Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

En flyttbar Oculus testrigg

IMG_20151019_132917

Oculus-riggen

Oculus Rift er «bleeding edge»-teknologi i ordets rette forstand. Ikke før har jeg fått satt opp en kraftig bærbar PC til Oculus-visning, så oppgraderer Oculus drivere til VR-brillene sine. Plutselig virker nesten ingen Oculus-programmer før de blir oppdatert og driveren virker bare med de nyeste skjermkortene fra Nvidia og AMD – i alle fall ikke med Intel. Spesielt hvis du vil at det skal virke med Windows 10.

IMG_20151019_133301

Alt jeg trenger i en hendig kasse.

Tilbake ved tegnebordet dukket det raskt opp en ny løsning – Den flyttbare Oculus testriggen. Den ble ikke dyrere enn en passe kraftig bærbar PC heller. Du kan enkelt bygge en rimelig billig og kraftig stasjonær PC helt på egenhånd (og nei, en ferdig HP med Intel skjermkort virker ikke!). Jeg klarer å rigge ned/opp alt sammen på under 4 minutter i en hendig kasse hvor alt får plass. Riktig – på under 4 minutter går vi at alt ligger i kassen og til å fly rundt planetene i Titans of Space.

Maskinen er skreddersydd for å kjøre Oculus-ting – og at alt skal virke når du starter et program. Det må ikke noe flikking og hacking til for at programmene skal virke.

Målet mitt er å finne de gode Oculus-tingene som kan brukes i undervisning – eller som det er hysterisk kjekt å utsette folk for – og så kunne dra rundt på skolene og vise hvordan vi kan bruke denne teknologien til fornuftige ting i skolen.

Som en del av SKU i Randabergskolen skal vi ta en runde og vise lærerne hvordan f.eks. Titans of Space kan brukes i naturfag. Da er det greit å ha en testrigg jeg enkelt kan dra med meg rundt – og nå har jeg det!

Listen over ting jeg kjører på den er (listen er overhode ikke uttømmende :-):

  • Titans of Space Classic – en veldig stilig tur gjennom solsystemet og om størrelsesforhold stjerner imellom.
  • The Night Cafe – en fabelaktig spasertur i maleri(er) av van Gogh.
  • Keep Talking and Nobody Explodes – egentlig et «party»-spill, men fungerer godt med (og uten) Oculus og ypperlig som trening i kommunikasjon (både på norsk og engelsk).
  • Deep Space VR – en rundreise i verdensrommet. Personlig synes jeg Titans of Space er bedre, men her er det fortellerstemme og du får fly over overflaten på Månen og Mars. De har ikke utviklet mer enn Solen til og med asteroidebelte så langt.
  • Lunar Flight – en romfartøy-simulator på Månen og Mars.
  • From Ashes – en rundreise gjennom rom og tid, fra Big Bang til dagen i dag.
  • StreetView VR – ikke i 3D, men det er unektelig litt kult med 360° StreetView inne i Oculusen.
  • InCell – et spill som samtidig forteller deg om oppbygningen av en celle.
  • Chemistry Experiment VR – en virtuell lab for å teste ut ting i naturfag.
  • «08:46» – en interaktiv fortelling om hva som skjedde inne i et av Twin Tower-tårnene 11. september 2001.
  • Colosse – en fortelling fortalt i virtuell virkelighet. Et interessant bidrag i hvordan VR kan fortelle en fortelling.
  • Crashed Lander – et morsomt «lunar lander»-spill med svært god brukt VR.
  • Castle Coaster – en ny variant av en gammel Oculus-klassiker for å få opp stemningen.
  • Dimensional – en litt spesiell opplevelse med problemløsning i et svært så virtuelt rom. Krever en spesiell fysisk plassering av kameraet til Oculus.
  • Welcome to Oculus Classic – en VR-presentasjon av hva Oculus og VR er.

Har jeg det kjekt på jobb? Stort sett ;-)

Første Oculus-test i klassen

Skrekkblandet fryd!

Skrekkblandet fryd!

