Hvem bryr seg? Egentlig ingen…

Hvem bryr seg egentlig om personvernreglene (utenom Datatilsynet)? Ingen.

Personvernutfordringen min til deltakere på NKUL var ikke akkurat en suksess. Ingen la noe inn på skjemaet, bortsett fra en leverandør som skrev om seg selv og lurte på om de var «innenfor» :-). Selv snakket jeg med et par leverandører. Den ene ble tilfeldigvis itslearning, ikke fordi jeg aktivt oppsøkte dem, men fordi jeg gikk forbi og salgs- og markedssjef Trond Skeie sa «Hei!». I følge ham hadde de faktisk hatt et møte rett før NKUL om poengene i utfordringen min. De hadde ikke noe godt svar på hvordan de skulle vise meg at de gjorde det som stod i kontrakten – men de var på saken (som de så ofte er). Og at de ikke hadde slettet Fronter og itslearning-kontoene til Randaberg kommune var en glipp. Sikkert :-)

Det forrige innlegget på bloggen min om reelle utfordringer ift personvernrelgene laget ingen utslag i bloggloggen min i det hele, ut over bakgrunnstøyen. Altså er det i praksis ingen som har lest den. Dette har jeg sett før – ting jeg synes er viktig (og som jeg synes jeg jobbet litt med) synes andre ikke er viktig i det hele, mens helt banale ting kan ta helt av :-)

Selv har jeg konkludert med at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om personvernutfordringer. Et visst engasjement finner du når noen vil kritisere tjenester de likevel ikke liker/bruker, men blikket på egen praksis kan ofte være nokså sløvt – hvis du ikke tar deg selv i nakken og våger å ta et utenfra-perspektiv på egen praksis. Du fremstår lett som en gledesdreper hvis du virkelig vil holde god standard på bruk av personopplysninger i skolen. Likevel mener jeg det er nødvendig og av og til si «nei, dette må vi se på først» før en trør i gang nye tjenester. Utfordringen er kanskje mest å få overordnede til å godta at dette tar tid – og at ingen har brukt så mye tid på dette før.

Vi har et eksempel på dette i Randaberg kommune for tiden. Sentrale personer i kommunen har oppdaget det nye personverndirektivet som trer i kraft mai 2018 og det ble skrapt sammen et møte med sentrale personer fra de ulike områdene i kommunen. Det ble raskt tydelig at få hadde tenkt og det gjenstår et godt stykke arbeid for at kommunen skal være innenfor de nye reglene innen mai 2018. Ikke det at kommunen har dårlig praksis. Jeg tror det meste er rimelig ok, men det er det som er problemet – jeg tror. Det er ikke gjennomført risikovurderinger og gjennomganger av disse for hverken lokale eller eksterne tjenester – bortsett fra i skolen. Selv om vi i skolen også har ting som kan være bedre ligger vi et hestehode foran.

Men om jeg legger ned en masse arbeid i å skaffe nødvendig bakgrunnstoff, lager internkontrollskjema og utforme databehandleravtaler med alle løse skytjenester – kommer det til å bety noe i praksis? Kutter vi ut AskiRaski, Brettboka, Klassetrivsel.no, M+ osv. hvis de ikke vil/klarer å levere oss nødvendig bakgrunnstoff slik at vi kan lage et internkontrollskjema og en databehandleravtale som er god nok? Jeg tviler både på at noen med makt og myndighet kommer til å gjøre det – eller at de ulike tjenestene kommer til å endre praksis. De store aktørene tar grep, fordi de må. Visma, IST, Microsoft, Google, kanskje til og med Apple kommer til å legge ting tilrette – mest fordi de konkurrerer mot hverandre og en tjeneste som ikke er tilpasset de nye personvernreglene kommer til å ha en reell ulempe i konkurranse med de andre.

Men hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor synes vi ikke det er viktig å følge akkurat disse lovene? Mitt tipp er at det er fordi det kan være komplisert å forstå omfanget av digital informasjon på ville veier og at endringer kan være omfattende (og da en god del arbeid både teknisk og i organisasjonen) – og vi må kanskje også gjøre en del IKT-tjenester mer tungvindt å bruke. Enkelt og praktisk er ofte ikke særlig sikkert. Resultatet er en form for apati – ingen vet helt hvor de skal begynne. Endringene er for uoversiktlige og omfattende.

Ta f.eks. opptaket til videregående skole som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Hva om VIGO ikke vil gjøre noe – at de ikke gidder å lage noen avtale med oss i kommunen. Hva skal vi gjøre da? Nekte å overføre data til dem? Hvem går det ut over? Jo, elevene. Og hvem får skylden? Garantert vi på skolekontoret i grunnskolen. Hvem er motivert for å endre praksis? Eller for å si det mer pedagogisk – hvem eier problemet?

Og en ting til – det er slitsomt å tenke på at hver kommune sitter for seg selv med disse utfordringene. Vi i Randabergskolen har antakeligvis like mange ulike skytjenester (og interne tjenester) som Stavangerskolen, Gjesdalskolen, Trondheimskolen og [tenk-på-en-liten-kommune]skolen. Store kommuner har kanskje bedre ressurser til å lage disse planene (og presse tjenesteleverandør) enn små kommuner, men vi skal alle og enhver lage hver våre egne avtaler og internkontrollskjemaer. Hvordan kan vi lette og kvalitetssikre dette arbeidet for kommunene – altså hvordan kan vi samarbeide om dette? Kan vi ikke lage oss en «infobank»/en wiki med internkontrollskjemaer, RoS-analyser og bakgrunnstoff fra tjenesteleverandør og gjøre dette på en dugnad slik at vi alle slipper å finne opp kruttet hver på vår tue av varierende størrelse?

Og til ettertanke for alle som jobber i Randaberg kommune – sjekk ut lenken https://hrm.randaberg.kommune.no. Ikke så spennende, ser det ut til. Det er her vi søker om ferier, finner lønnsslipper, leverer egenmelding, fyller ut reiseregninger osv. Men hva om en annen hadde brukernavn og passord til en ansatt i Randaberg kommune? Jeg har levert en avviksmelding på denne tjenesten og den lyder:

Beskrivelse
Det er mulig å logge på https://hrm.randaberg.kommune.no fra et åpent Internett (altså fra hvor som helst i verden). Pålogging er enkelt brukernavn og passord. Det er da mulig å få tilgang til sensitive personopplysninger, mest knyttet til helse (egenmeldinger / fravær), men også andre personlige opplysninger om f.eks. ektefelle og barn, søknad om jobb, ferier, reiseutgifter osv. Det er også mulig å få tak i lønnsslipper med alt det dette inneholder av personlige opplysninger.
Konsekvenser av hendelsen
Andre kan rimelig enkelt få tilgang til ansattes helseopplysninger og andre svært private opplysninger.
Forbedringsforslag
Innføre sterk autentisering på nettjenesten eller legge tjenesten bare tilgjengelig via intranettet i kommunen (altså at du må være på en jobbmaskin for å få tilgang eller logget på via Citrix – som har sterk autentisering).

