Innenfra- og utenfraperspektivet… og VR

Religionsvitenskapen og omkringliggende fagdisipliner har begrepet «innenfra- og utenfra-perspektivet» som et kjent og kjært begrep. Det er ikke mulig å beskrive religionen fullverdig innenfra til en som står på utsiden. Samtidig vil den som står utenfor ikke klare å beskrive religionen på en måte som den innenfor opplever som god nok. Kjent problemstilling – og gjelder mange andre områder i livet enn nødvendigvis religion. Verden ser annerledes ut innenfra enn for en som står utenfor – og det er ikke lett å formidle denne forskjellen, fordi de har ikke samme horisont, hører ikke til samme semiotiske domene, begrepene har ikke samme innhold, kulturene er for forskjellige osv.

Mye av denne vansken med å kommunisere på tvers av dette er knyttet til opplevelsesaspektet ved tilværelsen – og har ikke vært / er ikke alltid like stuerent å snakke om i skolen, fordi det ikke så lett lar seg snakke om – annet enn fra et utenfra-perspektiv. Hvordan kan vi snakke om innenfra-perspektivet i buddhismen uten å gjøre elevene til buddhister?

Og hva kan teknologi gjøre her?

Hvorfor hylte du ikke når du så videoen over? Fordi det ikke er så spennende å se på, hverken på PC-skjermen eller på storskjem. Men kjører du dette i en VR-hjelm ser det slik ut…

oculus-8c

Jeg har lovet elevene at jeg ikke skal vise videoene vi tok når de prøvde det – så det får du ikke se :-). Men jeg har fått lov til å vise deg bildet over.

Jeg trodde det jeg holdt på med bare var “morro”. Alle elevene fikk prøve en runde med berg- og dalbane med Oculus Rift DK2. Men det var mens de gjorde dette at jeg oppdaget noe som jeg siden har brukt.

Elevene som har prøvd dette klarer ikke å uttrykke seg med ord, når de beskriver overfor de andre elevene hva de selv nettopp har opplevd. De er selv overrasket over hvor sterk opplevelsen var – når selv fikk prøve det. De skjønte ikke hva som var så spesielt når de bare fikk se det på storskjerm. Det var noe med opplevelsen av å være tilstede de ikke klarte å uttrykke på annen måte enn – “det var som om jeg var et helt annet sted”. Verden omkring forsvinner. De prøver å få de andre til å forstå, men de blir ikke forstått – egentlig. Og det skjønner alle litt seinere. Etter førstemann har prøvd og de andre elevene har sett på storskjerm hva eleven har sett i VR snakker vi om hvordan opplevelsen var. Eleven prøver å beskrive. De andre har sett det var en stor opplevelse for eleven (fnising og hyling underveis i berg- og dalbanen er ikke uvanlig), men det som har er på storskjerm står ikke i forhold til dette uttrykket. Etter den andre eleven har prøvd turen stopper jeg også opp med en kort samtale om opplevelsen. Denne nye eleven skjønner nå hva den første prøvde å beskrive – og gir uttrykk for det overfor klassen. Så kjører resten av elevene hver sin tur, mens alle ser på – også de som har tatt runden.

Til slutt har vi enda en samtale om hvordan det var. Alle kan nå snakke om det samme, fordi alle har opplevd det. De kan også snakke om hvordan de var å ikke ha opplevd det, mens de andre hadde det. Men det er en som ikke kan være med på denne samtalen. Hvem er det? Den første som prøvde turen i berg- og dalbanen i VR. Den vil ikke kunne snakke om hvordan det var å se det de andre opplevde uten å ha opplevd det selv. Den vil ikke oppleve det å ikke skjønne hva det er – for så å lære det.

Så er det å dra denne samtalen over på religionen. De har nå nettopp selv opplevd hvordan det er å se noe utenfra og så oppleve det innenfra – og de skjønner at dette ikke er det samme. De har opplevd forskjellen selv.

Dette er et perspektiv hvor VR kan brukes til å samtale om samtalen om opplevelser. Det kan selvfølgelig brukes mer direkte. Verdensrommet i naturfagboken er ikke så spennende. På storskjerm er det kanskje mer interessant. Ute under stjernehimmelen er det kaldt – og stort sett for spesielt interesserte. I VR er tar det helt av!

titansofspace

Dette gjelder også f.eks. VR-programmer som Titans of Space – og opplevelsen av verdensrommet. Men dette bildet over i kan ikke formidle det eleven som prøver det i VR faktisk opplever.

Til slutt et ord om VR-teknologien. Google Cardboard (og andre liknende teknologier) fungerer ikke så godt i forhold til det jeg her skriver om. Ordentlige VR-hjelmer, som Oculus Rift og HTC Vive, fungerer. Du blir bilsyk av cardboard, fordi den ikke følger bevegelsene hodet gjør i rommet – den følger bare rotasjon. Det er alfa og omega for VR.

Jeg skulle gjerne forklart dere denne forskjellen, men det går ikke – dere må prøve det selv for å forstå :-)

Så skaff dere en flyttbar VR-rigg med en fullverdig VR-hjelm og la elevene (og deg selv) oppleve de mest utrolig ting! (Blogginnlegg om dette kommer rett over jul…)

PS! Dette blogginnlegget er skrevet under min nye visjon – «Da jeg gikk på ungdomsskolen på 80-tallet var skolen det stedet du fikk prøve ny teknologi. I dag er skolen stedet hvor du ikke får lov til å bruke det. Det må vi gjøre noe med!»

Universell utforming av hva?

Så er det bestemt – det er et krav om universell utforming av alle digitale læremidler og dette skal gjelde fra 2021. Og hva betyr det i praksis for oss i skolen? Nei, si det. Det kan være vanskelig å vite fordi ingen gjør et særlig forsøk på å si hva et digitalt læremiddel egentlig er – altså hva kravet om universell utforming vil gjelde for.

Forskriften er diffus nok…

§ 1.Forskriftens formål
Forskriftens formål er å sikre universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske løsninger, uten at det medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Med universell utforming menes at utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i informasjons- og kommunikasjonsteknologi er slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig.

§ 2.Virkeområde
Forskriften gjelder IKT-løsninger som retter seg mot allmennheten i Norge. Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning. Forskriften er begrenset til å gjelde nettløsninger og automater.

Historien er at undervisningssektoren har vært fritatt for dette kravet frem til nå, men nå skal forskriften også gjelde der – slik at funksjonshemmede av ulike slag skal få lettere tilgang til «digitale læremidler» og ikke bli stående igjen mens de andre suser avgårde på den digitale læringsmotorveien (føl deg fri til å være uenig i siste metafor ;-).

Men igjen – hva er et digitalt læremiddel? I Kommunal- og moderniseringsdepartementets rapport om universell utforming i digitale læremidler sies det at det…

Med ”læremidler” menes læringsressurser utviklet særlig for utdanningssektoren. Digitale læremidler er nettbaserte pedagogiske redskaper som kan brukes til læringsformål, og som er utviklet med hensikt om å støtte læringsaktiviteter. Forskriften omfatter bare nettløsninger som utgjør en integrert del av måten skolen eller undervisningsinstitusjonen tilbyr sitt undervisningsopplegg på.

Dette regner jeg med er utledet fra forskriftens tekst om at…

Forskriften gjelder der IKT-løsningen underbygger en virksomhets alminnelige funksjon og er en del av virksomhetens hovedløsning.

