«Go that way, really fast. If something gets in your way … turn.»

På torsdag er jeg invitert med på lærerutdanningskonferansen 2017 og skal ha en kort innledning om «Hva forventer praksisfeltet av profesjonsfaglig digital kompetanse hos fremtidige lærere?»

Tirsdag 28. mars 2017 kl. 09.51

Og hva forventer vi? Jo, dette…

Ta en kikk på karen til høyre. 24 timer før dette bildet ble tatt hadde han i sitt 46-årige liv aldri hatt slalåmski på beina. Han våget seg opp i stolheisen på Hovden og ned grønn løype uten noen opplæring. Det hører med til fortellingen at denne turen ikke kommer til å bli husket som noe han er stolt av… men jeg overlevde. Etter kyndig veiledning av skilærer Eilif i halvannen time var både evnen og stoltheten merkbart bedre – og resten av skiferien foregikk med stor glede og fart i rød løype.

Det er slike lærere vi vil ha ut fra lærerskolen i forhold profesjonsfaglig digital kompetanse. Du må ikke kunne alt når du er ferdig, men du må være trygg på deg selv, nysgjerrig og litt modig. Etter noe veiledning bør du kunne klare deg selv på ting du ikke har prøvd før. Og så gjenstår det en masse arbeid der du øver og finsliper det du nå nettopp har lært slik at du blir bedre og bedre etter hvert.

De som har hørt meg snakke om IKT og skole før husker kanskje at jeg liker å hente frem Randabergskolens visjon for bruk av IKT. Jeg mener den passer godt nå også.

Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.

De to viktige ordene i visjonen er «jevn» og «hverdagslig». «Jevn» bruk er det når den digitale teknologien er synlig og tilgjengelig og en integrert del av skoledagen. Da vi laget visjonen i 2002 betydde dette en maskin til hver lærer og flere maskiner i hvert klasserom og mange datarom. I 2011 bestemte vi at det betydde at hver elev må ha hver sin bærbare digitale enhet – og så gjorde vi noe med det.

«Hverdagslig» er mer komplisert. Det er elevens hverdag vi snakker om. Skolen er til for å utdanne elevene i den verden de skal inn i, ikke i den hverdag læreren selv gikk på skole i. Samtidig har “hverdagslig” en faglig dimensjon. Hva er «hverdagslig» i forhold til fagets egenart? Det er forskjell på matematikk og naturfag og kunst og håndverk, og jeg tviler på at det finnes én enkelt person som har oversikt og kunnskap nok til å kunne si hva dette betyr i praksis for hvert enkelt fag. Vi trenger at hver enkelt faglærer gjør en vurdering av hva som er hverdagslig bruk innenfor rammene av hva som er sentralt i faget og målet for undervisningen – samtidig som læreren ivaretar elevenes perspektiv på hva som er hverdagslig i hverdagen :-)

Og med dette har vi gjort et snedig triks – siden bare faglæreren kan gjøre dette er det ikke med i IKT-planen. Vi har ikke som mål å bestemme hvordan lærerne skal gjøre ting digitalt – bare at de skal gjøre det. Det er tross alt de som er faglærerne, ikke vi som lager IKT-planene. Vi stoler på at læreren har den faglige vurderingsevne som skal til og er nyskapende nok til at nye verktøy blir brukt på gode måter. Vår jobb er å supplere dem med et så bra IKT-system at de aldri lurer på om det kommer til å virke eller ikke – for egen del og for elevenes del.

