Å skrive til seg selv og allmennheten

Nå som Prosjekt  «Se mot Randaberg!» snart ruller avgårde tenker jeg høyt omkring hvordan vi skal dokumentere prosjektet.

Vi har bruk for en erfarings-/dokumentasjonsbase og en mulighet for deltakerne i prosjektet til å føre en individuell journal. Valgene jeg har talt opp så langt er Mediawiki, WordPress, Google Disk-dokumenter og Google Site (med bl.a. dokumenter fra Google Disk).

Det er viktig å ha i minne at dette valget kan betyr en del ift hvilke verktøy lærerne kommer til å ta i bruk sammen med elevene.

Det jeg har tenkt oss(!) frem til så langt er…

Mediawiki – som erfarings-/dokumentasjonsbase. Driftes lokalt på tjenere til skolen.

+ Gir god struktur til informasjonen en legger ut.
+ Lett å følge historikk i artikler og diskusjoner (hvem har skrevet hva).
+ Mange gode verktøy for å bearbeide informasjonen som ligger i systemet.
+ Godt verktøy om lærere ønsker å bruke det sammen med elever til informasjonsskaping.
– Høy terskel for de som ikke kjenner/er vant med mediawiki-markup. Tungvindt å sette inn film og bilder.
– Ikke like fleksibel som Google Disk ift samtidig skriving av mange brukere.

WordPress – som journal for den enkelte. Driftes lokalt på tjenere på skolen. Jeg foretrekker dette fremfor Blogger, fordi WordPress har større fleksibilitet og kontroll ift hva vi ønsker å bruke det til.

+ Godt skriveverktøy med lav terskel for å komme igang, samtidig som det har rimelig avanserte funksjoner.
+ Gode muligheter for moderering om elever skal lære å skrive blogg.
+ Litt gjennomtenkt tagging kan gjøre informasjonen i bloggen lett tilgjengelig og strukturert.
– Lærerne/elevene må ha opplæring.
– Krever administrering/moderering for å fungerer optimalt (mot elever).

Google Disk og Site er bedre som midlertidige verktøy i forhold til akkurat disse delene av prosjektet. Jeg synes de er fabelaktige verktøy, men de er så åpne mot Internett og åpne standarder der som jeg kunne ønske. Der er enklere å bruke WordPress som publiseringskanal enn et Google Disk-dokument. Om en ønsker kan en heller kladde i Google Disk før en limer det inn i WordPress.

Det samme gjelder Mediawiki vs Google Sites – som erfarings-/dokumentasjonsbase liker jeg bedre mediawikis standardiserte tilnærming til verktøy og format enn Googles unektelig brukervennlige, men mer lukkede utgangspunkt. Igjen kan en heller kladde i Google Disk før en limer det inn i Mediawiki.

Jeg har forresten, til dere litt mer teknisk interesserte, satt opp siste utviklerutgave av Mediawiki sammen med VisualEditor, Mediawikis nye redigeringsverktøy, lokalt på tjenerne her. Jeg synes VisualEditor gjør en utrolig god jobb med å senke terskelen for å få folk til å skrive i Mediawiki (selv om bildebehandlingsbiten tydelig er i beta enda :-).

Tanker rundt bloggen

Den siste måneden har jeg sett at jeg har sensurert meg selv i forhold til bloggen. Jeg tror at det jeg skriver ikke er så interessant for folket der ute på internett. Men det er helt feil måte å tenke på…

IKT og skole er noe jeg i praksis arbeider med hver dag og det er ingenting i veien for at jeg klarer å skrive noe bra og interessant (i alle fall for meg :-) på jevn basis. Skriver jeg fast en gang i uken gir det meg god skrivetrening og jeg får klart opp i hva jeg mener om ting jeg har tenkt på siden sist blogg – og det er alltid kjekt å få tilbakemeldinger… også kritiske. Så det er det jeg skal gjøre – en gang i uken, alltid interessant og med mål om at jeg tenker klarere tanker om IKT og skole etterpå.

