Stikkord: nkul

«Eg e så sinte!»

Posted onLeave a comment

…ramlet det ut av munnen min tirsdag i 1130-tiden, til stor overraskelse for medlunsjerne på byggemøtet. Av og til må det settes ord på følelser for å få dem litt ut av hodet. Jeg hadde vært på NKUL på mandag og snakket om «GDPR og det vanlige klasserommet» – og der forsøkt å tenke løsninger mellom to ytterpunkter: 1) Å være blind paragrafrytter som sier at nærmest alt vi gjør i klasserommet ikke er lov eller 2) gi opp, drite i alt, gjøre hva en selv vil og ikke fortelle det til noen. Ingen av disse er bra – og de henger sammen. Punkt 1 fører til punkt 2, som igjen fører til en forsterkning av punkt 1 osv. Det må finnes et mulighetsrom i midten – og det mener jeg det gjør.

Og hva var jeg ble så sint på? Jeg fikk ikke med meg Udir sin gjennomgang av GDPR i skolen på tirdag på NKUL (her er lenken til sesjonen på YouTube). Da var jeg på byggemøte, vel hjemme i Stavanger. Men jeg hadde noen medsammensvorne som satt i salen og holdt meg informert via tekst og bilder. Caset var en bestemor som reagerer på at klokkeslett blir registrert når leksene blir gjort. Læreren hadde på foreldremøte tatt opp at mange gjorde leksene for seint. Her er lysbildene fra presentasjonen som forklarer den videre vurderinger…

Kort oppsummert – Skolen/systemet skolen bruker har ikke lov å lagre klokkeslett for når elever arbeider med skolearbeid. Og dette er helt tullete – og det er her utbruddet mitt kom midt i lunsjen. Det er ikke konklusjonen jeg er sint på – det er at det er slik Udir prøver å «hjelpe» lærere med GDPR. Her går Udir rett i baret med ytterpunkt nummer 1. Svaret fra salen tipper jeg er å reagerer med ytterpunkt nummer 2 – og Udir har ikke oppnådd noe av det de ønsket (regner jeg med).

Nå skal jeg raskt løse problemet Udir skisserte ved å gi både behov for og formål til det å lagre klokkeslett på elevarbeider. Lærer skal drive konstant underveisvurdering i fagene, jfr. forskrift til opplæringsloven § 3-1, § 3-2 og § 3-3 og Udirs egne sider om underveisvurdering. For å kunne gi god underveisvurdering må lærer ha kjennskap til hvordan elevene arbeider med fagstoffet og/eller hvilke arbeidsrutiner de har. Arbeid med fagstoff vil elevene gjøre både innenfor og utenfor skolen/skoletid, samme om det er «lekser» eller ikke. Mangler læreren denne informasjonen kan de ikke gi en god underveisvurdering ift. elevenes arbeid med fagstoff. Og der hadde jeg både behov og formål på plass. Verre var det ikke. Jeg trenger ikke å trekke inn vurderingskriterier her. Hvorfor gjorde ikke Udir dette på tirsdag for lærerne? Hvorfor laget de et problem ut av noe som ikke trenger å være det?!

Deler av problemer ligger nok i at Udir er for langt vekke fra praksisfeltet til å skjønne at noen ting bare må være på plass. De som holdt presentasjonen for lærerne var en ny jurist i Udir og en gammel ringrev fra Senter for IKT (nå Udir), som stod i klasserommet frem til 2006. De kan nok sin GDPR, men mangler perspektivet for hvordan lærere faktisk jobber – og hvor stor ramme det faktisk ligger rundt begrepet underveisvurdering. En digitalisering av skolen medfører også en digital arbeidsflyt. Digitalisering er ikke uten betydning for hvordan vi driver god underveisvurdering – og det nytter ikke å tenke behov og formål ut fra gamle analoge metoder.

Jeg mener at Udir må komme i dialog med oss som er i felt og hjelpe oss med å finne mulighetsrommet som unektelig eksisterer mellom ytterpunktene. Udir må ikke være med å polarisere dette. De må hjelpe skolene med aktivt å finne det du gjerne må kalle «smutthull», slik at skolen kan drive godt personvernarbeid samtidig som vi driver god pedagogikk – også innenfor det digitale feltet. Noe er sentralt og noe er perifert. Vi må ikke gjøre det perifere sentralt – det går alltid galt.

Pjuh… deilig å få det ut :-)

Forresten – Samme medsammensvorne gikk på samlingen om VR etterpå. Den var en svært bra og fremtidrettet økt om hvordan teknologi i skole kan brukes på særs gode og nye måter – tenkt ut og gjennomført av lærer i praksisfeltet. Og på spørsmål om det de gjorde der var innenfor GDPR var svaret like enkelt som det var feil – «Jeg er glad det ikke er jeg som må tenke på det.» Udir – Slutt å være portvoktere. Heller hjelp oss inn!

Årets NKUL er allerede over :-|

Posted on1 Comment

En hektisk dag rundes av med en lengre hjemtur. NKUL 2018 ble én dag for min del i år. I morgen er det byggemøte og alle mann alle på dekk for å jobbe igjennom funksjonsbeskrivelser i konkurransegrunnlaget. Men jeg rakk å snakke med masse hyggelige bekjente som alltid er på NKUL og å holde et foredrag om «GDPR og det vanlige klasserommet».

Og for lesere av bloggen legger jeg alltid ut presentasjonen også – og vanen tro finner du mesteparten av det jeg sa høyt i foredragsnotatene til hvert lysbilde.