Jeg vet ikke om jeg er kommet så mye nærmere en god forståelse. Jeg kan jo si at alt digitale ting som blir laget spesifikt til undervisningsformål, og blir brukt som det i skolen, er et digitalt læremiddel. Det er en snever forståelse av hva er læremiddel kan være og er. Hva med digitale nettressurser som ikke er laget spesifikt til undervisningsformål, men som blir brukt som det? Hva om jeg som lærer i mine fag ikke bruker lærebok eller bestemte digitale læremidler, men lar elever søke seg frem til ulike ressurser på nett (godt hjulpet av meg som lærer)? Vi er flere og flere som gjør det. Hva er da «virksomhetens hovedløsning» i et slikt scenario? Jeg bruker ikke lærebok i min KRLE-undervisning, men et hav av ulike ressurser fra en rekke ulike kilder på Internett og ellers. Jeg kan ikke si at én bestemt kilde er mitt digitale hovedlæremiddel. Er da «Internett» mitt digitale læremiddel? Noe som selvfølgelig gjør det meningsløst å snakke om universell utforming. Eller kan jeg bare velger kilder på Internett som er universelt utformet om jeg vil bruke det i skolen? Ah…

Det får meg til å lure på om hele greien blir snudd på hodet. Det er ikke forlagene, eller de som lager digitale løsninger vi bruker i skolen, som er/blir ansvarlige. Det skulle bare mangle. Wikipedia kan ikke være ansvarlig for min bruk av deres ressurser i min undervisning? Da faller det tilbake på meg (og skolen). Løsningen blir da at skolen blir gjort ansvarlig for at ressurser de bruker må være universelt utformet – og det er skolen som må ta straffen om de bryter denne forskriften. Det blir på lik linje med personopplysningsloven. Det er skolen/kommunen som er ansvarlig for å følge loven – ikke leverandøren av tjenestene vi bruker.

For å si det samme på en annen måte. Jeg skjønner at NSB kan straffes om billettautomatene deres (og nettsiden) ikke er universelt utformet, og det ville være rart om de som laget automatene (eller nettsidene) for NSB skulle kunne straffes. Det samme må gjelde for forlag o.l. Forlagene lager digitale læremidler for skolene, men det er skolene som settes dem i bruk overfor elevene – og dermed er det skolen som må være ansvarlig. Selvfølgelig vil forlagene lage digitale læremidler som er universelt utformet, fordi ellers vil ikke skolen kunne bruke (les kjøpe) dem. Noe som underminerer konklusjonen fra den tidligere omtalte rapporten om at forlagene trenger støttemidler for å utvikle universelt utformede digitale læremidler. Hvorfor trenger de det? Her er det tilbud og etterspørsel som gjelder.

Så da blir det opp til lærer å definere om det som brukes er «virksomhetens hovedløsning» og dermed et digital læremiddel – og kontrollere at den støtter det som defineres som universell utforming. Lykke til!

Tegne fysikk i naturfag

img_20161118_134520I naturfag har vi begynt på temaet «Energi og krefter» og når lærer er over gjennomsnittet interessert i spill i skolen kan det jo hende at elevene plutselig spiller spill om energi og krefter. Inn fra høyre kommer spillet «Crayon Physics Deluxe» og lander trygt i en ferdig installert pakke på elevenes chromebooker. Spillet finnes til Windows, Mac og Linux.

Lenke til spill-trailer

Lenke til spill-trailer

Crayon Physics er et spill hvor du skal flytte en ball slik at den treffer en stjerne. Du skal flytte ballen med å tegne ting på skjermen. De tingene du tegner blir magisk forvandlet til ekte fysiske ting og oppfører seg etter fysikkens lover. Så for å skyve ballen bortover kan det være lurt å tegne en figur over ballen, som da detter ned og treffer ballen på en slik måte at den begynner å rulle bortover.

Det begynner enkelt, men blir vanskeligere etter hvert – og det går ikke lang tid før du virkelig må bruke kunnskaper om energi og kraft for å løse tegningene. Nei, du trenger ikke kunne regne det ut – men du må kunne bruke det. Jeg kjenner at jeg brygger på et blogginnlegg om hva kunnskap egentlig er :-)

Og om 70+ stadig vanskeligere oppgaver hvor du må bruke kløkt, fantasi og kreativitet (i tillegg til kunnskap om energi og kraft) ikke er nok, har du i spillet mulighet til å lage dine egne oppgaver du kan dele med andre.

Jeg sikret meg mitt klassesett av Win-, Mac-, Linux- og Android-utgaven av spillet når Humble Bundle solgte det med DRM-fri nedlasting til en pris du selv synes passer :-). Det var tidligere mulig å få spillet til Android og iPad, men ikke nå lengre. Og jeg synes spillet er vel dyrt (kr 140) til å være fra 2009.  Jeg synes snart vi kan regne dette spillet som «abandonware«. Det siste livstegnet fra utvikleren er fra 2012…

shapeimage_1Du kan selvfølgelig også gå «hard core physics». Da installerer du Portal 2 (også til kr 140) på elevmaskinene og bruker «Test chamber»-funksjonen til fulle. Da kan elevene lage egne fysikkoppgaver og teste ut om spillet egentlig følger fysikkens lover – og hvilke fysiske lover du kan bryte med portal-apparatet ditt. Men, Portal 2 lever bare i Steam – og Steam er ikke særlig vennlig med tanke på å få det installert på mange elevmaskiner på en fornuftig måte.

PS! Ja, elevene hadde også en konkurranse denne dagen – «Bad hair day»-dagen. Og vi vant! :-)

 

Et senter med minst to sider

Ta først et lytt på den interessante debatten i radioprogrammet Ekko om «Hvordan unngå de digitale klasseskillene? – bør alle få nettbrett i førsteklasse?». Det som skjer er at diskusjonen ender opp i den kjente runddansen digitalt = dumt og blyant = bra. Jeg skjønner jo at journalister generelt vil ha én for og én mot – og gjerne en kommentar – for å få belyst en sak.

Det dumme er at Lesesenteret på UiS alltid er de som supplerer noen som vil ha det digitale pokker-i-vold. Heldigvis kjenner jeg såpass mange på Lesesenteret at jeg vet at dette ikke er representativt. Ikke i det hele tatt. Bare ta en kikk innom Språkløyper (laget av Lesesenteret).

Likevel – hver gang du hører forskerkritikk av digital lesing og skriving i skolen, så er det noen fra Lesesenteret som bibringer denne. Men denne gangen ble innslaget på Ekko litt for mye. Professor Atle Skaftun ved Lesesenteret så seg nødt til å komme med en tilbakemelding på innslaget – og jeg er enig i hvert et ord han skriver. Vær så god… (kopi fra bloggen i Språkløyper med tillatelse fra forfatteren):

«Skoleutvikling i skyggen av blyanten»
Professor Atle Skaftun

I en tid med en rivende digital utvikling, står vi foran et problem som er i ferd med å skape og forsterke forskjeller mellom folk – nemlig forskjeller i digital kompetanse. Dette er et problem for framtidens skole og samfunn, og det er betimelig å diskutere skolens rolle i dette. Temaet engasjerer, som alltid, når det handler om barn, skole og teknologisk utvikling, og diskusjonen er allerede i gang. Temaet har vært på lederplass i Dagbladet, i Dagens Næringsliv diskuteres den nye skolehverdagen (betalingsmur), og i NRK EKKO har digitale forskjeller vært på dagsorden gjennom hele høsten.

I medieoppslag er det vanlig å spille på motsetninger, slik også i saken om digitalisering av skolen. I engelskspråklige land har man brukt begrepsparet boosters & doomsters om de som på den ene siden tror blindt på at den digitale teknologien kan fikse alt som er galt i skolen, og de som tror at alt som er bra i skolen går ad undas når datamaskiner overtar for blyant og papir. De fleste som er opptatt av teknologi og skoleutvikling i dag vil mene at den klokeste veien går mellom de to posisjonene, og betrakte teknologien som mer eller mindre hensiktsmessige redskaper.

På Lesesenteret er vi et sammensatt miljø, med forskjellige perspektiver, som er produktivt i vårt felles arbeid mot et overordnet mål: å bidra til å gi elever tilgang til og mulighet til å delta i tekstkulturen. Når det gjelder spørsmålet om skolen er det imidlertid skapt et inntrykk i mediene av at Lesesenteret representerer en svært konservativ, doomster-aktig bekymring for digitalisering av skolen. Dette bildet kaller på korrigering.

