Porno meg her og porno meg der – AKA Nasjonal retningslinje mot «alvorlig skadelig innhold»

KrF har den siste tiden kommet med en rekke dårlig forslag på Stortinget, synes jeg. Lærernormen lager flere problemer enn den løser. Ordningen med en time fysisk aktivitet i fag hver dag har Udir ikke begynt å tenke på hvordan de skal formulere en gang. Og nå topper de det hele med noe som Stortingen nå har vedtatt i dag (skal i alle fall det)…

Stortinget ber regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for barnehage- og skoleeiere, slik at de tar i bruk løsninger som skjuler alvorlig skadelig innhold på nettbrett, PC og lignende digitale enheter som deles ut eller er tilgjengelige for barna.

Av og til synes jeg synd på Udir som må sette alle disse forslagene fra KrF ut i praksis.

Jeg tror jeg kjenner litt til bakgrunnen for denne siste saken. En engasjert (og en smule overbeskyttende) far i Ås oppdaget helt korrekt at det er mulig å søke etter uhumskheter på et nettbrett og at du finner det. Han tok faktisk kontakt med meg for å lufte tankene sine og løsningen han så for seg. Jeg skal innrømmet at jeg ikke var enig og syntes han lempet frem kanonen for å skyte spurv – og løsningen hans ville fått Datatilsynet til å reise bust. Saken (og løsningen) er omtalt i Dagbladet her og her. Nesten morsomt å se hva vedtaket kokte ned til etter så mye engasjement.

Når Udir har fått summet seg tipper jeg at det blir utarbeidet en retningslinje som likner veldig på vedtaket – uten særlige tips om hvordan dette kan gjøres. Og det er hele poenget – det er ikke så lett å gjøre noe med. Du kan hive opp et webfilter (antakeligvis et domenefilter) i kommunen som stopper det meste. Det kommer selvfølgelig en diskusjon om den stopper for mye og/eller for lite. Hvem skal være moralens politi og avgjøre hva som er hva? Hvor naken må en dame være for at nettsiden skal sperres? Eller hvordan naken? Diskusjonen om Facebook og den nakne napalmjenta er et godt eksempel på hvor kinkig det raskt kan bli. Er du forresten klar over at wikipedia har en del nakenbilder (og noe porno) liggende? Skal vi sperre wikipedia også? Og SNL lenker til liknende bilder på wikipedia også ;-)

Som sagt – i kommunens brannmur kan du stoppe de mest «kjente» nettstedene, men alt er tilgjengelig via mobiltelefonen og nettverket der. Av en eller annen grunn virker heller ikke kommunens brannmur hjemme hos folk. Så hva er poenget? Stoppe uheldige søk på skolen? Akkurat det poenget kan jeg være med på, men da er det søket du må rense opp og ikke nettsiden de skal inn på. Iherdige forsøkt stoppes uansett ikke. Det er rimelig enkelt for oss som har GSuite og Chromebook i skolen å tvinge på sikkert søk i Google for elevene og det stopper uheldige søk (også når elevene er hjemme hvis de bruker skolens Chromebook). Men det stopper ikke samme søk i Bing eller i Duckduckgo – eller en annen tilfeldig valgt søkemotor på Internett (ja, det finnes flere enn Google :-). Eller på mobiltelefonen, PCen eller nettbrettet…

Det er en ting til med dette forslaget – og KS sier det bra, «Statlige veiledere og nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for kommuner.» Ja, da så… Dette blir ikke forpliktende for kommuner før det kommer i en forskrift eller lov. Jeg tipper de fleste kommuner ikke kommer til å gjøre så mye mer enn et par halvhjertede forsøk, som ikke kommer til å bety særlig likevel annet enn at de på papiret ser ut til å leve opp til retningslinjen. Elevene finner like mye porno – om det er det de vil.

Nå har jeg klaget en masse på forslaget og noen synes kanskje jeg burde ha et alternativ. I Randabergskolen er det ingen filtrering, annet enn at vi har aktivert sikkert søk i Google for alle (og det er låst på skolens Chromebooker). Begrunnelsen for dette er å unngå uheldige og «uheldige» søk. Men det er også det. Om de skriver inn nettadressen www.pornhub.com på Chromebooken sin, så er det den siden som dukker opp. På skolen bruker ikke elevene i prinsippet maskiner uten at det er voksne i nærheten. Om noen elever skulle begi seg ut på eventyr på Internett vil det i klassen alltid bli liv og rør – og lærer kommer til å oppdage hva som skjer. Da får lærer en fin anledning til en god samtale med aktuell(e) elev(er) om hva du gjør og ikke gjør på maskinene (og hvorfor). Hva som skjer hjemme har ikke skolen kontroll over og det er hjemmets ansvar. Om foreldre lar ungene surfe for seg selv hjemme, må de regne med at barn er naturlig nysgjerrige og har hørt om spennende ting der ute på verdensveven fra venner eller eldre søsken (eller venners eldre søsken). Det ikke er skolens ansvar hva elevene kan trylle frem på maskinen hjemme. Er foreldre redd for hva som skjer på skolemaskinen hjemme får de bestemme at de ikke får bruke den, men bruke en maskin som foreldrene mener de har den nødvendige kontrollen over. Og lykke til med det.

Jeg holder en knapp på barnevakten.no – Snakk med ungene. Vær bevisst på og interessert i hva de holder på med på skjermen. Vær voksne og ikke redd for å si hva du synes er greit og ikke greit, og hvorfor du synes det, samtidig som du ikke hugger hodet av dem om de en dag tøyer grenser og trenger mor og far som en trygg voksen havn.

Også irriterer jeg meg over at KrF hele tiden fronter disse sakene. Synes jeg det er viktige saker som KrF fremstår positivt i forhold til? Nei. Befester det bildet av KrF som et prippent moralistparti? Ja. Tjener kristensaken noe på dette? Nei. Irriterer det meg? Ja.

Og… helt til slutt – jeg har i hele blogginnlegget antatt at vi her snakker om nakenhet, porno og vold. Se hva som står i vedtaket – «alvorlig skadelig innhold». Seriøst?! Hva er det? Er det mulig å finne «alvorlig skadelig innhold» i den rammen vi snakker om her? Jeg kan komme på en masse ting jeg ikke vil at poden hjemme skal surfe fritt på, men at noe av det skulle kunne være «alvorlig skadelig» for ham er helt borti natten. Har vi overhode dokumentasjon på at barn kan bli «alvorlig skadet» av digitalt innhold i den rammen vi her snakker om? Kan de ikke heller skrive «upassende innhold», hvis det er det de mener? Ingen er uenig i at barn ikke skal ha tilgang til «alvorlig skadelig innhold». Det skulle bare mange, fordi det er jo «alvorlig skadelig». Det er nok mer uenighet om hva som er «upassende»…

NEI! Jeg er gammel… eller veldig sær…

Eller kanskje begge deler? Ta en kikk på dette forsidebildet til en presentasjon om dataspill i skolen.