 

Jeg tar meg den frihet å banne i GDPR-kirken

Posted onLeave a comment

I forlengelsen av ideen om en støygrense skal jeg innom et par varianter som klart ikke ligger innenfor GDPR, men som kanskje ikke burde vært så farlig – og hvor det kanskje finnes en vei rundt de største hindrene.

Hva skjer når elever skal bruke tjenester som Biodigial Human eller Duolingo eller BookCreator (de supplerte meg nettopp med GDPR-kontrakten sin!) eller Kahoot eller Euclidea eller Kostholdsplanleggeren? Listen er ikke utfyllende ;-)

Noen av tjenestene over må du logge deg på for å kunne bruke, men andre er nesten meningsløse å bruke (over tid) uten at du har en konto. Når elever skal bruke Duolingo eller Biodigital må de logge seg på med en bruker. Begge er gode ressurser hver på sitt område. Biodigital lagrer navn og epost, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten. Biodigital trenger i utgangspunktet ikke denne informasjonen for å gi deg basistjenesten, fordi det du stort sett bruker tjenesten til er å vise / lete etter anatomi, men de vil ha den likevel. Duolingo lagrer navn og epost og progresjon i språklæringen, og sikker noe om hvordan du bruker tjenesten (sjekk ut selv ;-). Det gir mening at Duolingo trenger å lagre en eller annen form for identifikasjon, slik at nettstedet kan holde orden på hvor du var i løypen for å lære kinesisk neste gang du logger på. Dessuten sender Duolingo deg påminnelser i epost om at at du bør øve jevnt og trutt (helt til de gir opp :-).

For de fleste slike tjenester er det ikke enkelt (les umulig) å få tak i en databehandleravtale og eventuelt et godkjent overføringsgrunnlag til land/organisasjon utenfor EU/EØS. Les blogginnlegget «Samtykke og samtykke og frivillighet» nå, om du ikke har gjort det før. Du står nå i en situasjon hvor du enten må la elevene bruke tjenestene frivillig eller klare å få bruken innenfor opplæringsloven § 2-3 og si at elevene skal bruke det. Om du velger det siste tar du på deg ansvaret for personinformasjon som måtte flyte til tjenesten. Siden det ikke er mulig å få tak i en databehandleravtale må du igjen tenke litt over om du heller vil gjøre det frivillig eller om du vil prøve å få ting til så godt du kan.

Hva betyr det å få ting til så godt du kan? Jo, du må dokumentere så mye som du kan av behandlingen hos tjenesten (som er databehandler) og bruke denne dokumentasjonen til å vise at du i det minste har tenkt på hvilke og hvordan personopplysninger brukes. Sjekk ut «Terms of use«, «Privacy Policy» og liknende ressurser som alle netttjenester har. Det står mye der som kan være til hjelp med å finne ut hvordan personopplysninger blir brukt. Hvis en tjeneste ikke har disse ressursene lett tilgjengelig – da skal du tenke nøye igjennom ting! Det hjelper også godt på om du gjør deg opp en skriftlig vurdering om behandlingen av personopplysningene står i rimelig forhold til nytten og bruken av tjenesten. Og ja, jeg har laget et skjema som hjelper deg med alt dette, men det slipper jeg ikke før på sesjon 3H mandag 7. mai 2018 på NKUL 2018…

Nå lover jeg på ingen måte at dette får deg innenfor det Datatilsynet synes er godt nok. Jeg er rimelig sikker på at de av prinsipp ikke liker ting hvor du ikke har en kontraktfestet databehandleravtale. Samtidig har du absolutt ingen sjanse om du ikke har gjort det. Dette kan være forskjellen mellom en bot eller et avvik (som du vel og merke kanskje ikke klarer å lukke).

Så langt lett banning – her kommer noen mer grove gloser…

I prinsippet kan du bruke søkemotoren Google uten en databehandleravtale, men bruker du Euclidea må du ha en databehandleravtale med dem (de lagrer epost, navn og progresjon). Samtidig lagres det mindre reelle og viktige personopplysninger i Euclidea enn det som lagres når du søker etter noe på Google eller YouTube. Hvorfor må jeg ha databehandleravtale på det som er så godt som uviktig, men ingenting på det som kan inneholde mer juicy personinformasjon? Navn og epost er knapt nok personinformasjon i denne sammenhengen og eposten til eleven vil dessuten være ubrukelig når eleven ikke er elev lengre (fordi da slettes den – ikke sant?!). Kan jeg si at tjenester som bare lagrer uviktige personopplysninger kan gå under «støygrensen» og jeg trenger ikke å gjøre mer (altså ikke noe mer enn jeg gjør når elever søker på Google – som er ingenting)? Den er mer frekk, men kanskje det burde være noen slike tanker i omløp også?

Oppsummeringen av de tre blogginnleggene om NKUL2018 blir omtrent som følger – Ta deg den friheten å vurdere om en tjeneste på verdensveven er under «støygrensen», selv om den samler inn epost, navn og kanskje noen andre uviktige/naturlige data. Vurder om nytteverdien står i rimelig forhold til formålet og da om du gjør den obligatorisk for elevene dine. Gjør gjerne vurderingen skriftlig, slik at du (og andre) vet hva du har tenkt. Det er veldig mye bedre enn å bare ikke si noe til noen (og da heller ikke tenke gjennom ting), som jeg tror er status på mye av det digitale arbeidet som foregår i klasserommet i dag.

«Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.» – Jens Bjørneboe

Epilog – Alt det jeg har skrevet om nettsider i disse tre bloggpostene gjelder selvfølgelig også for apper til iPad og Android. Det er som regel mye verre der, fordi du alltid er identifisert i appen med kontoen på nettbrettet/mobiltelefonen.

Støygrensen (tenker videre til NKUL18)

Posted on1 Comment

Hva skjer når du går inn på www.dagbladet.no? Jo, du logges opp og i mente av ulike systemer. Det er 15 forskjellige «trackere» i form av reklame, nettstedanalyse, sosiale medier osv. Alle samler inn IP-adresser og legger igjen cookier/informasjonskapsler for å vite hva du holder på med på nettstedet. Noen trackere følger også med fra forrige nettsted…

Så godt som alle nettsteder gjør dette i større eller mindre grad. Det er regelen mer enn unntaket – Udir har 7 trackere, SNL har 3, NRK har 5 og Salaby har 2 osv… Google og Facebook har ingen (fordi de lytter heller til loggen på egne tjenere).

Det er en del av hvordan webben fungerer og for de aller fleste er dette blitt en del av hverdagen som de ikke tenker særlig på. Husk at nå snakker vi ikke en gang om hva du legger igjen på Facebook eller om du logger på Facebook. Vi snakker rett og slett bare om informasjon som lages og samles inn når du surfer på nettet. Du trenger ikke å skrive noe. Det holder at du klikker på lenker (eller beveger muspekeren rundt på nettsiden).

Ingenting nytt eller spennende her… Likevel – jeg lurer litt på hvordan dette blir i praksis når GDPR slår inn 25. mai. Det er dukket opp en del ekstra runder med godkjenninger fra ulike nettsteder / epostlister i det siste, men enda ikke knyttet opp mot akkurat dette.

Men la oss vri skru volumet opp til 11. Nå er det kanskje ikke så spennende å vite IP-adressen til skolen, men elevene bruker den digitale dingsen hjemme – og nettsider og trackere lagrer cookier som følger brukeren/maskinen fra skolen og hjem. Datatilsynet (og GDPR – artikkel 4 punkt 1 og betraktning 49) mener at IP-adresser er en personopplysning. Likevel er det ingen som tenker at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet, selv om disse lagrer en masse opplysninger om elevene (og har tredjeparter som også får disse opplysningene). Og nå må du ikke glemme at dette ikke er noe elevene gjør frivillig – lærer har sagt at alle skal sjekke ut nyhetene på dagbladet.no i arbeid hjemme. Har da lærer/skole et ansvar for at Dagbladet behandler disse personopplysningene fra elevene på en korrekt måte – altså at skolen må ha en databehandleravtale med Dagbladet? Tja, Dagbladet kommer til å ha et eget ansvar for at de følger GDPR for alle som bruker avisens nettsider. Om Dagbladet vil være ansvarlig for at alle trackere som følger deg på sidene deres er GDPR-godkjent er jeg ikke like sikker på, men jeg tror de må være det etter GDPR (definert som tredjepart).

Mange vil nok mene at det jeg koker om i avsnittet over er tullete, men tenk etter før du avviser dette helt. Eleven må surfe på dagbladet.no, fordi lærer har sagt det. Elevene gir da Dagbladet verdifull personinformasjon i form av adferdsmønstre og IP-adresser – og indirekte og direkte inntekter fra trackere og reklamemotorer. Skole er litt spesielt her – vi «tvinger» elever til å bruke ressurser på nettet som er ment å bli brukt frivillig. I denne settingen blir begrepet «behandlingsansvarlig» litt rufsete… (fra GDPR):

«behandlingsansvarlig» en fysisk eller juridisk person, en offentlig myndighet, en institusjon eller ethvert annet organ som alene eller sammen med andre bestemmer formålet med behandlingen av personopplysninger og hvilke midler som skal benyttes; når formålet med og midlene for behandlingen er fastsatt i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett, kan den behandlingsansvarlige, eller de særlige kriteriene for utpeking av vedkommende, fastsettes i unionsretten eller i medlemsstatenes nasjonale rett

Heng med – jeg bestemmer at elevene skal lese nyheter på dagbladet.no for å bruke dette i et arbeid i et fag i skolen. Formålet fra min side er at elevene skal samle informasjon, ikke behandling av personopplysninger, og middelet er dagbladet.no. Men fra Dagbladet sin side blir det annerledes, fordi de har andre formål og midler enn meg som lærer. Blir da mitt krav til elevene til at jeg bestemmer et formål der behandling av personopplysninger er en del? Eller er ikke skolen behandlingsansvarlig siden jeg ikke mener det er et formål knyttet til behandling av personopplysninger til den aktiviteten jeg ber elevene gjøre? Uggent dette her. Utfordringen er at om du sier at dette ikke er et krav om behandling av personopplysninger fra lærers side, så kan du bruke dette «trikset» på mer eller mindre alle nettressurser. Det høres ikke helt rett ut det heller. Det blir litt som politikeres unnskyldninger der de er unnskylder seg for at noen ble lei seg for det de sa eller gjorde – ikke for det det sa eller gjorde.

