Inspirert av antipanelet på NRK vil jeg slenge ut en påstand om at det bare er tull med programmering i skolen. Jeg har vært innom dette tidligere på bloggen, men ikke gått inn særlig i argumentet.
Her er mitt beste argument mot programmering i skolen…
Vet du hva dette er? Du bruker den sannsynligvis hver dag, og du er avhengig av den. Bør du vite hva dette er, siden du bruker den og er avhengig av at den virker? Bør du kunne fikse den om det går i stykker eller lage en om du trenger den? Selvfølgelig ikke – så sant du ikke er en bilmekaniker.
Dette er differensialen, og du kan ikke kjøre en bil uten den. Mekanismen fordeler kraften fra drivakelen ut til hjulene, men lar hastigheten til hjulene variere. Når du kjører rett frem roterer begge hjulene like fort, mens når du svinger ruller ett hjul fortere enn det andre (fordi det må kjøre lenger enn det andre). Hvis hjulene var låst sammen hele tiden, ville bilen miste grepet og dekkene slites unødvendig. Sagt på en annen måte – uten differensialen ville du kjørt ut av veien i hver sving.
Så hva har dette med koding å gjøre?
Du trenger differensialen for å svinge, men du kan kjøre bil et helt liv uten å vite at den finnes. Du lærer å kjøre bil på en trafikkskole, men å ikke bygge motoren. På samme måte lever de aller fleste et fullverdig digitalt liv som kompetente førere, ikke som mekanikere. Programmering er mekanikerkunnskap. Den blir nødvendig først når du velger å spesialisere deg. Da hører den hjemme i spesialiseringen, og ikke i førerprøven som alle må ta.
Jammen… jammen… jammen, hører jeg du sier nå – så la meg ta motargumentene på strak arm.
«Men fremtidens arbeidsliv trenger teknologer!«
Et vanlig argument er at Norge trenger langt flere med teknologisk kompetanse enn vi utdanner i dag, både folk som lager teknologi og folk som forstår og bruker den. Mange elever vil havne i yrker som knapt fantes for tjue år siden eller i tradisjonelle yrker hvor teknologien har endret selve utøvelsen av yrket. Å ta programmering inn i skolen kan gjøre at fag oppleves som mer relevante for en del elever, og dermed motivere. Poenget er ikke at alle skal bli programmerere, men at grunnleggende forståelse for det blir en allmennkompetanse på lik linje med å lese og regne.
At samfunnet trenger noen mekanikere, betyr ikke at alle må bli det. Norge trenger også mange rørleggere, men vi legger ikke rørleggerfaget inn som obligatorisk allmennkompetanse for hele befolkningen. Arbeidsmarkedsargumentet forveksler et spesialistbehov med et allmennbehov. Den som får smaken på det, kan velge yrkesfag, fagskoler og høyere utdanning. Der har de verkstedet med alt nødvendig utstyr, og den didaktiske fagkompetansen til å lære elever å bruke det. Å gjøre alle til halvslappe kodere løser ikke behovet for de virkelig gode.
«Men algoritmisk tenkning og problemløsning er nyttig over alt»
Det pedagogisk tyngste argumentet er at programmering trener en tenkemåte som overføres til andre fag – som å bryte ned et sammensatt problem i mindre deler, lage trinnvise løsninger, teste, feile og forbedre. Programmering utfordrer elevene med problemstillinger som bidrar til kritisk tenkning og resonnering, og gir dem mulighet til å bruke kreativitet og fantasi til å skape noe digitalt ved å omsette en idé til handling. Dette kan igjen knyttes direkte til dybdelæringsambisjonen i LK20, hvor elevene skal kunne bruke det de har lært i både kjente og ukjente situasjoner.
Selv om dette kanskje er det vanligste argumenter, mener jeg at det er det dårligste. Du lærer å håndtere kompliserte trafikksituasjoner uten et ord om forbrenningsmotorens termodynamikk. Problemløsning, logisk tenkning og evnen til å bryte ned et problem er generelle ferdigheter som matematikk, naturfag og for den saks skyld filosofi har jobbet med i århundrer, lenge før noen skrev en eneste kodelinje. Påstanden om «overføringsverdi» fra programmering til andre fag er dessuten gammel og dårlig dokumentert. Den ble prøvd med Logo på 1980-tallet uten at effekten lot seg påvise. Hvis målet er tenkeevne, finnes det billigere og bedre veier enn å lære alle elever while-løkker de har glemt noen måneder senere.
«Men vi må gjøre elevene til produsenter, ikke bare konsumenter!»
Barn og unge omgir seg konstant med digital teknologi, men mest som brukere. Forkjemperne for programmering argumenterer for at skolen har et dannelsesansvar for å gjøre elevene til skapere som forstår hvordan teknologien fungerer, ikke bare passive konsumenter av apper og plattformer andre har laget. Dette handler om myndiggjøring – at den som forstår logikken bak systemene, er vanskeligere å manipulere.
