Da er ferien her og undervisningen rundes av. I KRLE var det ikke meningsløs film, men meningsfull læringsbasert spilling som foregikk. Elevene hadde rundet av Minecraft der de bygget ferdig kirkene og fylte dem med info om forskjellige tema.
Det ble mer arbeid med kirkene (og hemmelig rom under bakken) enn teksten de skulle ha med – og, som ofte skjer i april/mai, det var flere KRLE-timer som forsvant til andre ting og hakket opp progresjonen fra time til time.
Men med Minecraft avsluttet fikk jeg en siste (dobbel)time til et par eksperimenter jeg ikke har rukket med denne klassen i år. Det første var en bonusrunde med «Proteus«. Denne klassen har ikke vært utsatt for så mange dataspill som forrige gjeng jeg hadde og jeg var spent på hvordan de ville takle et opplegg som var så «løst». Spillet ble installert og elevene innstilt på utforsker-modus. De fikk i praksis spille en drøy halvtime.
[SPOILER ALERT] Det underlige er at ingen fikk med seg at overgangene i spillet handler om årstidene. Og som i en utvidet fortolkning kan handle om livet i overført betydning (og hvordan skal vi da tolke slutten av spillet?). Det var mer at verden ble penere, så ble den styggere osv. De kom ikke selv på hva det kunne være og hvorfor det var slik. Elevene trenger mer trening i dette og jeg må ha en grundig prat med norsklærerne. [/SPOILER ALERT]
Elevene var ikke like flinke som forrige kull til å observere og oppleve. Likevel fikk vi en kort, men ok, samtale om hva uttalelsen «Du kan aldri komme tilbake…» kan bety i dette spillet og i livet ellers.
Det andre spillet jeg rakk var en felles klasserunde med «The Stanley Parable» – og det fungerte også godt. En elev fikk spille felles for klassen på storskjerm og vi byttet elev hver gang spillet startet på nytt. Det ville vært bedre om jeg hadde bedre tid, men elevene lo på de rette stedene og det var noen fantastiske øyeblikk der utviklerne av spillet helt på kornet visste hvordan elevene ville spille spillet. Det beste eksempelet var når en elev fumlet litt med å ikke skrive inn koden på sjefens kontor. Fortelleren i spillet hadde flere ganger hintet om kodepanelet bak skrivebordet og at koden var 2845. Da eleven endelig fant kodepanelet husket han ikke koden og spurte høyt ut i klassen «Hva var koden igjen?» og før noen rakk å svare sa fortellerstemmen i spillet høyt og tydelig «2-8-4-5». Og som vi sier her i Stavanger-regionen – elevene «tog an» og lo godt, fordi de faktisk skjønte at dette var preprogrammert i spillet nettopp for disse situasjonene, samtidig som de forstod «dialogen» spillet har med den som spiller. Akkurat dette øyeblikket var verdt hele timen :-). Ellers fikk vi faktisk til en god samtale om hvilke forventninger elevene har når de spiller spill og hvordan TSP tuller/jobber/overrasker ift disse forventningene. Må overtale norsklærer her også til å bruke dette spillet neste år…
I dag har jeg også begynt på et opplegg for første episode i spillet «Stories Untold«. Du kan laste ned enn demo her og kose deg med en utrolig skummel fortelling nå som nettene begynner å bli lengre igjen – så får du se i høst hva jeg tenker å bruke det til.
God sommer!
Legg igjen en kommentar