Kjenner du igjen bildet og/eller teksten? Nei? Uff… tenkte meg det. I går var det 50-årsdagen til filmen «2001: En romodyssé» og nei, jeg er ikke 50 år gammel (enda), men jeg har sett filmen og jeg har lest boken (og novellen) filmen bygger på. Det er en forsåvidt spesiell film og kan nok være langdryg om du ikke er i rett humør, men den gjorde inntrykk en gang for lenge siden da jeg så den på kino (etter å ha lest boken). Filmen hører også til det knippe filmer som regnes som klassikere.

Både bildet og teksten er i dag et Internet-meme, som jeg syntes passet til tema. Dataspill er enda litt nerdete (tross alt) og originalsitatet fra boken «oh my God! — it’s full of stars!» passet godt til at dataspill i skolen er full av overraskelser og muligheter mange ikke er klar over. At jeg enten er gammel eller veldig sær demret for meg når min eminente (også nerdete) dataspill-i-skolen-kollega Tobias til slutt innrømmet at han ikke ante hva dette første lysbildet i presentasjonen han var med på (flere ganger!) viste til. Han syntes det var et kult bilde og spenstig tekst, men det var også det. Jeg har alltid ansett ham som en meme-ekspert (han elsker når elevene hans plukker opp memer på veien gjennom videregående skole), så jeg tok for gitt at han visste om dette. Men det gjorde han ikke… sukk…

Uansett, av sær eller gammel liker jeg egentlig best sær – og det er en god film, om enn litt sær…

 

Samtykke og samtykke og frivillighet

Ehh… feil samtykke… fnis…

Hvem skal samle inn samtykke når elever skal bruke digitale tjenester som behandler personopplysninger? Spørsmålet høres kanskje banalt ut, men siden jeg nå begynner innlegget med dette spørsmålet så er det vel kanskje ikke det ;-)

I skoleverden er samtykke et ord som dukker opp med jevne mellomrom og som nå i forbindelse med personvernforordningen (GDPR) er høyaktuelt. I GDPR knytter det seg til spørsmålet om lovlighet, altså med hvilken rett du har lov å behandle personopplysninger.

I artikkel 6 i GDPR finner du de ulike kriteriene for lovlig behandling av personopplysninger. Overfor elever er det i praksis punkt 1a) om samtykke og punkt 1c) om lovpålagt oppgave som er de to mulige grunnene for lovlig behandling. Hvis du skal behandle personopplysninger i skolen må du altså enten begrunne det i lovpålagt oppgave, f.eks. Opplæringsloven § 2-3 eller § 13-ett-eller-annet, eller så må det være ved samtykke fra eleven / foresatte. Bruk av de fleste digitale læringsressurser og verktøy kan du definere som lovpålagt oppgave med henvisning til § 2-3. Da trenger du ikke samtykke for å si at elevene kan, eller skal, bruke dem. Om du må bruke samtykke kan selvfølgelig eleven si nei – og da har du ikke lov å bruke personopplysningene til det formål du ønsket.

Poenget er at valg av punkt 1a) eller 1c) i artikkel 6 i GDPR bare sier noe om lovligheten i behandlingen av personopplysningene – at du har lov til å behandle dem. Det er to ulike begrunnelser for å ha lov til å gjøre det samme. Når du har lov er det revnende likegyldig hvilket punkt du brukte. Om du definerer det i lovpålagt oppgave eller har samlet inn samtykke har du et ansvar for at behandlingen av personopplysningene foregår på en korrekt måte. Dette ansvaret følger retten til å behandle opplysningene. Hvis du setter ut behandlingen av personopplysningene til en databehandler, er det det et krav i GDPR at du må ha en avtale med denne slik at du kan sikre at behandlingen foregår på rett måte.

Hvis du vil unngå å ha ansvar for behandlingen må du gjøre noe annet. Da må det du ber eleven om må gjøre være frivillig og et eventuelt samtykke til bruk av personopplysninger må gjøres mellom den enkelte elev og den eksterne tjenesten. Altså er skolen helt ute av loopen! Men frivillighet i skole er ikke enkelt. Frivilligheten skal være reell. Eleven skal ikke på noen måte føle seg presset og det skal ikke på noen måte gå ut over eleven om de ikke ønsker å være med. Elever må kunne si «nei» uten at det blir et problem på noen måte – hverken praktisk, emosjonelt eller sosialt. Jeg håper at de fleste lesere av bloggen ser at dette kan være en utfordring i skolen.

Tommelfinger-regelen blir da – Om du bruker artikkel 6 1a) eller 1c) fra GDPR er revnende likegyldig, bortsett fra at elevene kan si nei til et eventuelt samtykke. Skolen har fremdeles ansvar for hvordan personopplysningene blir brukt. Hvis du pålegger elever å lage en konto hos en tredjepart / databehandler må du begrunne det med artikkel 6 punkt 1c) og du er ansvarlig for hvordan databehandler bruker personopplysningene. Om samtykke samles inn av skolen, sitter skolen med ansvaret for bruk. Om samtykke samles inn av tredjepart/tjenesten, sitter tredjepart med ansvaret – men da må bruken for eleven sin del være frivillig.

Hvis du tror at det å samle inn samtykke til skolen løser behovet for en databehandleravtale – så tar du altså feil. Du kan ikke bruke samtykke for å slippe å ha en databehandleravtale. Da må du over på frivillighet.

Så… praktisk anvendelse i klasserommet – hvis du vil at elevene skal bruke https://bookcreator.com (eller denne eller denne eller denne osv…) må du først bestemme deg for om det skal være frivillig eller ikke. Er det ikke frivillig kan du bruke GDPR artikkel 6 punkt 1c) med henvisning til § 2-3 i Opplæringsloven, som begrunnelse for å behandle personopplysninger. Du må også ha en databehandleravtale med Bookcreator og gjort dine vurderinger etter GDPR for å leve opp til det ansvaret du har for behandlingen av personopplysningene.

Hvis det er frivillig må elevene lage konto hos Bookcreator frivillig og samtykke til Bookcreators betingelser – overfor Bookcreator. Disse elevene kan bruke tjenesten i faget ditt. De andre kan ikke. Så det så…

PS! Dette er en del av en tenkt tankerekke til NKUL seinere i år :-) Alle kommentarer mottas med hjertelig takk!

Helt på kanten

Det finnes et spørsmål som kommer igjen og igjen når jeg snakker om digitalisering av skolen – «Hva gjør dere med filmer og DVDer og sånt?». Spørsmålet aktualiseres alltid fordi Chromebooker ikke støtter noen form for avspilling fra DVD eller Blu-ray. Svaret mitt er som regel en variant av dette…

Det beste er å «rippe» DVD og Blu-ray over til et digitalt filmformat, f.eks. mp4, og legge det på Google Disk. Da kan lærere vise filmen direkte i klasserommet ved behov og det er enkelt å hoppe til det stedet i filmen du vil vise.