Jeg hadde noen «ledige» timer med 8C før jul. Halvårsvurderingen med og uten karakter var ferdig og to uker juleferie var under oppseiling (for elevene!). Tiden var altså klar for å bruke noen av timene i RLE og naturfag til å prøve ut ting som ikke var direkte fagrelatert. Jeg hadde lovet elevene at de før jul skulle få prøve Oculus Rift – og løfter er til for å holdes.

Jeg rigget opp to stasjoner – en med Oculus Rift DK1 og en med DK2. Målet var at alle elevene skulle få prøve en klassiske Oculus-ting og så skulle vi prøve ut litt forskjellige Oculus-programmer. Så først ut var det berg- og dalbane på begge baser. Den store ulempen med Oculus er jo selvfølgelig at bare en kan prøve den om gangen. Vi har ikke klassesett med 22 Oculus Rift (og vi har heller ikke klassesett maskiner som kan drive Oculus DK2 på en god måte). Rent praktisk er det en fordelen at andre kan se hva en holder på med når en bruke DK1 – skjermbildet speiles til DK1-brillene. DK2 er annerledes og vanskeligere. DK2-brillene er en egen skjerm for PCen, så det er opp til programmet du kjører om det også støtten en speiling på skjermen av det du ser i brillene. Noen få programmer gjør dette bra foreløpig (blant annet Titans of Space).

Så vi laget et enkelt system der vi delte klassen i to og hadde en liste over elevrekkefølgen på hver stasjon. Når vi med mye hyl og jubel (og noe banning) hadde jobbet oss igjennom berg- og dalbanene, prøvde vi ut noen forskjellige andre kjente Oculus-programmer. Ocean Rift, Don’t let go, Flying in Dreams og Titan of Space var noen av dem.

Lett å samles rundt DK1.

Lett å samles rundt DK1.

Ocean Rift var kjekkest for den som hadde brillene på – og det var skummelt å ikke vite hvor hvithaien var. Don’t let go ble en umiddelbar klassiker med høy adrenalin-faktor. De to andre fikk vi ikke prøvd særlig.

Jeg hadde tenkt å vise noen filmklipp fra klassen (med tillatelse fra elevene). Mens jeg filmet skjønte jeg raskt at det ikke var noe jeg kunne vise – uansett. Det var noen elever som forbauset lærer stort med et vokabular jeg ikke trodde akkurat disse elevene var i stand til. Og andre tok det ut i hyl, kvin og brøl som var Charter-Svein verdig. Så – du får nøye deg med de få bildene jeg har limt inn :-)

Lærere slipper heller ikke unna.

Lærere slipper heller ikke unna.

Samtidig oppsummerer nok det bruk av Oculus Rift på en god måte – Oculus er intenst. Det forsterker opplevelsen forbi det du tror er mulig før du har prøvd det selv. Du vet ingenting om hvordan Oculus oppleves før du har prøvd det. Opplevelsen av å være tilstede er så stor at du glemmer at det du ser er egentlig en enkel PC-simulering av noe som knapt nok minner om virkeligheten. Jeg måtte hele tiden minne elevene om at de ikke måtte pirke borti den eleven som hadde brillene på. «Koffor ikkje?» – jo, fordi den som har på brillene er et annet sted og om du tilfører stimuli som ikke passer med det som skjer i den virtuelle verden kan det oppleves som fryktelig ubehagelig og overraskende på en ufyselig måte. Alle som hadde prøvd brillene skjønte det av seg selv – spesielt de som prøvde Ocean Rift og Don’t let go.

Nå skal vi snart i gang med solsystemet i naturfag. Da tenker jeg at vi lager en fast DK2-stasjon med Titans of Space. Verdensrommet og bilder i lærebok er kjedelig. Det er bedre med film på storskjerm og helt vilt i en Oculus. Bare opplevelsen i seg selv kan gi nye perspektiver og ny forståelse for plantene og verdensrommet (og avstander). Jeg må bare finne en god måte å la alle elevene prøve den på – samtidig som vi jobber med tema.

