Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

Tegne fysikk i naturfag

img_20161118_134520I naturfag har vi begynt på temaet «Energi og krefter» og når lærer er over gjennomsnittet interessert i spill i skolen kan det jo hende at elevene plutselig spiller spill om energi og krefter. Inn fra høyre kommer spillet «Crayon Physics Deluxe» og lander trygt i en ferdig installert pakke på elevenes chromebooker. Spillet finnes til Windows, Mac og Linux.

Lenke til spill-trailer

Lenke til spill-trailer

Crayon Physics er et spill hvor du skal flytte en ball slik at den treffer en stjerne. Du skal flytte ballen med å tegne ting på skjermen. De tingene du tegner blir magisk forvandlet til ekte fysiske ting og oppfører seg etter fysikkens lover. Så for å skyve ballen bortover kan det være lurt å tegne en figur over ballen, som da detter ned og treffer ballen på en slik måte at den begynner å rulle bortover.

Det begynner enkelt, men blir vanskeligere etter hvert – og det går ikke lang tid før du virkelig må bruke kunnskaper om energi og kraft for å løse tegningene. Nei, du trenger ikke kunne regne det ut – men du må kunne bruke det. Jeg kjenner at jeg brygger på et blogginnlegg om hva kunnskap egentlig er :-)

Og om 70+ stadig vanskeligere oppgaver hvor du må bruke kløkt, fantasi og kreativitet (i tillegg til kunnskap om energi og kraft) ikke er nok, har du i spillet mulighet til å lage dine egne oppgaver du kan dele med andre.

Jeg sikret meg mitt klassesett av Win-, Mac-, Linux- og Android-utgaven av spillet når Humble Bundle solgte det med DRM-fri nedlasting til en pris du selv synes passer :-). Det var tidligere mulig å få spillet til Android og iPad, men ikke nå lengre. Og jeg synes spillet er vel dyrt (kr 140) til å være fra 2009.  Jeg synes snart vi kan regne dette spillet som «abandonware«. Det siste livstegnet fra utvikleren er fra 2012…

shapeimage_1Du kan selvfølgelig også gå «hard core physics». Da installerer du Portal 2 (også til kr 140) på elevmaskinene og bruker «Test chamber»-funksjonen til fulle. Da kan elevene lage egne fysikkoppgaver og teste ut om spillet egentlig følger fysikkens lover – og hvilke fysiske lover du kan bryte med portal-apparatet ditt. Men, Portal 2 lever bare i Steam – og Steam er ikke særlig vennlig med tanke på å få det installert på mange elevmaskiner på en fornuftig måte.

PS! Ja, elevene hadde også en konkurranse denne dagen – «Bad hair day»-dagen. Og vi vant! :-)

 

«Proteus» – Du kan aldri komme tilbake…

Proteus-2013-01-04-[96En oppdagelsesreise inn i en audio-visuell verden – som aldri er den samme, noen gang.

Proteus er en underlig perle av et spill, om spill er det rette ordet. Kanskje en oppdagelsesreise er et bedre substantiv.

Hver gang du begynner spillet skapes en ny verden. Hver gang spillet slutter avsluttes en verden du aldri får se igjen. Hva er denne verdenen for noe? Er noe mer enn en øy med vakre lyder og underlige livsformer? Men er ikke det nok? Hva skal jeg gjøre her annet enn å lytte, observere og undersøke? Kanskje det er det som er poenget…

Litt av utfordringen med Proteus er at du ikke kan si særlig til elevene. Elevene må finne ut mye selv – det er store deler av poenget med spillet (om det da kan sies å være et spill).

I begynnelsen av økten presenterer jeg spillet. Det eneste jeg i praksis sier er at hver gang spillet starter genererer det en ny verden, som ikke noen gang eller noe sted har eksistert før nå. Når du slutter å spille vil akkurat denne verdenen forsvinne og aldri komme igjen. Så er det i gang med spillet, og oppgaven til elevene er:

  • Spill. Lytt. Se. Undersøk.
  • Noter hva du finner, ser, hører og opplever. Er det sammenhenger med lyd og bilde – og hva du gjør?
  • Del med de andre i klassen mens du spiller. Det er lov å hjelpe hverandre.
  • Finn ut hvordan du fullfører spillet (ja, det går an).
  • Når spillet er slutt – tenk over hva spillet går ut på. Om du spiller Proteus en gang til blir verden ny – og du vil se, høre og oppleve nye ting.
  • Tenk så over hva denne setningen betyr – «Du kan aldri komme tilbake…»
  • Samtale i klassen om hva den enkelte har opplevd.

