«Our Journey»

Først publisert på Språkløyper 26. oktober 2016.

Det er mars 2012. Han, sønn på 5 år, og jeg, far på 41, sitter i sofaen foran Playstationen oppe i loftsstuen. Spillet «Journey» er satt på. En stjerne fyker over himmelen. Den lander bak en sanddyne i en ørken. En underlig figur med skjerf reiser seg opp og ser ut over ørkenen.

screenshot-2016-10-03-at-16-00-29-1Så er vi igang. Vi går i en ørken. Rundt oss er det vi er enige om ser ut som gravstøtter. Langt der fremme er et fjell og vi tror det er dit vi skal. Han er, som alltid, full av spørsmål. «Hvem er den figuren der? Hvor er vi? Hva skal vi gjøre?» Jeg svarer, som sant er, at jeg vet ikke – ikke enda. Dette er noe vi må prøve å finne ut sammen. Vi kan ikke spille samtidig, så vi bytter på å være denne ukjente figuren med det lange skjerfet som jobber seg jevnt og trutt mot fjellet i horisonten.

Han synes det er kult å skli ned sanddynene og bruker litt tid på det helt til nysgjerrigheten tar overhånd. «Hva er de husene der borte?» Vi går bort og ser. Da oppdager vi noen flyvende tøystykker som gjør skjerfet vårt lengre. Noen mystiske tegn på skjerfet vårt gløder og når de gjør det kan vi fly – helt til gløden går ut av tegnene. Vi kan lade dem opp igjen og fly mer, men siden skjerfet vårt er kort blir det korte flyturer. Vi har også oppdaget at når vi trykket på en knapp på kontrolleren lager vi en lyd som kan tilkalle hjelp fra tøystykker i nærheten.

Vi går videre og oppdager flere tøystykker som gjør skjerfet, og flyturene, enda lengre. «Jeg liker vennene mine.» Til slutt kommer vi frem til et sted som ser ut som et alter – eller noe slikt. Det er i alle fall et spesielt sted. Vi lager lyden vår og mystiske tegn på alteret begynner å gløde. Verden forsvinner i hvitt, men vi står igjen. En diger skikkelse i hvit drakt står foran oss, bøyer seg ned mot oss og så er vi tilbake ved alteret. Etter en kort pause kommer spørsmålet. «Hvem var det?» Vi vet ikke, men skikkelsen liknet litt på hvordan vi ser ut. En stor dør åpner seg og vi går inn. En ny del av denne vakre og ukjente verdenen viser seg for oss. Han sitter storøyd og lurer på hva som skjer nå…

Jeg koser meg fordi jeg liker spillet, men mest fordi jeg kjenner igjen hans undring, nysgjerrighet og glede. Helt siden jeg var 8 år har jeg vandret rundt i nye og uoppdagede verdener i spill. Jeg har storøyd lest og levd i Infocoms mange teksteventyr, levd andre liv i Alter Ego, oppdaget hvorfor jeg var helt alene i verden i Portal (nei, ikke fysikkspillet til Valve) og hulene i Ultima Underworld var livaktige, skumle og mystiske – til tross for at grafikken i spillet i dag er fullstendig utdatert. Et av høydepunktene var System Shock, hvor grafikken var revolusjonerende og fortellingen hele tiden tok nye og overraskende vendinger og ga meg rare drømmer i lang tid etterpå.

Likevel, for meg var det spill som Warhead på Amiga som stod for de store opplevelsene. Det var ubeskrivelig å dra på oppdrag i et stort og ukjent verdensrom, hvor utforsking, planlegging og romkamper stod på dagsorden, og hvor Newtons lover faktisk var bakt inn i spillet. Jeg savner virkelig å spille dette spillet igjen. De laget en god oppfølger i I-War for Windows. Jeg bodde foran PCen i lang tid da. I dag er det Elite Dangerous som råder grunnen. Jeg har så lyst til å reise ut i verdensrommet igjen og til alt det jeg leser på Internett skjer der, men voksenlivet tillater dessverre ikke samme entusiasme og oppslukthet (og tidsbruk) som ungdommens dager tillot. Jobb, hus, ektefelle og barn krever sitt og spill blir noe jeg klarer å snike inn i ny og ne, for eksempel når jeg kan spille sammen med han på 5.

screenshot-2016-10-03-at-21-33-26«Far, se! Der er det en til!» Midt blant høye søyler i sanden har det dukket opp enda en skikkelse som ser helt ut som oss. Vi springer bort og oppdager at det er ikke så lett å si hei, fordi vi kan ikke snakke sammen. Vi prøver likevel å forstå hverandre og gjøre oss forstått med hvordan vi beveger oss, hva vi gjør og med denne ene lyden vi kan lage. «Jeg tror han vil hjelpe oss.» Og vi jobber videre, sammen med den ukjente medspilleren, mot fjellet i det fjerne. Vi kommer frem til et nytt alter. Den hvite skikkelsen dukker opp igjen og forteller med ikoniske bilder hva som har skjedd her og kanskje noe om hva vi skal gjøre videre. En ny verden åpner seg opp.

«Det er litt magisk og kult… og fint. Fin musikk. Synes ikke du også det, far?» Jo, jeg synes også det. Spillet fyller oss med opplevelser. Sammensmeltingen av grafikk, lyd, musikk, bevegelser og fortelling trekker med seg spilleren og fremkaller mange følelser, noen ganger forutsigbart og andre ganger svært overraskende. For meg blir det nå lengre mellom disse magiske opplevelsene. Jeg har spilt for mange spill. Jeg kan ikke spille samme spill om igjen og få den samme opplevelsen som første gang. Det blir minner om noe jeg har opplevd og som jeg nesten ikke skjønner at jeg kunne oppleve når jeg spiller dem igjen mange år etter. Heldigvis kommer det i ny og ne noen perler, som Half-Life, BioShock, Flower, Limbo… og Journey.

