Hva hadde jeg gjort om alle elever i en klasse på ungdomstrinnet hadde hatt en TF101 foran seg? (Hm… hvorfor tenker jeg på det mon tro… :-) Det viktige må være å bruke TF101 der den tilfører noe kvalitativt nytt til undervisningen.
Det mest nærliggende er at den gir tilgang til informasjon på en måte som er helt annerledes enn tidligere. Nå er ikke tilgang til informasjon noe som i seg selv gjør undervisning bedre, men det åpner f.eks. opp for en større tilpassing av informasjonen som er tilgjengelig enn det læreboken og læreren kan gi. Et eksempel kan være om læreren har spilt inn korte videosnutter med forklaring på et tema i matematikk tilpasset til ulike nivå. Da kan den enkelte elev selv velge hvilken forklaring den ønsker å se – for å best forstå/lære dette temaet. Selvfølgelig er Internett tilgjengelig og det ville være naturlig om læreren la opp til at elevene fikk lete etter god informasjon også der (jfr. digital lesing og PISA).
Og et lite apropos – prosessen med å lete/søke etter informasjon på nettet er en «kvalitativ» prosess, fordi du på forhånd ikke kan si hva du skal finne/hva som er «rett» svar (da hadde du ikke hatt behov for å lete!). Derfor kan PISA-testen om digital lesing ikke gi et autentisk bilde av elevenes evner i og med at testen ikke foregår på det åpne (og ekte) Internett og at det finnes gale og rette svar. Det er prosessen som skjer i hodet til eleven når den gjør valgene sine som hadde vært interessante å «måle», og det er mer en kvalitativ undersøkelse enn en kvantitativ.
Alltid tilgang til digitale samarbeidsverktøy dukker også opp som noe nytt. Google Docs, MediaWiki (Wikipedia), ulike verktøy i LMS-systemer og andre digitale samarbeidsverktøy er ikke noe nytt, men har vært begrenset til enkelttimer da elevene er på datarom eller når de sitter på maskiner hjemme. Plutselig er disse verktøyene alltid tilgjengelige i alle timer og kan føre til dramatiske endringer i måten elever arbeider med informasjon sammen – og jobber da mer i tråd med idealene i de nye læringsteoriene om hvordan elever lærer bedre og mer effektivt.
Alle elever har plutselig fått et fotoapperat, et videokamera, et piano, et atlas, en 4-spors lydopptaker osv. i hånden. Et nettbrett kan være mange forskjellige verktøy – alt etter hvilket program de starter – og de kan ta med seg dette verktøyet over alt. De kan spille instrumenter i musikktimen (og ta det opp), ta bilder av matretter i mat og helse, lage instruksjonsvideoer i kunst og håndverk, ha en grafisk kalkulator i matematikk og en rekke andre verktøy – alt på samme «dings» som de alltid har med seg.
Det siste, og på en måte det vanskeligste, er at elevene alltid har et digitalt skriveverktøy tilgjengelig. Overgangen fra en kladde-/førebok til et digitalt skriveverktøy vil medføre en såpass store endring av allerede eksisterende metodikk, i motsetning til punktene over som er nye momenter i metodikken, at det vil medføre en del gnisninger i hvordan ting skal gjøres… tror jeg.
Legg igjen en kommentar