Et senter med minst to sider

Ta først et lytt på den interessante debatten i radioprogrammet Ekko om «Hvordan unngå de digitale klasseskillene? – bør alle få nettbrett i førsteklasse?». Det som skjer er at diskusjonen ender opp i den kjente runddansen digitalt = dumt og blyant = bra. Jeg skjønner jo at journalister generelt vil ha én for og én mot – og gjerne en kommentar – for å få belyst en sak.

Det dumme er at Lesesenteret på UiS alltid er de som supplerer noen som vil ha det digitale pokker-i-vold. Heldigvis kjenner jeg såpass mange på Lesesenteret at jeg vet at dette ikke er representativt. Ikke i det hele tatt. Bare ta en kikk innom Språkløyper (laget av Lesesenteret).

Likevel – hver gang du hører forskerkritikk av digital lesing og skriving i skolen, så er det noen fra Lesesenteret som bibringer denne. Men denne gangen ble innslaget på Ekko litt for mye. Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret så seg nødt til å komme med en tilbakemelding på innslaget – og jeg er enig i hvert et ord han skriver. Vær så god… (kopi fra bloggen i Språkløyper med tillatelse fra forfatteren):

«Skoleutvikling i skyggen av blyanten»
Professor Atle Skaftun

I en tid med en rivende digital utvikling, står vi foran et problem som er i ferd med å skape og forsterke forskjeller mellom folk – nemlig forskjeller i digital kompetanse. Dette er et problem for framtidens skole og samfunn, og det er betimelig å diskutere skolens rolle i dette. Temaet engasjerer, som alltid, når det handler om barn, skole og teknologisk utvikling, og diskusjonen er allerede i gang. Temaet har vært på lederplass i Dagbladet, i Dagens Næringsliv diskuteres den nye skolehverdagen (betalingsmur), og i NRK EKKO har digitale forskjeller vært på dagsorden gjennom hele høsten.

I medieoppslag er det vanlig å spille på motsetninger, slik også i saken om digitalisering av skolen. I engelskspråklige land har man brukt begrepsparet boosters & doomsters om de som på den ene siden tror blindt på at den digitale teknologien kan fikse alt som er galt i skolen, og de som tror at alt som er bra i skolen går ad undas når datamaskiner overtar for blyant og papir. De fleste som er opptatt av teknologi og skoleutvikling i dag vil mene at den klokeste veien går mellom de to posisjonene, og betrakte teknologien som mer eller mindre hensiktsmessige redskaper.

På Lesesenteret er vi et sammensatt miljø, med forskjellige perspektiver, som er produktivt i vårt felles arbeid mot et overordnet mål: å bidra til å gi elever tilgang til og mulighet til å delta i tekstkulturen. Når det gjelder spørsmålet om skolen er det imidlertid skapt et inntrykk i mediene av at Lesesenteret representerer en svært konservativ, doomster-aktig bekymring for digitalisering av skolen. Dette bildet kaller på korrigering.

I den norske debatten vies mye plass til engstelsen for hva vi taper når vi gir elevene tilgang til skjerm og tastatur i skolen, ofte med referanse til forskning fra Lesesenteret. Denne forskningen viser forskjeller i hva vi husker og forstår når vi benytter ulike medier, og  har fått og får mye medieoppmerksomhet, og blir lagt merke til av lærere og foreldre. Når det framstår som at det er Lesesenterets offisielle syn som legges fram, så er dette ekstra uheldig, fordi det gir næring til en bekymring som ikke er forankret i forskning på teknologi og skoleutvikling.

Det er skapt et inntrykk at forskjellene i minne og forståelse er alvorlige, og at de gjelder alle – uten blikk for at ny teknologi ofte innebærer at når noe går tapt, får man gevinster som er større enn tapet. Noen spørsmål som også kan være relevante å stille når det handler om lese- og skriveopplæring, er: Hvor stor rolle spiller kvaliteten på teknologien for forskjellene?  Er forskjellene vi hører om like store blant de elevene som foretrekker PC? Hva slags praktiske konsekvenser har da denne forskjellen? Og hvis det nå er slik at vi taper noe ved å digitalisere skolen – kan dette veies opp med det vi vinner ved å gi elevene tidsmessige redskaper?

