Dette er første del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – IKT-utviklingen i skolen.

I tallgrunnlaget for skolene i GSI er det ikke vanskelig å se at det har vært en rivende utvikling i skolen når det gjelder innføringen av IKT fra 2003 og frem til i dag. Kommuner landet over har investert store summer i å oppgradere skolene fra mange elever per datamaskiner til få elever per datamaskin. I 2009 og 2010 er det derimot en tydelig nedgang i investeringer og det er også mange kommuner som går ned i antall datamaskiner til er tilgjengelig for elever. Randabergskolene har, med svært lave investerings- og driftskostnader, ligget i front av denne utviklingen lenge – og ligger i dag helt på topp når vi sammenlikner oss med kommuner som har en viss elevmengde. De siste årene har vi ligget stabilt på 2,2 elever per datamaskin, mens gjennomsnittet i Rogaland er 3,2 og 3,1 i Norge.

Det er tydelig at de fleste kommuner har nådd et metningpunkt når det gjelder datamaskiner på skolen. Dette har flere årsaker. I arbeidet med «IKT og skole» kommer det frem at mange av de omkringliggende kommunene opplever at det ikke lengre er mer plass til maskiner på skolene. Det er begrensninger i hvor mange datarom en kan sette av på en skole og det er også begrensninger i hvor mange maskiner det er mulig å sette inn på et vanlig klasserom. Økonomi spiller selvfølgelig også en rolle, men det varierer fra kommune til kommune hvem som betaler for maskinene – og da vil det være ulike prioriteringer i forhold til hvordan man når dette taket. Flere skoler opplever at det er vanskelig å holde maskinparken oppdatert over tid.

En gjennomgående tilbakemelding fra skolene i kommunen, og de omkringliggende kommunene, er at lærerne føler at de ikke har god nok tilgang til datamaskiner i undervisningssammenheng – til tross for gode tall for antall elever per datamaskin. De hadde brukt datamaskiner mer om de var lettere tilgjengelig.

Et spørsmål som raskt melder seg er hvilken vei IKT og skole skal ta de neste fem årene. Det er ikke nødvendigvis noe mål å gå fra 2,2 til 2,0 elever per datamaskin. Det vil i praksis ikke ha noen betydning. De fleste IKT-ansvarlige på skolene kunne tenke seg at elever alltid hadde tilgang til en maskin når de hadde bruk for en, men de er ikke konkrete på hvordan de ser dette for seg. Det mest nærliggende er at hver elev har hver sin datamaskin og at dette er i form av en bærbar enhet. Det er mange utfordringer knyttet til dette, men i et 5-10 års perspektiv er det likevel dette som er utviklingen. Situasjonen slik den er i dag, også i Randabergskolen, er at det i praksis ikke er mulig å utvikle IKT-løsningen særlig videre i forhold til tilgjengeligheten på maskiner – og det er tilgjengelighet lærere og elever etterspør.

I lys av at kommunen skal bygge en ny skole er det riktig å stille spørsmål ved om skolen skal bygges slik at den allerede har nådd metningspunktet for IKT i skolen før den står ferdig, eller om en skal velge en annen løsning på IKT og skole når en først har anledning til å tenke nytt.