Noe som plutselig stod klart for meg…

Dette innholdet er 12 år gammelt, så det kan godt hende at ting er utdatert i vår hastige digitale hverdag.

Det omvendte klasserommet… jeg kjørte første kapittel i RLE med dette som ideal og oppdaget to ting.

For det første er det ikke like «lett», eller meningsfullt, å flippe faget RLE. Lekser på «gamlemåten» i RLE er stort sett å ha lest noen sider i RLE-boken, og er det da meningen at jeg i stedet skal gjøre det for dem på video? Ikke det – jeg har tidligere, og sikkert mang en RLE-lærer med meg, brukt tid i timen på «å gå igjennom» plikt-, konsekvens- og dydsetikk for elevene i helt klassisk instruksjonsånd. Jeg står der fremme og forteller/noterer og prøver i ny og ne med noen enkle spørsmål å lokke ut av elevene at de enten har lest leksen eller husker noe fra forrige time. Leksen har enten vært å lese det jeg da står å sier, eller så er det lekse til neste time å ha lest det jeg nettopp stod å snakket om. Klassisk. Til dette kapittelet hadde jeg spilt inn en del på video og timene brukte vi utelukkende til at elevene jobbet – ingen instruksjon. Kunne jeg rett og lett ikke bare latt elevene lese det som stod i RLE-boken? Jo, kanskje – hadde spart meg for en del arbeid med å lage videoene. Men – jeg så at elevene slukte videoene med større entusiasme enn å få noen sider å lese i lekse, og det var faktisk en del av elevene som så videoene om igjen i timen når de jobbet.

Det andre jeg oppdaget raskt var at elevene ikke likte å jobbe i timen :-). De var mer ukomfortable med måten vi gjorde RLE-timen på enn det jeg var. Jeg syntes at timene ble litt mer ustrukturert (selv om de slett ikke var det) fordi klassen ikke hadde fokus må meg/den fortellende læreren (må jo bare innrømme det) og dermed at jeg ikke hadde denne besnærende følelsen av full oversikt over hva som skjer i klassen (selv om en aldri har det). Elevene jobbet og jobbet, men jeg var som sagt ikke helt fornøyd – det var liksom ikke helt drømmejobbingen jeg så for meg. En av elevene uttrykket også på slutten av emnet om vi ikke kunne gjøre neste kapittel på den vanlige måten.

Jeg gjorde nemlig som eleven ba meg om. Første kapittel hadde strukket lenger ut i tid enn planlagt. Det var gått med en god del RLE-timer til helt andre ting – turer, musikkprosjekt osv. – og neste kapittel måtte jeg kjøre en del strammere for å holde meg sammen med de to andre 10.-klassene. Da ble fristelsen med å «ha full oversikt over hva som skjer i klassen» for stor, så jeg kjørte neste kapittel på den «vanlige» måten.

Men midt i første time på den «vanlige» måten slo det meg tydeligere enn jeg trodde var mulig – elevene syntes den «vanlige» måten var mye kjedeligere enn det omvendte klasserommet. De sa det ikke, og jeg spurte dem heller ikke. Jeg så det. Det var rolig i klasserommet, lærer hadde full kontroll og oversikt og elevene fulgte med (tilsynelatende). Men det var ikke noe liv i det som skjedde ute i klasserommet. Det var dødt – selv om jeg likte det jeg snakket om. Liv og interesse ble det ikke før elevene begynte å jobbe med det jeg hadde sagt noe om. Og da kjente jeg igjen det livet, engasjementet og frustrasjonen i arbeidet etter å forstå hos elevene. Men i motsetning til 40 minutter med liv, var det nå bare 15.

Neste kapittel blir omvendt.


Publisert

i

av

Stikkord:

Kommentarer

3 kommentarer til “Noe som plutselig stod klart for meg…”

  1. Arne Olav Nygard avatar
    Arne Olav Nygard

    Gode erfaringar. Men viss ein søkjer ned i argumenta for det omvendte klasserommet, synest eg «flipped-» eller omvendt-fokuset mistar litt meininga, altså det at greia på død og liv er a) instruksjonar heime, helst via video, og b) aktivitetar på skulen. For det første: ein kan jo berre be elevane om å lese kapittel 5 før dei kom til skulen, og så gjer ein arbeidet på skulen — det er jo likeså «flipped,» sett vekk frå det at dei sjølvsagt helst vil ha mindre arbeid med å sjå ein video og vil synest at det er sååå mykje enklare. For det andre: om ein no erfarer eller trur at videoinstruksjon heime er løysinga; skal tru om ikkje dette er tankar tilpassa andre fag enn humaniora og samfunnsvitskapane? Eg ville tru at svært mykje av læringa i mange fag går ut på nettopp å tileigne seg kunnskapane som ligg i å måtte lese kjeldekritisk, og samanhalde kjelder. Å outsorce dette til ein video som læraren har laga (kvifor ikkje elevane?) vil jo snyte elevane for masse lesetrening, vil det ikkje?

    Det overordna målet må vel heller vere å tenkje at elevane skal finne ut av ting gjennom ulike typar aktivitetar, der dei delane av undervisinga som krever instruksjon i klasserommet i dei tilfellene det tener det overordna målet godt kan gjerast flipped, forstått som heimesnekra videoar?

    1. Odin avatar

      Jo, jo og ja – bare for å svare på de tre spørsmålene. Og det er vel ja-et på det siste spørsmålet ditt, som kommer til å bli retningslinjen fremover. De må lese, fordi det er vel så mye omvendt som en video (med noen ekstra fordeler til videoen så lenge vi ikke har fritt tilgjengelige lærebøker/-kilder). Og så blir det noen videoer der jeg føler at boken trenger noe mer, og der jeg hadde brukt tid til å forklare det i klasserommet.

      Det er mer naturlig å flippe matematikken.

  2. Arne Olav Nygard avatar
    Arne Olav Nygard

    Nettopp. Trur det er mykje fornuft i ei slik tilnærming.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.