Et ferskt eksempel fra debatten: På Jong skole i Bærum har de gjort interessante erfaringer med lese- og skriveundervisning på iPad. Til NRK forteller rektor Frode Sømme at førsteklassingene som begynte på skolen i høst, ikke skal bruke blyant eller lære håndskrift – ennå. Det tar de frem i andre klasse, fordi, forteller Sømme, mange 5-6-åringer sliter motorisk med å skrive for hånd.

Når skolen har introdusert iPad i første klasse, er det forankret i en pedagogisk idé om at nettbrettet gir elevene kortere vei inn i det å lese og skrive. Noen måneder inn i skoleåret opplever Jong skole ordningen som både vellykket og meningsfull. Førsteklassingene, særlig guttene, er mer motiverte, de lærer å lese raskere, de skriver mer, og de skriver lengre tekster. Slik skiller elevene som jobber på iPad seg positivt fra tidligere årskull, som hadde blyanten som sitt viktigste verktøy i skriveundervisningen.

Erfaringene til Jong skole er spennende og verdifulle, både i lys av tanken om raskere bokstavinnlæring, som også er et tema i tiden, men også når vi vil utforske håndskriftens plass i den første lese- og skriveopplæringen. Når elevene ved Jong skole skal begynne å skrive for hånd i andre klasse, har de fått ett års erfaring med å forholde seg til bokstaver som skrivende mennesker. De har fått bruke bokstavene til å forme ord og mening, når de så vender oppmerksomheten mot den mer motorisk krevende håndskriften. Det høres meningsfullt ut, og det inviterer til å tenke gjennom lese- og skriveopplæringen som helhetlig læringsløp.

Den tradisjonelle lese- og skriveopplæringen har hvilt på en tanke om at elevene lærer å lese og skrive i skolen, at de kommer til skolen uten forkunnskaper, og at de stegvis får tilgang til skriften, så teksten, og langt om lenge til tekstkulturen.

Men de fleste vil være enige i at dette ikke er hele bildet i dag. Det er snarere omvendt: Barn først eksponeres for tekstkulturen som er overalt, og etter hvert som språket utvikles, møter de tekstlig mening, før de lærer å mestre skriftspråket på egen hånd de første skoleårene. Etter denne første fasen, gir lese- og skriveopplæringa på skolen elevene mangfoldige møter med tekster, noe som gir dem grunnlag for å bli mer kvalifiserte deltakere i tekstkulturen.

Nettbrett og blyant er begge midler til et mål i dette bildet. Ingen av dem er et mål i seg selv. At vi mennesker har fått et skriftspråk i tillegg til talespråket, har endret måten vi tenker på, når vi i tillegg til å høre språk, også kan se ordene i skriftbildet. Vi kan diskutere om den digitale nettbaserte tekstkulturen er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, men det er lite kontroversielt å si at teknologien gir oss flere redskaper å velge i.

I prosjektet Respons har vi fulgt ungdomsskoleelever som har fått hver sin laptop. Der er det noen elever, særlig jenter, som bruker kladdebøker i noen fag. Disse forteller også at de gjerne skriver for hånd når de skal øve til prøver, ofte fordi de husker bedre. Men det er også elever som heldigitaliserer sin skoleverden, og de fleste bruker forskjellige ressurser. Som skriveredskap er det likevel ingen tvil om at elevene foretrekker PC. De skriver fortere på PC enn for hånd, og PC-en gir dem enkle systemer for å oppbevare og finne tilbake til det de skriver.

Skoleutvikling handler om å gi flest mulig elever best mulig tilgang til å delta i tekstkulturen. For å få slik tilgang, må vi kunne forstå og formulere tekster. Når grunnleggende ferdigheter, som lesing og skriving, har fått så stor plass i skolen, er dette for å understreke at lese- og skriveferdigheter blir utviklet gjennom hele skoleløpet. Vi er ikke ferdig utlærte som lesere når vi mestrer skriftkoden. Å mestre skriftkoden, og å mestre de redskapene man bruker til å lese og skrive, er snarere forutsetninger for å lese.

Blyanten er ett slikt redskap, og det å mestre den bør kanskje sidestilles med å mestre digitale redskaper. Dersom skolene erfarer at det er lurt å velge digitale redskaper før de vender oppmerksomheten mot blyanten og håndskriften, så synes jeg det er veldig interessant og – helt ærlig – at vi bør lytte til dem.

 

Denne gangen ga jeg etter…

Lesedigg klarte jeg ikke holde meg.