De virkelig gode spillene skaper et sterkt emosjonelt fellesskap mellom deltakerne, uavhengig av deres erfarings- og kunnskapsnivå. Det skaper en felles verden der vi forstår det samme, men på ulike plan. Spillet kommuniserer på et emosjonelt og overspråklig nivå, forbi språk og begreper. Til tross for hvor teknisk det høres ut, så er det dypt menneskelig og eksistensielt. Derfor kan vi spille Journey sammen og få det samme ut av det, til tross for 36 års aldersforskjell. Jeg skjønner hva de som har laget spiller gjør, men det virker likevel. Han vet ikke hva de gjør, men skjønner likevel hvordan det virker på ham.

«Dragene er skumle! Nå må du spille!»
journey2

Vi lager og krysser enorme broer, leter i ørkenen etter begravde rester av det noen har bygget, rir nedover på sanden sammen med levende tepper, sniker oss igjennom mørke tunneler for å unngå onde flyvende maskindrager, flyter opp i det vakre tempelet sammen med et enormt stort svømmende teppe, kjemper mot den sterke stormen, den kalde snøen og alle maskindragene på vei opp mot fjelltoppen – og til slutt… opplever vi å ikke komme frem!

Spillet tar oss igjennom hele følelsesregisteret. Vi vil ikke det skal gå galt med oss i spillet, vi vil det skal gå bra. Vi bryr oss og det trekker oss inn i verdenen. Det er ensomt, lyst, oppløftende, mørk, skummelt og vakkert. Vi gruer oss til det vi tror kommer og vi blir overrasket av det som skjer. Etter å ha reist så langt som vi har og unngått alle farer på veien, sitter vi tomme igjen når vi til slutt bare faller om og blir liggende livløse i snøen. «Oi!» Vi orker ikke kjempe mer mot stormen. Jeg ser at han enda presser kontrolleren hardt fremover i et håp om at vi skal reise oss og gå videre mot fjellet. «Ikke gi opp! Vi er snart fremme! Far…?!»

Han roper det jeg føler. Jeg synes også det er kjekt å skli på sanddynene og fly rundt sammen med teppevennene mine. Nesten mer enn jeg liker å innrømme. Jeg liker heller ikke dragene. Ikke et sted. Jeg er også helt mentalt utslitt etter å ha kjempet oss igjennom snø og storm – og nå helt satt ut, fordi vi bare ligger der og har gitt helt opp. Det er sjeldent at et spill har klart å dra meg igjennom så mange følelser på en gang – og jeg som er voksen og alt.

screenshot-2016-10-03-at-21-40-51Men så, ut av den hvite stormen får vi hjelp av de hvite skikkelsene vi har møtt. De reiser oss opp og gir oss kraft til den siste delen av reisen. Vi er på fjelltoppen og alle hindringer er vekke. Vi kan fly uten begrensninger og vi har flyvende teppevenner på alle kanter som følger oss på ferden opp. Og til slutt, helt til slutt, går vi rolig inn i lyset på toppen av fjellet. Det uendelig hvite lyset. Vi får se vår egen reise og andre som reiser. Og så begynner reisen på ny.

Her sitter vi. Jeg er garvet «gamer» og han, en nybegynner i spillenes verden. Vi har vært sammen på en felles reise, med mange opplevelser og sterke inntrykk av ulik art. Som all annen stor kunst har det vi to har opplevd i, og lært av, reisen vært svært forskjellig og helt likt på en gang. Vi gjorde reisen sammen – i et spill.

Så – hva har dette med Språkløyper å gjøre? Det er ikke ett ord eller en eneste bokstav i spillet. Likevel har han på 5 år, etter de 2,5 timene det tar å spille igjennom Journey, lært mer om det å være kallet, prøvelser, fristelser, overmot, fall, anger, medfølelse, den dypeste fortvilelse og den totale forherligelse – enn det noen lærer vil klare å lære ham på ungdomstrinnet (er jeg redd).

The Hero's JourneyAlt dette har han lært uten ordene og bokstavene. Spillet har brukt alt utenom språk, i ordets mer snevre forstand. Musikk, bilder, farger, bevegelse, lyd og vår egen styring av oss selv i spillet lar oss oppleve en fortelling som er blitt fortalt mange ganger før i stor litteratur, og på en måte få andre medier klarer å få til. Og ja, fortellingen i spillet er laget rundt Joseph Campbell sin teori om «The Hero’s Journey«, nettopp for å forsterke den emosjonelle forbindelsen til spillerne mens de reiser sammen.

Lærers jobb er nå å sy opplevelsene sammen med teori, fordi all teori har sitt opphav i ekte stedbundne hendelser, erfaringer og opplevelser. Etter å ha spilt Journey er det bare å velge og vrake i sammenhenger mot KRLE/RLE og norskfaget, eller direkte mot Campbells teori om «The Hero’s Journey». Men denne gangen, i motsetting til hva det skjer mye av i skolen, har elevene ekte og egne opplevelser å knytte teorien opp mot – og det er slike ting det blir læring av.

PS! Du finner et glitrende undervisningsopplegg rundt «Journey» på iktipraksis.no. Jeg vil bare fremheve ett punkt fra opplegget – «Spillets lyd, spesielt musikken, er en svært viktig del av opplevelsen – skru derfor volumet opp et ekstra hakk eller to!»

«Dataspill i skolen istedet for Ibsen?! Særlig…»

'This shit made me cry harder than Bambi!'

‘This shit made me cry harder than Bambi!’

Originalt publisert på Språkløyper.

I diskusjonen om lesing på papir eller skjerm har spørsmålet om hva «digital litteratur» er fått et papiraktig preg. Men hva er digital litteratur om det ikke er tekst på et digitalt papir? Nei, du får ikke lov til å si at det er tekster med hyperlenker eller “interaktive” romaner / noveller / dikt som har mange ulike fortellingsløp alt etter hva du velger underveis. Eller for den saks skyld multimodale tekster, når det du du egentlig tenker på er tekst med bilde, lyd og video – altså en nettside.