Og for å gi meg selv en kilde til stadig nye oppdagelser har jeg i forbindelse med Apples presentasjon av iOS6 bestemt meg for å oppdatere meg med en ny iPad. Apple har bestemt at min gode gamle iPad1 ikke får iOS6, så den er i praksis utdatert. Jeg skjønner at Apple sier at nok er nok for iPad1. Fordi den bare har en enkelt kjerne i CPUen er den til tider treg – og det kommer ikke til å bli bedre fremover. Det er derfor ikke en liten bragd av Apple at GarageBand fungerer så godt som den gjør på iPad1.

Dette kombinerer jeg med Prosjekt «Nettbrett». Jeg har så langt i prosjektet alltid testet ut det vi gjør på TF101 på iPaden hjemme også – nettopp for å være sikker på at jeg ikke går glipp av noe viktig når jeg mener noe om bruken av nettbrett i grunnskolen. Nå vil jeg gjøre det litt mer offentlig ved at jeg i bloggen vil sammenlike apper vi bruker på TF101 i undervisningsopplegg på skolen med tilsvarende apper på iPad. Da skriver jeg mer om hva vi faktisk gjør i timene, som jeg har skrevet lite om så langt, og det kan jo hende at noen får gode ideer…

«Inn med lesebrett – ut med kladdeboka»

Vi hadde besøk av Stavanger Aftenblad i dag. De hadde fått ferten av prosjektet vårt etter at de hadde skrevet om en klasse som bruker Wordfeud i norskundervisningen.

Nå publiserte de nettopp en artikkel om oss på nettsidene (20:49) og artikkelen er ikke så verst. Det er et par småfeil, som at jeg heter Nøset og faget heter KRL (jeg heter Nøsen og faget RLE – om noen lurte). Jeg savner også at det ikke noe sted kommer frem at Harestad skole ligger i Randaberg kommune. Det ser mer ut som om Harestad skole er i Stavanger, siden skolesjefen i Stavanger uttaler seg mot slutten av artikkelen. Jeg har sendt en epost avgårde til journalisten – så får vi se hvor raskt ting rettes på :-)

Hun kunne godt også lagt en lenke til bloggen…

OPPDATERING
Navn på meg og fag ble fikset innen timen – ikke verst. Resten fikk de fikset i løpet av morgentimene i dag. Bra jobbet, SA.

En presentasjon for HOL (hovedutvalg oppvekst og levekår) i kommunen

Jeg ble utfordret til å gi en kort beskrivelse til HOL om hva, hvorfor og hvordan i forbindelse med prosjekt «Nettbrett», og her er det jeg har tenkt å si :-)

Vi har delt ut et nettbrett, Asus Eee Pad Transformer TF101 med tastatur-docking, til alle elever og lærere i 9A (21 elever og i praksis 3 lærere). Det er satt opp et eget trådløst nettverk knyttet til dette prosjektet på skolen – i tillegg til det trådløse nettverket som var der fra før. Målet er at elevene skal bruke dette nettbrettet mest mulig og på en så hverdagslig måte som mulig – og der det tilfører undervisningen noe kvalitativt nytt. Planen er å ta små steg og innføre endringer i skolehverdagen etterhvert som vi ser at lærere og elever er klar for det. Dette er noe vi først kan gjøre når teknologien er der.

I utviklingspermisjonen «IKT og skole» fant jeg ut at det var tre ting ved bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi i skolen som det var viktig å se nærmere på:

  • Lærere og elever mener selv at de trenger enklere og mer tilgang til IKT enn det de har i dag. Dette er til tross for at en har nådd et «tak» i dagens skole i forhold til tilgang til IKT. Harestad skole er heller ikke noe unntak her, selv om vi er blant landets beste skoler når det gjelder tilgang til IKT.
  • Skolen trenger mer teknologi for å kunne møte elevene på en god måte i skolen. Vi må lære dem opp med den teknologien som brukes i samfunnet på den måten den brukes der. I dag er det for stor avstand mellom den teknologien som er gjengs i samfunnet og den som finnes i skolen.
  • En må jobbe videre med hvilke læringsteorier en legger til grunn for opplæringen i skolen. Elevene lærer bedre og mer effektivt ved nye læringsmetoder, der IKT er et sentralt verktøy/hjelpemiddel.

