Det som ligger rett foran nesen…

Vi har alle vår horisont for hva vi vet om verden – også IKT-verden – og Maslows «hvis det eneste verktøyet du har er en hammer, er det fristende å behandle alt som om det var en spiker» kan nok være gjenkjenbart i mange IKT-løsninger. Mange IKT-ansvarlige har nok hamret i vei på tilsynelatende spikre der kanskje helt andre verktøy hadde gjort en bedre jobb. Her har jeg ikke tenkt å holde noen uten skyld. Microsoft-entusiaster, Apple-fanboys og Linux-guruer har nok alle valgt en løsning de kjenner godt, selv om den ikke har vært det beste løsningen på noen som helst måte – rett og slett fordi de ikke vet hvilke muligheter som finnes andre steder.

Et innlysende grep er å sikre at IKT-ansvarlige kjenner mange ulike løsninger godt. Men, i en tid der sparsommelige ressurser smøres tynt ut i skolen blir det til at IKT-ansvarliges fordypning og kompetanseheving tar utgangspunkt i det utstyret han kjøper privat og den tiden han legger ned på fritiden.

Og for å slå et slag for IKT-ansvarlige utfordrer jeg rektorer og skolesjefer – du får mer kunnskapsrike (og engasjerte) IKT-ansvarlige om de har et lite personlig budsjett til å teste ting, alt fra den nye typen nettbrett fra Microsoft til å kjøpe og installere en linux-server hjemme. Det er pussig hvor mye arbeid en legger ned i å få en linux-server til å virke når den står hjemme – spesielt om den kjører noen tjenester som er viktige. Og det er da du virkelig lærer ting! Et slikt lite budsjett kan være en utrolig billig måte å gi etter- og videreutdanning til IKT-ansvarlige, samtidig som IKT-ansvarlige føler at noen setter pris på ham (jfr. det jeg har skrevet tidligere).

Når IKT-ansvarlige har arbeidet i de fleste operativsystemer, fingret med alle typer nettbrett og gjort flere forsøk på å forstå hva trunking i et VLAN er, begynner han å bli en ressurs som vet noe om hvilke løsninger som passer godt til bruk i skolen. Skolen / kommunen vil også være bedre rustet i møte med enkeltpersoner (og bottom-up-prosjekter) som har vært på konferanser eller lest en blogg og har funnet oppskriften på å løse alle utfordringer i skolen… :-)

En lovlydig festbrems

I «Makten er gitt deg fra oven» tegnet jeg et bilde av lærere som redde for teknologi. Dette er strengt tatt ikke riktig for den nye generasjonen lærere som trer inn på skolen. Dette er voksne som har vokst opp som digitalt innfødte/fastboende og trer nå inn i arbeidslivet med mange digitale vaner og forventninger. De er ikke redde for teknologi, men lager allikevel utfordringer for IKT-ansvarlige (spesielt for de som har lyst til å være lovlydige IKT-ansvarlige).

Lærerne er ofte ukritiske til de digitale tjenestene de selv bruker som privatpersoner. De forventer at skolen (og elevene) har samme adgang til å bruke dem som de selv har.

Hvorfor kan ikke skolen lage en Spotify-konto og så spille musikk i klassen derfra? Eller laste ned/kjøpe musikk derfra når vi trenger det? Du kan bytte ut Spotify med hva du vil av andre strømmetjenester – iTunes, Google Music, Netflix, Chill osv. Og til de som lurte – nei, du har ikke lov til det i skolen. Skolen kan ikke eie en Spotify/iTunes/Wimp/Google Music-konto. Det er bare privatpersoner som kan det – og de må forholde seg til den avtalen de privat inngår med den enkelte tjeneste.

Og det stopper ikke der – Kan vi ikke bruke Facebook i 5. klasse til å gi elever beskjed? Nope, ingen under 13 år kan bruke de fleste sosiale medier (i følge reglene til de sosiale mediene selv!). Kan vi ikke få alle elever på ungdomstrinnet (over 13 år) til å registrere seg på Blogger og blogge der? Nope, du kan ikke tvinge dem om de ikke ønsker det. Du må ha positivt samtykke fra foreldre for at Blogger mener det er greit (og Blogger er ikke en del av Google Apps for Education-pakken), så hvis en elev (eller forelder) nekter kan du ikke gjøre noe med det. Dessuten, jeg mener at en også er moralsk forpliktet til ikke å tvinge elever til å gi informasjon direkte til aktører som Facebook o.l. ved å tvinge dem som brukere. Løsningen er ofte å drifte tjenesten selv, men i forhold til Facebook er jo hele poenget at alle andre er der – og det kommer de ikke til å være i f.eks. Diaspora.

