Hva kan vi bruke VR til i skolen?

Hva kan VR tilføre undervisningen i skolen? Hvor kan VR gjøre noe helt annet enn andre virkemidler eller metoder vi kan ta i bruk i skolen? Glemt delen om motivasjon, nyhets- og underholdningsverdi og slike ting. VR blir hverdag før eller seinere. Det vet jeg som har en full VR-rigg stående oppe på loftsstuen. Og bare så det er sagt – dette er tenkte tanker og jeg setter pris på alle tilbakemeldinger som gjør disse tankene enda bedre og mer gjennomtenkt :-)

Det første punktet hvor jeg mener VR har en ny funksjon i skolen er at vi kan bruke den visuelle sansen vår på nye måter i undervisningen. Altså VR-situasjoner hvor det visuelle har læringsverdi.

VR handler i bunn og grunn om visualisering. VR er utrolig lite spennende om du lukker øynene. Den visuelle sansen hos oss mennesker er så sentral at vi lar den (over)styre en god del av de andre sansene vi har. Synssansen har vist seg så viktig fra naturens side at vi (hjernen vår i utvidet forstand) er godt «trent» til å behandle store mengder visuell informasjon raskt og effektivt. Vi kan også kalle det vår spatiale evne – evnen til å arbeide med informasjon i rommet. Bare tenk på hvor flinke vi er til å kaste en ball og treffe!

I praksis betyr dette at hvis vi skal arbeide med 3-dimensjonal informasjon, f.eks. arkitekttegninger av et hus, er det enklest for hjernen vår å gjøre det i 3-dimensjoner (3D). Hvis vi skal jobbe med 3D på en 2-dimensjonal flate, f.eks. en skjerm, krever det mer (og annet) arbeid av hjernen vår å konstruere og forstå 3D-informasjonen. Vi jobber annerledes og mer effektivt når vi kan utføre et 3D-arbeid i 3D, fremfor å gå via en 2D flate. Det er derfor arkitektene er så glade i fysiske modeller.

Et eksempel på dette kan være Googles «Tilt Brush». Den som tegner i 3D i VR har en helt annen og mer intuitiv forståelse av tegningen enn den som ser på tegningen via 2D-skjermen. Reklamevideoen for programmet viser dette nokså tydelig…

Her prøver de å gi et inntrykk av hvordan dette 3D-tegneprogrammet fungerer via en 2D flate. Legg merke til at de må bevege kameraet hele tiden for at du som ser på skal få med deg 3D-informasjonen den som tegner ser helt umiddelbart i VR. Du som ser videoen må prosessere mer informasjon for å konstruere en spatial modell som tegneren i VR ser uten å gjøre noe som helst.

Tenk deg at du skal tegne på samme måte som personen i videoen, men via en 2D flate. Det vil være utrolig mye vanskeligere å gjøre. Om du har en VR-rigg i nærheten – start “Tilt Brush”, lukk det ene øye og prøv .-)

(Jeg tok en råsjanse og skrev avsnittet over før jeg testet det. Da jeg testet det i etterkant var det klin umulig å tegne noenting som helst hvis du lukket det ene øyet. Det var faktisk litt morsomt å oppleve hvor hjelpeløs jeg ble. Og det var da jeg oppdaget hvor lite jeg har tenkt over at jeg trenger begge øynene mine for at “Tilt Brush” overhode skal gi mening.)

En forlengelse av dette er opplevelsen av, og forståelsen for, størrelsesforhold og former. «Titans of Space» gir deg ikke-tilgjengelige opplevelser (og forståelse) av størrelsesforhold i verdensrommet, gjort umiddelbart tilgjengelig gjennom hjernens evne til å se og forstå rom. «Google Earth VR» gir ny forståelse til ulike steder i verden hvor 2D-flater umulig kan gjengi romforståelsen godt nok.

Listen over arbeidsoppgaver som er mer effektivt i VR/3D knytter seg da til at det er enklere for hjernen å «se» hvordan figurer og rom fungerer. Det er lettere å forstå rommet og det er lettere å vurdere forhold i rommet – enten det er verdensrommet, geologi, arkitektur osv. Når det er enklere å forstå det du ser er det også enklere å utvikle arbeidet videre, f.eks. for en arkitekt som skal vurdere hva som planlegges eller kartdata som må kontrolleres for feil.

Jeg har en yngre bror som er lærer i matematikk/fysikk i videregående skole. Han tipset meg om at VR kan ha sin misjon f.eks. i læren om vektorer når de skal over i 3 dimensjoner. Mange elever har problemer med å forstå/visualisere hvordan vektorer fungerer i forbi 2 dimensjoner. Det blir et ekstra abstraksjonslag hvor en 2D-flate ikke hjelper elever til å gripe hva vektorer i 3D handler om. Noe så enkelt som «Tilt Brush» kan faktisk hjelpe elever med å forstå dette. Noen elever ender opp med å bare lære dette som tallbehandling, men da har de faktisk ikke forstått hvordan vektorer i 3D virker.