Det overstående fordrer mer teknologi i skolen. Det er ikke mulig å «vokse» inn i en ny modell for bruk av IKT i skolen. Å gå fra 1 PC til 2 elever til 1-til-1 krever i praksis at vi gjør et hopp – og at vi drifter IKT-systemet på en helt annen måte. Dette er spesielt viktig i lys av at vi skal bygge en ny skole i Randaberg kommune. Dette prosjektet går rett inn i diskusjonen om hvordan skolen skal bygges, spesielt i lys av at IKT skal ha en sentral plass i all undervisning (på lik linje med lesing, skriving, regning og snakking). Derfor var mitt forslag at vi måtte prøve dette ut for å få erfaringer om hva vi bør gjøre (og ikke gjøre) i forhold til videre satsing på IKT i skolen.

På sikt håper vi at dette skjer i 9A når elevene har 1:1-tilgang til en digital dings:

  • Mer aktivitet og flere ulike uttrykk (hør og lær → gjør og lag)
  • Mer samarbeid (hele klasseaktiviteter → mer gruppeaktiviteter)
  • Utvidet læringsområde (klasseromsaktiviteter → mer feltarbeid)
  • Mer spenning (læring er hardt → læring er inspirerende)
  • Mer tilpasset (et fast læringsløp → et læringsløp tilpasset den enkelte elev)
  • Mer effektivt (lærer må samle inn informasjon om elevers progresjon → informasjonen er alltid tilgjengelig)
  • Lettere tilgjengelig informasjon (ulike lærebøker som ligger et fysisk sted → alt er tilgjengelig på en mobil enhet til enhver tid)

Etter permisjonen utfordret jeg skolesjef og rektor om vi kunne dra igang et pilotprosjekt der vi delte ut nettbrett til alle elever på et trinn på ungdomstrinnet. De lot seg utfordre. Det ble etterhvert klart at vi ikke hadde økonomiske rammer til å gjennomføre dette på et helt trinn (rundt 67 personer), og prosjektet ble begrenset til en klasse. Vi endte opp med TF101 som den digitale «dingsen» – i stedet for iPad2 eller en vanlig bærbar PC. Det er mange grunner til dette. Jeg ikke skal gå i detalj, men i korte trekk handler det om at…

  • …et nettbrett har lav brukerterskel, er personlig, veldig mobilt, lett å vedlikeholde og kan fungere som et spesialverktøy (f.eks. som videokamera, keyboard osv) i større grad enn en PC.
  • …et nettbrett er en mer moderne og tilgjengelig form for informasjonsteknologi enn en bærbar PC, selv om det er mange ting en bærbar PC kan gjøre som et nettbrett per dags dato ikke kan.
  • …et Android-brett løser etter vår mening utfordringer knyttet til registrering av nettbrett mot nettbutikk og installasjon av programvare på en bedre måte enn iPad2. Vi har også større frihet til å velge ulike løsninger på sentrale systemer på nettbrettet.
  • …alt har en prislapp…

Vi holdt prosjektet hemmelig frem til elevene fikk nettbrettet første skoledag (foreldrene fikk vite det dagen før). Nettbrettet er elevens personlige brett, men skolens eiendom. Elevene får lov til å ta med nettbrettet hjem etter skoletid, i helger og i ferier.

Lesesenteret på UiS ønsker å være med i prosjektet. De vil være med for å dokumentere og å vurdere prosessen underveis og kanskje også gripe inn og være direkte med i hvordan vi bruker nettbrettet i lese- og skriveundervisningen.

Erfaringene vi gjør i dette prosjektet setter oss i stand til å velge gode strategier og løsninger for den videre digitale satsingen i skolen og vi håper at elevene i 9A får del i alle de læringsfordelene en 1:1-tilgang kan fremme.

De første stegene med Google Apps

Nå har vi lagt over epost-pekerne fra vår egen epost-tjener til Google Apps – og overgangen til Googel Apps har begynt. Jeg vil føre en enkel journal over hva vi gjør, hva vi oppdager og hvordan det går.

Først ut var å gi nye passord til alle brukerne. Vi har hatt dårligere passord enn det Google Apps liker (og vi har hashet passordene feil i LDAP-basen vår i forhold til hva Google Directory Sync vil ha), så det måtte vi gjøre noe med før vi kunne gi tilgang til systemet. Vi synker LDAP-basen vår opp mot Google Apps slik at brukere opprettes og passord alltid er oppdatert – og at de havner i rett «organisasjon» i Google Apps (stort sett «Ansatte» og «Elever» :-).

