Status Prosjekt «Nettbrett»

Nå er det ikke lenge igjen før skolen starter opp igjen. De som nå er blitt klasse 10A fortsetter skoledagen sin med nettbrett. Hvordan gikk forrige skoleår? De som har fulgt bloggen har fått med seg det meste, men det er alltid greit med en kortutgave og noen tanker i etterkant.

Elevene har fått en annerledes skoledag (det skulle bare mangle) og det som har skjedd er at elevene…

  • leser mer (på nettbrettet).
  • skriver mer (og bedre).
  • synes de har lett tilgang til IT.
  • synes tilgangen er en naturlig utvikling av skoledagen.
  • ikke vil tilbake til slik det var før nettbrett.

Dette støttes også opp av Espen Reiss Mathiesen som har hatt en undersøkelse blant elevene og intervjuet halvparten av dem. Han arbeider for tiden med en artikkel om temaet nettbrett i skolen, og jeg har fått ta en sniktitt på hva han har funnet ut. For oss som står midt i prosjektet er det lett å se seg blind på ting. Det er derfor kjekt at en ekstern har oppfattet det samme som vi har – på godt og vondt.

Det mest utfordrende i prosjektet er at så godt som alle elevene heller vil ha en bærbar PC enn et nettbrett. Det vil også lærerne. Nettbrettet strekker i praksis ikke helt til i møtet med de gode verktøyene til er tilgjengelig på PC. Fordelene til nettbrettet, som batteritid, berøringsskjerm og tilgjengelighet, veier foreløpig ikke helt opp for ulempen med de manglende verktøyene. I Mathiesens artikkel kommer dette frem gjennom at nettbrettet for elevene i praksis er en erstatning for en PC – ikke lesing på papir. Nettbrettet er altså ikke en bok pluss noe, men en PC minus noe. Det ble ikke bedre av at ingen forlag har hatt klar digitale lærebøker for grunnskolen i det foregående skoleåret.

Noe mer spennende er det at Mathiesen, som også vi, erfarer at elevene – tross hva forskere mener – opplever lesing på nettbrett som problemfritt. Han har også spennende tanker om hvordan nettbrett brukes som leseverktøy, men der får leserne av bloggen vente i spenning til artikkelen blir publisert. Jeg skal minne dere på det :-)

Uansett – elevene vil ha nettbrett fremfor ingenting og vi må si oss godt fornøyd så langt når elevene selv sier (og vi ser) at de både leser og skriver mer, og at de trives med nettbrettet. Utfordringen vår blir nå å finne enda bedre måter å utnytte nettbrettets styrker som godt verktøy i skoledag, samtidig som vi løser manglene i ift. en bærbar PC på best mulig måte.

Skolesjefer er herved utfordret

(ikke en skoleleder)

(ikke en skoleleder)

I går hadde vi den årlige sommersamlingen for skolelederne i kommunen – og skolesjefen hadde en overraskelse på lur. Jeg hadde fått i oppdrag å vise presentasjonen jeg hadde for formannskapet i Randaberg, og jeg justerte presentasjonen litt i forhold til målgruppen. Denne gangen sluttet den ikke med en utfordringen om å prioritere penger til IKT til skolen. Nå var det skoleledernes holdninger til IKT som ble utfordret. For å få poenget tydelig frem trødde jeg godt til med påstander som…

  • Generasjonsskille skoleledere ↔ lærere ↔ elever.
  • Skoleledere hverken kan eller vil snakke elevenes digitale dialekt.
  • Vanskelig å se behovet eller nytten (eller gleden!).
  • Ikke en del av ens egen hverdag / I beste fall et verktøy på jobben / I verste fall noe som gjør arbeidsdagen vanskelig.
  • Skolelederne sentrale i satsingen på IKT i skolen.
  • Skoleledere trenger egen praktisk erfaring av hvordan elevenes digitale hverdag er…

Da jeg kom til det siste punktet utbrøt en av undervisningsinspektørene spontant – «Jammen, da må vi jo få et sånt nettbrett!» (som jeg hadde snakket om tidligere i presentasjonen). «Ja, det må dere», sa jeg – og delte ut en Asus Eee Pad Transformer til alle som satt der! :-)

Det ble plutselig julestemning i et sommerlig møterom med masse skoleledere. Jeg hadde tenkt at jeg der og da skulle ta et bilde av en masse overraskede skoleledere og legge det ut her, men stemning ble så oppglødd at det fikk jeg ikke tid til. Utdelingen av TFen satt som et skudd! Faktisk trodde noen av de andre på møtet at utbruddet fra inspektøren var planlagt (noe det ikke var :-).