Det ble for vanskelig å sitte stille under «Ikke enten-eller, men begge deler: Perspektiver på lesing, teknologier og grensesnitt«. Under fanen om at hun skulle nyansere og/eller balansere bildet av bruk av teknologi i skolen viste hun frem det jeg vil kalle en dyp skepsis til IKT på generelt grunnlag. IKT = problemer. Jeg ser fra noen korte kvitter fra #NKUL-strømmen at jeg ikke er helt alene om å ikke være enig.

Et av hovedpoengene hennes i presentasjonen var å ikke ta inn ting i skolen før det er forsket på og funnet at det virker (positivt). Særlig. Det er lite av det du finner i skolen i dag som er «forsket» inn. I min lege oppfatning virker det mer som om forskning mer prøver å få oss til å gjøre noe annet enn det vi gjør i skolen i Norge i dag – fordi det vi gjør ser jo ikke ut til å virke så veldig godt :-)

Der det virkelig skar seg i mitt hode var kombinasjonen av hovedtesen hennes om å ta hensyn til hva forskning viser – og hva hun endte opp med å vise i sin egen presentasjon…

Lysbilde 3 – et gurp om at alt var bedre før fra en (ung) lærer som ser ut til å ha glemt at en av lærerens sentrale oppgaver er klasseledelse  – og hva det innebærer.

Lybilde 4 – halvkvedede danske avisartikler om at elever med iPad ikke får bedre karakterer og at det ikke gir bedre poengsum på PISA. Er det virkelig noen som har påstått at det er en direkte sammenheng mellom bruk iPad og bedre karakterer / skår på PISA?

Lysbilde 5 – et ordentlig studie(!), og der de faktisk fant at en type multimediale virkemidler faktisk var bedre enn teksten – selv om de to andre ikke var det. Nei, det er ingen automatikk, men de må for guds skyld bruke det som ga bedre resultat enn bare tekst!

Lysbilde 6 – «Det store skolesviket» – boken av en misfornøyd (eldre) lektor i videregående skole hvis meninger hun kanoniserer til poeng for hennes eget syn. Meningene hans teller hverken mer eller mindre enn mine i denne bloggen. Han skrev bok. Jeg blogger. Begge synser vi ut fra erfaring ;-). Og jeg må jo si at forslag 7 av 18 for å få skolen på rett kjøl er direkte reaksjonært. Han vil ikke få det til – og han skjønner det ikke. Ikke Anne Mangen heller.

Lysbilde 7 – andre henvisning til en ordentlig forsker, men legg merke til når boken er gitt ut. Det er i 2008 – to år før den første iPaden så dagens lys og revolusjonerte måten vi konsumerer multimodale tekster på, i alle(!) aldersgrupper. Boken handler dessuten ikke om lesning – den handler om hvordan mennesker lærer og at kroppen er en del av denne prosessen. Det er et godt slag under beltet for de som tror at lesing av tekst er den beste måten å lære på – det være seg på papir eller skjerm.

Og når vi først er inne på når forskningen er gjort. Det Mangen viser til av forskning er datert 2001, 2007, 2008 og 2012 + hennes egen i 2013 (som vi kommer til snart). Jeg vil stille meg spørrende til om forskning på digital vs analog tekst før 2010 egentlig har verdi. Det er etter 2010 at digital tekst/literacy i praksis ble tilgjengelig for almenheten. I 2012 undersøkelsen (lysbilde 5) finner jo faktisk forskerne at en type multimediale virkemidler er mer effektivt enn bare tekst.

Lysbilde 15 – Så til Lesesenterets egen undersøkelse, som Mangen selv er en av forskerne bak. Jeg har i tidligere blogginnlegg uttrykt skepsis til både undersøkelsen og resultatet med utgangspunkt i at resultatet er gitt på forhånd – og at problemstillingen i utgangspunktet er uinteressant. Men så gjør Mangen noe i lysbilde 16 jeg ikke synes er helt ryddig. Hun svarer på hvorfor elevene skårte lavere på skjerm, som om dette var faktiske årsaker. I hennes egen rapport er dette ikke mer enn mulige tanker om hva som kan være grunnen.

Og da er det spennende at hun ikke sier noenting om at de har gjentatt forsøket, og byttet ut gamle PCer med liten (og dårlig) skjerm med iPader. Kan dere på Lesesenteret være så snille å publisere dette nye resultatet snart? I min verden tror jeg at dere har oppdaget at dere ikke fikk det samme resultatet!

