Det er flere trekk som ser ut til å være gjennomgående der land og skoler gjør forsøk med 1-til-1-forholdet mellom elev og PC. Læringsmiljøet og -aktivitene endrer seg der elevene har hver sin maskin og hvor lærerne bruker teknologien innen for rammen av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid. Det blir…

  • Mer aktivitet og flere ulike uttrykk: hør og lær → gjør og lag
  • Mer samarbeid: hele klasseaktiviteter → mer gruppeaktiviteter
  • Utvidet læringsområde: klasseromsaktiviteter → mer feltarbeid
  • Mer spenning: læring er hardt → læring er spennende/inspirerende
  • Mer tilpasset: et fast læringsløp → et læringsløp tilpasset den enkelte elev
  • Mer effektivt: lærer trenger ikke hente inn informasjon for å gi tilbakemeldinger. Denne informasjonen er alltid tilgjengelig slik at lærer får raskere og mer oversiktlig tilbakemelding over hvor eleven er / hvordan elever ligger ann faglig – og kan enkelt gi eleven respons i forhold til behov.
  • Lettere tilgjengelig informasjon: ulike lærebøker som ligger et fysisk sted → alt er tilgjengelig på en mobil enhet til enhver tid

Elevene blir mer aktive i sin egen læringsprosess og får et større repertoar i hvordan de uttrykk og hvordan de lærer. 1:1-forholdet ser ut til å hjelpe elevene med å uttrykke egne tanker om det de skal lære. Dette er et av de sentrale punktene i nyere læringsvitenskap – den beste læringen finner sted når eleven artikulerer sine egne uferdige og fremdeles utviklende tanker og forståelser, og fortsetter å artikulere dem gjennom hele læringsprosessen. Artikulering og læring går hånd i hånd i en gjensidig forsterkende «feedback loop». Elevene får tilgang til en ny måte å lære på som er vanskeligere tilgjengelig uten 1:1-forholdet.

Det er også andre momenter 1-til-1-forsøkene bidrar til – eller som må følges opp:

  • Redusert behov for å kjøpe bøker som hovedkilden til undervisning (dette er spesielt viktig for utviklingsland!).
  • Redusere det digitale skillet i befolkningen.
  • Viktigheten av at lærerne har en tydelig visjon for hva læringsmålet med 1-til-1 er. En skal også være klar over at det vil være en overgangsperiode («the productivity paradox«) der gevinsten ikke vil være større før den sosiale praksis ved bruken av verktøyene er innarbeidet. Lærerne trenger hjelp til å integrere teknologi inn i undervisningen sin. Derfor må skolelederne lede denne prosessen fremover i skolen.
  • Det må gjøres flere forsøk med 1-til-1 slik at de som former utdanningspolitikken kan gjøre gode og opplyste valg.

Snur vi blikket hjemover begynner det å bli tydelig at noe må skje med IKT og skole i fremtiden. Jeg tror at veldig mange skoler/kommuner i Norge har nådd et visst toppunkt der de i praksis ikke kan sette ut mer datamaskiner i skolen. Det er et tak på hvor mange datarom en skole kan ta og hvor mange datamaskiner du fysisk kan putte inn i et klasserom. Det er ofte også et økonomisk tak for hvor mange maskiner en i praksis kan ha i produksjon på en skole, men jeg vil påstå at det vel så mye handler om (IT-)politiske valg enn faktisk pengemangel. Det er bare å se på grafen fra Kostra-tallene som viser at de fleste kommuner i 2009 mente at behovet for investering i PC-utstyr på skolene ikke var så stort lengre (og at en del kommuner går ned i antallet maskiner i skolen).