Du behandler mer informasjon raskere på en enklere måte i VR enn via andre metoder. Spesielt for informasjon som ikke er praktisk mulig å se og gjøre i den virkelige verden. Det er meningsløst å bruke VR hvis du like godt kan lage / gjøre det på kontorpulter foran deg :-)

Det andre stedet hvor VR kan være nyttig er digitale ekskursjoner – som ofte er det første folk tenker på når vi snakker om VR i skolen. Siden den visuelle opplevelsen av tilstedeværelse er så sterk, kan den plassere elever på steder og i situasjoner hvor de kan gjøre kontekstspesifikke og situerte erfaringer (en god munnfull der). Kombiner dette med det sterke opplevelsen av tilstedeværelse og du har et utgangspunkt du som lærer kan utnytte i læringsøyemed. Det er i tillegg mulig å plassere eleven et sted de umulig ellers kan reise til – eller hvor det er for farlig for dem å være.

Denne bruken har en glidende overgang til det andre punktet, som er virtuell trening. Her bruker vi VR hvor øving på situasjoner som er vanskelige å gjøre / organisere i praksis, enklere kan gjennomføres i VR – samtidig som det har overføringsverdi til den reelle/virkelige situasjonen. Her er listen over tilgjengelige VR-verktøy lang. Det er alt fra Google Expeditions i Cardboard til Job Simulator i HTC Vive og ut til spesialiserte VR-treningsverktøy/simulatorer i ulike industrier.

«Rom for spill» med VR rigges opp

I Randabergskolen har vi en visjon for bruk av digital teknologi…

Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få.

Den virker godt på VR også. «Jevn» er en utfordring. Spørsmålet om tilgjengelighet i undervisning kontra verdien det har, er et spørsmål jeg ikke går inn på her – annet enn å si at det å gi en fullverdig VR-opplevelse til en klasse på 28 elever ikke er helt uten utfordringer slik teknologien ser ut i dag.

«Hverdagslig» er, som alltid, et spennende utgangspunkt. Det peker på at vi i skolen må se etter hvordan digital teknologi blir brukt i hverdagen – utenfor skolen. Jeg sier ikke at VR ikke kan ha en egenverdi i skolen, men å se på hvordan VR blir brukt utenfor skole kan hjelpe oss med å finne en god bruk i skolen. VR er enda «bleeding edge«-teknologi, men det er steder hvor den nå er i systemisk bruk ute i samfunnet / hverdagen – og til noe annet enn underholdning. Jeg vet at VR blir brukt til å feilsøke kartdata, fordi det er så effektivt. Arkitekter bruker det som et visualiseringsverktøy (også for å «feilsøke»). Flere fagfelt bruker det til opplæring hvor praktisk øving kan være komplisert (f.eks. innenfor helse). Vi skal heller ikke glemme at digital design også er en stor industri i seg selv, hvor også VR blir brukt til å lage modeller og sjekke løsninger (igjen med vekt på det visuelle).

En selvopplevd utfordring, og som i seg selv er et undervisningsopplegg, er at hvis du ikke selv har prøvd en fullverdig VR-opplevelse (f.eks. HTC Vive eller Oculus) så vet du rett og slett ikke hva vi som har prøvd det faktisk snakker om. Det er ikke mulig å forklare med ord hvordan VR oppleves, fordi ordene er bærere av en opplevelse bare avsender har opplevd. Derfor er det viktig å ikke glemme at VR er så nytt og annerledes i møte med den tradisjonelle undervisningen, at du ikke kan se for deg hvordan det kan brukes før du selv har brukt det.

Vi som et oppdratt i en “klassisk” pedagogisk miljø vil kanskje aldri kunne se mulighetene når det finnes noe helt nytt som ikke passer inn i de “gamle” metodene. Vi vil ofte oversette det nye inn til det vi kjenner fra før og står dermed i fare for å assimilere ny teknologi inn i eksisterende praksis. Øyet vårt ser ut mot blikkets horisont. Tør vi snu oss og gå mot nye horisonter?

Sikkerhet er en tungvindt ting

For noen år siden bestemte Datatilsynet at ansatte i skolen måtte ha sterk autentisering mot en god del av systemene sine:

Bruk sterk autentisering ved behov
De skolene og barnehagene vi har vært på kontroll hos, og som bruker informasjonssystem som inneholder opplysninger om mange barn, har vi pålagt at må etablere sterk autentisering for de ansatte ved innlogging dersom løsningen er tilgjengelig fra eksterne nett.

Med sterk autentisering mener vi for eksempel bruk av kodebrikke eller sikkerhetskode tilsendt på SMS. Dette kan også realiseres i en fjernarbeidsløsning med sterk autentisering, og påfølgende tilgang til for eksempel læringsplattform, skoleadministrative system eller annet pedagogisk verktøy på nett. Dette hindrer at noen som får tak i brukernavn og passord klarer å skaffe seg tilgang til systemet.

Begrunnelsen var, rimelig nok, at den enkelte ansatte hadde tilgang til så mye elevinformasjon at enkel autentisering med brukernavn og passord ikke var sikkert nok. Det sier seg selv når du tenker etter – hva får en elev tilgang til om denne lærer seg brukernavn og passord til en lærer? Spesielt i våre dager når brukernavn og passord stort sett er likt over alle plattformer (tenker på deg nå, FEIDE). Læringsplattformer (i form av både itslearning, Office365 og GSuite), skoleadministrative system, andre større tjenester som f.eks. Engage (tidligere Vokal) er enkelt tilgjengelig via FEIDE. Hvis enkel autentisering er eneste hinder kan elever få tilgang til svært mye informasjon de ikke skal ha tilgang til – og de kan endre ting de ikke skal kunne endre.