Det jeg tenker på er dataspillene. Ikke bare finnes det dataspill. De er til og med det mest lukrative og raskest voksende mediet i vår tid. Den eksperimentelle digitale litteraturen er der allerede. Det er faktisk lyden fra denne litteraturen jeg akkurat nå må be minstemann i huset til å skru ned når jeg nå skriver om hvordan fortellinger blir fortalt i fremtiden.

Hvis du nå tenker «kutt ut – dataspill er ikke litteratur», så kjenner du ikke noe til hva dataspill er, har vært eller kan være. Jeg kommer ikke til påstå at «Grand Theft Auto» er et godt eksempel på nyskapende og god litteratur (selv om noen gjør det), like lite som jeg kommer til å mene at robo-Godzilla-blockbusteren «Pacific Rim» er et eksemplet på en avant garde film.

Finnes det da dataspill som eksperimenterer med interessante og gode historiefortellinger og som derfor er god digital litteratur? Ja, selvfølgelig! Og hvis du vil se på deg selv som en belest person bør du ha prøvd dem. Jeg kan vanskelig se for meg hvordan du kan mene noe om litteraturens fremtid uten å prøvd noen av disse 10+ eksemplene som følger (jeg klarte ikke å stoppe på 10 :-).

Hva som er et dataspill, og hva som ikke er det, er verdt et eget blogginnlegg i seg selv – og noen av disse dataspillene er på grensen til om du kan kalle dem “spill”. Felles for dem er at de i større eller mindre grad leker med ulike digitale måter å fortelle en god fortelling på – i tillegg til å være et spill. Listen inneholder alt fra A til Å i forhold til hvordan du som “leser” av den digitale fortellingen må være med å “skrive” den for å få oppleve den.

Portal (nei - ikke spillet fra Valve)

Portal (nei – ikke spillet fra Valve)

Det eldste eksempelet er den karaktersterke sci-fi «coming of age» kjærlighetsfortellingen «Portal» (fra 1986). Det er rent teknisk kanskje ikke et spill, men det er et av de tidlige og gode forsøkene på å spille en fortelling. Den er ikke så lett tilgjengelig i dataspill-form lengre, men du finner fortellingen i bokform, og som dataspill, nederst på denne siden på www.iktogskole.no. Hvis du faktisk spiller «Portal» kan du innvende at dette minner om en slags interaktiv roman, men jeg vil mene at det er det ikke. Deler av fortellingen blir til i handlingene du må gjøre for å finne ut hvor hva som skjer i fortellingen som fortelles. Denne delen er selvfølgelig ikke tilgjengelig i bokform…

Mer tidsaktuelt er det alvorlige dataspillet «Papers, Please» (undervisningsopplegg på www.iktogskole.no) med sin fortelling om en passkontrollørs hverdag. Hvis du leter etter «les i hvilken som helst rekkefølge»-fortellinger må du prøve krimgåten «Her Story«, mysteriet «Gone Home» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) og det morsomme og urovekkende «The Stanley Parable» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no).

Interessert i hvordan fortellinger kan engasjere med tema om livet og døden? Da prøver du det korte, men sterke, spillet «Passage«, oppdager den gripende fortelling om en gammel manns siste ønske i “To the Moon”, sjekker livets ulike faser i «The Way of Life» eller lar deg oppsluke av det sublime spillet «Journey» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) – og ja, «Journey» fortjener ordet sublimt.

Inside

Inside

Og det stopper ikke der. En dansk spillutvikler har laget «Limbo» og «Inside«, som er to mørke, vakre, groteske og underlige fortellinger som kan tolkes i et utall av retninger. Den humoristiske novellen «Dr. Langeskov, The Tiger, and The Terribly Cursed Emerald: A Whirlwind Heist» er et must. Hvis du lurte på hva du kan lære om et annet menneske gjennom uferdige dataspill bør du sjekke ut «The Beginner’s Guide«. Du kan fordype deg i et visuelt psykoanalytisk drama i «MIND: Path to Thalamus«, som også er utrolig flott i VR. Eller hva med filosofisk sci-fi på sitt beste i «The Talos Principle» (lenke til artikkel i Wikipedia)?

En fantasifull og berikende gjenfortelling av Jule Vernes kjente roman i spillet «80 days» gjør papirutgaven nesten kjedelig. I «Brothers – A Tale of Two Sons» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) får du en rørende fortelling om to brødre som leter etter vannet fra Livets tre som kan redde faren deres. Og vi skal ikke glemme poesien – kan «Proteus» (undervisningsopplegg på www.iktogskole.no) være et digitalt dikt?

Og for å snu om på alt, i dataspillet «Elegy for a Dead World» er det du som er forfatteren og skriver historien som blir fortalt (undervisningopplegg på iktipraksis.no).

Hvert enkelt av disse dataspillene kunne, og burde, bli brukt i skolen for å inspirere neste generasjon av fortellere. Så hvorfor er ikke dataspill, digital litteratur, digitale fortellinger, kall dem hva du vil, en del av (pensum)litteraturen i skolen? Folk som liker vitenskap og teknologi (naturvitenskap), og folk som liker litteratur, kunst og kultur (humaniora) har typisk vært plassert i fysisk adskilte bygninger siden de var 16 år gamle. Vi har ikke lært å sette pris på hverandres arbeid, å gjenkjenne kvaliteten i det eller til og med bare vite at det skjer bra ting «på den andre siden». Det er en slags sutrete standhaftighet på begge sider hvor noen rett og slett overser at de andre gjør noe det kan være verdt å lytte til. Det er alltid noen som tenker at det å ikke vite noe om dataspill er et slags tegn på intellektuell overlegenhet.