I slutten av mai presenterte jeg ideen for skolesjefen. Hun syntes det var en god ide – og etter litt frem og tilbake om hva og hvem gikk hun for den. Jeg tror at dette er et godt (og billig) bidrag i den digitale kompetansehevingen av skolelederne! Nå er skolelederne i Randaberg kommune utfordret til å bruke nettbrettet sitt – så får vi se om de «oppdager» gleden og nytten ved en ny digital hverdag.

Så, til alle skolesjefer der ute – ta utfordringen og gi skolelederne dine muligheten til å utvikle en positiv digital hverdag!

Sak i formannskapet – The New Millennium Learners

Dette er andre del av det skriftlige forarbeidet til saken i formannskapet – The New Millennium Learners.

The New Millennium Learners (NML) er et begrep fra et OECD-prosjekt som ble påbegynt i 2006. Prosjektets hensikt var å undersøke hvordan teknologi påvirket unge i forhold til opplæring. NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NMLene er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (Inter)nettet. Det viste seg raskt at en av hovedutfordringene i OECD var at NMLene har teknologi over alt rundt seg – bortsett fra på skolen, og at dette spriket bare blir større og større. Det er et paradoks at teknologien som så er viktig i det daglige livet til elever (og også for voksne i arbeidslivet) ikke er det i klasserommet, hvor til og med mobiltelefoner vanligvis ikke er lov.

Som tidligere nevn ligger Randaberg kommune bra ann når det gjelder tilgjengelighet til teknisk utstyr i skolen, selv om lærerne og elevene skulle ønske at den var enda bedre. Tilgjengelighet til teknisk utstyr er det som kalles det første digitale skillet. Den andre digitale skillet er hvordan man bruker teknologien når den er der. Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NMLene er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst (selv om de bruker tekst i stor grad når uttrykker seg digitalt), de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er “digitale innfødte”, mens lærerne er “digitale immigranter”. Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres “digitale språk” fremdeles være tydelig.

Ut fra dette kan vi si at NMLene har andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. Vi har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og mer avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne (ikke nødvendigvis formell bruk). NMLene er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk i forskningsmateriale fra OECD som tyder på at dette fører til en økt forskjell mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Forskning fra OECD viser at:

  • …elever blir flinkere til å lese og å skrive ved å la dem arbeide på datamaskiner.
  • …elever får bedre visuell-spatiale evner og ikke-verbal intelligens når de bruker datamaskiner. De blir rett og slett mer intelligente (The Flynn effect).
  • …elever som har datamaskin hjemme gjør det bedre på skolen enn de som ikke har det, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn (det første digitale skillet).
  • …det er trekk som viser at elevene blir flinkere i matematikk, naturfag og samfunnsfag/RLE når de bruker teknologi.
  • …vi vet ikke om elevene blir flinkere til informasjonsprosessering, reflektiv og kritisk tenkning, kreativitet og meta-kognitive evner – rett og slett fordi det ikke er forsket direkte på dette enda. Læringsvitenskapen begrunner at teknologi brukt på rett måte vil være sentralt i effektiv og god læring av disse evnene.
  • …(det er ikke antallet datamaskiner eller hvor ofte de blir brukt som ser ut til å være utslagsgivende.) Fremgang er knyttet til en strategisk bruk av teknologi innen for rammeverket av en pedagogisk modell, hvor teknologien har en tydelig definert rolle over tid.
  • …tilgangen til teknologi endrer ikke nødvendigvis undervisnings- eller læringsstrategiene til lærere og elever.

En av hovedutfordringene ved å undersøke hva teknologi betyr for opplæringen av elevene er at utdanningssystemet ikke er tilpasset bruk av teknologi – og gir derfor heller ikke særlig rom for de sidene av en elevs kognitive utvikling som er knyttet til bruk av dette. Dette igjen gir en ny utfordring med tanke på at læringsvitenskapen i dag er kritisk til om utdanningssystemet slik en har det i Norge og en rekke andre land gir elevene de evnene de (og samfunnet) trenger seinere i livet (noe vi kommer tilbake til seinere).

OECD har tre mål for å argumentere for 1:1-forholdet mellom elev og datamaskin i utdanningssystemet: 1) at yngre generasjoner tilegner seg IKT-baserte evner og kunnskaper, 2) redusere det digitale skillet mellom individer og sosiale grupper (altså både det første og andre digitale skillet) og 3) forbedre undervisningspraksis og akademiske resultater.