Så får vi høre litt om hennes neste prosjekt – at leseropplevelsen er forskjellig mellom skjerm og papir. Med utgangspunkt at de leser en trist tekst. Men hvilken lesergruppe er det de tester? 145 amerikanske universitetsstudenter, derav 73% kvinner. Det er innlysende at disse er godt vante papirlesere – og antakeligvis leser en del romaner på papir. Jeg synes det er mer pussig at det bare er at når en trist novelle/kort fortelling presenteres som nyhet og på papir, at papirversjonen gir mer inntrykk enn skjerm. Det er ikke sikkert jeg fikk med meg alt hun sa her, men resultatet er på en måte gitt med utgangspunkt i hvem du tester. Test heller poden min hjemme på 7 som leser hva det skal være på både på papir og skjerm – og spør ham hva som gjør mest inntrykk. Det tror jeg kommer til å ha lite med papiret eller skjermen å gjøre – men lyd og noe bevegelse skader ikke på opp- og innlevelsen :-)

Og så det siste lysbildet…

«Evnen til å konsentrere seg over tid er en viktig forutsetning for lesing.» (K06)

Ja, selvfølgelig – ingen er uenig i det! Og det er egentlig et argument for lesing på skjerm – uansett. Det er skjerm elevene leser på nå. Det er skjerm de kommer til å lese på når de er ferdig med skolen. Skolen må lære dem å lese konsentrert på skjerm – om det var et problem!

Poenget mitt er at utgangspunktet til Mangen er uinteressant. Det er ikke viktig om elever leser best på papir eller skjerm. Elevene er allerede godt plassert i en digital tekstkultur – enten Mangen vil eller ikke. Samfunnet vårt, elevens hverdag, er allerede digital og skolens oppgave er å gjøre elevene til gode borgere i dette samfunnet. Min påstand er at de ressurssterke / flinke elevene kommer til å beherske både papir og skjerm på en god måte som voksne. Også tipper jeg at svake elever ikke leser særlig på papir når de blir voksne – og nettopp derfor er det vår jobb som skole å gjøre dem til gode lesere på skjerm. Uansett om papir er bedre eller ikke!

Og om jeg tar utfordringen for å finne forskning for mitt syn? Njai… må få tid først og min jobb består ikke i å forske på ting :-). Den korte utgaven er at OECD mener å kunne vise til positive effekter (her og her) og at SMIL-undersøkelsen i Norge (som er en stor en) konkluderte med at rett bruk av IKT gir økt læringsutbytte. Kan også slenge på Hattie, som en forlengelse av SMIL:

An analysis of the meta-analyses of computers in schools indicates that computers are used effectively (a) when there is a diversity of teaching strategies; (b) when there is a pre-training in the use of computers as a teaching and learning tool; (c) when there are multiple opportunities for learning (e.g., deliberative practice, increasing time on task); (d) when the student, not teacher, is in “control” of learning; (e) when peer learning is optimized; and (f) when feedback is optimized. This list should be no surprise given the rest of the claims in this book, as they also emphasize the “visible teaching—visible learning” messages.

Altså – IKT er et verktøy som, brukt rett, kan gjøre læring mer effektiv. Så da så. Da må det vel inn i skolen da. Q.E.D. ;-)

Papir eller skjerm er en underordnet diskusjon – og samfunnet har allerede valgt skjermen. Derfor må og skal det inn i skolen – og vi må finne den gode måten å gjøre det på.

Første samling med Lesesenteret

Mandag før høstferien samlet vi alle lærere som er involvert i nettbrett-prosjektet på 8. trinn sammen med Lesesenteret. Målet for samlingen var å få en første oppsummering om hvordan det har gått så langt med prosjektet. Hver enkelt hadde fått i oppdrag å fortelle om hva som har vært annerledes – på godt og vondt.

Det har vært noe kluss med den tekniske løsningen knyttet til det trådløse nettet (som per dags dato er løst for alltid :-), men forbausende lite utenom det. Elevene har full frihet til å installere programmer, og noen elever har installert programmer som automatisk installerer andre programmer som igjen lager noe kluss (som noen må bruke litt tid på å avinstallere).