Blir spennende å se hva som skjer. Det er tungvint, men mer korrekt…

I gråsonen av (de nye) personvernreglene

De nye personvernreglene kommer i mai 2018 og alle kikker nervøst igjennom systemene hvor de lagrer personopplysninger – og med god grunn. Vi gjør dette i Randaberg kommune også – og så langt kan skolen klappe seg selv på skulderen. Vi er langt fra i mål i skolen heller, men vi vet hva vi ikke har på plass. Og nei, det er ikke GSuite for Education som ikke er på plass. Det er alle de «løse» FEIDE-tjenestene vi sliter med. I denne jobben har jeg oppdaget et par tjenester som lagrer mengder av personopplysninger hvor jeg ble veldig usikker på hvilken ansvar vi i kommunen egentlig har.

Tjenestene jeg tenker på et Udir sitt PAS- og PGS-system og fylkeskommunens VIGO-system (opptak til videregående skole). Det som er utfordringen er at dette er systemer hvor henholdsvis Udir og fylkeskommunene er behandlingsansvarlig for personopplysningene de behandler. Udir og fylkeskommunen er ikke databehandler på vegne av kommunen. Den enkelte kommune har ikke noe behandlingsansvar. Dette er de helt tydelige på selv, så det er ikke noe utfordrende akkurat der.

Men… (den måtte komme) til tross for dette er det kommunen/skolen som overfører all informasjon inn i disse systemene slik at Udir og fylkeskommunene har noe å jobbe med. I PAS/PGS legger vi inn elevnavn, gruppetilhørighet og personnummer for Udir. Så er det også vi i skolen som får elevene til å fylle systemet med data gjennom nasjonale prøver, elevundersøkelsen og eksamen. Jeg tok kontakt med Udir og fikk gode svar. De har internkontrollskjema for alle tjenestene og deler dem gjerne. I disse skjemaene kommer det frem at Udir regner overleveringen/innsamlingen av data som et lovpålagt krav for å oppfylle pålagte plikter i opplæringsloven. Kommunen har en rolle som Udirs forlengede arm og gjør en pålagt (ikke-frivillig) oppgave for Udir. Elevene (og kommunen) står derfor ikke fritt til å stå over de ulike prøvene til Udir. Dette er lovpålagte undersøkelser og prøver – og det er et viktig poeng til neste avsnitt.

I VIGO er ting annerledes. Der supplerer kommunen fylkeskommunen med elevnavn, personnummer, karakter 1. termin og standpunkt- og eksamenskarakterer for elever på 10. trinn. Det gjør vi 3 ganger i løpet av skoleåret og det er så standardisert at det er integrert i de skoleadministrative systemene…

VIGO/Fylkeskommunene bruker de ulike rapportene til å forberede opptakssystemene (VIGO1), gjøre en grovsortering (VIGO2), tror jeg, og så en endelig fordeling (VIGO3). Det er en veldig viktig forskjell mellom PAS/PGS og VIGO – det er frivillig om du vil søke på videregående skole og vi overfører denne informasjonen uten å spørre eleven om det er greit. Eleven har ikke søkt på videregående skole og likevel laster vi mengder av data over til VIGO (VIGO1 og VIGO2) – bare fordi det er den mest praktiske måten å gjøre det på (for fylkeskommunen).

Jeg kan komme med noen spørsmål som kan vise det problematiske i at all informasjon om alle elever blir overført til VIGO automatisk. Det finnes elever som bare søker på private videregående skoler og utenlandske videregående skoler og er dermed aldri en del av VIGO-systemet. Hvorfor skal VIGO ha informasjon om disse elevene? Eleven har ikke søkt. VIGO trenger ikke informasjonen. Kommunen overfører den likevel Samme hva VIGO bruker det til – de trenger den ikke. Dette er et brudd på en del allerede eksisterende regler og det er vi i kommunen som utfører det!

Og hva med karakterene fra 1. termin på 10. trinn. Dette er mengder med elevinformasjon VIGO ikke trenger for å ta elever opp til videregående skole og den blir overført før elevene en gang har søkt. Og når du ser alle karakterer for en elev samlet under ett kan du enkelt danne deg et rimelig korrekt bilde av hvem denne eleven er (i grove trekk). Hva bruker VIGO denne karakteren til? Er det er et pre-opptak? En måte å forberede videregåendeskolene på hvordan fordelingen kommer til å se ut? Er det for å teste VIGO-systemet før de ordentlige dataene kommer? Blir disse karakterene slettet? Henger dette med elever i etterkant – også elever som slutter på videregående skole eller som aldri søker?

Kan jeg som kommune nekte å overføre alle disse VIGO-rapportene til fylkeskommunen? Vi har ingen avtale om at vi må. Siden vi ikke har en avtale er dessuten kommunen ansvarlig om fylkeskommunen bruker dette til feil ting. Det er ikke kommunens ansvar å fortelle fylkeskommunen om navnet på elevene som kanskje kommer til å søke på videregående skole. Det må de samle inn selv fra andre offentlige kilder (f.eks. folkeregisteret). Eller…?

Jeg hadde i forkant tatt en prat med Datatilsynet og de påpekte at en slik overføring av personopplysninger måtte være hjemlet i lovverk eller formulert i en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen. Dette er ikke hjemlet i lov og det finnes ingen slik avtale – så her stod vi på bar bakke. Neste punkt var å sende denne utfordringen til VIGO-eier fylkeskommunen, som hos meg er Rogaland. De tok ballen, sendte den rundt fra kontor til kontor til den til slutt landet på kontoret til en jeg kjente. Han tok en telefon for å finne ut hva jeg egentlig tenkte på og vi ble raskt enige om at behovet er legitimt. Han hadde heller ikke villet overføre denne mengden med informasjon til noen uten en avtale – og han skal spille ballen videre hos dem.

I samtalen kom det frem at det er noen utfordringer knyttet til overføring av informasjon og avtaler. Kort fortalt vil alle fylkeskommuner kunne bruke informasjonen Randaberg kommune laster opp, fordi elever kan søke på skoler i andre fylker. Og når alle kommuner og fylkeskommune er selvstendige juridiske enheter må altså alle (19) fylkeskommuner ha avtale med alle (426) kommuner… og der passerte vi rett over i noe nokså uhåndterlig (8094 avtaler!). Kanskje dette kan gjøres enklere med at organisasjonen VIGO har avtale med den enkelte kommune? Det får noen andres jurister tenke på.

Det er selvfølgelig mulig å lage systemer for dette i grunnskolen. Vi spør alle elever/foresatte om de godtar en overføring av aktuell informasjon til VIGO, eventuelt i forkant av søkeprosessen, og om de ikke frivillig gjør dette må elev/foresatt selv sende inn godkjent kopi av vitnemål til fylket de søker skoleplass i. Så må vi i kommunen ha rutiner for å ikke få med disse elevene i VIGO-eksporten – noe vi sikker kan ordne sammen med Visma i det skoleadministrative systemet. Tungvindt, men korrekt.

Noen raske tanker om skolen i en digital tid

Fremtidens digitale klasserom. Det er ikke inventaret – det er hva elevene gjør!