Hvorfor skal ikke dette være likt for studentenes møte med den digitale hverdagen i lærerutdanningen? Lærerne i lærerutdanningen må bruke digitale verktøy «jevnt» og «hverdagslig» innenfor fagets didaktiske egenart. Det er fra dette perspektivet revnende likegyldig hvilke digitale dingser og verktøy som blir brukt, bare studentene får jobbe «jevnt» og «hverdagslig» med dem. Det holder ikke at studentene vet om det. De må bruke det og det er bare den jevne bruken som virker. Og på samme måte som vi lærere i grunnskolen må modellere for våre elever, må lærerne på lærerskolen gjøre det samme. Lærerskolen må også lære studentene å bli modige. Lære dem å prøve og å feile – og å prøve igjen. Gi dem oppgaver der svaret ikke står skrevet i en bok – «Her har du et digitalt verktøy. Finn ut hvordan det virker. Hva kan du bruke det til i dette faget (i denne klassen)?»

I et vanlig klasserom på ungdomstrinnet i Randabergskolen, der hver elev har hver sin digitale dings, skjer dette om du slipper lærerne fri… (listen er i prioritert rekkefølge etter viktighet :-)

  • Større fleksibilitet og frihet i metode
  • Finne informasjon / leve uten lærebok
  • Felles produksjon i samme dokument
  • Samarbeid i sanntid i og utenfor klasserom / skoletid
  • Videoskriving
  • Blogging
  • Lesing av video / film
  • Dataspill i skolen
  • Flipped classroom
  • Kahoot og andre «apper»

Det er viktig å si at dette ikke er fasiten, men bare et uttrykk for kreativitet og et bredt mangfold – og at det er kreativiteten og dette mangfoldet lærerutdanningen må gjenspeile.

Det er enda et moment som tilsier at fokuset ikke må være på bestemte enheter eller verktøy. Utviklingen innen digitale dingser og verktøy skjer raskere enn det vi kan planlegge for – enten vi vil det eller ikke. Lærerskolen og -studenten kan ikke forvente at det som er «vanlig» digital teknologi når studentene begynner på sitt 5-årige lærerstudium er det som er vanlig når de er ferdige. Høsten 2015 var det tre kommuner i Norge som hadde gått for GSuite for Education og Chromebook – og høsten 2016 hadde det eksplodert på sørvest-landet og det fortsetter å ekspandere i flere fylker. Så godt som ingen lærere, elever eller studenter (eller på lærerskolen) hadde høsten 2014 hørt om Google Apps og Chromebook. Likevel er sannsynligheten er stor for at alle uteksaminerte lærere fra UiS i 2019 vil jobbe i en skole der både lærere og elever allerede er godt vant med GSuite for Education og Chromebook. Spørsmålet er om lærerutdanningen på UiS har oppdaget det innen 2019… ;-)

Praksis i skolen er sentralt, fordi det viser studentene hva som faktisk skjer i skolen. Studentene må ut og oppleve hvordan skolehverdagen er, også på det digitale planet, og lærerne på lærerutdanningen må også få med seg hva som skjer og gjerne ta gode tips med seg på veien.

Digital kompetanse vil være noe annet enn det var 1. dag lærerstudenten begynte på sitt studie. Det betyr ikke at digital kompetanse ikke er viktig. Faktisk er det det motsatte. Hverdagen til lærerstudenten må være fylt med så mye hverdagslig digitalt arbeid at studenten hverken undrer eller vegrer seg over den digitale hverdagen som møter han eller henne i skolen. Samme hva det er. Det betyr ikke at lærerskolen skal lære alle alt. De må bare gjøre det hele tiden.

Og nå skal jeg lage litt rørt vann – hva kommer først av innhold, teknologi eller pedagogikk? Mange diskusjoner starter med at pedagogikken er det første vi tenker på, men det er ikke det. Vi glemmer av og til at det er teknologi som kommer først. Den styrer rammen for resten. Så har vi innholdet. Og til slutt pedagogikken. Vi glemmer at boktrykkerkunsten er teknologi og revolusjonerte IKT – informasjons- og kommunikasjonsteknologien i sin tid. Utfordringen er at den digitale teknologien også revolusjonerer informasjon- og kommunikasjonsteknologien i vår tid – og det endrer hele bildet for hva innhold er, hvordan vi lager det og hvordan pedagogikken skal forholde seg til det. Så uten teknologien tilstede i lærerutdanning kan heller ikke studentene prøve ut pedagogikken. Og igjen – selvfølgelig må lærerne på lærerutdanningen beherske både teknologien og pedagogikken (og innholdet) i sitt fag, for å kunne hjelpe studentene.

