Vel blåst, Revheim skole – og rektor Eirik Jåtten! Det står respekt av å ha dratt i land det dere har klart med den nye spillpedagogen og det nye spillrommet. For de som ikke har fått med seg hva som skjer er det greit å lese seg opp på NRK Rogaland (med radioreportasjen her) og kommunens egne nettsider.
«Rom for spill» med VR rigges opp
Om «sjølskrøydet» på kommunens hjemmesider om å være den første ungdomsskolen i landet med et gamingrom er helt riktig kan diskuteres. Kanskje først i Stavanger ;-). Vi i Randabergskolen har nå hatt et «Rom for spill» med VR og 15 spillmaskiner (om enn ikke så dyre som på Revheim) på Goa skole fra høsten 2018 og etterhvert mange fornøyde elever (og lærere) som har spilt «Gone Home», «Keep Talking and Nobody Explodes» og en rekke andre spill.
Uansett – det er kjekt at rektor Eirik har klart å få istand dette og jeg tror det skjer mye spennende fremover på skolen hans. De tekniske rammene er på plass for at skolen skal kunne bruke dataspill i undervisningen. Nå kommer den vanskelige delen – hvordan bruke dette på en god måte i undervisningen!
Nå skal jeg i starten tråkke litt på rørte tær. Fortellingen om Mats (som er rørende og bra at blir fortalt) er i mine pedagogøyne ikke et godt utgangspunkt for å løfte frem bruk av dataspill i skolen. Her snakker vi rett og slett om epler og appelsiner. Fortellingen om Mats kan skape en «goodwill»-bølge for verdien av dataspill som sosial arena i gitte situasjoner, men det er overhode ikke et argument for bruk av dataspill i forbindelse med læring.
Rektor Eirik rører på de rette tingene når han snakker om å ufarliggjøre feiling og, om jeg tolker ham litt, at spill inneholder mer enn bare faktaopplysninger – at de inneholder opplevelser som kan være vanskelige å formidle gjennom andre medier i skolen. Men han er også inne på noen mer vaklende områder – synes jeg. Det er ingen hemmelighet at «gamifisere» er et banneord i mitt arbeid med bruk av dataspill i skolen. Vi skal ikke «gamifisere» noenting i skolen. Vi skal drive med læringsbasert spilling og ikke spillbasert læring. Sagt på en annen måte – vi skal utnytte spillet og bruke det til ulike læringssituasjoner. Det er ikke spillet som skal lære oss noe. Det kan godt hende at det spillet vil lære deg og det eleven skal lære i en læringssituasjon kan være noenlunde overlappende, men det er likevel læreren som skal ha begge hendene på læringsrattet – ikke spillet.
«Motivasjon og interesse» er også to nokså uinteressante ord, fordi dataspill som nyhetsverdi vil rimelig raskt gå over. Det som bærer læringsbasert spilling er knyttet til å bruke det bare dataspill kan gjøre, som er å skape opplevelser basert på at du må gjøre interessante valg og oppleve konsekvensen av dem, og sette det inn i en ramme du som lærer styrer mot det målet du har for undervisningen. Det er fullt mulig å lage et kjedelig og uinteressant opplegg med et kanonbra spill – samtidig som er det mulig å lage et sykt motiverende og interesseskapende opplegg av et spill som egentlig er nokså dårlig og kjedelig. Vi lærere slipper ikke unna jobben med å lage god undervisning! Bruker vi dataspill for å skåre billige motivasjonspoeng klapper det hele sammen rimelig raskt. Bruker vi derimot dataspill på det dataspill egentlig er gode til som en ressurs i undervisningen kan magiske ting skje :-)
Dette sagt – jeg er temmelig sikker på at Eirik og jeg ikke er så uenige om dataspillenes plass og rolle i skolen, såpass har vi allerede snakket sammen :-). Jeg er likevel alltid litt nervøs for at dette nye og spennende kulturfeltets plass i skolen lander på en god måte. Det er mange grøfter å ramle ned i og krefter utenfor skolen vil gjerne inn i skolen under fanen «læringsspill» – som er det andre kraftige banneordet du kan si til meg. Jeg står derfor gjerne først i køen for å bidra positivt med det jeg (og andre spillpedagoger) har erfart gjennom vårt arbeid med bruk av dataspill i skolen og håpe at de rundt meg kan leve med favorittmottoet mitt når vi må tråkke opp nye stier – «Strong Opinions, Weakly Held«.