Selvfølgelig kan vi ikke tenke slik lengre. Det å være kulturelt utdannet om dataspill er like viktig som å gå på museum og å lese Ibsen. Dataspill klarer ofte å være både stor kunst og kommersielle suksesser samtidig. Vi gjør oss selv og neste generasjon en bjørnetjeneste om vi ikke tar dette på alvor.

Avslutningsvis vil jeg komme med en liten observasjon. Det er en økende interesse i skolen for “dataspill i skolen”. Det morsomme er at det er de få spillinteresserte humaniora-utdannede lærerne, en beskrivelse som passer godt på meg også, som har oppdaget hvilken verdi denne digitale litteraturen kan ha i skolen. Ikke det at jeg har tenkt å si at humaniora har sett noe de andre ikke har sett. Det er tross alt den andre gjengen som har laget disse dataspillene!

Google sine krav og Norges lover

2016-09-12-08_07_03-administrasjonskonsollNå tenker jeg du ble interessert ;-)

Den siste uken har flere kommuner kommentert at et tydelig varsel (se bildet til høyre) dukker opp når de vil skru på tjenester i Google Apps for Education som ligger utenfor GAFE-avtalen, f.eks. Maps, Blogger og YouTube. Dette er i seg selv ikke noe nytt og helt greit. Blogger, i dette tilfelle, har andre vilkår enn GAFE, så det skulle bare mangle at vi må tenke nøye igjennom ting og lage oss en egen risiko- og sårbarhetsanalyse om vi vil gjøre pålogging til Blogger tilgjengelig for elevene.

Utfordringen kommer når Google krever positivt samtykke fra foresatte for elever under 18 år.

Det er ikke det praktiske som er problemet. Det er lett å lage et skjema og sendte det ut til alle foreldre. Og siden foreldre kommer i alle varianter vil vi alltid vil få noen som svarer “Nei” og noen som aldri svarer (som da ikke gir oss et positivt samtykke).

Du sitter da med to mer eller mindre uoverkommelige hindringer. Den tekniske hindringen er at alle elever ligger mer eller mindre i samme OU i GAFE, fordi det synkroniseres opp AD / SAS. Da er det teknisk vanskelig å skru på en tjeneste for en gruppe med elever og ikke skru den på for andre elever i klassen eller på trinnet. Den pedagogiske hindringen er at om hele klassen utenom én elev har svart positivt kan læreren ikke lage et opplegg der f.eks. hele klassen bruker Google Maps til å lage turløyper i lokalmiljøet og der den ene eleven sitter og gjør noe annet. Et samtykke til slike ting i skolen må, etter Datatilsynets syn, være informert og reelt frivillig. Det betyr at det ikke skal oppleves som et press eller at det skal gå ut over eleven på noe vis om en svarer negativt.

Men det er hvis vi skal gjøre det på Google-måten. Inn spaserer så Norges lover og gir oss muligheten til å bestemme en masse ting i norsk skole uten å spørre foreldrene om tillatelse. Skolen har fått et mandat fra Stortinget, altså folket, til å drive skole. Det er både en skoleplikt og -rett i Norge. Kommunen er pålagt å drive grunnskolen og kan ut fra dette pålegget si at det er ting skolen må gjøre for å oppfylle dette kravet. Her er det Personopplysningsloven kommer inn, fordi vi trenger å samle inn personopplysninger for å drive skolen. Vi trenger en masse personalia for både elev og foreldre, vi trenger å samle inn elevarbeider, skrive tilbakemeldinger, lagre fravær osv. Personopplysningsloven krever at vi begrunner behovet for å samle inn og lagre disse personopplysningene og det er vanligvis § 13-1 og § 2-3 i Opplæringsloven vi viser til da. Dette må vi gjøre uansett om denne informasjonen er nedtegnet på papir eller lagret i en datamaskin!

Om vi så velger å ta i bruk skytjeneste X er det ingenting som bli annerledes. Vi trenger ikke å spørre foreldrene, så lenge vi som skole mener vi trenger å bruke tjeneste X for å utføre mandatet vi har fra Stortinget og at vi har orden på at de personopplysningene vi legger i X blir behandlet på rett måte. Og det er her Personopplysningsloven kommer med en del krav. Vi må kunne lage et dokument som sier noe om…

  • Hva samler vi inn av personopplysninger til tjenesten? (§ 14 og § 28 i Personopplysningsloven)
  • Hvorfor samler vi det inn? (at vi har bruk for informasjonen – § 8)
  • Hva skal vi bruke det til? (at vi ikke bruker dem til noe annet enn det vi samler dem inn for – § 11)
  • Hvordan sikrer vi opplysningene vi lagrer? (§ 13)
  • Hvordan sikrer vi (rett) rett til innsyn? (§ 18)
  • Hvem deler vi hvilken informasjon med? (§ 19 og § 20)
  • Hvordan informerer vi om hvordan vi samler inn og bruker informasjonen? (§ 19 og § 20)
  • Hvordan retter og sletter vi informasjon? (§ 27 og § 28)

(Her må du også bytte ut «vi» med «tjeneste X».)

Bare så det er sagt – dette må vi gjøre uansett om vi har satt ut behandlingen av dataene til en ekstern databehandler eller ikke! Så må vi også ha på plass en risiko- og sårbarhetsanalyse knyttet til tjeneste X (ut fra svarene vi får på spørsmålene over) og til slutt en konklusjon om tjeneste X er innenfor rimelige krav ut i fra hva den skal løse. Og hvis den er innenfor kan vi bruke den i skolen uten å spørre foreldrene om lov. Vi skal informere, men trenger ikke spørre om lov.

Det er dette vi gjør med tjenester som Visma FLYT Skole, Salaby, VOKAL, itslearning… bare tenk på hvilken som helst norsk skytjeneste. Så når Google skriver

Just like other cloud-based educational tools, Google Apps for Education requires that schools obtain parental consent for any Additional Services they allow students under the age of 18 to use.

