HungerCraft – sultne elever gjør mye rart

Jeg skriver ikke så ofte om hva som skjer i klasserommet sammen med 8A RLE, men i går var det ordentlig gøy. I kabalen rundt sensorer til muntlig eksamen hadde jeg fått to vikartimer i 8A og fått fritt spillerom fra læreren om hva jeg kunne finne på. Eksperimentell pedagog i fri flyt på intetanende elever – Yeah!

Det ble HungerCraft-verdenen i MinecraftEdu! Inspirasjon/opplegg og Minecraft-verden er hentet fra MinecraftEdu sine ressurssider. Denne verdenen er basert rundt utgangspunktet for romanserien «The Hunger Games» og den er derfor delt i to. «Capitol» er det rike området. De har alt i overflod – metall, våpen og klær – men de mangler kull. «District 12» er det fattige området. De har ikke så mye, annet enn tilgang til store mengder kull. Det er også slik at Capitol har mat, men de trenger kull for å gjøre den spiselig. District 12 har lite og ingenting mat. Og her står spenningen – begge trenger mat for å overleve. De rike må ha kull fra de fattige for å lage mat – og de fattige må få mat fra de rike etterpå. Disse to områdene kan møtes i et rom hvor de kan utveksle varer/ting. Capitol har der også en dør inn til District 12-området, som bare de kan åpne og lukke.

Capitol

Capitol

Oppsettet for elevene og reglene er enkle. Klassen deles i to – og jeg passer på at det var erfarne minecraftere i hver gruppe – og de går hver til sitt område i HungerCraft-verdenen. Jeg delte dem også fysisk inn i hver side av klasserommet – og neste gang skal jeg prøve mellom to klasser i hver sitt klasserom! De introduseres for verdenen og bakgrunnen for hvorfor det er slik, og de får 1-2 timer på seg til å bygge opp området sitt. De rike med masse flotte materialer, mens de fattige må nøye seg med stein, tre og kullbiter fra gruven.

District 12

District 12

Etter denne innledende runden fryser jeg alle elevene i spillet og informerer om at nå skrur jeg spillet over i «overlevelsesmodus». Da blir det mulig å bruke våpen og spillerne må spise mat for ikke å dø av sult. Den eneste regelen jeg setter er at om en dør i spillet skal en gå tilbake til den originale gruppen sin. Alle andre regler er helt opp til elevene. De må (bør) bli enige seg imellom hvordan de vil spille spillet. Skal rike og fattige samarbeide? Kan de fattige holde igjen kull fra de rike – eller holder de rike igjen mat til de fattige? Hvem kan leve lengst uten mat? Går de til krig mot hverandre? Er det bare de rike som kan komme inn via døren til de fattige – eller finnes det andre veier? Er alle lojale overforgruppen de tilhører? Kan de fattige (eller de rike) legge opp en plan der de skaffer seg nok mat/kull til å presse den andre gruppen? Tut og kjør!

A long and not so winding road

A long and not so winding road

Og en siste ting – det er kjedelig å dø i spillet. Da havner du i et rom i enden av en laaang gang. Den eneste måten å kommer tilbake i stillet på er å springe til enden av denne gangen og hoppe ned en lang sjakt. Og det er bokstavelig talt kjedelig… det er en lang gang. Eller du kan spørre lærer om å frakte deg direkte inn i spillet igjen. Elevene oppdager raskt at de vil unngå å dø.