Læringsbasert spilling handler altså om å bruke dataspill som et verktøy i undervisningen, og som med alle andre verktøy trenger lærere (og elever) trening og erfaring i å bruke det. Sjekk gjerne ut James Paul Gees artikkel om «Are Video Games Good for Learning?«, hvor han trekker frem det dataspill gjør bra i lys av læringsteori og hvordan vi kan prøve å bruke det i undervisningen vår. Kombiner dette med Tobias og Aleksanders Språkløype om bruk av dataspill i skolen, spillpedagogenes tanker om hva læringsbasert spilling er (en lengre artikkel her) og alle praktiske undervisningsopplegg som allerede eksisterer. Da har du et rimelig kompetent utgangspunkt for å bruke dataspill i skolen på en spennende måte – også på rommet til Revheim ungdomsskole.
Forresten – Vi må ikke glemme at spillrommet på Revheim er noe som bare kommer til å eksistere på Revheim. Alle skoler kan ikke ha et rom med utstyr til kr 500 000,- og med en 50% spillpedagog. Det er derfor vi må jobbe å lage et spillrom til f.eks. kr 70 000,- uten annet enn IT-ansvarlig på skolen og likevel med 20 maskiner hvor alle lærere (med elever) kan komme og spille. Det er det vi prøver ut med «Rom for spill» i Randabergskolen – og det kan andre også få til… mener jeg.
Stavanger (og en rekke andre kommuner) har kjøpt inn Chromebooker – og noen «Sår tvil om elevenes nye maskiner kan brukes på eksamen«. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sår denne tvilen, men har en mistanke om at det er journalisten i NRK. Hvorfor blir det så mye styr når NRK kommer på banen? Kan de ikke sette seg bedre inn utfordringene de prøver å avdekke? Når de ikke gjør det blir det bare rot. De rører i vannet og roper ut at nå er vannet grumsete.
Irritasjon er en god inspirator for å ordne i tanker som dukker opp. Det første er sentralt gitt eksamen aka skriftlig eksamen. Jeg liker den ikke. Den er feil. I 10 år prøver vi å lære opp elevene til å bli gode til å samarbeide – både med medelever og lærer. Evnen til samarbeid er sentral i dagens og fremtidens voksenverden. Vi prøver også å få elevene til å spørre om hjelp når det er noe de ikke får til. De kan spørre andre elever og de kan spørre lærer. Vi har idealer i formålsparagrafen vi også jobber jevnt og trutt med. Les paragrafen en gang til. Det skader ikke. For egen del fungerer den som et korrektiv mot en del ting vi lett kan glemme i skolehverdagen. Så… etter 10 år med tillit, skaperglede, respekt og samarbeid kulminerer det hele i den store dagen. Dagen over alle dager i grunnskolen – Eksamensdagen! Resultatet av grunnskolen for den enkelte elev skal vise igjen i et tilfeldig trekk i ett av fagene norsk, matematikk eller engelsk. Stemningen er til å ta og føle på når elevene skal få vite hvilket av disse fagene de kommer opp til eksamen i – og det er enda mer å føle på når de har fått vite det. Jeg vet jeg overdriver nå – men det er faktisk slik det oppleves på skolene, både for lærerne og elevene. Hele ungdomsskolen har en tendens til å fokuseres inn mot eksamen, både praktisk og emosjonelt.