Nå har vi også kjørt Google Apps Migration for Microsoft Exchange/IMAP og lagt over all epost fra det gamle systemet (Exim, IMAP og OpenWebMail) til Google Apps. Det fungerte overraskende bra.

Det ser ut til at alt fungerer godt etter at jeg stengte ned den lokale Exim-tjeneren for harestadskole.no, så nå er det neste på listen…

  • …rydde/rette brukere som det er noe galt med – alltid noen som ikke kom med i passordendringen og epost-migreringen.
  • …å lage epost-grupper for ulike grupper på skolen.
  • …lære opp alle ansatte i bruk av Gmail, rombestilling i kalenderen og grupper.
  • …skryte hemningsløst av Google Docs til ansatte – for så å lære opp interesserte.

Dette har gått mer smertefritt enn jeg trodde – og «Google Apps for Education» er et ypperlig gruppevaresystem (med mer) for utdanningsinstitusjoner!

Cogito ergo blogg

Å blogge om det å blogge er en klisjé i blogge-verden. Jeg tar likevel sjansen, fordi på mandag skal jeg være med på et møte i kommunen om blogging. Jeg har forstått det slik at vi skal ha et møte om kommunen (eller noen i den) skal begynne å blogge på kommunens vegne i eller annen form… eller noe slikt. Jeg er med fordi jeg allerede har blogget på kommunens vegne i form av denne bloggen du leser nå.

For min egen del ser jeg noen viktige punkt for å blogge generelt:

  • Du må ha lyst til å skrive.
  • Du må tro at du har noe du vil si.
  • Du må ha en interessant måte å si det på.

Du skriver innlegg i en blogg for du føler du må. Hvis det å skrive en blogg føles som arbeid, eller om du bekymrer deg over å tilfredsstille andre enn deg selv, da vil det ikke være lett å holde bloggen i gang. Blogger er interessante fordi de er ærlige innblikk i andre menneskers interesser og lidenskaper.

Bør eller kan da en kommune blogge? Selvfølgelig kan den det, men det er grenser for hva den kan blogge om og hvor interessant det derfor kan bli. Jeg er bare en skarve undervisningsinspektør som har blogget om et avgrenset tema som jeg synes er viktig og som opptar meg. Det er få farlige ting jeg kan skrive om, men til tross for dette er det mye jeg ikke har skrevet om. Akkurat nå holder jeg på med et prosjekt på skolen som jeg enda ikke kan blogge om – uansett hvor mye jeg har lyst. Det er ikke klart for allmennheten (enda) og jeg lager mye rot for meg selv om jeg hadde skrevet mer enn det jeg skriver nå! (Men jeg kommer til å blogge mye om det her i tiden som kommer :-).

Jo høyere opp i det kommunale systemet du kommer – jo flere slike begrensninger tror jeg det vil være. Flere begrensninger betyr at det er vanskelig å finne gode og interessante ting å blogge om – så det blir skrevet lite, det blir kjedelig og det blir derfor få lesere. Du kunne like godt latt være. Jeg kan kanskje være mer personlig i uttrykket om hva jeg mener enn det rådmannen i Randaberg kan være, og da er det lettere for meg å skrive en blogg som kan være interessant å lese.

I en offentlig blogg tror jeg det å gi allmennheten tilgang til en ellers unødvendig lukket prosess er en fruktbar vinkel på en blogg. På www.iktogskole.no har det vært lett å holde tråden i hva jeg skal blogge om, nettopp fordi bloggen var knyttet til et bestemt prosjekt få ellers hadde hørt noe om. Det er ingen hemmelighet at jeg på nyåret skal tre over i en 2-årig prosjektstilling på skolekontoret der en av hovedoppgavene mine skal være å delta i planleggingen av en ny skole i Randaberg kommune. Uten at jeg har snakket med skolesjefen om dette enda, hadde det vært spennende å se om dette ville være interessant og nyttig å blogge om. Er det mulig å gjøre det, eller vil jeg jobbe med så mye «hemmelig» informasjon at det bare vil lage krøll i prosessen om allmennheten fikk tilgang til deler av den? Eller vil vi få mange nyttige og engasjerte tilbakemeldinger fordi innbyggerne i Randaberg får innblikk i en prosess som vanligvis ikke er så lett tilgjengelig?