Oculus Rift DK2

Før jeg åpnet pakken…

Jeg står rak og stolt – og er en nerd med VR-hjem. Det var vanskelig å la være. Oculus Rift DK1 var  stilig at jeg bare var nødt til å bestille neste versjon DK2.

DK2 har alt det DK1 manglet – og en del til. Den viktigste endringen er en mye bedre oppløsning på skjermen og det nye er at hjelmen også vet hvor den er i rommet, ikke bare hvilket retning hjelmen peker. Nå kan du bøye deg fram og se rundt hjørnet, ut vinduet av bilen, under bordet og så videre. Denne endringen er mer subtil enn jeg trodde. Det er ikke alle programmer og spill hvor dette egentlig har stor betydning for hvordan ting virker, men det gjør opplevelsen av å være tilstede markert sterkere.

Opplevd forskjell mellom DK1 og DK2 - ting ser ikke helt slik ut fysisk.

Forskjellen mellom DK1 og DK2.

De har også gjort en veldig pussig teknisk endring som også gir en større tilstedeværelse. I DK1 lyste bildet konstant og øynene dine får da med seg alt. DK2 blinker bilder til deg i rundt 2 ms. Den gjør det slik at øynene dine/hjernen din bare ser bildet når bildet, bevegelse og posisjon stemmer over ens. DK1 lyste konstant og da ser hjernen din også bilder hvor det var små avvik fra hva balanseorganene dine sier deg – med påfølgende bilsyke. Du merker ikke at DK2 blinker. Hjernen din fyller ut tomrommet mellom blinkene – og det er nokså kult. Resultatet er en mer behagelig opplevelse av både bevegelse og tydelighet i bildet.

DK2 er noe mer fiklete å sette opp, siden du bruker et webkamera for å se hvor hjelmen er i rommet. Det var ikke vanskelig å få satt opp rett (farlig å si på vegne av hvermannsen som en gang skal sette det opp).

Gleder jeg meg til denne? Nehsj... særlig. PS! Fargebrytningen i bildet må være der for at bildet skal se vanlig ut gjennom linsene i hjelmen!

Gleder jeg meg til denne? Nehsj… ;-)

Det jeg oppdaget raskt var at jeg nå plutselig hadde bestilt en «bleeding edge»-dings. Da jeg bestilte DK1 hadde den eksistert en stund blant utviklere og jeg var med i «andre» runde. Denne gangen stod jeg først i køen, med det resultat at det ikke er så veldig mange programmer eller spill som støtter DK2. Det er nesten ingenting av det som var kult med DK1 som virker med DK2, men listen over ting som virker blir heldigvis lengre etter som ukene går…

Det samme gjaldt driverne som måtte installeres. De krevde en relativt ny maskin, som kunne lage noen problemer (selvfølgelig på min maskin også!). I dag slapp Oculus-gjengen nye drivere som ordner alt dette… bleeding edge altså :-)

For de som er veldig interessert kan du følge med på http://www.theriftarcade.com/dk2/ – de følger godt med på hva som er nytt (og stilig).

Og bare for å gi en liten DK2-teaser – Lava Inc., en litt annerledes berg- og dalbane, fikk meg til å miste balansen… sittende!

PS! Er ikke helt det samme uten hjelm ;-)

Helt tullete morsomt

Oculus Rift

Se hva jeg har fått i posten! For de ikke-innvidde er dette altså en Oculus Rift – det nyeste av det nye innen VR (Virtual Reality). Det er faktisk så nytt at dette er en såkalt «developer»-utgave for utviklere. Oculus er enda ikke tilgjengelig i butikk, men det er ikke vanskelig å få tak i denne utgaven.

Det er ingen hemmelighet at jeg er en «sucker» for nye digitale dingser og VR har alltid stått høyt på listen over digitale greier jeg liker. Jeg har alltid likt spill som, også grafisk, plasserer deg i en digital verden som virker virkelig. Hva du godtar som «virkelig» har selvfølgelig variert med hva teknologien kan gjøre. Når jeg spiller gamle spill jeg husker som svært så «virkelige» skjønner jeg ikke alltid hva jeg så den gangen. Nå er det bare gammel klumpete datagreier som ikke likner på noen ting. Men jeg så det jo den gangen – og likte det!

