Kronikken er også gitt ut i boken «Logg på«, som er i salg fra 20. mai 2025.
Det er fristende å skrive at alle tar feil. Skjerm eller ikke-skjerm er en falsk diktonomi. Det er feil utgangspunkt for diskusjonen. Selvfølgelig vet jeg at nei til skjerm-gjengen mener at skjerm kan brukes når det er nødvendig, og at ja til skjerm-folket vet at skjerm ikke alltid bør brukes. Likevel starter de begge i feil ende av diskusjonen.
Unger som sitter foran en skjerm “skjermer” ikke. De leser, skriver, samarbeider, lager podcaster, diskuterer, komponerer, leker, redigerer, koder, snakker med venner, spiller, lærer språk, ser film eller utforsker verden. De bruker skjermen til å holde på med en aktivitet. Vi må ikke blande artefakt og aktivitet, altså den menneskeskapte gjenstanden og det vi bruker den til. En artefakt kan brukes til mange ulike aktiviteter, så det er aktiviteten som styrer hvilken funksjon gjenstanden har.
Det er slik i skolen også. Vi holder ikke på med “skjerm”, like lite som vi holder på med “bok”. Vi holder på med en meget bestemt aktivitet – opplæring. Elever skal lære ferdigheter og kunnskaper for å åpne dører mot verden og framtiden, og gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring. Alt etter hva elevene skal lære, vil lærere gjøre en rekke vurderinger om hvilke aktiviteter med hvilke artefakter som best hjelper eleven til målet. Så det er ikke bok eller skjerm, legoklosser eller Minecraft, eller gitar eller GarageBand. Det er lesing, bygging og komponering. Bok eller skjerm er i utgangspunktet revnende likegyldig, fordi det er ikke dette vi holder på med i skolen.
Nå kunne dette vært dagens korteste kronikk, men det er mer å si når diskusjonen om å bruke mindre “skjerm” i skolen først er i gang.
Aktiviteten vi holder på med i skolen er som sagt læring, og mer spesifikt – det er læring av fag. Nå vil mange vise meg til overordnet del i læreplanen og si at elever skal lære mange andre ting enn fag. Ja, men de skal i utgangspunktet lære dette gjennom arbeidet med fagene. Derfor har fagene en sentral plass i det arbeidet som foregår i skolen.
Med dette utgangspunktet er det naturlig å løfte frem at digitale verktøy har en naturlig rolle i hvordan vi jobber i og med fagene, siden hverdagen og samfunnet vårt i dag er digitalisert. Det meste av analog teknologi er erstattet av digital teknologi. Den digitale teknologien gir muligheter den analoge ikke har, og fagene (og verden) bruker disse mulighetene hvor det gir bedre forståelse av og arbeid med faget. Dette må naturligvis avspeiles i hvordan skolen arbeider med fagene.
De fleste av ferdighetene og kunnskapene elevene skal lære i skolen er teknologiuavhengige. Elever skal lære å skrive og de skal lære å lese. Selvfølgelig må elever kunne lese en bok, og like selvfølgelig må de være i stand til å lese en nettside. Det er innlysende at elever må kunne skrive en tekst med blyant på papir, og naturligvis må de være i stand til å skrive en tekst på tastatur og skjerm. Men, jeg vet også hva de kommer til å gjøre mest av når de er ferdige med skolen, og skal ut i arbeidsliv og hverdagsliv. Derfor kan vi ikke la den digitale teknologien være et sidespor i opplæringen. Det er denne teknologien elevene må beherske når de jobber med fag og skal orientere og klare seg i hverdagen, og det er vårt ansvar og mandat i skolen å gi dem denne opplæringen.
Det er dermed ikke sagt at den digitale teknologien har forrang for alt. Vi skal ikke jobbe med det digitale for det digitale sin skyld. Det er like feil som å si at vi ikke skal bruke digital teknologi i skolen. Jeg er selv lærer og vet at kunnskaper og ferdigheter i fag bygges lag på lag. Selv om målet er en digital hverdag, må kanskje deler av opplæringen være med analog teknologi et stykke på veien. Samtidig har vi en læreplan som sier at elevene etter 2. trinn skal kunne lese med sammenheng og forståelse på papir og digitalt. Det betyr at elevene må ha en digital dings å lese på, og at vi som lærere må ha lagt opp undervisning som gir elevene mulighet til å nå dette målet før de går ut av 2. klasse. I tillegg betyr det at det ikke er fritt opp til lærer, eller foreldre, hva innholdet i opplæringen skal være.
Diskusjonen handler derfor ikke om skjerm eller ikke-skjerm. Den handler om hva elevene skal lære med tanke på at de skal ut i jobb og hverdag som er heldigital. Dette høres jo banalt enkelt ut, og er på mange måter det Skjermbrukutvalget også sa. Men oppdraget deres begynte også i feil ende. Vi begynner ikke med spørsmålet skjerm eller ikke-skjerm. Vi begynner med spørsmålet om hva eleven skal lære, som eleven ikke kan fra før. Så trer fagdidaktikeren (altså læreren) inn på banen, og ut fra sin kjennskap til eleven, faget og konteksten velger de aktivitetene og artefaktene de mener er riktige for at eleven skal bli i stand til å lære det de trenger å lære. Deretter undersøker læreren om ønsket læring har skjedd, gjennom observasjon av endret (faglig) adferd hos eleven – ikke spørsmålet om mengden tid med bok eller skjerm.
Vi må kortslutte skjermdebatten for folk og vise dem at vi må begynne i en annen ende. Hvis ikke vil diskusjonen bare stå på stedet hvil og spinne uten retning.
Legg igjen en kommentar