Siden hverken skolen eller lovverket (eller tilbudet til organisasjoner) ikke utvikler seg like raskt som teknologien, vil IKT-ansvarlig måtte stå der og si «nei» til en masse forslag den godt digitalt vante læreren vil ta i bruk i klassen. Hvis du på toppen av dette må be disse lærerne bruke en IT-løsningen utformet av en IT-avdeling i kommunen som begrenser alt brukere kan gjøre på alle bauger og kanter – ja, da er du ikke en populær IT-ansvarlig hos de unge lærerne heller.

IKT-ansvarlig står derfor mellom barken og veden. Han er upopulær blant eldre lærere, som skal ha seg frabedt alle disse nye digitale greiene han tvinger på dem, og han er upopulær blant de unge lærerne hvor han hele tiden må si nei til alt det nye (og til tider bra) som finnes der ute på det store Internett. Løsningene som er «godkjent» for skole virker utdaterte og gammeldagse for unge lærere og elever, men allikevel for nytt og annerledes for de eldre (ja, jeg tenker spesielt på de norske LMS-systemene nå…). Et par hederlige unntak er Google Apps for Education og Live@edu – og jeg holder en knapp på Google Apps for Education som en mer moderne webløsning.

Makten er gitt deg fra oven

NKUL har samlet inn tanker og ideer til samlingen i 2013 – og sitter nå å spikker på programmet som skal være klart i januar. De lurer på om de skal lage et forum for IKT-ansvarlige, der en kan lufte tanker, ideer, utfordringer og løsninger.

Jeg vil her hive opp noen utfordringer jeg mener er nærliggende i en IKT-ansvarligs hverdag på skolene – og så håper jeg at du som leser legger igjen en kommentar om jeg bommer eller treffer. Du må gjerne også legge kommentarer om ting jeg burde hatt med.

Hovedutfordringen for IKT-ansvarlige er, som for nesten alle IKT-ansvarlige i ulike organisasjoner, at de alltid  føler at de jobber motstrøms.

Mange av utfordringene en IKT-ansvarlig har er knyttet til at han (fordi det er det en IT-ansvarlig stort sett er) «bare» er en lærer. Han er den som kan, men han har ingen makt i seg selv. Makten han har er gitt ham fra oven (her i form av skoleledelsen), men det er en svært begrenset makt. Om han trenger tid, penger eller myndighet må han alltid avklare det med sine overordnede. Men, det er ikke første stopp motstrøms. Første stopp er de ansatte og deres frykt for teknologi.

Det går elektrisk strøm igjennom IKT-teknologi – og som vi alle vet er strøm farlig, i alle fall om det er 230V, så mange ansatte skulle nok ønske at de slapp å ta i dette utstyret. Derfor lurer de alltid på om dette egentlig er nødvendig og at det derfor er best om IKT-ansvarlige tar i utstyret for dem når de trenger det i klasserommet. Dette er selvfølgelig satt godt på spissen, men jeg tror mang en IKT-ansvarlig har opplevd at de har fått ansvar for absolutt alt på skolen som det går strøm i og som ble oppfunnet etter 1985. Sagt på en annen måte – IKT-ansvarlig opplever sjelden drahjelp fra personalet når det skal innføres noe nytt innen IKT på skolen. Det å lede lærere kan være som å gjete katter, samtidig som du grer dem mothårs o.l. Nå må det vel også sies at IKT-ansvarlige også er lærere og kan være vanskelige å gjete :-)

Det blir sjelden bedre av at skoleledelsen øker strømmen du må svømme i. IKT-ansvarlige er som sagt avhengig av makten fra oven. Det er ingen hemmelighet at mang en skoleledelse ikke innehar særlig mye IKT-kompetanse ut over vanlig bruk av kontorprogrammer. Dette kombinert med at det er mange om de beinene ledelsen har, det skjer mye på en skole og at det er så mange andre ting som også må prioriteres, da skjer det lett at en skoleledelse ikke ser viktigheten av IKT i skolen med påfølgende manglende prioritering og tid. Dette blir raskt mye bedre om det er entusiastiske IKT-brukere i ledelsen.

Om skoleledelsen er med og har gitt IKT-ansvarlige makt og myndighet gjennom sin støtte kan en fremdeles møte på hindringer i neste ledd – IKT-avdelingen i kommunen. Det kan godt være at kommunen har en IKT-ansvarlig på skolekontoret, men denne har lite makt over hva IKT-avdelingen i kommunen bestemmer for skolen. Jeg har beskrevet denne utfordringen i artikkelen om «De servile IKT-ansvarlige».