Eksamensdagen er annerledes enn alle andre skoledager elevene har opplevd. Denne dagen får de ikke lov til å samarbeide eller spørre om hjelp. De er helt alene. Vi stoler heller ikke på at vi har klart å gjøre dem til de menneskene formålsparagrafen sier er hensikten med opplæringen. Plutselig behandler vi alle elevene som om de er noen upålitelige juksemakere og vi må ha knallharde systemer for å hindre at noen av dem skulle snike seg til noe hjelp. Og for å si det med Halvor Thengs – «Herregud, fiks eksamen«!
Og det blir med denne dagen – de neste gangene de kommer til å oppleve slike dager igjen er i videre skolegang. Når de kommer ut i det virkelige livet utenfor skolen – handler det igjen om samarbeid og lagspill. Det er et sprik her som er vondt og feil.
Faktisk synes jeg at lokalt gitt eksamen (aka muntlig) er den rette måten å gjøre det på – hvis det å gi elevene en autentisk prestasjonssituasjon er poenget. Der får eleven en oppgave som må løses en viss tid i forveien. Eleven kan samarbeide med hvem som helst for å løse oppgaven, men til slutt står eleven alene og skal «løse» oppgaven (og de får litt hjelp om de står helt fast!). Dette er en helt reell situasjon for svært mange i arbeidslivet.
Det andre jeg vil bringe inn i diskusjonen NRK trekker opp er at elever som vil fuske alltid vil få det til. I artikkelen til NRK løftes Chromebooken frem som om den er en ny kilde til fusk som ikke lar seg stoppe. Det er selvfølgelig vrøvl. I praksis finnes det bare 2½ løsninger som kan fungere som noenlunde sikre tekniske løsninger for IKT-folk, lærere og skoleledere (og NRK-journalister) med panikkangst for hva elever kan finne på. Den ene er ikke-personlige maskiner med kablet nettverk (ikke wifi overhode) og som er begrenset i bauger og kanter til bare å kjøre eksamen på lokalt installert programvare. Den andre er virtuelle maskiner med begrensede skriveverktøy som bare er tilgjengelig på gitte nettverk som den personlige maskinen må være koblet opp mot. Den halve løsningen er når du installerer et program på maskinen som skal «låse den ned». De er for enkle å omgå har det vist seg. Uansett – alle disse løsningene er praktisk ikke gjennomførbare på alle landets 1182 10.-trinn som skal opp til eksamen hvert år.
Alle andre løsninger er svært enkle å omgå. Alle løsninger der elevene stiller med sin private bærbare digitale enhet kan lett omgås med et adhoc trådløst nettverk fra en mobiltelefon gjemt i sekken. NRK (og de fleste andre) glemmer at spørsmålet om fusk på en digital eksamen ikke er begrenset til nye løsninger. Det er et vel så stort problem på de «gamle». De glemmer også at en mobiltelefon eller bok eller ark eller hva-det-skal-være på do fremdeles fungerer veldig godt som fusk.
Men for å ta utfordringen NRK legger opp til… Først skal jeg presisere at det er ikke noen problemer med Chromebooken i seg selv. Det er bare en bærbar datamaskin. Utfordringen NRK og Stavanger-skolen peker på knytter seg til at elevene skal gjennomføre eksamen på GSuite for Education. Det er enkelt å låse ned Chromebookene slik at elevene ikke har fri tilgang til Internett – mye enklere og sikrere enn alle andre løsninger jeg kjenner til. Utfordringen er knyttet til hvordan vi kan stoppe elever fra enkelt å dele Google Dokumenter med hverandre. Det er dette som er hovedutfordringen – og det finnes flere gode løsninger. Noen krever mye arbeid og låser ned mye. Andre er enklere å implementere, men krever mer opplyste vakter. Poenget er at det ikke er så forskjellig fra andre løsninger. Noe er lett å stoppe, andre ting er vanskeligere å stoppe – alt etter teknisk løsning. Så langt mener jeg at vi har gode nok rutiner for hvordan vi sikrer GSuite for Education og Chromebook i en eksamenssituasjon.
