Som første av tre-fire steg før jeg avslutter delen om didaktikk og fremtiden osv. vil jeg ta utgangspunkt i OECD-rapporten «21st century learning: Research, innovation and policy» og si noe om den nye skolen.

I kunnskapsøkonomien er ikke det å huske fakta og rutiner nok for å lykkes. Vi trenger å lære hele livet. Utdannede arbeidere trenger en overordnet forståelse av kompliserte begreper og evnen til å arbeide kreativt med dem for å lage nye ideer, nye teorier, nye produkter og ny kunnskap. De må kritisk vurdere det de leser, kunne uttrykke seg klart både muntlig og skriftlig og forstå matematisk og vitenskapelig tenkning. De trenger å lære sammenvevd og praktisk kunnskap, i stedet for et sett med avgrensede og ikke-kontekstualiserte fakta. De trenger å være i stand til å ta ansvar for sin egen livslange læring.

PISA (altså OECD) konkluderer med at det er få land som ligger godt ann – og Norge er ikke et av dem. Dagens standardmodell for skole er ikke laget med kunnskapsøkonomien for øye. Den er formet ut fra behovet til den industrialiserte økonomien. Faktisk er det slik at dagens skole heller ikke lever opp til det vi i dag vet gir den læringen vi ønsker:

When learning scientists first went into classrooms, they discovered that most schools were not teaching the deep knowledge that underlies knowledge work. By the 1980s, cognitive scientists had discovered that children retain material better, and are able to generalise it to a broader range of contexts, when they learn deep knowledge rather than surface knowledge, and when they learn how to use that knowledge in real-world social and practical settings. Thus, learning scientists began to argue that standard model schools were not aligned with the knowledge economy.

A set of key findings has emerged from learning sciences research: the importance of learning deeper conceptual understanding, rather than superficial facts and procedures, the importance of learning connected and coherent knowledge, rather than knowledge compartmentalized into distinct subjects and courses, the importance of learning authentic knowledge in its context of use, rather than decontextualized classroom exercises and the importance of learning collaboratively, rather than in isolation.

Traditional models of schooling which are not in line with these key findings and, so runs this argument, are thus not well suited to our knowledge economies and societies. Therefore, learning scientists are calling for a change of today’s schools.

Siden begynnelsen av 90-tallet har flere industrialiserte land har forsøkt med omfattende og dyre reformer, men de ser ut til nå en grense et stykke på veien hvor de ikke klarer å reformere skolen videre. Det ser ut til at skolen ikke trenger å reformeres, men reoppfinnes! Alså finne nye måter å nærme seg opplæring på. Det er en del momenter som må være sentrale i denne nye retningen.

  • Tilpasset læring! :-) Et kjekt ord for de fleste i skolen i dag, men dette er mer utvidet enn slik vi vanligvis bruker ordet. En elev lærer best om han mottar en tilpasset læringsopplevelse. Læringsmiljøet må være vart for elevenes allerede eksisterende kognitive strukturer og fleksibelt nok til å tilpasse læringsstrategiene til elevens individuelle behov – og det ikke bare de svake elevene OECD her snakker om.
  • Viktigheten av motivasjon og følelser i læring. Negative følelser, f.eks. av for vanskelig fagstoff, påvirker også kognitive evner negativt. Se punktet over!
  • Bruk av et mangfold av kunnskapskilder. Her er IKT sentralt, og har blitt en av de viktigste verktøyene til å skaffe seg kunnskap. Selv om IKT i seg selv ikke ser ut til å gjøre læring bedre, er det udiskutabelt om bruken av IKT i skolen ikke skal være et mål i seg selv i dagens skole.
  • Prøving/testing for læring. Vi må prøve elevene for å se hvor godt de har integrert kunnskapen og kan bruke den i praksis – ikke bare i hvilken grad de kan huske fakta. Prøving må også ha for øye å hjelpe eleven i deres egen læringsprosess og ikke bare være en test for læreren.

Mye av det som står i listen over bør være kjent for de fleste som jobber i skolen og Kunnskapsløftet (og L97 før den), sammen med en masse rundskriv, har alt dette som idealer – men klarer vi å komme dit med den skolen vi har i dag? Jeg ser selv på egen skole at vi sliter med å «reformere» oss til der vi bør være. Våger vi «reoppfinne» oss selv til noe som er enda bedre? Får vi det overhode til innenfor de rammene de fleste skolene lever under? Er det systemet (som eksamen eller §5.1), organiseringen (som inndeling av skoledag), ressursene (pengene), lærerne, foreldrene (tør foreldrene?), skoleledelsen eller elevene det står på?

(Jeg håper at jeg til slutt kan vise at 1:1-forholdet er et steg på den rette veien… men det kommer til å kreve endringer i måten vi tenker skolehverdagen på!)