I mange kommuner det er ikke uvanlig at IKT-avdelingen i sentraladministrasjonen har overtatt driftsansvaret for skolene. De drifter da i praksis to veldig forskjellige systemer – kommunens sentraladministrative system og skolene. Det sentraladministrative systemet består av mange ulike kritiske og ikke-kritiske systemer. Skolene på den andre siden har ikke så kritiske systemer, men veldig mange maskiner. I 2010 var tallet i Sandnes kommune 3600 maskiner i skolen mot 2100 maskiner i resten av kommunen (1,7:1), i Stavanger 6300 mot 2700 (2,3:1) og i Randaberg 990 mot 360 (2,7:1).
Selv om skolen har betraktelig flere maskiner enn resten av kommunen har IKT-avdelingen i kommunen satt av svært lite ressurser til å drifte skolesystemet eller gi skolen et system som passer skolens behov i forhold til det som blir brukt på de andre maskinene! Jeg sier ikke at skolene og IKT-avdelingene i kommunene ikke samarbeider, men at forholdet til hvordan behovene til sentraladministrasjonen blir dekket står dårlig i forhold hvordan behovene til skolene blir dekket – både økonomisk og praktisk. Skolene får ta del i dette i den grad de kan integreres i det allerede eksisterende systemet med noen tilpasninger.
Skolene har andre behov enn sentraladministrasjonen. Sentraladministrasjonen har mange kritiske tjenester og store kompliserte systemer som må virke. Skolene har ikke det, men de skal derimot gjøre alt det en IKT-avdeling ikke vil at ansatte skal gjøre i sentraladministrasjonen – og de trenger en masse maskiner hvor alt dette skal virke. De skal surfe med lyd, video, flash og java. De skal redigere video, lyd og bilde. Det er også mange forskjellige brukere innom samme maskin i løpet av en dag eller en time. Bruken av maskinene i skolen fordrer at de alltid er relativt nye med de siste utgavene av nødvendige programmer. Og det leder oss til neste utfordringer når det er så mange maskiner i skolen. Da er det dyrt å holde maskinparken og programvaren oppdatert.
I praksis er det skolene selv som kjøper maskinene, enten det er i form av en sum som fordeles på alle skolene via IKT-avdelingen eller som en direkte del av den enkelte skoles budsjett. Et gjennomgående problem er at skolene ikke har råd til å vedlikeholde/bytte ut de maskinene de har kjøpt/fått, og de blir sittende med en svært gammel maskinpark som ikke takler behovet – hverken til programmene de skal kjøre eller operativsystemet. Sett dette i lys av at hver elev helst skulle hatt hver sin maskin blir utfordringen enda tydeligere. Skulle f.eks. Randaberg kommune kjørt 1:1 på alle skolene hadde forholdet blitt rundt 5,5:1 mellom skole- og kommunemaskiner – og jeg tror ikke det er mange kommuner som ser for seg et IKT-budsjett for skole som er fem ganger større enn sentraladministrasjonens IKT-budsjett. Men de burde…
Kommunen bruker mange penger på å tilpasse seg behovet til sentraladministrasjonen. Randaberg kommune (sammen med Rennesøy og Kvitsøy) brukte over 4 millioner kroner i 2010 bare på lisenser til forskjellige sentraladministrative system – investering og drift av maskinvare kommer utenom dette. Skolene hadde et samlet IT-budsjett på rundt kr. 700.000,- for å holde 990 maskiner i live samme år. Det sier seg selv at det da fra sentralt hold i kommunen satses mer på å holde det sentraladministrative systemet flytende enn skolesystemet – selv om skolesystemet er nesten tre ganger større (i antall maskiner – og for ikke å snakke om i antall brukere). Hadde kommunen f.eks. satt av 2 millioner kroner i året til nye maskiner i skolen (de bruker tross alt 4 millioner bare på lisenser i kommunen), hadde skolene kunnet gi elever på 5. trinn og 8. trinn ny datamaskin (gjerne et nettbrett) hvert år. Så får det være en utfordring hvor de 2 millionene kommer fra, men hvor kommer egentlig de 4 millionene fra?
I praksis blir det slik i de fleste kommuner at skolen må tilpasses det systemet IKT-avdelingen allerede drifter. Det fører til lite fleksibilitet i forhold til valg av løsning når utfordringene dukker opp. Dette fører igjen til at de IKT-ansvarlige, som brant for IKT i skolen, har mistet noe av gløden de hadde. De opplever at det er vanskelig å gjøre noe annet enn det IKT-avdelingen i kommunen har satt opp som «løsningen». De IKT-ansvarlige på skolene er ikke lengre de som driver frem IKT på skolen. De er IKT-avdelingen forlengede arm som skal fikse litt, forklare litt og gi tilbakemeldinger – og som blir lyttet til – innenfor rimelighetens grenser. Men om en av de IKT-ansvarlige på en skole vil løse utfordringen med gammel maskinvare ved å installere et linux-basert tynnklientsystem vil ikke IKT-avdelingen si ja til dette, fordi det ikke er en del av løsningen i resten av kommunen. Og til IKT-avdelingens forsvar, de er heller ikke bemannet for å takle en slik løsningen i tillegg til sentraladministrasjonens løsning(er).
Hvem er det som spør hva skolen trenger og hvem har makt/myndighet til å sette det ut i praksis? Hvis dette er fordelt på mer enn -en- person kan det lett skje lite ;-)
Legg igjen en kommentar