Løsningen er selvfølgelig å legge på sterk autentisering (2FA) i form av ekstra kode som må legges inn. Den vanligste løsningen er kode via SMS, men det finnes også kode-apper på mobil, mobil som autentiseringsnøkkel eller, det som nå kommer, kodenøkkel via USB. Det er enkelt å skru på 2FA i FEIDE for ansatte, som da sender en SMS til registrert mobiltelefonnummer. Denne er ikke akkurat billig for arbeidsgiver, siden denne må betale for hver SMS som sendes. Flere velger også ID-porten som løsning og da kan du logge på med f.eks. MinID (som er gratis for arbeidsgiver).

Jeg tipper at dette er et vondt kapittel for mange kommuner – og det er ikke uten utfordringer i Randabergskolen heller. De fleste kommuner jeg har vært i kontakt med har ikke aktivert noen form for sterk autentisering for ansatte overhode.

I Randabergskolen har vi tvunget 2FA for ansatte i GSuite for Education (elevene kan velge det selv). Vi bruker Googles egen 2FA-løsning. Brukerne kan da velge mellom reservekoder på papir, talemelding eller SMS til mobil, autentiserings-appen til Google, direkte forespørsel fra Google til mobiltelefonen eller, nå nylig, en sikkerhetsnøkkel via USB. De fleste bruker SMS til mobilen. Vi har satt systemet opp slik at ansatte må inn med 2FA hver 7. dag per enheter du logger deg på. Altså er en enhet godkjent med 2FA i 7 dager før du må inn med 2FA på nytt. I mellomtiden kan du logge deg på med bare brukernavn/passord.

Vi har også også 2FA med eget brukernavn og passord i Visma sin skyløsning for IOPer – Visma FLYT Sampro. Der får alle som skal logge seg på en SMS, eller en epost, med en kode etter de har lagt inn brukernavn og passord.

…og det var det. Ingen andre systemer bruker 2FA for ansatte, selv om det er noen som i alle høyeste grad burde ha det (og skal ha det). Det skoleadministrative systemet Visma FLYT Skole, Conexus Engage, Identum sin enkle skypålogging (for tilgang til eFEIDE) og PAS/PGS er de systemene som burde ha det.

Nå nylig bestemte vi at fra august 2018 skal det være 2FA på disse tjenestene i Randabergskolen. Vi har informert rektorene og Utdanningsforbundet om at det skjer, så det ikke skal komme som noen overraskelse på de ansatte. Det kan godt hende at noen synes det blir tungvindt, men skal ting være sikkert så blir det slikt.

Disse tjeneste kan ikke være så åpne som de er nå. At ingen elever har logget på Visma FLYT Skole med lærerbruker er bare et spørsmål om tid (og flaks). Du verden så mye elevene kunne sett og gjort som ansatt i Visma FLYT Skole. De kan se igjennom alle anmerkninger for alle elever, de kan endre karakterer (også standpunkt) og de kan se hva som ligger under elevdokumenter i arkivet. Ikke glemt at etter GDPR trer i kraft skal slike eventuelle brudd meldes direkte til Datatilsynet innen 72 timer, så dette er ikke noe skolen kan «ordne opp i» selv.

Å skru opp sikkerheten i form av 2FA løser en god del utfordringer, men det lager også noen nye. For å bruke FEIDE eller MinID til 2FA  ansatte bruke mobiltelefon. Og de må bruke den en god del oftere enn de gjør med 2FA i GSuite for tiden. Ikke det, ansatte i Randabergskolen er allerede godt vant med å bruke mobiltelefonen sin til 2FA pga at vi gjør dette i GSuite – så jeg tror det går rimelig greit for vår del.

Vi har også planer om å bruke GSuite for Edu til behandling av sensitiv informasjon. Det kan vi ikke gjøre før vi skrur opp sikkerheten noen hakk her også, så vi tenker å sette 2FA til 24 timer i stedet for 7 dager. I den forbindelse tester vi også ut sikkerhetsnøkler via USB. Dette er små USB-pinner som pares mot Google-kontoen din og når du blir bedt om 2FA setter du inn nøkkelen og den overfører en sikkerhetskode til maskinen som slipper deg inn. Dette skal løse behovet for å ha med mobiltelefonen…

Kan er det ikke så overraskende at jeg ikke er fornøyd med nøkkelen. Den er tungvindt å sette opp (for en ordinær bruker). Jeg synes også den er upraktisk å bruke. For det første må du ha en USB-A-port og det er ingen selvfølge lenger på bærbare maskiner med USB-C. Nøkkelen virker ikke via USB-huber, som kan være direkte stress når du da må lete etter USB-porten på desktop-maskinen din. Og – jeg synes ikke alltid den virker. Jeg må for ofte ta den ut og inn, eller trykke på knappen på den (alt etter hvilken type du har).