Alle lærere i prosjektet har prøvd ut ting de ikke har gjort før – eller har kunnet gjøre før. Til og med lærerne som ser seg selv som lite datakyndige, ser allerede etter en måned omrisset av at man vinner mer enn man taper. Det handler om å ha umiddelbar tilgang til å kunne skrive tekster som kan deles og om orden i form av mappesystemer med hensiktsmessige måter å distribuere innsyn i/rettigheter til dokumenter. Lærere som ved oppstart av skoleåret som var skeptiske til å miste den fysiske arbeidsboken som redskap, sier at den digitale måten å organisere notater, arbeid og innleveringer på er et stort framskritt. Mange trekker også frem episoder preget av en ny spontanitet i klassesituasjonen, fordi spørsmål kan undersøkes umiddelbart gjennom nettsøk der og da. Ellers peker lærerne på nye muligheter for tettere oppfølging av elevene i veiledning og nye måter å vurdere elevarbeider på (spesielt video).

Elevene får ros for å være positive og hjelpsomme når ting ikke går helt som planlagt, og at de spontant hjelper hverandre når det er ting de lurer på knyttet til den nye teknologien (og når de lurer på hvordan de finner ting på nettet).

Tilbakemeldingene så langt er et uttrykk for en styrking av læringsarbeidet gjennom nye former for kunnskapsorganisering. Mye oppnås altså kun ved en overgang fra å ha et egne datarom til at hver elev har hver sin digitale enhet. Lærerne peker på økt effektivitet og orden, og vi ser allerede glimt av hvordan det bidrar til bedre undervisningskvalitet allerede vet at den digitale enheten er for hånde når elevene trenger den. Det er også en økt myndiggjøring av elevene når lærerne gir dem anledning til å delta i søken etter kunnskap som læreren (eller læreboken) ikke har et ferdig svar på.

En drøy måned er selvfølgelig ikke nok tilstrekkelig for å ha etablert ny praksis, og det vil dukke opp nye frustrasjoner etter hvert som man støter på mangfoldet av situasjoner og utfordringer som fyller et helt skoleår. Vanlige vurderingsformer i skolen står ofte i et misforhold til de mulighetene som ligger i de digitale verktøyene, og dette er noe vi må arbeide mer med i tiden før jul.

Prosjekt «Se mot Randaberg!» tar form

Randaberg kommune har spreke og framoverlente politikere. Midt i en hverdag med store og små bekymringer ser de fremover og tar grep for den digitale utviklingen i skolen. Alle vet at en bør gjøre noe med tilgangen til digitale verktøy i skolen, men det er ikke alle som gjør noe – «vi kan, vi bør, men vi må ikke». Da er det godt å være ansatt i en kommune som vil gjøre noe.

Nylig var saken om bærbare datamaskiner/nettbrett for alle elever på 8. trinn i kommunen oppe i kommunestyret. Vedtaket ble:

I budsjett 2014 søkes det å innarbeide en økning av driftsrammen til ansvar skole med kr. 800 000,- for å kunne kjøpe inn bærbare datamaskiner til elever og lærere på 8. trinn høsten 2014 og de kommende årene.

Dette er politikerspråk for at en gjør dette i budsjettbehandlingen for 2014. Saken henger også godt sammen med at ungdomstrinnet på nye Harestad skole (som er planlagt ferdig høsten 2016) ikke bygges med datarom, men istedet deler ut datamaskiner til alle elever på 8. trinn – noe som er mye billigere enn å bygge nok arealer til datarom i uoverskuelig fremtid.

Men, for to av skolene var ikke høsten 2014 tidsnok – de var «annige» som det heter her på sørvest-landet. Både Harestad skole og Grødem skole har dette skoleåret gjort seg positive erfaringer med 1-til-1 for elever på ungdomstrinnet, og de ønsker å utnytte deT positive momentet de har bygget opp til å fortsette dette det kommende skoleår. Harestad skole, som uansett skal starte opp et nytt prosjekt («Se mot Randaberg!») med en klasse på 8. trinn med 1-til-1 i et samarbeidsprosjekt med Lesesenteret på UiS, graver ned i egen lomme og får med de alle klassene på 8. trinnet. Grødem skole satser også kommende år på 8. trinn, men de går dette året for billige brukte bærbare maskiner som fremdeles levert godt med linux (Ubuntu eller Mint).