Her er min til nå hemmelighetsfulle skisse til hvordan du kan gjøre GSuite og Chromebook rimelig trygge til eksamensbruk. (PS! Den er skrevet for administratorer i GSFE.)
Den 11. mai 2016, uten å slå særlig på stortrommen, bestemte Stavanger kommune at de også går for Google Apps for Education som sin digitale plattform i Stavangerskolen. Sjekk ut vedtaket på kommunens hjemmesider. Punkt 3, om å tenke nytt ift innkjøp av digitale enheter, er i min verden en nokså tydelig forventning om å velge Chromebook – noe også notatet fra administrasjonen gir en god pekepinn på.
Faktisk tar Stavanger godt i og vil rulle ut 1-til-1 for hele ungdomstrinnet fra høsten 2016 (de vil altså også dele ut maskiner til elever på 10. trinn).
IT-ansvarlige på Harestad skole og jeg besøkte en skole i Stavanger her forleden. Besøket fikk meg til å tenke på at jeg har snakket med fagstab skole i Stavanger om IKT og skole, men at jeg aldri gjorde det ferdig til bloggen. Det er en stund siden jeg hadde samtalen med fagstaben, og siden den gang har jeg ved ulike anledninger besøkt flere skoler i Stavanger og snakket med IT-ansvarlige der. Jeg ser at flere av tingene jeg snakket om med fagstaben nå er på god vei inn i skolen.
Stavangerskolen har per dags dato to skolenettverk – et gammelt og et nytt. Fra gammelt av hang ansatte og elever i et eget skolenett adskilt fra det sentraladministrative nettverket i kommunen. Kommunen legger etterhvert om slik at ansatte i skolen skal over til til det sentraladministrative nettet og elevene skal over i et nytt kontrollert elevnett – som ikke er det skolenettet som eksisterer i dag.
Alle maskiner i det gamle nettverket har installert WinXP og Microsoft Office 2007. Det er ingen form for kontroll over disse maskinene, så alle brukere har lov til å gjøre alt. Dette fører lett til at det dukker opp ekstra programmer eller dinosaur-muspekere, alt gjort av elever. Om det blir for mye tull på en maskin må IT-ansvarlig på skolen starte maskinen opp med en minnepinne og legge over et nytt installasjonbilde (å «ghoste» som en kaller det) slik at maskinen blir ren og pen og brukbar igjen.
I det nye nettverket skal alle maskinene kjøre Win7 og det er mye strengere kontroll over hvilke brukere som kan gjøre hva. Overgangen til Win7 bekymrer fagstaben litt. Det er mange gamle maskiner på skolene som ikke klarer å kjøre Win7.
IT-avdelingen i kommunen har laget en pakke med rundt 80 pedagogiske programmer som alle har tilgjengelig – og som hentes til klienten etter behov. Jo flere programmer som er brukt på en maskin, jo mindre plass er det på maskinen.
Det skal på plass en hjemmekontor-aktig løsning for lærerne i det nye nettverket, men jeg har ikke oversikt over hvordan denne løsningen er gjennomført i praksis.
Kommunen sentralt har ansvar for nettverk, tjenere, hjemmesidene og systemtjenester (som SkoleArena, IST og it’s learning). Det er også IT-avdelingen i kommunen som gjør innkjøp for skolene. De har x antall millioner i året som deles ut til den enkelte skole som utstyr. Summen fordeles etter elevtall og er per dags dato kr 255,- per elever (utenom på små skoler). Ut over dette må skolen bruke av egne midler når de kjøper IKT-utstyr via IT-avdelingens selvbetjeningsportal. Skolen kan ikke kjøpe datamaskiner noe annet sted, siden kommunen må ha kontroll på hvilke installasjonsbilder de må ha klar til enhver tid.
Fagstaben på skolen samarbeider med IT-avdelingen i kommunen om hva som skal være «skoleløsningen». Det er ikke direkte teknisk IT-kompetanse i fagstab, men de har bemyndigelse over IT-løsningen i skolen.