Det første du trenger er en windowsmaskin med en DVD- og/eller Blu-ray-spiller. Så laster du ned programmet Handbrake. Programmet er rimelig enkelt å bruke og du kan rippe DVDer med ulike lyd- og tekstspor uten å gjøre noe mer enn å sette inn DVDen og klikke deg igjennom noen av fanene. Det du må bestemme deg for er hvilket lydspor og eventuelt hvilken teksting du vil ha med i filmen, så det kan hende du må lage flere utgaver av samme film om du ønsker ulike lydspor og tekstinger. Men det er jo ikke noe problem når du har ubegrenset med lagringsplass i Google Disk ;-)

Når filmen er rippet legger du den enkelt over i en mappe i Google Disk og setter DVDen i en hylle på skolen hvor den alltid skal stå. Ikke la noen ta den ut derfra noensinne igjen!

Skal du rippe Blu-ray må du første kjøpe og installere AnyDVD før du kan bruke Handbrake mot Blu-ray-platene. Ellers er det helt likt å rippe en DVD.

Så kommer det andre spørsmålet – «Er dette lov?». Det er et mye vanskeligere spørsmål. Vi begynner med det første først. Det er lov å se hvilken som helst film i skolen, så lenge det er undervisningsrelatert og publikum er begrenset til en klasse. Da er det ikke en offentlig visning. Ikke la deg lure av skremmeskrivene Norwaco og andre sender rundt. Det som ikke er lov er å vise film uten at det er undervisningsrelatert, altså i SFO (som ikke er undervisning) eller til «juleavslutning», eller til mer enn én klasse (altså f.eks. hele trinnet eller hele skolen). Du har altså ikke lov å ha en «skolekino». KS sine advokater har en god orientering om dette på sine nettsider.

Delrett.no sier naturlig nok helt rette ting om dette, selv om de disse setningene ikke kommer før slutten av teksten:

For grunnopplæringen gjelder at visning av en spillefilm som del av undervisningen i en skoleklasse er å oppfatte som “privat bruk” og fordrer derfor ikke avtaler eller avklaring med rettighetshaverne.

Det er også slik at film kan siteres i medhold av sitatregelen i åndsverksloven. Det betyr at du kan bruke korte filmklipp i tilknytning til det som sies i undervisningen, enten ved at dere diskuterer det filmklippet som fremføres, eller filmklippet brukes for å illustrere eller understreke et poeng i det som sies.

Neste utfordringer om det er lov å vise rippede filmer, selv om skolen eier mediet filmen er rippet fra? Den første utfordringen er at det ikke er lov å rippe filmer i Norge lengre. Etter DVD-Jon-saken kom det i 2005 et tillegg i Åndsverkloven § 12 og § 53a som sier at…

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk.

Så siden både DVDer og Blu-rayer er kryptert er en omgåelse av dette altså ikke lov. Vi kan alltids stille spørsmål ved om de tekniske beskyttelsessystemene er «effektive» når det er så enkelt å omgå dem ;-). I artikkelen om «Ripping» i Wikipedia er det et avsnitt om hvordan spørsmålet om kopiering av DVDer forstås i USA:

This case made clear that manufacturing and distribution of circumvention tools was illegal, but use of those tools for non-infringing purposes, including fair use purposes, was not.

Men i England er de ikke enig i dette. Hva status er i Norge i dette nyansespillet er uklart. Advokat Thomas Rieber-Mohn har levert en doktoravhandling om temaet hvor konklusjonen, i korte trekk, er at retten til privatkopiering bør beskyttes i en justering av loven (der det bør være lov å omgå kopibeskyttelsen) (litt mer detaljer i Eirik Newths blogg).

Kan vi ikke omgå hele DVD/Blu-ray-greiene ved å bruke Netflix, HBO, ViaPlay eller Altibox? Problemer her er at selv om du har lov å vise film i skolen av rettighetshaver og norsk lov, har du ikke lov av Netflix og gjengen. Du inngår nemlig en avtale som privatperson (se f.eks. Netflix sine vilkår punkt 4.2). En skole kan i prinsippet ikke ha en Netflix-konto og det er upraktisk om en skole skal dele én Netflix-konto (du har max 4 samtidige visninger i det dyreste abonnementet). Om Netflix noen gang kommer til å bry seg om dette er en annen sak, men det er ikke lov av den grunn. Dessuten er Netflix en notorisk usikkert kilde i undervisningen da de hele tiden bytter ut hvilke filmer som er tilgjengelige. Men hva gjør vi den dagen gode og nødvendige filmer bare publiseres hos Netflix?

Så hvor står vi da med rippingen av filmer der skolen eier en fysisk kopi av filmene. Er det lov? Hva er verst / best? En situasjon der skolen eier DVD-/Blu-ray-en, men har rippet den og viser en digital kopi til elevene, eller der skolen ikke kjøper noenting og lærerne bruker sin private Netflix-konto til å vise film til elevene? Eller tror noen virkelig at skoler i fremtiden kommer til å ha DVD/Blu-ray-spillere i hvert klasserom og en masse fysiske plater liggende på skolebiblioteket?

Ripping er i beste fall på kanten og kanskje ikke verre enn mye annet som er dagligdags praksis i skolen. Husk at det ikke er lov å endre på tekster i sanger, heller ikke i skolen. Det er faktisk ikke lov å lage en ny tekst til «Visen om Bamsens fødselsdag». Du har lov å fremføre sangen i skolen (men ikke offentlig) så mye du vil, men du har fremdeles ikke lov å endre teksten (eller melodien). Hvis du har tenkt å fremføre sangen under en 50-års dag, så bør teksten handle om Bamsefar og ikke jubilanten. Tror jeg noen bryr seg? Nei, men det er ikke lov likevel. Og bare så det er sagt – du har heller ikke lov å endre eller bearbeide teksten i læreboken du bruker i undervisningen din.

Å ja – hva med musikk? Det er faktisk mye enklere, så sant du har Norwaco-avtalen i boks. Seriøst, du klarer nesten ikke bruke musikk i skolen lovlig uten denne avtalen – uansett hva du gjør. Ripp CDen med fre:ac eller CDex. Legg den over i Google Disk og distribuer musikken derfra. CDer er ikke kryptert, så du gjør ikke noe ulovlig der.

