I rykk og napp eller jevnt og trutt

Dette innholdet er 9 år gammelt, så det kan godt hende at ting er utdatert i vår hastige digitale hverdag.

Svaret er nok det som kommer raskt i twitter-feeden – «enten kreativ kaos, kaos eller bare litt varierende bruk av apper?» og «All of the above?». Tweeten til Sven Olaf fikk meg til å tenke litt på hva som skal til for å klarlegge hva dingsen skal brukes til. Eva viser til arbeidet hun gjør med implementering av 1-til-1 i skole, som det ikke er noe feil med, men den blir så omfattende at jeg tror skoleledere, som også har andre ting å gjøre enn innføring av 1-til-1, melder seg lett ut. Det er bare de ihuga skolelederne som henger med, og de hadde trenger ikke en innføringen i hvordan innføre. Du kommer langt med en driftig og engasjert skoleleder i seg selv.

Hovedutfordringen med innføringen av IKT i skolen har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. Innfører du et verktøy eller en ny måte å tenke på? Hvis du bare innfører et nytt digitalt verktøy kan du få en god «katalysatoreffekt». Det er det de fleste er enige om skjedde med for eksempel innføringen av itslearning og Fronter i de fleste norske skoler i begynnelsen av 2000-tallet. Lærere som ikke hadde brukt IKT før fikk et digitalt verktøy med en viss aktualitet, sammen med opplæring, som gjorde at de begynte å bruke det. Utfordringen er at det stoppet der. Disse lærerne gikk aldri videre. De endret ikke måten å undervise på. LMSet ble bare en digital måte å gjøre det de allerede gjorde på papir – om en mer effektivt. Det digitale arbeidet disse lærerne gjør er fremdeles innenfor hva LMSet tilbyr.

Tenker du på denne måten vil en utvikling innenfor IKT i skolen handle om at du innfører et nytt verktøy som «tar over» for LMSet. Kanskje det blir en ny katalysator, men vil aktiviteten også bare forbli innenfor dette nye verktøyet? Jeg synes jeg ser tendenser til dette i forhold til for eksempel OneNote. For all del, OneNote er et bra og fleksibelt verktøy (og mer fremtidsrettet enn et hvert LMS :-). Samtidig ser jeg for meg at det blir en haug med lærere som tar dette i bruk, men som en elektrifisering av den måten de allerede jobber på – det skjer lite nytt.

Selvfølgelig må du ha digitale verktøy i innføringen av 1-til-1, men fokus må ikke ensidig ligge på hva verktøyet kan gjøre. Verktøyet kan gi deg ideer og bør være så fleksibelt at du kan begynne å bruke til noe annet enn det du fikk opplæring i. Jeg mener dessuten at vi som skoleledere ikke kan diktere hva den enkelte faglærer skal gjøre i sitt fag for å utnytte mulighetene i den digitale verden. Det går ikke bra, fordi vi ikke er faglærere i alle fag på skolen.

Alt dette sier Eva også! Der det glipper litt for meg er at skoleledere også er lærere (tross alt :-). De vil også ha den enkle måten å gjøre dette på. Hvordan kan vi unngå de store ordene uten innhold og samtidig unngå «verktøy-syken»? Handler innføring av IKT om innføringen av et verktøy blir innføringen svært bundet. Det du oppnår kanskje er en katalysatoreffekt for mange lærere og noen lærere vil gjøre nye og fantastiske ting, men disse lærerne hadde gjort det (og gjør det) uansett! Mange nettbrettsatsinger synes jeg havner her. Jeg har vært på så mange samlinger om nettbrett i skole som egentlig bare er entusiastiske lærere som viser frem en app de har oppdaget og viser oss i salen hvordan den virker. Da vet jeg hvordan du bruker denne appen, men jeg vet lite om hvordan jeg skal revolusjonere skolen med IKT.

Dette blir en «rykk og napp» måte å utvikle / innføre IKT i skolen på. Når skolen ligger for langt etter rykker vi den opp til dagens nivå – ikke det som ligger i front, men det som er trygt. Så ligger skolen der og godgjør seg til det er innlysende at den ligger for langt etter – og så gjør vi et nytt rykk til det som er den dagens trygge teknologi. Og sånn går nå dagene…

Det er ikke der vi vil at skolen skal være – i alle fall ikke jeg. Jeg vil at skolen skal være i en jevnt stigende kurve i forhold til IKT i skolen – og gjerne foran det som er standardsystemet i kommuneadministrasjonen :-) Det må være en fleksibilitet i planene som tar høyde for at IKT i skolen utvikler seg fra år til år, og på måter vi vanskelig kan planlegge år frem i tid.