Kort oppsummert – jeg har ingen tro på profesjonsfaglig digital kompetanse i form av opplæring i Office-pakken, Kahoot, digital dømmekraft, Geogebra eller Google-søk. Likevel, de må ha søkt etter fagstoff på Internett, arbeidet digitalt sammen i ulike formater, tatt opp video av seg selv, blogget, sett film, prøvd dataspill og lekt seg med en rekke ulike digitale apper. Profesjonsfaglig digital kompetanse handler om å bruke digitale enheter og verktøy jevnt, altså mer eller mindre hele tiden, og på en «hverdagslig» måte i det aktuelle fag.

Men profesjonsfaglig digital kompetanse er uansett bare en liten del av det jeg egentlig ønsker at lærerutdanningen skal få til. Det viktigste er at lærerskolene utdanner trygge, solide og relasjonsgode fagdidaktikere som møter alle verktøy, analoge som digitale, med nysgjerrighet om hvordan de kan bruke dette i undervisningen på en god og spennende måte. Her skal du få se hva lærerne på Harestad skole gjorde da vi dyttet dem utfor grønn løype etter en kort demonstrasjon av et verktøy de ikke hadde brukt før…

PS! Og helt til slutt – tegneseriestripen XKCD har klar å samle alt du trenger for å bli et datageni i et enkelt diagram. Alle som «kan» IT kan skrive under på at dette er helt riktig og alt som skal til…

https://xkcd.com/627/

«Nei, jeg kan ikke bruke denne nye naturfagboken, fordi ingen har vist meg hva som står i den.»

Vi hadde flirt av den læreren som sa noe slikt – og lurt på hva han holdt på med. Det hadde vært en helt absurd uttalelse, men den er helt legitim om du oversetter den til IKT og skole-verden.

Denne tenkte tulletanken ramlet inn i hodet mitt etter at jeg hadde lest «Vi har lært for lite til å bli trygge digitale lærere» i Aftenposten. Det første jeg tenkte når jeg så overskriften var – Javel?! Hva er det dere ser for dere at dere må lære for å bli trygge da? Kan dere ikke bruke en PC eller et nettbrett? Hva forventer dere at skolen skal vise dere? Jeg vet at jeg nå har plassert meg godt i den ofte lite konstruktive «nå må dere slutte å sutre»-kroken. Ikke det – den kan gi noen perspektiver det kan være verdt å ha tenkt på.

Jeg er ikke helt sikker på hva artikkelen sier om hva de skal lære for å bli trygge digitale lærere, men jeg leser det slik at handler om å bli vist hvordan de kan bruke ulike digitale verktøy i undervisningen. Og om jeg har forstått det riktig er det også det jeg reagerer på. Ikke det – de to masterstudentene har nok helt rett i at lærerutdanningen har en god vei å gå når det gjelder å integrere IKT på en «jevn og hverdagligs» måte både i egen drift og i det studentene lærer av metodikk.

Hva er det de ser for seg at de skal lære for å bli trygge? Hvordan de skal bruke Word… ehhh… obs… tekstbehandling i undervisning? Regneark? iPad? Apper? Google Disk? DropBox? Facebook? Seriøst – det er ingen som viser deg hvordan du skal bruke naturfagboken i naturfag. Du bruker den ut i fra det du ønsker å oppnå. Noen lærere blir svært bundet av boken (og det som står i den), mens andre bruker boken som en, av mange, ressurser for å nå målet for undervisningen. Det er det samme med IKT. Du trenger ikke bli vist hvordan du skal bruke en naturfagbok i timene, fordi du vet hva en bok er og kan vurdere hva som er god bruk av boken. Målet må være at du ikke trenger å bli vist hvordan du skal bruke et tekstbehandlingsprogram i timene, fordi du vet hva tekstbehandling er og kan vurdere god bruk av den.