Det jeg ønsker å bringe inn i diskusjonen er at når elever skal surfe på verdensveven vil de måtte legge fra seg noe personinformasjon uansett. De er tross alt ikke roboter som surfer. Vi bør tenke at det er en slags «støygrense» for hva som er normalt. Denne kan (og skal) selvsagt reguleres i lov, noe GDPR gjør, samtidig som vi ikke må miste hodet og gjøre all bruk av nettet mer eller mindre umulig å gjøre lovlig. Støygrensen må stå i forhold til det vi ønsker å oppnå i skolen, så jeg har tenkt å fortsette med å si at elevene skal arbeide på nettsider som bibelen.no og vg.no og snl.no osv. Den pedagogiske gevinsten er større en ulempen ved den informasjonen elevene legger igjen, mener jeg.

Samtykke og samtykke og frivillighet

Posted on3 Comments

Ehh… feil samtykke… fnis…

Hvem skal samle inn samtykke når elever skal bruke digitale tjenester som behandler personopplysninger? Spørsmålet høres kanskje banalt ut, men siden jeg nå begynner innlegget med dette spørsmålet så er det vel kanskje ikke det ;-)

I skoleverden er samtykke et ord som dukker opp med jevne mellomrom og som nå i forbindelse med personvernforordningen (GDPR) er høyaktuelt. I GDPR knytter det seg til spørsmålet om lovlighet, altså med hvilken rett du har lov å behandle personopplysninger.

I artikkel 6 i GDPR finner du de ulike kriteriene for lovlig behandling av personopplysninger. Overfor elever er det i praksis punkt 1a) om samtykke og punkt 1c) om lovpålagt oppgave som er de to mulige grunnene for lovlig behandling. Hvis du skal behandle personopplysninger i skolen må du altså enten begrunne det i lovpålagt oppgave, f.eks. Opplæringsloven § 2-3 eller § 13-ett-eller-annet, eller så må det være ved samtykke fra eleven / foresatte. Bruk av de fleste digitale læringsressurser og verktøy kan du definere som lovpålagt oppgave med henvisning til § 2-3. Da trenger du ikke samtykke for å si at elevene kan, eller skal, bruke dem. Om du må bruke samtykke kan selvfølgelig eleven si nei – og da har du ikke lov å bruke personopplysningene til det formål du ønsket.

Poenget er at valg av punkt 1a) eller 1c) i artikkel 6 i GDPR bare sier noe om lovligheten i behandlingen av personopplysningene – at du har lov til å behandle dem. Det er to ulike begrunnelser for å ha lov til å gjøre det samme. Når du har lov er det revnende likegyldig hvilket punkt du brukte. Om du definerer det i lovpålagt oppgave eller har samlet inn samtykke har du et ansvar for at behandlingen av personopplysningene foregår på en korrekt måte. Dette ansvaret følger retten til å behandle opplysningene. Hvis du setter ut behandlingen av personopplysningene til en databehandler, er det det et krav i GDPR at du må ha en avtale med denne slik at du kan sikre at behandlingen foregår på rett måte.

Hvis du vil unngå å ha ansvar for behandlingen må du gjøre noe annet. Da må det du ber eleven om må gjøre være frivillig og et eventuelt samtykke til bruk av personopplysninger må gjøres mellom den enkelte elev og den eksterne tjenesten. Altså er skolen helt ute av loopen! Men frivillighet i skole er ikke enkelt. Frivilligheten skal være reell. Eleven skal ikke på noen måte føle seg presset og det skal ikke på noen måte gå ut over eleven om de ikke ønsker å være med. Elever må kunne si «nei» uten at det blir et problem på noen måte – hverken praktisk, emosjonelt eller sosialt. Jeg håper at de fleste lesere av bloggen ser at dette kan være en utfordring i skolen.

Tommelfinger-regelen blir da – Om du bruker artikkel 6 1a) eller 1c) fra GDPR er revnende likegyldig, bortsett fra at elevene kan si nei til et eventuelt samtykke. Skolen har fremdeles ansvar for hvordan personopplysningene blir brukt. Hvis du pålegger elever å lage en konto hos en tredjepart / databehandler må du begrunne det med artikkel 6 punkt 1c) og du er ansvarlig for hvordan databehandler bruker personopplysningene. Om samtykke samles inn av skolen, sitter skolen med ansvaret for bruk. Om samtykke samles inn av tredjepart/tjenesten, sitter tredjepart med ansvaret – men da må bruken for eleven sin del være frivillig.

Hvis du tror at det å samle inn samtykke til skolen løser behovet for en databehandleravtale – så tar du altså feil. Du kan ikke bruke samtykke for å slippe å ha en databehandleravtale. Da må du over på frivillighet.

Så… praktisk anvendelse i klasserommet – hvis du vil at elevene skal bruke https://bookcreator.com (eller denne eller denne eller denne osv…) må du først bestemme deg for om det skal være frivillig eller ikke. Er det ikke frivillig kan du bruke GDPR artikkel 6 punkt 1c) med henvisning til § 2-3 i Opplæringsloven, som begrunnelse for å behandle personopplysninger. Du må også ha en databehandleravtale med Bookcreator og gjort dine vurderinger etter GDPR for å leve opp til det ansvaret du har for behandlingen av personopplysningene.

Hvis det er frivillig må elevene lage konto hos Bookcreator frivillig og samtykke til Bookcreators betingelser – overfor Bookcreator. Disse elevene kan bruke tjenesten i faget ditt. De andre kan ikke. Så det så…

PS! Dette er en del av en tenkt tankerekke til NKUL seinere i år :-) Alle kommentarer mottas med hjertelig takk!’