Det eksploderte når vi satte spillet i overlevelsesmodus! Kraftig summing i klasserommet – og alt handlet om hva de skulle gjøre nå. Det var samarbeid, planlegging, opprør, tull, irrettesettelser, strategier og en masse annet jeg ikke hadde mulighet til å få med meg. Det  var gøy å være lærer disse timene – motiverte, ivrige og engasjerte elever med et positivt støynivå uten sidestykke. Jeg forsøkte i timen å formidle spennende hendelser i spillet via storskjem i klasserommet…

Dessverre hadde vi bare 2 skoletimer på oss, så vi måtte gi oss lenge før noen hadde lyst til å slutte. Dette opplegget kunne fint tatt 4 skoletimer – og kanskje en hel skoledag. Mot slutten av andre time luftet klassen og jeg hva som hadde skjedd og jeg ba elevene skrive ned noe av det de hadde opplevd…

«Det var veldig gøy og morsomt, men når du tok på sånn at vi fikk liv fikk alle et lite panikk. Det eneste som er teit er at de på laget ditt dreper deg og tar alle tingene dine. Men det er utrolig gøy når du finner noen du kan samarbeide med!» – De samarbeidet om å bygge hus, samle inn og dele mat og andre ting. Hun fortalte også at de andre på laget stoppet nokså raskt med å drepe andre for å få tingene deres.

Det meget omtalte bytte-rommet mellom to verdener (med døren)

Det meget omtalte bytte-rommet mellom to verdener (med døren)

«Det som skjedde var at «de rike» ikke ville sende tilbake mat, selv om vi sendte kull (i vert fall jeg, men sluttet når jeg ikke fikk noe tilbake). Vi i Distrikt 12 samarbeidet om mat, hus og ting vi hadde lagt eller funnet.» – Men… de skaffet seg mat med å hente ting fra andre som døde.

«det første som skjedde var at ca tre minutter etter vi kunne sulte ihjel så døde nesten halve laget vårt av at de sultet ihjel, og ganske mange på det andre laget også. En annen ting som var litt irriterende var at det alltid var noen som glmte å lukke døren, så et fattige laget begynte å stjele litt ting. Men det som var litt ironisk var at vi på det rike laget begynte å stjele av de fattige!»

«Jeg har funnet en på det andre laget som gir meg ting og får derfor bo hos oss når hun vil få rustning osv. Jeg har ikke spist enda men de fattige er mye mer sultne enn meg uansett.»

Den viktige mat-maskinen i Capitol.

Den viktige mat-maskinen i Capitol.

«Det var mangen som samarbeidet og noen bygget opp husene som var revet. Det var iallefall 3-4 i hvert hus og når livene kom på passet vi på hverandre. Hvis noen av rikingene kom over til oss drepte vi dem for de så farlige ut og hadde rustning og sverd framme. Det ble ikke mye deling av mat pga vi hadde nesten ikke selv og jeg dødde av for lite mat.»

«det som skjedde var at vi egentlig skulle være venner og bli enige om å dele mat/ressurser men  egentlig  ble det bare  full krig.» – Jeg venter på svar fra eleven om hvorfor det ble slik når de var enige i utgangspunktet.

«jeg synes det var kjekt å spille hg fordi vi måtte finne goe løsninger for å få kull. men jeg fant ut at vi kunne brenne vanlig tre til kull.» – Her er det antydning til ordentlig oppfinnsomhet i den rike gjengen, men uheldigvis for dem er det ikke mye tre å få tak på i deres del av verden.

«Jeg og noen andre laget et hemmelig rom i jorden og samlet inn masse ting. Vi tok senger, ovner og kister fra et hus og tok et i vårt. Og en holdt vakt inni huset imens de andre gikk på andre siden av gjerde og stjal ting.» – Jeg lurer på om de klarte å holde stedet hemmelig for de andre elevene. De satt tross alt i samme klasserom.

Alle var enige om at det var kjekke timer! Overrasket vel ingen…

Og hvis du trenger en faglig begrunnelse for denne aktivitet er det bare å velge å vrake fra kompletansemålene under «Filosofi og etikk» i RLE-planen for 8.-10. trinn. Et bedre opplegg for opplevelse, samtale, refleksjon og ettertanke skal du lete lenge etter!

Denne gangen ga jeg etter…

Lesedigg klarte jeg ikke holde meg.


