Det er sjelden jeg blir veldig provosert, og det er enda sjeldnere at jeg offentlig vil si at folk sier tåpelige og dumme ting. Men i dag ble jeg provosert, og jeg har allerede indirekte sagt at det er noen som har sagt noe jeg synes er tåpelig og dumt.
Du har egentlig ikke lyst til å lytte til debatten om KI og skole i Dagsnytt 18 i dag 12. mai 2026, men her er nå lenken til den – NRK P2 – Dagsnytt 18 12. mai 2026 – KI og skole – så får du ta ansvar for hva du selv tåler og orker.
Nestleder i Høyre, Ole Svenneby, sine meninger har vi hørt varianter av siden KI dukket opp, og til det sier jeg akkurat nå som Marthin Luther – la fare hen, la gå. Jeg er mer interessert i hva kunnskapsministeren faktisk sier om skolen.
I løpet av disse 10 minuttene i studiet på Marinlyst avslører kunnskapsministeren hva slags forhold hun har til kunstig intelligens i skolen – hun forholder seg ikke til det. Hun forholder seg til det som om det var noe som skjer med skolen, ikke noe skolen kan forholde seg aktivt til.
«KI lurer seg inn i stadig større grad,» sier hun. «Det kommer for eksempel inn i tradisjonelle tekstbehandlingsdokumenter på PC-en.» Hva? «KI lurer seg inn», som om vi snakker om en uvelkommen gjest eller et skadedyr. Og er hun overrasket over at språkmodeller har funnet veien til Microsoft Word og Google Dokumenter? Verktøy som har hatt generativ KI integrert i ulike varianter i godt over to år, fordi det er der språkmodeller kan gjøre en god jobb. Dette er ikke en overraskende observasjon om en uventet utvikling. Det er en innrømmelse av at kunnskapsministeren ikke har fulgt med.
Men det alvorlige er ikke at hun ikke har fulgt med. Det alvorlige er løsningen hun foreslår. «Vi må kanskje i større grad ta vekk skjermene,» sier hun, «og redusere en-til-en-dekningen av digitale enheter på skolene.» Vi må kanskje «gå tilbake igjen til sånn som vi gjorde i større grad tidligere med penn og papir.»
Dette er ikke politisk styring av utdanningsfeltet. Det er en passivt-aggressiv abdikasjon.
Lærerne har i tre år håndtert at elevene har historiens kraftigste skriveassistent lett tilgjengelig på datamaskinen sin og mobilen. De har gjort dette uten retningslinjer fra departementet, uten kompetanseheving av nevneverdig omfang og uten verktøyene de har bedt om (som for eksempel en variant av en sikker nettleser). De har funnet gode løsninger og nye spennende didaktiske grep som bedrer læringen hos elevene med denne teknologien. De fortjener bedre enn en kunnskapsminister som beskriver utfordringen som noe som «lurer seg inn», og som svarer med å foreslå at vi rygger tilbake til 2000-tallet.
Jeg synes det er noe dypt nedlatende i denne tilnærmingen. Hun behandler skolen som et passivt offer for teknologi, og lærerne som om de ikke selv er i stand til å gjøre faglige vurderinger om når et KI-verktøy hjelper læring og når det hindrer den. Kunnskapsministeren sa også at «Vi innfører ikke KI i undervisningen. Det har vi aldri lagt opp til.» Som om dette var et valg hun kunne gjøre. Elevene har KI. Det er ikke noe regjeringen «innfører» eller lar være å innføre. Det er en realitet skolen må forholde seg til, akkurat slik den må forholde seg til at elevene har internett, kalkulatorer og foreldre med ulik utdanningsbakgrunn. Føre-var-prinsippet, som hun gjentar flere ganger, er fornuftig når du står foran en dør og lurer på om du skal åpne den. Det er meningsløst når du allerede står i rommet.
Påstanden hennes om at forskningen «stort sett sier at KI ikke fremmer læring» ble jeg oppgitt av. Ikke fordi den er åpenbart feil, men fordi den er åpenbart for tidlig. ChatGPT er tre og et halvt år gammel. Seriøs utdanningsforskning har knapt rukket å bli fagfellevurdert i særlig omfang ennå, og kan slett ikke felle en entydig dom over et felt som endrer seg fra måned til måned. Det som finnes av forskning peker i ulike retninger og er ofte ikke tydelig, og mange konkluderer med at vi er enda i en tidlig fase. Når en kunnskapsminister påberoper seg et forskningsgrunnlag som ikke finnes, bruker hun «evidensbasert» som retorisk skjold, og ikke som metode. Det er det stikk motsatte av forskningsbasert praksis. Det er politisk posering.
Det er jo heller ikke slik at om vi later som om vi klarer å stenge KI ute fra skolen, så slutter den å eksistere utenfor skolen. Si hei til den klassiske Matteus-effekten – «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Uten av vi gjøre noe i skolen vil de flinke elevene selv finne ut hvordan de kan bruke KI-teknologien til å faktisk lære mer, mens de ikke-så-flinke elevene ender opp med å bruke samme teknologi til å gjøre læringsjobben for seg (altså – faktisk lære mindre). Poenget er at denne effekten oppstår uavhengig av om skolen forholder seg til KI eller ikke. Det eneste som kan motvirke den er at skolen lærer elevene hvordan (og hvorfor) de kan bruke KI-verktøy på en god måte i læringsarbeidet. Hvis skolen trekker seg unna, flytter ulikheten seg bare ut av klasserommet. Da blir kunnskapsministerens ønske om å vente med KI til forskningen er klar en nokså god oppskrift for å produsere den ulikheten en Ap-statsråd ellers sier hun vil bekjempe.
Lærerne trenger en kunnskapsminister som tar dem på alvor som fagpersoner. Som gir dem rammeverk, ressurser og rom til å bruke faglig skjønn. Ikke en som omtaler arbeidshverdagen deres som et skadedyrproblem, og foreslår at de henter frem de linjerte skrivebøkene (heftene) fra et nedstøvet lager i kjelleren på skolen.
Legg igjen en kommentar