For å toppe det hele velger Google sikkerhetsnøkkelen som standard 2FA etter at du har registrert den og jeg må klikke på «Har du problemer?» for å få opp andre 2FA-alternativer. Det var ikke helt intuitivt. Jeg hadde ikke problemer – jeg ville bare velge en annen 2FA-metode. Nøkkelen er i praksis lett å glemme igjen i maskinen, eller å rote bort. I praksis synes jeg SMS, kodeapp eller mobilautentisering er utrolig mye enklere. Jeg har alltid mobilen i nærheten og jeg glemmer den sjelden igjen der jeg har vært. Dessuten virker ikke FEIDE eller andre tjenester med denne sikkerhetsnøkkelen enda, så ansatte må uansett ha med seg mobilen når se skal logge inn i via FEIDE 2FA.

Hvis læreren glemmer igjen sikkerhetsnøkkelen i klasserommet er det lett for eleven å lage sin egen(!) sikkerhetsnøkkel for lærerbrukeren. Og læreren kommer i praksis aldri til å oppdage at det er registrert en ekstra sikkerhetsnøkkel! Vet at dette er kanskje litt søkt, men du vil før eller seinere ha en slik elev i systemet.

Så den viktige regelen er enda – Ikke la andre vite hva passordet ditt er!

 

Eksamen i eksamen…

Stavanger (og en rekke andre kommuner) har kjøpt inn Chromebooker – og noen «Sår tvil om elevenes nye maskiner kan brukes på eksamen«. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sår denne tvilen, men har en mistanke om at det er journalisten i NRK. Hvorfor blir det så mye styr når NRK kommer på banen? Kan de ikke sette seg bedre inn utfordringene de prøver å avdekke? Når de ikke gjør det blir det bare rot. De rører i vannet og roper ut at nå er vannet grumsete.

Irritasjon er en god inspirator for å ordne i tanker som dukker opp. Det første er sentralt gitt eksamen aka skriftlig eksamen. Jeg liker den ikke. Den er feil. I 10 år prøver vi å lære opp elevene til å bli gode til å samarbeide – både med medelever og lærer. Evnen til samarbeid er sentral i dagens og fremtidens voksenverden. Vi prøver også å få elevene til å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til. De kan spørre andre elever og de kan spørre lærer. Vi har idealer i formålsparagrafen vi også jobber jevnt og trutt med. Les paragrafen en gang til. Det skader ikke. For egen del fungerer den som et korrektiv mot en del ting vi lett kan glemme i skolehverdagen. Så… etter 10 år med tillit, skaperglede, respekt og samarbeid kulminerer det hele i den store dagen. Dagen over alle dager i grunnskolen – Eksamensdagen! Resultatet av grunnskolen for den enkelte elev skal vise igjen i et tilfeldig trekk i ett av fagene norsk, matematikk eller engelsk. Stemningen er til å ta og føle på når elevene skal få vite hvilket av disse fagene de kommer opp til eksamen i – og det er enda mer å føle på når de har fått vite det. Jeg vet jeg overdriver nå – men det er faktisk slik det oppleves på skolene, både for lærerne og elevene. Hele ungdomsskolen har en tendens til å fokuseres inn mot eksamen, både praktisk og emosjonelt.

Eksamensdagen er annerledes enn alle andre skoledager elevene har opplevd. Denne dagen får de ikke lov til å samarbeide eller spørre om hjelp. De er helt alene. Vi stoler heller ikke på at vi har klart å gjøre dem til de menneskene formålsparagrafen sier er hensikten med opplæringen. Plutselig behandler vi alle elevene som om de er noen upålitelige juksemakere og vi må ha knallharde systemer for å hindre at noen av dem skulle snike seg til noe hjelp. Og for å si det med Halvor Thengs – «Herregud, fiks eksamen«!

Og det blir med denne dagen – de neste gangene de kommer til å oppleve slike dager igjen er i videre skolegang. Når de kommer ut i det virkelige livet utenfor skolen – handler det igjen om samarbeid og lagspill. Det er et sprik her som er vondt og feil.

Faktisk synes jeg at lokalt gitt eksamen (aka muntlig) er den rette måten å gjøre det på – hvis det å gi elevene en autentisk prestasjonssituasjon er poenget. Der får eleven en oppgave som må løses en viss tid i forveien. Eleven kan samarbeide med hvem som helst for å løse oppgaven, men til slutt står eleven alene og skal «løse» oppgaven (og de får litt hjelp om de står helt fast!). Dette er en helt reell situasjon for svært mange i arbeidslivet.

Det andre jeg vil bringe inn i diskusjonen NRK trekker opp er at elever som vil fuske alltid vil få det til. I artikkelen til NRK løftes Chromebooken frem som om den er en ny kilde til fusk som ikke lar seg stoppe. Det er selvfølgelig vrøvl. I praksis finnes det bare 2½ løsninger som kan fungere som noenlunde sikre tekniske løsninger for IKT-folk, lærere og skoleledere (og NRK-journalister) med panikkangst for hva elever kan finne på. Den ene er ikke-personlige maskiner med kablet nettverk (ikke wifi overhode) og som er begrenset i bauger og kanter til bare å kjøre eksamen på lokalt installert programvare. Den andre er virtuelle maskiner med begrensede skriveverktøy som bare er tilgjengelig på gitte nettverk som den personlige maskinen må være koblet opp mot. Den halve løsningen er når du installerer et program på maskinen som skal «låse den ned». De er for enkle å omgå har det vist seg. Uansett – alle disse løsningene er praktisk ikke gjennomførbare på alle landets 1182 10.-trinn som skal opp til eksamen hvert år.