…så stemmer ikke dette for Norge.

Kortutgaven er – I Norge trenger vi ikke foreldres velsignelse, om bruken av det skybaserte utdanningsverktøyet er definer som en del av opplæringen i skolen. Da får skolen ansvaret for å vise at den informasjonen vi samler inn i skytjenester en nødvendig og at behandlingen av den følger intensjon og lov. Om noe da skulle gå riv ruskende galt fordi vi bruker tjenesten er det uansett skolen/kommunen som i utgangspunktet har ansvaret (ikke eleven eller foreldrene).

great_seal_of_the_united_states_obverse-svgMen Google sin avtale krever noe annet (se punkt 2.5 og 10.1). Med utgangspunkt i den amerikanske COPPA-loven krever Google individuelt samtykke fra foreldre (som kan dokumenteres). Så hvordan forholder vi oss til dette? Kan Google godta at vi i Norge ikke er underlagt COPPA-loven, men har andre lover som sikrer elevenes (og alle andres) personopplysninger? Kan Google godta at vi gjennom mandatet vi er gitt fra Storting / folket / loven kan opptre på vegne av foreldrene når vi bruker Google sine skytjenester, slik vi gjør i alle andre sammenhenger? Vi er selvfølgelig pliktig å ha alle papirer på stell og vi blir kikket i kortene når vi får tilsyn både av Fylkesmannen og Datatilsynet på disse sakene.

Og bare for å toppe det hele – egentlig skal vi ha samtykke fra foreldre for elever under 13 år, hvis de skal bruke GAFE, men det er det ingen som gjør (unntatt Humanistskolen ;-). Så vi er allerede ute og kjører i forhold til Googles egne krav.

Vi kan jo bare gi blanke i dette, ha alle papirer i orden som kommune og overse kravet fra Google. Google kommer sikkert ikke til å sjekke det eller bry seg særlig om det. Men det er ikke slik vi kan gjøre det om vi vil være ordentlige og profesjonelle – og det vil vi. Dette er den lille humpen i som kan velte det store lasset, og vi vil heller ikke bli tatt med buksene nede. Det er for viktig til det.

Bare så det er sagt – vi bryter ikke norsk lov. Vi bryter ikke amerikansk lov. Vi bryter kanskje Googles betingelser for bruk av tjensten, siden de krever at vi skal følge betingelsene i COPPA-loven.

Siden jeg nå er leder for GEG Norway tok jeg kontakt med Google Norge for å se om dette var noe de kunne gjøre noe med. De tok ballen umiddelbart og jobber nå med finne en løsning – både i Google Norge og Googles lovavdelinger i Europa og USA. Blir spennende å se om de finner en løsning. Uansett er det kjekt at en liten stemme i et lite land blir lyttet til…

Oppdatering 18. september 2016 – Her er FAQ fra Google om COPPA og GAFE og her er FAQ fra Microsoft om COPPA og O365Edu (søk etter COPPA på siden). Som du ser har Google og Microsoft svært ulike utgangspunkt på spørsmålet om samtykke fra foreldre er nødvendig. Og meg bekjent burde vel Google kunne gjøre det samme som Microsoft?

Har noen spurt om dette?

Recycling_symbolNoen ganger når jeg vandrer på den store verdensveven kommer jeg over noe som setter hodet i «Javel?!»-giret – altså at jeg begynner å lure på om ting er helt slik de skal være. Denne gangen var det setningen fra Fronter sin nettside om plagiatverktøyet Ephorus

Each time the system is used (anywhere and by any school or university), the database of documents and pupil papers for plagiarism detection grows.

Spørsmålet som dukket opp i hodet var «Er dette lov sånn helt uten videre?».

Og for de ikke helt bevandrede i læringsplattformenes verden kan jeg raskt si at Ephorus er et det verktøyet i itslearning og Fronter som sjekker innleveringer for plagiat. Ephorus er, for ikke så lenge siden, kjøpt opp av Turnitin, som er en stor aktør innen plagiatsjekk i USA.

Det som står i sitatet betyr at alt som leveres til kontroll i Ephorus blir lagret hos dem og brukt til kontroll av nye dokumenter som lastes opp – og som igjen lagres og så videre…

Og det er nå spørsmålene dukker opp som perler på en snor.

  • Er brukerne / elevene klar over at alt som blir levert i itslearning/Fronter, og testes mot Ephorus, blir lagret hos Ephorus som en del av deres plagiat-database og brukt av dem? Er det lov uten positivt samtykke fra eleven? Kan skolen/kommunen si at de har kontroll over hvordan disse tekstene / personopplysningene vil bli brukt?
  • Jeg kan heller ikke finne noe om at det som lastes opp til Ephorus noen gang blir slettet. Det betyr at når en elev slutter på skolen, og filer slettes fra itslearning / Fronter (for det regner jeg med det gjør), vil fremdeles elevens tekster ligge i Ephorus sin database. Er det greit?
  • En elev skriver og leverer inn en tekst i LMS-systemet som inneholder noe som ikke kan, eller skal, ligge lagret i et LMS. Skolen har ordentlige rutiner og når lærer oppdager teksten blir den slettet fra systemet. Men – teksten er allerede sjekket opp mot Ephorus og ligger derfor også i deres database. Kan den noen gang slettes hos Ephorus? Er det rutiner for dette?
  • Hvis (når ;-) kommunen / skolen sier opp avtalen med itslearning/Fronter slettes alle data som ligger hos dem, men det slettes ikke hos Ephorus. Er det greit?
  • Har noen en databehandleravtale med itslearning/Fronter eller Ephorus der dette er beskrevet?
  • Ephorus er nå en del av Turnitin – et amerikansk selskap. Jeg regner med at de nå har en felles database, og at den ligger i USA. Er nødvendige avtaler på plass (EUs standardkontrakt eller Privacy Shield) med itslearning/Fronter?
  • På Ephorus sin nettsiden finner jeg Terms & Conditions. Jeg finner ingenting om de spørsmålene jeg har notert meg. Det eneste jeg finner (slik jeg forstår punkt 9.2 og 9.3) er at Ephorus/Turnitin fraskriver seg alt ansvar og legger det på kunden og brukeren. Er det greit?