Den enkelte skole kunne bestemme mye i den gamle systemet, men ikke så mye i det nye. IT-ansvarlige på den enkelte skole vil i praksis fungere som 1.-linjesupport/opplæring og «sjauer» (være den som flytter rundt på utstyr). På skolene i dag er det alt fra rundt 25% til 100% stilling til IT-ansvarlige. Det er opp til skolen selv hvor stor denne skal være, alt etter i hvilken grad de ønsker å satse på IKT.
Alle ansatte og elever skal bruke it’s learning, men det er opp til den enkelte skole hvordan dette gjøres. Minstekravet er at en skal innom it’s learning en gang til dagen. Alle referat skal legges der og SkoleArena er også knyttet direkte til systemet (også for barntrinnene). Alle ansatte i kommunen skal lese epost.
På skolene har hver ansatte sin PC. De er fornøyd med PC som kontorteknisk redskap og de fleste er fornøyd med at de får bærbare maskiner. Det er også dette som kjøpes inn til elever. Skolene synes derimot det er for lite PCer tilgjengelig og det er også for lite opplæring.
Utfordringen fra fagstabens perspektiv er at 6000 PCer skal opp i det nye nettverket. Det er en stor investering og det er ikke penger satt av til det enda. En jobber fremdeles med å få skolene opp på en minstenivå. Drømmen er selvfølgelig at hver elev har hver sin PC, men dette er fremdeles en drøm.
Per dags dato koster en stasjonær maskin med skjerm rundt kr. 4 000,- eks mva. Det er en maskin med 3GB minne, Intel Core i3 og 250GB harddisk. Det er også mulig å kjøpe en bærbar PC til kr. 4 600,-. Det er en relativt kraftig sak med 4GB minne, Intel Core i3, 250GB harddisk (med 7200rpm – noe som er mer enn vanlig), DVD og med løfte om 7 timer batteritid.
Med disse prisene blir det nokså tydelig at kommunen kommer til å slite med behovet for maskiner fremover. En stasjonær maskin koster 15 «elevenheter», jfr. tilskuddet skolen får til å kjøpe maskiner. Hvis en sier at en maskin skal leve i 5 år blir det 1 maskin per 3 elev, men jeg tror det er urealistisk å tro at maskinen er funksjonell så lenge. Jeg ville tippet maks 4 år (1 PC per 3,8 elever), men satt levetiden i praksis til 3 år (1 PC per 5 elever). Dette blir ikke bedre med en bærbar PC som koster 18 «elevenheter», fordi bærbare ikke lever lengre enn 3 år (1 PC per 6 elev). De kan kanskje leve lengre som stasjonære, men LCD-skjermer på bærbare blir ordentlig dårlige etter 3 år. Og jeg har enda ikke regnet med at innenfor tilskuddet fra kommunen skal også ansatte få sine maskiner…
Det er ikke til å unngå at jeg i mitt (ikke helt) stille sinn sammenlikner dette mot hvordan verden ser ut på Harestad skole. Der er det 700 elever og 400 maskiner de kan bruke (360 av dem som stasjonære maskiner). En stasjonær maskin med skjerm koster kr. 1 500,-. Det er med 2GB minne, Intel Core2 og harddisk vi kobler fra. Den bruker 55 sekunder på å boote, logge på og starte LibreOffice – og ja, den kjører CentOS v6.3 som tykk klient via et system som heter DRBL (du kan se på det som et slags «live» ghost-bilde som maskinen kjører direkte mot via nettverket). Vi vet at disse maskinene fint kommer å takle det de skal så lenge vi bruker CentOS 6.x, som er støttet i 8 år fremover.
Ansatte og elever har epost/gruppevare gjennom Google Apps for Education. Dette får skolen gratis, så lenge vi holder oss under 3000 brukere, og så store er vi ikke (enda :-).