I den norske debatten vies mye plass til engstelsen for hva vi taper når vi gir elevene tilgang til skjerm og tastatur i skolen, ofte med referanse til forskning fra Lesesenteret. Denne forskningen viser forskjeller i hva vi husker og forstår når vi benytter ulike medier, og  har fått og får mye medieoppmerksomhet, og blir lagt merke til av lærere og foreldre. Når det framstår som at det er Lesesenterets offisielle syn som legges fram, så er dette ekstra uheldig, fordi det gir næring til en bekymring som ikke er forankret i forskning på teknologi og skoleutvikling.

Det er skapt et inntrykk at forskjellene i minne og forståelse er alvorlige, og at de gjelder alle – uten blikk for at ny teknologi ofte innebærer at når noe går tapt, får man gevinster som er større enn tapet. Noen spørsmål som også kan være relevante å stille når det handler om lese- og skriveopplæring, er: Hvor stor rolle spiller kvaliteten på teknologien for forskjellene?  Er forskjellene vi hører om like store blant de elevene som foretrekker PC? Hva slags praktiske konsekvenser har da denne forskjellen? Og hvis det nå er slik at vi taper noe ved å digitalisere skolen – kan dette veies opp med det vi vinner ved å gi elevene tidsmessige redskaper?

Et ferskt eksempel fra debatten: På Jong skole i Bærum har de gjort interessante erfaringer med lese- og skriveundervisning på iPad. Til NRK forteller rektor Frode Sømme at førsteklassingene som begynte på skolen i høst, ikke skal bruke blyant eller lære håndskrift – ennå. Det tar de frem i andre klasse, fordi, forteller Sømme, mange 5-6-åringer sliter motorisk med å skrive for hånd.

Når skolen har introdusert iPad i første klasse, er det forankret i en pedagogisk idé om at nettbrettet gir elevene kortere vei inn i det å lese og skrive. Noen måneder inn i skoleåret opplever Jong skole ordningen som både vellykket og meningsfull. Førsteklassingene, særlig guttene, er mer motiverte, de lærer å lese raskere, de skriver mer, og de skriver lengre tekster. Slik skiller elevene som jobber på iPad seg positivt fra tidligere årskull, som hadde blyanten som sitt viktigste verktøy i skriveundervisningen.

Erfaringene til Jong skole er spennende og verdifulle, både i lys av tanken om raskere bokstavinnlæring, som også er et tema i tiden, men også når vi vil utforske håndskriftens plass i den første lese- og skriveopplæringen. Når elevene ved Jong skole skal begynne å skrive for hånd i andre klasse, har de fått ett års erfaring med å forholde seg til bokstaver som skrivende mennesker. De har fått bruke bokstavene til å forme ord og mening, når de så vender oppmerksomheten mot den mer motorisk krevende håndskriften. Det høres meningsfullt ut, og det inviterer til å tenke gjennom lese- og skriveopplæringen som helhetlig læringsløp.

Den tradisjonelle lese- og skriveopplæringen har hvilt på en tanke om at elevene lærer å lese og skrive i skolen, at de kommer til skolen uten forkunnskaper, og at de stegvis får tilgang til skriften, så teksten, og langt om lenge til tekstkulturen.

Men de fleste vil være enige i at dette ikke er hele bildet i dag. Det er snarere omvendt: Barn først eksponeres for tekstkulturen som er overalt, og etter hvert som språket utvikles, møter de tekstlig mening, før de lærer å mestre skriftspråket på egen hånd de første skoleårene. Etter denne første fasen, gir lese- og skriveopplæringa på skolen elevene mangfoldige møter med tekster, noe som gir dem grunnlag for å bli mer kvalifiserte deltakere i tekstkulturen.

Nettbrett og blyant er begge midler til et mål i dette bildet. Ingen av dem er et mål i seg selv. At vi mennesker har fått et skriftspråk i tillegg til talespråket, har endret måten vi tenker på, når vi i tillegg til å høre språk, også kan se ordene i skriftbildet. Vi kan diskutere om den digitale nettbaserte tekstkulturen er i ferd med å forandre hvordan vi tenker, men det er lite kontroversielt å si at teknologien gir oss flere redskaper å velge i.

I prosjektet Respons har vi fulgt ungdomsskoleelever som har fått hver sin laptop. Der er det noen elever, særlig jenter, som bruker kladdebøker i noen fag. Disse forteller også at de gjerne skriver for hånd når de skal øve til prøver, ofte fordi de husker bedre. Men det er også elever som heldigitaliserer sin skoleverden, og de fleste bruker forskjellige ressurser. Som skriveredskap er det likevel ingen tvil om at elevene foretrekker PC. De skriver fortere på PC enn for hånd, og PC-en gir dem enkle systemer for å oppbevare og finne tilbake til det de skriver.

Skoleutvikling handler om å gi flest mulig elever best mulig tilgang til å delta i tekstkulturen. For å få slik tilgang, må vi kunne forstå og formulere tekster. Når grunnleggende ferdigheter, som lesing og skriving, har fått så stor plass i skolen, er dette for å understreke at lese- og skriveferdigheter blir utviklet gjennom hele skoleløpet. Vi er ikke ferdig utlærte som lesere når vi mestrer skriftkoden. Å mestre skriftkoden, og å mestre de redskapene man bruker til å lese og skrive, er snarere forutsetninger for å lese.

Blyanten er ett slikt redskap, og det å mestre den bør kanskje sidestilles med å mestre digitale redskaper. Dersom skolene erfarer at det er lurt å velge digitale redskaper før de vender oppmerksomheten mot blyanten og håndskriften, så synes jeg det er veldig interessant og – helt ærlig – at vi bør lytte til dem.

 

«Our Journey»

Først publisert på Språkløyper 26. oktober 2016.

Det er mars 2012. Han, sønn på 5 år, og jeg, far på 41, sitter i sofaen foran Playstationen oppe i loftsstuen. Spillet «Journey» er satt på. En stjerne fyker over himmelen. Den lander bak en sanddyne i en ørken. En underlig figur med skjerf reiser seg opp og ser ut over ørkenen.

screenshot-2016-10-03-at-16-00-29-1Så er vi igang. Vi går i en ørken. Rundt oss er det vi er enige om ser ut som gravstøtter. Langt der fremme er et fjell og vi tror det er dit vi skal. Han er, som alltid, full av spørsmål. «Hvem er den figuren der? Hvor er vi? Hva skal vi gjøre?» Jeg svarer, som sant er, at jeg vet ikke – ikke enda. Dette er noe vi må prøve å finne ut sammen. Vi kan ikke spille samtidig, så vi bytter på å være denne ukjente figuren med det lange skjerfet som jobber seg jevnt og trutt mot fjellet i horisonten.

Han synes det er kult å skli ned sanddynene og bruker litt tid på det helt til nysgjerrigheten tar overhånd. «Hva er de husene der borte?» Vi går bort og ser. Da oppdager vi noen flyvende tøystykker som gjør skjerfet vårt lengre. Noen mystiske tegn på skjerfet vårt gløder og når de gjør det kan vi fly – helt til gløden går ut av tegnene. Vi kan lade dem opp igjen og fly mer, men siden skjerfet vårt er kort blir det korte flyturer. Vi har også oppdaget at når vi trykket på en knapp på kontrolleren lager vi en lyd som kan tilkalle hjelp fra tøystykker i nærheten.

