En flyttbar Oculus testrigg

IMG_20151019_132917

Oculus-riggen

Oculus Rift er «bleeding edge»-teknologi i ordets rette forstand. Ikke før har jeg fått satt opp en kraftig bærbar PC til Oculus-visning, så oppgraderer Oculus drivere til VR-brillene sine. Plutselig virker nesten ingen Oculus-programmer før de blir oppdatert og driveren virker bare med de nyeste skjermkortene fra Nvidia og AMD – i alle fall ikke med Intel. Spesielt hvis du vil at det skal virke med Windows 10.

IMG_20151019_133301

Alt jeg trenger i en hendig kasse.

Tilbake ved tegnebordet dukket det raskt opp en ny løsning – Den flyttbare Oculus testriggen. Den ble ikke dyrere enn en passe kraftig bærbar PC heller. Du kan enkelt bygge en rimelig billig og kraftig stasjonær PC helt på egenhånd (og nei, en ferdig HP med Intel skjermkort virker ikke!). Jeg klarer å rigge ned/opp alt sammen på under 4 minutter i en hendig kasse hvor alt får plass. Riktig – på under 4 minutter går vi at alt ligger i kassen og til å fly rundt planetene i Titans of Space.

Maskinen er skreddersydd for å kjøre Oculus-ting – og at alt skal virke når du starter et program. Det må ikke noe flikking og hacking til for at programmene skal virke.

Målet mitt er å finne de gode Oculus-tingene som kan brukes i undervisning – eller som det er hysterisk kjekt å utsette folk for – og så kunne dra rundt på skolene og vise hvordan vi kan bruke denne teknologien til fornuftige ting i skolen.

Som en del av SKU i Randabergskolen skal vi ta en runde og vise lærerne hvordan f.eks. Titans of Space kan brukes i naturfag. Da er det greit å ha en testrigg jeg enkelt kan dra med meg rundt – og nå har jeg det!

Listen over ting jeg kjører på den er (listen er overhode ikke uttømmende :-):

  • Titans of Space Classic – en veldig stilig tur gjennom solsystemet og om størrelsesforhold stjerner imellom.
  • The Night Cafe – en fabelaktig spasertur i maleri(er) av van Gogh.
  • Keep Talking and Nobody Explodes – egentlig et «party»-spill, men fungerer godt med (og uten) Oculus og ypperlig som trening i kommunikasjon (både på norsk og engelsk).
  • Deep Space VR – en rundreise i verdensrommet. Personlig synes jeg Titans of Space er bedre, men her er det fortellerstemme og du får fly over overflaten på Månen og Mars. De har ikke utviklet mer enn Solen til og med asteroidebelte så langt.
  • Lunar Flight – en romfartøy-simulator på Månen og Mars.
  • From Ashes – en rundreise gjennom rom og tid, fra Big Bang til dagen i dag.
  • StreetView VR – ikke i 3D, men det er unektelig litt kult med 360° StreetView inne i Oculusen.
  • InCell – et spill som samtidig forteller deg om oppbygningen av en celle.
  • Chemistry Experiment VR – en virtuell lab for å teste ut ting i naturfag.
  • «08:46» – en interaktiv fortelling om hva som skjedde inne i et av Twin Tower-tårnene 11. september 2001.
  • Colosse – en fortelling fortalt i virtuell virkelighet. Et interessant bidrag i hvordan VR kan fortelle en fortelling.
  • Crashed Lander – et morsomt «lunar lander»-spill med svært god brukt VR.
  • Castle Coaster – en ny variant av en gammel Oculus-klassiker for å få opp stemningen.
  • Dimensional – en litt spesiell opplevelse med problemløsning i et svært så virtuelt rom. Krever en spesiell fysisk plassering av kameraet til Oculus.
  • Welcome to Oculus Classic – en VR-presentasjon av hva Oculus og VR er.

Har jeg det kjekt på jobb? Stort sett ;-)

Første Oculus-test i klassen

Skrekkblandet fryd!

Skrekkblandet fryd!

Jeg hadde noen «ledige» timer med 8C før jul. Halvårsvurderingen med og uten karakter var ferdig og to uker juleferie var under oppseiling (for elevene!). Tiden var altså klar for å bruke noen av timene i RLE og naturfag til å prøve ut ting som ikke var direkte fagrelatert. Jeg hadde lovet elevene at de før jul skulle få prøve Oculus Rift – og løfter er til for å holdes.

Jeg rigget opp to stasjoner – en med Oculus Rift DK1 og en med DK2. Målet var at alle elevene skulle få prøve en klassiske Oculus-ting og så skulle vi prøve ut litt forskjellige Oculus-programmer. Så først ut var det berg- og dalbane på begge baser. Den store ulempen med Oculus er jo selvfølgelig at bare en kan prøve den om gangen. Vi har ikke klassesett med 22 Oculus Rift (og vi har heller ikke klassesett maskiner som kan drive Oculus DK2 på en god måte). Rent praktisk er det en fordelen at andre kan se hva en holder på med når en bruke DK1 – skjermbildet speiles til DK1-brillene. DK2 er annerledes og vanskeligere. DK2-brillene er en egen skjerm for PCen, så det er opp til programmet du kjører om det også støtten en speiling på skjermen av det du ser i brillene. Noen få programmer gjør dette bra foreløpig (blant annet Titans of Space).

Så vi laget et enkelt system der vi delte klassen i to og hadde en liste over elevrekkefølgen på hver stasjon. Når vi med mye hyl og jubel (og noe banning) hadde jobbet oss igjennom berg- og dalbanene, prøvde vi ut noen forskjellige andre kjente Oculus-programmer. Ocean Rift, Don’t let go, Flying in Dreams og Titan of Space var noen av dem.