Statsministeren og kunnskapsministeren hadde 1. august 2017 et innlegg i Aftenposten for å forberede folket (og lærere) på kommende endringer i læreplaner og den digitale satsingen i skolen. Det er en del jada for oss som følger med på feltet. Samtidig er det alltid noe å bite seg fast i – spesielt når det kommer til de tre hovedområdene hvor det skal satses.

like viktig er å forstå hvordan den underliggende teknologien virker

…sier de under det første punktet om «Elevens læring og digitale kompetanse». Nei, det er ikke det – tenker jeg da. Det har aldri vært nødvendig å forstå den underliggende teknologien til dampmaskinen for å kunne delta som samfunnsborger under den industrielle revolusjonen. Heller ikke trykkpressen eller bilen eller mobiltelefonen. Det elevene trenger er å kunne bruke de digitale verktøyene slik de faktisk virker og blir brukt i hverdagen som omgir dem. Dette har jeg skrevet for et par år siden her (om koding) og her (om digital kompetanse) og rimelig nylig her (om hva jeg forventer at lærerutdanningene gjør) – så lite har endret seg. Selvfølgelig er det et mål at de skal kunne tenke kritisk i møtet med samfunnets utvikling. Samtidig har det alltid vært et mål og vil alltid være det – uansett om teknologien er digital eller ikke. (Og så vil jeg føye til at kritisk tenkning er en evne ikke alle elever (eller lærere) når noen gang.)

For å kunne delta som samfunnsborger må elevene (og lærerne) være på de arenaene hvor ting foregår – der folk er. Dette gir oss en liten utfordring i skolen, fordi debatter, deling og meningsutvekslinger (i alle sine former) foregår på digitale superkommersielle arenaer. Da kolliderer skolen raskt med det personregelverket vi er satt til å overholde og det læringsoppdraget vi har. Denne sliter jeg litt med selv som lærer – vi må lære elevene hvordan dette fungerer uten at de samtidig skal være der? Må tenke mer på denne.

I korte trekk mener jeg at digital kompetanse handler om å kunne bruke digitale verktøy og arenaer på en digital måte / den måten de er tenkt brukt + litt til. Dette blir selvfølgelig en utfordring når det kommer til lærernes kompetanse. Lærere kan mye – både om fag og pedagogikk. De «kan» læreboken, biblioteket og avisen – men håndterer de alle disse nye digitale verktøyene og arenaene på en gjenkjennbar digital måte? Ikke like sikker. Så skal det også være sagt at heller ikke elevene nødvendigvis har en god forståelse av hvordan digitale verktøy kan brukes og hva som er ideen med det digitale, men de vokser i det minste opp i en tid der det digitale er normalen.

I punkt 2 titter regjeringens syn på hva de vil gjøre med de digitale læremidlene frem. Det er pakket rimelig godt inn, men de vil ha en «levende og kreativ næring som utvikler læremidler i skolen». Det leser jeg litt i retning av at de ikke kommer til å omfavne et NDLA Grunnskole med åpne armer sånn helt uten videre. Men hvorfor «læremidler»? Er digitale læremidler det skolen trenger? Min kortutgave er som følger…

  • Et læremiddel (læreverk) er noe som er laget spesifikt for bruk i skolen opp mot bestemte læringsmål i læreplanen. Lærebøker (og digitaliserte utgaver av dem) er et godt eksempel på dette.
  • En læringsressurs er ett eller annet læreren velger å bruke i undervisningen sin, men som ikke i utgangspunktet er tenkt brukt til opplæring i bestemte læringsmål i læreplanen. Dette kan være www.vg.no, www.snl.no eller www.nrk.no.
  • Så har du læringsverktøy som er verktøy (digitale som analoge) en lærer velger å bruke i undervisningen. Oppgangen mellom verktøy og læringsverktøy kan være vanskelig, fordi det ofte er knyttet til hvordan verktøyet er laget og hvordan verktøyet blir brukt.

Jeg holder en knapp på at jeg trenger digitale læringsressurser og hensiktsmessige digitale verktøy mer enn digitale læremidler – ut fra denne tredelingen. Læremidler kan lett bli for snevre og binde undervisningen til læreren opp i læremiddelets metodikk, som ikke alltid passer til den konteksten læreren har i klasserommet sitt. Så om jeg er for et NDLA Grunnskole, så et det som en læringsressurs – ikke læremiddel.

Samtidig mener jeg at eventuelle læremidler, eller læringsressuser laget for skole ;-), må være utviklet med åpne lisenser. Det er slik den det digitale fungerer. Den digitale teknologien muliggjør flyt av informasjon fra et medium til et annet. Det er faktisk det er som er trikset med det digitale. Siden det digitale i teorien kan lagre all mulig informasjon som binær kode (disse 0-ene og 1-erne) gjør det informasjonen uavhengig av mediet. Informasjon kan vises på skjerm, skrives ut på ark, gjøres om til lyd/bilde osv. Det kan enkelt endres, deles og kopieres. Og det er det som skjer i hverdagen. Vi vil ikke ha informasjon låst ned med DRM. I skolen må vi gå foran med de idealene vi vil gi til elevene våre – «a world in which every single human being can freely share in the sum of all knowledge» (for å si det med Wikimedias ord).

Nervøsiteten for at elevene gjør noe annet med disse digitale dingsene sine dukker også opp i innlegget. Denne utfordringen handler om at skolen bruker det digitale på en ikke-digital møte og der muligheten for tankeflukt, som alltid har vært der når ting blir for uinteressant, også får en praktisk konsekvens. Å lose elever gjennom kjedelig lærerstyrt leksegjennomgang på prosjektør med åpne maskiner kan bare føre til en ting.

Og til slutt…

Kritisk tenkning, kreativ problemløsning, etisk refleksjon og estetisk sans er egenskaper og ferdigheter som vanskelig kan automatiseres.

Vel… det er akkurat dette en del fremtidstenkere mener AI nettopp vil automatisere. Noen av disse punktene er allerede (delvis) automatisert i ulike løsninger, fra søk i Google, spillelister i Spotify og i selvkjørende biler.

Ahhh… godt å være tilbake fra snekkerferie :-)

Alternative fakta i kommunestyret

Stange kommune hadde 31. mai 2017 kommunestyremøte. Der var det en interpellasjon fra FrP om at kommunen burde slutte å bruke itslearning og heller velge noe billigere og mer tidsriktig. Naturlig nok, kanskje, ramlet det inn en epost fra itslearnings salgs- og markedssjef Trond Skeie dagen før møtet. itslearning mente interpellasjonen inneholdt en rekke faktafeil og følte seg forpliktet til å informere før møtet. En liten fugl tvitret til meg om at itslearning i dette brevet hadde litt «alternative fakta» om situasjonen – og så dukket en kopi av eposten opp i innboksen min.

Hva er det itslearning føler de trenger å informere om? Her er kopien av eposten – ta en kikk, den er ikke så lang.

Om itslearning er utdatert eller ikke er en delvis subjektiv sak, så den skal vi la ligge. Jeg tror likevel at mange er enige med Stange FrP i akkurat dette og en løsning blir ikke nødvendigvis mindre utdatert på grunn av produktforbedringer. At Stange kommune har høy bruk av itslearning er vel kanskje ikke så rart om de er en aktiv IKT og skole-kommune og itslearning er det verktøyet de har. Det litt pussige er at Skeie tar seg bryet med å sjekke dette før han sender eposten – og at han gjør det til et poeng.