Vi går videre og oppdager flere tøystykker som gjør skjerfet, og flyturene, enda lengre. «Jeg liker vennene mine.» Til slutt kommer vi frem til et sted som ser ut som et alter – eller noe slikt. Det er i alle fall et spesielt sted. Vi lager lyden vår og mystiske tegn på alteret begynner å gløde. Verden forsvinner i hvitt, men vi står igjen. En diger skikkelse i hvit drakt står foran oss, bøyer seg ned mot oss og så er vi tilbake ved alteret. Etter en kort pause kommer spørsmålet. «Hvem var det?» Vi vet ikke, men skikkelsen liknet litt på hvordan vi ser ut. En stor dør åpner seg og vi går inn. En ny del av denne vakre og ukjente verdenen viser seg for oss. Han sitter storøyd og lurer på hva som skjer nå…

Jeg koser meg fordi jeg liker spillet, men mest fordi jeg kjenner igjen hans undring, nysgjerrighet og glede. Helt siden jeg var 8 år har jeg vandret rundt i nye og uoppdagede verdener i spill. Jeg har storøyd lest og levd i Infocoms mange teksteventyr, levd andre liv i Alter Ego, oppdaget hvorfor jeg var helt alene i verden i Portal (nei, ikke fysikkspillet til Valve) og hulene i Ultima Underworld var livaktige, skumle og mystiske – til tross for at grafikken i spillet i dag er fullstendig utdatert. Et av høydepunktene var System Shock, hvor grafikken var revolusjonerende og fortellingen hele tiden tok nye og overraskende vendinger og ga meg rare drømmer i lang tid etterpå.

Likevel, for meg var det spill som Warhead på Amiga som stod for de store opplevelsene. Det var ubeskrivelig å dra på oppdrag i et stort og ukjent verdensrom, hvor utforsking, planlegging og romkamper stod på dagsorden, og hvor Newtons lover faktisk var bakt inn i spillet. Jeg savner virkelig å spille dette spillet igjen. De laget en god oppfølger i I-War for Windows. Jeg bodde foran PCen i lang tid da. I dag er det Elite Dangerous som råder grunnen. Jeg har så lyst til å reise ut i verdensrommet igjen og til alt det jeg leser på Internett skjer der, men voksenlivet tillater dessverre ikke samme entusiasme og oppslukthet (og tidsbruk) som ungdommens dager tillot. Jobb, hus, ektefelle og barn krever sitt og spill blir noe jeg klarer å snike inn i ny og ne, for eksempel når jeg kan spille sammen med han på 5.

screenshot-2016-10-03-at-21-33-26«Far, se! Der er det en til!» Midt blant høye søyler i sanden har det dukket opp enda en skikkelse som ser helt ut som oss. Vi springer bort og oppdager at det er ikke så lett å si hei, fordi vi kan ikke snakke sammen. Vi prøver likevel å forstå hverandre og gjøre oss forstått med hvordan vi beveger oss, hva vi gjør og med denne ene lyden vi kan lage. «Jeg tror han vil hjelpe oss.» Og vi jobber videre, sammen med den ukjente medspilleren, mot fjellet i det fjerne. Vi kommer frem til et nytt alter. Den hvite skikkelsen dukker opp igjen og forteller med ikoniske bilder hva som har skjedd her og kanskje noe om hva vi skal gjøre videre. En ny verden åpner seg opp.

«Det er litt magisk og kult… og fint. Fin musikk. Synes ikke du også det, far?» Jo, jeg synes også det. Spillet fyller oss med opplevelser. Sammensmeltingen av grafikk, lyd, musikk, bevegelser og fortelling trekker med seg spilleren og fremkaller mange følelser, noen ganger forutsigbart og andre ganger svært overraskende. For meg blir det nå lengre mellom disse magiske opplevelsene. Jeg har spilt for mange spill. Jeg kan ikke spille samme spill om igjen og få den samme opplevelsen som første gang. Det blir minner om noe jeg har opplevd og som jeg nesten ikke skjønner at jeg kunne oppleve når jeg spiller dem igjen mange år etter. Heldigvis kommer det i ny og ne noen perler, som Half-Life, BioShock, Flower, Limbo… og Journey.

De virkelig gode spillene skaper et sterkt emosjonelt fellesskap mellom deltakerne, uavhengig av deres erfarings- og kunnskapsnivå. Det skaper en felles verden der vi forstår det samme, men på ulike plan. Spillet kommuniserer på et emosjonelt og overspråklig nivå, forbi språk og begreper. Til tross for hvor teknisk det høres ut, så er det dypt menneskelig og eksistensielt. Derfor kan vi spille Journey sammen og få det samme ut av det, til tross for 36 års aldersforskjell. Jeg skjønner hva de som har laget spiller gjør, men det virker likevel. Han vet ikke hva de gjør, men skjønner likevel hvordan det virker på ham.

«Dragene er skumle! Nå må du spille!»
journey2

Vi lager og krysser enorme broer, leter i ørkenen etter begravde rester av det noen har bygget, rir nedover på sanden sammen med levende tepper, sniker oss igjennom mørke tunneler for å unngå onde flyvende maskindrager, flyter opp i det vakre tempelet sammen med et enormt stort svømmende teppe, kjemper mot den sterke stormen, den kalde snøen og alle maskindragene på vei opp mot fjelltoppen – og til slutt… opplever vi å ikke komme frem!

Spillet tar oss igjennom hele følelsesregisteret. Vi vil ikke det skal gå galt med oss i spillet, vi vil det skal gå bra. Vi bryr oss og det trekker oss inn i verdenen. Det er ensomt, lyst, oppløftende, mørk, skummelt og vakkert. Vi gruer oss til det vi tror kommer og vi blir overrasket av det som skjer. Etter å ha reist så langt som vi har og unngått alle farer på veien, sitter vi tomme igjen når vi til slutt bare faller om og blir liggende livløse i snøen. «Oi!» Vi orker ikke kjempe mer mot stormen. Jeg ser at han enda presser kontrolleren hardt fremover i et håp om at vi skal reise oss og gå videre mot fjellet. «Ikke gi opp! Vi er snart fremme! Far…?!»

Han roper det jeg føler. Jeg synes også det er kjekt å skli på sanddynene og fly rundt sammen med teppevennene mine. Nesten mer enn jeg liker å innrømme. Jeg liker heller ikke dragene. Ikke et sted. Jeg er også helt mentalt utslitt etter å ha kjempet oss igjennom snø og storm – og nå helt satt ut, fordi vi bare ligger der og har gitt helt opp. Det er sjeldent at et spill har klart å dra meg igjennom så mange følelser på en gang – og jeg som er voksen og alt.

screenshot-2016-10-03-at-21-40-51Men så, ut av den hvite stormen får vi hjelp av de hvite skikkelsene vi har møtt. De reiser oss opp og gir oss kraft til den siste delen av reisen. Vi er på fjelltoppen og alle hindringer er vekke. Vi kan fly uten begrensninger og vi har flyvende teppevenner på alle kanter som følger oss på ferden opp. Og til slutt, helt til slutt, går vi rolig inn i lyset på toppen av fjellet. Det uendelig hvite lyset. Vi får se vår egen reise og andre som reiser. Og så begynner reisen på ny.

Her sitter vi. Jeg er garvet «gamer» og han, en nybegynner i spillenes verden. Vi har vært sammen på en felles reise, med mange opplevelser og sterke inntrykk av ulik art. Som all annen stor kunst har det vi to har opplevd i, og lært av, reisen vært svært forskjellig og helt likt på en gang. Vi gjorde reisen sammen – i et spill.

Så – hva har dette med Språkløyper å gjøre? Det er ikke ett ord eller en eneste bokstav i spillet. Likevel har han på 5 år, etter de 2,5 timene det tar å spille igjennom Journey, lært mer om det å være kallet, prøvelser, fristelser, overmot, fall, anger, medfølelse, den dypeste fortvilelse og den totale forherligelse – enn det noen lærer vil klare å lære ham på ungdomstrinnet (er jeg redd).

The Hero's JourneyAlt dette har han lært uten ordene og bokstavene. Spillet har brukt alt utenom språk, i ordets mer snevre forstand. Musikk, bilder, farger, bevegelse, lyd og vår egen styring av oss selv i spillet lar oss oppleve en fortelling som er blitt fortalt mange ganger før i stor litteratur, og på en måte få andre medier klarer å få til. Og ja, fortellingen i spillet er laget rundt Joseph Campbell sin teori om «The Hero’s Journey«, nettopp for å forsterke den emosjonelle forbindelsen til spillerne mens de reiser sammen.