Lett å samles rundt DK1.

Lett å samles rundt DK1.

Ocean Rift var kjekkest for den som hadde brillene på – og det var skummelt å ikke vite hvor hvithaien var. Don’t let go ble en umiddelbar klassiker med høy adrenalin-faktor. De to andre fikk vi ikke prøvd særlig.

Jeg hadde tenkt å vise noen filmklipp fra klassen (med tillatelse fra elevene). Mens jeg filmet skjønte jeg raskt at det ikke var noe jeg kunne vise – uansett. Det var noen elever som forbauset lærer stort med et vokabular jeg ikke trodde akkurat disse elevene var i stand til. Og andre tok det ut i hyl, kvin og brøl som var Charter-Svein verdig. Så – du får nøye deg med de få bildene jeg har limt inn :-)

Lærere slipper heller ikke unna.

Lærere slipper heller ikke unna.

Samtidig oppsummerer nok det bruk av Oculus Rift på en god måte – Oculus er intenst. Det forsterker opplevelsen forbi det du tror er mulig før du har prøvd det selv. Du vet ingenting om hvordan Oculus oppleves før du har prøvd det. Opplevelsen av å være tilstede er så stor at du glemmer at det du ser er egentlig en enkel PC-simulering av noe som knapt nok minner om virkeligheten. Jeg måtte hele tiden minne elevene om at de ikke måtte pirke borti den eleven som hadde brillene på. «Koffor ikkje?» – jo, fordi den som har på brillene er et annet sted og om du tilfører stimuli som ikke passer med det som skjer i den virtuelle verden kan det oppleves som fryktelig ubehagelig og overraskende på en ufyselig måte. Alle som hadde prøvd brillene skjønte det av seg selv – spesielt de som prøvde Ocean Rift og Don’t let go.

Nå skal vi snart i gang med solsystemet i naturfag. Da tenker jeg at vi lager en fast DK2-stasjon med Titans of Space. Verdensrommet og bilder i lærebok er kjedelig. Det er bedre med film på storskjerm og helt vilt i en Oculus. Bare opplevelsen i seg selv kan gi nye perspektiver og ny forståelse for plantene og verdensrommet (og avstander). Jeg må bare finne en god måte å la alle elevene prøve den på – samtidig som vi jobber med tema.

Oculus Rift DK2

Før jeg åpnet pakken…

Jeg står rak og stolt – og er en nerd med VR-hjem. Det var vanskelig å la være. Oculus Rift DK1 var  stilig at jeg bare var nødt til å bestille neste versjon DK2.

DK2 har alt det DK1 manglet – og en del til. Den viktigste endringen er en mye bedre oppløsning på skjermen og det nye er at hjelmen også vet hvor den er i rommet, ikke bare hvilket retning hjelmen peker. Nå kan du bøye deg fram og se rundt hjørnet, ut vinduet av bilen, under bordet og så videre. Denne endringen er mer subtil enn jeg trodde. Det er ikke alle programmer og spill hvor dette egentlig har stor betydning for hvordan ting virker, men det gjør opplevelsen av å være tilstede markert sterkere.

Opplevd forskjell mellom DK1 og DK2 - ting ser ikke helt slik ut fysisk.

Forskjellen mellom DK1 og DK2.

De har også gjort en veldig pussig teknisk endring som også gir en større tilstedeværelse. I DK1 lyste bildet konstant og øynene dine får da med seg alt. DK2 blinker bilder til deg i rundt 2 ms. Den gjør det slik at øynene dine/hjernen din bare ser bildet når bildet, bevegelse og posisjon stemmer over ens. DK1 lyste konstant og da ser hjernen din også bilder hvor det var små avvik fra hva balanseorganene dine sier deg – med påfølgende bilsyke. Du merker ikke at DK2 blinker. Hjernen din fyller ut tomrommet mellom blinkene – og det er nokså kult. Resultatet er en mer behagelig opplevelse av både bevegelse og tydelighet i bildet.

DK2 er noe mer fiklete å sette opp, siden du bruker et webkamera for å se hvor hjelmen er i rommet. Det var ikke vanskelig å få satt opp rett (farlig å si på vegne av hvermannsen som en gang skal sette det opp).

Gleder jeg meg til denne? Nehsj... særlig. PS! Fargebrytningen i bildet må være der for at bildet skal se vanlig ut gjennom linsene i hjelmen!

Gleder jeg meg til denne? Nehsj… ;-)

Det jeg oppdaget raskt var at jeg nå plutselig hadde bestilt en «bleeding edge»-dings. Da jeg bestilte DK1 hadde den eksistert en stund blant utviklere og jeg var med i «andre» runde. Denne gangen stod jeg først i køen, med det resultat at det ikke er så veldig mange programmer eller spill som støtter DK2. Det er nesten ingenting av det som var kult med DK1 som virker med DK2, men listen over ting som virker blir heldigvis lengre etter som ukene går…

Det samme gjaldt driverne som måtte installeres. De krevde en relativt ny maskin, som kunne lage noen problemer (selvfølgelig på min maskin også!). I dag slapp Oculus-gjengen nye drivere som ordner alt dette… bleeding edge altså :-)

For de som er veldig interessert kan du følge med på http://www.theriftarcade.com/dk2/ – de følger godt med på hva som er nytt (og stilig).

Og bare for å gi en liten DK2-teaser – Lava Inc., en litt annerledes berg- og dalbane, fikk meg til å miste balansen… sittende!

PS! Er ikke helt det samme uten hjelm ;-)