Livet er en pussig ting

nkulJeg skulle så gjerne vært på NKUL, men det ble det ikke noe av. Jeg skulle til og med ha en av parallellsesjonene i dag og snakket om «Den digitale skolen på kollisjonskurs med personopplysningsloven». Og jeg hadde tenkt at den store utfordringen ville være at dette ikke er noe som fenger så mange som det burde. Det er litt som å snakke om at elever må komme tidsnok til de elevene som er kommet tidsnok. Også skulle jeg truffet, og snakket med, alle de kjempeflotte folkene jeg bare treffer på Twitter og epost og en videoprat i ny og ne. Også skulle jeg vært med på Trondheims lansering av Google Apps for Education og Chromebook som plattform for trondheimskolen. Også skulle jeg sett og hørt på alt det flotte NKUL finner frem av andre spennende sesjoner hvert år.

Men den gang ei. Dette ble effektivt stoppet av en saftig sykehustabbe. Min bedre halvdel skulle inn og gjøre et enkelt dagkirurgisk inngrep på SUS, men endte opp med hull på livmor og tynntarm med dertil alvorlige bukhinnebetennelse. Dette ledet til flere nye operasjoner med påfølgende nye komplikasjoner og nye operasjoner og en antibiotikakur som aldri tar slutt (en sånn intravenøs en du må få 3 dager daglig på sykehuset til alle døgnet rare tider). I praksis har vi bodd på sykehus siden slutten av mars og hun er ikke utskrevet enda – men alt går bedre, så målet er å bli skrevet ut til uken med en to ukers ab-kur i tablettform med flere undersøkelser og kontroller underveis. Så nei – kan ikke reise fra familie da, selv ikke til NKUL ;-).

Nok om det. Du får gjort litt forskjellig når du kjeder deg på et sykehus også. Det er mye venting der. Så jeg har fått skrevet et par av bloggens mest populære innlegg – og jeg får tid til å skrive om det jeg skulle ha snakket om på NKUL. Så under finner du hele presentasjonen min og i kommentarfeltet/foredragsnotatet til hvert lysbilde finner du det meste av det jeg hadde tenkt å si høyt.

Denne presentasjonen likner en del på den jeg holdt på nettbrett-konferansen for Senter for IKT, men det er et par nye og viktige ting. Jeg har snakket litt til med Datatilsynet og tenkte jeg skulle slippe et par minibomber her i bloggen nå – noe er med i presentasjonen, andre ting ikke.

Jeg har prøvd å få Datatilsynet til å svare på om det er greit å be foreldre opprette en AppleID for barne frivillig – om skolen deler ut iPad i en 1-til-1-løsning i skolen, og om skolen kan opprette generiske/anonyme AppleIDer for foreldre/elever som ikke vil gjøre det frivillig. Svaret jeg har fått er noe diffust. Frivillighet er greit, men det skal være en reell frivillighet – uten at Datatilsynet sier noe om hva «reell» betyr, annet enn at det er vanskelig å få til i skolen. Vansken har de tidligere begrunnet i at om skolen sier at alle skal, så er det ikke en reell frivillighet, men skal hjemles i lov (f.eks. opplæringsloven § 13 eller § 2-3). Om skolen hjemler det, så er det ikke frivillig – og skolen må ta ansvar for at dette gjøres innenfor det lovverket skolen må forholde seg til (i dette tilfelle personopplysningsloven). Hvis jeg prøver å forstå det betyr det at vi ender opp med en situasjon der bruken av f.eks. iPad må være frivillig for at det skal være frivillig om du vil bruke din egen AppleID. Hvis du  bruke iPad i skolen, må også skolen ta ansvar for AppleIDene som blir brukt i undervisningen – og frivilligheten ryker. Om Apple godtar generiske/anonyme AppleIDer vil Datatilsynet naturlig nok ikke mene noe om, men de som har lest brukervilkårene ser at Apple gjør ikke det på papiret (både navn og fødselsdato skal være ekte i en AppleID) – selv om de ser ut til å vende det døve øre til at det skjer i stor utstrekning.