Det ble for vanskelig å sitte stille under «Ikke enten-eller, men begge deler: Perspektiver på lesing, teknologier og grensesnitt«. Under fanen om at hun skulle nyansere og/eller balansere bildet av bruk av teknologi i skolen viste hun frem det jeg vil kalle en dyp skepsis til IKT på generelt grunnlag. IKT = problemer. Jeg ser fra noen korte kvitter fra #NKUL-strømmen at jeg ikke er helt alene om å ikke være enig.

Et av hovedpoengene hennes i presentasjonen var å ikke ta inn ting i skolen før det er forsket på og funnet at det virker (positivt). Særlig. Det er lite av det du finner i skolen i dag som er «forsket» inn. I min lege oppfatning virker det mer som om forskning mer prøver å få oss til å gjøre noe annet enn det vi gjør i skolen i Norge i dag – fordi det vi gjør ser jo ikke ut til å virke så veldig godt :-)

Der det virkelig skar seg i mitt hode var kombinasjonen av hovedtesen hennes om å ta hensyn til hva forskning viser – og hva hun endte opp med å vise i sin egen presentasjon…

Lysbilde 3 – et gurp om at alt var bedre før fra en (ung) lærer som ser ut til å ha glemt at en av lærerens sentrale oppgaver er klasseledelse  – og hva det innebærer.

Lybilde 4 – halvkvedede danske avisartikler om at elever med iPad ikke får bedre karakterer og at det ikke gir bedre poengsum på PISA. Er det virkelig noen som har påstått at det er en direkte sammenheng mellom bruk iPad og bedre karakterer / skår på PISA?

Lysbilde 5 – et ordentlig studie(!), og der de faktisk fant at en type multimediale virkemidler faktisk var bedre enn teksten – selv om de to andre ikke var det. Nei, det er ingen automatikk, men de må for guds skyld bruke det som ga bedre resultat enn bare tekst!

Lysbilde 6 – «Det store skolesviket» – boken av en misfornøyd (eldre) lektor i videregående skole hvis meninger hun kanoniserer til poeng for hennes eget syn. Meningene hans teller hverken mer eller mindre enn mine i denne bloggen. Han skrev bok. Jeg blogger. Begge synser vi ut fra erfaring ;-). Og jeg må jo si at forslag 7 av 18 for å få skolen på rett kjøl er direkte reaksjonært. Han vil ikke få det til – og han skjønner det ikke. Ikke Anne Mangen heller.

Lysbilde 7 – andre henvisning til en ordentlig forsker, men legg merke til når boken er gitt ut. Det er i 2008 – to år før den første iPaden så dagens lys og revolusjonerte måten vi konsumerer multimodale tekster på, i alle(!) aldersgrupper. Boken handler dessuten ikke om lesning – den handler om hvordan mennesker lærer og at kroppen er en del av denne prosessen. Det er et godt slag under beltet for de som tror at lesing av tekst er den beste måten å lære på – det være seg på papir eller skjerm.

Og når vi først er inne på når forskningen er gjort. Det Mangen viser til av forskning er datert 2001, 2007, 2008 og 2012 + hennes egen i 2013 (som vi kommer til snart). Jeg vil stille meg spørrende til om forskning på digital vs analog tekst før 2010 egentlig har verdi. Det er etter 2010 at digital tekst/literacy i praksis ble tilgjengelig for almenheten. I 2012 undersøkelsen (lysbilde 5) finner jo faktisk forskerne at en type multimediale virkemidler er mer effektivt enn bare tekst.

Lysbilde 15 – Så til Lesesenterets egen undersøkelse, som Mangen selv er en av forskerne bak. Jeg har i tidligere blogginnlegg uttrykt skepsis til både undersøkelsen og resultatet med utgangspunkt i at resultatet er gitt på forhånd – og at problemstillingen i utgangspunktet er uinteressant. Men så gjør Mangen noe i lysbilde 16 jeg ikke synes er helt ryddig. Hun svarer på hvorfor elevene skårte lavere på skjerm, som om dette var faktiske årsaker. I hennes egen rapport er dette ikke mer enn mulige tanker om hva som kan være grunnen.