Så i praksis tror jeg mange IKT-ansvarlige opplever omtrent dette…

Et IKT-prosjekt er satt igang fordi en IKT-ansvarlig (eller engasjert lærer) har dratt igang alt selv, med skoleledelsens delvise velsignelse. Så stopper det med det. Prosjektet ble aldri noe som gikk inn som en del av skolens ordinær drift. Det krevde for mye av noen lengre oppe i systemet, og endte kanskje opp i den klassiske «ting tar tid»… veldig lang tid. Mange mister gløden når de må gå den lange spissrotgangen for å få noe til. De må alltid jobb for det, en må alltid være i en prosess. Om ingen i ledelsen kan ingen holde trykket og fokus stopper prosjekt opp idet ildsjelene stopper litt opp for å trekke pusten og så må en begynne omtrent fra begynnelsen igjen.

Klarer en skole å trekke igang et spennende prosjekt kan de lett kollidere med IT-avdelingen i kommunen. I praksis opplever at de da at de blir ignorert/trenert av IT-avdelingen (og ledelsen) i kommunen. Om du mener noe annet enn det som er standarden i kommunen er det du som mener feil. Dette har fått mange ildsjeler til å gi opp ting som kunne gjort skolen mye mer spennende og utviklende enn den er.

Bottom-up-prosjekter fungerer dårlig innen IKT, fordi det involverer så mange penger / ressurser og det gjør store endringer med skolehverdagen – også for de lærerne som ikke vil. Da må skoleledelsen enten ha den nødvendige IT-kompetansen for å kunne formidle hva, hvordan og hvorfor til personalet (og foreldre og kommunen) eller stole på at IKT-ansvarlig kan gjøre det – og stille opp 110% for det den IKT-ansvarlige sier.

Løsningen er selvfølgelig at alle kommuniserer godt og åpent med hverandre. IKT-ansvarlige på skolene og IT-avdelingen i kommunen må samarbeide tett, og det er IT-avdelingen i kommunen som må holde samarbeidet levende – siden det er de som sitter med den reelle makten i gjennomføringen. Fordi IKT er både teknisk og pedagogisk er sentralt i skolen må skoleledelsen lytte til IKT-ansvarlige og ta dem med på råd og respektere den kompetansen de sitter på – samtidig som IKT-ansvarlige må tåle grunnleggende (og ofte gode) spørsmål om hva, hvorfor, hvordan og om det strengt tatt er nødvendig. IKT-ansvarlige må lytte godt til ansatte og være god til å kommunisere ut om det som skjer på IKT-fronten, men de trenger skoleledelsen godt plassert som støttespillere i det arbeidet.

Det skal finnes skoler og kommuner der ute hvor dette har gått bra :-)

«Google Docks»?!

Svarte nettopp på «Kartlegging av IKT-ressurser i skolen» laget av bouvet for Senter for IKT i utdanningen. Jeg har enda litt dårlig smak i munnen. Undersøkelsen virket ikke helt godt planlagt og det var noen feil der jeg syntes var pinlige – tross alt «Senter for IKT i utdanningen»…

Jeg var invitert via epost som IKT-ansvarlig på kommunenivå for skolene og fylte ut skjemaene etter beste evne med det som utgangspunkt.

«Ja», vi har Feide (nettopp fått :-).

«Er alle administrative programmer knyttet til Feide?» Ehh… hva mener dere «administrative programmer»? Visma? Agresso? Det stod ingen eksempler på hva dette kunne være. Uansett – «Nei», ingen av de administrative programmene vi har er knyttet til Feide. I beste fall gir Visma data til Feide, men vi logger oss ikke på Visma med Feide.

Men så kommer spørsmål om hvilke administrative programmer som ikke knyttes til Feide! Fremdeles uten eksempler på hva det kan være. «Alle», skrev jeg i merknadsfeltet. Føltes litt ulogisk, men det er riktig svar på spørsmålet.

Så kommer spørsmål om «alle digitale læremidler er knyttet til Feide». Igjen ingen forklaring eller eksempler på hva et digitalt læremiddel er i denne sammenheng, og «alle» er nokså mange – så «Nei». Jeg regner med de tenker på f.eks. Fronter, itslearning, NDLA osv.

Igjen kommer da spørsmål om hvilke digitale læremidler som ikke er knyttet til Feide. Nå hadde det vært greit med en liten eksempelliste, men «Alle» er nok rett svar her også. Vi har ikke knyttet noen av de digitale læremidlene vi har opp mot Feide – enda.