Nye opplysninger 22. april 2018 – Bookcreator har nettopp gjort alle nødvendige endringer for å være innenfor GDPR! Nå kan du enkelt få tak i de opplysningene du trenger for å bruke Bookcreator innenfor § 2-3.

Til deg som skal til NKUL – blir du med på en liten dugnad?

Posted on1 Comment

Blir du med på en dugnad på NKUL om skytjenester og sikring av personopplysninger som kan bli riktig spennende om mange blir med? Først vil jeg si at dette gjør jeg ikke for å lage dårlig stemning eller henge ut noen. Jeg gjør det fordi jeg faktisk lurer og fordi skytjenester og personopplysninger unektelig er i vinden for tiden. Selvfølgelig kunne jeg gjort det helt selv også, men det er mye enklere (og kjekkere) om flere blir med.

Gangen i det er – blant utstillerne på NKUL velger du et én tilbyder av en eller annen form for skytjeneste. I en hyggelig og høflig interessert tone klemmer du inn disse spørsmålene:

  • Hvor blir brukerdata lagret?
  • Hvordan sikrer dere brukerdata vi lagrer hos dere?
  • Sletter dere alle brukerdata når vi eventuelt sier opp avtalen hos dere?
  • Hvordan kan jeg vite (altså sjekke) at dere gjør det du nettopp har fortalt meg?

Det siste spørsmålet er det vanskelige spørsmålet – hvordan vet jeg at du som leverandør faktisk gjør det du lover i databehandleravtalen / kontrakten? Jeg, som behandlingsansvarlig, kan ikke bruke deg som databehandler uten at jeg faktisk kan sjekke dette. Hvordan vet jeg om du bryter kontrakten eller ikke, om jeg ikke kan kontrollere det på en eller annen måte? Og hvordan gjør vi det? Får jeg komme på besøk selv for å sjekke sjekke rutinedokumenter, risikoanalyser, avviksrapporter og serverrom? Eller har dere en uavhengig tredjepart som sjekker dette og får jeg lese rapporten deres? Eller om dere gjør dette selv – får jeg lese disse rapportene?

Bare for å ta et eksempel – tilbyder sier at alt blir lagret på deres tjenere. Hvis de med dette mener virtuelle tjenere hos Amazon AWS (eller Microsoft Azure) er dette noe helt annet enn tjenere i kjelleren i kontorbygget deres. Og selv om de sier at det er på lokale tjenere i kjelleren – hvordan kan jeg kontrollere at de ikke bruker Amazon AWS likevel?

Hvis du så etter beste evne fyller inn svarene du fikk i dette skjemaet (gjerne sjekk skjema på forhånd) – lover jeg at jeg skal blogge om svarene som har tikket inn. Selvfølgelig har du lov til å snakke med flere og sende inn flere skjema…

Er du med? :-)

PS! Jeg synes jo også at de som står på utstillingene for ulike tjenester bør kunne svare på deler av dette – igjen fordi skytjenester og personopplysninger er et stadig aktuelt spørsmål.

NKUL 2016

Posted on1 Comment

NKULYes! I år ble det NKUL! Og det ble et hektisk besøk også. Sammen med Trondheim kommune skulle vi presentere hva, hvorfor og hvordan i forhold til GAFE og Chromebook, men det ble mye annet som skjedde også.

Det er 3 år siden jeg sist var på NKUL – og da presenterte jeg GAFE på en parallellsesjon og ledet en samtale om det å være IKT-ansvarlig i skolen. Jeg skulle vært der i fjor og snakket om at personopplysningsloven er på kollisjonskurs med IKT i skolen, men av kjente grunner ble det ikke noe av. Desto kjekkere var det da å få hilse på alle jeg i disse 3 årene bare har kjent via Internett. Det er også kjekt å se at både det vi gjør i Randaberg og det jeg skriver på bloggen blir lagt merke til (henger kanskje sammen :-).

Først var det to runder hos Senter for IKT på dere «Rom for lek og læring», hvor jeg presenterte spillet «Keep Talking and Nobody Explodes» og var med i presentasjonen om VR i undervisningen. Onsdags kveld var det også TeachMeet, som jeg ikke har vært med på før. Det var både morsomt og interessant, og jeg tror jeg fikk sagt noe viktig på en bra måte i løpet av min 7-minutters runde om innenfra- og utenfraperspektivet i KRLE… ved hjelp av berg- og dalbane :-)

Torsdag var en dag hvor jeg skulle få med meg en masse parallellsesjoner, men det ble en fellessesjon og 1,5 parallellsesjon – og i stedet en god runde prat med Tobias om spill i skolen. Så var det rundt hos utstillerne – hvor det er underlig mye rart. Det er fullt mulig å kjøpe veldig mye feil innenfor feltet IKT og skole, men det får bli et eget blogginnlegg en eller annen gang.

Torsdags kveld gikk med til å pusse på presentasjonen til fredag sammen med gutta fra Trondheim – jeg på hotell og de hjemme hos seg selv (regner jeg med). GAFE er bra på den måten :-)

Fredag kom og vi hadde fullt hus på sesjonen vår…

Rett under har jeg lagt inn presentasjonen vår – og under den igjen finner du videostrømmen fra sesjonen vår. Det er noen teknisk feil underveis i opptaket og de to siste lysbildene + spørsmålene kom ikke med.