En trygg, myndig bilfører er ingen passiv «konsument» selv om hun ikke kan skru på bilen. Hun tar informerte valg – hvilken bil, hvilken forsikring, når hun skal kjøre eller ikke skal kjøre. På samme vis kan en digitalt myndig borger velge tjenester klokt, verne om personopplysningene sine og gjennomskue lureri uten å kunne bygge appen selv. Skillet «produsent versus konsument» er en falsk diktonomi. Mellom disse står den kyndige brukeren, og det er den rollen skolen faktisk skal utruste elevene til.
«Men digital dømmekraft, da? Demokratiet?»
Et samfunn der stadig mer styres av algoritmer, fra strømmetjenester til saksbehandling i forsikringsselskaper, trenger borgere som forstår hva en algoritme er og hvilke valg og verdier som ligger innbakt i den. Argumentet er at digital dømmekraft forutsetter en viss teknisk forståelse gjennom at du kan ikke forholde deg kritisk til noe du opplever som ren magi. Dette er blitt mer aktuelt med KI, der forståelse for hvordan modeller trenes og feiler er en forutsetning for kildekritikk.
Men igjen – du trenger ikke «kunne» motoren for å kjøre forsvarlig. Du trenger å kunne trafikkregler, ha en slags veisans og en god evne til å vurdere risiko. Digital dømmekraft er trafikkforståelse, ikke mekanikerforståelse. Den handler om kildekritikk, personvern, mønstergjenkjenning av manipulasjon og etisk refleksjon. Alt dette er ferdigheter du kan trene godt uten å skrive kode. Å vurdere utfallene av en algoritme (er anbefalingen skjev eller hvem tjener på den?) krever ikke at du kan kode den, like lite som du må kunne konstruere en airbag for å forstå at (og hvordan/hvorfor) den redder liv.
«Men dette motiverer elevene og kan trekkes inn på tvers av fag»
Programmering lar seg koble til nesten alle fag, spesifikt i LK20 er det matematikk (mønstre, variabler, funksjoner), naturfag (måling, simulering, sensorer via micro:bit), kunst og håndverk (interaktivitet og visuelle uttrykk) og musikk (komposisjon). I læreplanen har programmering og algoritmisk tenkning fått en sentral plass i matematikkfaget, og skal støtte elevene i logisk tenkning og problemløsning. Tilhengerne peker på at praktiske, skapende oppgaver kan gjøre abstrakte begreper mer håndgripelige og treffe elever som ellers faller av i teoritunge fag.
Når koding presses inn i matematikk og naturfag, er faren at skruingen stjeler tid fra kjøringen – for å holde meg til analogien. Elevene kjemper med syntaks og feilmeldinger i stedet for å forstå selve matematikken. Motivasjonsgevinsten treffer heller ikke helt. Den som allerede liker å mekke, blir tent, mens de andre bare får enda en terskel. Evalueringen så langt bekrefter stort sett dette. Programmeringen blir ofte isolert og fragmentert, og uten tydelig progresjon. Et halvhjertet obligatorisk innslag risikerer å svekke fagene det skulle styrke.
«Men det hjelper på likestilling og sosial utjevning»
Et argument er at når programmering ligger i den obligatoriske fellesskolen fremfor på fritidsaktiviteter og kodeklubber, får alle elever tilgang og ikke bare de med ressurssterke foreldre eller de som allerede er interessert. Kjønndimensjonen fremheves også. Tidlig og obligatorisk eksponering kan bidra til å utjevne den skjeve rekrutteringen til teknologiyrkene. Forskningen viser riktignok at dette er krevende. Særlig kvinner som utdanner seg til å undervise på lavere trinn rapporterer lavere interesse for programmering enn andre, noe som gjør at selve lærerutdanningen blir sentral.
Intensjonen er god, men bil-analogen kan tydeliggjøre en utfordring her. Obligatorisk bilmekanikk utjevner ikke interesse. Det kan tvert imot forsterke opplevd mestringsgap for dem som ikke kjenner seg igjen i det. At mange lærere selv mangler trygghet i programmering, betyr at kvaliteten blir ujevn fra skole til skole. Da risikerer man at et tiltak som skulle utjevne, i praksis premierer dem som allerede har koding hjemme – stikk motsatt av det som var ideen.
Så… Koding hører hjemme der spesialiseringen begynner, ikke i allmenndannelsen alle skal gjennom. Like lite som du må være bilmekaniker for å kjøre bil, må du programmere for å forstå en digital hverdag. Lær ungene å kjøre. De som vil under panseret, skal selvsagt få slippe til – men da som et valg og ikke som en plikt.
Og differensialen? Den gjør fremdeles jobben sin i hver eneste sving. Og nå vet du at den finnes.
Legg igjen en kommentar