NRK besøkte Grødem skole

I går var NRK innom Grødem skole. I 10B har de det siste skoleåret jobbet med «Flipped classroom» / omvendt klasserom i matematikk. Hele klassen har fått bærbare PCer og Khan-inspirert mattelærer Kjetil Knudsen (som og er IKT-ansvarlig) har gjort om på hele undervisningen i klassen.

Innslaget ligger på NRK sine nettsider, og Kjetils mattevideoer har han i ekte Khan-stil lagt tilgjengelig på nett for alle som vil se (og lære).

Grødem skole, sammen med Harestad skole, planlegger å kickstarte 1-til-1-tiltaket i kommunen allerede til høsten for de kommende elevene på 8. trinn. Det omvendte klasserommet kommer til å være en av de tingene skolene jobber videre med.

 

Burde noen hviske et ord eller to til Datatilsynet?

Da er iPad på full fart inn i norsk politikk. Både i Randaberg, Sola og på Stortinget (og en rekke andre steder) får politikere nå delt ut en iPad som de skal bruke til å lese sakpapirer på. Er det ingen som har sett koblingen mellom Google Apps og Apples iCloud?

En ting er at Narvik kommune legger ut ikke-sensitive tjenester som epost og kalender til Googles sky, men er det helt greit at alle politikerne på Stortinget skal la sikkerhetskopien av hele iPaden sin ligge lagret i iCloud? Her er det jo ikke lenger bare snakk om hva som står i eposter og hvilke avtaler ansatte har i Narkvik kommune. Her ligger alle dokumenter, brukernavn og passord – alt som måtte være lagret på iPaden i det du tar backup til de som styrer landet. Hvis jeg kjenner brukernavn og passord til iPaden til en av politikerne, f.eks. Jens, så vil jeg kunne laste ned hele iPaden hans fra iCloud… Noen som vil kikke Jens over skulderen neste gang han legger inn passordet sitt i AppStore for å oppdatere programvaren?

En annen ting er at du virkelig ikke vet hvor Apple har lagret dataene i iClouden sin. En ting er at Google ikke vil fortelle hvor de har datalagrene sine, men Apple vil ikke en gang fortelle om de gjør det selv eller ikke. Mye tyder på at det er Microsoft og Amazon som lagrer iCloud for Apple.

Jeg må innrømme at jeg ikke kjenner sakspapir-løsningen godt nok enda, så det kan jo hende at politikerne ikke har lov å bruke iCloud (for du kan skru den av!), ikke har lov til å installere apps, legge inn epost-kontoer – at de rett og slett bare bruker den som et lesebrett til sakspapirer som ikke er sensitive. Da er det ikke mye igjen av tanken på iPaden som et nettbrett og Apples stolthet – og jeg tror du får en hel haug med skuffede politikere i tillegg :-)

En presentasjon for HOL (hovedutvalg oppvekst og levekår) i kommunen

Jeg ble utfordret til å gi en kort beskrivelse til HOL om hva, hvorfor og hvordan i forbindelse med prosjekt «Nettbrett», og her er det jeg har tenkt å si :-)

Vi har delt ut et nettbrett, Asus Eee Pad Transformer TF101 med tastatur-docking, til alle elever og lærere i 9A (21 elever og i praksis 3 lærere). Det er satt opp et eget trådløst nettverk knyttet til dette prosjektet på skolen – i tillegg til det trådløse nettverket som var der fra før. Målet er at elevene skal bruke dette nettbrettet mest mulig og på en så hverdagslig måte som mulig – og der det tilfører undervisningen noe kvalitativt nytt. Planen er å ta små steg og innføre endringer i skolehverdagen etterhvert som vi ser at lærere og elever er klar for det. Dette er noe vi først kan gjøre når teknologien er der.

I utviklingspermisjonen «IKT og skole» fant jeg ut at det var tre ting ved bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i skolen som det var viktig å se nærmere på:

  • Lærere og elever mener selv at de trenger enklere og mer tilgang til IKT enn det de har i dag. Dette er til tross for at en har nådd et «tak» i dagens skole i forhold til tilgang til IKT. Harestad skole er heller ikke noe unntak her, selv om vi er blant landets beste skoler når det gjelder tilgang til IKT.
  • Skolen trenger mer teknologi for å kunne møte elevene på en god måte i skolen. Vi må lære dem opp med den teknologien som brukes i samfunnet på den måten den brukes der. I dag er det for stor avstand mellom den teknologien som er gjengs i samfunnet og den som finnes i skolen.
  • En må jobbe videre med hvilke læringsteorier en legger til grunn for opplæringen i skolen. Elevene lærer bedre og mer effektivt ved nye læringsmetoder, der IKT er et sentralt verktøy/hjelpemiddel.