Men så kom en nøtt – «Velger dere selv hvilke administrasjonsprogrammer dere vil bruke på skolen?». 1) Jeg er skoleeier i denne sammenheng og 2) hva er et administrasjonsprogram? Jeg får svaret når jeg krysser av på «Annet:» og skriver «Delvis». Da får se en liste over en rekke administrative programmer (bildet til venstre). Kommunen har valgt de fleste for oss – både på skole- og skolekontor-nivå. Skal jeg her krysse av bare de skolekontoret har bestemt eller alle vi bruker? Fordi, om jeg krysset av på «Nei» på forrige spørsmål hopper spørreskjemaet helt over denne listen! Har forresten ikke alle skoler formelt en avtale med UDIR i form av PAS (som er ett av valgene) uansett om de vil eller ikke?

Så kommer noen helt greie spørsmål om digitale hjelpemidler. Men spørsmålet «Opplever dere at dere får tilstrekkelig hjelp fra skoleeier til å velge digitale hjelpemidler?» er litt pussig for meg som representant for skoleeier , så «Ja»! :-)

Men så… «Hvilke digitale verktøy bruker dere på deres skole?» Sjekk listen på bildet til venstre.

«Google Docks»?!

Listen i seg selv virker nesten tilfeldig med blandingen av generelle og spesifikke tjenester, men når det står «Google Docks» og så på neste linje «Google Apps» burde det ringe noen kvalitetssjekkbjeller.

Og om noen lurte – det heter ikke «Google Docks» (og har heller aldri gjort det). «Google Docs» skiftet for en god stund siden navnet til «Google Drive» (eller «Google Disk» på norsk) og det er (og har alltid vært) en integrert del av «Google Apps». Du kan ikke ha «Google Drive» uten at du også har «Google Apps».

Dessuten, hvis denne listen skal representere digitale verktøy i skolen bør alle klikke av på «Annet» og skrive inn «tekstbehandling» og «nettleser». Denne listen var rett og slett dårlig!

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt ser hva Senter for IKT i utdanningen håper å få ut av denne undersøkelsen.

Sommererfaringer

Sommerturen til Danmark har gitt verdifulle erfaringer om meget og mangt. Det viktigste for denne bloggen var nok om billige nettbrett er gode nok. En rask oppsummering av sommerturens erfaringer følger…

Er billige nettbrett gode nok? Njei. Batteriet er dårlig. Nettbrettet holder i praksis 2-3 timer på nett – toppen! Det er i praksis ikke godt nok, heller ikke som kalkulator. Nettbrettet lader seg selv ut i dvale på tre dager (uten trådløst nettverk), og når den da ikke holder mer enn 2-3 timer i aktivt bruk med full lading – så er ikke det godt nok.

Det er også noe rart med berøringsfunksjonen til skjermen. Det virker som den av og til mister «fokus» (akkurat som i et OS med vinduer) og trenger et ekstra trykk for å skjønne hvor jeg vil at den skal skjønne at jeg trykker. I praksis fører det til at det ofte er ting som ikke virker. Du trykker og trykker, men ingenting skjer før du trykker et helt annet sted på skjermen og så trykker på det du egentlig ville igjen. Sært. Dårlige drivere til berøringsfunksjonen? Vet ikke, noe er det i alle fall.

Det er også noe rart med Google Play på nettbrettet. Jeg får f.eks. ikke opp Google Chrome eller WordPress i Play – og da heller ikke lastet dem ned. Men jeg fikk opp Flipboard, som bare er tilgjengelig i Play når du bruker mobiltelefon. Det er altså noe rart med hvordan nettbrettet presenterer seg på Play. Jeg får lastet ned Google+, men det ser ut til å være en «eldre» utgave som ikke klarer å logge seg på. Sært og litt foruroligende – som leder meg til neste punkt.

Som mange erfarne IT-folk er jeg litt paranoid og i dette tilfelle slår paranoia inn som en nagende følelse i magen når jeg bruker nettbrettet. Fastvaren i nettbrettet (altså den utgaven av Android som er installert) er en tilpasset utgave, altså ikke en ren Android-utgave fra Google eller en annen stor leverandør. Kan jeg stole på at den ikke sender brukernavn og passord videre til et sted i Kina? Vet ikke – og jeg liker det ikke den usikkerheten. Vi stoler på at Samsung, Asus, Google og Apple ikke ville gjøre noe slikt – men hva med et eller annet obskurt firma i Kina som selger nettbrett billig? Jeg vet rett og slett ikke – og jeg synes det er nifst, fordi jeg tror det er en reell fare.

