Et møte med bokbransjen

Dette innholdet er 9 år gammelt, så det kan godt hende at ting er utdatert i vår hastige digitale hverdag.
Den digitale forlagsmodellen

Dette er et retrospektivt blogginnlegg. Det var et innlegg jeg hadde tenkt å publisere en gang i slutten av 2013, men så har det bare ligget under «Kladd» – til nå. Dessverre tror jeg store deler av innlegget er representativt for hvordan ting ser ut i dag, så jeg har nå flikket på det og tilpasset det at det nå er en stund siden det ble skrevet.

En gang på høsten 2013 lovet jeg at jeg skulle blogge noe om et besøk til et forlag i Oslo. Det ble ikke noe av besøket, og det var jeg som ikke reiste. Det var ikke noe poeng. Håpet var at jeg kunne fått en spennende og lærerik samtale med et forlag om hvordan fremtiden kan/bør/vil se ut ift digitale læremidler – gjerne med utgangspunkt i min lille utfordring. Jeg fikk en epost fra forlaget som svar på utfordringen min. Den fikk meg til å tenke at dette ikke gikk helt den retningen jeg så for meg. Når jeg fikk programmet for dagen ble mistanken bekreftet. Det ble 4 timer med presentasjon/reklame av ulike produkter for barnetrinnet og ungdomstrinnet – og kanskje noe tid til å snakke om tilgangskontroll(!) i pausen eller noe liknende. Tilgangskontrollen (gjennom FEIDE) er det minste problemet fra mitt perspektiv.

Men så ble det et møte med bokbransjen likevel. Samme høst ble jeg invitert med på et møte om utformingen av et konkurransedokument til en ny innkjøpsavtale for lærebøker – og der digitale læremidler også skulle opp som tema. Den nåværende avtalen gikk snart ut og sammen med Bergen, Trondheim, Stavanger, Sandnes og Sola satt også Randaberg og ville tenke igjennom hvordan konkurransedokumentene skulle utformes. På møtet var også bokbransjen representert ved et forlag og en representant for Forleggerforeningen.

Forleggerforeningens representant holdt et brennende innlegg for bransjen… 90% av lærerne vil ha bøker. Det er bare 10% som vil bli heldigitale – og disse 10% er ikke representative for lærerstanden. Derfor må forlagene tilby begge deler. Forslagene leverer det markedet vil ha – og markedet vil ikke ha heldigitale læremidler per dags dato – mener bransjen. Hvis vi (kommunene) kan garantere at vi kjøper, så kan de alltids lage dem. Dessuten – disse 90% trenger læreboken som en rettesnor for å hvordan de skal legge opp undervisningen i løpet av året. Akkurat her begynte det å nappe kraftig i øyekroken til undertegnede. Hørte jeg riktig? Har ikke forlagene større tanker om lærerne enn at læreboken er alfa og omega for at læreren skal klare å undervise? (I tunge stunder skulle det ikke forundre meg at forlagsmannen har litt rett, men jeg vil av prinsipp ikke godta dette som argument for læreboken – eller for den saks skyld som utgangspunkt for en diskusjon om lærere generelt.)

Og det stoppet ikke der – han preket videre om at det ikke blir bra om en stor del av det offentliges midler går direkte til en aktør (navnet NDLA ble ikke nevnt denne runden). Det ødela grunnlaget for resten av bransjen. Han brukte faktisk selv uttrykket å snakke for sin syke mor. Og han trakk det så langt at det kom til å gå riktig ille med den syke moren om kommunene ikke støttet opp og kjøpte fra forlagene (underforstått – ikke brukte penger på NDLA).

Hva slags strategi er dette? Er det en trussel? Et håp om at sympati og omsorg skal få oss til bare å kjøpe fra forlagene? All undervisning kommer til å stoppe opp fordi lærerne, som ikke klarer seg uten læreboken, ikke lengre har noen trykket lærebok, fordi alle forlag har gått under fordi det er dukket opp en digital læringsarena de ikke eier? En slik måte å argumentere på er i min verden å si høyt at du har spilt fallitt.

Det er uansett helt feil måte å gjøre det på. I mitt hode satt ikke forlagene igjen med gode kort. Ja, de må gjerne fortsette å lage gode lærebøker – jeg har ingen illusjoner om at læreboken ikke kommer til å ha en sentral plass i skolen i mange år fremover. Men de må skjønne at de må levere digitale ting . Om NDLA for grunnskole kommer opp og gå, forsvinner lærebokmarkedet raskere enn jeg tror de helt er klar over. Eller kanskje de er klar over det – og prøver å sementere gamle tanker om at læreboken er den eneste farbare vei for skolen anno 2015.

Jeg klarte jo ikke å la være å si noe. Ikke det – jeg husker ikke lengre hva jeg sa (glemte å skrive det i kladden til bloggen), men jeg tror det var noe i retning av det i avsnittet over.