Den andre tingen jeg lirket ut av dem var at de forventer sterk autentisering på alle tjenester der lærer får tilgang til informasjon om/fra mange elever. De har tidligere presisert at dette gjelder læringsplattformer, f.eks. itslearning, Fronter og Google Apps for Education, men nå presiserte de også at det også gjelder tjenester som Showbie, Duolingo, KhanAcademy, Evernote – altså der lærer har tilgang til personopplysninger om mange elever.

En (nesten) lovlydig festbrems

TTTT – Ting tar tilgjengelig tid – og bloggen er den som lider under det. I dag var jeg med på Senter for IKTs samling om nettbrett i skolen. Mitt bidrag var «En (nesten) lovlydig festbrems»:

Vi vil dele ut nettbrett til alle elever, men får vi det til på en måte som følger personopplysningsloven? I det skolen gir elevene hvert sitt nettbrett dukker det opp en rekke utfordringer med lover og forskrifter om personopplysninger som langt fra alle har tenkt igjennom. Utfordringene står i kø når nettbrett er avhengig av ulike skytjenester – noen ganger åpen og andre ganger skjult. I dette foredraget blir det en gjennomgang av hva skoler må forholde seg til, med praktiske eksempler på utfordringer og løsninger.

Ble rett etterpå invitert til å bidra på skolelederkonferansen på Lillestrøm i november neste år og ble også hektet av Udir som gjerne ville ha innspill til et arbeid de har sammen med Senter for IKT om temaet mitt på konferansen. Tror det gikk bra :-)

Her har du presentasjonen sammen med nokså fyldige notater.

Ellers var jeg med på samlingene for skoleledere og det var en god del interessante innspill rundt nettbrettets plass i skolen.

Håper ikke det er slik, men…

privacyJeg tenker og tenker og tenker på det Datatilsynet prøver å opprettholde av personopplysningsloven innenfor IKT og skole. Loven er på ville veier i forhold til slik verden ser ut i skolen… tror jeg. Men når jeg skulle finne et eksempel på noe urimelig ble jeg plutselig ikke så sikker lengre. Eksemplet under er nok ikke utypisk, men samtidig peker det kanskje også på at Datatilsynet er inne på noe…

Eksempelet er en norsk betal-app som finnes for iPad, Android og Win8 – og den er grådig populær i skolen.

I personvernreglene til firmaet/appen skriver de at de bare samler inn ikke-personlige data, altså informasjon som ikke direkte identifiserer deg. Men hva slags informasjon er dette da? Jo, det er følgende (men ifølge reglene ikke uttømmende!):

  1. Enhetsinnstillinger, inkludert, men ikke begrenset til, IP-adresse, MAC-adresse og UDID (unique device identifier).
  2. Enhetens operativsystem og fastvare.
  3. Mobiloperatør.
  4. Geografiske data, som postnummer og grov stedslokalisering.
  5. Fremdrift i spillet, poengsum og trofeer.
  6. Annen ikke-personlig informasjon som en med rimelighet kan kreve for å forbedre tjenesten og andre produkter firmaet drifter.

Jaha…

De bruker et tredjeparts firma for å samle og analysere bruk av tjenesten – og de kan gi andre tilgang til oppsamlede data for å analysere bruk av tjenesten og utvikle den og andre tjenester videre. Javel…

Og de skriver også at du, som bruker, vet og er enig i at analysefirmaet kan kombinere informasjonen de samler inn med annen informasjon de har samlet inn uavhengig fra andre tjenester og produkter knyttet til din aktivitet. Yikes!

De viser til at de er temmelig sikre på at analysetjenesten de bruker følger COPPA-standarden (som ikke er noen norsk standard). Utfordringen i en norsk kontekst er at COPPA overhode ikke nevner IP eller MAC eller UDID – og i praksis ikke anser dette som personopplysninger.