Rapportene OECD har laget er fra henholdsvis 2006, 2008 og 2010, men det er pussig hvor aktuelle de alle fremdeles er. Skillet mellom NMLenes hverdag og skoledag blir større og større med henblikk på tilgang og bruk av teknologi. Det er gjort lite for å møte utfordringene som allerede ble skissert i 2006. Vi står i en hverdag hvor ny teknologi stadig gjør større inntreden i hverdagen. Det siste eksempelet er hvor lett nettbrettet/lesebrettet (f.eks. iPad og Kindle) har fått fotfeste det siste halvannet året. Hvordan vil hverdagen se ut i 2016? Og hvordan møter skolen denne hverdagen?

The New Millennium Learners

The New Millennium Learners

Francesc Pedrós artikkel fra OECD-CERI mai 2006 var artikkelen som satte standarden for hvem og hva New Millennium Learners (NML) er. Det jeg oppsummerer her er et utdrag av en artikkel som oppsummerer andre rapporter. Da blir det litt slogan-aktig, men en kan lese artikkelen til Pedró i stedet ;-)

NML er en vid definisjon som omfatter alle de som er født på 80-tallet og som har vokst opp i en hverdag hvor digital teknologi er en uløselig del av dagliglivet. NML er den første generasjonen som har vokst opp omgitt av digitale medier. De fleste aktiviteter knyttet til direkte kommunikasjon og kunnskapshåndtering (i vid forstand) er formidlet gjennom disse teknologiene. NML er derfor vel vant med datamaskiner. De er kreative i bruk av teknologi og flinke til å gjøre mange ting samtidig i en verden hvor de tar for gitt at de alltid har en forbindelse til (inter)nettet. Over 2 millioner amerikanske barn mellom 6-17 år hadde i 2004 sitt eget nettsted og i 2005 i England hadde 31% av de mellom 14-21 år sitt eget nettsted.

NML er et generasjonsfenomen som stadig vokser (i 2006) og er fullt på plass i en del OECD-land. Det er tydelig at økningen av NML er knyttet til hvor lett de unge har tilgang til IKT-utstyr og -tjenester. Økt tilgang gir økt bruk. Det er også en markert forskjell mellom gutter og jenter. Gutter bruker IKT generelt mer (og lenger) enn jenter. Jenter har bruker IKT til kommunikasjon, mens gutter spiller spill. Kort sagt ser det ut til at jentene bruker IKT som et (kommunikasjons)redskap mer enn som en kilde til aktiviteter i seg selv. Det kan derimot se ut til at sammenhengen mellom sosioøkonomisk status (SØS) og bruk av IKT som kommunikasjonsmiddel er omvendt av det en kanskje forventer. Det er f.eks. gruppen med lav SØS har høyere bruk av lynmeldinger enn gruppen med høy SØS.

Dagens elever er ikke lenger de elevene det tradisjonelle utdanningssystem var laget for å undervise. NML er vant til å bruke digital, ikke trykket, informasjon, de prioriterer bilder, bevegelse og musikk fremfor tekst, de er komfortable med å gjøre mange ting samtidig (multitasking) og de er vant til å tilegne seg kunnskap gjennom å bearbeide oppstykket, ikke-lineær informasjon. Dette er stikk i strid med tradisjonelt forventede arbeidsformer og adferd i utdanningsinstitusjoner, hvor en forventer lang konsentrasjonsevne, reflekterende aktiviteter og det å fokusere på bare en aktivitet som vanligvis involverer en form av formelt skrevet tekst. Elevene er «digitale innfødte», mens lærerne er «digitale immigranter». Det er lærerne som må lære det nye språket, og på grunn av dette vil aksenten i uttalen av deres «digitale språk» fremdeles være tydelig. I artikkelen er det et godt eksempel på hvor stor forskjellen er:

For example, the enormous amount of time that NML seem to spend on video games – in the US 8-10-year-olds spend more than an hour a day with video games (V. Rideout, Roberts, & Foehr, 2005) – raises concerns not only about the competences being developed but also about the kind of expectations regarding learning being generated. Video games are expected to give immediate positive feedback for every correct choice, prompting direct learning. And because the learning is fast, focused and repetitive, games cause a great degree of limited learning in little time. In making the player adopt a role which forces constant decision-making, embedded into a particularly well-designed and exciting context, video games raise NML expectations about what is likely to happen when they are in front of a computer and, above all, transform them into real gourmand consumers of digital media. Nothing seems further from this than their daily school experiences with ICT.