Sak i formannskapet

Den 10. mai har jeg fått anledning til å presentere deler av det jeg har jobbet med i utviklingspermisjonen for formannskapet i kommunen. Dette får jeg gjøre i forbindelse med at Randaberg kommune skal i løpet av de neste årene bygge en ny skole – og jeg har unektelig noen innspill om hvordan jeg mener IKT bør planlegges inn i den nye skolen!

Jeg tenkte at jeg skulle presentere deler av det skriftlige forarbeidet til formannskapet i form av tre eller fire innlegg på bloggen. De kommer i tett rekkefølge :-)

Jeg har også lagt ut en lenke til de offisielle møtedokumentene om du heller ville se dem.

Alle innspill om hvordan det er lurt å presentere dette temaet for kommunens ledende politikere mottas med stor takk! :-)

IKT-utviklingen i skolen

I tallgrunnlaget for skolene i GSI er det ikke vanskelig å se at det har vært en rivende utvikling i skolen når det gjelder innføringen av IKT fra 2003 og frem til i dag. Kommuner landet over har investert store summer i å oppgradere skolene fra mange elever per datamaskiner til få elever per datamaskin. I 2009 og 2010 er det derimot en tydelig nedgang i investeringer og det er også mange kommuner som går ned i antall datamaskiner til er tilgjengelig for elever. Randabergskolene har, med svært lave investerings- og driftskostnader, ligget i front av denne utviklingen lenge – og ligger i dag helt på topp når vi sammenlikner oss med kommuner som har en viss elevmengde. De siste årene har vi ligget stabilt på 2,2 elever per datamaskin, mens gjennomsnittet i Rogaland er 3,2 og 3,1 i Norge.

Det er tydelig at de fleste kommuner har nådd et metningpunkt når det gjelder datamaskiner på skolen. Dette har flere årsaker. I arbeidet med «IKT og skole» kommer det frem at mange av de omkringliggende kommunene opplever at det ikke lengre er mer plass til maskiner på skolene. Det er begrensninger i hvor mange datarom en kan sette av på en skole og det er også begrensninger i hvor mange maskiner det er mulig å sette inn på et vanlig klasserom. Økonomi spiller selvfølgelig også en rolle, men det varierer fra kommune til kommune hvem som betaler for maskinene – og da vil det være ulike prioriteringer i forhold til hvordan man når dette taket. Flere skoler opplever at det er vanskelig å holde maskinparken oppdatert over tid.

En gjennomgående tilbakemelding fra skolene i kommunen, og de omkringliggende kommunene, er at lærerne føler at de ikke har god nok tilgang til datamaskiner i undervisningssammenheng – til tross for gode tall for antall elever per datamaskin. De hadde brukt datamaskiner mer om de var lettere tilgjengelig.

Et spørsmål som raskt melder seg er hvilken vei IKT og skole skal ta de neste fem årene. Det er ikke nødvendigvis noe mål å gå fra 2,2 til 2,0 elever per datamaskin. Det vil i praksis ikke ha noen betydning. De fleste IKT-ansvarlige på skolene kunne tenke seg at elever alltid hadde tilgang til en maskin når de hadde bruk for en, men de er ikke konkrete på hvordan de ser dette for seg. Det mest nærliggende er at hver elev har hver sin datamaskin og at dette er i form av en bærbar enhet. Det er mange utfordringer knyttet til dette, men i et 5-10 års perspektiv er det likevel dette som er utviklingen. Situasjonen slik den er i dag, også i Randabergskolen, er at det i praksis ikke er mulig å utvikle IKT-løsningen særlig videre i forhold til tilgjengeligheten på maskiner – og det er tilgjengelighet lærere og elever etterspør.

I lys av at kommunen skal bygge en ny skole er det riktig å stille spørsmål ved om skolen skal bygges slik at den allerede har nådd metningspunktet for IKT i skolen før den står ferdig, eller om en skal velge en annen løsning på IKT og skole når en først har anledning til å tenke nytt.

