The New Millennium Learners

Francesc Pedrós artikkel fra OECD-CERI mai 2006 var artikkelen som satte standarden for hvem og hva New Millennium Learners (NML) er. Det jeg oppsummerer her er et utdrag av en artikkel som oppsummerer andre rapporter. Da blir det litt slogan-aktig, men en kan lese artikkelen til Pedró i stedet ;-)

NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. NML er den første generasjonen som har vokst opp omgitt av digitale medier. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NML er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (inter)nettet. Over 2 millioner amerikanske barn mellom 6-17 år hadde i 2004 sitt eget nettsted og i 2005 i England hadde 31% av de mellom 14-21 år sitt eget nettsted.

NML er et generasjonsfenomen som stadig vokser (i 2006) og er fullt på plass i en del OECD-land. Det er tydelig at økningen av NML er knyttet til hvor lett de unge har tilgang til IKT-utstyr og -tjenester. Økt tilgang gir økt bruk. Det er også en markert forskjell mellom gutter og jenter. Gutter bruker IKT generelt mer (og lenger) enn jenter. Jenter har bruker IKT til kommunikasjon, mens gutter spiller spill. Kort sagt ser det ut til at jentene bruker IKT som et (kommunikasjons)redskap mer enn som en kilde til aktiviteter i seg selv. Det kan derimot se ut til at sammenhengen mellom sosioøkonomisk status (SØS) og bruk av IKT som kommunikasjonsmiddel er omvendt av det en kanskje forventer. Det er f.eks. gruppen med lav SØS har høyere bruk av lynmeldinger enn gruppen med høy SØS.

Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NML er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst, de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er «digitale innfødte», mens lærerne er «digitale immigranter». Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres «digitale språk» fremdeles være tydelig. I artikkelen er det et godt eksempel på hvor stor forskjellen er:

For example, the enormous amount of time that NML seem to spend on video games – in the US 8-10-year-olds spend more than an hour a day with video games (V. Rideout, Roberts, & Foehr, 2005) – raises concerns not only about the competences being developed but also about the kind of expectations regarding learning being generated. Video games are expected to give immediate positive feedback for every correct choice, prompting direct learning. And because the learning is fast, focused and repetitive, games cause a great degree of limited learning in little time. In making the player adopt a role which forces constant decision-making, embedded into a particularly well-designed and exciting context, video games raise NML expectations about what is likely to happen when they are in front of a computer and, above all, transform them into real gourmand consumers of digital media. Nothing seems further from this than their daily school experiences with ICT.

NML vokser også opp med andre sosiale og kulturelle forventninger. Dette er den første generasjonen som ser mindre på TV fordi de prioriterer andre digitale medier – spesielt gjennom internett. NMLs bruk av digitale medier fører også til mindre kontroll av foreldrene. Nye mønstre trer frem: fysiske isolasjon blir forsterket, digitale aktiviteter varer lengre og tar tid fra det som før ble brukt til å slappe av, umiddelbar respons og rask tilbakemelding er kommunikasjonsnormen, multimediainnhold har større «verdi» enn tekst og skriving blir enda viktigere pga. fysiske begrensninger til mediet («dingsen») eller tjenesten som blir brukt (min utheving).

Ut fra alt dette har NML andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. En har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne. NML er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk som tyder på at dette fører til en økt forskjell  mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Hvordan skal NML verden og den eksisterende skoleverden møtes på en god måte? Artikkelen avslutter med noen synspunkter om hva en i 2006 så som mulige mål for videre arbeid. En må finne en bro mellom NMLenes erfaringer av IKT-formidlet kommunikasjon og kunnskapshåndtering inne i og utenfor klasserommet ved å øke mengden og variasjonen av IKT-utstyr og -tjenester i skolen. Det må bli en sammenheng mellom livet i og utenfor skolen. Man må komme NMLene i møte og lytte til hvordan de mener at undervisning bør foregå for å kunne forstå hvilke prosesser som foregår. Lærerne må få være med i denne prosessen og sikre at de er i front når det gjelder bruk av digitale dingser og tjenester som allerede former de nåværende og kommene elevenes kommunikasjon og kunnskapsaktiviteter.

Det pussige med denne artikkelen er at den er skrevet i 2006. Jeg er sikker på den ikke hadde vært så annerledes om den ble skrevet i dag. Jeg tror forskjellen hadde knyttet seg til at elevene benytter seg av enda mer og flere digitale tjenester nå enn da – uten at det har skjedd så mye i skolen fra 2006 og frem til i dag. Noe sier meg at mye av det som står i denne artikkelen ligger til grunn for forsøkene med 1:1-forhold mellom elev og datamaskin i skolen som OECD har vært opptatt av.