3 03 a seasonsDe fleste elever synes noe i spillet er vakkert/pent, så husk å spørre etter det – «Var det noe i Proteus du syntes var vakkert?». Det er ikke uvanlig at elevene liker fargene i solnedgangen, skogen av trær med dryssende blader, regnskyene, lydene på ulike steder, den snurrende lyssirkelen o.l.

Det er også viktig at elevene får fortelle om ting de har opplevd. Det er mye av det elevene har sett jeg ikke har sett i spillet. Det er mange underlige levende vesener som bare opptrer i enkelte deler av verdenen på bestemte tidspunkt. Det ryktes også at det er mulig å se et juletre i romjulen…

Spillet kan invitere til mange ulike samtaler i klassen:

  • KRLE – Buddhister sier at det ikke finnes noe i verden som er fast eller stabilt – alt er i endring. Alt som eksisterer vil til slutt opphøre å eksistere. Du må derfor ikke knytte deg til ting (som har eksistens i verden) – det vil føre til lidelse. Du må glede deg over, og ha kjærlighet til, det som eksisterer i øyeblikket – uten å være knyttet til det. Hva er sammenhengen mellom denne tanken og spillet Proteus?
  • Naturfag/Matematikk/KRLE – Kan du si at verdenen i Proteus egentlig eksisterer? Den eksisterte ikke før du startet spillet og når du avslutter spillet vil du aldri kunne finne den igjen. Eksisterer den likevel i de matematiske formlene som regner ut verdenen, også før den er regnet ut – akkurat som de vakre mønstrene i Mandelbrots mengde? Må noen ha observert en ting før det kan sies at det eksisterer? Hva betyr det at noe eksisterer? Her er det mye gøy å snakke med elevene om!
  • Norsk – Er Proteus en bok uten tekst og fortelling? Er opplevelsen av å lest en bok lik eller ulik det å ha opplevd Proteus?
  • Er Proteus et spill? Hva er egentlig et spill? Hvis det ikke er spill – hva er det da?

0 07 b daynightMen… akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Før eller seinere vil elevene (og du) finne ut at det er mulig å ta et «snapshot» av sted og tid i Proteus. Dette «bildet» lagres i et album du har tilgjengelig i spillet og du kan komme tilbake til akkurat samme sted og tid når du henter det opp. Jeg er temmelig sur på at utviklerne la til denne funksjonen. Proteus hadde vært vakrere og mer lærerikt uten.

Det er noe sant og ekte med at hendelser og opplevelser (og steder) ikke kan gjentas, eller oppleves på nytt, på akkurat samme måte. Alt etter hvordan du ser på verden og virkeligheten (hvilket livssyn/ontologi du har) kan dette være med å berike verden – kanskje gjøre den skjørere, men også vakrere. For ikke å bli helt melodramatisk kan du også sammenlikne det med den beste bokopplevelsen du har hatt. Du kan ikke «avlese» eller glemme den, så du kan aldri lese den på nytt for første gang igjen.

Skulle elevene finne ut at det er mulig å komme tilbake til en verden, og informere meg om at det er mulig, så skal jeg si til dem – ja, jeg vet det, men jeg ville ikke fortelle det til dere. Så ville jeg si hvorfor.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears…in…rain. Time to die.Roy Batty, Blade runner (1982)

Spill igjennom spillet selv før du spiller det med elevene. Det tar ikke så lang tid – og tro mot opplegget forteller jeg deg ikke hvordan du gjør det ;-)

Jeg har prøvd spillet ut på 9. trinn så langt og elevene tok bedre i mot det enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde elevene ville synes det var for kjedelig (les annerledes), men enten er gjengen min så godt oppdratt av alt jeg utsetter dem eller så tok jeg feil :-)

Det var frustrasjon i starten når jeg ikke fortalte dem hva, hvordan og hvorfor – men det er der elevene begynner å bli trente etterhvert. De deler hva de oppdager, og plutselig begynner hele klassen å bevege seg videre i spillet. Flere elever ville ikke avslutte spillet, fordi de da ville verdenen de utforsket forsvinne for alltid… Mission accomplished!