 

The New Millennium Learners

The New Millennium Learners (NML) er et begrep fra et OECD-prosjekt som ble påbegynt i 2006. Prosjektets hensikt var å undersøke hvordan teknologi påvirket unge i forhold til opplæring. NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NMLene er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (Inter)nettet. Det viste seg raskt at en av hovedutfordringene i OECD var at NMLene har teknologi over alt rundt seg – bortsett fra på skolen, og at dette spriket bare blir større og større. Det er et paradoks at teknologien som så er viktig i det daglige livet til elever (og også for voksne i arbeidslivet) ikke er det i klasserommet, hvor til og med mobiltelefoner vanligvis ikke er lov.

Som tidligere nevn ligger Randaberg kommune bra ann når det gjelder tilgjengelighet til teknisk utstyr i skolen, selv om lærerne og elevene skulle ønske at den var enda bedre. Tilgjengelighet til teknisk utstyr er det som kalles det første digitale skillet. Den andre digitale skillet er hvordan man bruker teknologien når den er der. Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NMLene er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst (selv om de bruker tekst i stor grad når uttrykker seg digitalt), de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er “digitale innfødte”, mens lærerne er “digitale immigranter”. Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres “digitale språk” fremdeles være tydelig.

Ut fra dette kan vi si at NMLene har andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. Vi har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og mer avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne (ikke nødvendigvis formell bruk). NMLene er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk i forskningsmateriale fra OECD som tyder på at dette fører til en økt forskjell mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Forskning fra OECD viser at:

  • …elever blir flinkere til å lese og å skrive ved å la dem arbeide på datamaskiner.
  • …elever får bedre visuell-spatiale evner og ikke-verbal intelligens når de bruker datamaskiner. De blir rett og slett mer intelligente (The Flynn effect).
  • …elever som har datamaskin hjemme gjør det bedre på skolen enn de som ikke har det, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn (det første digitale skillet).
  • …det er trekk som viser at elevene blir flinkere i matematikk, naturfag og samfunnsfag/RLE når de bruker teknologi.
  • …vi vet ikke om elevene blir flinkere til informasjonsprosessering, reflektiv og kritisk tenkning, kreativitet og meta-kognitive evner – rett og slett fordi det ikke er forsket direkte på dette enda. Læringsvitenskapen begrunner at teknologi brukt på rett måte vil være sentralt i effektiv og god læring av disse evnene.
  • …(det er ikke antallet datamaskiner eller hvor ofte de blir brukt som ser ut til å være utslagsgivende.) Fremgang er knyttet til en strategisk bruk av teknologi innen for rammeverket av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid.
  • …tilgangen til teknologi endrer ikke nødvendigvis undervisnings- eller læringsstrategiene til lærere og elever.

En av hovedutfordringene ved å undersøke hva teknologi betyr for opplæringen av elevene er at utdanningssystemet ikke er tilpasset bruk av teknologi – og gir derfor heller ikke særlig rom for de sidene av en elevs kognitive utvikling som er knyttet til bruk av dette. Dette igjen gir en ny utfordring med tanke på at læringsvitenskapen i dag er kritisk til om utdanningssystemet slik en har det i Norge og en rekke andre land gir elevene de evnene de (og samfunnet) trenger seinere i livet (noe vi kommer tilbake til seinere).

OECD har tre mål ved å argumentere for 1:1-forholdet mellom elev og datamaskin i utdanningssystemet: 1) at yngre generasjoner tilegner seg IKT-baserte evner og kunnskaper, 2) redusere det digitale skillet mellom individer og sosiale grupper (altså både det første og andre digitale skillet) og 3) forbedre undervisningspraksis og akademiske resultater.

Rapportene OECD har laget er fra henholdsvis 2006, 2008 og 2010, men det er pussig hvor aktuelle de alle fremdeles er. Skillet mellom NMLenes hverdag og skoledag blir større og større med henblikk på tilgang og bruk av teknologi. Det er gjort lite for å møte utfordringene som allerede ble skissert i 2006. Vi står i en hverdag hvor ny teknologi stadig gjør større inntreden i hverdagen. Det siste eksempelet er hvor lett nettbrettet/lesebrettet (f.eks. iPad og Kindle) har fått fotfeste det siste halvannet året. Hvordan vil hverdagen se ut i 2016? Og hvordan møter skolen denne hverdagen?