IT-ansvarlig har denne jobben som en 100% jobb og trives med det. Det er i tillegg en lærer på hvert hovedtrinn som har fått 4% nedsatt leseplikt for å være 1.-linjesupport for ansatte. Men, IT-ansvarlig har i tillegg til ansvar for de 400 klientene og 700 elevene (og 100 ansatte) ansvar for at nettverket, alle tjenerne og systemtjenestene virker. Og han har et budsjett på kr 280 000,- i året for å kjøpe inn og vedlikeholde alt nødvendig utstyr fra nettverkskabler til tjenerne i kjelleren.
Alt i alt driver Harestad skole til godt under halv pris av det skolen i Stavanger gjør – både ut i fra pris på maskiner og behov for personell. Da har jeg ikke en gang snakket om utgifter til lisenser, tjenere og systemtjenester – hvor Harestad med fri programvare også kommer godt i fra det. Det er dette jeg har regnet meg frem til tidligere, og som vel også Skolelinux ved flere anledninger har prediket.
Men… for å unngå å høres alt for optimistisk ut på egne vegne – jeg tror ingen av disse løsningene er fremtiden for IKT og skole, hverken i Stavangerskolen eller Randabergskolen. Fremtiden ligger et eller annet sted sted mellom iPad, Nexus og Surface…
I mange kommuner det er ikke uvanlig at IKT-avdelingen i sentraladministrasjonen har overtatt driftsansvaret for skolene. De drifter da i praksis to veldig forskjellige systemer – kommunens sentraladministrative system og skolene. Det sentraladministrative systemet består av mange ulike kritiske og ikke-kritiske systemer. Skolene på den andre siden har ikke så kritiske systemer, men veldig mange maskiner. I 2010 var tallet i Sandnes kommune 3600 maskiner i skolen mot 2100 maskiner i resten av kommunen (1,7:1), i Stavanger 6300 mot 2700 (2,3:1) og i Randaberg 990 mot 360 (2,7:1).
Selv om skolen har betraktelig flere maskiner enn resten av kommunen har IKT-avdelingen i kommunen satt av svært lite ressurser til å drifte skolesystemet eller gi skolen et system som passer skolens behov i forhold til det som blir brukt på de andre maskinene! Jeg sier ikke at skolene og IKT-avdelingene i kommunene ikke samarbeider, men at forholdet til hvordan behovene til sentraladministrasjonen blir dekket står dårlig i forhold hvordan behovene til skolene blir dekket – både økonomisk og praktisk. Skolene får ta del i dette i den grad de kan integreres i det allerede eksisterende systemet med noen tilpasninger.
Skolene har andre behov enn sentraladministrasjonen. Sentraladministrasjonen har mange kritiske tjenester og store kompliserte systemer som må virke. Skolene har ikke det, men de skal derimot gjøre alt det en IKT-avdeling ikke vil at ansatte skal gjøre i sentraladministrasjonen – og de trenger en masse maskiner hvor alt dette skal virke. De skal surfe med lyd, video, flash og java. De skal redigere video, lyd og bilde. Det er også mange forskjellige brukere innom samme maskin i løpet av en dag eller en time. Bruken av maskinene i skolen fordrer at de alltid er relativt nye med de siste utgavene av nødvendige programmer. Og det leder oss til neste utfordringer når det er så mange maskiner i skolen. Da er det dyrt å holde maskinparken og programvaren oppdatert.