Alle andre løsninger er svært enkle å omgå. Alle løsninger der elevene stiller med sin private bærbare digitale enhet kan lett omgås med et adhoc trådløst nettverk fra en mobiltelefon gjemt i sekken. NRK (og de fleste andre) glemmer at spørsmålet om fusk på en digital eksamen ikke er begrenset til nye løsninger. Det er et vel så stort problem på de «gamle». De glemmer også at en mobiltelefon eller bok eller ark eller hva-det-skal-være på do fremdeles fungerer veldig godt som fusk.

Men for å ta utfordringen NRK legger opp til… Først skal jeg presisere at det er ikke noen problemer med Chromebooken i seg selv. Det er bare en bærbar datamaskin. Utfordringen NRK og Stavanger-skolen peker på knytter seg til at elevene skal gjennomføre eksamen på GSuite for Education. Det er enkelt å låse ned Chromebookene slik at elevene ikke har fri tilgang til Internett – mye enklere og sikrere enn alle andre løsninger jeg kjenner til. Utfordringen er knyttet til hvordan vi kan stoppe elever fra enkelt å dele Google Dokumenter med hverandre. Det er dette som er hovedutfordringen – og det finnes flere gode løsninger. Noen krever mye arbeid og låser ned mye. Andre er enklere å implementere, men krever mer opplyste vakter. Poenget er at det ikke er så forskjellig fra andre løsninger. Noe er lett å stoppe, andre ting er vanskeligere å stoppe – alt etter teknisk løsning. Så langt mener jeg at vi har gode nok rutiner for hvordan vi sikrer GSuite for Education og Chromebook i en eksamenssituasjon.

Her er min til nå hemmelighetsfulle skisse til hvordan du kan gjøre GSuite og Chromebook rimelig trygge til eksamensbruk. (PS! Den er skrevet for administratorer i GSFE.)

 

 

En chromebook-oppdatering…

Jeg sitter her på kontoer med to nye chromebooker foran meg. Den ene, ASUS Chromebook Flip C302, er såvidt kommet i salg og den andre, Acer Chromebook Spin 11, har jeg fått låne av Acer og kommer i salg i slutten av mai en gang. Om jeg ikke husker feil så er Spin 11 en utdanningsmaskin, som betyr at du ikke finner den i ordinært salg i nettbutikker (i alle fall ikke den sorte utgaven :-).

ASUS C302 er en pen, rask og ikke like billig liten sak. Maskinvaren er kort fortalt en 12,5″ IPS touch-skjerm i FullHD, 4GB minne, 32GB lagring, en Intel Core m3, bakgrunnsbelyst tastatur, 2 USB-C-porter (som også er ladeporter) og plass til microSD – alt pakket pent inn i aluminium og hvor skjerm kan brettes rundt 360°. Sist jeg sjekket var pris rundt kr 5 650,- eks mva. Så den er ikke i billig-ligaen, men det er det heller ingenting ved maskinen som skulle tilsi. Alt er bra på den. Den er like elegant som den ser ut. Utrolig skjerm, berøringsflaten er noe av det bedre jeg har vært borti, tastaturet er bra og maskinen er ellers lett og lynkjapp. Octan-testen klokker inn på rundt 23 000 hver gang – og det er bra. Batteritiden er det heller ingenting å si på. Batteriet ser ut til å holde rundt 8 timer med aktiv bruk, som er mindre enn de billigere og svakere chromebookene – men ikke glem at 23 000 på Octan er en veldig behagelig hastighet. Det eneste «negative» jeg kan si er at det ikke er noen USB-porter av typen A (altså de «vanlige») eller utgang til HDMI-skjerm. For å koble på dette trenger du en eller annen overgang eller USB-hub og da må du plusse på budsjettet litt. Det er prisen vi må betale for en tynn og elegant Chromebook.

Acer Spin 11 er laget for skole og er en solid sak bygget og testet etter en eller annen militær standard. Maskinvaren jeg låner er en 11,6″ IPS touch-skjerm med 1366×768 oppløsning, en Intel Celeron N3450 (Apollo Lake), 8GB minne, 64GB lagring, 2 USB-C-porter, 2 USB-A 3-porter, microSD-leser, Wacom-penn og 2 kameraer – alt pakket inn i solid plastikk med gummiert kant og med en skjerm som kan brettes rundt 360°. Pris er enda ikke klar, men det ryktes at en utgave med 4GB minne, 32GB lagring og penn kommer til å ligge på rundt kr 2 800,- eks mva. Og for en maskin med alt dette høres det ut som en grei pris. Dette er en Chromebook med alt og som tåler alt. Altså det vi vil ha i undervisning. Octan-testen tikker inn på 10700, noe som er greit nok. Spin 11 har heller ikke HDMI-utgang, så her må du kanskje til med en overgang om du vil koble den til prosjektør. Spin 11 skal tåle at du mister den i bakken fra 1,2 meter. Den har pirkesikre taster, noe som vi faktisk erfarer er en nødvendighet (Elever, hva holder dere på med?!). Du skal også kunne søle (tømme) 3 dl væske på tastaturet uten at det skal skade maskinen. Den har et snedig system for å føre væske ned i tastaturet, rundt sårbar elektronikk og ut dreneringshull på undersiden av maskinen.