Så begynner det å skli litt ut. Hva Skeie legger i «sentrale funksjoner som vurdering og fraværsføring» (min utheving) er litt uklart. Både Microsoft og Google har i høyeste grad systemer for vurdering og de er bedre enn itslearning sine – alt etter hva du mener med «vurdering». Fraværsføring er, meg bekjent, en oppgave for det skoleadministrative systemet og ikke læringsplattformen. Jeg vet at itslearning kan overføre fraværsopplysninger til andre systemer og jeg tipper det er dette som er tilfelle her. At det å føre fravær er en «sentral» funksjon i en læringsplattform synes jeg er å blande kortene kraftig. Jeg regner med at Stange, i likhet med mange andre kommuner, er i ferd med å skaffe seg et skybasert skoleadministrativt system. Dette vil og skal være stedet hvor de fører fravær. Det er en uting å blande snørr og bart. Et skoleadministrativt system er et skoleadministrativt system og en læringsplattform er ikke et skoleadministrativt system. Du bør ikke blande disse to funksjonene (og det går begge veier!).

Samskrivingen Skeie viser til er vel at itslearning har integrert muligheten for at brukere i itslearning kan bruke Office365 og GSuite integrert i itslearning. Da er det ikke itslearning som har samskriving, men Microsoft og Google – og da må jo brukerne ha tilgang til Office365 eller GSuite for å benytte seg av denne samskrivingen.

Og så ser det ut til at itslearning er på glid i forhold til å gi Stange kommune et godt tilbud for ikke å miste dem (og itslearning har mistet mange små og store kommuner de siste årene). Det er i alle fall slik jeg leser den setningen :-)

Deretter kommer det en ordentlig brøler – «Hverken Google Suite for Education eller Microsoft sin løsninger er gratis.». Hæ?! Hva?! Jammen… Jo, det er gratis! GSuite for Education er gratis på samme måte som itslearning ikke er det. Skoler betaler ingenting for å bruke GSuite for Education for så mange elever de bare kan tenke på – og Google har tenkt å holde det slik. Microsoft har også gratis løsninger for skolen, selv om de fleste pleier å gå for den utgaven som koster litt. Det er ikke E5-lisenser, men academic-lisenser der kommunen betaler svært billige lisenser for lærerne og så er alt gratis for elevene. Det salgs- og markedssjef for itslearning skriver her er direkte feil og misvisende. Skeie ikke bare bør vite bedre. Han skal vite bedre enn å sleive om andre produkter enn hans egne. Enten så sprer han løgn eller så er det grove hull i kunnskapene hans om hvilke produkter og tilbud som eksisterer der ute. Uansett burde han ikke si noenting som helst om annet enn sitt eget produkt.

Og hva endte interpellasjonen opp med? I protokollen fra kommunestyret kommer det helt korrekt frem at dette kanskje ikke er et spørsmål som kommunestyret skal mene noe direkte om. Men… i følge tvitteret ble eposten fra itslearning referert av ordfører som om alt var fakta og korrekt. Jeg håper jo at dette ikke er tilfelle, fordi agendaen i eposten er så åpenlys at det heller burde utløst latterkrampe og en god kaffepause…

PS! Skulle gjerne likt å vite hva Microsoft og Google tenker om denne eposten fra itslearning til Stange kommune.

Til deg som skal til NKUL – blir du med på en liten dugnad?

Blir du med på en dugnad på NKUL om skytjenester og sikring av personopplysninger som kan bli riktig spennende om mange blir med? Først vil jeg si at dette gjør jeg ikke for å lage dårlig stemning eller henge ut noen. Jeg gjør det fordi jeg faktisk lurer og fordi skytjenester og personopplysninger unektelig er i vinden for tiden. Selvfølgelig kunne jeg gjort det helt selv også, men det er mye enklere (og kjekkere) om flere blir med.

Gangen i det er – blant utstillerne på NKUL velger du et én tilbyder av en eller annen form for skytjeneste. I en hyggelig og høflig interessert tone klemmer du inn disse spørsmålene:

  • Hvor blir brukerdata lagret?
  • Hvordan sikrer dere brukerdata vi lagrer hos dere?
  • Sletter dere alle brukerdata når vi eventuelt sier opp avtalen hos dere?
  • Hvordan kan jeg vite (altså sjekke) at dere gjør det du nettopp har fortalt meg?

Det siste spørsmålet er det vanskelige spørsmålet – hvordan vet jeg at du som leverandør faktisk gjør det du lover i databehandleravtalen / kontrakten? Jeg, som behandlingsansvarlig, kan ikke bruke deg som databehandler uten at jeg faktisk kan sjekke dette. Hvordan vet jeg om du bryter kontrakten eller ikke, om jeg ikke kan kontrollere det på en eller annen måte? Og hvordan gjør vi det? Får jeg komme på besøk selv for å sjekke sjekke rutinedokumenter, risikoanalyser, avviksrapporter og serverrom? Eller har dere en uavhengig tredjepart som sjekker dette og får jeg lese rapporten deres? Eller om dere gjør dette selv – får jeg lese disse rapportene?

Bare for å ta et eksempel – tilbyder sier at alt blir lagret på deres tjenere. Hvis de med dette mener virtuelle tjenere hos Amazon AWS (eller Microsoft Azure) er dette noe helt annet enn tjenere i kjelleren i kontorbygget deres. Og selv om de sier at det er på lokale tjenere i kjelleren – hvordan kan jeg kontrollere at de ikke bruker Amazon AWS likevel?

Hvis du så etter beste evne fyller inn svarene du fikk i dette skjemaet (gjerne sjekk skjema på forhånd) – lover jeg at jeg skal blogge om svarene som har tikket inn. Selvfølgelig har du lov til å snakke med flere og sende inn flere skjema…

Er du med? :-)

PS! Jeg synes jo også at de som står på utstillingene for ulike tjenester bør kunne svare på deler av dette – igjen fordi skytjenester og personopplysninger er et stadig aktuelt spørsmål.

Ballen ruller videre

Med ujevne mellomrom dukker det opp kritiske artikler om Googles inntreden i skolen. Kan ikke huske at det var slik da Microsoft hadde mer eller mindre monopol på alt eller når det så ut som om Apple skulle ta over for Microsoft i skolen. De fleste kritiske spørsmål som rettes mot Googles tjenester må også rettes til både Microsoft og Apple – og alle andre skytjenester som ramler inn i skolen. Men la oss ta for oss det som dukker opp om Google – siden vi i Randabergskolen nå har valgt GSuite for Education (GSE) og Chromebook som vår løsning.

Den første nyheten som dukket fikk jeg via nrk.no og der var «Datatilsynet bekymret for Google-avtale i Trondheim-skolene«. Dette viste seg å være en NTB-nyhet, som igjen var en tabloidutgave av en artikkel i Klassekampen 10. april 2017 (side 1 / side 2). Nei, Datatilsynet er ikke bekymret. Jeg fikk vite fra IT-sjef i Trondheim at han faktisk nylig har fått «bekreftet fra Datatilsynet skriftlig at de har ingen spesifikke bekymringer knyttet til Trondheim kommune sin bruk av skytjenester.» Så da så. Uttalelsen fra Martha Eike var ikke bare rettet mot Google, men mot skytjenester generelt. Hva Gisle Hannemyr måtte mene handler om du har tillit til et firma eller ikke. Hvis du ikke har tillit til noen, så har du ikke det – men da kan du heller ikke ha tillit til egen IT-avdelingen. Hvorfor skulle du det?