Og da er det spennende at hun ikke sier noenting om at de har gjentatt forsøket, og byttet ut gamle PCer med liten (og dårlig) skjerm med iPader. Kan dere på Lesesenteret være så snille å publisere dette nye resultatet snart? I min verden tror jeg at dere har oppdaget at dere ikke fikk det samme resultatet!

Så får vi høre litt om hennes neste prosjekt – at leseropplevelsen er forskjellig mellom skjerm og papir. Med utgangspunkt at de leser en trist tekst. Men hvilken lesergruppe er det de tester? 145 amerikanske universitetsstudenter, derav 73% kvinner. Det er innlysende at disse er godt vante papirlesere – og antakeligvis leser en del romaner på papir. Jeg synes det er mer pussig at det bare er at når en trist novelle/kort fortelling presenteres som nyhet og på papir, at papirversjonen gir mer inntrykk enn skjerm. Det er ikke sikkert jeg fikk med meg alt hun sa her, men resultatet er på en måte gitt med utgangspunkt i hvem du tester. Test heller poden min hjemme på 7 som leser hva det skal være på både på papir og skjerm – og spør ham hva som gjør mest inntrykk. Det tror jeg kommer til å ha lite med papiret eller skjermen å gjøre – men lyd og noe bevegelse skader ikke på opp- og innlevelsen :-)

Og så det siste lysbildet…

«Evnen til å konsentrere seg over tid er en viktig forutsetning for lesing.» (K06)

Ja, selvfølgelig – ingen er uenig i det! Og det er egentlig et argument for lesing på skjerm – uansett. Det er skjerm elevene leser på nå. Det er skjerm de kommer til å lese på når de er ferdig med skolen. Skolen må lære dem å lese konsentrert på skjerm – om det var et problem!

Poenget mitt er at utgangspunktet til Mangen er uinteressant. Det er ikke viktig om elever leser best på papir eller skjerm. Elevene er allerede godt plassert i en digital tekstkultur – enten Mangen vil eller ikke. Samfunnet vårt, elevens hverdag, er allerede digital og skolens oppgave er å gjøre elevene til gode borgere i dette samfunnet. Min påstand er at de ressurssterke / flinke elevene kommer til å beherske både papir og skjerm på en god måte som voksne. Også tipper jeg at svake elever ikke leser særlig på papir når de blir voksne – og nettopp derfor er det vår jobb som skole å gjøre dem til gode lesere på skjerm. Uansett om papir er bedre eller ikke!

Og om jeg tar utfordringen for å finne forskning for mitt syn? Njai… må få tid først og min jobb består ikke i å forske på ting :-). Den korte utgaven er at OECD mener å kunne vise til positive effekter (her og her) og at SMIL-undersøkelsen i Norge (som er en stor en) konkluderte med at rett bruk av IKT gir økt læringsutbytte. Kan også slenge på Hattie, som en forlengelse av SMIL:

An analysis of the meta-analyses of computers in schools indicates that computers are used effectively (a) when there is a diversity of teaching strategies; (b) when there is a pre-training in the use of computers as a teaching and learning tool; (c) when there are multiple opportunities for learning (e.g., deliberative practice, increasing time on task); (d) when the student, not teacher, is in “control” of learning; (e) when peer learning is optimized; and (f) when feedback is optimized. This list should be no surprise given the rest of the claims in this book, as they also emphasize the “visible teaching—visible learning” messages.

Altså – IKT er et verktøy som, brukt rett, kan gjøre læring mer effektiv. Så da så. Da må det vel inn i skolen da. Q.E.D. ;-)

Papir eller skjerm er en underordnet diskusjon – og samfunnet har allerede valgt skjermen. Derfor må og skal det inn i skolen – og vi må finne den gode måten å gjøre det på.