Det overstående fordrer mer teknologi i skolen. Det er ikke mulig å «vokse» inn i en ny modell for bruk av IKT i skolen. Å gå fra 1 PC til 2 elever til 1-til-1 krever i praksis at vi gjør et hopp – og at vi drifter IKT-systemet på en helt annen måte. Dette er spesielt viktig i lys av at vi skal bygge en ny skole i Randaberg kommune. Dette prosjektet går rett inn i diskusjonen om hvordan skolen skal bygges, spesielt i lys av at IKT skal ha en sentral plass i all undervisning (på lik linje med lesing, skriving, regning og snakking). Derfor var mitt forslag at vi måtte prøve dette ut for å få erfaringer om hva vi bør gjøre (og ikke gjøre) i forhold til videre satsing på IKT i skolen.

På sikt håper vi at dette skjer i 9A når elevene har 1:1-tilgang til en digital dings:

  • Mer aktivitet og flere ulike uttrykk (hør og lær → gjør og lag)
  • Mer samarbeid (hele klasseaktiviteter → mer gruppeaktiviteter)
  • Utvidet læringsområde (klasseromsaktiviteter → mer feltarbeid)
  • Mer spenning (læring er hardt → læring er inspirerende)
  • Mer tilpasset (et fast læringsløp → et læringsløp tilpasset den enkelte elev)
  • Mer effektivt (lærer må samle inn informasjon om elevers progresjon → informasjonen er alltid tilgjengelig)
  • Lettere tilgjengelig informasjon (ulike lærebøker som ligger et fysisk sted → alt er tilgjengelig på en mobil enhet til enhver tid)

Etter permisjonen utfordret jeg skolesjef og rektor om vi kunne dra igang et pilotprosjekt der vi delte ut nettbrett til alle elever på et trinn på ungdomstrinnet. De lot seg utfordre. Det ble etterhvert klart at vi ikke hadde økonomiske rammer til å gjennomføre dette på et helt trinn (rundt 67 personer), og prosjektet ble begrenset til en klasse. Vi endte opp med TF101 som den digitale «dingsen» – i stedet for iPad2 eller en vanlig bærbar PC. Det er mange grunner til dette. Jeg ikke skal gå i detalj, men i korte trekk handler det om at…

  • …et nettbrett har lav brukerterskel, er personlig, veldig mobilt, lett å vedlikeholde og kan fungere som et spesialverktøy (f.eks. som videokamera, keyboard osv) i større grad enn en PC.
  • …et nettbrett er en mer moderne og tilgjengelig form for informasjonsteknologi enn en bærbar PC, selv om det er mange ting en bærbar PC kan gjøre som et nettbrett per dags dato ikke kan.
  • …et Android-brett løser etter vår mening utfordringer knyttet til registrering av nettbrett mot nettbutikk og installasjon av programvare på en bedre måte enn iPad2. Vi har også større frihet til å velge ulike løsninger på sentrale systemer på nettbrettet.
  • …alt har en prislapp…

Vi holdt prosjektet hemmelig frem til elevene fikk nettbrettet første skoledag (foreldrene fikk vite det dagen før). Nettbrettet er elevens personlige brett, men skolens eiendom. Elevene får lov til å ta med nettbrettet hjem etter skoletid, i helger og i ferier.

Lesesenteret på UiS ønsker å være med i prosjektet. De vil være med for å dokumentere og å vurdere prosessen underveis og kanskje også gripe inn og være direkte med i hvordan vi bruker nettbrettet i lese- og skriveundervisningen.

Erfaringene vi gjør i dette prosjektet setter oss i stand til å velge gode strategier og løsninger for den videre digitale satsingen i skolen og vi håper at elevene i 9A får del i alle de læringsfordelene en 1:1-tilgang kan fremme.

Sak i formannskapet – Hva læringsvitenskapen kan fortelle oss

Dette er tredje del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – Hva læringsvitenskapen kan fortelle oss.

På 1900-tallet tilbød alle de store industrialiserte landene skolegang til barna. Modellen for denne skolen oppstod i det 19. og 20. århundre, og den gangen visste ikke forskerne mye om hvordan barn (og voksne) lærer. Selv på 1920-tallet, da skolene tok form av de store byråkratiske institusjonene vi kjenner i dag, var det ikke gjennomført noen studier av hvordan mennesker lærer. Som et resultat av dette ble skolegangen basert på en slags «sunn fornufts»-tekning som aldri hadde vært testet vitenskapelig:

  • Kunnskap er en samling av fakta om verden og prosedyrer for hvordan en kan løse problemer. F.eks. er fakta forstått med utsagn som «Jorden snurer rundt sin akse ved 23,45 grader» og prosedyrer er steg-for-steg-instruksjoner som hvordan å gjøre flersifret addering ved å bære over til neste kolonne.
  • Målet med opplæringen er å få disse fakta og prosedyrer inn i elevens hode. Folk er ansett for å være utdannet når de har tilegnet seg en stor samling av disse fakta og prosedyrer.
  • Lærere kan disse faktaene og prosedyrene, og deres jobb er å overføre dem til elevene.
  • Enkle fakta og prosedyrer bør læres først, etterfulgt av stadig mer kompliserte fakta og prosedyrer. Definisjonen av «enkelt» og «komplisert» og rekkefølgen på materialet blir bestemt enten av lærer, lærebokforfatterne eller ved å spørre ekspertene som matematikere, forskere o.l. – ikke ved å studere hvordan barn faktisk lærer.
  • En avgjør suksessen ved skolegangen ved å teste elevene for å se hvor mange av disse faktaene og prosedyrene de husker.

Dette tradisjonelle synet på skolegang ble tatt for gitt så lenge, at det ikke vært utfordret før inntil nylig. I 1991 ble en rekke ulike grener i vitenskapen samlet inn under en ny hovedgren – læringsvitenskap. Læringsvitenskapen kaller dagens skolemodell for standardmodellen (se punktene over). Den er også ofte kalt «instruksjonisme» fordi det forutsetter at kjernevirksomheten i klasserommet er undervisning gitt av læreren (læreren «instruerer» elevene). Standardmodellen forbereder elevene for behovene til et industrialiserte industrialisert samfunn slik det var tidlig på 1900-tallet. Den har vært effektiv for å overføre en gitt mengde fakta og prosedyrer til elevene. Målene for standardmodellen var at skolen skulle sikre en standardisering – at alle elever skulle huske og mestre den samme læreplanen. Modellen er direkte utformet med tanke på at elevene skulle gå rett over fra skole til fabrikkarbeider.

Dagens samfunn er annerledes enn det industrialiserte samfunnet. Vi har i dag en kunnskapsøknonomi og trenger borgere som kan mer enn et sett med fakta og prosedyrer. I kunnskapsøkonomien trenger vi kunnskapsarbeidere som arbeider med «symboler» i større grad enn maskiner og som skaper nye konsepter og ideer fremfor fysiske gjenstander.

En av utfordringen var at da forskerne på 70- og 80-taller gikk ut i klasserommet for å se hvordan barn lærer, oppdaget de at de ikke lærte noe om den underliggende kunnskapen som er nødvendig for å jobbe med kunnskap. I løpet av 80-tallet oppdaget også forskerne at barn lærer best og mest effektivt om de lærer den underliggende kunnskapen fremfor overflatekunnskap, og at de best lærer å bruke denne kunnskapen i en sosial og praktiske ramme i den virkelige verden. Læringsvitenskapen fant ut at barn lærer best og mest effektivt (og i tråd med kunnskapsøkonomiens behov) når skolen legger vekt på:

  • dypere læring av konsepter, mer enn overfladiske fakta og prosedyrer.
  • å lære sammenhengende og helhetlig kunnskap, mer enn kunnskap delt inn i avgrensede tema og kurs.
  • å lære autentisk kunnskap i sin rette kontekst, mer enn dekontekstualiserte klasseromsøvelser.
  • å lære i samarbeid, mer enn i isolasjon.

Disse funnene tilsier at det mest effektive læringsmiljøet vil gjenkjennes ved:

  • tilpasset opplæring – at hvert barn får en skreddersydd læringsopplevelse.
  • tilgjengelighet av ulike kunnskapskilder. Elevene kan tilegne seg kunnskaps når de trenger det fra mange forskjellige kilder: bøker, nettsteder og eksperter rundt omkring på kloden.
  • læring gjennom samarbeid i grupper. Elever lærer sammen mens de samarbeider på autentiske prosjekter.
  • vurdering av dypere forståelse. Prøver må evaluere elevens dypere konseptuelle forståelse, i hvilken grad kunnskapen deres er integrert, helhetlig og kontekstualisert.

Derfor konkluderte læringsvitenskapen med at standardmodellen var ikke i tråd med behovene til kunnskapsøkonomien – og heller ikke med det som er den beste måten for barn å lære på. Noe av det læringsvitenskapen har funnet ut er mulig å innføre i dagens standardmodell, mens andre trekk er så grunnleggende annerledes at det vil være vanskelig å endre. Læringsvitenskapen mener at IKT/teknologi er et sentralt verktøy for å kunne få til mange den nye modellen. Brukt rett vil IKT legge til rette for nesten alle punktene for hvordan en kjenner igjen et effektivt læringsmiljø. Den enkelte lærer, skole eller kommune har ikke anledning, eller nok makt, til å endre skolen fra standardmodellen til den nye modellen. Det kreves for store strukturelle endringer i skolen til at det er mulig, f.eks. hvilken form eksamen har. Men vi kan, som rapportene i OECD påpeker, gjøre noen endringer innenfor rammene av den skolen vi har i dag for å nærme oss den skolen vi vet elevene og samfunnet vil gagne godt av. God bruk av og tilgang på teknologi vil her være et sentralt virkemiddel – i tillegg til de metodiske og pedagogiske endringer en må gjøre.