Det gjør derimot Datatilsynet! Datatilsynet har hatt en god runde omkring webanalyse-verktøy under forståelsen av at en IP-adresse er en personopplysning. Og vips – ble denne appen ulovlig å bruke i skolen, hvis du da ikke som skole/kommune skaffe deg en databehandleravtale med firmaet (og gjennom dem en ordentlig avtale med analysefirmaet de bruker).

For å toppe det hele – i personvernreglene skriver også firmaet at de forbeholder seg retten til å endre personvernreglene ved passende anledninger, så de anbefaler at du besøker den ofte! Hvis de gjør større endringer kan det hende at de poster en notis om dette på firmaets hjemmeside – og at din fortsatte bruk av tjenesten/appen viser at du har godtatt denne endringen.

Og hvilken app snakker vi egentlig om… følg denne lenken. (Og her er lenken til personvernreglene.)

Varsel om vedtak og foreløpig kontrollrapport

Datatilsynet har tenkt ferdig. Vi har fått «Varsel om vedtak og foreløpig kontrollrapport» etter besøket på Harestad skole i høst.

Det meste av det som står i kontrollrapporten og i de varslede vedtakene er ingen overraskelse. Vi hadde ikke ting på plass i forhold til internkontroll, vi må bedre risikovurderingen og så må vi ha sikkerhetsrevisjoner. Dette er selvfølgelig avvik vi må lukke. Men – vi fikk ikke avvik på sikkerhetsledelse, og vi fikk en fin kommentar om at vi hadde et «noenlunde bevisst forhold til grunnleggende personverninteresser i forbindelse med behandling av personopplysninger» (må hente fram det som gikk bra også :-).

Det som kom som en overraskelse var at læringsplattform(er) må sikres med sterk autentisering for ansatte. Med begrunnelse i at ansatte har tilgang til informasjon om mange elever via eksterne nett (altså Internett) holder det ikke med en svak autentisering (bare brukernavn og passord). Jeg måtte dobbelsjekke med Datatilsynet om det var det de mente – og det var det. Jeg snakket også med Senter for IKT i utdanningen, som kunne bekrefte at alle skolene som hadde hatt besøk av Datatilsynet hadde fått dette pålegget.

I vårt tilfelle gjelder dette Google Apps for Education og teknisk sett er det barnemat å hive på 2-trinns bekreftelse/autentisering. Det er ett klikk i administrasjonspanelet og det koster ingenting ekstra.  Løsningen i GAE er elegant nok – du får en ekstra kode på SMS (eller via en app på mobilen) og maskinen du logger på kan «huske» denne ekstra bekreftelsen i 30 dager, om du ønsker det. Dessverre er dette en høy bruksterskel for den jevne ansatt-bruker, og vi må nok bruke en del tid og krefter på å forklare hvorfor og vise hvordan. Og siden en i praksis bør (må) ha en mobiltelefon kommer nok også diskusjonen via Utdanningsforbundet om ikke skolen bør supplere hver lærer med hver sin. GAE kan lage en «nødlapp» med 10 koder, men det er en reserveløsning.

Det som vrir seg litt i meg er at dette pålegget bare gjelder oss som fikk besøk av Datatilsynet. Kommuner som ikke er kontrollert trenger ikke skru på noen 2-trinn bekreftelse. Senter for IKT i utdanningen kommer antakeligvis til å lage en «anbefaling» om det, men det er stor forskjell på det og et pålegg. Ikke det – jeg regner med at noen i itslearning nå svetter litt. Det er i utgangspunktet ikke lenger mulig å tilby læringsplattformer i Norge uten at det er sterk autentisering for ansatte. FEIDE bør nok også gjøre en jobb, selv om de kan velge å si at FEIDE autentiserer sitt nivå (svakt) og så må det enkelte nettsted gjøre en ekstra autentisering ut fra hvem som logger seg på. pas.udir.no har f.eks. et ekstra passord når du logger deg inn via FEIDE.

