Men kjære deg, bruker de EDB i skolen?

Tema under middagsdrøset i dag ble leserinnlegget i DN om «Drapsspill på skole-Ipad – i ‘educational edition’«. Det har gått sin lille kanossagang i sosiale medier – og jeg har litt blandede følelser for hele opplegget. De som ikke har fått det med seg kan lese innlegget og søke litt på Twitter – og oppdage at drapsspillet vi her snakker om er… Minecraft. Selv om jeg ser bort fra noen kanskje litt uheldige formuleringer i leserinnlegget er det ikke vanskelig å henfalle til latterliggjøring av hele innlegget som motsvar. Da jeg leste det tenkte jeg at dette lett kunne vært humor – om det var Satiriks eller Vredens Gnag som hadde publisert det. Men det er det ikke. Erik Fossum i PressFire har skrevet en ok kommentar til innlegget, men jeg tenker at det er noe mer som må frem – uten at vi må prøve å trekke billige poeng bare fordi det unektelig er lett å lure på hvilken verden immunologen fra Torshov i Oslo har gitt oss et glimt av.

Det første vi rundt middagsbordet funderte på var – hva er det han ikke har fått med seg? Jeg vil våge påstanden om at de fleste andre foreldre har fått med seg at barns lek ikke må tolkes i en voksen kontekst. Det blir alltid feil om vi voksne bruker en for stiv forståelse av vår egen oppfatning av verden når vi skal nærme oss barns lek. Og alle foreldre kjenner diskusjonen om hvilke leker og dataspill barna skal få lov til bruke – det er alt fra krigsleker i barnehagen til direkte voldelige dataspill når de blir eldre. Hvor mye skal de få lov til å leke gevær med en pinne – eller skal de få lov til å bygge våpen i lego? Og midt i alt dette lærer vi voksne at barn ser annerledes på ting når de leker, enn vi voksne gjør når vi tolker det inn i vår kanskje for ulekne Dagsnytt-forståelse. Det betyr ikke at alt barn gjør er greit, men vi skjønner at barns lek ikke er Dagsrevyen – og vi lærer at noe fra vår verden må vi legge vekk når vi skal forstå ungene våre og hva de holder på med.

Jeg opplever at far her legger en feil voksenforståelse på hva barnet hans ser og gjør – hvordan barnet selv forstår det som skjer i leken / aktiviteten rundt spillet. Barn legger noe annet i leken enn det alvoret vi voksne kan se at leken har som ramme – f.eks. politi og røvere, cowboy og indianer o.l. (fra vår egen tid som barn for lenge siden). På samme måte som valper lekesloss gjør også barn det – på sine måter. Det kan være fysisk eller det kan være abstrakt gjennom (data)spill og konkurranser – og lek. Jeg vil gå så langt å si at han ikke skjønner at det er en form for lek. Og det er, som det kommer frem i leserinnleget, tydelig at de foreldre han kjenner skjønner akkurat det han ikke har fått med seg.

Minecraft er det spillet alle foreldre har god samvittighet for, fordi det er så fredelig og konstruktivt – og lite voldelig. En god runde med Minecraft kan til sider være som om barn gjør matematikk på fritiden. Om ikke noe annet spill er lov, så går det i alle fall med Minecraft.

Skal jeg være litt sleivete kan det jo virke litt som at far, i disse koronatider med fjernskole og hva det skal være, plutselig har fått et uventet innblikk i sønnens liv – som han ikke har hatt før. Det er tydelig at sønnen er godt integrert i det som må sies å være en vanlig kultur for barn på den alderen – jf. farens eget sitat om at «Det kom noen gutter og plaget meg. Så derfor dro jeg gullsverdet mitt og drepte dem.». Ungen er helt innenfor. Dette er ikke en uvandt situasjon. Han skjønner den og reagerer helt naturlig ut fra hans rammer for samhandlingen i spillet. Det er faren som er helt på utsiden av kulturuttrykket her. Det er på linje med en ikke ukjent dialog fra eget hjem – «Junior, kom ned – det er middag!» – «Snart. Jeg må bare dø først!» – «Nei, maten er ferdig nå!». Nei, jeg tror ikke han planlegger å ta livet sitt og at jeg reddet ham med ferdig middag. Jeg har derimot fått et kort innblikk i hva han leker med på rommet – og vi har en felles forståelse om hva som foregår.

På et plan virker det som om forfatteren rett og slett ikke vet hva sønnen (og kanskje barn generelt) holder på med, og han er tydeligvis ikke klar over hva majoriteten i samfunnet tenker om dette. Han virker heller ikke villig til å gå inn i dette. I stedet for å snakke med sønnen om hva han som far liker eller ikke liker eller spørre om hva han holder på med, blir det en indignert telefon til rektor, samtale med andre foresatte og et håp om forståelse i et leserinnlegg. Han mener tydeligvis at hvis han kan informere denne nyoppdagelsen til oss andre, så vil vi også skjønne hvor galt dette er og reagere likt ham. Utfordringen er at vi har sett dette for lenge siden – og kjenner etterhvert dette kulturuttrykket hos barn godt. Når vi ikke reagerer på samme måte er det ikke fordi vi er uvitende. Det er rett og slett fordi vi har allerede tenkt, diskutert og kommet til en annen konklusjon enn ham. Barns lek har heldigvis lite med vårt voksne alvor å gjøre.

Vi kan sikkert ta en forskningsbasert debatt om vold og dataspill om i hvilken grad dataspill kan indusere eller skape voldelige tendenser, gjøre noe med terskelen for å begå voldelige handlinger eller holdninger til vold generelt – men Minecraft er ikke et av spillene i denne diskusjonen.

Og for å avrunde med min bedre halvdels konklusjon rundt middagsbordet (selv om hun er nokså uinteressert i spill og data) – «Han her er virkelig opp for en stygg overraskelse når han skjønner hvilke andre spill barn óg spiller, og som vi virkelig vil setter grenser for.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.