Lærers jobb er nå å sy opplevelsene sammen med teori, fordi all teori har sitt opphav i ekte stedbundne hendelser, erfaringer og opplevelser. Etter å ha spilt Journey er det bare å velge og vrake i sammenhenger mot KRLE/RLE og norskfaget, eller direkte mot Campbells teori om «The Hero’s Journey». Men denne gangen, i motsetting til hva det skjer mye av i skolen, har elevene ekte og egne opplevelser å knytte teorien opp mot – og det er slike ting det blir læring av.

PS! Du finner et glitrende undervisningsopplegg rundt «Journey» på iktipraksis.no. Jeg vil bare fremheve ett punkt fra opplegget – «Spillets lyd, spesielt musikken, er en svært viktig del av opplevelsen – skru derfor volumet opp et ekstra hakk eller to!»

«Dataspill i skolen istedet for Ibsen?! Særlig…»

'This shit made me cry harder than Bambi!'

‘This shit made me cry harder than Bambi!’

Originalt publisert på Språkløyper.

I diskusjonen om lesing på papir eller skjerm har spørsmålet om hva «digital litteratur» er fått et papiraktig preg. Men hva er digital litteratur om det ikke er tekst på et digitalt papir? Nei, du får ikke lov til å si at det er tekster med hyperlenker eller “interaktive” romaner / noveller / dikt som har mange ulike fortellingsløp alt etter hva du velger underveis. Eller for den saks skyld multimodale tekster, når det du du egentlig tenker på er tekst med bilde, lyd og video – altså en nettside.

Det jeg tenker på er dataspillene. Ikke bare finnes det dataspill. De er til og med det mest lukrative og raskest voksende mediet i vår tid. Den eksperimentelle digitale litteraturen er der allerede. Det er faktisk lyden fra denne litteraturen jeg akkurat nå må be minstemann i huset til å skru ned når jeg nå skriver om hvordan fortellinger blir fortalt i fremtiden.

Hvis du nå tenker «kutt ut – dataspill er ikke litteratur», så kjenner du ikke noe til hva dataspill er, har vært eller kan være. Jeg kommer ikke til påstå at «Grand Theft Auto» er et godt eksempel på nyskapende og god litteratur (selv om noen gjør det), like lite som jeg kommer til å mene at robo-Godzilla-blockbusteren «Pacific Rim» er et eksemplet på en avant garde film.

Finnes det da dataspill som eksperimenterer med interessante og gode historiefortellinger og som derfor er god digital litteratur? Ja, selvfølgelig! Og hvis du vil se på deg selv som en belest person bør du ha prøvd dem. Jeg kan vanskelig se for meg hvordan du kan mene noe om litteraturens fremtid uten å prøvd noen av disse 10+ eksemplene som følger (jeg klarte ikke å stoppe på 10 :-).

Hva som er et dataspill, og hva som ikke er det, er verdt et eget blogginnlegg i seg selv – og noen av disse dataspillene er på grensen til om du kan kalle dem “spill”. Felles for dem er at de i større eller mindre grad leker med ulike digitale måter å fortelle en god fortelling på – i tillegg til å være et spill. Listen inneholder alt fra A til Å i forhold til hvordan du som “leser” av den digitale fortellingen må være med å “skrive” den for å få oppleve den.

Portal (nei - ikke spillet fra Valve)

Portal (nei – ikke spillet fra Valve)

Det eldste eksempelet er den karaktersterke sci-fi «coming of age» kjærlighetsfortellingen «Portal» (fra 1986). Det er rent teknisk kanskje ikke et spill, men det er et av de tidlige og gode forsøkene på å spille en fortelling. Den er ikke så lett tilgjengelig i dataspill-form lengre, men du finner fortellingen i bokform, og som dataspill, nederst på denne siden på www.iktogskole.no. Hvis du faktisk spiller «Portal» kan du innvende at dette minner om en slags interaktiv roman, men jeg vil mene at det er det ikke. Deler av fortellingen blir til i handlingene du må gjøre for å finne ut hvor hva som skjer i fortellingen som fortelles. Denne delen er selvfølgelig ikke tilgjengelig i bokform…

Mer tidsaktuelt er det alvorlige dataspillet «Papers, Please» (undervisningsopplegg på www.iktogskole.no) med sin fortelling om en passkontrollørs hverdag. Hvis du leter etter «les i hvilken som helst rekkefølge»-fortellinger må du prøve krimgåten «Her Story«, mysteriet «Gone Home» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) og det morsomme og urovekkende «The Stanley Parable» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no).

Interessert i hvordan fortellinger kan engasjere med tema om livet og døden? Da prøver du det korte, men sterke, spillet «Passage«, oppdager den gripende fortelling om en gammel manns siste ønske i “To the Moon”, sjekker livets ulike faser i «The Way of Life» eller lar deg oppsluke av det sublime spillet «Journey» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) – og ja, «Journey» fortjener ordet sublimt.

Inside

Inside

Og det stopper ikke der. En dansk spillutvikler har laget «Limbo» og «Inside«, som er to mørke, vakre, groteske og underlige fortellinger som kan tolkes i et utall av retninger. Den humoristiske novellen «Dr. Langeskov, The Tiger, and The Terribly Cursed Emerald: A Whirlwind Heist» er et must. Hvis du lurte på hva du kan lære om et annet menneske gjennom uferdige dataspill bør du sjekke ut «The Beginner’s Guide«. Du kan fordype deg i et visuelt psykoanalytisk drama i «MIND: Path to Thalamus«, som også er utrolig flott i VR. Eller hva med filosofisk sci-fi på sitt beste i «The Talos Principle» (lenke til artikkel i Wikipedia)?

En fantasifull og berikende gjenfortelling av Jule Vernes kjente roman i spillet «80 days» gjør papirutgaven nesten kjedelig. I «Brothers – A Tale of Two Sons» (undervisningsopplegg på iktipraksis.no) får du en rørende fortelling om to brødre som leter etter vannet fra Livets tre som kan redde faren deres. Og vi skal ikke glemme poesien – kan «Proteus» (undervisningsopplegg på www.iktogskole.no) være et digitalt dikt?

Og for å snu om på alt, i dataspillet «Elegy for a Dead World» er det du som er forfatteren og skriver historien som blir fortalt (undervisningopplegg på iktipraksis.no).

Hvert enkelt av disse dataspillene kunne, og burde, bli brukt i skolen for å inspirere neste generasjon av fortellere. Så hvorfor er ikke dataspill, digital litteratur, digitale fortellinger, kall dem hva du vil, en del av (pensum)litteraturen i skolen? Folk som liker vitenskap og teknologi (naturvitenskap), og folk som liker litteratur, kunst og kultur (humaniora) har typisk vært plassert i fysisk adskilte bygninger siden de var 16 år gamle. Vi har ikke lært å sette pris på hverandres arbeid, å gjenkjenne kvaliteten i det eller til og med bare vite at det skjer bra ting «på den andre siden». Det er en slags sutrete standhaftighet på begge sider hvor noen rett og slett overser at de andre gjør noe det kan være verdt å lytte til. Det er alltid noen som tenker at det å ikke vite noe om dataspill er et slags tegn på intellektuell overlegenhet.

Selvfølgelig kan vi ikke tenke slik lengre. Det å være kulturelt utdannet om dataspill er like viktig som å gå på museum og å lese Ibsen. Dataspill klarer ofte å være både stor kunst og kommersielle suksesser samtidig. Vi gjør oss selv og neste generasjon en bjørnetjeneste om vi ikke tar dette på alvor.

Avslutningsvis vil jeg komme med en liten observasjon. Det er en økende interesse i skolen for “dataspill i skolen”. Det morsomme er at det er de få spillinteresserte humaniora-utdannede lærerne, en beskrivelse som passer godt på meg også, som har oppdaget hvilken verdi denne digitale litteraturen kan ha i skolen. Ikke det at jeg har tenkt å si at humaniora har sett noe de andre ikke har sett. Det er tross alt den andre gjengen som har laget disse dataspillene!