Livet med Chromebook – del 1 av mange

Google PresentasjonerJeg har tenkt at jeg må skrive litt mer om hva jeg faktisk gjør i klasserommet. Når jeg skriver i bloggen er det så lett å glemme at leserne ikke vet hva jeg egentlig holder på med der. Det kommer noen glimt nå og da, men vanligvis skriver jeg om ting som skjer utenfor klasserommet – selv om de i aller høyeste grad angår det som skjer i klasserommet.

Som de fleste har fått med seg bestemte vi oss i januar for å gå for Chromebook for hele skolesektoren i Randaberg. To av skolene har allerede byttet ut mange av de stasjonære maskinene på datarom og i klasserom på barnetrinnet med Chromebox, og vi har nettopp bestilt 225 Chromebooker til 8. trinn i august. Jeg har tenkt at kanskje jeg må bli flinkere å vise hvordan en 1-til-1-skolehverdag med GAFE og Chromebook i praksis fungerer.

Så… da jeg testet ut Oculus i 8C skrev jeg at elevene måtte ha noe å jobbe med når vi skulle i gang med Oculus i naturfag. De måtte ha et selvgående opplegg når jeg gikk til og fra elevene som jobbet og enkelteleven som tok seg en tur i verdensrommet. Det jeg endte opp med var å dele ut en presentasjonsmal til hver elev via Google Classroom. Denne presentasjonen skulle eleven jobbe med mens Oculusen var i bruk i klasserommet. Jeg gikk til og fra Oculus-stasjonen og elevene som jobbet med presentasjonene.

Mellom hver naturfagtime gikk jeg igjennom presentasjonene og ga elevene kommentarer på hva de hadde gjort. Jeg brukte kommentarfunksjonen i Google Presentasjoner, så elevene fikk melding om hva jeg kommenterte og jeg fikk melding om når eleven hadde gjort noe med det jeg mente noe om. Elevene likte godt å få tilbakemelding på denne måten. Det er også en grei funksjon i Google Presentasjoner at du rimelig enkelt kan se hva eleven har gjort siden sist time – spesielt hvis du er usikker på om eleven har gjort noe overhode…

Tilbakemeldingen før siste arbeidsøkt ville jeg gjøre annerledes. Jeg ville gi den som en videotilbakemelding. Ideen var å gå igjennom presentasjonen til eleven, slik at eleven både kunne se og høre det jeg kommenterte mens jeg gjorde det. Screencastify er et glitrende tillegg til Chrome for å gjøre akkurat dette.

Prosedyren var relativt enkel. Jeg åpnet opp presentasjonen til eleven. Skrudde på opptak i Screencastify og begynte å snakke. Trikset er å godta at du kan si feil, du kan fomle, rette deg selv osv. Altså at jeg ikke begynner opptaket omigjen hvis det er noe jeg ikke er fornøyd med. Da blir du aldri blitt ferdig! Når jeg hadde spilt inn tilbakemeldingen delte jeg den med den respektive elev – og det var det! Jeg har 21 elever i klassen og brukte en drøy time på å gi videotilbakemelding til hele klassen – noe jeg var særs fornøyd med.

Jeg spurte elevene om de likte denne videotilbakemelding – noe de svarte veldig bekreftende på. De fleste elevene bruke neste arbeidsøkt til å veksle mellom videoen og presentasjonen, mens de flikket på de tingene jeg sa noe om i videoen.

Jeg har lagt ved et par av videoene jeg delte med elevene. Det er så mye enklere å se ideen og fordelen, enn hvis jeg prøver å beskrive det med ord. Bare så det er sagt – jeg har en ordentlig hyggelig gjeng med elever, som stiller villig opp når jeg spør om jeg kan bruke noen av tilbakemeldingene i bloggen min. Jeg måtte plukke ut to tilfeldige av de som meldte seg, fordi det var så mange som sa det var greit.