 

Hva læringsvitenskapen kan fortelle oss

På 1900-tallet tilbød alle de store industrialiserte landene skolegang til barna. Modellen for denne skolen oppstod i det 19. og 20. århundre, og den gangen visste ikke forskerne mye om hvordan barn (og voksne) lærer. Selv på 1920-tallet, da skolene tok form av de store byråkratiske institusjonene vi kjenner i dag, var det ikke gjennomført noen studier av hvordan mennesker lærer. Som et resultat av dette ble skolegangen basert på en slags «sunn fornufts»-tekning som aldri hadde vært testet vitenskapelig:

  • Kunnskap er en samling av fakta om verden og prosedyrer for hvordan en kan løse problemer. F.eks. er fakta forstått med utsagn som «Jorden snurer rundt sin akse ved 23,45 grader» og prosedyrer er steg-for-steg-instruksjoner som hvordan å gjøre flersifret addering ved å bære over til neste kolonne.
  • Målet med opplæringen er å få disse fakta og prosedyrer inn i elevens hode. Folk er ansett for å være utdannet når de har tilegnet seg en stor samling av disse fakta og prosedyrer.
  • Lærere kan disse faktaene og prosedyrene, og deres jobb er å overføre dem til elevene.
  • Enkle fakta og prosedyrer bør læres først, etterfulgt av stadig mer kompliserte fakta og prosedyrer. Definisjonen av «enkelt» og «komplisert» og rekkefølgen på materialet blir bestemt enten av lærer, lærebokforfatterne eller ved å spørre ekspertene som matematikere, forskere o.l. – ikke ved å studere hvordan barn faktisk lærer.
  • En avgjør suksessen ved skolegangen ved å teste elevene for å se hvor mange av disse faktaene og prosedyrene de husker.

Dette tradisjonelle synet på skolegang ble tatt for gitt så lenge, at det ikke vært utfordret før inntil nylig. I 1991 ble en rekke ulike grener i vitenskapen samlet inn under en ny hovedgren – læringsvitenskap. Læringsvitenskapen kaller dagens skolemodell for standardmodellen (se punktene over). Den er også ofte kalt «instruksjonisme» fordi det forutsetter at kjernevirksomheten i klasserommet er undervisning gitt av læreren (læreren «instruerer» elevene). Standardmodellen forbereder elevene for behovene til et industrialiserte industrialisert samfunn slik det var tidlig på 1900-tallet. Den har vært effektiv for å overføre en gitt mengde fakta og prosedyrer til elevene. Målene for standardmodellen var at skolen skulle sikre en standardisering – at alle elever skulle huske og mestre den samme læreplanen. Modellen er direkte utformet med tanke på at elevene skulle gå rett over fra skole til fabrikkarbeider.

Dagens samfunn er annerledes enn det industrialiserte samfunnet. Vi har i dag en kunnskapsøknonomi og trenger borgere som kan mer enn et sett med fakta og prosedyrer. I kunnskapsøkonomien trenger vi kunnskapsarbeidere som arbeider med «symboler» i større grad enn maskiner og som skaper nye konsepter og ideer fremfor fysiske gjenstander.

En av utfordringen var at da forskerne på 70- og 80-taller gikk ut i klasserommet for å se hvordan barn lærer, oppdaget de at de ikke lærte noe om den underliggende kunnskapen som er nødvendig for å jobbe med kunnskap. I løpet av 80-tallet oppdaget også forskerne at barn lærer best og mest effektivt om de lærer den underliggende kunnskapen fremfor overflatekunnskap, og at de best lærer å bruke denne kunnskapen i en sosial og praktiske ramme i den virkelige verden. Læringsvitenskapen fant ut at barn lærer best og mest effektivt (og i tråd med kunnskapsøkonomiens behov) når skolen legger vekt på:

  • dypere læring av konsepter, mer enn overfladiske fakta og prosedyrer.
  • å lære sammenhengende og helhetlig kunnskap, mer enn kunnskap delt inn i avgrensede tema og kurs.
  • å lære autentisk kunnskap i sin rette kontekst, mer enn dekontekstualiserte klasseromsøvelser
  • å lære i samarbeid, mer enn i isolasjon.