Nå har jeg ett år på meg til å lage en sinnssvak god presentasjon om spill i skolen – eller VR og perspektiver :-)

Livet er en pussig ting

Posted on4 Comments

nkulJeg skulle så gjerne vært på NKUL, men det ble det ikke noe av. Jeg skulle til og med ha en av parallellsesjonene i dag og snakket om «Den digitale skolen på kollisjonskurs med personopplysningsloven». Og jeg hadde tenkt at den store utfordringen ville være at dette ikke er noe som fenger så mange som det burde. Det er litt som å snakke om at elever må komme tidsnok til de elevene som er kommet tidsnok. Også skulle jeg truffet, og snakket med, alle de kjempeflotte folkene jeg bare treffer på Twitter og epost og en videoprat i ny og ne. Også skulle jeg vært med på Trondheims lansering av Google Apps for Education og Chromebook som plattform for trondheimskolen. Også skulle jeg sett og hørt på alt det flotte NKUL finner frem av andre spennende sesjoner hvert år.

Men den gang ei. Dette ble effektivt stoppet av en saftig sykehustabbe. Min bedre halvdel skulle inn og gjøre et enkelt dagkirurgisk inngrep på SUS, men endte opp med hull på livmor og tynntarm med dertil alvorlige bukhinnebetennelse. Dette ledet til flere nye operasjoner med påfølgende nye komplikasjoner og nye operasjoner og en antibiotikakur som aldri tar slutt (en sånn intravenøs en du må få 3 dager daglig på sykehuset til alle døgnet rare tider). I praksis har vi bodd på sykehus siden slutten av mars og hun er ikke utskrevet enda – men alt går bedre, så målet er å bli skrevet ut til uken med en to ukers ab-kur i tablettform med flere undersøkelser og kontroller underveis. Så nei – kan ikke reise fra familie da, selv ikke til NKUL ;-).

Nok om det. Du får gjort litt forskjellig når du kjeder deg på et sykehus også. Det er mye venting der. Så jeg har fått skrevet et par av bloggens mest populære innlegg – og jeg får tid til å skrive om det jeg skulle ha snakket om på NKUL. Så under finner du hele presentasjonen min og i kommentarfeltet/foredragsnotatet til hvert lysbilde finner du det meste av det jeg hadde tenkt å si høyt.

Denne presentasjonen likner en del på den jeg holdt på nettbrett-konferansen for Senter for IKT, men det er et par nye og viktige ting. Jeg har snakket litt til med Datatilsynet og tenkte jeg skulle slippe et par minibomber her i bloggen nå – noe er med i presentasjonen, andre ting ikke.

Jeg har prøvd å få Datatilsynet til å svare på om det er greit å be foreldre opprette en AppleID for barne frivillig – om skolen deler ut iPad i en 1-til-1-løsning i skolen, og om skolen kan opprette generiske/anonyme AppleIDer for foreldre/elever som ikke vil gjøre det frivillig. Svaret jeg har fått er noe diffust. Frivillighet er greit, men det skal være en reell frivillighet – uten at Datatilsynet sier noe om hva «reell» betyr, annet enn at det er vanskelig å få til i skolen. Vansken har de tidligere begrunnet i at om skolen sier at alle skal, så er det ikke en reell frivillighet, men skal hjemles i lov (f.eks. opplæringsloven § 13 eller § 2-3). Om skolen hjemler det, så er det ikke frivillig – og skolen må ta ansvar for at dette gjøres innenfor det lovverket skolen må forholde seg til (i dette tilfelle personopplysningsloven). Hvis jeg prøver å forstå det betyr det at vi ender opp med en situasjon der bruken av f.eks. iPad må være frivillig for at det skal være frivillig om du vil bruke din egen AppleID. Hvis du må bruke iPad i skolen, må også skolen ta ansvar for AppleIDene som blir brukt i undervisningen – og frivilligheten ryker. Om Apple godtar generiske/anonyme AppleIDer vil Datatilsynet naturlig nok ikke mene noe om, men de som har lest brukervilkårene ser at Apple gjør ikke det på papiret (både navn og fødselsdato skal være ekte i en AppleID) – selv om de ser ut til å vende det døve øre til at det skjer i stor utstrekning.

Den andre tingen jeg lirket ut av dem var at de forventer sterk autentisering på alle tjenester der lærer får tilgang til informasjon om/fra mange elever. De har tidligere presisert at dette gjelder læringsplattformer, f.eks. itslearning, Fronter og Google Apps for Education, men nå presiserte de også at det også gjelder tjenester som Showbie, Duolingo, KhanAcademy, Evernote – altså der lærer har tilgang til personopplysninger om mange elever.

Denne gangen ga jeg etter…

Posted on2 Comments

På Lesedigg klarte jeg ikke holde meg.


Det ble for vanskelig å sitte stille under «Ikke enten-eller, men begge deler: Perspektiver på lesing, teknologier og grensesnitt«. Under fanen om at hun skulle nyansere og/eller balansere bildet av bruk av teknologi i skolen viste hun frem det jeg vil kalle en dyp skepsis til IKT på generelt grunnlag. IKT = problemer. Jeg ser fra noen korte kvitter fra #NKUL-strømmen at jeg ikke er helt alene om å ikke være enig.