19. april 2017 dukker «Frykter Google i skolen» opp på nettsiden til Klassekampen. Den er nesten morsom, men egentlig litt tragisk. Det er ikke Klassekampen som frykter Google i skolen, men direktør Nils Viken i skytjenesten itslearning som mistenker Google for å ikke ha rent mel i posen. Han hiver frem noen påstander som er enkelt beviselig feil. Enten vet han at det er tull (og burde ikke gjort det) eller så kjenner han ikke til det han kritiserer (og burde heller ikke ha gjort det). Uansett FUDer han – med vilje sprer han frykt, usikkerhet og tvil i reklameøyemed. Han driver «reklame» for itslearning ved negativ propaganda mot Google. Når han da samtidig sier at «Vi er ikke en direkte konkurrent til Google» blir det hele ufrivillig morsomt. Selvfølgelig er Googles GSuite for Education (spesielt Google Classroom) en direkte konkurrent til itslearning sin unektelig noe tungvinte og litt foreldede løsning i skolen.

Etter å ha først sagt at vi bør være skeptiske, sier han plutselig at «rent juridisk har nok Google sitt på det tørre» før han slenger ut en påstand om at «sømløsheten» i GSE-tjenesten kan føre elevene fra den sikre delen av GSE over i en del av Google som samler data (som ligger utenfor GSE-tjenesten). Hvis en elevbruker i Randabergskolen prøver å gå fra Google Disk til Blogger vil det dukke opp en enkel melding om at…

Det er fordi administrator har sperret alle tjenester utenfor GSE for elevbrukere, fordi vi ikke har den kontrollen vi ønsker i disse tjenestene. Dermed er Vikens bekymring lagt død. Eleven kommer inn i tjenester hvor «eleven legger igjen spor».

Om en administrator glemmer å stenge tjenester eleven ikke skal ha tilgang til, vil kritikken fra itslearning rammer dem selv. Det er ikke Googles problem om kommunen ikke gjør en god nok jobb med å sette opp systemet, på samme måte som det ikke er itslearnings feil om en lærer laster opp personsensitive opplysninger (f.eks. en IOP) i itslearning. (Fordi det er jo veldig lett å laste opp ting i itslearning, Nils Viken?) Begge deler er kommunens feil, som ikke har gode nok rutiner og ikke gjort jobben sin i forkant.

Også klager han på at GSE er gratis og dermed bruker «bakveien inn» i skolen. Derfor, mener han, tenker ikke kommunene over hva de får i pakken og kan komme til ideen om at de «ikke lenger trenger en tradisjonell læringsplattform». Skrekk og gru! 8-O De fleste kommuner jeg kjenner som har gått over til GSE og sagt opp itslearning har gjort det veldig bevisst. De har alle sagt at de synes itslearning er både dyrt og dårlig.

På toppen av det hele er han bekymret for at myndighetene «trekker på skuldrene» og kommunene «går inn i dette uten å ha full oversikt over konsekvensene». Hallo?! Hvor har han vært de siste årene? Datatilsynet har hatt et eget fokus på dette i skolen og takket være Viken og hans like har det vært et jevnt trøkk i media også. Alle kommuner jeg kjenner har gått runden med å sette seg inn i hva GSE faktisk er og fått låne dokumenter fra andre som har trødd seg igjennom det meste.

Torgeir Waterhouse kontrer påstandene fra Viken bra og sier bare riktig ting om skytjenester – «Dataene er ikke mer sikret med en norsk leverandør». Jeg har tidligere på bloggen påpekt at itslearning ikke alltid er like ryddige i sin behandling av elevdata – både i forhold til interne rutiner og utlevering av elevdata til (utenlandsk) tredjepart.

På twitter kom det raskt et forslag til alternativ overskrift i Klassekampen – «Leverandør av dårlig norsk skoleprogram frykter konkurranse fra enkle løsninger som faktisk fungerer.» ;-)

Den 22. april 2017 kommer Klassekampen med tredje artikkel (side 1 / side 2) der forsker Jan Nolin synes det er en naiv bruk av GSE i skolen og at staten burde lage en tilsvarende tjeneste selv(!). Nolin viser til rapporten «About the Google business model» og prøver å lage et slags diktomi mellom hva Google skriver i vilkårene og hva de faktisk gjør, og dette gjør rapporten gjennom en argumentasjonsanalyse. Dette trenger ikke å bli så komplisert som det høres ut som. Det kritikken koker ned til er at de synes det er problematisk at Google samler data om hvordan elever bruker GSE – altså hva de klikker på, hva klikker de så på og hva gjør de etter det osv. Disse dataene regner de med at Google akkumulerer til en database om brukermønstre – og det er disse brukermønstrene de kaller algoritmiske identiteter. Det er viktig å si at rapporten ikke sier at dette identifiseres med en bestemt elev, men at det er en konstruert «elevidentitet» om hvordan elever opptrer i GSE.

Rapporten mener at Google bruker disse bruksdataene (som jeg velger å kalle dem) til å forbedre tjenesten og til å utvikle nye tjenester. Det er dette de kritiserer og sier at GSE ikke er gratis. Skolen «betaler» ved å vise Google hvordan elevene bruker GSE og dermed også tjenester som de også tjener penger på utenfor GSE-avtalene. Forresten – du kan også argumentere slik om vi hadde betalt for tjenesten. Prisen vi betaler er egentlig rabattert, fordi vi gir bruksdata når vi bruker tjenesten :-)

Jeg tar for gitt at Google bruker bruksdata til å forbedre tjenester, noe annet ville nesten være uansvarlig. Jeg er usikker på om de bruker disse dataene til å lage nye tjenester. Dette stod det noe om i ToS tidligere, men de tok det vekk da de fikk kritikk for dette fra bl.a. Datatilsynet.

Alle nettsider bruker bruksdata i større eller mindre grad og det synes jeg ikke rapporten tar høyde for. Den fremhever at Google sine tjenester er så omfattende at det blir viktig å kanskje begrense informasjonstilgangen til akkurat Google, men det blir snevert tenkt. Samtidig dukker det opp et spørsmål jeg har stilt tidligere på bloggen min i «Ren og rettferdig, himmelen verdig?«. Kan vi sende elevene ut på Internett overhode? All Internett-bruk vil gi noen slike bruksdata, som de bruker til å forbedre og lage nye tjenester. Du kan ikke være på vg.no uten å gi dem data. Google er store på Internett. Det er Internett-surfing de lever av, og da kan vi heller ikke unngå å gi Google data – selv om vi ikke bruker GSE. Er det greit? Tja… det må nesten være lov å si at det er sånn verden er. NB! Jeg logger også bruksdata på bloggen, så bare pass deg!

Diskusjonen Nolin ønsker er ryddig og reell, og om vi synes det er et problem er jeg enig i at løsningen hans, at staten drifter liknende tjenester, er den eneste løsningen vi kan ha – selv om jeg ikke tror den er realistisk. Jeg er tilhenger av at ting må reguleres og at det kommende personverndirektivet har noe for seg.

I det jeg skulle trykke på «Publiser» ramlet det inn en ny artikkel, denne gangen fra June Breivik i DN (klikk deg videre fra FB). Jeg skal innrømme at jeg er litt overrasket over artikkelen, fordi jeg er vant til at hun er ryddigere enn det hun er her. Hun kjører ingen-gratis-lunsj-argumentet, selv om det hun skriver mest om hadde vært likt om du betaler for tjenesten eller ikke. Hun prøver seg på en mer uryddig utgave av argumentet til Nolin, men der Nolin får det rett beskrevet (om negativt) så sauser Breivik det sammen med skanning av og ubegrenset tilgang til informasjon, og da blir det bare feil.