Disse funnene tilsier at det mest effektive læringsmiljøet vil gjenkjennes ved:

  • tilpasset opplæring – at hvert barn får en skreddersydd læringsopplevelse.
  • tilgjengelighet av ulike kunnskapskilder. Elevene kan tilegne seg kunnskaps når de trenger det fra mange forskjellige kilder: bøker, nettsteder og eksperter rundt omkring på kloden.
  • læring gjennom samarbeid i grupper. Elever lærer sammen mens de samarbeider på autentiske prosjekter.
  • vurdering av dypere forståelse. Prøver må evaluere elevens dypere konseptuelle forståelse, i hvilken grad kunnskapen deres er integrert, helhetlig og kontekstualisert.

Derfor konkluderte læringsvitenskapen med at standardmodellen var ikke i tråd med behovene til kunnskapsøkonomien – og heller ikke med det som er den beste måten for barn å lære på. Noe av det læringsvitenskapen har funnet ut er mulig å innføre i dagens standardmodell, mens andre trekk er så grunnleggende annerledes at det vil være vanskelig å endre. Læringsvitenskapen mener at IKT/teknologi er et sentralt verktøy for å kunne få til mange den nye modellen. Brukt rett vil IKT legge til rette for nesten alle punktene for hvordan en kjenner igjen et effektivt læringsmiljø. Den enkelte lærer, skole eller kommune har ikke anledning, eller nok makt, til å endre skolen fra standardmodellen til den nye modellen. Det kreves for store strukturelle endringer i skolen til at det er mulig, f.eks. hvilken form eksamen har. Men vi kan, som rapportene i OECD påpeker, gjøre noen endringer innenfor rammene av den skolen vi har i dag for å nærme oss den skolen vi vet elevene og samfunnet vil gagne godt av. God bruk av og tilgang på teknologi vil her være et sentralt virkemiddel – i tillegg til de metodiske og pedagogiske endringer en må gjøre.

Da er utviklingspermisjonens dager talte…

…og jeg går tilbake til min vanlige jobben som undervisningsinspektør. Jeg har fått gjort mesteparten av det jeg satte meg fore – og jeg har jobbet med jeg ikke regnet med at jeg skulle bli opptatt av. Tre ting gikk ikke helt som planlagt:

  • Det tok lengre tid å få ordnet besøk på skoler enn jeg hadde regnet med. Jeg ble ikke ferdig med det jeg hadde tenkt, men håper jeg klarer å sette av tid til å få besøkt skolene i Stavanger før sommerferien. Dette henger også litt sammen med neste punkt…
  • Jeg har brukt mer tid på skolearbeid enn jeg vel regnet med. Vi jobber med å slå sammen Harestad og Grødem skole sine IKT-systemer, og jeg har brukt tid på arbeidsoppgaver der. Jeg har også vært med ledelsen på Harestad skole noen dager slik at jeg kunne være med på sentrale tema som jeg skal gå rett inn i nå som permisjonen er slutt.
  • Jeg oppdaget The Cambridge Handbook of the Learning Sciences – og det er jeg glad for, men den tok (tar) også en del tid å få lest – og tenkt – igjennom den.

Jeg har lest igjennom alt jeg har skrevet i bloggen og ser at jeg har jo fått tenkt litt – og det var vel det som var litt av poenget :-)

Bloggen kommer garantert til å leve videre. Det er nyttig (og kjekt) å knote ned tanker om IKT og skole i en form som kan leses av andre. Det skjerper tenkningen omkring temaet – og det er jo også poenget!

En foreløpig takk til alle som har fulgt med og til de som har lagt igjen en kommentar her og der. Jeg håper dere henger med videre – og at dere ikke er redde for å gi en tilbakemelding!

Et spennende prosjekt

Fraser Speirs er IKT-lærer ved Cedars School of Excellence. Han har en nokså aktiv blogg, men det mest spennende fra mitt perspektiv er at de har kjørt i gang et større prosjekt der alle elevene ved skolen har fått en iPad. Mye god lesning fra dette innlegget og ut til nyere tid. Det er ingen god måte å lenke til eldre steder i bloggen hans (samtidig som det er mulig å bevege seg til eldre eller nyere blogginnlegg), så denne lenken virker så lenge den virker :-). Skolen bruker forresten MediaWiki som hjemmesidesystem!