Forresten… NDLA har en god samlingen med filmer du har lov å bruke så mye du bare vil, så kanskje NDLA ikke er en dum ide :-)

Eksamen i eksamen…

Stavanger (og en rekke andre kommuner) har kjøpt inn Chromebooker – og noen «Sår tvil om elevenes nye maskiner kan brukes på eksamen«. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sår denne tvilen, men har en mistanke om at det er journalisten i NRK. Hvorfor blir det så mye styr når NRK kommer på banen? Kan de ikke sette seg bedre inn utfordringene de prøver å avdekke? Når de ikke gjør det blir det bare rot. De rører i vannet og roper ut at nå er vannet grumsete.

Irritasjon er en god inspirator for å ordne i tanker som dukker opp. Det første er sentralt gitt eksamen aka skriftlig eksamen. Jeg liker den ikke. Den er feil. I 10 år prøver vi å lære opp elevene til å bli gode til å samarbeide – både med medelever og lærer. Evnen til samarbeid er sentral i dagens og fremtidens voksenverden. Vi prøver også å få elevene til å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til. De kan spørre andre elever og de kan spørre lærer. Vi har idealer i formålsparagrafen vi også jobber jevnt og trutt med. Les paragrafen en gang til. Det skader ikke. For egen del fungerer den som et korrektiv mot en del ting vi lett kan glemme i skolehverdagen. Så… etter 10 år med tillit, skaperglede, respekt og samarbeid kulminerer det hele i den store dagen. Dagen over alle dager i grunnskolen – Eksamensdagen! Resultatet av grunnskolen for den enkelte elev skal vise igjen i et tilfeldig trekk i ett av fagene norsk, matematikk eller engelsk. Stemningen er til å ta og føle på når elevene skal få vite hvilket av disse fagene de kommer opp til eksamen i – og det er enda mer å føle på når de har fått vite det. Jeg vet jeg overdriver nå – men det er faktisk slik det oppleves på skolene, både for lærerne og elevene. Hele ungdomsskolen har en tendens til å fokuseres inn mot eksamen, både praktisk og emosjonelt.

Eksamensdagen er annerledes enn alle andre skoledager elevene har opplevd. Denne dagen får de ikke lov til å samarbeide eller spørre om hjelp. De er helt alene. Vi stoler heller ikke på at vi har klart å gjøre dem til de menneskene formålsparagrafen sier er hensikten med opplæringen. Plutselig behandler vi alle elevene som om de er noen upålitelige juksemakere og vi må ha knallharde systemer for å hindre at noen av dem skulle snike seg til noe hjelp. Og for å si det med Halvor Thengs – «Herregud, fiks eksamen«!

Og det blir med denne dagen – de neste gangene de kommer til å oppleve slike dager igjen er i videre skolegang. Når de kommer ut i det virkelige livet utenfor skolen – handler det igjen om samarbeid og lagspill. Det er et sprik her som er vondt og feil.

Faktisk synes jeg at lokalt gitt eksamen (aka muntlig) er den rette måten å gjøre det på – hvis det å gi elevene en autentisk prestasjonssituasjon er poenget. Der får eleven en oppgave som må løses en viss tid i forveien. Eleven kan samarbeide med hvem som helst for å løse oppgaven, men til slutt står eleven alene og skal «løse» oppgaven (og de får litt hjelp om de står helt fast!). Dette er en helt reell situasjon for svært mange i arbeidslivet.

Det andre jeg vil bringe inn i diskusjonen NRK trekker opp er at elever som vil fuske alltid vil få det til. I artikkelen til NRK løftes Chromebooken frem som om den er en ny kilde til fusk som ikke lar seg stoppe. Det er selvfølgelig vrøvl. I praksis finnes det bare 2½ løsninger som kan fungere som noenlunde sikre tekniske løsninger for IKT-folk, lærere og skoleledere (og NRK-journalister) med panikkangst for hva elever kan finne på. Den ene er ikke-personlige maskiner med kablet nettverk (ikke wifi overhode) og som er begrenset i bauger og kanter til bare å kjøre eksamen på lokalt installert programvare. Den andre er virtuelle maskiner med begrensede skriveverktøy som bare er tilgjengelig på gitte nettverk som den personlige maskinen må være koblet opp mot. Den halve løsningen er når du installerer et program på maskinen som skal «låse den ned». De er for enkle å omgå har det vist seg. Uansett – alle disse løsningene er praktisk ikke gjennomførbare på alle landets 1182 10.-trinn som skal opp til eksamen hvert år.

Alle andre løsninger er svært enkle å omgå. Alle løsninger der elevene stiller med sin private bærbare digitale enhet kan lett omgås med et adhoc trådløst nettverk fra en mobiltelefon gjemt i sekken. NRK (og de fleste andre) glemmer at spørsmålet om fusk på en digital eksamen ikke er begrenset til nye løsninger. Det er et vel så stort problem på de «gamle». De glemmer også at en mobiltelefon eller bok eller ark eller hva-det-skal-være på do fremdeles fungerer veldig godt som fusk.

Men for å ta utfordringen NRK legger opp til… Først skal jeg presisere at det er ikke noen problemer med Chromebooken i seg selv. Det er bare en bærbar datamaskin. Utfordringen NRK og Stavanger-skolen peker på knytter seg til at elevene skal gjennomføre eksamen på GSuite for Education. Det er enkelt å låse ned Chromebookene slik at elevene ikke har fri tilgang til Internett – mye enklere og sikrere enn alle andre løsninger jeg kjenner til. Utfordringen er knyttet til hvordan vi kan stoppe elever fra enkelt å dele Google Dokumenter med hverandre. Det er dette som er hovedutfordringen – og det finnes flere gode løsninger. Noen krever mye arbeid og låser ned mye. Andre er enklere å implementere, men krever mer opplyste vakter. Poenget er at det ikke er så forskjellig fra andre løsninger. Noe er lett å stoppe, andre ting er vanskeligere å stoppe – alt etter teknisk løsning. Så langt mener jeg at vi har gode nok rutiner for hvordan vi sikrer GSuite for Education og Chromebook i en eksamenssituasjon.

Her er min til nå hemmelighetsfulle skisse til hvordan du kan gjøre GSuite og Chromebook rimelig trygge til eksamensbruk. (PS! Den er skrevet for administratorer i GSFE.)

 

 

«Rom for spel» i realfagene

Mandag 23. oktober 2017 var det realfagskonferanse i Rogaland/Agder og Kjetil Knudsen og jeg var invitert til å holde en parallellsesjon om «Rom for spel» – altså om dataspill i realfagene. Ideen var at vi skulle ha en workshop om dette og planen var forsåvidt klar. Utfordringen kom når det plutselig var 70 stykker som hadde meldt seg på og vi hadde 15 oppsatte spillmaskiner. Jeg tror vi klarte å løse det på en fin måte.

Du merker om ting går bra eller ikke når du lodder når du ber de 70 deltakerne stoppe å spille «Spent» etter 5 minutter. Du ser og hører at de egentlig ikke vil stoppe, fordi de lurer på hva som skjer videre – og om pengene rekker til de neste 30 dagene. Og det er nettopp den følelsen de må bli minnet om å huske. Det er akkurat den samme følelsen alle gode spill skaper i dem som spiller dem. Du har lyst til å fortsette, fordi du lurer på hva som skjer og om du vil få det til – nei… du vil få det til.

