fish». Dette er lov, fordi det er ett ord. Men du kan også skrive «jeg vil på fisketur to english», og Google svarer «I want to go fishing». Dette er ikke lov, fordi det er en automatisk oversettelse av en hel tekst. Eller er det lov, fordi det ikke er en lang tekst – men mer på linje med ordbokens «uttrykk»? Den dagen Ordnett kan oversette mange ord samtidig blir den automatisk ulovlig til eksamen. Betyr det at Ordnett lar være å implementere/utvikle denne muligheten, nettopp av den grunn?

Samtidig er en automatisk stavekontroll lov, som jo sjekker om du har stavet ordet riktig på det språket du skriver. Og jammer er det heller ikke noe forbud mot grammatikk-kontroll. Hvis jeg egentlig vil reagere på noe, så er det at Udir ikke mener noe om grammatikk-kontrollen. Brukt rett kan den virkelig betyr noe for teksten du skriver – om du er en som sliter med det. Kanskje mer enn et oversettelsesprogram – en dårlig setning på norsk, blir en enda dårligere setning på engelsk etter at et oversettelsesprogram har gjort sitt. Synes Udir det er greit med grammatikk-kontroll fordi den er i praksis så vanskelig å skru av i Word? Må innrømme at jeg har tenkt den tanken.

Oppdatert 22/4-15: Sjekk ut https://prowritingaid.com/ Dette er et verktøy du kan integrere direkte i Google Dokumenter eller Microsoft Word. Det er ikke et oversettelsesprogram, men det sjekker den engelske teksten din opp og i mente for alt av rare feil du kan gjøre på engelsk – og det kommer med forslag til hva du kunne skrevet i stedet. Det sikrer også at du ikke blir tatt for plagiat (i tilfelle du skulle være så dum). Dette verktøyet er liksom lov og oversettelsesprogram ikke? Og det finnes et hav av slike programmer/tillegg på engelsk.

Igjen ender jeg opp i en kjent tanke om hva som er poenget med eksamen. Sentralt gitt (skriftlig) eksamen i engelsk må vel handle om å klare å lage en best mulig tekst på engelsk ut i fra hva som er poenget med teksten. Samme hvilke hjelpemidler du har! Men det gjelder tekst – jeg synes en praktisk test på hvor god du er å orientere deg på engelsk hadde vært mye mer interessant – og viktig. Altså lokalt gitt (muntlig) eksamen. Kan du lese og gjøre deg forstått på engelsk i en praktisk prøve? Hvis du kan snakke engelsk kan du i praksis skrive det – fordi du har jo lov å bruke stavekontrollen! Men er poenget med eksamen å lære – eller at de får best mulig anledning til å vise hva de kan? Nei, jeg tror jo at hensikten med eksamen er å rangere elever. Kall det gjerne sluttvurdering, men det handler fremdeles om rangering. Jo færre gode hjelpemidler, jo lettere er det å differensiere elevenes arbeid. Målet med eksamen er ikke at elevene skal ha størst mulighet for å lage en engelsk tekst som er bra. Dette er på en måte fryktelig å si at det er slik jeg tror det er, men tanken slipper meg ikke. Eksamen handler i alle fall lite om læring. Det virkelige problemet oppstår derfor når eksamen blir «malen» for hvordan elever «lærer» under heldagsprøver i norsk, engelsk og matematikk. At systemet for å rangere elever blir brukt som arenaer for læring tror jeg ikke fungerer. Ikke i det hele tatt. Det kan hende eleven lærer hvordan eksamen i engelsk fungerer, men de blir ikke flinkere til å skrive, lese eller praktisere engelsk av den grunn.

Moralen er at elevene lærer ikke fag av å øve på eksamen, så ikke gjør det. Gi dem heller alle muligheter til å lykkes med å lage den gode teksten på engelsk. Og hvis et oversettelsesprogram er veien å gå – ja, så er den det.

Problematisering av Udirs (fremdeles foreldede) syn på hjelpemidler til eksamen

Favoritten min er han nede til venstre i bildet ;-)

Udir har oppdatert seg på hjelpemidler til eksamen, men det er ikke mye. Hvis vi tar utgangspunkt i eksamenssituasjonen der alle hjelpemidler er tillatt, ser beskrivelsen slik ut:

Modell 1 – Eksamen
Alle hjelpemidler er tillatt. Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon. For norsk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Det nye er at…

Skolene kan velge å la elevene benytte nettbaserte forberedelsesdeler, læringsressurser, oppslagsverk eller ordbøker også under eksamen. Dette gjelder kun dersom skolene er i stand til å isolere de aktuelle IP-adressene.