NML vokser også opp med andre sosiale og kulturelle forventninger. Dette er den første generasjonen som ser mindre på TV fordi de prioriterer andre digitale medier – spesielt gjennom internett. NMLs bruk av digitale medier fører også til mindre kontroll av foreldrene. Nye mønstre trer frem: fysiske isolasjon blir forsterket, digitale aktiviteter varer lengre og tar tid fra det som før ble brukt til å slappe av, umiddelbar respons og rask tilbakemelding er kommunikasjonsnormen, multimediainnhold har større «verdi» enn tekst og skriving blir enda viktigere pga. fysiske begrensninger til mediet («dingsen») eller tjenesten som blir brukt (min utheving).

Ut fra alt dette har NML andre forventninger til læring og undervisning enn det tidligere generasjoner hadde. En har gått fra at skolen var det stedet der eleven faktisk kunne finne og få prøve datamaskiner (når læreren hadde planlagt det) til i dag der elevene har mer (og avansert) utstyr hjemme og de kan mer om IKT enn lærerne. NML er mer villige til å bruke IKT i læringsaktiviteter enn det skolene gir dem lov og anledning til. Det er trekk som tyder på at dette fører til en økt forskjell  mellom elever og læreres oppfatninger knyttet til kvaliteten av skoleopplevelsen.

Hvordan skal NML verden og den eksisterende skoleverden møtes på en god måte? Artikkelen avslutter med noen synspunkter om hva en i 2006 så som mulige mål for videre arbeid. En må finne en bro mellom NMLenes erfaringer av IKT-formidlet kommunikasjon og kunnskapshåndtering inne i og utenfor klasserommet ved å øke mengden og variasjonen av IKT-utstyr og -tjenester i skolen. Det må bli en sammenheng mellom livet i og utenfor skolen. Man må komme NMLene i møte og lytte til hvordan de mener at undervisning bør foregå for å kunne forstå hvilke prosesser som foregår. Lærerne må få være med i denne prosessen og sikre at de er i front når det gjelder bruk av digitale dingser og tjenester som allerede former de nåværende og kommene elevenes kommunikasjon og kunnskapsaktiviteter.

Det pussige med denne artikkelen er at den er skrevet i 2006. Jeg er sikker på den ikke hadde vært så annerledes om den ble skrevet i dag. Jeg tror forskjellen hadde knyttet seg til at elevene benytter seg av enda mer og flere digitale tjenester nå enn da – uten at det har skjedd så mye i skolen fra 2006 og frem til i dag. Noe sier meg at mye av det som står i denne artikkelen ligger til grunn for forsøkene med 1:1-forhold mellom elev og datamaskin i skolen som OECD har vært opptatt av.

Mobiltelefonens fremmarsj

Gartner var i desember ute med flere spådommer for 2011. En av dem var oppsummeringen av mobiltelefonsalget 2010. Det fremkommer tydelig at mobiltelefonsalget sprenger de fleste grenser. Det er også spennende å se at det bare er Apple og HTC som av merkeprodusentene har klart å øke markedsandelen sin fra 2009 til 2010. Alle de andre blir «spist opp» av «Others» (som er umerkede white-box-modeller fra Asia).

Kanskje det også er på sin plass å vise til Android som system for mobiltelefoner. Det har fra 3. kvartal 2009 til 3. kvartal 2010 gått fra ingenting til nummer 2 på listen over smarttelefonsystemer. Gartner regner med at Apples i 2011 vil selge mange nettbrett (iPad) og dermed styrke sitt operativsystem for håndholdte enheter (iOS) enda mer. Men det er lite som ser ut til å stanse veksten til Android. I bruk har Android allerede passert iPhone i USA (men det er fremdeles RIM som er markedsledende der).

Det vil kanskje overraske noen at bare 20% av mobiltelefonene som ble solgt i 3. kvartal 2010 var smarttelefoner, men det er bedre enn 3. kvartal 2009 da smarttelefonene stod for 14% av salget. Det står kanskje ikke helt i forhold til hvordan reklamemarkedet ser ut til å vise oss at verden bare består av smarttelefoner. I praksis betyr det at 4 av 5 telefoner som selges i dag er «vanlige» mobiltelefoner og ikke små «datamaskiner». De tallene jeg har for Norge (hentet fra Post og teletilsynet) viser at det i Norge er rundt 5,5 millioner mobilabonnementer og nesten 240 000 abonnenter med mobilabonnement med datapakke. Økningen fra 1. halvår 2009 til 1. halvår 2010 viser at forholdet mellom økning i mobilabonnementer og mobilabonnenter med datapakke var på 65%. I rapporten kommer det frem at det stort sett er bedrifter som kjøper mobilabonnementer med datapakke – og det er tydelig at det er en del bedrifter har gikk datapakker til allerede eksisterent abonnementer (det ser du om du trekker ut mobilabonnementer med kontaktkort). Jeg mener at vi kan anta at det er smarttelefoner som får disse datapakkene og at dette viser at salgstallet for smarttelefoner i forhold til vanlige mobiltelefoner i Norge er betydelig høyere enn gjennomsnittet i verden.