Så fulgte en etterhvert klassisk presentasjon av dataspill i skolen med vekt på realfag og noen tenkepauser underveis. Deretter delte vi gruppen i to der noen fikk spille dataspill på spillmaskinene våre og noen fikk prøve ordentlig VR for første gang. Og folk gikk litt til og fra disse to gruppene. Alt i alt en bra økt – ut i fra de tilbakemeldingene vi samlet inn.

En av tilbakemeldingene inspirerte meg til å si noen praktisk ord om spill i skolen her på bloggen. Tilbakemeldingen var at IT-avdelingen i kommunen (antar jeg) nekter å installere spill på elev-/lærermaskiner – og da stopper det der. Frykt ikke! Du kan alltid finne spill du kan spille i nettleseren. Spent, Euclidea, Plague og GeoGuessr er et par håndfull spill du kan spille rett i nettleseren (og hvor IT-avdelingen ikke må gjøre noe som helst for at det skal virke). Du har også nettsider som https://classicreload.com/ hvor du spiller gamle spill rett i nettleseren (krever en viss kraft i maskinen du spiller på).

Og sist, men ikke minst, skolen kan alltids kjøpe én maskin de ikke kobler til nettverket og som ikke trenger å godkjennes av IT-avdelingen. Fyll den opp med spill og spill på projektor i klasserommet. Dette kan gjøres med hell i spill som The Stanley Parable, Democracy 3, Keep Talking and Nobody Explodes – og så leter du etter flere spill på IKTipraksis.no. Eller du kan gjøre som vi har gjort i Randabergskolen (og som parallellsesjonen vår dro nytte av) – kjøp inn 15 billige 15″ windows-bærbare, installer spill på dem og lag et mobilt datarom for spill i skolen! Så vanskelig er det ikke…

Og bare for gøy – her er en liste over dataspill til realfag – tatt på stående fot :-) (og lenken til presentasjonen vi brukte)

Ikke dataspill, men nokså stilig likevel…

 

Hvem bryr seg? Egentlig ingen…

Hvem bryr seg egentlig om personvernreglene (utenom Datatilsynet)? Ingen.

Personvernutfordringen min til deltakere på NKUL var ikke akkurat en suksess. Ingen la noe inn på skjemaet, bortsett fra en leverandør som skrev om seg selv og lurte på om de var «innenfor» :-). Selv snakket jeg med et par leverandører. Den ene ble tilfeldigvis itslearning, ikke fordi jeg aktivt oppsøkte dem, men fordi jeg gikk forbi og salgs- og markedssjef Trond Skeie sa «Hei!». I følge ham hadde de faktisk hatt et møte rett før NKUL om poengene i utfordringen min. De hadde ikke noe godt svar på hvordan de skulle vise meg at de gjorde det som stod i kontrakten – men de var på saken (som de så ofte er). Og at de ikke hadde slettet Fronter og itslearning-kontoene til Randaberg kommune var en glipp. Sikkert :-)

Det forrige innlegget på bloggen min om reelle utfordringer ift personvernrelgene laget ingen utslag i bloggloggen min i det hele, ut over bakgrunnstøyen. Altså er det i praksis ingen som har lest den. Dette har jeg sett før – ting jeg synes er viktig (og som jeg synes jeg jobbet litt med) synes andre ikke er viktig i det hele, mens helt banale ting kan ta helt av :-)

Selv har jeg konkludert med at vi egentlig ikke bryr oss så veldig om personvernutfordringer. Et visst engasjement finner du når noen vil kritisere tjenester de likevel ikke liker/bruker, men blikket på egen praksis kan ofte være nokså sløvt – hvis du ikke tar deg selv i nakken og våger å ta et utenfra-perspektiv på egen praksis. Du fremstår lett som en gledesdreper hvis du virkelig vil holde god standard på bruk av personopplysninger i skolen. Likevel mener jeg det er nødvendig og av og til si «nei, dette må vi se på først» før en trør i gang nye tjenester. Utfordringen er kanskje mest å få overordnede til å godta at dette tar tid – og at ingen har brukt så mye tid på dette før.

Vi har et eksempel på dette i Randaberg kommune for tiden. Sentrale personer i kommunen har oppdaget det nye personverndirektivet som trer i kraft mai 2018 og det ble skrapt sammen et møte med sentrale personer fra de ulike områdene i kommunen. Det ble raskt tydelig at få hadde tenkt og det gjenstår et godt stykke arbeid for at kommunen skal være innenfor de nye reglene innen mai 2018. Ikke det at kommunen har dårlig praksis. Jeg tror det meste er rimelig ok, men det er det som er problemet – jeg tror. Det er ikke gjennomført risikovurderinger og gjennomganger av disse for hverken lokale eller eksterne tjenester – bortsett fra i skolen. Selv om vi i skolen også har ting som kan være bedre ligger vi et hestehode foran.

Men om jeg legger ned en masse arbeid i å skaffe nødvendig bakgrunnstoff, lager internkontrollskjema og utforme databehandleravtaler med alle løse skytjenester – kommer det til å bety noe i praksis? Kutter vi ut AskiRaski, Brettboka, Klassetrivsel.no, M+ osv. hvis de ikke vil/klarer å levere oss nødvendig bakgrunnstoff slik at vi kan lage et internkontrollskjema og en databehandleravtale som er god nok? Jeg tviler både på at noen med makt og myndighet kommer til å gjøre det – eller at de ulike tjenestene kommer til å endre praksis. De store aktørene tar grep, fordi de må. Visma, IST, Microsoft, Google, kanskje til og med Apple kommer til å legge ting tilrette – mest fordi de konkurrerer mot hverandre og en tjeneste som ikke er tilpasset de nye personvernreglene kommer til å ha en reell ulempe i konkurranse med de andre.

Men hvorfor bryr vi oss ikke? Hvorfor synes vi ikke det er viktig å følge akkurat disse lovene? Mitt tipp er at det er fordi det kan være komplisert å forstå omfanget av digital informasjon på ville veier og at endringer kan være omfattende (og da en god del arbeid både teknisk og i organisasjonen) – og vi må kanskje også gjøre en del IKT-tjenester mer tungvindt å bruke. Enkelt og praktisk er ofte ikke særlig sikkert. Resultatet er en form for apati – ingen vet helt hvor de skal begynne. Endringene er for uoversiktlige og omfattende.