Nå skal jeg hanke inn tilbud på 90 stk Acer W510 fra noen leverandører, som reglene i kommunen sier jeg skal når jeg handler for over kr. 100 000,-, og se hvem som kommer best ut av det. Jeg må innrømme at jeg fikk en liten ubehagelig overraskelse da jeg ville lage en liten handleliste på komplett.no. Da jeg la inn 90 stk Acer W510 i handlelisten kom det opp en ikke helt festlig rød linje om at jeg bare kunne bestille de 4 de hadde inne, fordi dette var et utgående produkt. Utgående?! Det har jo knapt vært inne noen måneder! Men jeg skjønner det. I begynnelse av juni kommer Intel med sin nye Haswell-CPU, som bruker opp til 30% mindre strøm enn dagens Ivy Bridge-CPU – men er like kraftig. Da ramler det inn nye typer bærbare maskiner fra de fleste leverandører, og komplett.no har ikke lyst til å brenne inne med gårsdagens maskiner. Utfordringen min er om disse mye maskinene kommer til å være like gjerrige på strøm som Clover Trail er i Acer W510. Av det jeg leser på nett, tror jeg ikke det (og de kommer til å ha en vifte!). Den andre utfordringen er, om de hadde hatt like god batteritid, om de kom til å ligge i rett prissjikt – noe jeg heller ikke tror. Og jeg tror heller ikke de kommer til Norge før ute på høsten en gang. Jeg regner med jeg skal klare å lokke et tilbud (når de vet de får solgt maskinene) ut av komplett.no, Elkjøp (som er offisielt selger av Acer-utstyr i Norge) og en eller annen til som ikke bruker Norek som leverandør :-).

OPPDATERING 11/4-13
komplett.no hjalp meg med å finne ut hva som skjedde med den «utdaterte» Acer W510. Det kommer en «ny» utgave neste uke med samme navn, men hvor Office 2013 home/student er inkludert i prisen. Maskinen er identisk, men koster litt mer pga inkluderingen av Office 2013. Bare så synd at vi ikke trenger lisensen av Office som følger med… :-(

Samarbeidet med Lesesenteret på UiS er også i ferd med å få sin form. Vi har satt opp en kontrakt for arbeidet fra høsten 2013 til høsten 2016, og mangler nå bare underskriftene fra diverse sjefer. Da er vi igang med å «Identifisere behov og muligheter for utvikling – mer generelt potensial for erfaringsbasert læring», der Lesesenteret stiller til rådighet kvalifisert personell for å bidra i prosjektarbeidet for innsamling av data, analyse, utvikling, prosjektstøtte og rapportering. Målet for kommunen er at skolen drar nytte dette arbeidet gjennom å utvikle en god pedagogikk tilpasset den digitale hverdagen skolen og elevene befinner seg i, og spre denne kunnskapen innad på skolen og til de andre skolene.

 

Dette papiret…

Hver gang noen snakker om å innføre 1-til-1-tilgang til datamaskiner/nettbrett for elever dukker debatten om papir- kontra skjermlesing opp. Sentralt i debatten står ofte artikler og forskning av Anne Mangen på Lesesenteret ved UiS. Hun har lenge vært opptatt av det taktile i (skrive- og) leseprosessen, og mener at det å bla og føle på arket gjør noe med hvordan vi husker og oppfatter det vi leser.

Ryggmargsrefleksen min blir litt sånn som dette… Hva med rytmen og det taktile i det å skrive på et tastatur? Hva med det å ta på en skjerm? Hva med all den tilleggsinformasjonen du får om ting i teksten når du leser en digital bok/tekst? Og mener en virkelig at boken, med sin stive rygg, er den eviggyldig beste måten å lese på? (Vekk med deg, bokrull!)

Men refleks til side – det må sies at artikkelen på Lesesenteret sine sider, skrevet av forfatterne selv, er en bedre og mer balansert artikkel enn det som har versert i avisene og en del andre nettsteder. I artikkelen trekker de selv frem en del utfordringer med egen forskning og kommer opp med en del gode poeng i forhold til videre arbeid.