Det å bli trygge i å bruke IKT er annerledes enn å bli trygg på å bruke en bok. Det er det som er utfordringen. Du må ha prøvd så mye forskjellig innen IKT-verden at du på egenhånd enkelt kan sette deg inn i noe nytt du ikke har sett før – og tenke på hvordan du vil bruke det i undervisningen. Hvis du vet hvordan en nettleser og hvordan du leser og sender epost – burde du ikke trenge noen egen opplæring for å bruke f.eks. Google Apps. Det kan være nyttig med tips og triks fra andre som har brukt det en del i undervisning, men du bør kunne være i stand til å sette deg inn i det selv – uten opplæring.

Jeg er med på at en trenger opplæring i spesifikke programmer av typen GIMP/Photoshop, Audacity, Geogebra og andre fagprogrammer – de har alle sitt eget brukergrensesnitt som skiller seg fra andre typer programmer. For all del – har du lært hvordan Photoshop virker bør du virkelig klare å finne utav GIMP (og omvendt). Men det å kunne bruke Photoshop betyr ikke at du kan bruke en nettleser (og omvendt).

Masterstudentene skal få noe rett av meg – kommende lærere må lære hvilke muligheter ulike typer programmer gir til forskjellige undervisningssituasjoner. Samtidig har jeg et forbehold om hva dette betyr eller hvordan det blir gjort i praksis – og det kommer til slutt som en utfordring. Metoderikdom er stikkordet. Vi skal gjøre elever til de samme allsidige IKT-brukerne som vi vil at lærerne skal være. Det henger jo sammen. Disse lærerskolestudentene som savner opplæring har tydeligvis ikke fått det på skolen :-)

Det som kompliserer bildet er at du  velge et verktøy! Hvilken nettleser skal du bruker – Chrome, Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera eller en eller annen variant av dem? Hvilket kontorpakke vil du bruke – MS Office 2013/365, Google Disk eller iWorks? Hva med epost, lynmeldinger, sosiale nettverk, lyd-, bilde-, filmredigering? Og når noen har lært det den ene varianten av dette verktøyet stopper det for mange opp der. Det å ta i bruk et annen tekstbehandlingsprogram er som å lære en helt ny type program. Og da snakker vi ikke om at noen har økt sin digitale kompetanse i særlig grad. Egentlig skulle lærerskolestudenter skiftet ut standardprogrammene hvert år i studiet – Office2013/365 1. år, Google Disk 2. år, LibreOffice 3. år osv. + Chrome, Internet Explorer/Spartan/Safari, Firefox osv. + GIMP, Photoshop, Sketchpad osv. Det er nemlig slik hverdagen ser ut i skolene!

Ingenting er bedre enn en liten utfordring som viser hva jeg mener. Sjekk ut Screencastify. Det er en utvidelse til nettleseren Chrome hvor du kan ta opp det som skjer i en fane på nettleseren, eller hele skjermen, eller du kan velg bare webkamera eller ha webkamera i et hjørne av fanen/skjermen du tar opp. Det du tar opp kan lastes ned til disken på maskinen din eller deles direkte via YouTube eller Google Disk. Det er fryktelig enkelt å bruke og tar ca. 5 minutter å installere og lære å bruke. Så… hva kan du bruke dette til som lærer? Og om elevene har hver sin maskin med Chrome nettleser, hva kan elevene bruke dette til? Det er her min utfordring til lærer alltid kommer – det er bare du som kan gjøre god bruk av dette verktøyet med din klasse i ditt fag. Jeg kan vise det hvordan programmet virker og hvordan jeg har brukt det i min klasse i mine fag, men det er ingen fasit for lur bruk i din klasse og dine fag (det er ikke sikkert det var lurt i min klasse heller ;-).