Dette er et retrospektivt blogginnlegg. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å publisere en gang i slutten av 2013, men så har det bare ligget under «Kladd» – til nå. Dessverre tror jeg store deler av innlegget er representativt for hvordan ting ser ut i dag, så jeg har nå flikket på det og tilpasset det at det nå er en stund siden det ble skrevet.
En gang på høsten 2013 lovet jeg at jeg skulle blogge noe om et besøk til et forlag i Oslo. Det ble ikke noe av besøket, og det var jeg som ikke reiste. Det var ikke noe poeng. Håpet var at jeg kunne fått en spennende og lærerik samtale med et forlag om hvordan fremtiden kan/bør/vil se ut ift digitale læremidler – gjerne med utgangspunkt i min lille utfordring. Jeg fikk en epost fra forlaget som svar på utfordringen min. Den fikk meg til å tenke at dette ikke gikk helt den retningen jeg så for meg. Når jeg fikk programmet for dagen ble mistanken bekreftet. Det ble 4 timer med presentasjon/reklame av ulike produkter for barnetrinnet og ungdomstrinnet – og kanskje noe tid til å snakke om tilgangskontroll(!) i pausen eller noe liknende. Tilgangskontrollen (gjennom FEIDE) er det minste problemet fra mitt perspektiv.
Men så ble det et møte med bokbransjen likevel. Samme høst ble jeg invitert med på et møte om utformingen av et konkurransedokument til en ny innkjøpsavtale for lærebøker – og der digitale læremidler også skulle opp som tema. Den nåværende avtalen gikk snart ut og sammen med Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Sola satt også Randaberg og ville tenke igjennom hvordan konkurransedokumentene skulle utformes. På møtet var også bokbransjen representert ved et forlag og en representant for Forleggerforeningen.
Forleggerforeningens representant holdt et brennende innlegg for bransjen… 90% av lærerne vil ha bøker. Det er bare 10% som vil bli heldigitale – og disse 10% er ikke representative for lærerstanden. Derfor må forlagene tilby begge deler. Forslagene leverer det markedet vil ha – og markedet vil ikke ha heldigitale læremidler per dags dato – mener bransjen. Hvis vi (kommunene) kan garantere at vi kjøper, så kan de alltids lage dem. Dessuten – disse 90% trenger læreboken som en rettesnor for å hvordan de skal legge opp undervisningen i løpet av året. Akkurat her begynte det å nappe kraftig i øyekroken til undertegnede. Hørte jeg riktig? Har ikke forlagene større tanker om lærerne enn at læreboken er alfa og omega for at læreren skal klare å undervise? (I tunge stunder skulle det ikke forundre meg at forlagsmannen har litt rett, men jeg vil av prinsipp ikke godta dette som argument for læreboken – eller for den saks skyld som utgangspunkt for en diskusjon om lærere generelt.)
Og det stoppet ikke der – han preket videre om at det ikke blir bra om en stor del av det offentliges midler går direkte til en aktør (navnet NDLA ble ikke nevnt denne runden). Det ødela grunnlaget for resten av bransjen. Han brukte faktisk selv uttrykket å snakke for sin syke mor. Og han trakk det så langt at det kom til å gå riktig ille med den syke moren om kommunene ikke støttet opp og kjøpte fra forlagene (underforstått – ikke brukte penger på NDLA).
Hva slags strategi er dette? Er det en trussel? Et håp om at sympati og omsorg skal få oss til bare å kjøpe fra forlagene? All undervisning kommer til å stoppe opp fordi lærerne, som ikke klarer seg uten læreboken, ikke lengre har noen trykket lærebok, fordi alle forlag har gått under fordi det er dukket opp en digital læringsarena de ikke eier? En slik måte å argumentere på er i min verden å si høyt at du har spilt fallitt.
Det er uansett helt feil måte å gjøre det på. I mitt hode satt ikke forlagene igjen med gode kort. Ja, de må gjerne fortsette å lage gode lærebøker – jeg har ingen illusjoner om at læreboken ikke kommer til å ha en sentral plass i skolen i mange år fremover. Men de må skjønne at de må levere digitale ting nå. Om NDLA for grunnskole kommer opp og gå, forsvinner lærebokmarkedet raskere enn jeg tror de helt er klar over. Eller kanskje de er klar over det – og prøver å sementere gamle tanker om at læreboken er den eneste farbare vei for skolen anno 2015.
Jeg klarte jo ikke å la være å si noe. Ikke det – jeg husker ikke lengre hva jeg sa (glemte å skrive det i kladden til bloggen), men jeg tror det var noe i retning av det i avsnittet over.
I forbindelse med Nasjonal konferanse om lesing i 2014 hadde jeg en prat med et av de store forlagene der jeg fikk sagt direkte hva jeg tror ville vært en god løsning for oss i skolen. Hun jeg snakket med var hyggelig nok, men det var nokså klart at jeg snakket om ting som lå nokså langt vekke fra hverdagen hos forlagene.
Og hva har skjedd siden den gang? Fint lite. Utfordringen min gjelder i høyeste grad enda og NDLA for grunnskole er enda ikke kommet på banen… men det skjer da ting i kulissene ;-)
Legg igjen en kommentar