Så, kjære Verdensvev, har du svaret på disse spørsmål som nå plager meg i mitt indre? :-)

PS! Udir har, meg bekjent, en plagiatkontroll i forbindelse med innlevering av eksamensoppgaver. Bruker de også Ephorus?

BBC micro:bit er ordentlig morsom

IMG_0359Bare for å ha sagt det med en gang – BBC micro:bit er programmeringsopplæringens svar på Chromebook – med verktøy av Microsoft :-)

Pakk opp, plugg i (via USB), klikk på filen som ligger i mappen som dukker opp og 3 minutter etter ruller ditt første «Hello, world!»-program over 5×5 LEDen på micro:bit-en. Det bare virker!

Noe enklere å ta i bruk i skolen skal du lete lenge etter. Kort fortalt – i det du klikker på filen som ligger i mappen blir du fraktet til micro:bit sin kode-side hos BBC. Her kan du velge mellom CK Javascript, Microsoft Block Editor, Microsoft Touch Develop og Pyhton:

Screenshot_20160817-224703Tre av grensesnittene har en micro:bit-emulator, slik at du kan se hvordan programmet oppfører seg – uten micro:bit! Veldig vennlig gjort, slik at elever kan teste ut programmer – selv om micro:bit-en er på skolen eller de ikke har den liggende i nærheten. Og disse grensesnittene virker på alle plattformer – bare du har en nettleser. Bildene over er fra Chromebook og bildet til høyre er fra en android-telefon.

Når du har laget et program, og testet det i emulatoren, trykker du «Compile» og det blir laget en liten fil du kopierer over til micro:bit-mappen på maskinen. Når filen er kopiert starter programmet på micro:bit-en.

På micro:bit-kortet er det en 5×5 LED-skjerm, to knapper, kompass, akselerometer, en rekke koblingspinner (med 3V-kobling) og Bluetooth. Du kan koble micro:bit til mobiltelefon og nettbrett via Bluetooth ved hjelp av en app. Da får du også tilgang til mange av funksjonene på telefonen via micro:bit. I tillegg kan du koble til en rekke eksterne ting via koblingspinnene på kortet (f.eks. lyspærer, hodetelefoner og ulike måleapperat). Og alt dette er tilgjengelig i alle programmeringsgrensesnitt (også Block Editor).

Jeg synes micro:bit er mye mer tilgjengelig som utgangspunkt for programmering av eksterne dingser enn både Raspberry Pi og Arduino til f.eks. valgfag i programmering i skolen. Raspberry Pi og Arduino er utrolige DIY-enheter, men de er dyrere, krever mer og er tyngre å komme igang med enn micro:bit. Jeg tror vi i Randabergskolen kommer til å gå for micro:bit som dings til elevene i valgfag programmering. Der har alle elevene 1-til-1 i utgangspunktet, så det å koble en micro:bit på maskinen de allerede har er helt uproblematisk (eller koble til mobiltelefonen til eleven :-).

Jeg har enda ikke funnet micro:bit til salg i Norge, men det er ikke vanskelig å få den fra The Pi Hut. Jeg kjøpte pakken med batteri og USB-kabel til £16 (og det ble £4 i frakt). Hadde gått for MI:power board om det hadde vært tilgjengelig. men det er ikke vanskelig å få alt fra Kitronik (som er den offisielle forhandleren av BBC micro:bit). De har alt og du får rabatt om du kjøper mye :-)

Nesten ikke grenser for hvor kjekt han på 9 år synes det var at ordet «HURRA!» rullet forbi når han ristet på micro:bit-en. Ett stykk kone syntes også det var koselig :-)

 

«Gode nyheter til alle lærere…»

Trollet_som_grunner_på_hvor_gammelt_det_erTwitter kan brukes til så mangt. I en lang twitter-tråd fra 31. juli til 6. august 2016 tok Ingvald Straume for seg hvorfor han tror (og håper) det er over og ut med Itslearning (og Fronter). Straume har også samlet hele tråden i et stort PDF-dokument som (kanskje) er enklere å lese.

Poengene hans er mange og gode, men samtidig er kritikken lengre, mer harselerende og brutal enn jeg ville valgt. Ikke det, og samtidig kanskje derfor, kritikken står på en måte i stil til deler av det den kritiserer. Kritikken hadde kanskje hatt en annen virkning om den var presentert i en mildere stil enn det han viser til at Itslearning gjør, som f.eks. hans tilsvar til Itslearnings tilsvar i Utdanningsnytt. Han om det – og jeg skal ikke stikke under en stol at jeg selv formulerer meg med baktanken om at ting sitter bedre når de er satt på spissen.

Jeg har tidligere i bloggen, i perioden 2011-12, kritisert Fronter og Its learning (og til en viss grad LMSer generelt) for å ikke henge med i timen og ikke ha gode løsninger på det skolen trenger, vel vitende om at jeg ikke ville nå frem – nettopp av de grunnene Straume lister opp. Det er ofte et misforhold mellom den som bestiller programvare til skolen og dem som bruker dem. Gjenklangen fra misfornøyde brukere når ikke opp. Samtidig er ofte disse misfornøyde brukerne de som virkelig kan drive ting videre på skolene og ikke den grå og litt tause massen som bare bruker det de må bruke. Det fører ikke til god digital utvikling i skolen.