Frontkamera Spin 11 – Et ikke så bra bilde av en klassisk nerde-arbeidsplass…

Er penn og ekstra kamera nødvendig? Nja. Spin 11 har et ekstra kamera rett over tastaturet som fungerer som et fremovervendt kamera når du vipper skjermen helt rundt. Det fungerer greit nok. Kvaliteten var så-som-så (5Mpix), men jeg feller ingen ferdig dom over dette før jeg får testet en salgsutgave. En demo-maskin skal få lov til å være en uferdig utgave. Hvis du lar elevene ta bilder med mobiltelefonen de garantert har med på skolen er ting både enklere og bedre. Det finnes selvfølgelig situasjoner der dette kameraet kan komme til sin rett, men jeg vil helle be elevene bruke mobiltelefonen. I min verden som lærer hadde det vært bedre om det ekstra kameraet var på forsiden av skjermen. Da får du et kamera du kan stille opp til å ta faste bilder / film i en bestemt posisjon, f.eks. om du gjennomfører et forsøk i naturfag eller lager en stillbilde-animasjon. Pennen er jo kjekk om du skal tegne på skjermen og den er mer presis enn en finger. Samtidig er bruksområdet begrenset til det kommer apper / nettsider som utnytter pennen bedre. Det er ikke noe sted på maskinen du kan feste / gjemme pennen, så den kommer til å ligge og slenge ett eller annet sted – og da kommer den en eller gang også til å forsvinne (spesielt for elevene). Acer har lovet at ekstrapenner ikke kommer til å koste en formue, så den skal være erstattbar. Fremtidsrettet med penn? Tiden vil vise, men dette er unektelig noe Google ønsker siden alle de store produsentene har laget en chromebook som likner på Spin 11… med penn.

Og bare så det er sagt – Android-apper fungerer på både Spin 11 og C302 hvis du bruker ChromeOS 57 (som i skrivende stund er i beta).

Jeg har brukt begge maskinene som arbeidsmaskiner i en tid nå – og jeg er veldig godt fornøyd med begge to. ASUS C302 er den stilige, slanke og raske chromebooken for lærere som oppfører seg pent og trenger noe ekstra, mens Acer Spin 11 er, bokstavelig talt, et robust arbeidsjern for elever og lærere som står midt i en hektisk digital hverdag.

Noe har skjedd…

I februar 2016 var det «bare» Randaberg og Sola kommune som hadde tatt steget ut og sagt at GSuite for Education (tidligere kalt Google Apps for Education) og Chromebook var veien videre for IKT og skole. Vi visste også at Trondheim kommune var på god vei, men de hadde ikke offisielt bestemt seg.

Men så gikk konferansen KnowHowEdTech 2016 av banen i Stavanger. Ross Mahon (fra Google) og jeg hadde en innlegg om hva Google kan tilby utdanningssektoren og hvorfor GSuite for Education (GSFE) og Chromebook er den beste IKT-løsningen for skoler. Etter det tok det av. Bare se hvordan kartet over kommuner som har valgt GSFE ser ut ett år etterpå (klikk på bildet til høyre for å gå til kartet). Mange har også valgt Chromebook, men det er også noen som har valgt iPad (og noen som enda har Windows ;-).

Hvis du zoomer inn på sørvest-landet ser du at KnowHowEdTech-runden satte igang store endringer. Og det stopper ikke der. Det er flere kommuner på vei…

Siden KnowHow-en har jeg hatt 15 presentasjoner av GFSE og Chromebook (3 nasjonale og resten kommunale/regionale). Sist ut var på tirsdag for IT-forum for kommuner i Rogaland og Hordaland – og stemningen var god. Og håpet om en roligere GFSE-tid fremover må kanskje utsettes litt :-)

Ikke det – det er veldig kjekt at GFSE-miljøet vokser og at vi kan lene oss på hverandre når det er noe vi lurer på eller ikke helt får til. Det er forbausende hvor mye vi har fått til uten å ty til andre enn oss som har bruker GFSE. Dugnadsånden lever i beste velgående på GEG Norway – og alle er hjertelig velkomne!

 

Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

BBC micro:bit er ordentlig morsom

IMG_0359Bare for å ha sagt det med en gang – BBC micro:bit er programmeringsopplæringens svar på Chromebook – med verktøy av Microsoft :-)

Pakk opp, plugg i (via USB), klikk på filen som ligger i mappen som dukker opp og 3 minutter etter ruller ditt første «Hello, world!»-program over 5×5 LEDen på micro:bit-en. Det bare virker!

Noe enklere å ta i bruk i skolen skal du lete lenge etter. Kort fortalt – i det du klikker på filen som ligger i mappen blir du fraktet til micro:bit sin kode-side hos BBC. Her kan du velge mellom CK Javascript, Microsoft Block Editor, Microsoft Touch Develop og Pyhton:

Screenshot_20160817-224703Tre av grensesnittene har en micro:bit-emulator, slik at du kan se hvordan programmet oppfører seg – uten micro:bit! Veldig vennlig gjort, slik at elever kan teste ut programmer – selv om micro:bit-en er på skolen eller de ikke har den liggende i nærheten. Og disse grensesnittene virker på alle plattformer – bare du har en nettleser. Bildene over er fra Chromebook og bildet til høyre er fra en android-telefon.

Når du har laget et program, og testet det i emulatoren, trykker du «Compile» og det blir laget en liten fil du kopierer over til micro:bit-mappen på maskinen. Når filen er kopiert starter programmet på micro:bit-en.