Og en siste ting til 2-trinn bekreftelse – det skoleadministrative systemet vårt, Visma Flyt Skole, har ingen sterk autentisering (enda) og er en ren skytjeneste tilgjengelig via Internett. Det var ikke noe krav om 2-trinn bekreftelse der, selv om jeg tror de fleste synes det ansatte får tilgang til der er mer personsensitivt enn det som ligger på læringsplattformen.

Den andre tingen vi må gjøre er å avklare om Google bruker personopplysninger til «egne formål». Det litt pussige i bakgrunnen for dette er at Datatilsynet under punktet om databehandleravtaler skriver…

«Som ledd i denne kontrollen vurderer ikke Datatilsynet nærmere innholdet i de fremlagte databehandleravtalene.»

…men, til tross for dette vil de ha utdypet noe knyttet til Googles databehandleravtale…

«Når det gjelder avtalen med Google Inc. er Datatilsynet spørrende til om kommunen i tilstrekkelig grad sikrer at Google Inc. ikke bruker personopplysninger om brukerne (elever og ansatte) til egne formål.»

«Egne formål» er her forstått etter Personopplysningsloven §15 første ledd og betyr at Google ikke kan bruke personopplysninger på «annen måte enn det som er skriftlig avtalt». Heldigvis er det Google sin avtale som er god :-) Den er presis og velformulert (og lang) – i motsetning til stort sett alle de andre avtalene vi har med norske databehandlere (som er vage og korte). I de norske avtalene står det egentlig bare «vi skal følge norsk lov», men i Googles avtale kommer det tydelig frem at de ikke bruker personopplysninger til noe annet enn det som er avtalt – og de skriver til og med hva som er avtalt, hva de samler inn av opplysninger og hva de bruker det til. Det gjør ingen av de norske. Jeg hadde ikke hatt nubbesjanse til å vise at de norske databehandlerne ikke bruker personopplysninger til «egne formål» – og jeg vet vel i praksis at flere av dem bruker opplysningene ut over det vi har gitt dem lov til… eller i det minste til ting som ikke det står noe om i databehandleravtalen at bruken var tiltenkt. Så ikke kom å si at Datatilsynet ikke er interessert i å stramme opp de som velger å bruke Google som databehandler.

Men igjen – fingeren jeg vil peke på noen andre får jeg bare i retur. Det er vi som kommune som er ansvarlig for egne data. Hvis jeg virkelig mener at databehandlere ikke gjør som avtalt, så er det jeg som må ordne opp i eget rede – sier regelverket. Det er slik sett bare Datatilsynet som kan peke på andre enn seg selv. Likevel – jeg synes det er fortærende når det virker som om de hopper bukk over nærliggende utfordringer når de først kikker oss i kortene.

Skal jeg se positivt på alt dette, så er vel lærdommen at jeg nå kan mye mer om databehandleravtalene vi har inngått (spesielt Google sin) og er mer bevisst personvernting enn jeg var før. Det er vel også litt av ideen til Datatilsynet med tilsynet, men det er også irriterende at ting blir hengende i løse luften der det kunne vært klarere retningslinjer for alle. Mitt tidligere hjertesukk om dette gjelder enda. Det er ikke samsvar mellom den digitale verden og det Datatilsynet ønsker – og siden regelverket er utformet slik det er, kan du leve i synden til du får et pålegg. Jeg skulle ønske at noen mer sentralt plasser enn meg kunne tatt fatt i hjertesukket mitt.

Når instruksen ikke passer med virkeligheten

Jeg har tenkt litt etter besøket fra Datatilsynet. Egentlig skisserte Datatilsynet en håpløst situasjon i forhold til databehandleravtaler og internkontrolldokumenter, som kommunen må ha i orden for enhver skytjeneste/digital læringsressurs hvor en legger igjen personidentifiserbar informasjon.