Her skal du få mine tanker om hvordan vi gjør ting. Utgangspunktet mitt er at at IKT i skolen er et verktøy som sprenger rammene som er den «vanlige» skolehverdagen uten IKT i dag. Det ligger et ubrukt pedagogisk potensiale i hvordan elever og lærere utnytter mulighetene for informasjon og kommunikasjon i denne teknologien. Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon og ikke minst maktfordeling.

Du må også ha en visjon som er målet du skal strekke deg etter – «IKT skal være en jevn og hverdagslig del av skolehverdagen.»

Og som alle visjoner trenger denne visjonen også en eksegese inn i samtiden den skal forstås i. «Jevn» betyr at det må være en synlig og tilgjengelig, og en integrert del av skolehverdagen. I praksis sier jeg her at 1-til-1 er den eneste måten du kan innføre IKT i skolen på som betyr noe. Alt annet er bortkastet! Hvis en skole ikke har 1-til-1 trenger vi ikke snakke mer om IKT på denne skolen. Det går ann innføre 1-til-1 i ett fag og få ønsket effekt – for eksempel et klassesett med iPader til musikken, som ikke brukes noe annet sted enn i musikk. Det du må unngå er datarommet. Da blir aldri IKT en synlig og tilgjengelig del av skolen.

«Hverdagslig» er litt mer komplisert, fordi vi må bestemme oss for hvem sin hverdag vi snakker om – læreren eller elevens? Jeg skjønner ikke annet enn at det er elevens hverdag som er utgangspunktet og ikke den skolehverdagen læreren selv en gang hadde. Samtidig har «hverdagslig» en faglig dimensjon. Hva er «hverdagslig» bruk av IKT i forhold til fagets egenart? Det er forskjell på matematikk og norsk og naturfag og kunst og håndverk i hvordan IKT brukes ute i den virkelige verden. Jeg tviler også på at det finnes en enkelt skoleleder som har oversikt og kunnskap nok til å kunne si hva dette betyr i praksis for hvert enkelt fag. Derfor må hver enkelt lærer gjør en vurdering av hva som er hverdagslig bruk innenfor rammene av hva som er sentralt i faget og målet for undervisningen – samtidig som denne ivaretar elevens perspektiv på hva som er hverdagslig i hverdagen. Dette kan bare læreren være den som finnes svaret på. Skoleleder kan gi utfordringen og følge den opp.

Etter denne lille talen er veien videre å kjøpe inn digitale dingser til alle elever og lærere (de må også få), et trådløst nettverk som virker og annen nødvendig infrastruktur. Kurs lærerne i hva som skjer i klasserommet når elevene har 1-til-1 (altså litt om god og moderne klasseledelse) og i konkrete verktøy du har gitt dem (en del av infrastrukturen i mine øyne) – og  utfordrer du dem i forhold til pedagogikken!

Utfordringen vår til lærerne i Randaberg er å ikke sett strøm på blyanten, altså ikke bare digitaliser eksisterende analog praksis. Husk også på fagets hverdagslige digitale egenart. Finn en ting i ditt fag du ikke kunne gjøre før elevene hadde 1-til-1. Gjør denne tingen, erfar, evaluer og gjør den en gang til – eller gjør noe nytt. Klassisk utviklingsarbeid, og målet har vi i visjonen. Poenget er å begynne med utgangspunkt i lærerens hverdag og la læreren være den som tar steget. Læreren kjenner faget sitt, elevene sine og seg selv bedre enn skolelederen. Min erfaring er at om lærerne faktisk gjør noe nytt, vil de ende opp med å velge veier vi vet fører til bedre og mer spennende læring – mer eller mindre av seg selv. Det blir skoleleders jobb å peke på visjonen og holde prosessen i live. Det betyr at skoleleder også må ha organisert muligheten for at læreren får nær støtte i hverdagen. Ikke store kurs av og til, men gjerne personlig hjelp der og da. Kolleger og IKT-ansvarlig er en viktig ressurs her.

Men – du kan ikke bruke utstyr du ikke har. Innfør først 1-til-1, så snakkes vi!


Publisert

i

,

av

Stikkord:

Kommentarer

Ett kommentar til “I rykk og napp eller jevnt og trutt”

  1. Bjørn Helge Græsli avatar

    For min del: største potensial: langt flere muligheter til å finne ut hva elever kan gjøre, tenker og forstår – og til å gi raskere og bedre tilbakemelding. Med den kunnskapen åpner mulighetene seg for bedre tilpasset undervisning og bedre læring. Det er imidlertid et aspekt som det ikke alltid er opplagt å komme på selv, for andre muligheter (og en del problemer) som IKT i klasserommet byr på, blir langt oftere sentrum for oppmerksomheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.