Dette papiret…

Hver gang noen snakker om å innføre 1-til-1-tilgang til datamaskiner/nettbrett for elever dukker debatten om papir- kontra skjermlesing opp. Sentralt i debatten står ofte artikler og forskning av Anne Mangen på Lesesenteret ved UiS. Hun har lenge vært opptatt av det taktile i (skrive- og) leseprosessen, og mener at det å bla og føle på arket gjør noe med hvordan vi husker og oppfatter det vi leser.

Ryggmargsrefleksen min blir litt sånn som dette… Hva med rytmen og det taktile i det å skrive på et tastatur? Hva med det å ta på en skjerm? Hva med all den tilleggsinformasjonen du får om ting i teksten når du leser en digital bok/tekst? Og mener en virkelig at boken, med sin stive rygg, er den eviggyldig beste måten å lese på? (Vekk med deg, bokrull!)

Men refleks til side – det må sies at artikkelen på Lesesenteret sine sider, skrevet av forfatterne selv, er en bedre og mer balansert artikkel enn det som har versert i avisene og en del andre nettsteder. I artikkelen trekker de selv frem en del utfordringer med egen forskning og kommer opp med en del gode poeng i forhold til videre arbeid.

<DIGRESJON>Jeg liker ikke at jeg må betale $20 for å få tilgang til selve forskningsrapporten. Det er noe i meg som stritter mot at jeg ikke får lov til å laste ned en digital utgave (altså ingen trykkeriutgifter) av noe som er produsert ved hjelp av offentlige midler. Det er ingen utgifter forbundet med å la meg laste den ned.</DIGRESJON>

Jeg vet (derfor) ikke om de selv har vurdert at elevene leste en PDF-utgave av papirutgaven på skjerm. Jeg tror de har det, fordi under overskriften «Papirlesing på skjerm» berører Anne Mangen et veldig viktig poeng. Alle som har lest både analogt og digitalt vet at det er ikke det samme måte å lese på. Jeg foretrekker også å lese papirutgaven fremfor PDF-utgaven på en skjerm (eller et nettbrett/lesebrett). Det sier seg selv at PDF-utgaven av en avisside er bedre å lese på et stort avisark enn en 10″ nettbrettskjerm. Den er jo laget for å være godt leselig på et avisark – ikke en 10″ skjerm. Såpass respekt skal vi ha for typografer og grafisk designere.

Det jeg savner i artikkelen er en betraktning rundt at kanskje svake elever lesere dårlige på skjerm fordi de har lest mest på papir? Det er på papir de er trygge i lesestrategien og -teknikken sin? Når de så kommer på skjerm er det en ny leseform som ikke fungerer så bra – spesielt for dem som i utgangspunktet ikke leser så godt på papir heller.

Jeg lander alltid på en annen konklusjon enn at disse elevene må lese mer på papir. Disse elevene må jo for svingende begynne å lese på skjerm, slik at de blir gode og trygge skjermlesere. Når disse elevene blir voksne kommer de bare til å lese på skjerm – spesielt de svake leserne (vil jeg påstå). Det er de gode leserne, som både behersker papir og skjerm, som fremdeles vil lese papirboken enten i studier, eller foran peisen, i år fremover.

Skjermlesing og papirlesing er egentlig dårlige begrep her. Det vi snakker om er lesing av analoge tekster og digitale tekster. Da kommer det også bedre frem at lesing av analoge tekster på digitale medier er utfordrende. Den digitale teksten har sin egen «form», på samme måte som den analoge teksten har det.

Det neste er at den analoge teksten kommer til å forsvinne. Samme hva folk måtte si – det er bare et spørsmål om tid før så godt som all litteratur/tekst er digitalisert. Og sammen med digitaliseringen kommer også endringen fra analoge tekster til digitale tekster. Mange digitale bøker kommer til å ha den analoge teksten som utgangspunkt, men når digitaliseringen blir bred nok vil også formen på teksten bli deretter.