På micro:bit-kortet er det en 5×5 LED-skjerm, to knapper, kompass, akselerometer, en rekke koblingspinner (med 3V-kobling) og Bluetooth. Du kan koble micro:bit til mobiltelefon og nettbrett via Bluetooth ved hjelp av en app. Da får du også tilgang til mange av funksjonene på telefonen via micro:bit. I tillegg kan du koble til en rekke eksterne ting via koblingspinnene på kortet (f.eks. lyspærer, hodetelefoner og ulike måleapperat). Og alt dette er tilgjengelig i alle programmeringsgrensesnitt (også Block Editor).

Jeg synes micro:bit er mye mer tilgjengelig som utgangspunkt for programmering av eksterne dingser enn både Raspberry Pi og Arduino til f.eks. valgfag i programmering i skolen. Raspberry Pi og Arduino er utrolige DIY-enheter, men de er dyrere, krever mer og er tyngre å komme igang med enn micro:bit. Jeg tror vi i Randabergskolen kommer til å gå for micro:bit som dings til elevene i valgfag programmering. Der har alle elevene 1-til-1 i utgangspunktet, så det å koble en micro:bit på maskinen de allerede har er helt uproblematisk (eller koble til mobiltelefonen til eleven :-).

Jeg har enda ikke funnet micro:bit til salg i Norge, men det er ikke vanskelig å få den fra The Pi Hut. Jeg kjøpte pakken med batteri og USB-kabel til £16 (og det ble £4 i frakt). Hadde gått for MI:power board om det hadde vært tilgjengelig. men det er ikke vanskelig å få alt fra Kitronik (som er den offisielle forhandleren av BBC micro:bit). De har alt og du får rabatt om du kjøper mye :-)

Nesten ikke grenser for hvor kjekt han på 9 år synes det var at ordet «HURRA!» rullet forbi når han ristet på micro:bit-en. Ett stykk kone syntes også det var koselig :-)

 

Fungerer Android-apper på Chromebook for oss i skolen?

playstoreonchromebookSommer er en fin tid til testing av kjekke ting :-). Min Acer C738 har jobbet overtid i utvikler-kanalen og jeg har lastet inn en god del Android-apper på Chromebooken. Jeg har ikke tenkt å lage en liste over hva som virker og hva som ikke virker. Det er det mange andre som har gjort – og det er ikke det som er viktig.

Joda, forbausende mye virker. Det er noen hikk her og der. Noen ganger uviktig, andre ganger så stort at appen i praksis ikke virker. Mye av dette kommer til å være utbedret etterhvert som muligheten for Android-apper nærmer seg stable-kanalen. Og ja – jeg er imponert over hvor elegant dette allerede fungerer. Jeg skal innrømme at jeg trodde veien til Android-apper på Chromebook ville være betraktelig mer humpete enn det jeg har erfart så langt.

Hvis du føler det kommer et «men», så har du helt rett. For at Android-apper skal ha noen praktisk verdi for oss i skolen / GAFE-systemet må et par ting kommer på plass rimelig raskt. Og disse tingene er jeg lagt fra sikker på at kommer med det første.

Slik systemet er per dags dato er det brukeren selv som må installere appene fra Google Play Store. Google har sagt at det skal være mulig å styre tilgangen til Android-apper via admin-konsollet i GAFE, men de har enda ikke sagt noe om når. Selv håper jeg det blir når ting kommer i stabil-kanalen (i midten av september). Da regner jeg med det blir på samme måte som utvidelser og apper i Chrome – og det fungerer bra. Bortsett fra én ting. Det fungerer bare for ting som er gratis. Det eksisterte en gang et program som het Google Play for Education, men det kom aldri til Norge før det ble lagt ned. Da hadde skoler muligheten til å kjøpe volumlisenser (mange lisenser på en gang) til enheter/brukere på skolen – og gjerne til en skolepris.

Dette må på plass igjen – i en eller annen form. Vi kan ikke akkurat kreve at elever betaler for Minecraft Pocket Edition til GAFE-brukeren sin, eller forvente at skolen legger inn betalingsinformasjon for skolen til elevbrukerne. Det er helt utelukket. Så hvordan skal vi få inn Minecraft Pocket Edition og andre betal-apper på elevmaskiner eller -kontoer?

Vi trenger rett og slett en ny utgave av Google Play for Education med en velfungerende volumlisensiering der skolen kan betale for mange lisenser de kan distribuere via admin-konsollet. Det må også være en mulighet for å «samle inn» lisensene igjen fra brukere og enheter som ikke skal bruke dem lengre (enheter som går i stykker og elever som slutter). Og den må være tilgjengelig for oss i Norge!

Jeg tror jo Google har tenkt på dette, men jeg er redd at det er lenge til muligheten kommer hit. Slike volumlisens-greier har en tendens til å komme først i USA, så til andre store land og kanskje etter hvert til oss. Vi ventet lenge på Apples volumprogram for utdanning i lille Norge. Og så lenge muligheten for volumlisensiering ikke er på plass i GAFE, så har Android-apper på Chromebook liten verdi for oss. Jo, det å kunne styre installasjon av gratis Android-apper via admin-konsollet, på samme måte som utvidelser og Chrome-apper, vil få oss et godt stykke. Jeg håper i alle fall det kommer på plass i september, også håper jeg at resten også kommer raskt på plass.