Prøver meg på en liten liste over netttjenester en lett ber elever bruke i skolen, og som faller inn under personopplysningslovens krav:

  • Fronter, Google Apps for Education og itslearning + alle tjenester du kan koble, eller er koblet, opp til dem (her er listene til itslearningGoogle og Fronter (nederst på siden)).
  • Alle sosiale nettverk – Facebook, Google+, Twitter og faktisk også Wikipeida.
  • Alle FEIDE-tjenester (hvis eleven må logge seg på via FEIDE)! Bare for å ta en eksempel – på minstemme.no står det at du ikke trenger en egen avtale med leverandør, men det handler om å få tilgang til tjenesten. Du, som kommune,  ha en databehandleravtale og internkontrolldokumenter om du sier at elever skal bruke det.
  • Alle apper på iPad/Android/Win8 som lagrer og deler informasjon i skyen (bortsett fra innlysende skytjenester). Tenk litt over hvor mange apper på en iPad som bruke iCloud eller sin egen lagrings-/delingstjeneste på nett (f.eks. Doceri, Prezi, SlideShare osv).
  • Og som en oppfølging til punktet over – alle nettressurser som krever autentisering, f.eks. KhanAcademy.

Husk at grensen for når du skal ha en databehandleravtale og må lage internkontrolldokumenter med risikovurdering ikke er at skolen/kommunen offisielt bruker det – det er at en lærer ber elevene om å gjøre skolearbeid ved hjelp av en av disse tjenestene!

For å si det på en annen måte: Hvilke tjenester må du inngå en databehandleravtale med og lage interkontrolldokumenter til? Jo, alle digitale tjenester du ber elever bruke i skolen og som lagrer brukergenerert eller personrelatert informasjon et annet sted enn på skolen/kommunen.

Lovens (nesten) umulige krav
Først skal hver eneste kommune prøve å skaffe en databehandleravtale med tjenesteleverandør – og det er ikke selvsagt at tjenesteleverandør overhode er interessert i det. Det er ikke sikkert du får nrkskole.no (NRK) eller matematikk.org (UiO) eller minstemme.no (Senter for IKT) til å skjønne at du må det. Og så skal hver kommune/skole lage sine egne internkontrolldokumenter for hver tjeneste. Det sier seg selv at kvaliteten kommer til å variere fra kommune til kommune og skole til skole – uansett hvor mange kontroller som gjøres eller veiledere som lages. Det er så mye sky for tiden at det i praksis er umulig å ha klar sikt over alt.

Det er vårt ansvar som kommune/skole (dataeier) å ha gode nok kunnskaper om tjenesteyters (databehandlers) rutiner og systemer for å sikre våre data. Derfor skal vi ha en databehandleravtale med dem der dette formaliseres. I praksis betyr det at vi skal ha mulighet til å kontrollere hvordan databehandler lever opp til sine rutiner (og da må du jo vite om dem!). I tillegg skal dataeier gjøre en risikovurdering ut i fra hvilke opplysninger som lagres hos databehandler.

Og for å ta dette som et praktisk eksempel – vi bruker Visma FLYT Skole som skoleadministrativt system. Det er en skytjeneste. Vi har inngått en databehandleravtale med Visma, men vi har ingen oversikt over deres rutiner omkring sikring og tilgang til våre data (som f.eks. Google har for Google Apps). Siden vi ikke har den oversikten kan vi ikke vite noe om risiko knyttet til informasjonen vi lagrer hos Visma – vi må bare stole på at de har alt i orden. Det er ikke godt nok overfor personopplysningsloven. Den sier at vi skal ha denne oversikten og at vi skal gjøre en risikovurdering – og vi kan ikke gjøre det uten denne informasjonen. Nå vil jeg tilføye at vi skal få denne informasjonen fra Visma. De har den ikke klar enda, men skal lage den – fordi jeg har spurt etter den.

Så var det at vi skal ha anledning til å kontrollere at databehandler gjør det de sier i sitt rutineskriv/internkontrolldokument. Google har ordnet det med at en tredjepart kontrollerer og gjør resultatet av kontrollen tilgjengelig for dataeier. Dette aner jeg ikke om Visma gjør via tredjepart, eller om de kommer til å tillate meg (som kommunerepresentant) å kontrollere det selv. Men for kunne si at jeg som dataeier har god nok kontroll over dataene min, må en av disse to mulighetene være oppfylt.