Bare for å gi et bilde av digitaliseringsutviklingen – I USA tok det ikke mer enn snaue fire år før Amazon USA i 2011 solgte flere digitale bøker enn papirbøker. I England gikk det ikke mer enn 2 år(!) fra lanseringen av Kindle i 2010 til Amazon UK solgte flere digitale bøker enn papir. Dessuten Amazon UK kan fortelle at engelske Kindle-brukere kjøper fire ganger flere bøker nå, enn før de eide en Kindle (noe som kanskje ikke er så rart, siden det eneste stedet du kan kjøpe en digital Kindle-bok er på Amazon… ;-).

Se hva som har skjedd med film og musikk – med salget av VHSer, DVDer, kassetter, LPer og CDer. Jeg tror, som de fleste, at det tar lenger tid før papirboken og bokhandleren fases ut, siden den har et bedre feste i kulturen enn det VHS/DVD/kassetter/LP/CD hadde. Men det kommer til å skje. Dessuten, når den digitale boken ikke lengre prøver å etterlikne formatet til papirboken vil ting skje enda raskere. Læreboken kommer til å bli erstattet av f.eks. nettressurser som NDLA. Alle leksikon har gitt opp papirmediet og omfavnet det digitale.

Enten en liker det eller ikke kommer all tekst før eller seinere til å bli digital. Når en så slutter med å etterlikne den analoge formen i de digitale mediene vil også mye av dagens kritikk mot digitale lesing forsvinne. Dessuten – den som ikke klarer å lese digitale tekster i dagen samfunn (gjerne les «lese på skjerm» hvis det hjelper) blir funksjonelle analfabeter. Derfor må vi i skolen lære elever opp til å lese på skjerm – til å bli gode lesere av digitale tekster.

Et første steg er derfor å gi alle elever 1-til-1-tilgang til en digital dings. Det er først da de kan lære å lese digitale tekster.
(I tillegg til at de leser mer, skriver mer og lærer mer…)

Leser vi dårligere på skjerm?

Jeg ble utfordret til å lese artikkelen «Hvorfor leser vi dårligere på skjerm?» (som vel er en variant av «Hypertext fiction reading: haptics and immersion«) av Anne Mangen, Lesesenteret, UiS. Etter å ha lest begge artiklene sitter jeg igjen med en følelse av det er noe riv ruskende galt…

«– Datamaskinens hypertekstteknologi og dens multimediale egenskaper åpner ikke i samme grad for innlevelse i et fiksjonsunivers hvor innlevelsen består av at du skaper deg dine egne bilder. Datamaskinen understøtter ikke denne type innlevelse fordi leseren distraheres av mulighetene til å gjøre noe annet, fortsetter hun.»

Jeg kan nesten ikke få sagt hvor galt jeg opplever det hun sier her er. Litt om min egen lesebakgrunn er påkrevd. Jeg har mer eller mindre vokst opp på/i et bibliotek. Jeg hadde foreldre som var glade i å lese. Far var hadde ansvaret for biblioteket på skolen han jobbet og supplerte meg med det jeg ville ha av bøker. Siden har jeg selv sortert skolebibliotek som sommerjobb og vært fast inventar på biblioteket i Sandnes i søken etter bøker. Fra min far arvet jeg en stor kjærlighet for engelsk science fiction (spesielt «hard science fiction«), så jeg lå godt ann for det jeg fant når jeg begynte å putle med datamaskiner som 9-åring i 1979.

Jeg har lest, lekt og skrevet meg igjennom de fleste av teksteventyrene til Infocom. De ga ut 37 interaktive teksteventyr fra 1980-1989. Jeg vil hevde at disse eventyrene i høyeste grad er «hypertekster» og jeg kan love deg at jeg sjelden har hatt større og bedre opplevelser/innlevelser/bilder i hodet enn når jeg har spilt disse spillene (fordi det er det de er – selv om det bare er tekst og ingen grafikk/bilder). Jeg vil derimot fremheve en annen «hypertekst» fra 1986 – ett år tidligere enn det Mangen eksemplifierer som tidlig i hypertekstalderen – nemlig «Portal» (nei, ikke spillet fra Valve, men det er bra det også :-). Jeg husker at jeg spilte «Portal» både på Commodore 64 og Amiga (når det kom ut der). Det er sjelden jeg har hatt så mange levende bilder og fantasier i hodet som når jeg leste denne «boken» på skjerm. En kamerat av meg spilte/leste seg igjennom det i løpet av en kveld med påfølgende natt – og den påfølgende natten hadde noen drømmer han aldri har hatt siden…

