Dette er andre del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – The New Millennium Learners.

The New Millennium Learners (NML) er et begrep fra et OECD-prosjekt som ble påbegynt i 2006. Prosjektets hensikt var å undersøke hvordan teknologi påvirket unge i forhold til opplæring. NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NMLene er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (Inter)nettet. Det viste seg raskt at en av hovedutfordringene i OECD var at NMLene har teknologi over alt rundt seg – bortsett fra på skolen, og at dette spriket bare blir større og større. Det er et paradoks at teknologien som så er viktig i det daglige livet til elever (og også for voksne i arbeidslivet) ikke er det i klasserommet, hvor til og med mobiltelefoner vanligvis ikke er lov.

Som tidligere nevn ligger Randaberg kommune bra ann når det gjelder tilgjengelighet til teknisk utstyr i skolen, selv om lærerne og elevene skulle ønske at den var enda bedre. Tilgjengelighet til teknisk utstyr er det som kalles det første digitale skillet. Den andre digitale skillet er hvordan man bruker teknologien når den er der. Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NMLene er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst (selv om de bruker tekst i stor grad når uttrykker seg digitalt), de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er “digitale innfødte”, mens lærerne er “digitale immigranter”. Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres “digitale språk” fremdeles være tydelig.

Ut fra dette kan vi si at NMLene har andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. Vi har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og mer avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne (ikke nødvendigvis formell bruk). NMLene er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk i forskningsmateriale fra OECD som tyder på at dette fører til en økt forskjell mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Forskning fra OECD viser at:

  • …elever blir flinkere til å lese og å skrive ved å la dem arbeide på datamaskiner.
  • …elever får bedre visuell-spatiale evner og ikke-verbal intelligens når de bruker datamaskiner. De blir rett og slett mer intelligente (The Flynn effect).
  • …elever som har datamaskin hjemme gjør det bedre på skolen enn de som ikke har det, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn (det første digitale skillet).
  • …det er trekk som viser at elevene blir flinkere i matematikk, naturfag og samfunnsfag/RLE når de bruker teknologi.
  • …vi vet ikke om elevene blir flinkere til informasjonsprosessering, reflektiv og kritisk tenkning, kreativitet og meta-kognitive evner – rett og slett fordi det ikke er forsket direkte på dette enda. Læringsvitenskapen begrunner at teknologi brukt på rett måte vil være sentralt i effektiv og god læring av disse evnene.
  • …(det er ikke antallet datamaskiner eller hvor ofte de blir brukt som ser ut til å være utslagsgivende.) Fremgang er knyttet til en strategisk bruk av teknologi innen for rammeverket av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid.
  • …tilgangen til teknologi endrer ikke nødvendigvis undervisnings- eller læringsstrategiene til lærere og elever.

En av hovedutfordringene ved å undersøke hva teknologi betyr for opplæringen av elevene er at utdanningssystemet ikke er tilpasset bruk av teknologi – og gir derfor heller ikke særlig rom for de sidene av en elevs kognitive utvikling som er knyttet til bruk av dette. Dette igjen gir en ny utfordring med tanke på at læringsvitenskapen i dag er kritisk til om utdanningssystemet slik en har det i Norge og en rekke andre land gir elevene de evnene de (og samfunnet) trenger seinere i livet (noe vi kommer tilbake til seinere).

OECD har tre mål for å argumentere for 1:1-forholdet mellom elev og datamaskin i utdanningssystemet: 1) at yngre generasjoner tilegner seg IKT-baserte evner og kunnskaper, 2) redusere det digitale skillet mellom individer og sosiale grupper (altså både det første og andre digitale skillet) og 3) forbedre undervisningspraksis og akademiske resultater.

Rapportene OECD har laget er fra henholdsvis 2006, 2008 og 2010, men det er pussig hvor aktuelle de alle fremdeles er. Skillet mellom NMLenes hverdag og skoledag blir større og større med henblikk på tilgang og bruk av teknologi. Det er gjort lite for å møte utfordringene som allerede ble skissert i 2006. Vi står i en hverdag hvor ny teknologi stadig gjør større inntreden i hverdagen. Det siste eksempelet er hvor lett nettbrettet/lesebrettet (f.eks. iPad og Kindle) har fått fotfeste det siste halvannet året. Hvordan vil hverdagen se ut i 2016? Og hvordan møter skolen denne hverdagen?