Et av hovedpoengene hennes i presentasjonen var å ikke ta inn ting i skolen før det er forsket på og funnet at det virker (positivt). Særlig. Det er lite av det du finner i skolen i dag som er «forsket» inn. I min lege oppfatning virker det mer som om forskning mer prøver å få oss til å gjøre noe annet enn det vi gjør i skolen i Norge i dag – fordi det vi gjør ser jo ikke ut til å virke så veldig godt :-)

Der det virkelig skar seg i mitt hode var kombinasjonen av hovedtesen hennes om å ta hensyn til hva forskning viser – og hva hun endte opp med å vise i sin egen presentasjon…

Lysbilde 3 – et gurp om at alt var bedre før fra en (ung) lærer som ser ut til å ha glemt at en av lærerens sentrale oppgaver er klasseledelse  – og hva det innebærer.

Lybilde 4 – halvkvedede danske avisartikler om at elever med iPad ikke får bedre karakterer og at det ikke gir bedre poengsum på PISA. Er det virkelig noen som har påstått at det er en direkte sammenheng mellom bruk iPad og bedre karakterer / skår på PISA?

Lysbilde 5 – et ordentlig studie(!), og der de faktisk fant at en type multimediale virkemidler faktisk var bedre enn teksten – selv om de to andre ikke var det. Nei, det er ingen automatikk, men de må for guds skyld bruke det som ga bedre resultat enn bare tekst!

Lysbilde 6 – «Det store skolesviket» – boken av en misfornøyd (eldre) lektor i videregående skole hvis meninger hun kanoniserer til poeng for hennes eget syn. Meningene hans teller hverken mer eller mindre enn mine i denne bloggen. Han skrev bok. Jeg blogger. Begge synser vi ut fra erfaring ;-). Og jeg må jo si at forslag 7 av 18 for å få skolen på rett kjøl er direkte reaksjonært. Han vil ikke få det til – og han skjønner det ikke. Ikke Anne Mangen heller.

Lysbilde 7 – andre henvisning til en ordentlig forsker, men legg merke til når boken er gitt ut. Det er i 2008 – to år før den første iPaden så dagens lys og revolusjonerte måten vi konsumerer multimodale tekster på, i alle(!) aldersgrupper. Boken handler dessuten ikke om lesning – den handler om hvordan mennesker lærer og at kroppen er en del av denne prosessen. Det er et godt slag under beltet for de som tror at lesing av tekst er den beste måten å lære på – det være seg på papir eller skjerm.

Og når vi først er inne på når forskningen er gjort. Det Mangen viser til av forskning er datert 2001, 2007, 2008 og 2012 + hennes egen i 2013 (som vi kommer til snart). Jeg vil stille meg spørrende til om forskning på digital vs analog tekst før 2010 egentlig har verdi. Det er etter 2010 at digital tekst/literacy i praksis ble tilgjengelig for almenheten. I 2012 undersøkelsen (lysbilde 5) finner jo faktisk forskerne at en type multimediale virkemidler er mer effektivt enn bare tekst.

Lysbilde 15 – Så til Lesesenterets egen undersøkelse, som Mangen selv er en av forskerne bak. Jeg har i tidligere blogginnlegg uttrykt skepsis til både undersøkelsen og resultatet med utgangspunkt i at resultatet er gitt på forhånd – og at problemstillingen i utgangspunktet er uinteressant. Men så gjør Mangen noe i lysbilde 16 jeg ikke synes er helt ryddig. Hun svarer på hvorfor elevene skårte lavere på skjerm, som om dette var faktiske årsaker. I hennes egen rapport er dette ikke mer enn mulige tanker om hva som kan være grunnen.

Og da er det spennende at hun ikke sier noenting om at de har gjentatt forsøket, og byttet ut gamle PCer med liten (og dårlig) skjerm med iPader. Kan dere på Lesesenteret være så snille å publisere dette nye resultatet snart? I min verden tror jeg at dere har oppdaget at dere ikke fikk det samme resultatet!

Så får vi høre litt om hennes neste prosjekt – at leseropplevelsen er forskjellig mellom skjerm og papir. Med utgangspunkt at de leser en trist tekst. Men hvilken lesergruppe er det de tester? 145 amerikanske universitetsstudenter, derav 73% kvinner. Det er innlysende at disse er godt vante papirlesere – og antakeligvis leser en del romaner på papir. Jeg synes det er mer pussig at det bare er at når en trist novelle/kort fortelling presenteres som nyhet og på papir, at papirversjonen gir mer inntrykk enn skjerm. Det er ikke sikkert jeg fikk med meg alt hun sa her, men resultatet er på en måte gitt med utgangspunkt i hvem du tester. Test heller poden min hjemme på 7 som leser hva det skal være på både på papir og skjerm – og spør ham hva som gjør mest inntrykk. Det tror jeg kommer til å ha lite med papiret eller skjermen å gjøre – men lyd og noe bevegelse skader ikke på opp- og innlevelsen :-)

Og så det siste lysbildet…

«Evnen til å konsentrere seg over tid er en viktig forutsetning for lesing.» (K06)

Ja, selvfølgelig – ingen er uenig i det! Og det er egentlig et argument for lesing på skjerm – uansett. Det er skjerm elevene leser på nå. Det er skjerm de kommer til å lese på når de er ferdig med skolen. Skolen må lære dem å lese konsentrert på skjerm – om det var et problem!

Poenget mitt er at utgangspunktet til Mangen er uinteressant. Det er ikke viktig om elever leser best på papir eller skjerm. Elevene er allerede godt plassert i en digital tekstkultur – enten Mangen vil eller ikke. Samfunnet vårt, elevens hverdag, er allerede digital og skolens oppgave er å gjøre elevene til gode borgere i dette samfunnet. Min påstand er at de ressurssterke / flinke elevene kommer til å beherske både papir og skjerm på en god måte som voksne. Også tipper jeg at svake elever ikke leser særlig på papir når de blir voksne – og nettopp derfor er det vår jobb som skole å gjøre dem til gode lesere på skjerm. Uansett om papir er bedre eller ikke!