Poenget blir at dette nesten er umulig å oppfylle for dataeier. En ting er å skaffe databehandleravtale – det har de store norske tjenestetilbydere rutiner på (også noen av de utenlandske). Men når en krever innsyn i rutiner for sikring og innsyn hos databehandler blir ting mye vanskeligere. Jeg tviler sterkt på at det bare er Visma og Conexus som per dags dato ikke kan levere fra seg noe som likner på det Google kan levere. Da blir det omtrent helt vilkårlig hvilken tjeneste som blir «forbudt». Alle tjenester som kommer i Datatilsynets søkelys vil falle igjennom – hos kommunen. Ingen kommune kan leve opp til kravet. Det ble Google Apps i Narvik, men Google har orden på tingene og kan dokumentere det (og gi den dokumentasjonen til kommunen). Hva med alle de andre skytjenestene som skoler rundt omkring i landet forventer at elever skal bruke for å utføre skolearbeid? Bare plukk ut en og sjekk om kommunen kan leve opp til kravet i personopplysningsloven.

Problemet er at vi ikke bare kan, eller bør, ønske personopplysningsloven vekk. Jeg liker den! Det er viktig at informasjon ikke flyter uten styring, og det er bra at vi har et Datatilsyn som passer på. Vi skal vokte oss vel for den regjering som vil sette Datatilsynet under politisk styring eller ønsker å fjerne det!

Et forslag til forbedring
Så hva gjør vi da? Det er en ting at det å følge personopplysningsloven i en digital tidsalder genererer hauger av dokumenter og rutiner. Det er verre at loven er mer eller mindre umulig å leve opp til. En lov ingen klarer å følge i praksis er en dårlig lov. Du kan ikke forby alle skytjenester i skolen. Det funker bare ikke. Den tid er allerede forbi.

Det beste jeg klarer å tenke ut er at ansvaret for å sikre at databehandlers behandling av data er god nok må vekk fra kommunen/skolen. Nå er det slik at hver kommune må lage sin egen avtale og sin egen internkontroll for f.eks. itslearning – selv om den i praksis kommer til å være identisk. Det må vekk fra hver enkelt kommune og over på en aktør.

Her er det flere mulige alternativer. Enten kan tjenesteleverandør få en «godkjenning» fra Udir/Datatilsynet gjennom en sertifisering som tjenesteleverandør kan vise til at de oppfyller (gjennom tredjepart). Eller Udir kan på vegne av utdanningssektoren lage internkontrolldokumenter og databehandleravtaler med tjenesteleverandørene. Det er en ulempe med dette alternativet, nemlig at da er det Udir som velger ut hvilke tjenester de vil godkjenne. Det er bedre om tjenesteleverandør kan få tredjepart til å bekrefte at de lever opp til standarder satt av Udir for tjenester levert til undervisningssektoren.

Da kan enhver i undervisningssektoren (som er en stor sektor) benytte tjenesten vel vitende om at de er innenfor lovens krav. Loven må nok endres litt for å få dette til, men det er jo blant annet det vi har Udir til :-)

Og om ingen sentrale personer tar fatt i dette får vi trø til med en kjent og velfungerende modell – vi deler det vi har sammen! I forrige innlegg på bloggen lovet jeg at jeg skulle legge ut internkontrolldokumentene for Google Apps for Education når jeg har fått revidert dem. Jeg lover også at jeg også skal utforme dem slik at andre skoler/kommuner lett kan gjøre dem til sine dokumenter. Kanskje vi kunne samle alle slike dokumentmaler ett felles sted? Da slipper kommuner som vil ta tjenester i bruk å finne opp kruttet på nytt når en jobber seg hjelpesløst gjennom utydelige veiledere.