Så… hva er da dette «Internett», som de ikke skal ha tilgang til? I min ujuridiske lesning av «Unntak er Internett og andre verktøy som tillater kommunikasjon» forstår jeg her Internett omtalt som et verktøy som tillater kommunikasjon. Internett tillater i høyeste grad kommunikasjon, men forståelsen av Internett som et verktøy er jeg mer spørrende til. I følge Wikipedia er Internett:

The Internet is a global system of interconnected computer networks that use the standard Internet protocol suite (TCP/IP) to link several billion devices worldwide.

Internett er altså et nettverk (av nettverk) – som ulike verktøy kan bruke. Det er ikke et verktøy i seg selv. Sagt på en annen måte – Internett uten verktøy er ingenting.

Hvis vi så trer tilbake til Udirs beskrivelse av hva som er lov og ikke lov. I mitt hodet prøver Udirs tekst å fortelle meg at elevene ikke skal kommunisere sammen. Vi kan være uenige i om dette er særlig i tråd med hvordan vi egentlig vil at barn og unge skal arbeide når de utvikler visdom og klokskap, men det er en av hovedideene bak eksamen i vår tid – så da så (foreløpig! >-| ).

Men, kjære Udir, hvorfor begrense det til «Internett». Er ikke Windows, Linux, MacOS, iOS, Android, ChromOS og alle andre operativsystemer egentlig også verktøy for å kommunisere? Alle disse maskinene til eksamen henger tross alt i et nettverk. Dere vil jo at de skal gjøre det, fordi elevene skal både hente oppgaveteksten og levere eksamen digitalt. Og med en gang et operativsystem henger i et nettverk, så kommuniserer det med andre operativsystem på nettverket. Det koster ikke en oppfinnsom elev særlig mange kalorier å kommunisere med en annen elev på datarommet eller det trådløse nettet – om ikke skolen har særs god kontroll på disse maskinene (noe ikke mange kommuner har!).

Det er ikke bare operativsystemet som etterhvert er laget for kommunikasjon. Tekstbehandlingsprogrammet og regnearket og andre verktøy de bruker på eksamen begynner også å bli kompetente verktøy for (direkte) kommunikasjon. Det er den veien det går i hverdagen og da følger de fleste digitale verktøy etter (selv om Udir ikke gjør det).

Elevene sitter tross alt med et verktøy (operativsystemet) som er laget for å kommunisere med andre. Du klarer ikke å stoppe det! Selv om du sperrer ned Internett-forbindelsen til datarommet/skolen/kommunen. Og nå skal jeg ikke en gang snakke om hvor lett det er å ha med en hemmelig mobiltelefon i sekken som kommuniserer med PCen via Bluetooth eller Wifi… (og som gir elevene tilgang til Internett uansett).

Og – når Udir skriver «…som tillater kommunikasjon» har de glemt å skrive med hvem eleven ikke skal kommunisere. Det er jo innlysende at enhver bruk av verktøy på Internett innbefatter «kommunikasjon». I en nettleser skriver du inn en adresse og så kommuniserer du med en annen maskin et annet sted på Internett, f.eks. UiOs ordliste. Alt innhold på nyttige nettsider til eksamen er laget av andre mennesker (også UiOs ordliste). Så du kommuniserer jo egentlig med et annet menneske, men det er ikke direkte kommunikasjon i sanntid fra et menneske til et annet. Og det er det jeg regner med Udir tenker på – og da burde de heller skrive det. Det er jo lov å kommunisere med en automatisert ordliste på Internett.

Og med utgangspunkt i at UiOs ordliste er en slags spørsmål/svar-dialog, med gitte svar på bestemte spørsmål. Hvor god har denne automatiserte spørsmål/svar-dialogen lov til å være før den kan regnes som en direkte samtale med et annet menneske? Altså – hva med en passe god AI? (Jeg jobber med en enkel AI-test, men du må avtale med meg når den skal være oppe ;-)

Jeg mener det er bedre om skolen har et system der det er lett å se om elevene kommuniserer med andre mennesker (eller om de bruker oversettelsesverktøy). Da er det vaktene på eksamen som må se til at elevene ikke kommuniserer. Hvis skolen mener at dette får de til på en rimelig måte, så er det godt nok. Det må være så lett å kommunisere at det er enkelt å se når de gjør det. Hvis vi gjør det vanskelig for elevene å kommunisere, gjør vi det også vanskelig for vaktene å oppdage når de gjør det! Ta Google Dokumenter (og ChromeOS) som et godt eksempel. Det er fryktelig enkelt å samarbeide/kommunisere med andre elever, men det er også utrolig enkelt å se at de gjør det (eller om de har gjort det). Du skal ikke ha trent en eksamensvakt mye for å gjenkjenne de store fargeglade ikonene, som viser at andre jobber/ser i dokumentet du har oppe, eller det ikke særlig diskré samtalevinduet hvis andre prater med deg.