Uten dette er Android-apper på Chromebook bare av teknisk interesse for oss i skolen.

Enda en «førstemann ut» opplevelse

Eksamen norsk hovedmål 2016Se på bildet til venstre. Noe som ikke stemmer? «Chromebook?!» sier du kanskje, men det er ikke nytt lengre. Det brukte elevene allerede på eksamen i matematikk på fredag. Det er et lurespørsmål – du ser det ikke på dette bildet. Ikke merket elevene det heller, men både skoleledelse, IKT-ansvarlig og jeg var en smule urolige litt før dette bildet ble tatt.

Kl. 0713 tikket det inn en melding fra IKT-ansvarlige på Harestad skole om at skolen var uten Internett. Grødem skole også – og Goa skole. Det viste seg at de fleste eksterne enheter i kommunen hadde mistet forbindelsen inn til kommunehuset – og sammen med den, tilgangen til det store Internettet. Og i dag var det eksamen i norsk… på GAFE med Chromebook! Nå reiste vel busten seg hos de fleste som er involvert i debatten omkring IKT-løsninger i skole :-) Eksamen på Chromebook – uten tilgang til Internett?!

IMG_20160524_095138Og ja, det gjorde den hos oss også. Vi har ikke bare gode erfaringer med å få nettet raskt på plass igjen i slike situasjoner – for å si det slik. IKT-avdelingen kontaktet raskt Lyse og de skulle gripe fatt i saken, men det var ikke noen klare beskjeder om de ville ha løst problemet før eksamen startet kl. 09. Løsningen ble bildet til høyre – internettdeling på mobiltelefoner. Bortsett fra at en mobiltelefon ikke vil ha mer enn 10 maskiner koblet opp (så hver skole måtte koble opp 3 mobiler), var det ingen problemer når disse først var oppe. Ingen elever merket noe til stresset som hadde vært rett før kl. 09.

Kl. 0955 tikket det inn en epost fra Meraki-systemet vårt om at 24 sendere på Harestad skole var kommet opp igjen – og så fikk vi bekreftelsen fra Lyse om at alt skulle være i orden igjen.

Det som var ekstra kjekt, fra vårt ståsted, var at det gjorde ingenting at elevene koblet seg opp via mobil. De begrensningene vi hadde lagt ift Internett var ikke knyttet til det lokale nettverket – begrensningene ligger i GAFE/Chromebook og fungerer uansett hvilket oppkobling til Internett elevene har. Sagt på en annen måte – hadde vi brukt skolens brannmur til å lage regler for Internett-tilgang kunne vi ikke brukt mobiltelefonene, fordi da hadde elevene tilgang til åpnet Internett. Det hadde de ikke nå :-) Vi kunne ikke gjort dette hvis vi hadde hatt en Windows-løsning med begrensninger i kommunal/lokal brannmur.

Og til slutt, slik jeg gjør omtrent med alle innlegg om eksamen, føyer jeg til at jeg synes sentralt gitt skriftlig eksamen er en håpløst og foreldet måte å «vurdere» elever på. Det er heller ikke en god måte å rangere elever på (det finnes bedre måter å rangere, hvis det var poenget). Så hvorfor holder vi på med det?

Klaaaaarer ikke veeeeente til juuuniiii…..

io16-socialJoda… det skjedde det jeg håpet skulle skje – og jeg har ventet en stund på det. Det er ingen hemmelighet at mange i IKT-miljøet har ventet på at Google på en eller annen måte samkjører Android og Chromebook. Og nå på Google I/O kom nyheten om hvordan det skjer.

I begynnelsen av juni blir alle Android-apper tilgjengelig på noen utvalgte chromebooker. Og da snakker vi om alle Android-apper, ikke bare noen som er laget med tanke på at de skal virke på Chromebook (slik det er nå). Si hei til 1,5 millioner apper – mange dårlige, men også veldig mange gode. Seinere i september blir de tilgjengelig på så godt som alle chromebooker og en god del chromeboxer.

Jeg har funnet en god artikkel om hvordan Google gjør dette og du kan også sjekke ut denne videoen fra The Verge…

Jeg skjønner nesten ikke annet enn at dette kan legge alle andre løsninger for skolen i veikanten. Alt det Chromebook har «manglet» er nå tilgjengelig – og det bare virker (sjekk videoen over, om du ikke allerede har gjort det). Mangler du et godt program for å redigere bilder – oi, Photoshop Mix var plutselig tilgjengelig. Trenger du virkelig Microsoft Word? Ja, da har du faktisk Microsofts egen Android Word-app der (som er veldig mye bedre enn Word Online). Er du ikke fornøyd med stop-motion-appene til Chromebook (som er virkelig dårlige), er det bare å laste ned Stop Motion Studio. Og alt dette kan enkelt organiseres i administrasjonskonsollet i GAFE, slik at elevene (og lærerne) bare finner de appene de trenger. Hvis ikke Apple og Microsoft svetter litt nå, så tror jeg ikke helt de har skjønt hva som er i ferd med å skje.

Det eneste jeg nå er spent på er om det kommer en god volumlisensieringsordning i Google Play Store for kjøp av Android-apper brukt i skolen. Må sjekke…

1 2 3 10