<DIGRESJON>Jeg liker ikke at jeg må betale $20 for å få tilgang til selve forskningsrapporten. Det er noe i meg som stritter mot at jeg ikke får lov til å laste ned en digital utgave (altså ingen trykkeriutgifter) av noe som er produsert ved hjelp av offentlige midler. Det er ingen utgifter forbundet med å la meg laste den ned.</DIGRESJON>

Jeg vet (derfor) ikke om de selv har vurdert at elevene leste en PDF-utgave av papirutgaven på skjerm. Jeg tror de har det, fordi under overskriften «Papirlesing på skjerm» berører Anne Mangen et veldig viktig poeng. Alle som har lest både analogt og digitalt vet at det er ikke det samme måte å lese på. Jeg foretrekker også å lese papirutgaven fremfor PDF-utgaven på en skjerm (eller et nettbrett/lesebrett). Det sier seg selv at PDF-utgaven av en avisside er bedre å lese på et stort avisark enn en 10″ nettbrettskjerm. Den er jo laget for å være godt leselig på et avisark – ikke en 10″ skjerm. Såpass respekt skal vi ha for typografer og grafisk designere.

Det jeg savner i artikkelen er en betraktning rundt at kanskje svake elever lesere dårlige på skjerm fordi de har lest mest på papir? Det er på papir de er trygge i lesestrategien og -teknikken sin? Når de så kommer på skjerm er det en ny leseform som ikke fungerer så bra – spesielt for dem som i utgangspunktet ikke leser så godt på papir heller.

Jeg lander alltid på en annen konklusjon enn at disse elevene må lese mer på papir. Disse elevene må jo for svingende begynne å lese på skjerm, slik at de blir gode og trygge skjermlesere. Når disse elevene blir voksne kommer de bare til å lese på skjerm – spesielt de svake leserne (vil jeg påstå). Det er de gode leserne, som både behersker papir og skjerm, som fremdeles vil lese papirboken enten i studier, eller foran peisen, i år fremover.

Skjermlesing og papirlesing er egentlig dårlige begrep her. Det vi snakker om er lesing av analoge tekster og digitale tekster. Da kommer det også bedre frem at lesing av analoge tekster på digitale medier er utfordrende. Den digitale teksten har sin egen «form», på samme måte som den analoge teksten har det.

Det neste er at den analoge teksten kommer til å forsvinne. Samme hva folk måtte si – det er bare et spørsmål om tid før så godt som all litteratur/tekst er digitalisert. Og sammen med digitaliseringen kommer også endringen fra analoge tekster til digitale tekster. Mange digitale bøker kommer til å ha den analoge teksten som utgangspunkt, men når digitaliseringen blir bred nok vil også formen på teksten bli deretter.

Bare for å gi et bilde av digitaliseringsutviklingen – I USA tok det ikke mer enn snaue fire år før Amazon USA i 2011 solgte flere digitale bøker enn papirbøker. I England gikk det ikke mer enn 2 år(!) fra lanseringen av Kindle i 2010 til Amazon UK solgte flere digitale bøker enn papir. Dessuten Amazon UK kan fortelle at engelske Kindle-brukere kjøper fire ganger flere bøker nå, enn før de eide en Kindle (noe som kanskje ikke er så rart, siden det eneste stedet du kan kjøpe en digital Kindle-bok er på Amazon… ;-).

Se hva som har skjedd med film og musikk – med salget av VHSer, DVDer, kassetter, LPer og CDer. Jeg tror, som de fleste, at det tar lenger tid før papirboken og bokhandleren fases ut, siden den har et bedre feste i kulturen enn det VHS/DVD/kassetter/LP/CD hadde. Men det kommer til å skje. Dessuten, når den digitale boken ikke lengre prøver å etterlikne formatet til papirboken vil ting skje enda raskere. Læreboken kommer til å bli erstattet av f.eks. nettressurser som NDLA. Alle leksikon har gitt opp papirmediet og omfavnet det digitale.

Enten en liker det eller ikke kommer all tekst før eller seinere til å bli digital. Når en så slutter med å etterlikne den analoge formen i de digitale mediene vil også mye av dagens kritikk mot digitale lesing forsvinne. Dessuten – den som ikke klarer å lese digitale tekster i dagen samfunn (gjerne les «lese på skjerm» hvis det hjelper) blir funksjonelle analfabeter. Derfor må vi i skolen lære elever opp til å lese på skjerm – til å bli gode lesere av digitale tekster.

Et første steg er derfor å gi alle elever 1-til-1-tilgang til en digital dings. Det er først da de kan lære å lese digitale tekster.
(I tillegg til at de leser mer, skriver mer og lærer mer…)