Og om jeg tar utfordringen for å finne forskning for mitt syn? Njai… må få tid først og min jobb består ikke i å forske på ting :-). Den korte utgaven er at OECD mener å kunne vise til positive effekter (her og her) og at SMIL-undersøkelsen i Norge (som er en stor en) konkluderte med at rett bruk av IKT gir økt læringsutbytte. Kan også slenge på Hattie, som en forlengelse av SMIL:

An analysis of the meta-analyses of computers in schools indicates that computers are used effectively (a) when there is a diversity of teaching strategies; (b) when there is a pre-training in the use of computers as a teaching and learning tool; (c) when there are multiple opportunities for learning (e.g., deliberative practice, increasing time on task); (d) when the student, not teacher, is in “control” of learning; (e) when peer learning is optimized; and (f) when feedback is optimized. This list should be no surprise given the rest of the claims in this book, as they also emphasize the “visible teaching—visible learning” messages.

Altså – IKT er et verktøy som, brukt rett, kan gjøre læring mer effektiv. Så da så. Da må det vel inn i skolen da. Q.E.D. ;-)

Papir eller skjerm er en underordnet diskusjon – og samfunnet har allerede valgt skjermen. Derfor må og skal det inn i skolen – og vi må finne den gode måten å gjøre det på.

Om IKT og skole og «pedagogisk merverdi»

Posted on5 Comments

«Digitale verktøy er et middel og ikke et mål.»

Dette er en kjent og lite kjær uttalelse/mening/påstand. Den er på linje med «å innføre digitale verktøy der det gir pedagogisk merverdi». Jeg har vært med i alt for mange diskusjoner der dette er brukt som et argument mot å innføre IKT i (grunn)skolen overhode – eller bare å gjøre det ikke kan unngå å måtte gjøre på en datamaskin (f.eks. regneark i matematikk).

Ikke det, jeg er enig, men bare om et helt bestemt kriterium er oppfylt – du må ha digitale verktøy tilgjengelig. Hvis du ikke har det må faktisk innføring av digitale verktøy være et mål. Det har faktisk en egen pedagogisk merverdi å innføre disse verktøyene, hvis du ikke har dem! Om det digitale mangler i skolen, mangler en sentral del av det skolen skal utdanne elevene til. Og når det digitale er på plass, da kan vi begynne diskusjonen om hvilke digitale verktøy som gir pedagogisk merverdi – ut i fra de målene skolen har i den nåværende læreplanen.

Så kan vi alltids holde liv i diskusjonen om hva tilgjengelig betyr. Jeg mener at så lenge datamaskinen er innelåst på et datarom og/eller ikke er tilgjengelig i det øyeblikket en lærer ønsker å bruke digitale verktøy i undervisningen sin, da er det digitale verktøyet ikke tilgjengelig. Slik blir IKT i skolen noe spesielt, noe som bare skjer i spesielle øyeblikk i skolehverdagen.

I den forbindelse har jeg lyst til å spille inn at det i slike øyeblikk er viktig at skolen har en visjon/et mål for hvordan IKT skal brukes i skolen. På Harestad skole har vi lenge hatt «Jevn og hverdagslig bruk av IKT er den beste IKT-opplæringen elevene kan få» som mål for hvordan vi ruller ut og prioriterer IKT i skolen. Ut i fra den både kan og vil jeg påstå at så lenge elevene ikke har hver sin maskin vil det være nesten umulig å nå denne målsettingen – rett og slett fordi hverdagslig i dag betyr at alle har hver sin dings. Det er det som er hverdagen for elever i dag – i alle fall utenfor skolen! Hvis du derimot setter opp at målet er 1 PC per 3 elever, kan det godt hende at du når målet uten at det egentlig har skjedd noe som helst med bruk av digitale verktøy i skolen. Så ja, mål om IKT i skolen må handle om mer enn å telle datamaskiner, men samtidig er det vanskelig å ha mål om IKT i skolen uten å ha det nødvendige utstyret.

Det holder heller ikke å digitalisere nåværende praksis – praksis må endres for å tilpasses det nye verktøyet som er kommet. Dette er glitrende formulert av bloggen nettkulturløftet…

Det digitale er ikke et ferniss vi kan klistre utenpå det som fins fra før. Det er verktøy med konsekvenser. Digitalisering handler ikke mest om teknologi, «men om ledelse, prosesser, mennesker OG deretter IKT verktøy.» Du kan ikke ta ny teknologi alvorlig uten å være villig til å endre organisasjon, produksjon – og ikke minst maktfordeling.

Men igjen… den nye teknologien må være tilgjengelig i skolen før en kan planlegge og tenke om de andre tingene.

Et siste innspill i denne runden er at det er stor forskjell mellom diskusjonen i videregående skole og i grunnskolen. På NKUL i år var det lett merkbart i rundene jeg hadde om IKT-ansvarliges rolle i skolen. Det er mer tilgjengelige teknologi i videregående skole enn grunnskolen. Det preger også diskusjonene og gjør at ting som diskuteres i videregående skole har liten verdi for grunnskolen (foreløpig). De manglende «midlene» gjør at det ikke er så mange «mål» å diskutere :-)