Hun treffer heller ikke i kritikken mot Google og avlytting. At NSA satte opp et avlyttingssystem for å plukke opp «mistenkelig» trafikk bl.a. hos Google, mot Googles viten og vilje, kan ikke Google lastes for. Google reagerte, gjorde tiltak og stoppet denne avlyttingen, etter Snowdens avsløringer. Det er galt å påstå at elever avlyttes som potensielle terrorister i USA av Google. Google har en forpliktelse i amerikansk lov, som norske firma også har ift norsk lov, til å utlevere informasjon om brukere ved mistanke og der nødvendige juridiske steg er fulgt. At det er forskjeller mellom norsk og amerikansk juss, som vi gjerne kan være enige eller uenige om er bra, gir likevel ikke amerikanske myndigheter noen blankofullmakt til å sniffe igjennom alt det Google har liggende. Elevene data «overvåkes som potensiell terrorisme» like mye og like lite i USA som i Norge.

Jeg synes også hun bommer i slutten av artikkelen der løsningen er at «elever burde lære seg å bruke ulike tilbydere» og «være kritisk til hvilken informasjon de legger igjen hvor». I tillegg til at det hadde laget et pedagogisk kaos i skolen, tror jeg at elevene får bedre personvern av den grunn – nei. Og til slutt, se litt på illustrasjonsbildet redaksjonen i DN brukte – en haug Apple-maskiner. Jojo… elevene har vel lært seg å være kritiske til hvem de legger igjen hva hos ;-)

«Rom for spill»

Dette innlegget ble først publisert på Språkløyper 25. april 2017. Blogginnlegget er såpass langt at Språkløyper delte det i tre. Her får du alt i ett, men jeg har lagt inn en «Les mer…» for å ikke fylle opp forsiden på bloggen :-)

«Rom for spill»
Først vil jeg bare finne frem en bøtte kaldt vann og dyppe eget hode i den på vegne av alle entusiaster (og motstandere) av dataspill i skolen. Dataspill i skolen er ikke mer spesielt enn film i skolen, musikk i skolen, bøker i skolen (og skolebøker), teater i skolen, museum i skolen osv. Det er bare én av mange ting vi kan bruke på vår vei til å gi elever mulighet og rom for læring.

Så nei, dataspill i skolen kommer ikke til å revolusjonere undervisningen. Like lite som film, musikk, bøker, teater og museer har gjort og gjør det. Endring, ja – revolusjon, nei. Det mest revolusjonerende du kan ha i et klasserom … er læreren. Og som med film, musikk, bøker, teater, museum osv er også spill avhengig av læreren med de gode ideene, den gode relasjonen til elevene, den gode fagkunnskapen og den gode kjennskapen til hver enkelt elev i klasserommet. Men med det sagt – Du verden så gøy dataspill i skolen er! :-)

Så hvorfor trenger vi dataspill i skolen og hvordan kan vi bruke spill i skolen på en didaktisk god måte? Det er det jeg vil prøve å gi et foreløpig svar på i dette noe lange blogginnlegget. NB! Alle spill-lenker er lenker til undervisningsopplegg for det aktuelle spillet :-)

Les mer…

13-års aldersgrense og samtykke fra foreldre

Dette er en liten oppfølger til blogginnlegget mitt om «Google sine krav og Norges lover«. Spørsmålet om Google kom til å kreve foreldres godkjenning selv om norsk lov ikke krever det, ble hengende i løse luften. I etterkant av innlegget ble det en liten dialog med Googles europeiske lovavdeling og dette ble det kortet svaret:

The crucial statement here is that schools can obtain parental consent in accordance with the laws of their jurisdiction. If your local law relieves you from obtaining parent/guardian consent, we don’t have intention to enforce the obligation to obtain consent per our standard ToS.

(De skal også gjøre endringer i ToSen hvor dette også kommer frem.)

Og for å være helt presis – ja, det finnes et sted i Personopplysningsloven som spesifikt sier at vi ikke trenger foreldres (eller elevens) positive samtykke. Det er § 8 med underpunkt b som trer i kraft i skolen.

§ 8. Vilkår for å behandle personopplysninger
Personopplysninger (jf. § 2 nr. 1) kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket, eller det er fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller behandlingen er nødvendig for
b) at den behandlingsansvarlige skal kunne oppfylle en rettslig forpliktelse,

Den behandlingsansvarlige er da skoleeier (kommunen) og den rettslige forpliktelsen som skal oppfylles er Opplæringslova § 13 – å drive grunnskole. For å begrunne bruk av Google sine tjenester kan du f.eks. vise til Opplæringslova § 2-3 som pålegger skolen å undervise i fag, hvor da skolen må definere inn GSuite for Education som en del av dette tilbudet.

Og når kommunen er behandlingsansvarlig trenger skolen ikke samtykke, men det påligger da kommunen å sikre at personopplysningene behandles i tråd med personopplysningsloven. Og personopplysningsloven sier at når behandlingsansvarlig ikke er databehandler må behandlingsansvarlig sikre at databehandler følger personopplysningsloven (og en databehandleravtale kan være en god måte å sikre dette på). Og vil du vite mer akkurat dette kan du sjekke ut presentasjonen med kommentarer i blogginnlegget «Livet er en pussig ting» fra 2015.

Poenget er – en skole trenger ikke samtykke for å lagre personopplysninger i en skytjeneste, så lenge skytjenesten er brukt som en del av opplæringen. Samtidig fratar dette ikke skolen ansvar for å følge Personopplysningsloven – tvert om faktisk.

Faktisk løser dette hele EFFs kritikk mot Google (og andre skytjenester), som rett og slett ikke treffer helt her i Norge på grunn av dette. Del 1 handler om utfordringer rundt foreldres informerte samtykke. Kritikken handler mye om at foreldre må gi samtykke og det er ikke alltid at dette samtykke inneholder alle detaljer. Dette er en utfordring i USA der foreldre  gi samtykke til slike tjenester før en skole kan bruke dem. Hvis du da ikke husker å spørre om at det som kan være aktuelt, er det ikke vanskelig å finne noe å kritisere i etterkant.

Del 2 i rapporten om handler amerikansk lov og den er nokså ulik norsk lov. I Norge har vi Personopplysningsloven og Datatilsynet som passer på at både offentlige institusjoner og private bedrifter følger loven. Del 3 konkluderer de egentlig med at det hadde vært fint om de i USA hadde hatt en lov som liknet en del på den norske Personopplysningsloven.

Så da er det jo bra at vi har den ;-)

«Go that way, really fast. If something gets in your way … turn.»

På torsdag er jeg invitert med på lærerutdanningskonferansen 2017 og skal ha en kort innledning om «Hva forventer praksisfeltet av profesjonsfaglig digital kompetanse hos fremtidige lærere?» (lenke til presentasjon)

Tirsdag 28. mars 2017 kl. 09.51

Og hva forventer vi? Jo, dette…

Ta en kikk på karen til høyre. 24 timer før dette bildet ble tatt hadde han i sitt 46-årige liv aldri hatt slalåmski på beina. Han våget seg opp i stolheisen på Hovden og ned grønn løype uten noen opplæring. Det hører med til fortellingen at denne turen ikke kommer til å bli husket som noe han er stolt av… men jeg overlevde. Etter kyndig veiledning av skilærer Eilif i halvannen time var både evnen og stoltheten merkbart bedre – og resten av skiferien foregikk med stor glede og fart i rød løype.