Sak i formannskapet – The New Millennium Learners

Dette er andre del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – The New Millennium Learners.

The New Millennium Learners (NML) er et begrep fra et OECD-prosjekt som ble påbegynt i 2006. Prosjektets hensikt var å undersøke hvordan teknologi påvirket unge i forhold til opplæring. NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NMLene er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (Inter)nettet. Det viste seg raskt at en av hovedutfordringene i OECD var at NMLene har teknologi over alt rundt seg – bortsett fra på skolen, og at dette spriket bare blir større og større. Det er et paradoks at teknologien som så er viktig i det daglige livet til elever (og også for voksne i arbeidslivet) ikke er det i klasserommet, hvor til og med mobiltelefoner vanligvis ikke er lov.

Som tidligere nevn ligger Randaberg kommune bra ann når det gjelder tilgjengelighet til teknisk utstyr i skolen, selv om lærerne og elevene skulle ønske at den var enda bedre. Tilgjengelighet til teknisk utstyr er det som kalles det første digitale skillet. Den andre digitale skillet er hvordan man bruker teknologien når den er der. Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NMLene er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst (selv om de bruker tekst i stor grad når uttrykker seg digitalt), de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er “digitale innfødte”, mens lærerne er “digitale immigranter”. Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres “digitale språk” fremdeles være tydelig.

Ut fra dette kan vi si at NMLene har andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. Vi har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og mer avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne (ikke nødvendigvis formell bruk). NMLene er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk i forskningsmateriale fra OECD som tyder på at dette fører til en økt forskjell mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Forskning fra OECD viser at:

  • …elever blir flinkere til å lese og å skrive ved å la dem arbeide på datamaskiner.
  • …elever får bedre visuell-spatiale evner og ikke-verbal intelligens når de bruker datamaskiner. De blir rett og slett mer intelligente (The Flynn effect).
  • …elever som har datamaskin hjemme gjør det bedre på skolen enn de som ikke har det, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn (det første digitale skillet).
  • …det er trekk som viser at elevene blir flinkere i matematikk, naturfag og samfunnsfag/RLE når de bruker teknologi.
  • …vi vet ikke om elevene blir flinkere til informasjonsprosessering, reflektiv og kritisk tenkning, kreativitet og meta-kognitive evner – rett og slett fordi det ikke er forsket direkte på dette enda. Læringsvitenskapen begrunner at teknologi brukt på rett måte vil være sentralt i effektiv og god læring av disse evnene.
  • …(det er ikke antallet datamaskiner eller hvor ofte de blir brukt som ser ut til å være utslagsgivende.) Fremgang er knyttet til en strategisk bruk av teknologi innen for rammeverket av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid.
  • …tilgangen til teknologi endrer ikke nødvendigvis undervisnings- eller læringsstrategiene til lærere og elever.

En av hovedutfordringene ved å undersøke hva teknologi betyr for opplæringen av elevene er at utdanningssystemet ikke er tilpasset bruk av teknologi – og gir derfor heller ikke særlig rom for de sidene av en elevs kognitive utvikling som er knyttet til bruk av dette. Dette igjen gir en ny utfordring med tanke på at læringsvitenskapen i dag er kritisk til om utdanningssystemet slik en har det i Norge og en rekke andre land gir elevene de evnene de (og samfunnet) trenger seinere i livet (noe vi kommer tilbake til seinere).

OECD har tre mål for å argumentere for 1:1-forholdet mellom elev og datamaskin i utdanningssystemet: 1) at yngre generasjoner tilegner seg IKT-baserte evner og kunnskaper, 2) redusere det digitale skillet mellom individer og sosiale grupper (altså både det første og andre digitale skillet) og 3) forbedre undervisningspraksis og akademiske resultater.

Rapportene OECD har laget er fra henholdsvis 2006, 2008 og 2010, men det er pussig hvor aktuelle de alle fremdeles er. Skillet mellom NMLenes hverdag og skoledag blir større og større med henblikk på tilgang og bruk av teknologi. Det er gjort lite for å møte utfordringene som allerede ble skissert i 2006. Vi står i en hverdag hvor ny teknologi stadig gjør større inntreden i hverdagen. Det siste eksempelet er hvor lett nettbrettet/lesebrettet (f.eks. iPad og Kindle) har fått fotfeste det siste halvannet året. Hvordan vil hverdagen se ut i 2016? Og hvordan møter skolen denne hverdagen?