Ta f.eks. opptaket til videregående skole som jeg skrev om i forrige blogginnlegg. Hva om VIGO ikke vil gjøre noe – at de ikke gidder å lage noen avtale med oss i kommunen. Hva skal vi gjøre da? Nekte å overføre data til dem? Hvem går det ut over? Jo, elevene. Og hvem får skylden? Garantert vi på skolekontoret i grunnskolen. Hvem er motivert for å endre praksis? Eller for å si det mer pedagogisk – hvem eier problemet?

Og en ting til – det er slitsomt å tenke på at hver kommune sitter for seg selv med disse utfordringene. Vi i Randabergskolen har antakeligvis like mange ulike skytjenester (og interne tjenester) som Stavangerskolen, Gjesdalskolen, Trondheimskolen og [tenk-på-en-liten-kommune]skolen. Store kommuner har kanskje bedre ressurser til å lage disse planene (og presse tjenesteleverandør) enn små kommuner, men vi skal alle og enhver lage hver våre egne avtaler og internkontrollskjemaer. Hvordan kan vi lette og kvalitetssikre dette arbeidet for kommunene – altså hvordan kan vi samarbeide om dette? Kan vi ikke lage oss en «infobank»/en wiki med internkontrollskjemaer, RoS-analyser og bakgrunnstoff fra tjenesteleverandør og gjøre dette på en dugnad slik at vi alle slipper å finne opp kruttet hver på vår tue av varierende størrelse?

Og til ettertanke for alle som jobber i Randaberg kommune – sjekk ut lenken https://hrm.randaberg.kommune.no. Ikke så spennende, ser det ut til. Det er her vi søker om ferier, finner lønnsslipper, leverer egenmelding, fyller ut reiseregninger osv. Men hva om en annen hadde brukernavn og passord til en ansatt i Randaberg kommune? Jeg har levert en avviksmelding på denne tjenesten og den lyder:

Beskrivelse
Det er mulig å logge på https://hrm.randaberg.kommune.no fra et åpent Internett (altså fra hvor som helst i verden). Pålogging er enkelt brukernavn og passord. Det er da mulig å få tilgang til sensitive personopplysninger, mest knyttet til helse (egenmeldinger / fravær), men også andre personlige opplysninger om f.eks. ektefelle og barn, søknad om jobb, ferier, reiseutgifter osv. Det er også mulig å få tak i lønnsslipper med alt det dette inneholder av personlige opplysninger.
Konsekvenser av hendelsen
Andre kan rimelig enkelt få tilgang til ansattes helseopplysninger og andre svært private opplysninger.
Forbedringsforslag
Innføre sterk autentisering på nettjenesten eller legge tjenesten bare tilgjengelig via intranettet i kommunen (altså at du må være på en jobbmaskin for å få tilgang eller logget på via Citrix – som har sterk autentisering).

Blir spennende å se hva som skjer. Det er tungvint, men mer korrekt…

I gråsonen av (de nye) personvernreglene

De nye personvernreglene kommer i mai 2018 og alle kikker nervøst igjennom systemene hvor de lagrer personopplysninger – og med god grunn. Vi gjør dette i Randaberg kommune også – og så langt kan skolen klappe seg selv på skulderen. Vi er langt fra i mål i skolen heller, men vi vet hva vi ikke har på plass. Og nei, det er ikke GSuite for Education som ikke er på plass. Det er alle de «løse» FEIDE-tjenestene vi sliter med. I denne jobben har jeg oppdaget et par tjenester som lagrer mengder av personopplysninger hvor jeg ble veldig usikker på hvilken ansvar vi i kommunen egentlig har.

Tjenestene jeg tenker på et Udir sitt PAS- og PGS-system og fylkeskommunens VIGO-system (opptak til videregående skole). Det som er utfordringen er at dette er systemer hvor henholdsvis Udir og fylkeskommunene er behandlingsansvarlig for personopplysningene de behandler. Udir og fylkeskommunen er ikke databehandler på vegne av kommunen. Den enkelte kommune har ikke noe behandlingsansvar. Dette er de helt tydelige på selv, så det er ikke noe utfordrende akkurat der.

Men… (den måtte komme) til tross for dette er det kommunen/skolen som overfører all informasjon inn i disse systemene slik at Udir og fylkeskommunene har noe å jobbe med. I PAS/PGS legger vi inn elevnavn, gruppetilhørighet og personnummer for Udir. Så er det også vi i skolen som får elevene til å fylle systemet med data gjennom nasjonale prøver, elevundersøkelsen og eksamen. Jeg tok kontakt med Udir og fikk gode svar. De har internkontrollskjema for alle tjenestene og deler dem gjerne. I disse skjemaene kommer det frem at Udir regner overleveringen/innsamlingen av data som et lovpålagt krav for å oppfylle pålagte plikter i opplæringsloven. Kommunen har en rolle som Udirs forlengede arm og gjør en pålagt (ikke-frivillig) oppgave for Udir. Elevene (og kommunen) står derfor ikke fritt til å stå over de ulike prøvene til Udir. Dette er lovpålagte undersøkelser og prøver – og det er et viktig poeng til neste avsnitt.

I VIGO er ting annerledes. Der supplerer kommunen fylkeskommunen med elevnavn, personnummer, karakter 1. termin og standpunkt- og eksamenskarakterer for elever på 10. trinn. Det gjør vi 3 ganger i løpet av skoleåret og det er så standardisert at det er integrert i de skoleadministrative systemene…

VIGO/Fylkeskommunene bruker de ulike rapportene til å forberede opptakssystemene (VIGO1), gjøre en grovsortering (VIGO2), tror jeg, og så en endelig fordeling (VIGO3). Det er en veldig viktig forskjell mellom PAS/PGS og VIGO – det er frivillig om du vil søke på videregående skole og vi overfører denne informasjonen uten å spørre eleven om det er greit. Eleven har ikke søkt på videregående skole og likevel laster vi mengder av data over til VIGO (VIGO1 og VIGO2) – bare fordi det er den mest praktiske måten å gjøre det på (for fylkeskommunen).

Jeg kan komme med noen spørsmål som kan vise det problematiske i at all informasjon om alle elever blir overført til VIGO automatisk. Det finnes elever som bare søker på private videregående skoler og utenlandske videregående skoler og er dermed aldri en del av VIGO-systemet. Hvorfor skal VIGO ha informasjon om disse elevene? Eleven har ikke søkt. VIGO trenger ikke informasjonen. Kommunen overfører den likevel Samme hva VIGO bruker det til – de trenger den ikke. Dette er et brudd på en del allerede eksisterende regler og det er vi i kommunen som utfører det!

Og hva med karakterene fra 1. termin på 10. trinn. Dette er mengder med elevinformasjon VIGO ikke trenger for å ta elever opp til videregående skole og den blir overført før elevene en gang har søkt. Og når du ser alle karakterer for en elev samlet under ett kan du enkelt danne deg et rimelig korrekt bilde av hvem denne eleven er (i grove trekk). Hva bruker VIGO denne karakteren til? Er det er et pre-opptak? En måte å forberede videregåendeskolene på hvordan fordelingen kommer til å se ut? Er det for å teste VIGO-systemet før de ordentlige dataene kommer? Blir disse karakterene slettet? Henger dette med elever i etterkant – også elever som slutter på videregående skole eller som aldri søker?