En ting Straume ikke skriver særlig om er at de siste året har gratistilbudene til skolene fra Google, Microsoft og Apple tatt helt av gjennom at alle har sluppet ulike varianter av «Classroom». Gratis systemer som tar over det LMSene teknisk gjorde for skolene kombinert med IKT-løsninger som er så fleksible, teknisk overlegne og dermed overgår alt LMSene noensinne har klart å få til. Da kommer unektelig spørsmålet snikende – hva kan Itslearning (og andre LMSer) tilby skolene, som skolene er villige til å betale for? Samtidig med dette skjer det også ting med de skoleadministrative systemene til skolene. De blir også bedre, billigere og har flyttet opp i skyen. Der det tidligere var en mer brukervennlig kobling mellom f.eks. Itslearning og Sats Skole, slik at Itslearning ble i praksis en del av skolens SAS, er nå denne kobling unødvendig. Så igjen – hva kan Itslearning tilby, som skolene vil betale for?

Jeg tror også at flere og flere kommuner oppdager at Itslearning, og dets like, ikke løser de behovene skolene har (ut over SAS). Og hvis noen skulle finne på å spørre meg, så mener jeg at slik IKT-verden ser ut for skolene i dag er slike systemer unødvendig og faktisk i veien for god (digital) skoleutvikling. Skoler bør ha ett hovedsystem og noen nødvendige sidesystem, som ikke overlapper hverandre. I Randaberg er det GAFE, med alt det GAFE er, som er hovedsystemet og så er Visma FLYT Skole sidesystemet – fra lærernes og elevenes perspektiv. Da ville et LMS, i mellom dette, bare kommet i veien og laget rot.

Og så! Innlegget til Straume ble først gjengitt i sin helhet i Camilla Hagevolds glitrende blogg «Skolevegen» – og se hva som skjedde så i «Hva it’s Learning ville når de ringte«! Tenker at Itslearning nå må trø varsomt for ikke å la det gå troll i Straumes ord – personkonflikt eller ei.

Fungerer Android-apper på Chromebook for oss i skolen?

playstoreonchromebookSommer er en fin tid til testing av kjekke ting :-). Min Acer C738 har jobbet overtid i utvikler-kanalen og jeg har lastet inn en god del Android-apper på Chromebooken. Jeg har ikke tenkt å lage en liste over hva som virker og hva som ikke virker. Det er det mange andre som har gjort – og det er ikke det som er viktig.

Joda, forbausende mye virker. Det er noen hikk her og der. Noen ganger uviktig, andre ganger så stort at appen i praksis ikke virker. Mye av dette kommer til å være utbedret etterhvert som muligheten for Android-apper nærmer seg stable-kanalen. Og ja – jeg er imponert over hvor elegant dette allerede fungerer. Jeg skal innrømme at jeg trodde veien til Android-apper på Chromebook ville være betraktelig mer humpete enn det jeg har erfart så langt.

Hvis du føler det kommer et «men», så har du helt rett. For at Android-apper skal ha noen praktisk verdi for oss i skolen / GAFE-systemet må et par ting kommer på plass rimelig raskt. Og disse tingene er jeg lagt fra sikker på at kommer med det første.

Slik systemet er per dags dato er det brukeren selv som må installere appene fra Google Play Store. Google har sagt at det skal være mulig å styre tilgangen til Android-apper via admin-konsollet i GAFE, men de har enda ikke sagt noe om når. Selv håper jeg det blir når ting kommer i stabil-kanalen (i midten av september). Da regner jeg med det blir på samme måte som utvidelser og apper i Chrome – og det fungerer bra. Bortsett fra én ting. Det fungerer bare for ting som er gratis. Det eksisterte en gang et program som het Google Play for Education, men det kom aldri til Norge før det ble lagt ned. Da hadde skoler muligheten til å kjøpe volumlisenser (mange lisenser på en gang) til enheter/brukere på skolen – og gjerne til en skolepris.

Dette må på plass igjen – i en eller annen form. Vi kan ikke akkurat kreve at elever betaler for Minecraft Pocket Edition til GAFE-brukeren sin, eller forvente at skolen legger inn betalingsinformasjon for skolen til elevbrukerne. Det er helt utelukket. Så hvordan skal vi få inn Minecraft Pocket Edition og andre betal-apper på elevmaskiner eller -kontoer?

Vi trenger rett og slett en ny utgave av Google Play for Education med en velfungerende volumlisensiering der skolen kan betale for mange lisenser de kan distribuere via admin-konsollet. Det må også være en mulighet for å «samle inn» lisensene igjen fra brukere og enheter som ikke skal bruke dem lengre (enheter som går i stykker og elever som slutter). Og den må være tilgjengelig for oss i Norge!

Jeg tror jo Google har tenkt på dette, men jeg er redd at det er lenge til muligheten kommer hit. Slike volumlisens-greier har en tendens til å komme først i USA, så til andre store land og kanskje etter hvert til oss. Vi ventet lenge på Apples volumprogram for utdanning i lille Norge. Og så lenge muligheten for volumlisensiering ikke er på plass i GAFE, så har Android-apper på Chromebook liten verdi for oss. Jo, det å kunne styre installasjon av gratis Android-apper via admin-konsollet, på samme måte som utvidelser og Chrome-apper, vil få oss et godt stykke. Jeg håper i alle fall det kommer på plass i september, også håper jeg at resten også kommer raskt på plass.

Uten dette er Android-apper på Chromebook bare av teknisk interesse for oss i skolen.

Enda en «førstemann ut» opplevelse

Eksamen norsk hovedmål 2016Se på bildet til venstre. Noe som ikke stemmer? «Chromebook?!» sier du kanskje, men det er ikke nytt lengre. Det brukte elevene allerede på eksamen i matematikk på fredag. Det er et lurespørsmål – du ser det ikke på dette bildet. Ikke merket elevene det heller, men både skoleledelse, IKT-ansvarlig og jeg var en smule urolige litt før dette bildet ble tatt.