System setup demo

Så når jeg nå trådde til verket var det med høye forventninger om en spesiell opplevelse – og det var det. Jeg begynte rolig med en test av brilleoppsettet, hvor jeg bare kikker rundt i et rom med en figur i min høyde, en stol,  et bord… og – heisann – det står en bil bak meg og til høyre for meg er en åpen dør jeg akkurat ikke kan kikke inn rundt. Det var også da jeg oppdaget hvor mye kroppen vet om hvor den er i rommet. Testprogrammet regner med du står (etter hvor høy du har lagt inn at du er), men jeg satt på en stol. Det som da skjer når du ser ned er at øynene forteller at det er ståhøyde ned til gulvet, men kroppen vet at du sitter på en stol. Effekten er at du plutselig føler at du henger en god halvmeter over bakken – og det kommer nokså overraskende på. Fordelen med dette testprogrammet er at du ikke kan bevege deg rundt i rommet.

Det neste jeg selv testet og har latt andre teste er den etter hvert kjente demonstrasjonen med berg- og dalbanen. Her kjøres du en tur i en berg- og dalbane, hvor du selv altså ikke kan gjøre annet enn å se deg rundt etterhvert som vognen beveger deg rundt. Forventningen til når du setter utfor stupet på toppen er unektelig tilstede – og det er veldig langt ned. Og det går ordentlig fort! Charter-Sveins opplevelse ligger nok godt over gjennomsnittet, men han er inne på noe :-)

Tuscany

Så er det en runde i Toscana hvor du selv bestemmer hvor du vil gå, stå og kikke i en idyllisk hage hvor du også har et flott hus. Her er det fare for helt å kortslutte koblingen mellom øyne, øye og kropp ift bevegelse, med det resultat at hjernen tror du er forgiftet (faktisk) og sender beskjed til magen om å få alt som ligger der ut så snart som mulig. Da er det fint å roe ned med «Blue marble» som frakter deg på en vakker reise i verdensrommet uten de store uventede og ubehagelige bevegelsene.

Half-Life 2

Når du har fått VR-beinene dine på plass er teknologidemoer ut og ordentlige spill inn :-). Half-Life 2 var, og er, et av de bedre spillene gjennom tidene, og det har nettopp fått støtte for Oculus. Og spillet ble ikke akkurat dårligere med VR-briller! Det er så stilig at det er vanskelig å beskrive. Du plutselig står midt inne i den virtuelle/digitale verden du tidligere kikket inn i gjennom et «vindu» til (skjermen). Det skjer noe rart med deg når du snur hodet rundt, ser rett opp og ned – og du er fremdeles i den virtuelle verden. Til tross for at developer-utgaven av Oculus har nokså lav skjermoppløsning  godtar du den verden du presenteres for. Det var forøvrig i Half-Life 2 at jeg virkelig fikk den store kvalmen i det spillet skulle laste inn neste del – og bildet frøs. Plutselig stod verden frosset fast på netthinnen min, og når jeg løftet hode så jeg ikke opp – men bakken løftet seg sammen med blikket mitt. Bang! sa det i magen min – og jeg måtte bare holde hodet helt rolig og vente til verden var tilbake til det «normale» 8-P

Er dette noe som er aktuelt å trekke inn i skolen (siden nå dette er en blogg om IKT og skole)? Nei, egentlig ikke ;-) Det er bare veldig kjekt å skrive om. Selvfølgelig kunne det være spennende å prøve i skolen, men jeg vil ikke ta ansvar for alle de sjøsyke elevene vi kommer til å ende opp med. Jeg kjenner Half-Life 2 i magen enda… Samtidig kan jeg ikke la være å tenke på at Blue Marble-demoen på en glitrende måte visualiserte ting i astronomi intet planetarium noen gang vil få til bedre.

Dette er visst en julepresang til meg selv. Nå skal den pakkes ned og ikke åpnes igjen før julaften… … … sukk…

Men – skulle du tilfeldigvis stikke innom kontoret mitt etter jul, så skal du få prøve!