Så vil jeg bare si en ting til før du kikker på videoen(e) – jeg tar alle forbehold om at jeg ikke er en überkompetent tilbakemelder! Jeg er ikke ressurslæreren i vurdering for læring/SKU eller lærerspesialisten i norsk. Jeg jobber med å gi gode tilbakemeldinger – og jeg har tenkt å bli mye bedre :-) Poenget med å legge ut videoen er at du skal få se (og høre) hvordan dette kan gjøres rent teknisk. Det er også god trening i å øve seg i å våge å ta ting på sparket og dempe angsten for å se og høre seg selv. Forresten – klikk på «Eget vindu»-knappen som dukker opp i øvre høyre hjørne av filmene for å få se dem i fullskjerm.

Tilbakemeldinger mottas med takk – i alle varianter! ;-)

Kahoot + Google dokumenter = en slags lesestrategi

Ulike materialer

Ulike materialer

Vi er nettopp ferdig med kapittel 4 i naturfagboken – om egenskaper til ulike materialer. Jeg hadde på forhånd sagt til elevene at vi skulle ha en sluttvurdering i Kahoot. Trikset denne timen var Google Disk-dokumentet jeg hadde laget og delt med alle elevene. I dokumentet hadde alle elevene hver sin side hvor de kunne skrive opp til tre spørsmål hver, med fire svaralternativer. De måtte markere det som er rett svaralternativ.

Løftet mitt var at jeg skulle bruke minst et spørsmål med svar fra hver elev til Kahoot-prøven (hvis det var noe jeg kunne :-). Elevene hadde tilgang til dokumentet, slik at de kunne se hva de andre elevene hadde laget av spørsmål og svar – og hva som var rett svar. Det gjorde at de kunne forberede seg på hvilke spørsmål de kunne få på prøven, fordi det vil i alle fall være rundt 21 av spørsmålene i dokumentet som kommer på prøven.

Beskjeden til elevene var «lag vanskelige spørsmål». På en flervalgsprøve betyr det at de fire svaralternativene må høres riktige ut, men at bare ett av dem faktisk er rett. Da vil den eleven som laget spørsmålet (forhåpentligvis) vite hva som er riktig svar på det spørsmålet. De andre kan lese seg til det, men de må pugge det. Mange gode incentiver her til å lese på det de andre har laget – samtidig som de bruker små grå for å lage så gode spørsmål som mulig (og da må de lese i boken…).

I timen som fulgte var det særs god lesing og jobbing fra de fleste elever. Legger ved en lenke til elevdokumentet (jeg har tatt vekk navn på elevene) – så kan du også pugge til prøven

Elever og PDF-filene

Nå har elevene brukt PDF-utgaven av kapittel 4 i «Tellus 9» noen uker. Siri Danielsen fra Aschehoug var forrige uke på tråden (som er en anakronisme siden hun ringte mobiltelefonen min) og lurte på hvordan det gikk med bruk av PDF-filer i stedet for læreboken. Jeg hadde allerede noen tilbakemeldinger, som jeg ga henne, men jeg lovet også at jeg skulle ta en runde med elevene for å sikre noen representative tilbakemeldinger i løpet av dagen i dag.

Så, hva har vi erfart? Elevene er fornøyd og vil gjerne ha hele boken som PDF (og de resterende bøkene i andre fag også). Det alle er misfornøyd med er at de hele tiden må skifte mellom PDF-leseren og tekstbehandleren når de jobber med tekster.