Men jeg gjorde meg også erfaringer om noe mer enn nettbrett…

Kindle Touch har dårligere batteritid enn Kindle, men jeg holder fremdeles en knapp på at det er noe veldig rett med berøringsfunksjoner på en Kindle. Dessuten – E Ink gir en leseopplevelse i særklasse fremfor nettbrett (også retina iPad).

Hodetelefoner for barn er noe tull. Hodetelefonene jeg kjøpte til sønn på 5 år skulle passe for alder 6+. Erfaringen er at jeg har en sønn med en hodestørrelse han tydeligvis må ha arvet av meg, og som gjorde at hodetelefonen jeg hadde kjøpt til ham såvidt var stort nok. En av sorgene i livet er at RedHat-hatten min i størrelse XL ikke passer på hodet mitt.

Ellers… det er mange mennesker i Legoland og når vi var der var det alt for mange. Du kan kjøpe en egen billett for å «snike» i  køen på aktivitetene – noe som i mitt hode er en form for fallitterklæring.

Jeg har for første gang fått prøvd en Nintendo 3DS som virker – og jeg er alvorlig fristet. Det var lite kult bra å se 3D uten briller.

Og til dere som har egen brannmur/router med VPN-muligheten hjemme – Altibox sin Chill-løsning + iPad + VPN er en fin blanding når du er på ferie. Plutselig tror Chill-appen at den er i hjemmenettverket ditt og da viser den deg alle TV-kanaler uten å mukke. Fornøyd sønn fikk se norsk barne-TV. Ehh…. ja, fordi han hadde jo med seg en iPad ;-)

Dette er trist – og ikke så lite ren dumskap!

Regjeringen avvikler i praksis FriProg-senteret når de trekker all støtte til det. Dette er ikke bare trist – det er ren dumskap i praksis!

Nå skal det sies at jeg mange ganger har savnet et større trøkk fra FriProg-senteret – selv om jeg vet hvor vanskelig det kan være å «spre ordet» om fri programvare til dem som allerede ikke er «frelst». Om staten ikke er fornøyd med innsatsen er det uansett ikke rett løsning å trekke all støtte til senteret.

Hovedgrunnen til at jeg synes dette er dumt er at fri programvare ikke har andre profesjonelle aktører enn FriProg-senteret til å fremme fri programvare. Når en skole/kommune skal velge løsninger i en digitale verden tropper det alltid opp en rekke kommersielle aktører som selvfølgelig har økonomiske interesser i å promotere sitt produkt. Før du vet ordet av det står det en rekke selgere på døren som vil vise deg alt om hva, hvordan og hvorfor deres produkt er perfekt for ditt behov.

Det er ingen som gjør dette for fri programvare. Det er få eller ingen som har «aktive» økonomiske interesser i å fremme et fri programvare-produkt (med noen svært hederlige unntak). Kommuner som velger fri programvare har ofte intern kompetanse på akkurat dette feltet. Den jevne kommune har tydeligvis ikke det – eller… det er i praksis ikke mange som har det på det nivået hvor de bestemmer ting. Da hadde det vært fint å ha et aktivt FriProg-senter som hadde troppet opp og vist hva fri programvare kunne bidra med, hvordan en kan gjøre det i praksis eller hvem som kan hjelpe en med å få det til. Utfordringen er at de må være utrolig proaktive – det er jo ingen kommuner som spør eller informerer FriProg-senteret når de utlyser en anbudsrunde på en digital løsning. Det er jo ingen som «selger» LibreOffice på samme måte som Microsoft selger Microsoft Office.

Selv har vi jo en fri programvare-løsning vi er stolte av i skolene i Randaberg kommune, men det er ingen av oss som har tid til å promotere løsningen overfor andre. Vi viser oss villig frem om noen vil se, men vi har hverken tid eller mandat til å presse oss på andre for å «selge» løsningen vår. Det er da det hadde vært fint å ha et FriProg-senter som tropper opp på rådmannsmøtet, dasker papirer på bordet og viser hvorfor fri programvare (og åpne standarder) er lurt og riktig både økonomisk og etisk – og hvilke løsninger som ville vært passende for ulike digitale utfordringer i det offentlige.

Uten FriProg-senteret er det ingen som kommer til å fremme fri programvare (og åpne standarder) i norsk offentlig sektor annet enn «glade entusiaster» – og fri programvare trenger trenger mer enn det!

Selv om SV ikke har en høy stjerne hos meg i utgangspunktet, må jeg si som Gnurkel i kommentarfeltet til artikkelen i digi.no: «Heidi Grande Røys, kom tilbaakeeheeee!»