Det er slike lærere vi vil ha ut fra lærerskolen i forhold profesjonsfaglig digital kompetanse. Du må ikke kunne alt når du er ferdig, men du må være trygg på deg selv, nysgjerrig og litt modig. Etter noe veiledning bør du kunne klare deg selv på ting du ikke har prøvd før. Og så gjenstår det en masse arbeid der du øver og finsliper det du nå nettopp har lært slik at du blir bedre og bedre etter hvert.

De som har hørt meg snakke om IKT og skole før husker kanskje at jeg liker å hente frem Randabergskolens visjon for bruk av IKT. Jeg mener den passer godt nå også.

Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.

De to viktige ordene i visjonen er «jevn» og «hverdagslig». «Jevn» bruk er det når den digitale teknologien er synlig og tilgjengelig og en integrert del av skoledagen. Da vi laget visjonen i 2002 betydde dette en maskin til hver lærer og flere maskiner i hvert klasserom og mange datarom. I 2011 bestemte vi at det betydde at hver elev må ha hver sin bærbare digitale enhet – og så gjorde vi noe med det.

«Hverdagslig» er mer komplisert. Det er elevens hverdag vi snakker om. Skolen er til for å utdanne elevene i den verden de skal inn i, ikke i den hverdag læreren selv gikk på skole i. Samtidig har “hverdagslig” en faglig dimensjon. Hva er «hverdagslig» i forhold til fagets egenart? Det er forskjell på matematikk og naturfag og kunst og håndverk, og jeg tviler på at det finnes én enkelt person som har oversikt og kunnskap nok til å kunne si hva dette betyr i praksis for hvert enkelt fag. Vi trenger at hver enkelt faglærer gjør en vurdering av hva som er hverdagslig bruk innenfor rammene av hva som er sentralt i faget og målet for undervisningen – samtidig som læreren ivaretar elevenes perspektiv på hva som er hverdagslig i hverdagen :-)

Og med dette har vi gjort et snedig triks – siden bare faglæreren kan gjøre dette er det ikke med i IKT-planen. Vi har ikke som mål å bestemme hvordan lærerne skal gjøre ting digitalt – bare at de skal gjøre det. Det er tross alt de som er faglærerne, ikke vi som lager IKT-planene. Vi stoler på at læreren har den faglige vurderingsevne som skal til og er nyskapende nok til at nye verktøy blir brukt på gode måter. Vår jobb er å supplere dem med et så bra IKT-system at de aldri lurer på om det kommer til å virke eller ikke – for egen del og for elevenes del.

Hvorfor skal ikke dette være likt for studentenes møte med den digitale hverdagen i lærerutdanningen? Lærerne i lærerutdanningen må bruke digitale verktøy «jevnt» og «hverdagslig» innenfor fagets didaktiske egenart. Det er fra dette perspektivet revnende likegyldig hvilke digitale dingser og verktøy som blir brukt, bare studentene får jobbe «jevnt» og «hverdagslig» med dem. Det holder ikke at studentene vet om det. De må bruke det og det er bare den jevne bruken som virker. Og på samme måte som vi lærere i grunnskolen må modellere for våre elever, må lærerne på lærerskolen gjøre det samme. Lærerskolen må også lære studentene å bli modige. Lære dem å prøve og å feile – og å prøve igjen. Gi dem oppgaver der svaret ikke står skrevet i en bok – «Her har du et digitalt verktøy. Finn ut hvordan det virker. Hva kan du bruke det til i dette faget (i denne klassen)?»

I et vanlig klasserom på ungdomstrinnet i Randabergskolen, der hver elev har hver sin digitale dings, skjer dette om du slipper lærerne fri… (listen er i prioritert rekkefølge etter viktighet :-)

  • Større fleksibilitet og frihet i metode
  • Finne informasjon / leve uten lærebok
  • Felles produksjon i samme dokument
  • Samarbeid i sanntid i og utenfor klasserom / skoletid
  • Videoskriving
  • Blogging
  • Lesing av video / film
  • Dataspill i skolen
  • Flipped classroom
  • Kahoot og andre «apper»

Det er viktig å si at dette ikke er fasiten, men bare et uttrykk for kreativitet og et bredt mangfold – og at det er kreativiteten og dette mangfoldet lærerutdanningen må gjenspeile.

Det er enda et moment som tilsier at fokuset ikke må være på bestemte enheter eller verktøy. Utviklingen innen digitale dingser og verktøy skjer raskere enn det vi kan planlegge for – enten vi vil det eller ikke. Lærerskolen og -studenten kan ikke forvente at det som er «vanlig» digital teknologi når studentene begynner på sitt 5-årige lærerstudium er det som er vanlig når de er ferdige. Høsten 2015 var det tre kommuner i Norge som hadde gått for GSuite for Education og Chromebook – og høsten 2016 hadde det eksplodert på sørvest-landet og det fortsetter å ekspandere i flere fylker. Så godt som ingen lærere, elever eller studenter (eller på lærerskolen) hadde høsten 2014 hørt om Google Apps og Chromebook. Likevel er sannsynligheten er stor for at alle uteksaminerte lærere fra UiS i 2019 vil jobbe i en skole der både lærere og elever allerede er godt vant med GSuite for Education og Chromebook. Spørsmålet er om lærerutdanningen på UiS har oppdaget det innen 2019… ;-)

Praksis i skolen er sentralt, fordi det viser studentene hva som faktisk skjer i skolen. Studentene må ut og oppleve hvordan skolehverdagen er, også på det digitale planet, og lærerne på lærerutdanningen må også få med seg hva som skjer og gjerne ta gode tips med seg på veien.

Digital kompetanse vil være noe annet enn det var 1. dag lærerstudenten begynte på sitt studie. Det betyr ikke at digital kompetanse ikke er viktig. Faktisk er det det motsatte. Hverdagen til lærerstudenten må være fylt med så mye hverdagslig digitalt arbeid at studenten hverken undrer eller vegrer seg over den digitale hverdagen som møter han eller henne i skolen. Samme hva det er. Det betyr ikke at lærerskolen skal lære alle alt. De må bare gjøre det hele tiden.

Og nå skal jeg lage litt rørt vann – hva kommer først av innhold, teknologi eller pedagogikk? Mange diskusjoner starter med at pedagogikken er det første vi tenker på, men det er ikke det. Vi glemmer av og til at det er teknologi som kommer først. Den styrer rammen for resten. Så har vi innholdet. Og til slutt pedagogikken. Vi glemmer at boktrykkerkunsten er teknologi og revolusjonerte IKT – informasjons- og kommunikasjonsteknologien i sin tid. Utfordringen er at den digitale teknologien også revolusjonerer informasjon- og kommunikasjonsteknologien i vår tid – og det endrer hele bildet for hva innhold er, hvordan vi lager det og hvordan pedagogikken skal forholde seg til det. Så uten teknologien tilstede i lærerutdanning kan heller ikke studentene prøve ut pedagogikken. Og igjen – selvfølgelig må lærerne på lærerutdanningen beherske både teknologien og pedagogikken (og innholdet) i sitt fag, for å kunne hjelpe studentene.