«Gode nyheter til alle lærere…»

Trollet_som_grunner_på_hvor_gammelt_det_erTwitter kan brukes til så mangt. I en lang twitter-tråd fra 31. juli til 6. august 2016 tok Ingvald Straume for seg hvorfor han tror (og håper) det er over og ut med Itslearning (og Fronter). Straume har også samlet hele tråden i et stort PDF-dokument som (kanskje) er enklere å lese.

Poengene hans er mange og gode, men samtidig er kritikken lengre, mer harselerende og brutal enn jeg ville valgt. Ikke det, og samtidig kanskje derfor, kritikken står på en måte i stil til deler av det den kritiserer. Kritikken hadde kanskje hatt en annen virkning om den var presentert i en mildere stil enn det han viser til at Itslearning gjør, som f.eks. hans tilsvar til Itslearnings tilsvar i Utdanningsnytt. Han om det – og jeg skal ikke stikke under en stol at jeg selv formulerer meg med baktanken om at ting sitter bedre når de er satt på spissen.

Jeg har tidligere i bloggen, i perioden 2011-12, kritisert Fronter og Its learning (og til en viss grad LMSer generelt) for å ikke henge med i timen og ikke ha gode løsninger på det skolen trenger, vel vitende om at jeg ikke ville nå frem – nettopp av de grunnene Straume lister opp. Det er ofte et misforhold mellom den som bestiller programvare til skolen og dem som bruker dem. Gjenklangen fra misfornøyde brukere når ikke opp. Samtidig er ofte disse misfornøyde brukerne de som virkelig kan drive ting videre på skolene og ikke den grå og litt tause massen som bare bruker det de må bruke. Det fører ikke til god digital utvikling i skolen.

En ting Straume ikke skriver særlig om er at de siste året har gratistilbudene til skolene fra Google, Microsoft og Apple tatt helt av gjennom at alle har sluppet ulike varianter av «Classroom». Gratis systemer som tar over det LMSene teknisk gjorde for skolene kombinert med IKT-løsninger som er så fleksible, teknisk overlegne og dermed overgår alt LMSene noensinne har klart å få til. Da kommer unektelig spørsmålet snikende – hva kan Itslearning (og andre LMSer) tilby skolene, som skolene er villige til å betale for? Samtidig med dette skjer det også ting med de skoleadministrative systemene til skolene. De blir også bedre, billigere og har flyttet opp i skyen. Der det tidligere var en mer brukervennlig kobling mellom f.eks. Itslearning og Sats Skole, slik at Itslearning ble i praksis en del av skolens SAS, er nå denne kobling unødvendig. Så igjen – hva kan Itslearning tilby, som skolene vil betale for?

Jeg tror også at flere og flere kommuner oppdager at Itslearning, og dets like, ikke løser de behovene skolene har (ut over SAS). Og hvis noen skulle finne på å spørre meg, så mener jeg at slik IKT-verden ser ut for skolene i dag er slike systemer unødvendig og faktisk i veien for god (digital) skoleutvikling. Skoler bør ha ett hovedsystem og noen nødvendige sidesystem, som ikke overlapper hverandre. I Randaberg er det GAFE, med alt det GAFE er, som er hovedsystemet og så er Visma FLYT Skole sidesystemet – fra lærernes og elevenes perspektiv. Da ville et LMS, i mellom dette, bare kommet i veien og laget rot.

Og så! Innlegget til Straume ble først gjengitt i sin helhet i Camilla Hagevolds glitrende blogg «Skolevegen» – og se hva som skjedde så i «Hva it’s Learning ville når de ringte«! Tenker at Itslearning nå må trø varsomt for ikke å la det gå troll i Straumes ord – personkonflikt eller ei.

En tanke som har svevet en stund

Hva er eksamen i grunnskolen? Mitt korte svar er at det er en prøve som skal teste hva den enkelte elev kan i faget på slutten av grunnskolen. Eleven bruker 1-2 dager på å gjennomføre prøven, den sendes til 2 sensorer som retter, møtes og setter en karakter mellom 1-6. Det går med mye tid og penger for å sette denne ene karakteren mellom 1-6 for den enkelte elev.

Her har du fordelingen av eksamensresultatene de siste 5 årene…

Som du ser er fordelingen noenlunde normalfordelt – det er en liten «bølge».

Nasjonale prøver (NP) fungerer annerledes. Det er også en test av hva elevene kan i matematikk, norsk lesing og engelsk lesing på et gitt tidspunkt. Elevene bruker 1 time på hver prøve, matematikk og engelsk lesing er automatisk rettet digitalt – og norsk lesing kommer i år til å være digital, men med et lite innslag av manuell poenggiving av noen oppgaver. Elevene får resultatet som et tall mellom 0-100 – i alle tre fag. Det brukes ikke mye tid og krefter på å få frem disse tre tallene per elev.

PAS - UtdanningsdirektoratetPAS - Utdanningsdirektoratet (1)Til høyre finner du et par eksempler på resultater fra trinn, slik vi kan få dem ut av PAS-systemet. Legg merke til at NP gjør en god jobb med å differensiere hva de ulike elevene kan – hvilken poengsum de har fått. Resultatene kommer ikke i klumper, men i en nokså jevn stigende rekkefølge (eller synkende :-). Selvfølgelig hadde dette sett annerledes ut om vi hadde satt dette sammen til nivåene 1-5, men det gjør vi ikke lengre. Det er poengsummen som uttrykker det nivået eleven er på.

Hva med å ha NP-liknende prøver i stedet for eksamen på slutten av 10. trinn? Du sparer utrolig med tid og krefter med NP-varianten enn eksamensvarianten. Alt rettes maskinelt. Hver prøve tar bare 1 time, så du kan prøve alle elevene i alle tre disiplinene. Jeg tipper snittet på alle tre prøvene gir et bedre bilde av hvor «god» eleven er som en lang skriftlig prøve rettet av mennesker. Det viser faktisk resultatene fra nasjonale prøver slik de fungerer i dag.

Jeg vet at NP ikke tester hvor flinke elevene er til å skrive norsk eller engelsk, men er det det som er poenget med eksamen? Eller er det et poeng at de har en lik test, og som rettes likt, slik at resultatet kan sies å være et uttrykk for hva denne eleven kan i forhold til andre elever – og at det tidligere har vært enklest å gjøre skriftlig? Kan vi ikke si at prøvingen i norsk skriving, engelsk skriving og matematikk som er den måten vi har gjort det på før, og nå gjør vi det på en ny og mer effektiv måte. Resultatet er det samme, bare mer presist, effektivt og bedre – hvis det er testen av det eleven kan på et gitt tidspunktet, rettet likt, uavhengig av sted og tid og forutsettinger, som er idealet eller poenget.

Hvis noen nå mistenker at jeg har utviklet et nokså negativt syn på hva eksamen er, så har de helt rett. Jeg er ikke i mot å teste hva en elev kan i seg selv ut fra hva som er målet for undervisningen, men dette skal ikke brukes til å gradere eleven. Denne testen skal i så tilfelle brukes for  å se hva eleven kan, slik at læreren kan planlegge den videre læringen for akkurat denne eleven. Tenger vi slike tester i klasserommet? Ja, av og til. Det er greit å vite hvor en elev ligger i forhold til mer enn lærerens erfaringsverden. I det daglige arbeid håper jeg likevel at læreren, gjennom samtale og observasjon, får så mange «tilbakemeldinger» fra elevene at han vet hva den enkelte elev kan ut i fra målene for undervisningen – og tar hensyn til det i den videre undervisningen (det er det Hattie prøver å si gir mye læring).

«Proteus» – Du kan aldri komme tilbake…

Proteus-2013-01-04-[96En oppdagelsesreise inn i en audio-visuell verden – som aldri er den samme, noen gang.

Proteus er en underlig perle av et spill, om spill er det rette ordet. Kanskje en oppdagelsesreise er et bedre substantiv.