Sett i lys av at 73% av jordens befolkning har tilgang til en mobiltelefon (og en lenke fra BBC) og at vi i Norge har en dekning på 113% mobilabonnementer i forhold til innbyggertallet, må vi nok ta for gitt at fremtiden er mobil. Alle har/kommer til å ha en mobiltelefon. I flere utviklingsland hopper man over fasttelefonen og går rett på mobiltelefonen etter hver som nettverkene dukker opp.

For skolen sin del tror jeg at det er meningsløst å forsøke å late som om mobiltelefonen er noe som ikke finnes inne på skolens området. Det er bare å se hvor vanlig det er at lærerne tar med sine private mobiltelefoner rundt på jobben sin. Elevene har den også med – selv om skolen skulle ha et forbud mot det. Da ligger den bare godt gjemt til skoledagen er over. Jeg mener at skolen må godta at dette er et hverdagslig kommunikasjonmiddel og heller jobbe med hvordan en skal bruke dette redskapet på en god måte i skolen. Denne problemstillingen kommer til å dukke opp igjen når jeg går løs på temaet «New Millennium Learners».

En OECD-lesedag

I dag bruker jeg dagen på å lese en rekke OECD-dokumenter jeg lastet ned i går. Det er mye kjekkere enn å skrive om skoler jeg har besøk – jeg vet jo allerede hva jeg har sett :-) . Men jeg skal skrive om dem… etter at jeg har lest ferdig…

Jeg må si at OECD er opptatt av veldig mye forskjellig. De er ikke bare opptatt av PISA innenfor utdanningssektoren. Her er et noen titler for gi deg en smak på hva som skjer:

Og hvis noen syntes at dette ikke hørtes spennende ut – så tar du feil! :-)

Please be Kindle to me…

Etter en uke med utviklingspermisjon kjenner jeg hva denne snikende ubehagelige følelsen jeg har hatt faktisk er. Jeg har lov til å sitter rett opp og ned foran PCen og lese, lytte og se på foredrag knyttet til IKT og skole. Jeg trenger ikke føle at jeg burde gjøre noe annet mens jeg gjør det. Det er faktisk dette jeg skal gjøre! Hele ideen med permisjonen er jo at jeg skal ha tid til akkurat slike ting – og det har jeg! Jeg må bare passe på å gi meg selv «lov» til det :-)

Foreløpig skummer jeg alt jeg kan finne – for å se hva jeg synes vil være viktig å fordype meg i. Det er mye kjekt der ute på det store Internett. «New Millenium Learners» sitt nettsted er rotete å finne frem i, men det ser ut til å være noen perler der (f.eks. denne PDF-presentasjonen fra en konferanse i 2010 som nettopp forsvant fra nettets overflate). Jeg skal i denne uken også bla meg igjennom EDUCAUSE sine digitale ressurser for å se om jeg er noen kjekke artikler der. Vel er det et nettsted for utdanning ut over det som er norsk grunnskole, men jeg har tidligere funnet mange gode artikler om IKT og skole der.

Ellers var jeg en tur innom Sandnes kommune i dag. På fagstab oppvekst skole (som det heter der) besøkte jeg rådgiver Robert Wilford som har ansvaret for skolenes faglige bruk av IKT. Han hadde det litt travelt (jeg hadde ikke meldt min ankomst!), men vi rakk en trivelig og informativ prat om IKT og skole i Sandnes kommune. Vi fant frem til fire skoler som verken er sinker eller racere i IKT-verden og som ville være gode eksempler på hvordan IKT faktisk blir brukt i skolehverdagen. Jeg har noternt en del korte setninger i wikien og IKT og skole i Sandnes kommune som jeg skal utbrodere litt seinere.

Og så var det overskriften da – ja, julen kom litt forsinkel og jeg fikk en Kindle i posten i dag. Jeg må innrømme at litt av dagen har gått til å lese noen dokumenter der :-)