«Digitale verktøy er et middel og ikke et mål.»

Dette er en kjent og lite kjær uttalelse/mening/påstand. Den er på linje med «å innføre digitale verktøy der det gir pedagogisk merverdi». Jeg har vært med i alt for mange diskusjoner der dette er brukt som et argument mot å innføre IKT i (grunn)skolen overhode – eller bare å gjøre det ikke kan unngå å måtte gjøre på en datamaskin (f.eks. regneark i matematikk).

Ikke det, jeg er enig, men bare om et helt bestemt kriterium er oppfylt – du må ha digitale verktøy tilgjengelig. Hvis du ikke har det må faktisk innføring av digitale verktøy være et mål. Det har faktisk en egen pedagogisk merverdi å innføre disse verktøyene, hvis du ikke har dem! Om det digitale mangler i skolen, mangler en sentral del av det skolen skal utdanne elevene til. Og når det digitale er på plass, da kan vi begynne diskusjonen om hvilke digitale verktøy som gir pedagogisk merverdi – ut i fra de målene skolen har i den nåværende læreplanen.

Så kan vi alltids holde liv i diskusjonen om hva tilgjengelig betyr. Jeg mener at så lenge datamaskinen er innelåst på et datarom og/eller ikke er tilgjengelig i det øyeblikket en lærer ønsker å bruke digitale verktøy i undervisningen sin, da er det digitale verktøyet ikke tilgjengelig. Slik blir IKT i skolen noe spesielt, noe som bare skjer i spesielle øyeblikk i skolehverdagen.

I den forbindelse har jeg lyst til å spille inn at det i slike øyeblikk er viktig at skolen har en visjon/et mål for hvordan IKT skal brukes i skolen. På Harestad skole har vi lenge hatt «Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få» som mål for hvordan vi ruller ut og prioriterer IKT i skolen. Ut i fra den både kan og vil jeg påstå at så lenge elevene ikke har hver sin maskin vil det være nesten umulig å nå denne målsettingen – rett og slett fordi hverdagslig i dag betyr at alle har hver sin dings. Det er det som er hverdagen for elever i dag – i alle fall utenfor skolen! Hvis du derimot setter opp at målet er 1 PC per 3 elever, kan det godt hende at du når målet uten at det egentlig har skjedd noe som helst med bruk av digitale verktøy i skolen. Så ja, mål om IKT i skolen må handle om mer enn å telle datamaskiner, men samtidig er det vanskelig å ha mål om IKT i skolen uten å ha det nødvendige utstyret.

Det holder heller ikke å digitalisere nåværende praksis – praksis må endres for å tilpasses det nye verktøyet som er kommet. Dette er glitrende formulert av bloggen nettkulturløftet

Det digitale er ikke et ferniss vi kan klistre utenpå det som fins fra før. Det er verktøy med konsekvenser. Digitalisering handler ikke mest om teknologi, «men om ledelse, prosesser, mennesker OG deretter IKT verktøy.» Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon – og ikke minst maktfordeling.

Men igjen… den nye teknologien må være tilgjengelig i skolen før en kan planlegge og tenke om de andre tingene.

Et siste innspill i denne runden er at det er stor forskjell mellom diskusjonen i videregående skole og i grunnskolen. På NKUL i år var det lett merkbart i rundene jeg hadde om IKT-ansvarliges rolle i skolen. Det er mer tilgjengelige teknologi i videregående skole enn grunnskolen. Det preger også diskusjonene og gjør at ting som diskuteres i videregående skole har liten verdi for grunnskolen (foreløpig). De manglende «midlene» gjør at det ikke er så mange «mål» å diskutere :-)