Kort oppsummert – jeg har ingen tro på profesjonsfaglig digital kompetanse i form av opplæring i Office-pakken, Kahoot, digital dømmekraft, Geogebra eller Google-søk. Likevel, de må ha søkt etter fagstoff på Internett, arbeidet digitalt sammen i ulike formater, tatt opp video av seg selv, blogget, sett film, prøvd dataspill og lekt seg med en rekke ulike digitale apper. Profesjonsfaglig digital kompetanse handler om å bruke digitale enheter og verktøy jevnt, altså mer eller mindre hele tiden, og på en «hverdagslig» måte i det aktuelle fag.

Men profesjonsfaglig digital kompetanse er uansett bare en liten del av det jeg egentlig ønsker at lærerutdanningen skal få til. Det viktigste er at lærerskolene utdanner trygge, solide og relasjonsgode fagdidaktikere som møter alle verktøy, analoge som digitale, med nysgjerrighet om hvordan de kan bruke dette i undervisningen på en god og spennende måte. Her skal du få se hva lærerne på Harestad skole gjorde da vi dyttet dem utfor grønn løype etter en kort demonstrasjon av et verktøy de ikke hadde brukt før…

PS! Og helt til slutt – tegneseriestripen XKCD har klar å samle alt du trenger for å bli et datageni i et enkelt diagram. Alle som «kan» IT kan skrive under på at dette er helt riktig og alt som skal til…

https://xkcd.com/627/

En chromebook-oppdatering…

Jeg sitter her på kontoer med to nye chromebooker foran meg. Den ene, ASUS Chromebook Flip C302, er såvidt kommet i salg og den andre, Acer Chromebook Spin 11, har jeg fått låne av Acer og kommer i salg i slutten av mai en gang. Om jeg ikke husker feil så er Spin 11 en utdanningsmaskin, som betyr at du ikke finner den i ordinært salg i nettbutikker (i alle fall ikke den sorte utgaven :-).

ASUS C302 er en pen, rask og ikke like billig liten sak. Maskinvaren er kort fortalt en 12,5″ IPS touch-skjerm i FullHD, 4GB minne, 32GB lagring, en Intel Core m3, bakgrunnsbelyst tastatur, 2 USB-C-porter (som også er ladeporter) og plass til microSD – alt pakket pent inn i aluminium og hvor skjerm kan brettes rundt 360°. Sist jeg sjekket var pris rundt kr 5 650,- eks mva. Så den er ikke i billig-ligaen, men det er det heller ingenting ved maskinen som skulle tilsi. Alt er bra på den. Den er like elegant som den ser ut. Utrolig skjerm, berøringsflaten er noe av det bedre jeg har vært borti, tastaturet er bra og maskinen er ellers lett og lynkjapp. Octan-testen klokker inn på rundt 23 000 hver gang – og det er bra. Batteritiden er det heller ingenting å si på. Batteriet ser ut til å holde rundt 8 timer med aktiv bruk, som er mindre enn de billigere og svakere chromebookene – men ikke glem at 23 000 på Octan er en veldig behagelig hastighet. Det eneste «negative» jeg kan si er at det ikke er noen USB-porter av typen A (altså de «vanlige») eller utgang til HDMI-skjerm. For å koble på dette trenger du en eller annen overgang eller USB-hub og da må du plusse på budsjettet litt. Det er prisen vi må betale for en tynn og elegant Chromebook.

Acer Spin 11 er laget for skole og er en solid sak bygget og testet etter en eller annen militær standard. Maskinvaren jeg låner er en 11,6″ IPS touch-skjerm med 1366×768 oppløsning, en Intel Celeron N3450 (Apollo Lake), 8GB minne, 64GB lagring, 2 USB-C-porter, 2 USB-A 3-porter, microSD-leser, Wacom-penn og 2 kameraer – alt pakket inn i solid plastikk med gummiert kant og med en skjerm som kan brettes rundt 360°. Pris er enda ikke klar, men det ryktes at en utgave med 4GB minne, 32GB lagring og penn kommer til å ligge på rundt kr 2 800,- eks mva. Og for en maskin med alt dette høres det ut som en grei pris. Dette er en Chromebook med alt og som tåler alt. Altså det vi vil ha i undervisning. Octan-testen tikker inn på 10700, noe som er greit nok. Spin 11 har heller ikke HDMI-utgang, så her må du kanskje til med en overgang om du vil koble den til prosjektør. Spin 11 skal tåle at du mister den i bakken fra 1,2 meter. Den har pirkesikre taster, noe som vi faktisk erfarer er en nødvendighet (Elever, hva holder dere på med?!). Du skal også kunne søle (tømme) 3 dl væske på tastaturet uten at det skal skade maskinen. Den har et snedig system for å føre væske ned i tastaturet, rundt sårbar elektronikk og ut dreneringshull på undersiden av maskinen.

Frontkamera Spin 11 – Et ikke så bra bilde av en klassisk nerde-arbeidsplass…

Er penn og ekstra kamera nødvendig? Nja. Spin 11 har et ekstra kamera rett over tastaturet som fungerer som et fremovervendt kamera når du vipper skjermen helt rundt. Det fungerer greit nok. Kvaliteten var så-som-så (5Mpix), men jeg feller ingen ferdig dom over dette før jeg får testet en salgsutgave. En demo-maskin skal få lov til å være en uferdig utgave. Hvis du lar elevene ta bilder med mobiltelefonen de garantert har med på skolen er ting både enklere og bedre. Det finnes selvfølgelig situasjoner der dette kameraet kan komme til sin rett, men jeg vil helle be elevene bruke mobiltelefonen. I min verden som lærer hadde det vært bedre om det ekstra kameraet var på forsiden av skjermen. Da får du et kamera du kan stille opp til å ta faste bilder / film i en bestemt posisjon, f.eks. om du gjennomfører et forsøk i naturfag eller lager en stillbilde-animasjon. Pennen er jo kjekk om du skal tegne på skjermen og den er mer presis enn en finger. Samtidig er bruksområdet begrenset til det kommer apper / nettsider som utnytter pennen bedre. Det er ikke noe sted på maskinen du kan feste / gjemme pennen, så den kommer til å ligge og slenge ett eller annet sted – og da kommer den en eller gang også til å forsvinne (spesielt for elevene). Acer har lovet at ekstrapenner ikke kommer til å koste en formue, så den skal være erstattbar. Fremtidsrettet med penn? Tiden vil vise, men dette er unektelig noe Google ønsker siden alle de store produsentene har laget en chromebook som likner på Spin 11… med penn.

Og bare så det er sagt – Android-apper fungerer på både Spin 11 og C302 hvis du bruker ChromeOS 57 (som i skrivende stund er i beta).

Jeg har brukt begge maskinene som arbeidsmaskiner i en tid nå – og jeg er veldig godt fornøyd med begge to. ASUS C302 er den stilige, slanke og raske chromebooken for lærere som oppfører seg pent og trenger noe ekstra, mens Acer Spin 11 er, bokstavelig talt, et robust arbeidsjern for elever og lærere som står midt i en hektisk digital hverdag.