Litt mange PDF-lesere? :-)

Litt mange PDF-lesere? :-)

Vi har oppdaget en særegenhet i Android, som er at for mange veier fører til Rom. Det er mulig å åpne opp PDF-filene minst tre steder – i epostklienten, filbehandleren (og alle iPad-folkene sier «?») og i selve PDF-leseren. Enklere blir det ikke når minst tre programmer leser PDF-filer på elevenes maskiner. På toppen av det hele har Android bestemt seg for at det er appen du åpner PDFen i som er den appen som er aktiv. Det vil si at om du åpner PDFen i epostklienten er det ikke f.eks. RepliGo (PDF-leseren) som er åpen i listen over programmer du har oppe – det er epostklienten (med et bilde fra siden du har oppe i PDF-leseren!). Om du da åpner epost-klienten igjen vil du ikke lenger finne frem til der du var i PDF-filen i PDF-leseren siden den ble åpnet av epost-klienten. Høres dette litt forvirrende ut? Det synes elevene også :-).

Det var lett å løse. Elevene måtte lære seg å åpne opp PDF-leseren og så åpne PDF-filen der. Så åpner de opp dokumentet de skal jobbe med i tekstbehandleren. Om de åpner begge disse dokumentene i filbehandleren vil de ikke kunne skifte mellom to dokumenter/apper, fordi elevene bare har en app oppe – nemlig filbehandleren. Android 4.0 tenker også slik. Bytte mellom apper gikk hurtigere når de lærte seg hurtigknappen(e) på tastaturet (Alt+Tab :-).

Den hyggelige Siri Danielsen fra Aschehoug lurte på om elevene hadde noen innsigelser på hvordan papirbokens layout fungerte på et nettbrett. Jeg kan betrygge henne med at elevene ikke har noen problemer med det. De tenker faktisk ikke på det. De flytter seg rundt på Tellus’ nesten-kvadratiske ark på sin 16:10-skjerm uten problemer. Siri var litt bekymret for at layouten, som var tenkt vist over to oppslåtte sider, ville plage elevene siden de bare får opp en og en side på nettbrettet. Igjen var det lite å bekymre seg for. Elevene skjønte ikke hva jeg mente og lærer Jon hadde ikke kommet på at det kunne være en problemstilling (han hadde altså heller ikke tenkt på det).

Jeg tror elevene er så vante med papirutgaven at de ikke kommer på at layouten kunne vært bedre tilpasset nettbrettet. De aksepterer at dette er en «kopi» av papirboken som de blar, zoomer og ruller seg rundt i. Det hadde nok vært annerledes om de var godt vant til læreverk tilpasset nettbrett og så ble satt til arbeide med tilsvarende stoff i «papirbok-PDF-form».

Det nærmeste jeg kom misnøye, utenom det med å skifte mellom apper, var at det ikke var mulig å kopiere fokusspørsmålene fra PDF-filen over i tekstbehandleren (pga. sperren i PDF-filen) slik at de kunne jobbe med dem der.

Vi observerer også det Siri hadde hørt av andre – om elevene har mulighet til både å bruke papirboken og nettbrettet samtidig, så gjør de det. Elevene uttalte at de syntes det var bedre å bruke papirboken når de samtidig måtte bruke nettbrettet til noe annet, f.eks. skrive rapport eller ta bilder o.l. Men når det kom til lekselesing hjemme foretrakk de nettbrettet, siden de hadde alt der. Noen nevnte også at det var greit å kunne zoome inn på tegninger i boken for å se dem bedre.

Alt er altså vel, så langt. Elevene vil som sagt ha mer… :-)

Ohh… lærebøker i PDF-format!

Da har vi fått kapittel 4 og 5 fra «Tellus 9» som PDF-filer. Takk til Aschehoug, som stiller positivt opp for å være med på å prøve ut PDF-filer i nettbrett-prosjektet vårt i grunnskolen. Etter at vi signerte på fire helt rimelige krav om at vi skal slette filene når avtalen utløper sommeren 2012, at vi ikke skal dele dem ut til mer enn klasse 9A, at vi informerer elevene om hva det betyr at disse filene skal behandles som åndsverk og at vi skal legge til rette for en dialog med Aschehoug omkring erfaringene, fikk jeg PDF-filene i epost. De skulle være underlagt samme begrensninger som de filene som ble delt ut i videregående skole (f.eks. i Telemark).