Kan jeg som kommune nekte å overføre alle disse VIGO-rapportene til fylkeskommunen? Vi har ingen avtale om at vi må. Siden vi ikke har en avtale er dessuten kommunen ansvarlig om fylkeskommunen bruker dette til feil ting. Det er ikke kommunens ansvar å fortelle fylkeskommunen om navnet på elevene som kanskje kommer til å søke på videregående skole. Det må de samle inn selv fra andre offentlige kilder (f.eks. folkeregisteret). Eller…?

Jeg hadde i forkant tatt en prat med Datatilsynet og de påpekte at en slik overføring av personopplysninger måtte være hjemlet i lovverk eller formulert i en avtale mellom kommunen og fylkeskommunen. Dette er ikke hjemlet i lov og det finnes ingen slik avtale – så her stod vi på bar bakke. Neste punkt var å sende denne utfordringen til VIGO-eier fylkeskommunen, som hos meg er Rogaland. De tok ballen, sendte den rundt fra kontor til kontor til den til slutt landet på kontoret til en jeg kjente. Han tok en telefon for å finne ut hva jeg egentlig tenkte på og vi ble raskt enige om at behovet er legitimt. Han hadde heller ikke villet overføre denne mengden med informasjon til noen uten en avtale – og han skal spille ballen videre hos dem.

I samtalen kom det frem at det er noen utfordringer knyttet til overføring av informasjon og avtaler. Kort fortalt vil alle fylkeskommuner kunne bruke informasjonen Randaberg kommune laster opp, fordi elever kan søke på skoler i andre fylker. Og når alle kommuner og fylkeskommune er selvstendige juridiske enheter må altså alle (19) fylkeskommuner ha avtale med alle (426) kommuner… og der passerte vi rett over i noe nokså uhåndterlig (8094 avtaler!). Kanskje dette kan gjøres enklere med at organisasjonen VIGO har avtale med den enkelte kommune? Det får noen andres jurister tenke på.

Det er selvfølgelig mulig å lage systemer for dette i grunnskolen. Vi spør alle elever/foresatte om de godtar en overføring av aktuell informasjon til VIGO, eventuelt i forkant av søkeprosessen, og om de ikke frivillig gjør dette må elev/foresatt selv sende inn godkjent kopi av vitnemål til fylket de søker skoleplass i. Så må vi i kommunen ha rutiner for å ikke få med disse elevene i VIGO-eksporten – noe vi sikker kan ordne sammen med Visma i det skoleadministrative systemet. Tungvindt, men korrekt.

Noen raske tanker om skolen i en digital tid

Fremtidens digitale klasserom. Det er ikke inventaret – det er hva elevene gjør!

Statsministeren og kunnskapsministeren hadde 1. august 2017 et innlegg i Aftenposten for å forberede folket (og lærere) på kommende endringer i læreplaner og den digitale satsingen i skolen. Det er en del jada for oss som følger med på feltet. Samtidig er det alltid noe å bite seg fast i – spesielt når det kommer til de tre hovedområdene hvor det skal satses.

like viktig er å forstå hvordan den underliggende teknologien virker

…sier de under det første punktet om «Elevens læring og digitale kompetanse». Nei, det er ikke det – tenker jeg da. Det har aldri vært nødvendig å forstå den underliggende teknologien til dampmaskinen for å kunne delta som samfunnsborger under den industrielle revolusjonen. Heller ikke trykkpressen eller bilen eller mobiltelefonen. Det elevene trenger er å kunne bruke de digitale verktøyene slik de faktisk virker og blir brukt i hverdagen som omgir dem. Dette har jeg skrevet for et par år siden her (om koding) og her (om digital kompetanse) og rimelig nylig her (om hva jeg forventer at lærerutdanningene gjør) – så lite har endret seg. Selvfølgelig er det et mål at de skal kunne tenke kritisk i møtet med samfunnets utvikling. Samtidig har det alltid vært et mål og vil alltid være det – uansett om teknologien er digital eller ikke. (Og så vil jeg føye til at kritisk tenkning er en evne ikke alle elever (eller lærere) når noen gang.)

For å kunne delta som samfunnsborger må elevene (og lærerne) være på de arenaene hvor ting foregår – der folk er. Dette gir oss en liten utfordring i skolen, fordi debatter, deling og meningsutvekslinger (i alle sine former) foregår på digitale superkommersielle arenaer. Da kolliderer skolen raskt med det personregelverket vi er satt til å overholde og det læringsoppdraget vi har. Denne sliter jeg litt med selv som lærer – vi må lære elevene hvordan dette fungerer uten at de samtidig skal være der? Må tenke mer på denne.

I korte trekk mener jeg at digital kompetanse handler om å kunne bruke digitale verktøy og arenaer på en digital måte / den måten de er tenkt brukt + litt til. Dette blir selvfølgelig en utfordring når det kommer til lærernes kompetanse. Lærere kan mye – både om fag og pedagogikk. De «kan» læreboken, biblioteket og avisen – men håndterer de alle disse nye digitale verktøyene og arenaene på en gjenkjennbar digital måte? Ikke like sikker. Så skal det også være sagt at heller ikke elevene nødvendigvis har en god forståelse av hvordan digitale verktøy kan brukes og hva som er ideen med det digitale, men de vokser i det minste opp i en tid der det digitale er normalen.

I punkt 2 titter regjeringens syn på hva de vil gjøre med de digitale læremidlene frem. Det er pakket rimelig godt inn, men de vil ha en «levende og kreativ næring som utvikler læremidler i skolen». Det leser jeg litt i retning av at de ikke kommer til å omfavne et NDLA Grunnskole med åpne armer sånn helt uten videre. Men hvorfor «læremidler»? Er digitale læremidler det skolen trenger? Min kortutgave er som følger…

  • Et læremiddel (læreverk) er noe som er laget spesifikt for bruk i skolen opp mot bestemte læringsmål i læreplanen. Lærebøker (og digitaliserte utgaver av dem) er et godt eksempel på dette.
  • En læringsressurs er ett eller annet læreren velger å bruke i undervisningen sin, men som ikke i utgangspunktet er tenkt brukt til opplæring i bestemte læringsmål i læreplanen. Dette kan være www.vg.no, www.snl.no eller www.nrk.no.
  • Så har du læringsverktøy som er verktøy (digitale som analoge) en lærer velger å bruke i undervisningen. Oppgangen mellom verktøy og læringsverktøy kan være vanskelig, fordi det ofte er knyttet til hvordan verktøyet er laget og hvordan verktøyet blir brukt.