Så hvor skal IKT og skole ta veien videre? Stagnasjon – det å si at «nå er det nok, vi har det vi trenger» – holder ikke i møte med hverdagen til elevene og behovet til samfunnet. The New Millennium Learners har helt andre forventninger til en digital hverdag enn det skolen kan tilby. Samfunnet er avhengig av at elevene har en skole som forbereder dem til et liv der behovene til kunnskapsøkonomien råder. Bare så det er sagt, jeg mener at utdannelse har vel så mye med (allmenn)dannelse å gjøre, men jeg ser ikke at kunnskapsøkonomiens behov står i veien for dette – kanskje snarere tvert om :-). Om ti år kommer alle elever til å ha et nettbrett – eller noe tilsvarende. Bare tenk på hva Apple har fått til med iPad i 2010 og kommer til å få til med iPad 2 i 2011. Skolen kommer ikke utenom denne utviklingen. Stasjonære PCer kommer om kort tid til å være maskiner for spesielt interesserte. Fremtiden er mobil og bærbar. Trådløse nett i skolen er en snublestein. Om politikere ikke står mot presset fra små grupper som vil ha skoler frie for trådløse nettverk vil de gi skolen en stor utfordring i forhold til hvordan en skal integrere hverdagslig teknologi inn i skolen.

Minsten på 4 år her hjemme har allerede fått en Nintendo DS – og han fant utav den selv etter 2-3 dager. Til og meg jeg, som er fremtidsoptimist og tror (og vet) at unger klarer seg godt i en digital hverdag, var overrasket over hvor raskt han forstod ting jeg ikke hadde forklart ham. Jeg er temmelig sikker på at han kommer til å eie sin egen variant av et nettbrett innen han begynner på skolen om drøye to år. Og på skolen venter det en suppetreg 6 år gammel WinXP-maskin med 512MB minne som bruker 5 minutter på å skru seg selv på – og så 5 minutter på logge seg på systemet. Hjemme trykker han på en knapp og nettbrettet (Nintendoen) har umiddelbart skrudd seg på og koblet seg opp til nettet. Er han heldig har skolen kjøpt noen nye Win7-maskiner som er litt kjappere i avtrekket, men jeg er lagt i fra sikker på at det kommer til å være tilfelle – uten at jeg har rukket å kikke så mye på skolene i Stavanger enda :-) Uansett kommer hans digitale hverdag hjemme til å ligge mil foran det som møter ham på skolen – og det tror jeg det kommer til å gjøre for mange av elevene i klassen hans. Faktisk har han en gammel bærbar maskin fra 2006 med Ubuntu på rommet sitt. Den starter raskt nok (etter min vurdering er 50 sekunder raskt på en gammel bærbar), men han uttrykker allerede at det tar for lang tid. I tillegg til DSen har han sett en MacBook Air i bruk (du skrur den aldri av og på – og den er oppe med en gang du åpner lokket), han har lekt med iPaden, han klarer å vente på at PS3en skal laste inn det kule bilspillet han liker – men de 50 sekundene han må vente fra han trykker på på-knappen på den bærbare til han kan gjøre noe med den… det funker ikke. Han har som regel trykket en gang til på knappen (til tross for sin fars beskjed om at det gjør bare vondt verre) og skrudd maskinen av igjen før den kom opp. Hvordan det skal gå med en maskin som bruker 5 minutter på å komme seg opp (før du logger deg på)… uff…

Fra digresjoner og over til det vi vet om 1-til-1-forholdet. Det er mange utfordringer knyttet til å forske på den akademiske effekten av 1-til-1, jfr. innlegget om hva vi egentlig vet om effekten av IKT i skole. Også om 1:1-forholdet er det lite forskning, så vi kan ikke si med sikkerhet hvordan det virker. Det som foreløpig kan sies er at 1-til-1 har positiv virkning på elevers evne til å skrive og lese. Det er også tegn på at det også har positive virkninger innen matematikk. Men det er gjennomgående at fremtiden fordrer en gjennomtenkning av temaet – og at det er mye som tyder på at 1-til-1 er veien videre. Og som en slutt på dette temaet vil jeg hente frem siste avsnitt fra OECD-rapporten «1-to-1 in education»:

The globalisation of 1:1 computing could help reduce the digital divide among young generations of developed and developing countries. In this sense, 1:1 computing can be seen as a friendly policy for both efficiency and equality in education.