«Journey»

Jeg er en garvet «gamer» fra gammelt av. Jeg har spilt det meste av spill fra Vic-20, Commodore 64, Dragon 32(!), Amiga og oppover. Som voksen familiefar er suget enda tilstede, men ikke tiden. Ikke det – det begynner å bli lengre mellom de ordentlig gode spillene. Du blir litt mer kresen når du har vært med i den verden såpass lenge. FPS-spill er liksom ikke så nytt lengre – selv om Valve med ujevne mellomrom klarer å gjøre noe nytt.

Men… av og til dukker det opp noe som  spilles. Sist ut var «Journey» på PlayStation 3. De to tidligere spillene til Thatgamecompany gjorde at jeg ventet med glede på dette spillet. Og jeg ble ikke skuffet…

En mer spesiell spill-opplevelse skal du lete lenge etter. Spillet er ikke vanskelig, varer bare 2-3 timer tilsammen, handler ikke om annet enn reisen frem til et fjell i det fjerne… og du kommer aldri til å glemme det.

I spillet kontrollerer du en kappekledd figur i en enorm ørken, på reise mot et fjell i det fjerne. Under reisen treffer du andre spillere på samme vei, men bare en om gangen. Dere kan hjelpe hverandre, men ikke kommunisere via tale eller tekst og du får ikke vite navnet til den andre. Den eneste formen for kommunikasjon mellom dere er gjennom en ordløs «sang». Denne sangen påvirker også magiske tøystykker som svever forskjellige steder i ørkenen. Den kappekledde figuren har et langt flagrende skjerf som, når det blir ladet opp av de svevende tøystykkene eller andre spillere, kan få figuren til å fly en liten stund.

Dette pussige utgangspunktet kombinert med et enkelt, men svært vakkert, visuelt uttrykk og fantastisk musikk, som endrer etter alt etter hva du gjør, skaper noe du sjelden opplever i et spill. «Journey» er ment å vekke undring og en følelse av å være liten i møte med det storslagne, og å knytte følelsesmessige bånd mellom en selv og de anonyme medspillerne en møter på reisen. Og gjett om de har fått det til…

Alle som har en PS3 stående i stuen hjemme bør spandere på seg dette spillet i PlayStation Store. Når solen er gått ned og du har skrudd av lyset, må du spille igjennom det med musikken høyt på – eller med et godt headsett om du har familie :-)

Dette spiller lærer deg faktisk en om livsvisdom/religion (du kan lett bruke spillet i RLE) og samtidig er det et godt utgangspunkt for samtale om det å hjelpe og å bli kjent med andre – uten at du faktisk kan gjøre noe annet enn å «synge» uforståelige lyder. Faktisk hadde det vært svært spennende om jeg kunne fått alle elevene i 10A til å bruke en formiddag på å spille dette spillet. Det hadde vært et fantastisk utgangspunkt for en spennende samtale om veldig mye!

Jeg har spilt igjennom spillet sammen med minsten (på nå 5 år) – rettere sagt, han har spilt igjennom det sammen med meg – og jeg var imponert over hvor fort han tok ideen bak spillet og hvordan han forholdt seg til de andre anonyme spillerne. Stolt far, med storfag i religionspedagogikk, fikk nesten en tåre i øyekroken når minsten i tillegg lirte av seg noen slående betraktninger om dype eksistensielle og religiøse tanker (som jeg ser ligger til grunn for «historien» i spillet). Likte han også spillet? Ja, spesielt vennene som fløy sammen med ham.

Beste spill noensinne? Ja – det er i alle fall ett av dem.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.