Sak i formannskapet – Hva læringsvitenskapen kan fortelle oss

Dette er tredje del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – Hva læringsvitenskapen kan fortelle oss.

På 1900-tallet tilbød alle de store industrialiserte landene skolegang til barna. Modellen for denne skolen oppstod i det 19. og 20. århundre, og den gangen visste ikke forskerne mye om hvordan barn (og voksne) lærer. Selv på 1920-tallet, da skolene tok form av de store byråkratiske institusjonene vi kjenner i dag, var det ikke gjennomført noen studier av hvordan mennesker lærer. Som et resultat av dette ble skolegangen basert på en slags «sunn fornufts»-tekning som aldri hadde vært testet vitenskapelig:

• Kunnskap er en samling av fakta om verden og prosedyrer for hvordan en kan løse problemer. F.eks. er fakta forstått med utsagn som «Jorden snurer rundt sin akse ved 23,45 grader» og prosedyrer er steg-for-steg-instruksjoner som hvordan å gjøre flersifret addering ved å bære over til neste kolonne.
• Målet med opplæringen er å få disse fakta og prosedyrer inn i elevens hode. Folk er ansett for å være utdannet når de har tilegnet seg en stor samling av disse fakta og prosedyrer.
• Lærere kan disse faktaene og prosedyrene, og deres jobb er å overføre dem til elevene.
• Enkle fakta og prosedyrer bør læres først, etterfulgt av stadig mer kompliserte fakta og prosedyrer. Definisjonen av «enkelt» og «komplisert» og rekkefølgen på materialet blir bestemt enten av lærer, lærebokforfatterne eller ved å spørre ekspertene som matematikere, forskere o.l. – ikke ved å studere hvordan barn faktisk lærer.
• En avgjør suksessen ved skolegangen ved å teste elevene for å se hvor mange av disse faktaene og prosedyrene de husker.

Dette tradisjonelle synet på skolegang ble tatt for gitt så lenge, at det ikke vært utfordret før inntil nylig. I 1991 ble en rekke ulike grener i vitenskapen samlet inn under en ny hovedgren – læringsvitenskap. Læringsvitenskapen kaller dagens skolemodell for standardmodellen (se punktene over). Den er også ofte kalt «instruksjonisme» fordi det forutsetter at kjernevirksomheten i klasserommet er undervisning gitt av læreren (læreren «instruerer» elevene). Standardmodellen forbereder elevene for behovene til et industrialiserte industrialisert samfunn slik det var tidlig på 1900-tallet. Den har vært effektiv for å overføre en gitt mengde fakta og prosedyrer til elevene. Målene for standardmodellen var at skolen skulle sikre en standardisering – at alle elever skulle huske og mestre den samme læreplanen. Modellen er direkte utformet med tanke på at elevene skulle gå rett over fra skole til fabrikkarbeider.

Dagens samfunn er annerledes enn det industrialiserte samfunnet. Vi har i dag en kunnskapsøknonomi og trenger borgere som kan mer enn et sett med fakta og prosedyrer. I kunnskapsøkonomien trenger vi kunnskapsarbeidere som arbeider med «symboler» i større grad enn maskiner og som skaper nye konsepter og ideer fremfor fysiske gjenstander.

En av utfordringen var at da forskerne på 70- og 80-taller gikk ut i klasserommet for å se hvordan barn lærer, oppdaget de at de ikke lærte noe om den underliggende kunnskapen som er nødvendig for å jobbe med kunnskap. I løpet av 80-tallet oppdaget også forskerne at barn lærer best og mest effektivt om de lærer den underliggende kunnskapen fremfor overflatekunnskap, og at de best lærer å bruke denne kunnskapen i en sosial og praktiske ramme i den virkelige verden. Læringsvitenskapen fant ut at barn lærer best og mest effektivt (og i tråd med kunnskapsøkonomiens behov) når skolen legger vekt på:

• dypere læring av konsepter, mer enn overfladiske fakta og prosedyrer.
• å lære sammenhengende og helhetlig kunnskap, mer enn kunnskap delt inn i avgrensede tema og kurs.
• å lære autentisk kunnskap i sin rette kontekst, mer enn dekontekstualiserte klasseromsøvelser.
• å lære i samarbeid, mer enn i isolasjon.

Disse funnene tilsier at det mest effektive læringsmiljøet vil gjenkjennes ved:

• tilpasset opplæring – at hvert barn får en skreddersydd læringsopplevelse.
• tilgjengelighet av ulike kunnskapskilder. Elevene kan tilegne seg kunnskaps når de trenger det fra mange forskjellige kilder: bøker, nettsteder og eksperter rundt omkring på kloden.
• læring gjennom samarbeid i grupper. Elever lærer sammen mens de samarbeider på autentiske prosjekter.
• vurdering av dypere forståelse. Prøver må evaluere elevens dypere konseptuelle forståelse, i hvilken grad kunnskapen deres er integrert, helhetlig og kontekstualisert.

Derfor konkluderte læringsvitenskapen med at standardmodellen var ikke i tråd med behovene til kunnskapsøkonomien – og heller ikke med det som er den beste måten for barn å lære på. Noe av det læringsvitenskapen har funnet ut er mulig å innføre i dagens standardmodell, mens andre trekk er så grunnleggende annerledes at det vil være vanskelig å endre. Læringsvitenskapen mener at IKT/teknologi er et sentralt verktøy for å kunne få til mange den nye modellen. Brukt rett vil IKT legge til rette for nesten alle punktene for hvordan en kjenner igjen et effektivt læringsmiljø. Den enkelte lærer, skole eller kommune har ikke anledning, eller nok makt, til å endre skolen fra standardmodellen til den nye modellen. Det kreves for store strukturelle endringer i skolen til at det er mulig, f.eks. hvilken form eksamen har. Men vi kan, som rapportene i OECD påpeker, gjøre noen endringer innenfor rammene av den skolen vi har i dag for å nærme oss den skolen vi vet elevene og samfunnet vil gagne godt av. God bruk av og tilgang på teknologi vil her være et sentralt virkemiddel – i tillegg til de metodiske og pedagogiske endringer en må gjøre.