Hver gang du begynner spillet skapes en ny verden. Hver gang spillet slutter avsluttes en verden du aldri får se igjen. Hva er denne verdenen for noe? Er noe mer enn en øy med vakre lyder og underlige livsformer? Men er ikke det nok? Hva skal jeg gjøre her annet enn å lytte, observere og undersøke? Kanskje det er det som er poenget…

Litt av utfordringen med Proteus er at du ikke kan si særlig til elevene. Elevene må finne ut mye selv – det er store deler av poenget med spillet (om det da kan sies å være et spill).

I begynnelsen av økten presenterer jeg spillet. Det eneste jeg i praksis sier er at hver gang spillet starter genererer det en ny verden, som ikke noen gang eller noe sted har eksistert før nå. Når du slutter å spille vil akkurat denne verdenen forsvinne og aldri komme igjen. Så er det i gang med spillet, og oppgaven til elevene er:

  • Spill. Lytt. Se. Undersøk.
  • Noter hva du finner, ser, hører og opplever. Er det sammenhenger med lyd og bilde – og hva du gjør?
  • Del med de andre i klassen mens du spiller. Det er lov å hjelpe hverandre.
  • Finn ut hvordan du fullfører spillet (ja, det går an).
  • Når spillet er slutt – tenk over hva spillet går ut på. Om du spiller Proteus en gang til blir verden ny – og du vil se, høre og oppleve nye ting.
  • Tenk så over hva denne setningen betyr – «Du kan aldri komme tilbake…»
  • Samtale i klassen om hva den enkelte har opplevd.

3 03 a seasonsDe fleste elever synes noe i spillet er vakkert/pent, så husk å spørre etter det – «Var det noe i Proteus du syntes var vakkert?». Det er ikke uvanlig at elevene liker fargene i solnedgangen, skogen av trær med dryssende blader, regnskyene, lydene på ulike steder, den snurrende lyssirkelen o.l.

Det er også viktig at elevene får fortelle om ting de har opplevd. Det er mye av det elevene har sett jeg ikke har sett i spillet. Det er mange underlige levende vesener som bare opptrer i enkelte deler av verdenen på bestemte tidspunkt. Det ryktes også at det er mulig å se et juletre i romjulen…

Spillet kan invitere til mange ulike samtaler i klassen:

  • KRLE – Buddhister sier at det ikke finnes noe i verden som er fast eller stabilt – alt er i endring. Alt som eksisterer vil til slutt opphøre å eksistere. Du må derfor ikke knytte deg til ting (som har eksistens i verden) – det vil føre til lidelse. Du må glede deg over, og ha kjærlighet til, det som eksisterer i øyeblikket – uten å være knyttet til det. Hva er sammenhengen mellom denne tanken og spillet Proteus?
  • Naturfag/Matematikk/KRLE – Kan du si at verdenen i Proteus egentlig eksisterer? Den eksisterte ikke før du startet spillet og når du avslutter spillet vil du aldri kunne finne den igjen. Eksisterer den likevel i de matematiske formlene som regner ut verdenen, også før den er regnet ut – akkurat som de vakre mønstrene i Mandelbrots mengde? Må noen ha observert en ting før det kan sies at det eksisterer? Hva betyr det at noe eksisterer? Her er det mye gøy å snakke med elevene om!
  • Norsk – Er Proteus en bok uten tekst og fortelling? Er opplevelsen av å lest en bok lik eller ulik det å ha opplevd Proteus?
  • Er Proteus et spill? Hva er egentlig et spill? Hvis det ikke er spill – hva er det da?

0 07 b daynightMen… akk, hvor lenge var Adam i Paradis? Før eller seinere vil elevene (og du) finne ut at det er mulig å ta et «snapshot» av sted og tid i Proteus. Dette «bildet» lagres i et album du har tilgjengelig i spillet og du kan komme tilbake til akkurat samme sted og tid når du henter det opp. Jeg er temmelig sur på at utviklerne la til denne funksjonen. Proteus hadde vært vakrere og mer lærerikt uten.

Det er noe sant og ekte med at hendelser og opplevelser (og steder) ikke kan gjentas, eller oppleves på nytt, på akkurat samme måte. Alt etter hvordan du ser på verden og virkeligheten (hvilket livssyn/ontologi du har) kan dette være med å berike verden – kanskje gjøre den skjørere, men også vakrere. For ikke å bli helt melodramatisk kan du også sammenlikne det med den beste bokopplevelsen du har hatt. Du kan ikke «avlese» eller glemme den, så du kan aldri lese den på nytt for første gang igjen.

Skulle elevene finne ut at det er mulig å komme tilbake til en verden, og informere meg om at det er mulig, så skal jeg si til dem – ja, jeg vet det, men jeg ville ikke fortelle det til dere. Så ville jeg si hvorfor.

I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I watched C-beams glitter in the dark near the Tannhäuser Gate. All those moments will be lost in time, like tears…in…rain. Time to die.Roy Batty, Blade runner (1982)

Spill igjennom spillet selv før du spiller det med elevene. Det tar ikke så lang tid – og tro mot opplegget forteller jeg deg ikke hvordan du gjør det ;-)

Jeg har prøvd spillet ut på 9. trinn så langt og elevene tok bedre i mot det enn jeg hadde regnet med. Jeg trodde elevene ville synes det var for kjedelig (les annerledes), men enten er gjengen min så godt oppdratt av alt jeg utsetter dem eller så tok jeg feil :-)

Det var frustrasjon i starten når jeg ikke fortalte dem hva, hvordan og hvorfor – men det er der elevene begynner å bli trente etterhvert. De deler hva de oppdager, og plutselig begynner hele klassen å bevege seg videre i spillet. Flere elever ville ikke avslutte spillet, fordi de da ville verdenen de utforsket forsvinne for alltid… Mission accomplished!

«Papers, Please» – en passkontrollørs hverdag

2015-11-27 07_56_46-Papers PleaseGratulerer! Du vant nettopp den gullkantede jobben som passkontrollør i Arstotska. Du er gitt makt og ansvar, men hva er viktigst – regler eller mennesker? Og er noen mennesker viktigere enn andre?

«Papers, Please» er en simulator som plasserer deg i jobben som passkontrollør i et fiktivt kommunistisk land kalt Arstotzka. Arstotzka har nettopp avsluttet en seks år lang krig med nabolandet Kolechia og gjenvunnet halvparten av grensebyen, Grestin. Din jobb som grensevakt er å kontrollere flyten av mennesker fra Kolechia inn i Arstotzkan-delen av byen.

Blant mylderet av innvandrere og besøkende på jakt etter arbeid, er det smuglere, spioner og terrorister. Ved hjelp av dokumentene de reisende har med seg, og kontorets primitive undersøkelsessystemet, må du bestemme hvem som kan komme inn Arstotzka og hvem som vil bli avvist – eller arrestert! For å godkjenne eller avvise de som kommer, trenger du å sjekke et stadig økende antall dokumenter. Hver dag legges det til nye ting som må sjekkes.

papers-please-3Du får lønn for hver korrekt behandlet søker (du jobber altså på akkord) og du kan miste lønn og jobb om du gjør feil. Du må også sørge for at familien din hver dag har råd til husrom, mat, varme og medisiner. For å gjøre det «riktige» valget, må du bruke mye tid på å undersøke dokumentene. For å få mest mulig penger til å brødfø familien din, må du være så rask som mulig. Hva gjør du når menneskeliv blir satt opp mot hverandre?

Handlingen i spillet inneholder politiske hendelser, terrorvirksomhet, en antiautoritær radikal gruppe og små mini-historier knyttet til forskjellige innvandrere og besøkende. Du møter mange etiske dilemmaer hvor det ikke finnes en løsning som er bra for alle.

Gangen i det

Før spilløkten
Du må først få tak i spillet. Spillet finnes til iPad, Windows, Mac og Linux. Du finner alle kjøpsmuligheter på hjemmesiden til utviklerne – http://papersplea.se/. Om du skal kjøpe spillet til Win/Mac/Linux anbefaler jeg at du kjøper spillet fra HumbleBundle. Da får du det rimelig billig, gir penger til veldedighet og du får tilgang til en DRM-fri utgave du kan laste direkte ned til maskinen samtidig som du får tilgang til spillet i Steam også.