Kl. 0713 tikket det inn en melding fra IKT-ansvarlige på Harestad skole om at skolen var uten Internett. Grødem skole også – og Goa skole. Det viste seg at de fleste eksterne enheter i kommunen hadde mistet forbindelsen inn til kommunehuset – og sammen med den, tilgangen til det store Internettet. Og i dag var det eksamen i norsk… på GAFE med Chromebook! Nå reiste vel busten seg hos de fleste som er involvert i debatten omkring IKT-løsninger i skole :-) Eksamen på Chromebook – uten tilgang til Internett?!

IMG_20160524_095138Og ja, det gjorde den hos oss også. Vi har ikke bare gode erfaringer med å få nettet raskt på plass igjen i slike situasjoner – for å si det slik. IKT-avdelingen kontaktet raskt Lyse og de skulle gripe fatt i saken, men det var ikke noen klare beskjeder om de ville ha løst problemet før eksamen startet kl. 09. Løsningen ble bildet til høyre – internettdeling på mobiltelefoner. Bortsett fra at en mobiltelefon ikke vil ha mer enn 10 maskiner koblet opp (så hver skole måtte koble opp 3 mobiler), var det ingen problemer når disse først var oppe. Ingen elever merket noe til stresset som hadde vært rett før kl. 09.

Kl. 0955 tikket det inn en epost fra Meraki-systemet vårt om at 24 sendere på Harestad skole var kommet opp igjen – og så fikk vi bekreftelsen fra Lyse om at alt skulle være i orden igjen.

Det som var ekstra kjekt, fra vårt ståsted, var at det gjorde ingenting at elevene koblet seg opp via mobil. De begrensningene vi hadde lagt ift Internett var ikke knyttet til det lokale nettverket – begrensningene ligger i GAFE/Chromebook og fungerer uansett hvilket oppkobling til Internett elevene har. Sagt på en annen måte – hadde vi brukt skolens brannmur til å lage regler for Internett-tilgang kunne vi ikke brukt mobiltelefonene, fordi da hadde elevene tilgang til åpnet Internett. Det hadde de ikke nå :-) Vi kunne ikke gjort dette hvis vi hadde hatt en Windows-løsning med begrensninger i kommunal/lokal brannmur.

Og til slutt, slik jeg gjør omtrent med alle innlegg om eksamen, føyer jeg til at jeg synes sentralt gitt skriftlig eksamen er en håpløst og foreldet måte å «vurdere» elever på. Det er heller ikke en god måte å rangere elever på (det finnes bedre måter å rangere, hvis det var poenget). Så hvorfor holder vi på med det?

Klaaaaarer ikke veeeeente til juuuniiii…..

io16-socialJoda… det skjedde det jeg håpet skulle skje – og jeg har ventet en stund på det. Det er ingen hemmelighet at mange i IKT-miljøet har ventet på at Google på en eller annen måte samkjører Android og Chromebook. Og nå på Google I/O kom nyheten om hvordan det skjer.

I begynnelsen av juni blir alle Android-apper tilgjengelig på noen utvalgte chromebooker. Og da snakker vi om alle Android-apper, ikke bare noen som er laget med tanke på at de skal virke på Chromebook (slik det er nå). Si hei til 1,5 millioner apper – mange dårlige, men også veldig mange gode. Seinere i september blir de tilgjengelig på så godt som alle chromebooker og en god del chromeboxer.

Jeg har funnet en god artikkel om hvordan Google gjør dette og du kan også sjekke ut denne videoen fra The Verge…

Jeg skjønner nesten ikke annet enn at dette kan legge alle andre løsninger for skolen i veikanten. Alt det Chromebook har «manglet» er nå tilgjengelig – og det bare virker (sjekk videoen over, om du ikke allerede har gjort det). Mangler du et godt program for å redigere bilder – oi, Photoshop Mix var plutselig tilgjengelig. Trenger du virkelig Microsoft Word? Ja, da har du faktisk Microsofts egen Android Word-app der (som er veldig mye bedre enn Word Online). Er du ikke fornøyd med stop-motion-appene til Chromebook (som er virkelig dårlige), er det bare å laste ned Stop Motion Studio. Og alt dette kan enkelt organiseres i administrasjonskonsollet i GAFE, slik at elevene (og lærerne) bare finner de appene de trenger. Hvis ikke Apple og Microsoft svetter litt nå, så tror jeg ikke helt de har skjønt hva som er i ferd med å skje.

Det eneste jeg nå er spent på er om det kommer en god volumlisensieringsordning i Google Play Store for kjøp av Android-apper brukt i skolen. Må sjekke…

Første eksamen i Norge med chromebook/-box?

20160520_105212

Eksamen i kantinen på Grødem skole

Vi er ikke sikre, men vi tror vi er første kommune ut med eksamen på chromebook/-box. Harestad skole og Grødem skole hadde i dag matematikkeksamen og del 2 ble gjennomført på chromebook på Harestad og chromebox på Grødem.

Det å sette opp en «eksamenskiosk» på chrome-enhetene var så enkelt at jeg var oppriktig redd for at ett eller annet kom til å gå veldig galt. Det gjorde det ikke. Ingen rapporterte tekniske problem – som betyr at det har gått bra.

Forhistorien til dette er at ingen av skolene hadde ved skolestart planlagt å gjennomføre eksamen på chromebook eller i GAFE, for den saks skyld. Så dukket det på disse to skolene opp et ønske fra både elever, lærere og ledelse om å gjennomføre eksamen på GAFE og chromebook – også gjorde vi det!

Skolene dro selv lasset med å skaffe chromebooker/-boxer til eksamenslokalet, fordi dette ville de gjennomføre. Vi hadde i forkant testet og snakket sammen og mente at vi skulle klare å gjennomføre eksamen på en teknisk trygg og stabil måte, som også var i tråd med retningslinjene til Udir. Nå blir det spennende med eksamen i norsk og engelsk i uken som kommer :-)