I praksis er det skolene selv som kjøper maskinene, enten det er i form av en sum som fordeles på alle skolene via IKT-avdelingen eller som en direkte del av den enkelte skoles budsjett. Et gjennomgående problem er at skolene ikke har råd til å vedlikeholde/bytte ut de maskinene de har kjøpt/fått, og de blir sittende med en svært gammel maskinpark som ikke takler behovet – hverken til programmene de skal kjøre eller operativsystemet. Sett dette i lys av at hver elev helst skulle hatt hver sin maskin blir utfordringen enda tydeligere. Skulle f.eks. Randaberg kommune kjørt 1:1 på alle skolene hadde forholdet blitt rundt 5,5:1 mellom skole- og kommunemaskiner – og jeg tror ikke det er mange kommuner som ser for seg et IKT-budsjett for skole som er fem ganger større enn sentraladministrasjonens IKT-budsjett. Men de burde…
Kommunen bruker mange penger på å tilpasse seg behovet til sentraladministrasjonen. Randaberg kommune (sammen med Rennesøy og Kvitsøy) brukte over 4 millioner kroner i 2010 bare på lisenser til forskjellige sentraladministrative system – investering og drift av maskinvare kommer utenom dette. Skolene hadde et samlet IT-budsjett på rundt kr. 700.000,- for å holde 990 maskiner i live samme år. Det sier seg selv at det da fra sentralt hold i kommunen satses mer på å holde det sentraladministrative systemet flytende enn skolesystemet – selv om skolesystemet er nesten tre ganger større (i antall maskiner – og for ikke å snakke om i antall brukere). Hadde kommunen f.eks. satt av 2 millioner kroner i året til nye maskiner i skolen (de bruker tross alt 4 millioner bare på lisenser i kommunen), hadde skolene kunnet gi elever på 5. trinn og 8. trinn ny datamaskin (gjerne et nettbrett) hvert år. Så får det være en utfordring hvor de 2 millionene kommer fra, men hvor kommer egentlig de 4 millionene fra?
I praksis blir det slik i de fleste kommuner at skolen må tilpasses det systemet IKT-avdelingen allerede drifter. Det fører til lite fleksibilitet i forhold til valg av løsning når utfordringene dukker opp. Dette fører igjen til at de IKT-ansvarlige, som brant for IKT i skolen, har mistet noe av gløden de hadde. De opplever at det er vanskelig å gjøre noe annet enn det IKT-avdelingen i kommunen har satt opp som «løsningen». De IKT-ansvarlige på skolene er ikke lengre de som driver frem IKT på skolen. De er IKT-avdelingen forlengede arm som skal fikse litt, forklare litt og gi tilbakemeldinger – og som blir lyttet til – innenfor rimelighetens grenser. Men om en av de IKT-ansvarlige på en skole vil løse utfordringen med gammel maskinvare ved å installere et linux-basert tynnklientsystem vil ikke IKT-avdelingen si ja til dette, fordi det ikke er en del av løsningen i resten av kommunen. Og til IKT-avdelingens forsvar, de er heller ikke bemannet for å takle en slik løsningen i tillegg til sentraladministrasjonens løsning(er).
Hvem er det som spør hva skolen trenger og hvem har makt/myndighet til å sette det ut i praksis? Hvis dette er fordelt på mer enn -en- person kan det lett skje lite ;-)
IT-ansvarlige på Harestad skole og jeg besøkte en skole i Stavanger her forleden. Besøket fikk meg til å tenke på at jeg har snakket med fagstab skole i Stavanger om IKT og skole, men at jeg aldri gjorde det ferdig til bloggen. Det er en stund siden jeg hadde samtalen med fagstaben, og siden den gang har jeg ved ulike anledninger besøkt flere skoler i Stavanger og snakket med IT-ansvarlige der. Jeg ser at flere av tingene jeg snakket om med fagstaben nå er på god vei inn i skolen.
I mange kommuner det er ikke uvanlig at IKT-avdelingen i sentraladministrasjonen har overtatt driftsansvaret for skolene. De drifter da i praksis to veldig forskjellige systemer – kommunens sentraladministrative system og skolene. Det sentraladministrative systemet består av mange ulike kritiske og ikke-kritiske systemer. Skolene på den andre siden har ikke så kritiske systemer, men veldig mange maskiner. I 2010 var tallet i Sandnes kommune 3600 maskiner i skolen mot 2100 maskiner i resten av kommunen (1,7:1), i Stavanger 6300 mot 2700 (2,3:1) og i Randaberg 990 mot 360 (2,7:1).