Første time
Spillet må være installert på maskinene til elevene. La gjerne elevene sitte to og to slik at de kan hjelpe hverandre med å komme igang i stillet. Spillet kan være komplisert å sette seg inn i for enkelte elever.

2015-11-27-07_56_46-Papers-PleaseDen første utfordringene elevene (og du som lærer) møter er at de må være nøye med hva de leser. Det er viktig informasjon i alt som vises på skjermen – også avisene i begynnelsen av hver dag! Det kan være litt utfordrende å finne ut hvordan undersøkelsessystemet virker i starten, men de fleste elevene kommer rimelig greit i gang. Hvis elevene tar en feil avgjørelse om hvem de slipper inn eller ikke vil de få beskjed av spillet/kontrolløren hva de gjorde feil.

La elevene spille spillet – og gå rundt for å se at alle skjønner hva de skal gjøre.

Før timen slutter er det viktig at du tipser elevene om hva de skal gjøre når de kommer til dag 3 og søker nummer 8 (se tips om søker nummer 8 dag 3 under «Tips»-overskriften). Spillet husker hvor langt du er kommet.

Jeg ga elevene i lekse å spille spillet 1 klokketime hjemme som lekse til neste økt. Da er det nokså greit om du etter første time noterer ned hvilken dag de er kommet til.

Andre time (en annen dag)
Begynn andre time med å notere hvilken dag de er kommet til etter å ha hatt i lekse å spille minst 1 time hjemme. Ta en klassediskusjon på 5 minutter om hva elevene har opplevd i spillet frem til nå. Dette kan elevene godt også gjøre i grupper – om du har faste grupper i klassen.

La elevene fortsette å spille, mens du tar en runde for å hjelpe de elevene som eventuelt står fast.

Nå står du litt fritt i forhold til hva du vil videre. Jeg lot elevene arbeide med spørsmål til spillet, men jeg gikk igjennom spørsmålene i klassen før de fikk i lekse å gjøre dem ferdige hver for seg.

  • Hvilken dag er du kommet til i spillet?
  • Likte du eller likte du ikke jobben din som passkontrollør? Hvorfor?
  • Gi ett eksempel på et vanskelig valg du måtte gjøre? (Eller to…)
  • Hvorfor var dette vanskelig?
  • Hva følte du når du måtte gjøre dette vanskelige valget?
  • Ble det slik at du brydde deg om noen av dem du “møtte” i spillet? (De som kom til kontroll eller familien din?)
  • Hvem likte du best i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem likte du minst i spillet? (Og hvorfor?)
  • Hvem ville du være i spillet? En som fulgte alle regler eller en som ville hjelpe flest mulig av de som kom?
  • Følte du noen gang ansvar for det som skjedde i spillet? (At du var ansvarlig for noe av det som skjedde.)
  • Hva måtte du kunne for å spille spillet bra? Prøv å tenk på så mye som mulig.
  • Hva mener du er poenget med spillet “Papers, please”?

Og selvfølgelig kan du følge opp med noen spørsmål som er aktuelle i nyhetene…

Mål

Et mål med spillet spillet kan være at elevene skal få et større innblikk i hvilke regler som gjelder for å komme inn i et land – og hvordan (og hvorfor) besøk- og innvandringskontroll fungerer.

Shot10-DocsEt annet målet med økten er å trene elever i å tilegne kunnskap ut fra det som er nødvendig i situasjonen. Kunnskapen blir vanskeligere og vanskeligere å finne/forstå etterhvert som elevene kommer ut i spillet. Elevene lærer å bearbeide en mengde informasjon på kort tid – og å være presise og hurtige. At de kanskje blir flinkere til å lese engelsk er en ikke tilsiktet bieffekt.

Et tredje mål kan være å oppleve hvordan det er å være en person som står med ansvaret og makten til å avgjøre menneskers skjebne. Det er ikke alle elever som klarer det mens de spiller, men det er en del som tenker på dette i klassediskusjon via spørsmålene i etterkant.

Du kan selvfølgelig lete igjennom K06 etter mål som passer, men det vil jeg ikke hjelpe deg med ;-). Det er bare en unnskyldning for å spille spillet i klassen – og dermed bare tull. Jeg protesterer nå offisielt mot at «spill i skolen» bare kan skje under dekke av et fagmål fra K06. Spill er viktigere enn det! Alle gode spill gir elevene (uansett) mer læring enn den hjernedøde faktaundervisningen det foregår alt for mye av i skolen.

Du skal lese James Paul Gees «What video games have to teach us about learning and literacy», så skjønner du hva jeg mener. Vi snakkes etter du har lest boken ;-)

Tips – det elevene lærer innen dette semiotiske område har stor overføringsverdi til andre semiotiske områder vi har mange av i skolen.

Tips

Elevene tar ikke alltid hintet :-)
Det er pussig mange elever som ikke helt skjønner at de må sjekke det systemet gir dem beskjed om at de ikke sjekket grundig nok. De elevene som ikke knekker denne «koden» kommer til å synes spillet er kjedelig. Det er derfor viktig at du som lærer passer godt på i starten at elevene forstår at det kan være lurt å ta til seg disse meldingene om hvilke feil de har gjort.


papers-please-screenshot-04Dag 3 – søker nummer 8
Søker nummer 8 på dag 3 er en type som heter Jorji Costava, som de kommer til å treffe igjen mange ganger i spillet. Han har ingen papirer overhode og mange elever blir stående fast der. De vet ikke hva de skal gjøre med ham – fordi de har ingenting de kan stemple avslaget på(!). Fortell (og vis) elevene at de må slå over i «Inspection Mode» (klikke på det rød varsel-skiltet nede i høyre hjørne), klikke på regelen i regelboken om at alle må ha et pass og så klikke på det tomme bordet hvor passet skulle vært. Da forhører du ham om at han mangler pass og han går vekk… (men han kommer igjen ;-).

Det var mange elever som stoppet opp her når de gjorde leksen hjemme – og så kom de ikke videre, og det var dumt.

«Easy mode»
Det er mulig å spille spillet i “EASY MODE” [$20 ekstra hver dag] – men ikke gjør det. Da mister du viktige sider med hvordan du opplever å spille spillet.

Vurdering

Som du sikkert skjønner er jeg ikke helt med på notene om at du må ha læringsmål for å holde på med dette spillet. Spillet i seg selv er selvfølgelig malen for hvor flink du er blitt. Du avkreves nye rutiner for hver dag du går på arbeid og det kreves stadig større nøyaktighet og hurtighet for å komme igjennom dagen. Den eleven som har kommet lengst i spillet er best – til å følge reglene, i alle fall!

Det er selvfølgelig mulig å vurdere hvordan elevene klarer å resonere og tenke omkring spørsmål knyttet til hvordan det er å være innvandrer/imigrant og hvordan det må være å jobbe som grensevakt i møte med alle menneskene de møter.

Evaluering av opplegget

Erfaringene var delte i første runde. Alle elevene var enige om at spillet er «kjedelig» i starten – til de skjønte hvordan det virker. Da var de fleste veldig interessert. For flere elever stoppet det opp på dag 3 søker nummer 8 (se tips) og for disse elevene var dette en show-stopper for interessen. Jeg var vekke denne timen og hadde ikke forberedt vikaren godt nok! Klassen og jeg snakket om dette i etterkant og alle var enige om at spillet var kjekt om de ikke hadde opplevd denne bråstoppen dag 3 i spillet. Mange elever kom helt til dag 10 og en kom til dag 20 i løpet av andre time :-)

Erfaringen er at det er viktig å følge opp elevene den første timen og at de informeres godt om hva de skal gjøre når søkerne ikke oppfører seg slik de skal (jfr. dag 3 søker 8).