Jeg ble utfordret til å lese artikkelen «Hvorfor leser vi dårligere på skjerm?» (som vel er en variant av «Hypertext fiction reading: haptics and immersion«) av Anne Mangen, Lesesenteret, UiS. Etter å ha lest begge artiklene sitter jeg igjen med en følelse av det er noe riv ruskende galt…

«– Datamaskinens hypertekstteknologi og dens multimediale egenskaper åpner ikke i samme grad for innlevelse i et fiksjonsunivers hvor innlevelsen består av at du skaper deg dine egne bilder. Datamaskinen understøtter ikke denne type innlevelse fordi leseren distraheres av mulighetene til å gjøre noe annet, fortsetter hun.»

Jeg kan nesten ikke få sagt hvor galt jeg opplever det hun sier her er. Litt om min egen lesebakgrunn er påkrevd. Jeg har mer eller mindre vokst opp på/i et bibliotek. Jeg hadde foreldre som var glade i å lese. Far var hadde ansvaret for biblioteket på skolen han jobbet og supplerte meg med det jeg ville ha av bøker. Siden har jeg selv sortert skolebibliotek som sommerjobb og vært fast inventar på biblioteket i Sandnes i søken etter bøker. Fra min far arvet jeg en stor kjærlighet for engelsk science fiction (spesielt «hard science fiction«), så jeg lå godt ann for det jeg fant når jeg begynte å putle med datamaskiner som 9-åring i 1979.

Jeg har lest, lekt og skrevet meg igjennom de fleste av teksteventyrene til Infocom. De ga ut 37 interaktive teksteventyr fra 1980-1989. Jeg vil hevde at disse eventyrene i høyeste grad er «hypertekster» og jeg kan love deg at jeg sjelden har hatt større og bedre opplevelser/innlevelser/bilder i hodet enn når jeg har spilt disse spillene (fordi det er det de er – selv om det bare er tekst og ingen grafikk/bilder). Jeg vil derimot fremheve en annen «hypertekst» fra 1986 – ett år tidligere enn det Mangen eksemplifierer som tidlig i hypertekstalderen – nemlig «Portal» (nei, ikke spillet fra Valve, men det er bra det også :-). Jeg husker at jeg spilte «Portal» både på Commodore 64 og Amiga (når det kom ut der). Det er sjelden jeg har hatt så mange levende bilder og fantasier i hodet som når jeg leste denne «boken» på skjerm. En kamerat av meg spilte/leste seg igjennom det i løpet av en kveld med påfølgende natt – og den påfølgende natten hadde noen drømmer han aldri har hatt siden…

Men… tilbake til artikkelen. Det kommer frem i artiklene at Mangen støtter seg på andres forskning, men den forskningen ser ikke ut til å si det hun antyder i overskriften av artikkelen. Det ser rett og slett ikke ut til å være empiriske bevis for det hun påstår. Hun kommer bare med en masse antydninger.

Jeg føler at Mangen egentlig er ute etter å definere en perfekt lesesituasjon, som ser ut til å være foran en peis, med en kopp te, ullpledd, ungene i seng, et stille hus, TVen avskrudd og med en god (papir)bok i hånden. Underforstått gjelder jo dette da også lesesituasjoner knyttet til læring, f.eks. et stille klasserom med 23 elever som blar stille i hver sin papirbok og som fylles av kunnskap og opplevelser i hodet. Jeg vil påstå at det er innlysende at det finnes andre lesesituasjoner som gir vel så store opplevelser (og læring) som det hun holder frem. Opplevelsen min av teksten/fortellingen ble forsterket fordi jeg kunne gjøre/prøve/velge noe annet enn bare å fortsette rett frem i en linær leseropplevelse. I «Portal» måtte jeg lete etter neste del av fortellingen – og gjett om det gjorde noe med opplevelsen og om jeg enda har bilder av fortellingen i hodet mitt?

Og i dag er jeg en svoren Kindle-tilhenger. Etter at jeg fikk Kindlen i hus for ett år siden har jeg omtrent ikke tatt i papirbøker (bare norske), men du verden så mange bøker jeg har lest på lesebrettet. Og jeg kan ikke si at jeg har dårligere leseopplevelser der enn om det hadde vært en papirbok. Jeg skal ikke si at alle typer lesesituasjoner som gjør seg godt med et lesebrett. Selv opplever jeg at det er godt å sitte med papir når jeg skal hente ut informasjon fra mange ulike faglitterære kilder, men det er knyttet til at det enda er enklere med papir enn på skjerm – enn så lenge! Jeg ser frem til at Kindle med touchskjerm kommer til Norge og får modnet seg litt i forhold til hva du da kan gjøre med lesebrettet.

Finnes det egentlig en absolutt gjennomført god lesesituasjon – en ideel situasjon – som alt annet skal målet mot? Nei. Det er tøv. Lesing er alltid relativt i forhold til de situasjoner hvor lesing foregår og hvordan kunnskap (ting som skal leses) blir organisert. I vår del av verden handler det nå om å gi barn kunnskap, strategier, øving og trening i å bruke digital teknologi til lesing og skriving (her er begge begrepene forstått som svært utvidede begreper) på en reflektert og god måte – rett og slett fordi det er slik verden er blitt. Barn som bare kan lese papirbøker blir analfabeter. Vi må lære elevene våre en rekke forskjellige tilnærminger til lesing, fordi lesing er så mye mer enn det som foregår i et stille klasserom og foran peisen. De må kunne lese godt på digitale enheter og de må kunne lese godt på papir.

Vi leser ikke dårligere på skjerm. Vi leser annerledes.

Forresten… om noen har lyst til å oppleve «Portal: A Dataspace Retrieval» i bokform, kan du laste den ned her i MOBI-format og lese den på lesebrettet ditt. Forfatteren har selv sluppen den under «the Creative Commons BY-NC-ND Unported license 3.0».

…og skulle du ha lyst til å spille «Portal» (og har en windows-maskin) er det bare å pakke ut denne zip-filen!