Tilbake til hverdagen – I beste fall kan jeg forstår Udir dit at hvis skolen ikke begrenser Internett, så klarer vi ikke å hindre (direkte) «kommunikasjon» (i sanntid med andre mennesker). Men det synes jeg er en underkjenning av både mulighetene elevene har for å fuske, skolens evne til å passe på selv og elevens egen integritet.

Slik jeg leser opplæringslovens § 1-1 har vi feilet om vi i utgangspunkt ikke stoler på elevene. Det gjør vi om vi gjør som Udir tenker og i utgangspunktet sperrer ned alt. Vi må heller ha gode/enkle systemer for å avdekke de elevene som ikke klarer å motstå fristelsen til å gjøre det som er helt naturlig (og som vi fortvilt prøve å lære dem) – å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til!

Noen synes sikker jeg kverulerer nå…

…men ærlig talt, Udir. Jeg tror ikke helt dere lager livet lettere for noen med oppsummeringen og forslaget til nye lover rundt lokalt gitt eksamen.

Forslaget fra Udir til Kunnskapsdepartemenetet er blitt et relativt langt skriv der det er passet godt på at det vises at alle er hørt. Samtidig synes jeg ikke det er helt sammenheng mellom hva  de fleste mener og hva Udir har endt opp med. Jeg skal ikke henge meg opp i slike ting her. Dette er en blogg om IKT og skole, og det er ellers nokså tydelig hva Randaberg kommune mener om forslagene om lokalt gitt eksamen (bare søk etter Randaberg kommune i oppsummeringen til Udir :-).

Det jeg har lyst til å henge meg opp i er det faktum at forslaget går for at elevene ikke får lov å lage/bruke en presentasjon, men de får ha med notater fra forberedelsestiden (på 24 timer) til selve eksamineringen. Udir sier i forslag til ny lovtekst…

Endringsforslag § 3-32 tredje ledd i forskrift til opplæringsloven:
Ved lokalt gitt munnleg eksamen er notata til eleven eller privatisten frå førebuingsdelen einaste tillatne hjelpemiddel.

Og her kolliderte noe i mitt hode – hva mener de med «notata til eleven» som det eneste hjelpemiddelet? Jeg ser for meg at Udir tenker som nok mange gjør – papirer med håndskrevne notater. Udir kommer ikke til å skjønne hva som traff dem. Jeg tipper at noen kommer til å ha med «notater» på nettbrett/bærbar PC – og hva skal skolen gjøre da? Krav om at de har skrevet det selv? Hvordan skal de kontrollere det? Hvorfor kan ikke jeg få ta med meg digitale notater (fra 24 timer forberedelse) og lett søke opp det jeg trenger der og da? Blir det bedre om det kommer utfyllende (men ofte forbausende lite oppklarende) forklaringer om hva et «notat» er og hva det kan inneholde? Og kommer det til å jevne ut forskjellene mellom kommuner, skoler og hjem med sterk/svak sosioøkonomisk bakgrunn? Neppe.

Jeg tipper at flere synes dette er litt kverulerende, men jeg irriterte meg over at Udir så tydelig tenker i gamle baner. Når de da i lovteksten ikke sier noe om hva et «notat» er, så kommer det til å ramle inn med problemstillinger og diskusjoner om hva dette innebærer i praksis. Ser allerede frem til når Fylkesmannen i Rogaland inviterer skoleledere inn til samling om eksamen…

Og apropos kverulering – på Twitter kvitres det for tiden livlig om «einaste tillatne hjelpemiddel» skal bety at en f.eks. ikke kan ha noe som helst annet enn et notat i f.eks. matematikk eller naturfag. Ingen GeoGebra til å vise ting, intet litmuspapir for å vise om en væske er sur/basisk. Ingenting annet enn «notata». Hva om det er skrevet på et litmuspapir?