Jeg holder en knapp på at jeg trenger digitale læringsressurser og hensiktsmessige digitale verktøy mer enn digitale læremidler – ut fra denne tredelingen. Læremidler kan lett bli for snevre og binde undervisningen til læreren opp i læremiddelets metodikk, som ikke alltid passer til den konteksten læreren har i klasserommet sitt. Så om jeg er for et NDLA Grunnskole, så et det som en læringsressurs – ikke læremiddel.

Samtidig mener jeg at eventuelle læremidler, eller læringsressuser laget for skole ;-), må være utviklet med åpne lisenser. Det er slik den det digitale fungerer. Den digitale teknologien muliggjør flyt av informasjon fra et medium til et annet. Det er faktisk det er som er trikset med det digitale. Siden det digitale i teorien kan lagre all mulig informasjon som binær kode (disse 0-ene og 1-erne) gjør det informasjonen uavhengig av mediet. Informasjon kan vises på skjerm, skrives ut på ark, gjøres om til lyd/bilde osv. Det kan enkelt endres, deles og kopieres. Og det er det som skjer i hverdagen. Vi vil ikke ha informasjon låst ned med DRM. I skolen må vi gå foran med de idealene vi vil gi til elevene våre – «a world in which every single human being can freely share in the sum of all knowledge» (for å si det med Wikimedias ord).

Nervøsiteten for at elevene gjør noe annet med disse digitale dingsene sine dukker også opp i innlegget. Denne utfordringen handler om at skolen bruker det digitale på en ikke-digital møte og der muligheten for tankeflukt, som alltid har vært der når ting blir for uinteressant, også får en praktisk konsekvens. Å lose elever gjennom kjedelig lærerstyrt leksegjennomgang på prosjektør med åpne maskiner kan bare føre til en ting.

Og til slutt…

Kritisk tenkning, kreativ problemløsning, etisk refleksjon og estetisk sans er egenskaper og ferdigheter som vanskelig kan automatiseres.

Vel… det er akkurat dette en del fremtidstenkere mener AI nettopp vil automatisere. Noen av disse punktene er allerede (delvis) automatisert i ulike løsninger, fra søk i Google, spillelister i Spotify og i selvkjørende biler.

Ahhh… godt å være tilbake fra snekkerferie :-)

Alternative fakta i kommunestyret

Stange kommune hadde 31. mai 2017 kommunestyremøte. Der var det en interpellasjon fra FrP om at kommunen burde slutte å bruke itslearning og heller velge noe billigere og mer tidsriktig. Naturlig nok, kanskje, ramlet det inn en epost fra itslearnings salgs- og markedssjef Trond Skeie dagen før møtet. itslearning mente interpellasjonen inneholdt en rekke faktafeil og følte seg forpliktet til å informere før møtet. En liten fugl tvitret til meg om at itslearning i dette brevet hadde litt «alternative fakta» om situasjonen – og så dukket en kopi av eposten opp i innboksen min.

Hva er det itslearning føler de trenger å informere om? Her er kopien av eposten – ta en kikk, den er ikke så lang.

Om itslearning er utdatert eller ikke er en delvis subjektiv sak, så den skal vi la ligge. Jeg tror likevel at mange er enige med Stange FrP i akkurat dette og en løsning blir ikke nødvendigvis mindre utdatert på grunn av produktforbedringer. At Stange kommune har høy bruk av itslearning er vel kanskje ikke så rart om de er en aktiv IKT og skole-kommune og itslearning er det verktøyet de har. Det litt pussige er at Skeie tar seg bryet med å sjekke dette før han sender eposten – og at han gjør det til et poeng.

Så begynner det å skli litt ut. Hva Skeie legger i «sentrale funksjoner som vurdering og fraværsføring» (min utheving) er litt uklart. Både Microsoft og Google har i høyeste grad systemer for vurdering og de er bedre enn itslearning sine – alt etter hva du mener med «vurdering». Fraværsføring er, meg bekjent, en oppgave for det skoleadministrative systemet og ikke læringsplattformen. Jeg vet at itslearning kan overføre fraværsopplysninger til andre systemer og jeg tipper det er dette som er tilfelle her. At det å føre fravær er en «sentral» funksjon i en læringsplattform synes jeg er å blande kortene kraftig. Jeg regner med at Stange, i likhet med mange andre kommuner, er i ferd med å skaffe seg et skybasert skoleadministrativt system. Dette vil og skal være stedet hvor de fører fravær. Det er en uting å blande snørr og bart. Et skoleadministrativt system er et skoleadministrativt system og en læringsplattform er ikke et skoleadministrativt system. Du bør ikke blande disse to funksjonene (og det går begge veier!).

Samskrivingen Skeie viser til er vel at itslearning har integrert muligheten for at brukere i itslearning kan bruke Office365 og GSuite integrert i itslearning. Da er det ikke itslearning som har samskriving, men Microsoft og Google – og da må jo brukerne ha tilgang til Office365 eller GSuite for å benytte seg av denne samskrivingen.

Og så ser det ut til at itslearning er på glid i forhold til å gi Stange kommune et godt tilbud for ikke å miste dem (og itslearning har mistet mange små og store kommuner de siste årene). Det er i alle fall slik jeg leser den setningen :-)

Deretter kommer det en ordentlig brøler – «Hverken Google Suite for Education eller Microsoft sin løsninger er gratis.». Hæ?! Hva?! Jammen… Jo, det er gratis! GSuite for Education er gratis på samme måte som itslearning ikke er det. Skoler betaler ingenting for å bruke GSuite for Education for så mange elever de bare kan tenke på – og Google har tenkt å holde det slik. Microsoft har også gratis løsninger for skolen, selv om de fleste pleier å gå for den utgaven som koster litt. Det er ikke E5-lisenser, men academic-lisenser der kommunen betaler svært billige lisenser for lærerne og så er alt gratis for elevene. Det salgs- og markedssjef for itslearning skriver her er direkte feil og misvisende. Skeie ikke bare bør vite bedre. Han skal vite bedre enn å sleive om andre produkter enn hans egne. Enten så sprer han løgn eller så er det grove hull i kunnskapene hans om hvilke produkter og tilbud som eksisterer der ute. Uansett burde han ikke si noenting som helst om annet enn sitt eget produkt.

Og hva endte interpellasjonen opp med? I protokollen fra kommunestyret kommer det helt korrekt frem at dette kanskje ikke er et spørsmål som kommunestyret skal mene noe direkte om. Men… i følge tvitteret ble eposten fra itslearning referert av ordfører som om alt var fakta og korrekt. Jeg håper jo at dette ikke er tilfelle, fordi agendaen i eposten er så åpenlys at det heller burde utløst latterkrampe og en god kaffepause…

PS! Skulle gjerne likt å vite hva Microsoft og Google tenker om denne eposten fra itslearning til Stange kommune.