Apropos begrensninger. Jeg fikk beskjed om at dokumentene kom til å være begrenset i form av at det ikke skulle være mulig å skrive PDFene ut eller kopiere tekster og bilder ut fra dem. Helt greie begrensninger ut i fra hva vi skal bruke dem til. Det viste seg at «alt» annet også var sperret. Det var for eksempel ikke lov å kommentere i PDF-filene. At kommentering er sperret betyr i praksis at elevene ikke kan notere eller tegne direkte inn i PDF-filen – noe PDF-leserne vi bruker på nettbrettet også ga oss beskjed om. For oss er det av stor verdi at elevene kan markere, kommentere og tegne inn i PDFene, som om det hadde vært deres private papirbok. Slik det fungerte nå var det omtrent det samme som om vi hadde skannet inn alle sidene i boken som grafikk og lagt dem inn i en PDF.

Aschehoug og jeg hadde avtalt at jeg skulle ta kontakt om det var noe jeg lurte på eller ikke var helt fornøyd med i forhold til PDF-filene, så jeg kontaktet dem og lurte på om de kunne åpne opp for at jeg kunne kommentere. Og det gjorde de – så igjen, takk til Aschehoug for igjen rask tilbakemelding. Fornøyde elever sitter nå med to kapitler i naturfagboken som de skal teste ut i ukene fremover – og som de kan kommentere i!

På ett eller annet prinsipielt nivå kan jeg skjønne at forlagene legger inn slike sperrer i PDF-filer, men det betyr i praksis ingenting for hva du kan gjøre med filene – så egentlig skjønner jeg ikke at de tar seg bryet med å gjøre det (og lage alle slags rare problemer for sluttbruker). Dette er en variant av DRM-debatten. Det tar ikke mer enn 3 sekunder å fjerne alle disse sperrene – og det helt uten spesialkunnskaper. Du kan 1) finne en av sidene på Internett som heter «unlock PDF» eller 2) bruker en PDF-leser som ikke bryr seg om sperrene, f.eks. Evince. Da kan du lett skrive ut en ny PDF uten noen sperrer.

Hvis jeg vil skrive ut PDFene, så får jeg det til uansett om de som har gitt ut PDFen vil jeg skal kunne gjøre det eller ikke. Jeg har selvfølgelig ikke tenkt å gjøre noe annet med disse filene enn det vi er enige om, men jeg skjønner ikke helt hvorfor de er så opptatt av å legge begrensninger på dette. Jeg har like mye lov til å skrive ut slike PDFer, som jeg har lov til å kopiere fra papirbøker, så lenge jeg gjør det innenfor rammene av Kopinor-avtalen. At jeg ikke kan klippe og lime tekst ut fra PDFer løses raskt med å skrive det av. At jeg ikke kan lagre bildene i PDFer løses raskt med en skjermdump osv. Slike sperrer gjør det ikke umulig å kopiere. De gjør det i verste fall tungvint.

Jeg har problemer med å forstå mange utgiveres løsninger for redselen for ikke-autorisert spredning av åndsverk. Poenget med åndsverket er at det en eller gang må sees/høres/leses av sluttbruker og vil det alltid være anledning for sluttbruker å kopiere verket i en eller annen form. En ender alltid opp med å måtte stole på sluttbruker – å ha sluttbrukers forståelse og tillit!. Alle digitale sperrer på veien fra utgiver til sluttbruker oppleves alltid av sluttbruker som hindringer. Sluttbruker har sjelden forståelse for slike digitale sperrer, en opplever dem som unødvendige og tungvinte, og sluttbruker opplever at utgiver ikke stoler på dem (noe de jo faktisk ikke gjør!). Og hvorfor skal sluttbruker ha tillit/en god relasjon til utgiver som behandler dem som kjeltringer i utgangspunktet? De fleste sluttbrukere har hverken et ønske om eller behov for å gjøre noe ulovlig – og de som har det bruker som regel ikke mange kaloriene på å få det til.

Forresten – i den ene PDF-appen vi bruker kunne ikke ta en skjermbilde fra nettbrettet og bruke som ingress-bilde til innlegget. Siden PDF-filen var sperret for kopiering fikk jeg rett og slett ikke lov til å ta skjermbilde. Jeg fikk lov i den andre PDF-appen!