Men… tilbake til artikkelen. Det kommer frem i artiklene at Mangen støtter seg på andres forskning, men den forskningen ser ikke ut til å si det hun antyder i overskriften av artikkelen. Det ser rett og slett ikke ut til å være empiriske bevis for det hun påstår. Hun kommer bare med en masse antydninger.

Jeg føler at Mangen egentlig er ute etter å definere en perfekt lesesituasjon, som ser ut til å være foran en peis, med en kopp te, ullpledd, ungene i seng, et stille hus, TVen avskrudd og med en god (papir)bok i hånden. Underforstått gjelder jo dette da også lesesituasjoner knyttet til læring, f.eks. et stille klasserom med 23 elever som blar stille i hver sin papirbok og som fylles av kunnskap og opplevelser i hodet. Jeg vil påstå at det er innlysende at det finnes andre lesesituasjoner som gir vel så store opplevelser (og læring) som det hun holder frem. Opplevelsen min av teksten/fortellingen ble forsterket fordi jeg kunne gjøre/prøve/velge noe annet enn bare å fortsette rett frem i en linær leseropplevelse. I «Portal» måtte jeg lete etter neste del av fortellingen – og gjett om det gjorde noe med opplevelsen og om jeg enda har bilder av fortellingen i hodet mitt?

Og i dag er jeg en svoren Kindle-tilhenger. Etter at jeg fikk Kindlen i hus for ett år siden har jeg omtrent ikke tatt i papirbøker (bare norske), men du verden så mange bøker jeg har lest på lesebrettet. Og jeg kan ikke si at jeg har dårligere leseopplevelser der enn om det hadde vært en papirbok. Jeg skal ikke si at alle typer lesesituasjoner som gjør seg godt med et lesebrett. Selv opplever jeg at det er godt å sitte med papir når jeg skal hente ut informasjon fra mange ulike faglitterære kilder, men det er knyttet til at det enda er enklere med papir enn på skjerm – enn så lenge! Jeg ser frem til at Kindle med touchskjerm kommer til Norge og får modnet seg litt i forhold til hva du da kan gjøre med lesebrettet.

Finnes det egentlig en absolutt gjennomført god lesesituasjon – en ideel situasjon – som alt annet skal målet mot? Nei. Det er tøv. Lesing er alltid relativt i forhold til de situasjoner hvor lesing foregår og hvordan kunnskap (ting som skal leses) blir organisert. I vår del av verden handler det nå om å gi barn kunnskap, strategier, øving og trening i å bruke digital teknologi til lesing og skriving (her er begge begrepene forstått som svært utvidede begreper) på en reflektert og god måte – rett og slett fordi det er slik verden er blitt. Barn som bare kan lese papirbøker blir analfabeter. Vi må lære elevene våre en rekke forskjellige tilnærminger til lesing, fordi lesing er så mye mer enn det som foregår i et stille klasserom og foran peisen. De må kunne lese godt på digitale enheter og de må kunne lese godt på papir.

Vi leser ikke dårligere på skjerm. Vi leser annerledes.

Forresten… om noen har lyst til å oppleve «Portal: A Dataspace Retrieval» i bokform, kan du laste den ned her i MOBI-format og lese den på lesebrettet ditt. Forfatteren har selv sluppen den under «the Creative Commons BY-NC-ND Unported license 3.0».

…og skulle du ha lyst til å spille «Portal» (og har en windows-maskin) er det bare å pakke ut denne zip-filen!