I forbindelse med Nasjonal konferanse om lesing i 2014 hadde jeg en prat med et av de store forlagene der jeg fikk sagt direkte hva jeg tror ville vært en god løsning for oss i skolen. Hun jeg snakket med var hyggelig nok, men det var nokså klart at jeg snakket om ting som lå nokså langt vekke fra hverdagen hos forlagene.

Og hva har skjedd siden den gang? Fint lite. Utfordringen min gjelder i høyeste grad enda og NDLA for grunnskole er enda ikke kommet på banen… men det skjer da ting i kulissene ;-)


Publisert

i

av

Kommentarer

3 kommentarer til “Et møte med bokbransjen”

  1. Rikart Nyheim avatar
    Rikart Nyheim

    Spørsmålet om NDLA for grunnskole har jeg fulgt nøye med det siste året. Senest nå under årets NKUL ble det steile fronter mellom Torbjørn Røe Isaksen og Trond Giske. Isaksen står hardt på at NDLA for grunnskolen vil føre forskyvning i konkurranseforholden for digitale innholdsleverandører, mens Giske mener at et NDLA for grunnskolen, med nasjonale føringer, er det neste naturlig skrittet.

    Jeg tenker at begge henger igjen i gamle tankemønstre. Hva om NDLA for grunnskolen ikke var et utvalg som kjøper digitale ressurser (som kanskje ingen egentlig vil ha, slik tilfellet er i NDLA for videregående)?

    Med dagens FEIDE-løsning er det fullt mulig å holde oversikt over faktisk bruk av en digital ressurs. Eks. hvor mange unike brukere pr. måned. Hva om NDLA grunnskolen var en plattform der man nasjonalt fremhandlet priser (eks. 10,- pr. unike bruker pr. måned), så tok staten også regningen i etterkant.

    Fordelen med en slik løsning er at alle digitale ressurser da stiller på likefot, og det er de gode ressursene (som faktisk blir brukt) som vinner frem. Dette fremmer mao. reell konkurranse (ta den du, Røe Isaksen), samtidig som staten(KS?) tar regningen (til deg, Giske).

    Ved å ta regningen for faktisk bruk, med nasjonalt fremhandlede priser, vil det måtte bli enorme besparelser totalt. Ingen innholdsleverandør kan hvile på storkommunehandellaurbærene, og de enorme PR-ressursene som f.eks. Gyldendal bruker for å selge kan kanskje brukes inn mot utvikling.

    1. Odin avatar

      Er ikke helt sikker på hva du skisserer her, men jeg tror du tenker på en slags felles løsning for skolebøker ala Spotify. Dette er ingen ny tanke, men den har noen utfordringer. Det er ikke det samme å legge ut bøker/tekst som musikk. Jeg tror heller ikke det er så lett å samle alle forlag inn under en plattform – bare se hvor mange ulike musikkstrømmetjenester det etterhvert finnes…

      Men det jeg heller vil gripe fatt i er at NDLA ikke er det samme som det forlagene tilbyr. Det er store forskjeller i grunntanken om hva NDLA skal være. NDLA leverer noe forlagene ikke vil levere til skolene/offentligheten – nemlig en fri og åpen løsning for læringsmateriell til skolen. NDLA representerer derfor et helt annet syn på hvordan kunnskap lages og deles enn det noen av forlagene enda har lagt på bordet, og som er i tråd med de idealene vi vil at elevene våre skal oppdras til. Så lenge ingen forlag gjør det, har NDLA en viktig rolle å spille i skolen i Norge.

      Og at NDLA er en løsning ingen vil ha er å ta litt godt i – for ikke å si direkte feil :-). Bare sjekk ut brukerstatistikken for NDLA – http://om.ndla.no/brukerstatistikk

      Dessuten – den beste måten å få NDLA til å bli enda bedre, er å selv være med å gjøre den bedre :-)

      1. Rikart Nyheim avatar
        Rikart Nyheim

        Ingen løsning for skolebøker, nei, men pedagogisk programvare.

        Tanken er en fri løsning for undervisningssektoren, men som evt. betales av staten pr. reelle bruker pr. måned (altså frikjøp av programvare, men da kun den programvaren som faktisk blir brukt, noe som er fullt ut mulig med FEIDE). Så kan man jo også sørge for at delingskulturbiten av NDLA også er implementert i plattformen.

        Jeg mente ikke at NDLA er en tjeneste som ingen vil ha. Problemet med NDLA videregående er at det sitter en komité som bruker mye penger på frikjøp av programvare (som, ifølge Røe Isaksen, fører til at konkurransen svekkes). Selv om NDLA brukes mye, så vet man jo ikke om andre «investeringer» ville ha ført til enda større bruk. Pengene går mao. potensielt ikke nødvendigvis til det brukerne egentlig vil ha, men til et godt nok tilbud som noen få forvalter.

        Å samle forlagene under en paraply? Tja… Om staten hadde sagt at dette er plattformen som gjelder, for å gi alle tilbydere like konkurransevilkår, så måtte vel forlagene bli med på det? Sammen med alle andre småtilbydere…

        Kanskje f.eks. «Soleis» hadde overlevd om det fra dag 1 potensielt hadde fulldistribuering til alle landets skoler?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.